I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord venner

Soldathjemmet i Stavern!

Nyvalgt formann i Fredriksvern Verfts Venner (Fvv), Kjell Bugge inviterte til medlemsmøte på Soldathjemmet i Stavern. I tillegg til en informasjon om foreningen var det lagt opp til en orientering
av de nye eierne av bygget. Det var kanskje det siste som trakk folk, uten forkleinelse for Fvv og det gode arbeidet som de utfører i Leiren.

Var ikke dette en del av kantina?

For oss som frekventerte Soldathjemmets kantine og etterpå gikk på kino var det spennende å bli
orientert om oppussing og vedlikeholdsarbeidet som nå pågår i Skråvika. Taket er lagt om og tettet, store deler av bygget er tilbakeført i den farve det originalt hadde. Råteskader blir utbedret og en har funnet fram de gamle vindusskoddene som blir pusset opp, utbedret eller en må lage noen ny. Helt utrolig hva en har fått til og alt med kommunal og/eller fylkeskommunal godkjennelse!

Den gamle kinosalen kan fort bli Staverns storstue!

For de av oss som valgte å bruke 25 % av daglønna for å se film var det naturlig nok kinosalen som vakte størst oppmerksomhet – tenk å bli tatt med tilbake 55 år i tid.

Stor takk til Fvv som inviterte og til eierne representert ved søstrene Kjersti Haugland og Christine Haugland Rahn som orienterte.

Lovart A´Le

Novelle av Peter Lindholm

Prolog
Fiskerhytte På Svenner:

Kilden til mine barndoms drømmer. Dette var selveste tryggheten. Å komme rundt Koddodden, inn i den lune vika, hoppe i land med ”tampen”, slå fast med et enkelt hallstikk, sikre med et helt mens ”gnisten” ordna atterfeste; opp skrenten til trappa og inn i det store rommet med køyer oppetter veggane var trygghet for sjøfarende i fiskebåter og skøyter her i ytre Oslofjord med en fiskebestand som kunne måle seg med de beste i verden av maritimt mangfold. Her vokta vi på våre områder ,ulaværingane, kjærringvikingane langesundingane, staværingane, nevlungane, torstrandsfiskerane og langestrandingane og av og til en slengær fra Sandefjord .Mange av fiskerane på Svenner var globalpendlere som hadde viet sine liv til en innkomst fra havet. De fleste; som min far ”gnisten” som han ofte blei kalt her på Svenner, jobba i hvalfangsten for pengær og som fiskerær for mat og ekstrapengær fra fiskesalgslaget i Larvik. Her var ”Joffen” hummerfisker fra Rekkevik Frithjof Larsen, ”Urban” fra Torstrand med brygge i Lågen, Ula, Viksfjord og Buggehølet, ”Pojaguttane” fra Torstrand, ”Lillemartin” Larsen fra Langestrand,
Sikorin fra Torstrand og alle hadde de kleggenavn som jeg må la veggane hviske meg i soveøret for å få fram på mitt tankelerret; og her kan de manes fram, la tiden hviske meg til suset fra det store havet utenfor –Ja, helt fra Antarktis, Syd Afrika og New Foundland jager minnene fram og forteller oss om den gang våre fedre og bestefedre jaget havene for at akkurat du skulle komme fram.

Her satt de ”guttane” i stygt vær. Venta på bleika; venta på silda, spikern, makrillen, størja, seien, lyren, kolja, ørreten, laksen og flaksen ved de mange pokerbord som kunne utspille seg for meg i halv eller helsøvne fra overkøya, lengst inni hjørnet rett over ”gnisten´s”. Det kunne riktig dundre i den store vedommen som måtte holdes som rundbrennær i kalde nettær, men dævven som man sov her ytterst i havgapet med storstorm i vente og kunne komme til å vente i døgn etter døgn mens Neptun, Tor med hammærn og hele Åsgårdstrandsreien pælmær vårs i hue og den lille øykolonien her ute i Norges kjeft. Så uendelig dramatisk og vidunderlig vakkert i de drømmebilder som utspiller seg i min retrospektive visjon.

Ryktet sier at en guttunge ”går igjen” her ute i fiskerhytta. Flere har sett ham under foskjellige omstendigheter, men helst når været står på. Da åpnes ovnsdøra på den store vedovnen og lukkes med et smell. Kanskje møter man seg selv i døra her?

Lovart A´Le

Skåret løs med sløyekniven i åpen båt på Larviksfjorden en kald vintedag i januar nittentrettiseks. Surra med gatt, pakka inn i Østlandsposten* og putta under sjektebakken. Født underveis. I krapp sjo, null grader celsius og med Svenner fyr som de første synsinntrykk stikkende i øynene: Fatter´n ved roret, muttern´n midtskips og ”forfatter´n” under bakken. Dette er Colin Archer, Visting, Ulabrand, Jacoby, Vildenvei, Ambjørnsen, Ohmre, Nordheim og for ikke å snakke om Heyerdals farvann. Dette er hvalfangerriket i Norges kjeft. Farlig farvann for fremmede, men for lokalkjente: Et paradis i subtropisk idyll. Et havmatforråd.

Rett forut og innerst i fjorden; Larvik med ”Veslepetterbrygga”, fiskesalgslaget og slippen til Colin Archer. Et eventyrlig farvann å boltre seg i for en eventyrer i det tyvende århundre hvor alt skulle og kunne oppleves. Her er fantejaktenes tid og eldorado. Her er Kajakk Klubben og Den Sorte Dame. Her er sandloppene på Torstrand, Buggehølet, Lågen, Stavern og Ula Vittensand, Karistranda, Tollerodden og Skottebrygga. Her er mitt Barndoms Rike.
I det brakkvann, dannet av ramsalt Skagerakvann og Numedalslågens brevann, myldrer et rikholdig matforråd i form av delikatesser som: Størje, Nise, Hummer, Krabbe, Laks, Torsk, Ål, Ørret, Ulke, Tryte, Hvitting, Kamskjell, Oskjell og Blåskjell, Bergnebber, Berggylte, Uer, Lange, Sei, Kolje, Lyr, Havkatt, Sild, Makrill og Pir eller Spiker´n som vi kalla´n og inni bånn av Viksfjord lystra vi Fløndre. Ikkeno å si på meny´n i trettiseks, trettisju, åtte og ni.

Men så ble det rabalder! Vi fikk, uvelkomment, besøk fra utlandet og våre lokale helter forsvant til Engeland og ”På Skauen”. Tyskerane var kommet. En ny, ukjent, dramatisk og spennanes tid var kommet for oss barn. (refr. Min novelle ”Barnekrigs- skolen”)

Fatter´n legger roret i babords borde og sjekta får salt sjøsprut over størrbord bau, Østlandsposten blir våt og han haster forut for å dekke til med presenning. Jeg er fem år og har fått perspektiv på ting. Fra mitt bo under fordekket, eller bakken som det kaltes, godt innpakka i ull og presenning står verdensbildet fram, klart og kompromissløst. Skuta mot størrbord, Svenner over babord bau, Staversodden overett med Rakkebåane som bryter stort i det sterke vårlyset i nittenførr.

Spritkompasset i atterkista viser sydvest og fatter´n i siluett mot Hommærberget i nordost.Vi har tydeligvis tenkt oss til fyret i dag. Jeg krabber fram fra under fordekket og strekker meg over babords borde. Står jeg helt på tå har jeg god utsikt til fyret og det store havet bak. Jeg får en rimelig kraftig, kald og salt sjø i trynet straks jeg stikker hodet over rekka og Svenner fyr rager som en kjempepikk tilværs med frådende ballesteiner mitt i gapet på Lårviksfjorden.
Jeg har jo nå lært om både pikk og fitte, rumpe og pupp så omgivelsene blir navngitt derefter.
På sandloppespråket het Larvik Lårvik og alle var jo som kjent født i Lårvik. Det visste jo alle, jaffal alle sandloppene på Torstrand.

Starks vi runder Koddoddane kommer vi inn i smulere vann og gnisten på Sir James, Urban, min far, slår størrbord og inn i middagsbukta. Dette var nò nytt. Inn til Svenner så tidlig på morran, i beste bittet! Hva var det gammer´n pønska på? ”Ta imot gutt!” Den korte ordren gir et merkelig intimt ekko fra de steile klippene på begge sider av sundet. Jeg er allerede i spranget; opp på bakken med fangelina i venstre hånd og forpulleren under høgre fot og en meter fra brygga tar jeg sats. I samme øyeblikk slår fatter´n revers og jeg blir nærmest kastet i land på alle fire på, den lille solide, trebrygga. Urban knegger en ertende latter og roper: ”Slå fast Per og kom om bord”.

Urban, ja, en riktig ur-banner av stort format. Jeg vil her dvele litt ved denne sammensatte personlighet som så dagens lys på Skreppestad i nittento, samme år som den amerikanske journalist, krigskorrespondent og forfatter John Steinbeck. Han fikk første verdenskrig tredd nedover øra i tolv års alder, banna på at han ikke skulle bli ”tatt på senga” en gang til og kom seg inn på radioskolen ved militærakademiet i København i nitten atten. Her var aldersgrensen kun seksten år. I Norge atten. Som Marconist og radiooffiser kunne han helt selvstendig holde et øre på eteren og verdens situasjonen fra sine maritime posisjoner i Antarktis med hvalflåten og fra sine stasjoner på Syd Georgia, New Foundland og Svenner.

Jeg slår et halvstikk om den slitte puller´n med en veslevoksen sleng med tampen. Dette var et innøvd rituale, en del av jobben som bakksgutt på fiskesjekta Flaks av Larvik. Skipssjefen var
min far Urban som var fisker i Larvik om sommeren og ”gnisten” på hvalkoka Sir James Clark Ross om høsten og vinteren; den første koka i den moderne hvalfangsten som allerede i nitten tjuefire gjorde sine turer til Sørishavet med fatter´n om bord som ”gnist” og radiomann.

Om bord i sjekta hadde fatter´n gjort klar for landgang. Han skulle ha greier i land: Den lange, grønne trekassa med størjegeværet, som sparka som et esel, kaliber 45 som utgjør 11,25 millimeter i projektilet og den 22 kal. Remington- rifla med 15 skudd i det underliggende magasinet som kunne ”pumpes” ut på få sekunder. Rifla mi, hadde fattern´n sagt, men først måtte jeg fylle ti år; for da fikk man skyte med skarpt. Sa´n. Den grønne kassa var tung i dag; også hagla som gav oss Alker, Ender, Skarv og Ærfugl samt den store 45 kal. Colt revolveren som pappa hadde brukt som selvforsvar på de ensomme landstasjonene var godt olja og pakka i den grønne kassa. Tung som f. Men grei nok for den store, sterke pappan min. Godt pakka i presenning over vanntett oljelerret; den viktige radiosenderen og mottakeren som kunne drives for hånd eller fotkraftdynamo. Alt skulle i land og alt var for tungt for meg. Jeg føler meg overflødig.

”Du blir om bord Per,” sier Urban. Jeg skuler furtent ned i tiljene. ”Får jeg låne Zeiz`n?”
Gubben rekker meg kikkerten. ”Du får holde utkikk mens jeg går til Lovart A´Le,
og hold motoren i gang.” Den seks til åtte hesters Marnamotoren tøffer trygt og stille mens kjølevannet lager surkleelyd i den stille vika og det klukker lystig i den klinkbygde Vikstensbåten. ”Kommer det fremmed båt så gi full gass så jeg hører det i Lovart.” Meldingen var ikke til å missforstå. Gubben ville varsles i dag. Jeg setter Zeiz´en for øynene og lar Koddane danse en stund i fokus, for så å spane horisonten bakafor innløpet. Ikke en båt i sikte. –Til Lovart A´Le hadde gubben sagt. Han kunne lissågodt sagt; til høgre for venstre. Lovart A ´Le sto for meg som et meget spennende sted å være, men gammer´n brukte det kun når han ikke ville eller kunne redegjøre for sin ferd. Ett sto dog tindrende klart for meg; noe ekstraordinært var på ferde, Urban ville eller måtte gjemme sine våpen og radiostasjon. Det var krig i landet visste jo åsså jeg men åssen skulle vi da kunne få til den nydelige sausen som mor Marie laget til And, Alke og annen sjøfugl som vi jaktet fra fiskesjekta Flaks av Larvik?

*Epilog
Østlandsposten var viktig for fiskerane i Larviksområdet, den kunne man slå inn fisk i, som ble solgt ut gjennom bryggerhusvinduet. Den kunne man surre rundt leggane på kalde vinterdager og den kunne man tennopp i ommen med, men først etter å ha lest Fantomet og ellers alt som sto i blae; fra første til siste side. Det står i blae å da ære rekti-! Av og til kunne man til og med finne en slengær av Nybrott i haugen av Ø.postær som vi ongane samlet inn fra vennlige naboer. Ofte hadde de blae med når de skulle handle fisk gjennom bryggerhusvinduene.

PS:
Novellen Lovart A´Le tilhører novellesamlingen: ”Hvordan Vi Vant Freden”
Øvrige noveller i samme samling:
”Salt Sild og Fittelukt!
”Barnekrigsskolen”
”Flintskallen”
”Refleksjoner I Sand”
”Stablane og Russerleiren”
”Nifinger´n”
”Ltn. Schmidt”
”Spissrot I Torggata”
”Heil O Sel Mamma” (Mirjam)
”Lillemartin” (potetstuing)
”Dr. Vinnærn´s Garsje”(melkespannbomba)

Alle noveller utspiller seg på Torstrand, sett bort fra ”Spissrot I Torggata” som handler om en tur fra Larvik til Oslo i 1943, ”Refleksjoner i Sand” som utspiller seg på Vittensand, og ”Ltn. Schmidt” som handler om en ung ss.løyntnants holdning til lokalbefolkningen på Rukan ved frigjøringen1945.