I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord tuberkolose

Halle Brevhus i Brunlanes

SAMLET AV JAN EINAR BREDAL

Den lille bygda Halle ligger i sørenden av Hallevannet i gamle Brunlanes kommune, langs den ”gamle konge veien” mellom Kristiania og Helgeroa. Som på svært mange andre mindre ”knutepunkter” rundt om i Norge på slutten av 1800-tallet og framover, ble det her opprettet et brevhus for å ta seg av behandlingen av den enkleste og mest brukte delen av postens tjenester. Opprettelsen skjedde den 1. juli 1897. Dette brevhuset lå i mange år under administrasjon av Frederiksværn postkontor og var en del av postruten ”Frederiksværn – Nevlunghavn”.

Slik så bygden Halle ut ”i farger” rundt 1905. Landhandleriet sees i bakgrunnen, som det hvite huset litt til høyre for midten av bildet, mens brevhuset ennå lå i ”gamle skolen” til venstre for midten, med rødt tak. (Jan Einar Bredal samling)

Det var lærer
LAURITS LARSEN SÆVES
ved Halle skole som ble antatt som den første brevhusbestyrer ved det nyopprettede brevhuset ”Halle”. Han var født i Østfold i 1851 og kom fra Hellegård. I 1884 kjøpte han Eikelund (br. nr. 4) for 800 kroner. Etter hvert flyttet han til Halle skole, men beholdt eiendommen på Eikelund.
På slutten av 1890-tallet ble posten kjørt med hest og vogn 3 ganger i uken, tirsdag, torsdag og lørdag formiddag, fra Fredriksværn ut til ”endestasjonen” Nevlunghavn. Returen foregikk samme ettermiddag, da blant annet via Halle.
Fredriksværn hadde i mange år vært et meget viktig knutepunkt i landets skipstrafikk, og hadde fortsatt på slutten av 1890 anløp av flere rutebåter, selv om flere og flere skip med årene kun brukte Larvik havn. Dermed ville det seg slik at Fredriksværn mottok post både fra postførende skip og landeveis fra Larvik (Nevner også at post fra og til Larvik i flere år ble fraktet med de små lokalbåtene D/S Kvik og D/S Viken, så lenge fjorden var isfri.). Posten ble etter hvert sortert, fordelt og videresendt ut til rette mottagere i hele kommunen.
Adressen hit til Halle var lenge; … Halle pr Fredriksværn.

En artig julehilsen sendt fra Halle 30. eller 31. desember 1907, mens lærer Sæves fortsatt var brevhusbestyrer. Det morsomme er at avsenderen er Johan Pettersen, som hadde overtatt landhandleriet i 1906, men først ca. 6 år senere selv ble bygdas populære brevhusbestyrer!
Kortet er tidsriktig sidestemplet Frederiksværn 31/12-1907. Utlånt av Audun Norin.

SPARTANSKE HJELPEMIDLER OG INGEN LØNN.
Sammenlignet med dagens postanstalter, var det ikke stort som trengtes for å være en del av et effektivt postvesen på 1890-tallet. Fra den tids ”Intrux for Brevhusbestyrere” kan vi blant annet lese i §12;…
Paa Brevhuse skal der findes følgende Inventarsager:
Kassationsstempel,
Stempelpude,
Postbrevkasse,
Samt endvidere indenrigsk Portotaxt.
Og videre fra ”Instruxen”, den meget strenge ordren om at;…
Inventarsagerne skulle behandles med Omhyggelighed.!
Ikke stort å slå om seg med dette. Likevel viser historien at det å være brevhusbestyrer ga litt ekstra verdighet og respekt i bygda. De aller fleste brevhusbestyrerne i Norge fikk ingen lønn, og for noen ble belastningen så stor at de etter en tid, valgte å slutte. Kun en rabatt på 4 % av innkjøpte frimerker og kort, ga et lite bidrag til driften. Generelt ble svært mange brevhus lagt til landhandlerier eller hoteller. For disse ga postdriften et verdifullt tilskudd ved ekstra publikums besøk.
Utenfor skolebygningen, eller kanskje som enkelte få andre steder, rett inne i gangen, skal postkassen ha blitt hengt opp. Også her forteller instruksen tydelig om postens rutiner;…
Brevhuses Postkasser maa tømmes mindst 1 Gang daglig samt derhos ½ Time før vedkommende Posters Afgang.
Her skal det også i følge instruksen; …
være opslaaet Bekjendtgjørelse om Posternes Afgangs- og Ankomsttider til og fra Stedet, med Angivelse af Indleveringstidens Slutning for de forskjellige afgaaende Poster og den Omtrentlige Udleveringstid for ankommende Poster.
Et så avansert hjelpemiddel som en brevvekt, ser vi ikke på brevhusenes inventarliste, ei heller noen form for pengekasse. Men behovet for å kunne veie utgående post, for deretter å kunne belaste rett porto, synes å ha blitt aktualisert ganske snart, for allerede fra høsten 1898 informerer Poststyrelsen at brevhusene vil bli utstyrt med ”vegtredskaber”. Derfor kan det tyde på at også Halle brevhus har fått ettersendt et slikt redskap.

Et tilsvarende skrin med postvekter kan med årene ha blitt benyttet på Halle, Dette originalt treskrinet har 9 messinglodd for postens skålvekter. (500 g, 250 g, 125 g, 100 g, 40 g. 20 g x 2 og 10 g x 2). Alle med postens emblem og kontrollstempler. Fra Jan Einar Bredal samling.

”FLEKSIBEL ARBEIDSTID”
De aller fleste brevhusene i Norge hadde, da Halle ble opprettet, liten og ikke svært brevskrivende kundekrets. Gjennomsnittlig ble det i landet daglig totalt behandlet kun 5 forsendelser pr brevhus. Selv en postmengde på under 1 brev pr dag, var slett ikke uvanlig ved et lite brevhus rundt århundreskiftet. Hvis vi skulle bedømme Halle brevhus ut fra bevarte brev, har nok stedet vært ”et godt besøkt” brevhus med en rimelig stor kundemasse.
Det påhvilte vanligvis ikke brevhusbestyrerne noen bestemt åpningstid, men likevel skulle brevhusene … være tilgjængelige for Publikum saa længe som mulig i Tiden mellom Kl. 8 Morgen og Kl. 7 Aften (Søn- og Helligdage dog kun et par timer enten før eller strax efter Gudstjenesten) !!! – Og selvfølgelig måtte de være åpne noen tid før og etter posters ankomst, om dette skulle skje uten de overfor nevnte tidsrom!

”LOKALITETER” og VAREUTVALG

Hvor i skolebygningen lærer Sæves skjøtte sine postale plikter er jeg ikke sikker på, men det er vel ikke svært utenkelig at det skjedde inne på ”privaten”. Men dersom noen skulle banke på skoledøren i postalt ærend, ville han antagelig bare ha avbrutt undervisningen en liten stund, for å ta seg av den besøkende.
Det var heller ikke store krav til vareutvalget den gang. Man måtte selvfølgelig kunne dekke publikums ønsker om de mest alminnelige frimerker. De fleste brevhusene førte derfor frimerker med valørene 2, 3, 5 og 10 øre, noe som kunne dekke portoen for de fleste brev. Som en ”ekstra service” hadde man også ofte til salgs brevkort á 5 øre. Det var en selvfølge ”at Publikum kan erholde disse kjøbt i Smaat”!

Dette bildet er med stor sannsynlighet fotografert mellom 1917 og 1920. Brevhuset og forretningen på Halle er det lave hvite huset til venstre for bilen. Jan Einar Bredal samling.

NY BREVHUSBESTYRER
Johan Henrik Pettersen var født i 1886. Allerede 20 år gammel, i 1906, fikk han leie den lille butikken på Halle, etter at han en tid hadde vært i handelslære i Helgeroa. I huset hvor butikken lå, var det også en bolig, men Pettersen disponerte den første tiden kun butikken og et lite kontor. Og det var her inne i butikken, at det lille brevhuset etter hvert ble en aldri så liten del av forretningsdriften.
Nøyaktig hvilken dato Johan H. Pettersen overtok ansvaret for brevhuset etter lærer Sæves, er noe usikkert. Postmuseet oppgir bare at dette skjedde ca 1914, noe som kan tyde på at posten gikk til skolen fram til dette.

Man var flinke til å hilse venner, bekjente og kunder med dekorative julekort også tidlig på 1900-tallet. Landhandler, senere også brevhusbestyrer Joh. Pettersen på Halle, hadde også forstått reklameverdien i et slikt kort. Dermed sørget han for å få noen kort ferdig trykket med årets velmenende jule- og nyttårshilsen. Kortet utlånt av Audun Norin.

POSTEN MED BUSS
Fra 1. april 1927 skjedde det store forandringer, når det gjaldt postombringelsen i Brunlanes. Bl.a. ble Halle underlagt Larvik postkontors administrasjon. Fra samme tid ble all post kjørt ut fra Larvik, mot tidligere Fredriksværn. Etter at middagstoget hadde ankommet Larvik stasjon og dagens post var blitt sortert på postkontoret, ankom bussjåførene fra hele distriktet for å hente det de skulle ta med på sine respektive ruter. Posten som nå var grovsortert, måtte de før avreise sortere nøyere, slik at alt ble lagt i rett rekkefølge til utkjøringen. Bussene forlot gjerne Larvik ca kl 1400.
I mange år var det billettør med på de fleste av bussene. Og det fortelles at når bussen ankom, for eksempel Halle, var det han som sprang inn på brevhuset med postsekken. Det var slett ikke mye post som ankom dit hver dag, det fortelles at den grå sekken med de røde stripene sjelden var så mye som en snau fot høy. Det var skikkelig god plass til å knyte løkke på sekken! Når avisene kom på toppen, økte riktignok volumet betraktelig.
Ivar Sølyst fortalte at han i en årrekke, periodevis var billettør på bussen mellom Larvik og Nevlunghavn i årene 1947 til 1957. Når bussen stoppet nede ved veien, ikke mange meterne fra Pettersens landhandleri, var det bare å gripe tak i den rette sekken med dagens post, som lå på et av de ledige setene i bussen, og løpe opp i butikken til Pettersen. Her ventet man vanligvis med en viss utålmodighet. Sekken minnes han på den tiden som ganske tung og måtte ofte bæres på ryggen. For i tillegg til brev og kort, var det som nevnt mye aviser. Det kunne også ligge en og annen pakke vel forvart her. Men når de på turen tilbake skulle hente returposten, var det ikke mer enn at han fint bar sekken i neven.
Her sto betjeningen klar til nok en sortering, og dette måtte gjøres i en fei, for snart sto unge, ivrige ”hentere” og trippet for å komme hjem fra skolen med dagens nyheter.
En liten sak som kanskje kan forundre, når man ser på postverkets ellers strenge rutiner for de aller fleste gjøremål, er dette; … Når postsekkene ble hentet på postkontoret i Larvik, ble de bare plassert enten på et ledig sete eller på gulvet i bussen. Da var det ikke snakk om innelukkede, låste skap. Foruten brev, kort og aviser, var all verdipost lagt i egen sekk inne i de enkelte postsekkene. Heldigvis hører vi aldri at uvedkommende gjorde forsøk på å få tilegnet seg noe av dette, på uærlig vis, i vårt distrikt!

POSTKASSEN
Inngangen til forretningen til Pettersen, hadde et fint dekorert lite overbygg. På venstre side av dette overbygget hang det ”alltid” ned fra taket en god del redskap til utstilling. De skal visstnok aldri ha blitt tatt inn om kvelden eller i helgene. Så vidt vites ble det heller aldri stjålet noe fra denne litt dristige, utvendige utstillingen i alle de årene landhandleriet var åpent for kunder.
På den ”andre” siden hang den røde postkassen, minnes flere. Den måtte tømmes hver formiddag, i god tid før bussen stoppet utenfor på veien og posten skulle sendes til Larvik. Antagelig var det svært lite som lå i den pålagte postkassen, for alle skulle jo inn i landhandleriet for å slå av en prat og kanskje handle litt nødvendigheter. Dermed ble posten levert inne på disken. I tillegg fortelles det at enten Hedvig eller Johan alltid var hjemme, slik at noen virkelig fast åpningstid fantes antagelig ikke!
Nei, egentlig kunne det nok være verre enn som så! For arbeidsfolk flest, startet arbeidsdagen ”når solen sto opp”. Tanker for innkjøp og henting av post var sjelden noe som kom dem i hug før kvelden nærmet seg. Da var det ikke sjelden at de stakk innom hos Pettersen for å hente posten og benyttet selvfølgelig ”fritiden” til å slå av en lengre prat. Siden det ikke var høflig å kaste kundene på dør, erindrer fortsatt barna i huset at klokken noen ganger kunne nærme seg midnatt, før siste kunder trasket hjemover!
I mange år var det mer vanlig å tygge tobakk, enn å røyke den. På gulvet inne i forretningen var det derfor plassert en spyttebakk, som ”blink”. Dessverre var det ikke alle som var skarpskyttere når spyttet skulle ut av munnviken etter noen tids tygging. Gulvet rundt spyttebakken var vesentlig lettere å treffe med den brune, ikke spesielt tiltrekkende ”massen”. Kampen mot tuberkulose og andre stygge smittsomme sykdommer, hadde ført til at Norske Kvinners Sanitetsforening hadde fått laget og sendt ut et opplysningsskilt som kunne henges opp på egnet sted, også her hos Pettersen på Halle fantes et slikt skilt. Oppfordringen på skiltet lød; ”Spyt ikke på gulvet. – Host ikke mot nogen”!!
Allerede i 1889 kom det forordninger til behandling av den skumle tuberkulose sykdommen og her følger et utsnitt om råd ved spytting og spyttebakker;…

2: Den syge maa aldrig spytte paa Gulvet eller i Lommetørklæde, men enten i Krus, hvori tidt Vand (tilsat Karbolsyre), eller i Spyttebakke af Metal eller Stentøi, fyldt med Ener eller Sagmug. Spyttebakken eller Kruset tømmes og vaskes mindst to Gange daglig. Indholdet bør helst brændes, det kan også kastes paa Bingen eller i Søen eller nedgraves.

FULLT AV TRIPPENDE SKOLEBARN
Halle skole var nærmeste nabo til landhandleriet med sitt lille brevhus. Skoletiden hadde man fornuftig nok, lagt opp slik at dagens økt sluttet omtrent da bussen med posten ankom Halle, rett før halv tre. Skoleungene som etter avslutningssalmen pent og pyntelig hadde stilt opp utenfor skolebygningene, la nå på sprang mot butikken så fort de hadde kommet utenfor skoleporten.
Det skal ha vært om å gjøre og komme først inn til disken i forretningen. Der sto vanligvis brevhusbestyrer Johan Pettersen og hans kone Hedvig klar med sortert post. Navnene ropte han høyt opp og ivrige og spente grep ungene det som tilhørte dem. Dagens aviser hadde også kommet med bussen, og etter utdelingen forsvant barna hjem til ventende lekser og andre av dagens gjøremål.

Her står den stolte eier av landhandleriet, Johan Pettersen, foran inngangen til forretningen sin på Halle. Utenfor er står et utvalg raker og river utstilt mot husveggen, ved inngangen fantes baljer og bøtter. I vinduene til venstre anes noe av et ellers rikholdig vareutvalg. På veggen henger reklameskiltet for ”Mustads Margarin”. (J. E. Bredals fotosamling)

TEATER OG UFRAMKOMMELIGE VEIER
Vanligvis var bussen i rute, men forsinkelser skjedde av og til. Når vinteren kom med store snømengder og gjenføykede veier, kunne nok ventetiden inne i den lille butikken ble vel kjedelig for de unge skolebarna. Selvfølgelig førte vårløsningen også med seg hindringer som telehiv og til tider nesten uframkommelige veier, med dertil hørende forsinkelser i rutetrafikken. Noen ganger var det i kortere perioder verken framkommelig for hest eller rutebilens motoriserte ferdsel.
Pettersen, som selv var en stolt bileier, fikk nok selv merke vintertidens store kjørebegrensninger med sin Chevrolet 1930 modell. Selv med bilens 6 sylindre og 50 hk, unngikk han sikkert de værste dagene. Bilens registreringsnummer var for øvrig Z-104.

Noe klabb og babb ble godtatt i trengselen, men Pettersen roet det hele raskt ned. Hans lune og inkluderende humor, hadde barna stor sans for. Når han ropte opp mottagernavnene på dagens nye postforsendelser, kom han ofte med små nye ”klengenavn” eller andre velvalgte bemerkninger, som fikk barna til å juble. Det fortelles at Pettersen med sine ”teateriske” evner, virkelig kunne styre sitt unge ”publikum”.

Enkelte vintre var mer voldsomme enn andre. Slik så det ut på Halle en periode snøvinteren 1937. Her er alle mann i arbeid for å få ryddet hovedveien til byen. (J. E. Bredals fotosamling)

STAKITTEN
Det var slik her på Halle, som vi hører om fra så utrolig mange andre mindre steder;… i ”godt naboskap” lå blant annet den gesten å ta med seg posten til nærmeste naboer på veien hjem.
En av de unge pikene i området kom fra skolen her ute på Halle en dag. Hun gjorde som hun alltid hadde gjort, denne meget regnfulle ettermiddag en gang på slutten av trettitallet. Til en eldre nabo bar hun alltid avisen og det lille som kom av post hjem til ham. Det vil si; ved hans hus var det ingen postkasse på utsiden, derfor hadde hun fått ordre om å sette leveransen fast i stakittgjerdet, som gikk foran huset.
Akkurat denne dagen, da regnet flommet ned fra åpen himmel, tenkte den snille og vennlige lille frøkenen, at hun skulle levere posten til abonnenten personlig, slik at den ikke skulle bli så våt. Hun hørte at han holdt på å hogge ved, da hun ganske regnvåt kom for å overrekke dagens post.
”Vær så go`!”, forsøkte den unge piken seg. Nærmest uten å titte opp, kom det brummende, bestemte svaret fra den iherdige vedhoggær`n;
”I stakitten, har jeg sagt!!”
… og ”i stakitten” ble det nok deretter!
Likevel, når jula endelig sto for døren, var han en av naboene som alltid ga den vesle jenta noen velfortjente kroner i julegratiale!

FORTSATTE DRIFTEN
Johan Pettersen døde dessverre allerede våren 1951. Med tillatelse fra postmester Karl Kjelsgård Askim i Larvik, fikk fru Hedvig, etter å ha sendt inn en søknad, lov til å fortsette postdriften i mannens
navn. Slike ”postale” ordninger var ikke uvanlig når det gjaldt små veldrevne mann / kone foretak rundt i distriktene. Og det fortsatte slik, uten forandringer, helt til nedleggelsen en dag måtte komme. I Postmuseets notater framkommer det heller ingen endring.

Ikke all post fant sin rette mottager ved første forsøk. Her et kort sendt fra Drammen 21.12-1959, omadressert på Halle, returnert til Larvik og deretter formidlet videre til Kjose! Forhåpentlig rakk også dette fram til jul. Utlån Audun Norin.

BEGRENSET TILBUD
Som brevhus var det et svært enkelt tilbud betjeningen hadde til sine kunder de første årene. Man kunne levere kort, brever og korsbåndforsendelser, mens pakker måtte kundene dra til Stavern eller senere Larvik, for å få sendt. De samme begrensningene gjaldt pengeforsendelser, bankobrev eller postanvisninger. Men den slags var det ikke mye av, og det var kort og brever, foruten aviser, som til daglig utgjorde det aller meste av postmengden. Likevel ser det ut til at man gjennom årene fant mer hensiktsmessige tilpassninger av systemene. Vi hører at publikum, etter at deres følgebrev var ankommet og blitt signert, leverte dette tilbake til brevhuset. Bestyreren sendte dette med neste postgang til postkontoret, som ved påfølgende postutkjøring, la ved den ønskede pakken i postsekken. En tilsvarende ordning for verdipost ser også ut til å ha eksistert, også for Halle brevhus. Her var det snakk om tillit, og tillit hadde man på Halle.

PENGESKUFFEN

Som nevnt krevdes det ikke mye utstyr til drift av posten. Men man var nøye med å skille mellom de pengene som tilhørte forretningen og de som kom inn på grunn av postens beskjedne aktiviteter. Pettersen hadde investert i en avansert pengeskuff, med ”kodetaster” man måtte benytte for å få åpnet. Oppi denne skuffen lå skrinet med, frimerker og det viktige annulleringsstempelet. Stempelputa, derimot, sto konstant på disken. Skulle en eller annen forsendelse forsegles, brukte Pettersen sitt eget segl og delikate røde lakk.

Fra tid til annen dukker det opp ”artige” postale forsendelser. Her er et julekort, som ikke er frankert med postens lovbestemte frimerke, men Norges Sanitetsforenings julemerke for 1945. Uviss av hvilken grunn, er kortet stemplet med ”Kronet Posthorn” stempelet på Halle. Adressaten på Dolven hentet nok sitt kort selv, på brevhuset litt lenger borte i veien, slik det sikkert ble gjort flere ganger i uken. Kanskje har man bak landhandlerskranken sett ”litt mellom” fingrene på postens strenge reglement akkurat denne dagen ? Utlånt av Audun Norin.

STEMPLER
Det første stempelet var noe annerledes enn de stemplene vi kjenner fra posten i dag. Dette var et 4-rings nummerstempel med inngravert nummer ”274”. Disse 4-rings nummerstemplene ble
vanligvis utsendt til brevhusene, hvor avtrykk av stempelet skulle påføres forsendelsen, som deretter skulle videresendes til overordnet postkontor for videre behandling. Der skulle også nytt stempelavtrykk med dato påføres.

Dette stempelet, vet vi, ble innsendt til reparasjon i Kristiania via postkontoret i Fredriksværn den 26/10-1914. Først den 30/11 ble det returnert fra hovedstaden og ankom sikkert Halle ett par dager senere. Kanskje har denne reparasjonen forekommet nær tidspunktet for flyttingen av brevhuset til landhandleriet, men dette har jeg ikke funnet beviser for. Likevel kan vi anta at Pettersen ikke ville fortsette og brukte et skadd eller defekt stempel, om det var slik ved overtagelsen…
Dette første stempelet ble brukt fram til brevhuset ble tildelt det som populært kalles et ”Kronet Posthorn”- stempel i februar 1935. Også dette var et stempel uten dato, men nå var brevhusets navn blitt gravert inn mellom de to omsluttende ringene, mens det i senter var gravert inn et posthorn med en krone plassert oppe på posthornbøylen. Også heretter skulle overordnet postkontor bekrefte videreforsendelsen ved å påstemple ett av sine datostempler.

Så i 1951 ble brevhuset satt opp med sitt tredje og siste stempel. Fra 1. april 1951 var Halle blitt oppgradert til den nyere betegnelsen ”brevhus 1” og nå var det fra sentralt hold, bestemt at stort sett alle brevhus skulle ha stempel som viste både stedsnavn og dato.
Et 2-rings stempel var blitt bestilt hos stempelleverandør ”Krags Maskinfabrikk” i Oslo, og et bevart kontrollavtrykk hos dem, viser at stempelet var ferdig 7. mars 1951. Få dager senere, ble dette sendt fra postintendanten i Oslo til Larvik Postkontor og videre derfra til Halle, ett par dager senere.

NEDLEGGELSE
Butikklokalene hadde i årenes løp blitt svært nedslitte og driften ga lite penger til modernisering. Rundt om i kommunen hadde det dukket opp nye og større forretninger, som hadde kapret mye av landhandleriet på Halles kundemasse. Trafikken hadde de senere årene minket betydelig.
Og så skjedde det ufravikelige;… I følge Postverkets sirkulære nr 25 fra 19/8-1961 ville brevhuset bli lagt ned fra 1. september samme år. Brevhuset hadde da vært i drift i hele 64 år.
Landhandlerdriften fortsatte ennå noen få år etter at posten forsvant fra butikken. De ”nye” tider hadde kommet, og en effektiv og utvidet landpostbudordning kom til å ta over brevhusets begrensede tilbud. Nok en lokal postepoke var over.

Kilder;
Postmuseet,
Norske Kvinners Sanitetsforening,
Østlands-Posten,
Johan Pettersens døtre: Inga Østgård og Annie Riiser,
Audun Norin,
Ivar Sølyst.