I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord toroddmürer

Torodd og Maja Mürer - og om meg "sjæl"

Mine kjære foreldre

Far var født i Drammen 15. september 1898, sønn av Alexander og Amalie Jacobine (Lullul) Mürer, f. Olsen. Bestefar Alexander – som døde før jeg ble født – drev Drammens største jernvarehandel, og eide sammen med kompanjong Blauenfeldt en stor hjørnegård midt på Drammens torg. Senere gikk firmaet konkurs.

Farmor Lullul Farfar Alexander

Far var den mellomste av tre brødre og de hadde også en søster som døde svært tidlig. Onkel Ragnar bosatte seg i Trondheim og var lærer, mens yngstemann, onkel Arne, dro til Afrika hvor han drev som arkitekt. Onkel Arne har jeg heller aldri sett, men min halvbror, Hans Ferdinand, fikk så vidt hilst på onkel Arne under en mellomlanding i Salisbury. Han kom aldri hjem til Norge på besøk, og familien vet fortsatt svært lite om onkel Arnes liv og levnet…
Bestemor, Amalie Jacobine, som bare gikk under navnet Lullul, var datter av bakermester Olsen i Tønsberg, og bestemor og hennes søster Bertha var uatskillelige. De to elskelige damene tilbrakte vekselvis julen hos far og mor og hos onkel Ragnar og tante Marit, og begge besøkte oss flittig utenom julefeiringen. ”Tante” Bertha bodde i Oslo, ikke langt fra oss, og hun hadde virket som lærerinne i hele sitt liv. Hun var særdeles reiselysten, og jeg husker ennå hennes gamle Unicakoffert med merkelapper fra spennende steder som Paris, Roma, Napoli, London osv. Tror knapt det var det sted i Europa hun ikke hadde vært! Min kjære bestemor på farssiden døde i 1960, og er gravlagt i familiegravstedet ved Bragernes kirke der også mine foreldre hviler.

Elleve søsken på Mysen

Mor var født på Herslet i Hærland i Østfold 25. februar 1898 som en av 11 søsken. Mor var født Marie, men ble aldri kalt for annet enn Maja. Etter at bestefar Ivar Anton Smerkerud var død, flyttet bestemor Annette Smerkerud til Mysen sammen med min tante Anna.

Bestemor Annette og bestefar Ivar Anton Smerkerud

De kjøpte den vesle eiendommen ”Norbeck” som lå meget sentralt i en koselig liten hage, og tante Anna – som jobbet på Telegrafen på Mysen – var ugift og passet i alle år min bestemor og alle vi barnebarna elsket å være på Norbeck under krigen og i ferier. Bestefar var født i Trømborg, og da han og bestemor giftet seg i 1894 bosatte de seg på Mysen der bestefar var en av stedets første håndverkere. Bestemor døde 27.desember 1966 i en alder av 96 år.
Med 11 barn var det gitt at de fleste måtte raskt ut i arbeidslivet, og mor havnet etter noen år i Oslo der hun begynte hos firma Rich. Andvord Papir & Engros. Før krigen traff hun far og de giftet seg etter at far var skilt fra sin første kone. Senere var mor MOR, alltid til stede når man trengte henne, alltid en dyktig husmor og ikke minst litt av et muntrasjonsråd. Hun var også alltid full av påfunn, og jeg husker ennå en gang da hun plutselig var forsvunnet i Risør og vi virkelig begynte å lure på hvor hun var blitt av. Kort før vi sannsynligvis skulle varsle politiet, tøffet en av makrellskøytene i byen inn på havna – med moderen stående i baugen med et strålende smil! Hun hadde synes det ville være så moro å se hvordan makrellen ble fisket, og den lokale fisker sa ikke nei takk til litt selskap om bord.

Start i tremassebransjen

Far startet sin karriere i tremassebransjen ved kontoret til Embretsfos fabrikker, men det var nok økonomi som fristet mer etter endt handelsutdannelse, og han begynte raskt i Den norske Creditbank. Da krigen startet hadde far giftet seg på nytt, og jeg var blitt to år gammel. Vi bodde i Fearnleysgate i Oslo, bare noen steinkast fra Majorstua, og far var blitt filialbestyrer i DnC (som det het den gangen) på Galgeberg. 9. april kom, og vi gjorde som svært mange andre i Oslo – evakuerte ut av byen og havnet på en gård i Sylling. Jeg husker naturlig nok lite akkurat av det, men én episode fra Syllingoppholdet (som bare varte kort tid) sitter ennå godt i hukommelsen… På gården var det en gutt som antakelig var litt eldre enn meg, og han og jeg lekte inni et lite hvitt spisstelt som sto på tunet. På gården hadde de en hund, jeg mener det må ha vært en slags terrier, og denne kom seg inn i teltet. Hva jeg hadde gjort den, aner jeg ikke, men plutselig glefset den og bet meg over venstre øye. Heldigvis ikke særlig alvorlig, men et lite arr sitter fremdeles der…

Som gissel på Grini

Min kjære halvbror, Hans Ferdinand, var blitt 17 år da krigen kom og han var blant dem som ble innkalt til Arbeidstjenesten. Det ville han ikke, og stakk likegodt av til Sverige, senere kom han seg til England og kom ikke hjem før etter frigjøringen – da var han blitt maskinsjef og hadde giftet seg i Holland med Hermine van den Berg. Hans Ferdinands forsvinningsnummer til ”søta bror” medførte at far ble tatt som gissel og havnet på Grini. Jeg husker at mor og jeg var og besøkte ham en gang, og barnesinnet oppfattet så mye at det fortsatt sitter minner spikret i hodet mitt. Fra Majorstua til Grini ble det en lang reise for en liten guttepjokk, og jeg erindrer at siste delen gikk med en buss. Det var høst ute og rimelig kaldt, og da vi nærmet oss Grini så jeg at bak gjerdene gikk fanger i noen spesielle klær og luer og trillet kålhoder i trillebår.
På Grini gikk vi inn en stor port og kom til en vaktstue dit vi fikk vite at far skulle komme. Det var to tyskere som sto bak en skranke og pratet sammen da mor og jeg kom inn. Plutselig gikk døra bak vaktene opp, og inn kom en smilende fange – far! De to vaktene var nok mer enn snille, for de snudde raskt ryggen til oss tre, og mor fikk overlevert to sigarettpakker til far. Heldigvis ble ikke Grinioppholdet langvarig, og på selveste julaften i 1944 dukket far plutselig opp hjemme i Fearnleysgate 10A.

En likvidasjon.

Mens far satt på Grini hadde jeg opplevd saker og ting. En grytidlig høstmorgen hørte jeg flere skuddsalver i nabolaget. Mor var ennå bare halvvåken, og jeg fikk på meg fillene fortere enn svint. – Jeg skal bare løpe opp på hjørnet og kommer tilbake med en gang. Jeg kan ta med avisa opp når jeg kommer tilbake, ropte jeg til mor halvveis ute av døra. Mor spurte ikke mer hva jeg skulle, og hun hadde sikkert ikke hørt skuddene fra Majorstuveien for da hadde jeg garantert blitt holdt innendørs!
– Hva har skjedd, ropte Emil, min beste venn i etasjen under oss. Han strevde med å få på skoene og var som meg på vei ut. – Aner ikke svarte jeg, – hørte bare at det var noen som skjøt oppe på hjørnet. Vi løper opp og ser!
Jeg lå noen skritt foran Emil på de hundre meterne opp til gatehjørnet. Kunne ikke se noe der oppe, og alt virket helt stille. Rundet hjørnet fra Fearnleysgate og svingte til venstre inn Majorstuveien. Og der, rett foran meg på fortauet lå det en mann i frakk. Han lå helt urørlig og en blodstripe fra hodet rant ut på fortauet.
– Han er helt sikkert dau, mente Emil. Jeg nikket samtykkende. I det fjerne hørte vi en sirene, og noen voksne ropte fra blokka vis a vis at vi måtte komme oss vekk. Langsomt sugde jeg inn inntrykkene fra scenen på fortauet. Blodet som fortsatt rant, dokumentmappen som lå et par meter bortenfor mannen. Og hatten som lå ved siden av hodet hans. I det store treet som sto ved rennesteinen ut mot Majorstuveien kunne jeg se at barken var fliset opp, og i veggen på hjørneblokka var murpussen slått av flere steder bortover. Som på en rekke.
Så kom en liten lastebil full av tyskere på planet og da den nærmet seg Dybwadsgate – parallellgata til Fearnleysgate – begynte Emil og jeg å løpe ned til nr. 10 A.
Etter den episoden ble jeg sendt til bestemor på Mysen for en periode, bare sånn i tilfelle at jeg hadde sett noe på åstedet for likvidasjonen…

Flaks reddet far…

Skjebnen avgjorde at far ikke ble drept av en bombe nyttårsaften i 1945! Bare ren flaks gjorde at han ikke var på stedet han skulle ha vært da den skjebnesvangre bomben ramlet ned i nærheten av Nationaltheatret i Oslo sentrum og traff en trikk…
Far skulle egentlig vært på den trikken, men tilfeldighetene gjorde at han måtte se trikken forlate holdeplassen i Kirkeveien og han måtte vente på neste trikk for å komme seg til Galgeberg og årsoppgjøret i banken.
Far var som nevnt filialbestyrer i Den norske Creditbank, og den gangen hadde man årsoppgjør som skulle være klart til første virkedag i den nye året. Dermed måtte man ta nyttårsaften om dagen til hjelp og kanskje også første nyttårsdag.
Far sto på badet tidlig om morgenen og gjorde seg klar til en dag med årsoppgjør. Han hadde startet med barberingen da høvelen plutselig glapp og han fikk et stygt kutt som blødde ganske mye. Det tok litt tid å få stanset blodstrømmen, og klokka tikket og gikk.
Far ble en smule engstelig for å komme for sent på jobb, og forsøkte å skynde på. Da han kom til holdeplassen i Kirkeveien så han bare siste plattformen på trikken forsvinne nedover mot sentrum. Han innså at han ville komme for sent på jobb.
Men altså: Bedre for sent på jobben enn aldri på jobben. ”Fars trikk” ble altså truffet av en engelsk bombe som ble sluppet over sentrum akkurat da trikken tilfeldigvis befant seg der. Engelske fly forsøkte atter en gang et luftangrep mot Victoria Terrasse, men ingen offentlige bygninger ble truffet. Det gjorde derimot flere beboelseshus samt trikken. 75 mennesker mistet livet og 1.066 ble husville…
Så kom endelig frigjøringen! Ut i gatene til bålene av rullegardiner, vifte med norske flagg, rope hurra osv. Gleden ville ingen ende ta.

Flyttetur til Larvik

Det ble ett skoleår på Majorstua før far sa farvel til filialbestyrerjobben på Galgeberg og ble utnevnt til banksjef i Den norske Creditbank i Larvik…

Banken med det spennende tårnet

Det var ingen gledens dag akkurat da far kom og meddelte at vi skulle flytte til en annen by. Vennene mine da, Emil Bruusgaard og Holm Holmsen, og sønnen til arkitekt Astrup som jeg hadde vært på sommerferie med til Veierland, og alle de andre klassekameratene. Kunne jeg ta dem med meg!? Men nei, det var ingen bønn, jeg måtte bli med på flyttelasset som Adams Express hentet. Den som tror at det er morsomt for en åtteåring å plutselig bli flyttet til helt nye omgivelser, tar skammelig feil!
Den første skoledagen på ”Rombær’n” husker jeg lite av, bare at frøken Valborg Oxholm – og hun var virkelig frøken – skulle være klasseforstanderen min. Hun var streng, men rettferdig, og en av de få lærerne som har klart å banke litt vett inn i skallen på meg. Jeg husker hennes mange historier, som da hun dukket i Larviksfjorden og hentet opp noe hun så blinket. Det viste seg å være en medaljong, og den hadde hun fortsatt rundt halsen. Frøken Oxholm var med oss på turer, blant annet til sølvgruvene på Kongsberg.
Det var forøvrig første gangen i mitt liv at jeg var i Kviteseid – det var i 1952 – og vi spiste middag på Brokefjell turisthotell. Lite ante jeg den gangen at Kviteseid senere i livet skulle bli nesten mitt annet hjem – disse linjene er skrevet med utsikt rett til der hotellet lå før det brant for noen år siden…

Rampunger på ”Rombær’n”

Men heller ikke frøken Oxholm slapp unna unge gutters rampestreker. På ”Rombær’n” var det utedoer nede i guttegården, og avlukket nederst, i enden mot Festiviteten, var lærerdo. På utedoen fikk vi aldri lov til å leke, men snek oss naturligvis til det. En dag så vi frøken Oxholm strene inn på doen, og en av guttene i sjuende klasse hadde brått fått en idé. Han grep en plankebit som lå i skolegården, løp stille inn i avlukket ved siden av frøken Oxholm og bøyde seg ned i hullet med plankebiten. Så klasket han til og traff tydeligvis godt, for vi hørte bare frøken Oxholms hyl. Sjuendeklassingen kom seg ut i skolegården og fikk blandet seg med resten av guttene før noen oppdaget hvem som hadde gjort det. Overlærer Mjanger kom ut i neste friminutt og holdt en sint formaningstale og ba synderen melde seg – med det ble aldri avslørt hvem det var og noen felles avstraffelse ble det heller ikke.
Utedoen var også en populær ”gymnastikksal” der guttene hoppet opp og grep tak i jernstanga som stivet opp taket. Den gikk akkurat over hullet i doene… En dag var det en liten tynn spjæling av en tredjeklassing, tror jeg det var, som skulle vise at han også kunne. Han måtte løftes opp for å få tak i stanga, og mens han hang der og løftet seg opp og ned etter armene, kom det en gutt fra hver av sidebåsene over kanten og kilte ham under armene. Dermed slapp han – og gikk rett i dass! Vaktmesteren måtte ta ham ut ”bakveien”, altså der de åpnet for å få ut dobøttene, og så var det å plassere ham hylende ute på gårdsplassen og spyle med slange. Vi andre fikk forbud mot å se på seansen nede i skolegården, men de på vindusrekka hadde klart å få et lite glimt av stakkaren som ble spylt før han ble skysset hjem…
Likevel, det var ikke så ille å flytte til Larvik! Jeg fikk mange gode kamerater og venninner og Emil kom på besøk fra Oslo for å hilse på. Men det var siste gangen jeg så Emil, vennskapen løp liksom ut i sanden og vi tok aldri kontakt igjen. Jeg var ferdig med Fearnleysgate for godt. I voksen alder har jeg bare kjørt innom gaten en eneste gang, for liksom å rekapitulere noe av barndommen…

Lykkelig barndom

Den barndommen jeg egentlig hadde mistet i Oslo fikk jeg igjen med renter og renters rente i Larvik. Det ble en lykkelig barndom i en fantastisk by – en by der jeg har tilbrakt det meste av livet, barndom, dels som ungdom og ikke minst i voksen alder.
I Larvik ble det snart mange nye og gode venner – Per Blichfeldt, Bjørn Dietrichs, Henrik Olav Gundersen, Petter Pihl, Halvard Hellum, Kjell Hobæk, Iver Bugge og Bjørn Gavelstad, for å nevne noen. Og så jentene: Anne Cathrine Næss, Inger Kristine Næss, Hanna Wildenvey, Anne Helene Horn og Grethe Bjønnes, for også å nevne noen få av dem.
1950-årene i Larvik var den rene gullalderen for oss unger. Lek og moro i bakgatene rundt Torget, inne i spennende gårdsrom der radiobutikken i Thirudgården lempet masse spennende ”elektronikk” i søppelkassene. På søndagene var det gjerne noen turer på rullebåndet i meieriet i Sigurdsgate. Melkespannene ble levert ute i Sigurdsgate, satt på rullebåndet og trillet deretter av seg selv rundt hjørnet og inn i meieriet der man tappet melken videre på flasker eller i spann. På søndager var rullebåndet ikke i bruk av meierispann, og vi guttene sto på plankebiter fra Sigurdsgate, rundt hjørnet inne i gården og helt fram til luka i veggen som nå var stengt. Det gikk ofte litt for fort, og noen ganger endte vi nok på trynet inne i gården…
Centralgaragen på Storgata var et yndet mål for oss gutter. Se på bilene som sto til reparasjon, og snuse inn den mystiske lukta av bensin når man fylte fra pumpene. Av og til dukket det også opp biler vi aldri hadde sett tidligere. Og den første ”mopeden” husker jeg godt sto nede på Centralgaragen en dag. Den hadde en motor som lå over forhjulet med en rulle som lå an mot dekket på hver side og drev hjulet framover. Vi fikk se ”mopeden” i drift, og det var imponerende.

Mor fikk hund med toget…

En vakker vårdag kom det telefon fra jernbanen i Larvik til mor. – Det er kommet en kasse med en hund i til Dem, kunne stemmen fra jernbanen meddele mor. En hund! Hvordan i all verden kunne en hund dukke opp med toget og utleveringsadresse Mürer, Kongensgate 18 A, Larvik?
Historien bak er som følger: Mor og far var på jakt til Vækterstuga i Sør-Trøndelag sammen med Trygve og Alfhild Bøe, som var gode venner av mor og far, og jeg ble plassert hos onkel Ragnar og tante Marit og kusine Lille-Marit i mens.

Far, “Bongo” og jeg i hagen i Risør

På Vækterstuga befant seg også et ektepar fra Oslo som mor og far ble kjent med, Mannen hadde med seg en nydelig engelsk setter som mor forelsket seg i. En sånn kunne hun ha tenkt seg… – Da sender jeg en til Dem, fru Mürer, svarte mannen i noe som mor der og da sikkert oppfattet som en spøk. Men fjorten dager senere dukket altså ”Bongo” opp i Larvik og Anne Næss, datter av Ludvig og Netta Næss i Kirkestredet, (senere gift Hesselberg) og jeg fikk oppdraget med å hente hunden. Han var en nydelig brun og hvit engelsk setter som hadde en eneste lyte – han ville ikke gå på jakt og han kunne ikke bjeffe!
Bongo ble familiens trofaste følgesvenn i mange år. Han var eksemplarisk og en ordentlig kosehund som elsket å gå turer i Bøkeskogen. Aldri bjeffet han, og han koste med alle han
så. Far og jeg prøvde ham på jakt èn eneste gang, og da fikk han faktisk stand for en tiur! Han motbeviste altså egentlig at han ikke var egnet til den slags. Første gang han bjeffet var etter at vi hadde flyttet til Risør, da Bongo havnet i slagsmål med en schæfer. Han løp rett hjem og slikket sårene sine. Dagen etter sto han i vinduet på Solsiden og kikket ut. Plutselig fikk han øye på schæferen på Torget – og BJEFFET!

Da far byttet jobb…

Vi havnet altså i ”Den hvite by ved Skagerrak” – Risør… Banksjefen der hadde mistet sin sønn i en tragisk ulykke og ville gjerne vekk fra Risør av den grunn. Far hadde alltid hatt lyst på det blide Sørlandet, og tilbød seg å bytte banksjefstilling. På min fødselsdag, 19. september i 1953, ankom flyttelasset til Risør, og et helt nytt liv begynte igjen for meg. For andre gangen ble jeg ”revet ut”, nå fra venneflokken i Larvik, og måtte begynne på realskolen i Risør. Ungdomstida der ble for øvrig veldig bra den, og vi hadde mye moro. Så fulgte ett år på Eckboskolen ved Hamar. Dit ble jeg sendt av foreldrene mine fordi jeg var temmelig ”drittlei” alt som het skole og heller ville skrive i Aust-Agder Blad som var vår nærmeste nabo i Risør. Far insisterte imidlertid på at jeg MÅTTE ta en eksamen om jeg skulle komme meg videre i livet, og Eckbo ble det!
Eckboskolen var en privatskole dit bl.a. sønner av diplomater og andre med utenrikstjeneste, samt en del i samme situasjon som meg ble sendt. Jeg gikk bl.a. sammen med Jørgen Jahre jr., Børge Motzfeldt (som var generalsønn), Thorvald Løvenskiold samt Manne Christensen fra Larvik.
Da realskoleeksamen vel var overstått ventet det militærtjeneste i Ingeniørvåpenet på Hvalsmoen og deretter Brigade Sør på Eggemoen ved Hønefoss. Etter 16 måneders verneplikt var det på tide å få seg jobb…

…og mor skaffet meg jobb!

Det hersker ingen tvil om at det var denne ”jobben” i Aust-Agder Blad som ga mersmak og fikk meg til å velge journalistyrket. Det vil si, det var egentlig mor som sørget for gutten sin og fikk meg inn i jobb! Jo, da, hun hadde sett i Aftenposten (dit far hadde tatt meg med i håp om at jeg kunne få en lærlingplass siden han hadde gode bekjentskaper der – men de tok ikke lærlinger fikk vi beskjed om) at Larvik Morgenavis søkte etter journalistlærling med interesse for fotografering. Damen, altså mor, var ikke snauere enn at hun klippet ut noen avisartikler fra forskjellige aviser, blant annet Aftenposten, og sendte dem til redaktør Jan Weiner Krohn Holm sammen med søknad – alt i mitt navn, slik som bare mor kunne gjøre det! En dag like etterpå – i desember – ringte Krohn Holm og lurte på om jeg kunne komme til konferanse i Larvik… Siden jeg kjørte drosje på denne tiden etter å ha gjort ferdig militærtjenesten, fikk jeg låne drosjebilen – en nydelig rød Chevrolet Bel Air. Takket være mor fikk jeg jobben i Larvik Morgenavis, og begynte der i januar 1960!

Så tilbake i Larvik.

Da jeg endelig hadde fått etablert meg i Larvik, den første uka som hybelboer hos ”tante” Dudu Schram og hennes datter, den kjente forfatteren Eva Schram Hoel, begynte en helt ny karriere. Først fikk jeg skaffet meg en hybel i Kirkegata 2 på Langestrand, i annen etasje på en eldgammel sidebygning med vegger som var metertykke. Ingen bekvemmeligheter akkurat, men et greit sted å sove. Senere ble jeg ”samboer” med dommerfullmektig Tor Martin Kindem, senere kjent Oslo-advokat, i Parkalleen. Etter en kort periode der fordi Kindem var
ferdig med tjenesten ved Larvik Sorenskriverembede og jeg ikke hadde råd til å leie hele leiligheten alene, fikk jeg meg hybel i Sveinsgate 24. Her huserte Ruth Kristiansen som var en elskelig dame. Hun var soldat i Frelsesarmeen, og sørget utrolig godt for hybelboeren sin. Hver kveld hadde hun fyrt opp i ovnen, og hver søndag banket hun forsiktig på døren og serverte meg frokost.
Så skulle Bjørg og jeg gifte oss, og like før det hadde jeg flyttet til en liten leilighet i Josef Mindesgate 1 på Langestrand. Der ble vi boende bare et års tid, til vi i 1964 fikk leie hele 2. etasje i Oberst Petersvei hos familien Haugen.

Det å være lokaljournalist i Larvik i begynnelsen av 60-årene var utrolig morsomt – men også slitsomt. Den gangen dekket vi jo alt av kommunestyremøter, formannskapsmøter og skolestyrer, og det kunne bli sene nattetimer før vi var ferdige. I skolestyremøtene var det alltid matpause, og møtene åpnet med andakt. Jeg hadde lenge Brunlanes kommunestyre som arbeidsfelt, og da fulgte skolestyret med ”på kjøpet”. Andaktene til sokneprest Christoffer Kobro kunne være morsomme og høyrøstede. Kobro hørte litt dårlig, og hevet stemmen deretter!

Arbeidet i lokalavisa førte med seg alt fra branner, ulykker, kriminalitet, møter, kirkelige sammenkomster, middager, utstillinger – kort sagt, alt mulig. Etter hvert skjønte jeg at man ikke kunne vite alt om alt, men visste man litt om mye var det en fordel. Og så lærte jeg meg å være nysgjerrig på alt og å spørre.
Larvik Morgenavis hadde et godt ry på seg som en avis som klekket ut gode journalister. Det stemte meget bra, og flerfoldige av kjendisjournalistene i Norge har hatt sin bakgrunn nettopp her. Men Larvik Morgenavis var en liten Høyreavis med slett økonomi. Det hjalp lite at journalistene var dyktige og at vi hadde masse moro sammen når resultatet hele tiden var et synkende opplag! Vi skjønte vel at dette snart ville ta slutt, og da daværende redaksjonssekretær i Østlands-Posten, Einar Nord, ringte meg i 1964 for å høre om jeg ville begynne i Østlands-Posten, ble svaret ja takk. Knut Haavik overtok jobben etter meg i LM, men allerede året etter hadde Larvik Morgenavis sitt gravøl. Redaktør Krohn Holm ble forfatter, Terje Wiig og Børre Lund hadde fått Aftenposten som arbeidsfelt, mens Thor Olaf Marthinsen og Per Nyhus havnet i Lillehammer Tilskuer og Rolf Henriksen begynte på Hamar.
Det ble bare tre år for mitt vedkommende i Østlands-Posten. Da ringte Børre Lund fra Aftenpostens motorredaksjon og trengte en mann til. Dette var for fristende, for den jobben betydde masse reiser i inn- og utland og førstebekjentskap med det siste innen moderne biler. Etter samråd med Bjørg takket jeg ja, og vi flyttet til Akerlia 23 – en trivelig borettslagsleilighet i en fem-mannsbolig. Så etter to år i Aftenposten, ble jeg oppringt av Einar Nord igjen og han ville ha meg tilbake til Larvik. Slik ble det som kjent..

Jakt, fiske – og Rotary

Så litt mer om min kjære far. Foruten jakt og fiske var han glad i naturen, og tok meg ofte med på turer i skog og mark. I Risør var han i mange år formann i Risør og Omegn Jeger- og Fiskerforening – på folkemunne kalt ”Tryta” – der han senere ble utnevnt til æresmedlem. Far og mor var også lidenskapelige bridgespillere, og far elsket å spille sjakk.
Allerede mens vi alle tre bodde i Larvik ble han med i Rotary og Larvik Handelsstandsforening, og etter noen år ble han utnevnt til Guvernør for distrikt sør.

Far med guvernørkjedet

Senere ble han medlem av den internasjonale delen av Rotary som hadde med økonomi å gjøre, og dette medførte bl.a. flere turer til Zürich og USA. På 1950-tallet foregikk disse turene til USA med Amerikabåten, og far fortalte levende om disse luksuriøse damperne som krysset over Atlanteren.
Fars og mors omgangskrets i Larvik var rimelig nok stor. Jeg kan nevne Netta og Ludvig Næss (han hadde far en gang i ungdommen truffet på en seiltur), Øyvind og Kristine Næss, Asbjørn Næss og frue, Håkon og Sara Hougen, Aagot og Finn Bugge, Thor og Ida Bugge, Harald og Mossen Thaulow, Ole Jørgen Dyring, Bora og Odd Foyn, Laila og Rolf Fredriksen, Peder Melsom og frue, Alfhild og Trygve Bøe og Dudu Schram – for å ha nevnt noen av dem jeg husker best fra denne tiden.

Litt rart å tenke på at nå er de aller fleste av dem borte. Kort oppsummert kan jeg vel tillate meg å si at barndommen og ungdommen for mitt vedkommende ble noe turbulent på grunn av all flyttingen. Men dermed er også minnene blitt mange. Far og mor står jo i en særstilling når det gjelder minnenes bok, og det vi tre hadde sammen gjennom alle disse årene vil jeg alltid kunne minnes med glede. De mange fine turene i skog og mark sammen med far, fisketurer til Haukeliseter og Vågsli, og båtturer sammen med mor og far er ting som sitter spikret. På mange måter kan jeg vel si at jeg var privilegert som fikk være med på så mye spennende og moro, og så var det alltid så velsignet å komme hjem til mors velsmakende gryter!
Janke M – i takknemlighet.

Laurvigs Privatbank, DnC og Østlands-Posten

[Bilde 509861 finnes ikke eller har blitt slettet]

Ulf Aa. L. utfordra meg til å lage noe om Larviks banker her forleden. Nå er jeg neppe den rette historikeren i så måte, men jeg kom faktisk over noen interessante ting på en arkitektside (arc!) og fikk vite ting om Kongensgate 16 og 18 A som jeg faktisk ikke visste. Litt pussig for meg å oppdage at ringen ofte blir sluttet på en måte… For hva leser jeg vel om arkitekten som tegnet de to byggene der jeg senere skulle komme til å bo i mange år og enda noen år seinere jobbe i? Jo arkitekt Thorvald Astrups sønn, Henning Thorvaldssønn Astrup bodde nemlig i huset der jeg selv vokste opp i Fearnleysgate i Oslo, og hans sønn igjen var min beste lekekamerat. Denne Henning var også mannen som fant ut at døpenavnet mitt var for langt og vanskelig, og satte navnet Janke på meg!
Men altså tilbake til de gamle bygningene, om disse skriver hjemmesiden til arc! følgende:

Jugendstil i Larvik:

Prebensengården, Kongegaten 16

Denne lave forretningsgården ble oppført etter bybrannen i 1902 som bolig- og forretningslokaler for grosserer, kolonialhandler og kakkelovnsforhandler Peter Johan Prebensen (1903-04), ved arkitekt Thorvald Astrup. Prebensen tilhørte en Larviksfamilie med lange tradisjoner innen handel.
Astrup tegnet bygget samtidig med nr. 18, og de to fremstår som temmelig like. Gården er bygget over én etasje på en kjeller i bratt terreng. Den er utført i pusset tegl, stedvis med forblending i råkopp og vindusomramminger i samme materiale. Gården har et markant avrundet hjørne. Stiluttrykket er jugend med et klart romansk preg. Øverste del av bygningen fremstår som en separat del, forhøyet til to og en halv etasje med et jugendpreget Palladio-motiv og smijernsbalkong. Et gavloppbygg kroner også det nedre tverrstilte bygningsledd.

Laurvigs Privatbank, Kongegaten 18a
(Senere Den norske Creditbank og Østlands-Posten (fra 1963))

Denne lave forretningsgården ble oppført etter bybrannen i 1902 som banklokaler for Laurvigs Privatbank (1903-04), ved arkitekt Thorvald Astrup. Astrup tegnet bygget samtidig med nr. 16, og de to fremstår som temmelig like. Gården er bygget over én etasje på en kjeller i bratt terreng. Den er utført i pusset tegl, stedvis med forblending i råkopp og vindusomramminger i samme materiale. Gården har et markant avrundet hjørne. Stiluttrykket er jugend med et klart romansk preg.

Arkitekt Thorvald Astrup (1876-1940) var elev ved Kristiania Tekniske Skole i 1891-92, deretter ved Den kongelige Tegneskole 1892-93 og så ved Königlich Technische Hochschule i Berlin 1896-97. I 1901 etablerte Thorvald Astrup selvstendig arkitektkontor i Kristiania, og blant hans tidligste arbeider er Theodor Henriksens sjømannshjem, Karlsborgveien 5 (1903-05, nasjonal stil), Kongegaten 16 og 18a, Larvik (1903-04, bolighus, forretningslokaler og Larviks privatbank, jugendstil), kraftstasjonen Tysso I (1906-08), administrasjonsbygning “Admini” ved Såheim kraftstasjon, Sølvvoldveien 3, Rjukan (1908, empirepreget jugendstil), Tonsen transformatorstasjon, Sinsenveien 86 (1909) og Våler kommunehus, Hedmark (1910).

Og videre heter det blant annet

Fra 1932 arbeidet Thorvald Astrup i kompaniskap med sønnen Henning Thorvaldssønn Astrup, med en omfattende produksjon. Blant arbeidene fra denne perioden er Det Norske Medicinske Selskab, Drammensveien 44 (1934-35, Eidanger natronsalpeterfabrikk, Norsk Hydro (1935), Fabrikk Øst I for Bryn, Halden & Nittedal Tændstikkefabrik, Grønvold, Oslo (1937) og Peter Møllers Tranfabrikk, Oslo (1937-38).
Kilde: arc! (http://www.artemisia.no/arc/)
Jeg har tidligere nevnt i andre tråder litt om DnC-tida i banken der far var sjef i noen år fram til 1954 da vi flytta til Risør. Den store og solide bygningen bød på mye spenning, ikke minst på det digre loftet med sine mange svære bjelker, kriker og kroker. Et perfekt sted blant annet for barneselskaper når man skulle leke gjemsel! I nabobygningen, Kongegata 16, holdt Larvik Samvirkelag til men de to gårdsrommene var skilt fra hverandre med en solid mur som først ble revet da ØP overtok “hele kvartalet” inkludert gamle Nybrott. Jeg husker at en gang hadde banken, jeg tror det var tatt pant i dem, ti-tolv splitter nye Moskowitch personbiler som sto parkert inne i bakgården mot Norges Bank.
Inne i bakgården, på den store hvite veggen mot Norges Bank, fikk far Pollen til å streke opp en stor tegning av DnC’s hovedkontor i Oslo. Denne tegningen sto i mangfoldige år, i likhet med noen flotte blomstermotiver som min mor hadde fått Asbjørn Aamodt til å male på den ene veggen oppe på verandaen vår. Inne i banklokalet hadde nemlig Aamodt malt noen flotte motiver på veggene, ting som det er synd ikke ble tatt vare på.
Noe av det jeg husker best fra min tid som liten “bankfunksjonær” – jeg var jo nede i banklokalet nesten til alle døgnets tider – var da man fikk installert et transportbånd som løp på innsiden av den laaa-aange skranken i lokalet. Der var det riktig moro å trykke på startknappen og se f.eks. en konvolutt fare avsted som en rakett og havne i andre enden!
Banksjefkontoret, som også tjente som styrerom, lå i det buede hjørnet mot Kongegata/Øvre Torggate. Flott innredet, og med et digert pengeskap montert i ene veggen. Jeg kan ikke huske at bankfolkene hadde eget spiserom den første tiden vi bodde her, men etterhvert ble det laget et ganske fint spiserom oppe i etasjene i det romslige bygget.
I dag er det ikke så mange gjenlevende av disse trofaste sliterne i DnC, men èn av de eldste er fortsatt vital og lever i Larvik – frøken Signe Rynning. Ellers husker jeg godt kontorsjefen, Fritz Blikstad (som hadde en nydelig grønn Chevrolet), kasserer Alma Nielsen og ikke minst vår kjære vaktmester, Omar Myhre. Videre Per Andersen og Carl Semb.
(Flere av disse kan du se karikaturer av på linken)

Da jeg mange år seinere kom tilbake til Kongengata 18 A som journalist i ØP fikk jeg det gamle gutterommet mitt som kontor! Helt utrolig, og det er derfor jeg innledningsvis sier at sirkelen på en måte blir sluttet – av tilfeldigheter.
Noen ganger har jeg også fått spørsmålet om hva tårnet på dette bygget inneholdt. Svaret er: praktisk talt ingenting! Midt på gulvet sto det en meterhøy rund tankliknende sak som var kledd med en slags stoff eller strie. Jeg antok at det var en varmtvannstank fra gammelt av, men har aldri fått noen forklaring. Ellers var det ingenting, men det ble laget en luke i kobberkledningen ut mot Øvre Torggate, for der skulle man kunne trekke inn flaggstangen som sto vannrett ut fra tårngulvet. Det var forresten et svare strev hver gang flagget snurret seg rundt stanga, for da måtte vaktmester Myhre, far eller jeg opp med en bambusstang for å få det tilbake slik at vi kunne trekke inn flagget. Ellers var jo tårnet et utrolig utsiktspunkt, her hadde du 360 graders praktutsikt over vakre Larvik. I dag er det som kjent boliger i det meste av de to byggene i Kongegata, og en av mine gode kolleger har faktisk holdt gutterommet mitt i god hevd!

[Bilde 509874 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 509875 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 509876 finnes ikke eller har blitt slettet]

Karikaturer fra dengang DnB var DnC...

[Bilde 124914 finnes ikke eller har blitt slettet]

Min far, Torodd Mürer, var banksjef i Den norske Creditbank i Larvik, og hovedbølet i Oslo hadde sitt eget husorgan der skribent og karikaturtegner blant annet reiste rundt til DnC-filialene og lagde “reportasjer” om lokalkontorene og dem som jobbet der. En gang på 50-tallet var turen kommet il DnC i Kongensgate 18 A i Larvik, og resultatet var et intervju med “faderen” og noen karikaturer ført i pennen av husorganets tegner som jeg dessverre ikke har navnet på. Disse karikaturene fant jeg igjen forleden, og jeg mener å huske at jeg fikk dem av Gudrun Morris som er datter av Fritz Blikstad. Han var kontorsjef i DnC Larvik, og fars høyre hånd.
Styreformann i banken her var på den tiden Thor Bugge, og ellers av karikaturene kan nevnes kasserer Alma Nielsen og ikke minst vår alles kjære vaktmester, Omar Myhre. Han var svært interessert i jakt, slik far var, og tegningen av Myhre viser ham med geværet ved sin side. Videre har vi Carl Semb og Per Andersen. Sistnevnte er trolig avbildet i egget siden han sannsynligvis var yngstemann i banken den gangen!

[Bilde 124912 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 124913 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 124915 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 124916 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 124917 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 124918 finnes ikke eller har blitt slettet]