I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord stavern

Soldathjemmet i Stavern!

Nyvalgt formann i Fredriksvern Verfts Venner (Fvv), Kjell Bugge inviterte til medlemsmøte på Soldathjemmet i Stavern. I tillegg til en informasjon om foreningen var det lagt opp til en orientering
av de nye eierne av bygget. Det var kanskje det siste som trakk folk, uten forkleinelse for Fvv og det gode arbeidet som de utfører i Leiren.

Var ikke dette en del av kantina?

For oss som frekventerte Soldathjemmets kantine og etterpå gikk på kino var det spennende å bli
orientert om oppussing og vedlikeholdsarbeidet som nå pågår i Skråvika. Taket er lagt om og tettet, store deler av bygget er tilbakeført i den farve det originalt hadde. Råteskader blir utbedret og en har funnet fram de gamle vindusskoddene som blir pusset opp, utbedret eller en må lage noen ny. Helt utrolig hva en har fått til og alt med kommunal og/eller fylkeskommunal godkjennelse!

Den gamle kinosalen kan fort bli Staverns storstue!

For de av oss som valgte å bruke 25 % av daglønna for å se film var det naturlig nok kinosalen som vakte størst oppmerksomhet – tenk å bli tatt med tilbake 55 år i tid.

Stor takk til Fvv som inviterte og til eierne representert ved søstrene Kjersti Haugland og Christine Haugland Rahn som orienterte.

Halle Brevhus i Brunlanes

SAMLET AV JAN EINAR BREDAL

Den lille bygda Halle ligger i sørenden av Hallevannet i gamle Brunlanes kommune, langs den ”gamle konge veien” mellom Kristiania og Helgeroa. Som på svært mange andre mindre ”knutepunkter” rundt om i Norge på slutten av 1800-tallet og framover, ble det her opprettet et brevhus for å ta seg av behandlingen av den enkleste og mest brukte delen av postens tjenester. Opprettelsen skjedde den 1. juli 1897. Dette brevhuset lå i mange år under administrasjon av Frederiksværn postkontor og var en del av postruten ”Frederiksværn – Nevlunghavn”.

Slik så bygden Halle ut ”i farger” rundt 1905. Landhandleriet sees i bakgrunnen, som det hvite huset litt til høyre for midten av bildet, mens brevhuset ennå lå i ”gamle skolen” til venstre for midten, med rødt tak. (Jan Einar Bredal samling)

Det var lærer
LAURITS LARSEN SÆVES
ved Halle skole som ble antatt som den første brevhusbestyrer ved det nyopprettede brevhuset ”Halle”. Han var født i Østfold i 1851 og kom fra Hellegård. I 1884 kjøpte han Eikelund (br. nr. 4) for 800 kroner. Etter hvert flyttet han til Halle skole, men beholdt eiendommen på Eikelund.
På slutten av 1890-tallet ble posten kjørt med hest og vogn 3 ganger i uken, tirsdag, torsdag og lørdag formiddag, fra Fredriksværn ut til ”endestasjonen” Nevlunghavn. Returen foregikk samme ettermiddag, da blant annet via Halle.
Fredriksværn hadde i mange år vært et meget viktig knutepunkt i landets skipstrafikk, og hadde fortsatt på slutten av 1890 anløp av flere rutebåter, selv om flere og flere skip med årene kun brukte Larvik havn. Dermed ville det seg slik at Fredriksværn mottok post både fra postførende skip og landeveis fra Larvik (Nevner også at post fra og til Larvik i flere år ble fraktet med de små lokalbåtene D/S Kvik og D/S Viken, så lenge fjorden var isfri.). Posten ble etter hvert sortert, fordelt og videresendt ut til rette mottagere i hele kommunen.
Adressen hit til Halle var lenge; … Halle pr Fredriksværn.

En artig julehilsen sendt fra Halle 30. eller 31. desember 1907, mens lærer Sæves fortsatt var brevhusbestyrer. Det morsomme er at avsenderen er Johan Pettersen, som hadde overtatt landhandleriet i 1906, men først ca. 6 år senere selv ble bygdas populære brevhusbestyrer!
Kortet er tidsriktig sidestemplet Frederiksværn 31/12-1907. Utlånt av Audun Norin.

SPARTANSKE HJELPEMIDLER OG INGEN LØNN.
Sammenlignet med dagens postanstalter, var det ikke stort som trengtes for å være en del av et effektivt postvesen på 1890-tallet. Fra den tids ”Intrux for Brevhusbestyrere” kan vi blant annet lese i §12;…
Paa Brevhuse skal der findes følgende Inventarsager:
Kassationsstempel,
Stempelpude,
Postbrevkasse,
Samt endvidere indenrigsk Portotaxt.
Og videre fra ”Instruxen”, den meget strenge ordren om at;…
Inventarsagerne skulle behandles med Omhyggelighed.!
Ikke stort å slå om seg med dette. Likevel viser historien at det å være brevhusbestyrer ga litt ekstra verdighet og respekt i bygda. De aller fleste brevhusbestyrerne i Norge fikk ingen lønn, og for noen ble belastningen så stor at de etter en tid, valgte å slutte. Kun en rabatt på 4 % av innkjøpte frimerker og kort, ga et lite bidrag til driften. Generelt ble svært mange brevhus lagt til landhandlerier eller hoteller. For disse ga postdriften et verdifullt tilskudd ved ekstra publikums besøk.
Utenfor skolebygningen, eller kanskje som enkelte få andre steder, rett inne i gangen, skal postkassen ha blitt hengt opp. Også her forteller instruksen tydelig om postens rutiner;…
Brevhuses Postkasser maa tømmes mindst 1 Gang daglig samt derhos ½ Time før vedkommende Posters Afgang.
Her skal det også i følge instruksen; …
være opslaaet Bekjendtgjørelse om Posternes Afgangs- og Ankomsttider til og fra Stedet, med Angivelse af Indleveringstidens Slutning for de forskjellige afgaaende Poster og den Omtrentlige Udleveringstid for ankommende Poster.
Et så avansert hjelpemiddel som en brevvekt, ser vi ikke på brevhusenes inventarliste, ei heller noen form for pengekasse. Men behovet for å kunne veie utgående post, for deretter å kunne belaste rett porto, synes å ha blitt aktualisert ganske snart, for allerede fra høsten 1898 informerer Poststyrelsen at brevhusene vil bli utstyrt med ”vegtredskaber”. Derfor kan det tyde på at også Halle brevhus har fått ettersendt et slikt redskap.

Et tilsvarende skrin med postvekter kan med årene ha blitt benyttet på Halle, Dette originalt treskrinet har 9 messinglodd for postens skålvekter. (500 g, 250 g, 125 g, 100 g, 40 g. 20 g x 2 og 10 g x 2). Alle med postens emblem og kontrollstempler. Fra Jan Einar Bredal samling.

”FLEKSIBEL ARBEIDSTID”
De aller fleste brevhusene i Norge hadde, da Halle ble opprettet, liten og ikke svært brevskrivende kundekrets. Gjennomsnittlig ble det i landet daglig totalt behandlet kun 5 forsendelser pr brevhus. Selv en postmengde på under 1 brev pr dag, var slett ikke uvanlig ved et lite brevhus rundt århundreskiftet. Hvis vi skulle bedømme Halle brevhus ut fra bevarte brev, har nok stedet vært ”et godt besøkt” brevhus med en rimelig stor kundemasse.
Det påhvilte vanligvis ikke brevhusbestyrerne noen bestemt åpningstid, men likevel skulle brevhusene … være tilgjængelige for Publikum saa længe som mulig i Tiden mellom Kl. 8 Morgen og Kl. 7 Aften (Søn- og Helligdage dog kun et par timer enten før eller strax efter Gudstjenesten) !!! – Og selvfølgelig måtte de være åpne noen tid før og etter posters ankomst, om dette skulle skje uten de overfor nevnte tidsrom!

”LOKALITETER” og VAREUTVALG

Hvor i skolebygningen lærer Sæves skjøtte sine postale plikter er jeg ikke sikker på, men det er vel ikke svært utenkelig at det skjedde inne på ”privaten”. Men dersom noen skulle banke på skoledøren i postalt ærend, ville han antagelig bare ha avbrutt undervisningen en liten stund, for å ta seg av den besøkende.
Det var heller ikke store krav til vareutvalget den gang. Man måtte selvfølgelig kunne dekke publikums ønsker om de mest alminnelige frimerker. De fleste brevhusene førte derfor frimerker med valørene 2, 3, 5 og 10 øre, noe som kunne dekke portoen for de fleste brev. Som en ”ekstra service” hadde man også ofte til salgs brevkort á 5 øre. Det var en selvfølge ”at Publikum kan erholde disse kjøbt i Smaat”!

Dette bildet er med stor sannsynlighet fotografert mellom 1917 og 1920. Brevhuset og forretningen på Halle er det lave hvite huset til venstre for bilen. Jan Einar Bredal samling.

NY BREVHUSBESTYRER
Johan Henrik Pettersen var født i 1886. Allerede 20 år gammel, i 1906, fikk han leie den lille butikken på Halle, etter at han en tid hadde vært i handelslære i Helgeroa. I huset hvor butikken lå, var det også en bolig, men Pettersen disponerte den første tiden kun butikken og et lite kontor. Og det var her inne i butikken, at det lille brevhuset etter hvert ble en aldri så liten del av forretningsdriften.
Nøyaktig hvilken dato Johan H. Pettersen overtok ansvaret for brevhuset etter lærer Sæves, er noe usikkert. Postmuseet oppgir bare at dette skjedde ca 1914, noe som kan tyde på at posten gikk til skolen fram til dette.

Man var flinke til å hilse venner, bekjente og kunder med dekorative julekort også tidlig på 1900-tallet. Landhandler, senere også brevhusbestyrer Joh. Pettersen på Halle, hadde også forstått reklameverdien i et slikt kort. Dermed sørget han for å få noen kort ferdig trykket med årets velmenende jule- og nyttårshilsen. Kortet utlånt av Audun Norin.

POSTEN MED BUSS
Fra 1. april 1927 skjedde det store forandringer, når det gjaldt postombringelsen i Brunlanes. Bl.a. ble Halle underlagt Larvik postkontors administrasjon. Fra samme tid ble all post kjørt ut fra Larvik, mot tidligere Fredriksværn. Etter at middagstoget hadde ankommet Larvik stasjon og dagens post var blitt sortert på postkontoret, ankom bussjåførene fra hele distriktet for å hente det de skulle ta med på sine respektive ruter. Posten som nå var grovsortert, måtte de før avreise sortere nøyere, slik at alt ble lagt i rett rekkefølge til utkjøringen. Bussene forlot gjerne Larvik ca kl 1400.
I mange år var det billettør med på de fleste av bussene. Og det fortelles at når bussen ankom, for eksempel Halle, var det han som sprang inn på brevhuset med postsekken. Det var slett ikke mye post som ankom dit hver dag, det fortelles at den grå sekken med de røde stripene sjelden var så mye som en snau fot høy. Det var skikkelig god plass til å knyte løkke på sekken! Når avisene kom på toppen, økte riktignok volumet betraktelig.
Ivar Sølyst fortalte at han i en årrekke, periodevis var billettør på bussen mellom Larvik og Nevlunghavn i årene 1947 til 1957. Når bussen stoppet nede ved veien, ikke mange meterne fra Pettersens landhandleri, var det bare å gripe tak i den rette sekken med dagens post, som lå på et av de ledige setene i bussen, og løpe opp i butikken til Pettersen. Her ventet man vanligvis med en viss utålmodighet. Sekken minnes han på den tiden som ganske tung og måtte ofte bæres på ryggen. For i tillegg til brev og kort, var det som nevnt mye aviser. Det kunne også ligge en og annen pakke vel forvart her. Men når de på turen tilbake skulle hente returposten, var det ikke mer enn at han fint bar sekken i neven.
Her sto betjeningen klar til nok en sortering, og dette måtte gjøres i en fei, for snart sto unge, ivrige ”hentere” og trippet for å komme hjem fra skolen med dagens nyheter.
En liten sak som kanskje kan forundre, når man ser på postverkets ellers strenge rutiner for de aller fleste gjøremål, er dette; … Når postsekkene ble hentet på postkontoret i Larvik, ble de bare plassert enten på et ledig sete eller på gulvet i bussen. Da var det ikke snakk om innelukkede, låste skap. Foruten brev, kort og aviser, var all verdipost lagt i egen sekk inne i de enkelte postsekkene. Heldigvis hører vi aldri at uvedkommende gjorde forsøk på å få tilegnet seg noe av dette, på uærlig vis, i vårt distrikt!

POSTKASSEN
Inngangen til forretningen til Pettersen, hadde et fint dekorert lite overbygg. På venstre side av dette overbygget hang det ”alltid” ned fra taket en god del redskap til utstilling. De skal visstnok aldri ha blitt tatt inn om kvelden eller i helgene. Så vidt vites ble det heller aldri stjålet noe fra denne litt dristige, utvendige utstillingen i alle de årene landhandleriet var åpent for kunder.
På den ”andre” siden hang den røde postkassen, minnes flere. Den måtte tømmes hver formiddag, i god tid før bussen stoppet utenfor på veien og posten skulle sendes til Larvik. Antagelig var det svært lite som lå i den pålagte postkassen, for alle skulle jo inn i landhandleriet for å slå av en prat og kanskje handle litt nødvendigheter. Dermed ble posten levert inne på disken. I tillegg fortelles det at enten Hedvig eller Johan alltid var hjemme, slik at noen virkelig fast åpningstid fantes antagelig ikke!
Nei, egentlig kunne det nok være verre enn som så! For arbeidsfolk flest, startet arbeidsdagen ”når solen sto opp”. Tanker for innkjøp og henting av post var sjelden noe som kom dem i hug før kvelden nærmet seg. Da var det ikke sjelden at de stakk innom hos Pettersen for å hente posten og benyttet selvfølgelig ”fritiden” til å slå av en lengre prat. Siden det ikke var høflig å kaste kundene på dør, erindrer fortsatt barna i huset at klokken noen ganger kunne nærme seg midnatt, før siste kunder trasket hjemover!
I mange år var det mer vanlig å tygge tobakk, enn å røyke den. På gulvet inne i forretningen var det derfor plassert en spyttebakk, som ”blink”. Dessverre var det ikke alle som var skarpskyttere når spyttet skulle ut av munnviken etter noen tids tygging. Gulvet rundt spyttebakken var vesentlig lettere å treffe med den brune, ikke spesielt tiltrekkende ”massen”. Kampen mot tuberkulose og andre stygge smittsomme sykdommer, hadde ført til at Norske Kvinners Sanitetsforening hadde fått laget og sendt ut et opplysningsskilt som kunne henges opp på egnet sted, også her hos Pettersen på Halle fantes et slikt skilt. Oppfordringen på skiltet lød; ”Spyt ikke på gulvet. – Host ikke mot nogen”!!
Allerede i 1889 kom det forordninger til behandling av den skumle tuberkulose sykdommen og her følger et utsnitt om råd ved spytting og spyttebakker;…

2: Den syge maa aldrig spytte paa Gulvet eller i Lommetørklæde, men enten i Krus, hvori tidt Vand (tilsat Karbolsyre), eller i Spyttebakke af Metal eller Stentøi, fyldt med Ener eller Sagmug. Spyttebakken eller Kruset tømmes og vaskes mindst to Gange daglig. Indholdet bør helst brændes, det kan også kastes paa Bingen eller i Søen eller nedgraves.

FULLT AV TRIPPENDE SKOLEBARN
Halle skole var nærmeste nabo til landhandleriet med sitt lille brevhus. Skoletiden hadde man fornuftig nok, lagt opp slik at dagens økt sluttet omtrent da bussen med posten ankom Halle, rett før halv tre. Skoleungene som etter avslutningssalmen pent og pyntelig hadde stilt opp utenfor skolebygningene, la nå på sprang mot butikken så fort de hadde kommet utenfor skoleporten.
Det skal ha vært om å gjøre og komme først inn til disken i forretningen. Der sto vanligvis brevhusbestyrer Johan Pettersen og hans kone Hedvig klar med sortert post. Navnene ropte han høyt opp og ivrige og spente grep ungene det som tilhørte dem. Dagens aviser hadde også kommet med bussen, og etter utdelingen forsvant barna hjem til ventende lekser og andre av dagens gjøremål.

Her står den stolte eier av landhandleriet, Johan Pettersen, foran inngangen til forretningen sin på Halle. Utenfor er står et utvalg raker og river utstilt mot husveggen, ved inngangen fantes baljer og bøtter. I vinduene til venstre anes noe av et ellers rikholdig vareutvalg. På veggen henger reklameskiltet for ”Mustads Margarin”. (J. E. Bredals fotosamling)

TEATER OG UFRAMKOMMELIGE VEIER
Vanligvis var bussen i rute, men forsinkelser skjedde av og til. Når vinteren kom med store snømengder og gjenføykede veier, kunne nok ventetiden inne i den lille butikken ble vel kjedelig for de unge skolebarna. Selvfølgelig førte vårløsningen også med seg hindringer som telehiv og til tider nesten uframkommelige veier, med dertil hørende forsinkelser i rutetrafikken. Noen ganger var det i kortere perioder verken framkommelig for hest eller rutebilens motoriserte ferdsel.
Pettersen, som selv var en stolt bileier, fikk nok selv merke vintertidens store kjørebegrensninger med sin Chevrolet 1930 modell. Selv med bilens 6 sylindre og 50 hk, unngikk han sikkert de værste dagene. Bilens registreringsnummer var for øvrig Z-104.

Noe klabb og babb ble godtatt i trengselen, men Pettersen roet det hele raskt ned. Hans lune og inkluderende humor, hadde barna stor sans for. Når han ropte opp mottagernavnene på dagens nye postforsendelser, kom han ofte med små nye ”klengenavn” eller andre velvalgte bemerkninger, som fikk barna til å juble. Det fortelles at Pettersen med sine ”teateriske” evner, virkelig kunne styre sitt unge ”publikum”.

Enkelte vintre var mer voldsomme enn andre. Slik så det ut på Halle en periode snøvinteren 1937. Her er alle mann i arbeid for å få ryddet hovedveien til byen. (J. E. Bredals fotosamling)

STAKITTEN
Det var slik her på Halle, som vi hører om fra så utrolig mange andre mindre steder;… i ”godt naboskap” lå blant annet den gesten å ta med seg posten til nærmeste naboer på veien hjem.
En av de unge pikene i området kom fra skolen her ute på Halle en dag. Hun gjorde som hun alltid hadde gjort, denne meget regnfulle ettermiddag en gang på slutten av trettitallet. Til en eldre nabo bar hun alltid avisen og det lille som kom av post hjem til ham. Det vil si; ved hans hus var det ingen postkasse på utsiden, derfor hadde hun fått ordre om å sette leveransen fast i stakittgjerdet, som gikk foran huset.
Akkurat denne dagen, da regnet flommet ned fra åpen himmel, tenkte den snille og vennlige lille frøkenen, at hun skulle levere posten til abonnenten personlig, slik at den ikke skulle bli så våt. Hun hørte at han holdt på å hogge ved, da hun ganske regnvåt kom for å overrekke dagens post.
”Vær så go`!”, forsøkte den unge piken seg. Nærmest uten å titte opp, kom det brummende, bestemte svaret fra den iherdige vedhoggær`n;
”I stakitten, har jeg sagt!!”
… og ”i stakitten” ble det nok deretter!
Likevel, når jula endelig sto for døren, var han en av naboene som alltid ga den vesle jenta noen velfortjente kroner i julegratiale!

FORTSATTE DRIFTEN
Johan Pettersen døde dessverre allerede våren 1951. Med tillatelse fra postmester Karl Kjelsgård Askim i Larvik, fikk fru Hedvig, etter å ha sendt inn en søknad, lov til å fortsette postdriften i mannens
navn. Slike ”postale” ordninger var ikke uvanlig når det gjaldt små veldrevne mann / kone foretak rundt i distriktene. Og det fortsatte slik, uten forandringer, helt til nedleggelsen en dag måtte komme. I Postmuseets notater framkommer det heller ingen endring.

Ikke all post fant sin rette mottager ved første forsøk. Her et kort sendt fra Drammen 21.12-1959, omadressert på Halle, returnert til Larvik og deretter formidlet videre til Kjose! Forhåpentlig rakk også dette fram til jul. Utlån Audun Norin.

BEGRENSET TILBUD
Som brevhus var det et svært enkelt tilbud betjeningen hadde til sine kunder de første årene. Man kunne levere kort, brever og korsbåndforsendelser, mens pakker måtte kundene dra til Stavern eller senere Larvik, for å få sendt. De samme begrensningene gjaldt pengeforsendelser, bankobrev eller postanvisninger. Men den slags var det ikke mye av, og det var kort og brever, foruten aviser, som til daglig utgjorde det aller meste av postmengden. Likevel ser det ut til at man gjennom årene fant mer hensiktsmessige tilpassninger av systemene. Vi hører at publikum, etter at deres følgebrev var ankommet og blitt signert, leverte dette tilbake til brevhuset. Bestyreren sendte dette med neste postgang til postkontoret, som ved påfølgende postutkjøring, la ved den ønskede pakken i postsekken. En tilsvarende ordning for verdipost ser også ut til å ha eksistert, også for Halle brevhus. Her var det snakk om tillit, og tillit hadde man på Halle.

PENGESKUFFEN

Som nevnt krevdes det ikke mye utstyr til drift av posten. Men man var nøye med å skille mellom de pengene som tilhørte forretningen og de som kom inn på grunn av postens beskjedne aktiviteter. Pettersen hadde investert i en avansert pengeskuff, med ”kodetaster” man måtte benytte for å få åpnet. Oppi denne skuffen lå skrinet med, frimerker og det viktige annulleringsstempelet. Stempelputa, derimot, sto konstant på disken. Skulle en eller annen forsendelse forsegles, brukte Pettersen sitt eget segl og delikate røde lakk.

Fra tid til annen dukker det opp ”artige” postale forsendelser. Her er et julekort, som ikke er frankert med postens lovbestemte frimerke, men Norges Sanitetsforenings julemerke for 1945. Uviss av hvilken grunn, er kortet stemplet med ”Kronet Posthorn” stempelet på Halle. Adressaten på Dolven hentet nok sitt kort selv, på brevhuset litt lenger borte i veien, slik det sikkert ble gjort flere ganger i uken. Kanskje har man bak landhandlerskranken sett ”litt mellom” fingrene på postens strenge reglement akkurat denne dagen ? Utlånt av Audun Norin.

STEMPLER
Det første stempelet var noe annerledes enn de stemplene vi kjenner fra posten i dag. Dette var et 4-rings nummerstempel med inngravert nummer ”274”. Disse 4-rings nummerstemplene ble
vanligvis utsendt til brevhusene, hvor avtrykk av stempelet skulle påføres forsendelsen, som deretter skulle videresendes til overordnet postkontor for videre behandling. Der skulle også nytt stempelavtrykk med dato påføres.

Dette stempelet, vet vi, ble innsendt til reparasjon i Kristiania via postkontoret i Fredriksværn den 26/10-1914. Først den 30/11 ble det returnert fra hovedstaden og ankom sikkert Halle ett par dager senere. Kanskje har denne reparasjonen forekommet nær tidspunktet for flyttingen av brevhuset til landhandleriet, men dette har jeg ikke funnet beviser for. Likevel kan vi anta at Pettersen ikke ville fortsette og brukte et skadd eller defekt stempel, om det var slik ved overtagelsen…
Dette første stempelet ble brukt fram til brevhuset ble tildelt det som populært kalles et ”Kronet Posthorn”- stempel i februar 1935. Også dette var et stempel uten dato, men nå var brevhusets navn blitt gravert inn mellom de to omsluttende ringene, mens det i senter var gravert inn et posthorn med en krone plassert oppe på posthornbøylen. Også heretter skulle overordnet postkontor bekrefte videreforsendelsen ved å påstemple ett av sine datostempler.

Så i 1951 ble brevhuset satt opp med sitt tredje og siste stempel. Fra 1. april 1951 var Halle blitt oppgradert til den nyere betegnelsen ”brevhus 1” og nå var det fra sentralt hold, bestemt at stort sett alle brevhus skulle ha stempel som viste både stedsnavn og dato.
Et 2-rings stempel var blitt bestilt hos stempelleverandør ”Krags Maskinfabrikk” i Oslo, og et bevart kontrollavtrykk hos dem, viser at stempelet var ferdig 7. mars 1951. Få dager senere, ble dette sendt fra postintendanten i Oslo til Larvik Postkontor og videre derfra til Halle, ett par dager senere.

NEDLEGGELSE
Butikklokalene hadde i årenes løp blitt svært nedslitte og driften ga lite penger til modernisering. Rundt om i kommunen hadde det dukket opp nye og større forretninger, som hadde kapret mye av landhandleriet på Halles kundemasse. Trafikken hadde de senere årene minket betydelig.
Og så skjedde det ufravikelige;… I følge Postverkets sirkulære nr 25 fra 19/8-1961 ville brevhuset bli lagt ned fra 1. september samme år. Brevhuset hadde da vært i drift i hele 64 år.
Landhandlerdriften fortsatte ennå noen få år etter at posten forsvant fra butikken. De ”nye” tider hadde kommet, og en effektiv og utvidet landpostbudordning kom til å ta over brevhusets begrensede tilbud. Nok en lokal postepoke var over.

Kilder;
Postmuseet,
Norske Kvinners Sanitetsforening,
Østlands-Posten,
Johan Pettersens døtre: Inga Østgård og Annie Riiser,
Audun Norin,
Ivar Sølyst.

MINNEHALLEN Stavern

Første verdenskrig skulle komme til å gå svært så hardt utover norske sjømenn. Minst 1892 stykker mistet livet på grunn av krigshandlinger. Etter den grufulle krigen kom det snart opp et ønske i Norge om å reise et nasjonalt minnesmerke for å hedre disse tapre sjømennene. Med sin flere hundreårige maritime tilknytning, ble Stavern valgt som ”vertskap” for minnesmerket.
Etter en større arkitektskonkurranse, ble forslaget til arkitektene Andr. H. Bjercke og Georg Eliassen valgt ut. Med tydelige tanker tilbake til Egypts mange pyramidemausoleer, skulle vår pyramide reises på et fjell med utsyn ”mot alle de syv hav”. Det var Larviksentreprenørfirmaet V. Thorenfeldt som påtok seg det krevende arbeidet. De store steinblokkene, Larvikitt, som krevdes til det spektakulære bygget ble boret og hugget ut for hånd fra et brudd ikke langt unna. Med hest og vogn ble de store blokkene fraktet til byggeplassen. Her ble de møysommelig heist på plass bl.a. med hjelp av vinsjer, det hele midlertidig støttet opp innvendig av et reisverk i tre. Hele den store jobben måtte gjøres unna på to år og den store åpningen ble satt til søndag 1. august 1926.

Sjømennenes Mindehal, Indvielsesdagen 1.8-1926, Foto N.Skarpmoen, Utlån A.Norin. Jan Einar Bredal fotosamling.
På denne dagen ankom kongeskipet med Kong Haakon 7. og hans følge dampskipsbryggen i Stavern. Avisen skrev; ”Kongeskipet runder neset, glir sakte inn det søndre løp og legger til bryggen. Kvikt stiger kongen i land, iført admiraluniform med hvit lue og sabel langs siden. Divisjonsmusikken spiller opp og kongesangen runger fra tusener av struper, mens kongen og hans adjutanter tar plass i den åpne bilen for å kjøre via Fredriksværn Verft og bort til Mindehallen”. Her hadde hundrevis av skuelystne møtt opp for å bivåne åpningssermonien.

Sjømændenes Mindehal, Indvielsen 1.8-1926, Utlån A.Norin. Jan Einar Bredal fotosamling

Fra Indvielsen av Sjømennenes Mindehal, Kong Haakon taler den 1.8-1926. Foto N.Skarpmoen 1174, Utlån A.Norin. Jan Einar Bredal fotosamling.

Flaggraven. Sjømennenes Mindehal, Interiør 1.8-1926, Foto N.Skarpmoen, Utlån A.Norin. Jan Einar Bredal fotosamling

Andre verdens krig skulle fare enda hardere med norske sjømenn. Også disse er minnet her inne. Totalt skal det nå være 7562 navn risset inn i kobberplatene inne i Minnehallen.

Stavern

Vi har vel ikke vært spesielt flinke til å vise bilder og fortelle spennende historier om STAVERN her i LINF.
Med dette innlegg vil jeg slå et slag for denne perlen av en by. Med sin nærhet og store tilknytning til Larvik, bør stedet ikke være fremmed for oss.
I håp om at andre fyller ut med historiske fakta, bilder og gode fortellinger, kommer jeg her kun med noen innspill fra årene rundt 1910.
Jeg begynner med den utrolig vakre kirken;

“Kirken Fredriksværn”. Fra postkort brukt i 1912. Utlån J. P. Bramley. Jan Einar Bredal fotosamling

Mange som kommer kjørende inn til Stavern, har ikke unngått å se den svært så uvanlige vannposten. Her presentert med et sjeldent fargebilde;

“Frediksværn Parken” med vannposten. Fra postkort brukt i 1912. Utlån J. P. Bramley. Jan Einar Bredal fotosamling

Tilslutt i dette innlegget må jeg bare ta med “rekken av hoteller” som lå nede mot bryggen i “gamle Fredriksværn”. I dag er det kun det nærmeste som er tilbake, nemlig Wassilioff Hotell.

“Hotellerne Fredriksværn” fra postkort brukt 1912. Utlån J. P. Bramley. Jan Einar Bredal fotosamling

Til minne om våre falne sjømenn under første og andre verdenskrig, har jeg tillaget en egen tråd om Minnehallen. Dette er en lenke til den tråden*

Trenger Tips Om Gamle Samlings Og Markeds Plasser I Distriktet

Hei driver med metallsøking på hobbybasis og jeg kunne trengt litt hjelp fra noen kyndige personer
som kansje har noen tips om "Gode"plasser det går ann og søke på.

Historier og bilder fra steinindustrien i kommunen.

Jeg innrømmer det gjerne, dette er noe jeg ikke kan noe særlig om. Jeg satser derfor på at noen av de som følger med på Linf kanskje har gamle bilder liggende, eventuelt historier som de vil dele med oss. Det har jobba folk i brudda rundt oss i årevis, en viktig næringsvei i kommunen(e) i hvertfall i hele min oppvekst. Det startet muligens med en arbeidsinnvandring fra Sverige – Bohuslän var kanskje et område hvor fagfolka kom i fra.
I dag er det større aktivitet i steinbrudda enn noensinne og slik kan det se ut feks ved et brudd i Tjølling – her fra Stålaker!

Foto:astridw

Lokalhistorie i Larvik på sitt beste

”Mange minner, mye moro”

Jeg har humret, ledd, mimret og kost meg i noen dager – med den sjuende boka i serien ”Mitt kjære Larvik”. Tolv lokale penner har fritt fått utfolde seg med gode historier i den nye boka ”Mange minner, mye moro” som for kort tid siden nå er sluppet fra Norgesforlaget, og slikt blir det helt riktig mye moro ut av.
Dette er egentlig en ny måte å presentere vår bys historie i en ikke altfor fjern fortid på – gjennom de tidligere seks bøkene i serien har vi blitt kjent med ting fra egen barndom og nå kompletteres altså bildet ytterligere. På en framifrå måte!

Tolv forfattere
De tolv forfatterne, Kjeld-Willy Hansen, Marit Meyer, Nils Melau, Dagfinn W. Ellefsen, Svend Einar Hansen, Yngvar Nilsen, Thor Meier Ellefsen, Jan Einar Bredal, Kjersti Bache, Idar Ekenes Gjertsen, Tom Erik Andersen og Ingvar Ambjørnsen, forteller hver sine historier – krydret med bilder – fra sine barndoms revirer.

Det ukjente stedet
Man skulle kanskje tro at kildene etter hvert ville gå tørre, og at det meste alt er fortalt. Denne siste boka viser at så slett ikke er tilfelle. Dette er nye og ukjente historier, likesom helt nye og ukjente stedsnavn plutselig dukker opp. Yngvar Nilsen forteller for eksempel om Bøhmhollet – et sted som inntil for to dager siden var helt ukjent for undertegnede. Og det til tross for at jeg som guttunge mer enn én gang har lekt i nettopp Bøhmhollet!

Fortida gjenoppfriskes
”Mange minner, mye moro” er nettopp det bokas tittel forteller. Vi får høre dramatiske historier fra Torstrand, Skreppestad, Hovedbyen, Stavern og Brunlanes, Nanset og Langestrand, om fotballøkker, om skjulte skatter, og ikke minst om hvordan folket levde for 50, 60, 70 og 80 år siden. Det var helt andre tider, svunne tider som nå blir gjenoppfrisket av dyktige fortellere. Dette er verdifulle bidrag til Larviks historie i nær fortid. Det er slike ting man skulle ønske hadde vært nedtegnet av generasjoner tilbake, men for hundre år og mer siden hadde man kanskje andre ting å tenke på enn å sette seg ned for å skrive, eller skildre dagliglivet. I dag vet vi heldigvis bedre, og vi tar nå vare på disse skattene som er nedskrevet.

En minnebok
Se bare på sonen ”Larvik i nær fortid” på nettstedet Origo og forumLarvik, der ligger nå mange tusen sider lokalhistorie i form av tekst, bilder og diskusjoner. Det én kanskje ikke helt husker, det husker en annen, og plutselig dukker det opp saker og ting som for lengst hadde gått i glemmeboka. Slik sett er også ”Mange minner, mye moro” blitt en minnebok, et særdeles solid bidrag til vår lokale historie. Det er en bok man kan ta fram gang på gang, og stadig glede seg over.

Originaler og “kjendiser”
Lågen har alltid vært sentral i Larvikshistoriene, og jeg måtte le av bestemor til en av skribentene som sier: ”Går du bort og drukner, så får du juling når du kommer hjem!”.
Hvor mange som har sparket ”basse”, har jeg alltid lurt på – i alle fall har flere av dagens forfattere drevet med dette edle ballspillet!
Det er også alltid morsomt å lese om personer, noen originaler, noen av tidligere tiders ”kjendiser”, og gater og streder, smug, kjeller og loft som vi bare vagt husket – inntil nå. – ”Dere staværinger kan le av meg, men dere skulle bare visst åssen jeg ler av dere”, uttalte Staverns Ola Høna en gang. Han tilhørte datidens ”originaler”. Like originalt, og totalt ukjent i dag, er kanskje at Skreppestad ble oversatt til engelsk og ble kalt ”Suitcase City”?

Lydløst “trulleborr”
Hørt om det lydløse trulleborrhjulet? Antakelig ikke. Det var bestefaren til Thor Meier Ellefsen som hadde sett seg lei på trillebåret hvis trehjul alltid bråkte mot brolegning og dårlig veidekke. Han skar til en lang remse av et bildekk, og dette ble så spikra fast på trehjulet slik at det ble lydløst!
Bror Dagfinn W. Ellefsen beretter at selv om han egentlig ikke var en kranglevoren og tøff guttunge, så hadde han lett antennelig krutt mellom ørene, noe som bl.a. medførte en konfrontasjon med Willy ”Kaka”…

Fotball og brannstifting
Livet i Verkensgården på Langestrand har ikke så vidt meg bekjent vært omtalt særlig tidligere. Kjersti Bache, som for øvrig tilstår at hun har fått belønning for å ljuge, er oppvokst i dette Treschow-dominerte området og har mye å berette om ”det indre liv”.
Tom Erik Andersen er naturlig nok opptatt av fotball, beretter at back var et kall man gikk til med knotter og leggskinn. Idar Ekenes Gjertsen beretter at den gang da, det var når du kunne ha sykkel uten lås og ingen mobbet siden ordet ennå ikke var oppfunnet! Ingvar Ambjørnsen tar oss med tilbake til barndomsåra i Prinsegata og skildrer folkelivet på 60-tallet. Kjeld-Willy Hansen har en dramatisk opplevelse som blodfersk trossekandidat ved ”Peter Wessel’s” avgang fra Larvik, mens Marit Meyer avslører seg som brannstifter på fotballsletta på Øya. Svend Einar Hansen skriver som alltid levende og fortellende om sin barndom på Rekkevik og om hvalbåtene i Hølen, og Jan Einar Bredal er tilbake med nye og morsomme historier fra sitt Nanset, men denne gang deler han også en sannferdig historie omkring Munkens åpning for 90 år siden med oss lesere.

En historiebok
Kort sagt – ”Mange minner, mye moro” er en historiebok, og en meget god sådan, som bør stå i de fleste bokhyller. Dette er så BRA, det er så morsomt og det er så vanskelig å legge fra seg boka før den er lest til ende. Og når man har gjort det, så kan man bare begynne på side 1 igjen og kose seg atter en gang! Jeg gleder meg allerede til neste års bokprosjekt.
Som man pleier å si: LØP OG KJØP!

Janke Mürer

Fakta:
”Mange minner, mye moro” – utgitt 2011
175 sider lokalhistorie
Boka er nr. 7 i serien ”Mitt kjære Larvik”
Utgitt på Norgesforlaget, Porsgrunn
12 lokale forfattere har skrevet boka
Redaktør er Dagfinn W. Ellefsen
Redaktørhonoraret for boka går denne gang til Nanset Idrettsforening. Tidligere mottakere er IF Fram og Larvik Turn & IF.

Petrine Hansen Pensionat i Stavern!

Jeg kjente aldri Petrine Hansen og heller ikke hennes etterfølger som drev pensjonat i Stavern.
Petrine Hansen var en driftig kvinne som etablerte sitt overnatting og serveringssted allerede i 1900. Hun drev nok stedet i et antall år, men i 1948 ser jeg at Margit Sørensen har overtatt driften. Det reklameres i dette året med at man mottar både middagsgjester og overnattingsgjester samt sommergjester i hel pensjon. Penjonatet hadde helårsdrift, men en kan vel ane at sommeren var den travle tiden.

Petrine Hansen holdt til i Storgt 28 i Stavern og ville en ringe for å avtale overnatting så var telefonnummeret nr 20.

Det var under en liten fotosafari i ettermiddag at jeg oppdaget det lille skiltet på husveggen i Storgata 28. Har aldri sett det før og det skal i sannhetens navn hevdes at det ikke er mye prangende. Det kunne se ut som om det var opplyst av to lyspærer som skimtes i underkant på skiltet – flott at det har fått lov til å bli hengende!
Det er kanskje lov å håpe at andre har ytterligere informasjon om pensjonatdriften enn det Næringslivsleksikonet fra 1949 har å tilby?

Typiske Larviksord og -uttrykk! Del nr. 2

Larviksord og uttrykk brukt i Larvik er det stor interesse for. Tråden er nå blitt så lang at Janke sier ifra at det er veldig tidkrevende å sikkerhetskopiere tråden. Vi ønsker ikke at det som er samla inn av lokalhistorie skal forsvinne på grunn av en teknisk feil, så Janke har tatt på seg jobben å sikkerhetskopiere alt som kommer inn. Derfor starter jeg opp en ny tråd med samme tittel. Det er bare ei fortsetting av den gamle tråden. Så håper vi at leserne/medlemmene følger med og snapper opp uttrykk som gjerne er litt sjeldne og er gått ut av bruk. Du finner den gamle tråden på denne sida

Brunlanes og filminnspilling

Tidlig på 50-tallet var det ei filminnspilling på Oddanesand. Husker noen noe mere?

[Bilde 200262 finnes ikke eller har blitt slettet]