I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord prinsegata

Ragnhild Hansens (gift Nielsen) damehattefabrikk, moteforretning. Samlet av Jan Einar Bredal

Som 21-åring startet hun opp i 1941, etter å ha overtatt forretningen etter Solveig (f. Nilsen) Hvatum, som hadde drevet noen år. Ragnhild Hansen var født i 1920 og da hun var rundt 18 år, forsøkte hun å få seg jobb i den lille forretningen hos fru Hvatum. Men det var ikke ”rom” for en ny medarbeider, synes innehaveren. Men som ”plaster på såret” skulle hun få lov til å være syklende ”innkassoerske”. Fru Hvatum solgte nemlig hatter etc. på krita bl.a. til de hun kalte ”fabrikkjentene” utover på Torstrand. De hadde lovet å betale 1 krone hver mandag, men ”glemte” det av og til. Men da frøken Hansen med bestemte skritt ”kom på døren”, ble beløpet innbetalt uten knussel hver gang. Dermed kunne fru Hvatum trygt la pikene ”børje” enda flere hatter.

Romberggata slik den så ut på 1920 tallet. – Denne fortellingen handler om “livet” i det lave huset til høyre på fotografiet. Bildet er utlånt av Svend Einar Hansen.

Vel inne i forretningen etter endt innkrevningsrunde, tok Ragnhild seg ”til rette”, og begynte å pynte hatter med bånd, fjær og annen pynt på egen hånd. Fru Hvatum så snart at den unge piken hadde anlegg for slikt arbeid og dertil stor kreativitet og arbeidsvilje. Sakte men sikkert ble ungjenta mer og mer involvert i hatteproduksjonen og lærte noe nytt hver dag. En av de reisende leverandørene, Carl Johan Christensen fra Oslo, som ofte var inne i forretningen hos fru Hvatum, så også skaperviljen hos Ragnhild. Han sørget for at hun kom til Oslo som lærling i hans bedrifts hattefabrikk. Våren var tiden for hatteproduksjon i stor stil og gjennom 3 vårperioder var Ragnhild i den yrende hovedstaden som lærling. Her fikk hun høykvalifisert utdannelse, praksis og for ikke å snakke om, god innsikt i den tids siste moter.

Ragnhild Nilsen, hatteforretning. Prinsensgt 10. Her står Ragnhild stolt på trappa til forretningen den 13.3-1941. Legg merke til reklameskiltet ! – Jan Einar Bredal fotosamling

I 1941 fikk så Ragnhild tilbud om å overta butikken etter fru Hvatum og med god hjelp fra sin far, faktor Arne Hansen, kom hun i gang med det som skulle bli hennes livsverk. Foretningslokalet leide hun av manufakturhandler Alvinius Jacobsen, som drev manufakturforretningen M. O. Jacobsen A/S på hjørnet i samme huset. Adressen var Prinsegata 10, men Ragnhild hadde inngang fra Romberggaten. Lokalet besto stort sett av et forretningslokale i den ”øverste” delen og ”produksjonsfabrikken” nedenfor. Mot gaten var det 2 ganske store utstillingsvinduer, ett for hvert rom. Over inngangsdøren hang et stort ”plogformet” hvitt skilt med sort tekst; Moteforretning.

Ragnhild Nilsen, hatteforretning. Her er utstillingsvinduet den 13.3-1941 – Jan Einar Bredal fotosamling

Hatter ble produsert ”i stor stil”, og gjennom årene ble tusenvis av moteriktige hatter og luer forsiktig båret ut av forretningen av stolte damer i alle aldre. Modistfremstilte produkter skilte seg blant annet fra fabrikkfremstilte gjennom at de blir individuelt tilpasset hver enkelt kunde. Ragnhild hadde øye for slikt. Men også ombygging og oppgradering av gamle hatter ble utført. Av og til kom det fruer med en gammel hatt etter mannen, som de kanskje hadde farget om selv. Inne på ”fabrikken” eller som Ragnhild selv kalte det lille rommet; ”systua”, ble hattene omdannet og pyntet til siste mote til kundene store glede.

Ragnhild Nilsen, hatteforretning. Prinsensgt 10. Bak står innehaver Ragnhild, foran til høyre Marits søster, så en dansk modist som var på besøk og til venstre en ekspeditrise i forretningen. Året er 1953. – Jan Einar Bredal fotosamling

Forretningen nærmest blomstret fra første dag. Snart knyttet hun til seg søsteren, Marit, en dansk modist hadde hun glede av i flere år og en ekspeditrise med litt erfaring fra tidligere ansettelse hos fru Hvatum. For å supplere fruer og frøkners hodepryd, kunne hun tilby både matchende hansker og vanter, skjerf og sjal og selvfølgelig brudeslør, når en vordende frue skulle tre inn i ektestanden.
Men damenes motebilde ville det slik ut på 60-tallet, at hatter ikke lenger skulle pryde byens fruer, i samme grad som tidligere. Flere og flere gikk barhodet mesteparten av året. Dermed måtte Ragnhild finne på noe nytt for å dekke lønninger og de løpende utgiftene, om hun skulle holde det gående. Hennes kreative skaperevne førte til at hun startet opp med salg av broderiutstyr i stedet. Også her knyttet hun til seg mange kunder og forretningen inneholdt et bredt utvalg av alt som trengtes for den fingerferdige, til å skape timer med hjemmehygge.

Hattepresse, elektrisk (prod. Franz Spieler) benyttet hos Ragnhild Hansens moteforretning i Prinsegt 10. På denne ble hattefilten tredd over og oppvarmet. Deretter kunne den formes lett til rette modell og/eller forandre/tilpasse størrelse. Ved å vri/sveive på den utstikkende “gjengestangen”, åpnet pressen seg. Foto; Jan Einar Bredal

Slik holdt hun, den i mange år, ene av byens to modister, bedriften gående helt til 1968, da fant hun ut at det var på tide å avslutte lidenskapen med å pynte opp byens damehoder.
Nå skal det dog sies at hun ikke helt ga opp sin trang til ”fingerferdigheter”. Da forretningen ble nedlagt, inviterte hun i flere år unge som gamle til å delta på porselensmalingskurs. Dette var noe nytt for mange og tilstrømningen var stor i flere år.
Nevner i en bisetning, at urmaker og optiker Steinar Ljosland åpnet sin forretning i samme huset som Ragnhild Hansen, men i den delen som lå/ligger litt lenger nede i gaten. Også han hadde egentlig adressen Prinsegt 10.

Kilde og bilder;
Ragnhild Nilsen,
Svend Einar Hansen.

På polet for 50-60 år sida

Bildet er gjengitt med tillatelse fra Vinmonopolets billedarkiv. Navnet på fotografen er desverre ukjent, men Vinmonopolet mener det er en lokal fotograf som har tatt bildet. En antar at bildet er tatt i ca 1950!

I dag har jeg vært på polet og igjen blitt imponert over fagkunnskapen hos de ansatte. Jeg er en ihuga leser av forskjellige vinspalter og ekspertkommentarer, men når jeg kommer på polet husker jeg som regel bare bruddstykker av det jeg skulle huske.
Problemene lar seg imidlertid greit løse enten ved at jeg selv finner produktet, eller får hjelp av en av de ansatte.

Hvordan var det da for 50-60 år sida? Jo, først var det å stå i kø ute på gata til allmenn beskuelse og kanskje en og annen nedsettende kommentar fra borgerskapet. Når en først kom inn, mener jeg det var slik at en gikk til kassa. Der forsøkte man å uttale hva en skulle ha, for så å betale for varen. Kassalappen kunne en så ta med bort til ekspeditøren som leverte ut forfriskningene. Hvis en så noe fristende i hyllene kunne en eventuelt gå ut å stille seg i kø igjen – hvis en da husket navnet på det en gjerne ville kjøpe når en kom inn igjen. Alle hadde brune vesker til flaskeforet og det var en overvekt av menn som gikk på polet. Senere kom Fjoseposen, men det var mye senere!

Ikke rart at de solgte mye ren sprit og Martini – lett å huske mener jeg!

Var det slik det var?