I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord post

MANVIK POSTÅPNERI, Samlet av Jan Einar Bredal.

Dette er del 2 i fortellingene om postanstaltene på Manvik/Berg i Brunlanes. Del 1 finnes her

I NESJAR, Brunlanes Historielags årsskriftet for 2007-2008, fortalte jeg litt om Mandvig Brevhus. Det var lærer og kirkesanger Mons Solheim som hadde påtatt seg den ubetalte oppgaven å ta imot og fordele den på den tiden svært begrensede postmengden, som var ”tiltenkt” oppsitterne i den lille bygda. Siden han hadde bosted på skolen, var det naturlig å legge brevhuset dit, da dette ble opprettet den 20. Januar 1887. Solheim ble avløst som lærer i 1913, da Leiv Lyngstad overtok den ansvarsfulle jobben ved kateteret. Som en slags ”portefølje”, ble brevhusbestyrerposten overført til den nye læreren.

Dette bildet ble fotografert i 1896 på Manvik Skole. Læreren, til høyre, er Mons Solheim. Han var også stedets første brevhusbestyrer. Legg merke til tømmerveggene på skolen. Disse ble senere bekledd og skolen fikk sitt meget mer tiltalende utseende. Bilde er utlånt av Ragnar Tanggaard.

Med årene økte mengden av forskjellige post til beboerne rundt Manvik og på slutten av 1930-årene kom det fram ønsker om å få oppgradert brevhuset til poståpneri. Dermed ville man kunne bruke en større del av Postverkets mange tilbud. Noe virkelig fart i dette arbeidet kom det først i 1942. Da var blant annet behovet for å være godt oppgradert på krigsmaktens mange restriksjoner og pålegg, blitt svært presserende. Etter den forventede ”vandringen” i de mange byråkratier, ble det våren 1943 bestemt at man ville opprette et poståpneri på Manvik. Dette innebar også at en flytting måtte til.
I dette heftet kommer oppfølgeren og tiden etter at posttjenestene flyttet fra Mandvig skole til Berg landhandel noen hundre meter lenger vest.

Utklipp fra Østlandsposten høsten 1942.

I september 1934 hadde Peder Amundrød (f. 1913) gått til innkjøp av bygningene etter et gammelt landhandleri, Berg Landhandel. Dette landhandleriet hadde frk Nicoline Olsen startet opp i 1924. Nå ville den unge, energiske Amundrød starte ny, mer moderne og samtidig utvidet forretningsvirksomhet her. Men han hadde ennå ikke ervervet seg handelsbrev på den tiden, ei heller var han ikke gammel nok til å få det, derfor måtte en svoger borge for ham den første tiden. Forretningen lå sentralt til i bygda, rett over veien for nye Berg kirke i Brunlanes kommune. Vareutvalget var som i landhandlerier flest, rikt og variert. Selvfølgelig hadde man kolonialvarer her, noe manufaktur og skotøy fantes også, fortelles det, samt at det snart kom jern- og malervarer og ett godt utvalg i bygningsartikler. Kraftfôr var det også god etterspørsel etter. I hyllene sto glass- og stentøy og den interesserte kunne finne et assortert utvalg av kristelig litteratur hos Amundrød. Dessuten kunne man her få rammet inn bilder, i virksomhetens eget rammeverksted.

Slik så landhandleriet ut den gang Peder Amundrød overtok det i 1934. Bildet er tatt mot baksiden av det gamle huset. Veien og kirken ligger til høyre foran huset. Akkurat denne dagen sitter de voksne med sin kaffe, mens barna koser seg med ”SOLO”. Bildet utlånt av Per Kristian Amundrød.

En dag Peder Amundrød åpnet avisen, oppdaget han et avertissement om at poståpner- og landpostbudstillingene på Manvik var ledig. Han nølte ikke lenge, det kunne være kjekt med en ekstra inntekt ved siden av landhandlerdriften, tenkte han fornuftig nok. Dermed sendte han likegodt inn en søknad på begge. Siden det ikke var andre søknader enn mine, så fikk jeg tilbud om begge, fortalte Peder Amundrød meg lett smigret. Ikke var han nå bare landhandler, plutselig hadde han blitt både poståpner og landpostbud i tillegg. Det vil si, det gamle brevhuset ble flyttet fra skolen til Berg den 12. mars 1943 og ble midlertidig drevet der til alt det ”byråkratiske” vedr. oppgraderingen til poståpneri var i orden den 1. juli samme år.

Melding fra Peder Amundrød til postmesteren i Larvik vedr. synspunkter når det gjaldt åpningstiden for det nye poståpneriet på Manvik. Datert 27/7-1943

Men å kombinere alle disse arbeidsoppgavene for ett menneske, skulle snart vise seg å være nærmest umulig. Derfor måtte Amundrød få litt hjelp av og til.

LANDPOSTBUD
Det var Anders Andersen Waale som på forespørsel ville tre støttende til. Etter kort tid skulle det vise seg at Waale fant seg så godt til rette med dette ”vikariatet”, at han tilbød seg å overta som ”helt” landpostbud. Dette passet landhandleren utmerket. Dermed ble det slik. Lønnen var ikke stor, erindret Amundrød videre, men Waale likte seg fortreffelig og ble værende landpostbud i mange år framover.
Det naturlige framkomstmiddelet for Waale, var sykkel, til og med tre gir hadde han, og på den tråkket han runden nærmest i all slags vær. Helt unntaksvis måtte han la den stå, for å ta bena fatt. Om vinteren, når snøen lå dyp i Brunlanes, kom skiene fram, og av og til sparkstøttingen om det var tilstrekkelig isete. Sandstrødde veier, var en sjeldenhet, den gang. Riktignok skal Peder Amundrød, ha kjørt ham rundt ett par ganger, etter at han fikk bil på slutten av 1940 årene, men da skal visstnok Waale ha følt seg svært så klein! Men selv sykling kunne være en risikabel affære. En dag kolliderte han med en annen syklist i ”Ønvikbakken”, slik at begge røk i bakken. Til alt hell gikk dette også uten de helt store skadene og begge fortsatte trolig i et noe roligere tempo til sine dagsviktige gjøremål.

Landpostbud Anders Andersen Waale med skinnvesken full av post, klar for dagens postrunde på sykkel. Her er han fotografert i sitt gjenkjennelige mundur av nevøen Thorleif Gusland, utenfor poståpneriet på Manvik en dag i 1952. Bildet utlånt av fotografen Thorleif Gusland via Ragnar Tanggaard.

ROTTENIKKEN
Under krigen, men kanskje aller mest i noen år rett etter, var det ett navn som ga frysninger på ryggen til selv de tøffeste karene i Larviksdistriktet. Det var den skumle mannen som gikk under navnet Rottenikken. Egentlig het han Rolf Erling Knutsen. Han skal visstnok ha blitt dømt for et mord under krigen og levde hele sitt voksne liv som uteligger og rotløs veifarende.
Mytene og overdrivelsene rundt denne mannens ”grusomheter”, hadde tatt helt overhånd. Bare det at noen slo frampå at de trodde at noen andre hadde sett ham i nærheten, fikk folk til å låse dørene og holde seg inne! Er du ikke snill, så skal jeg be Rottenikken komme og hente deg!, lød ofte omkvedet fra bekymrede, men akk så velmenende mødre i oppdragende positur rundt om i våre distrikter.

Her ser vi Rottenikken til høyre i et av sine hyppige besøk hos Thomas Annisrød bare noen kilometer vekk fra poståpneriet.. Thomas Annisrød står til venstre. Bildet har jeg fått låne av Gunn Huglen.

Landpostbudet Anders Waales angst, var ikke noe unntak. En dag kom han meget opprørt tilbake til poståpneriet på Manvik. Han var helt sikker på at Rottenikken hadde fulgt etter ham rundt på postruten, nærmest som et angstspredende spøkelse. Det skal i følge minner, ha gått flere dager før han riktig ville gi slipp på fantasien og den opparbeidede, knugende redselen! Men også denne gangen kom Peder Amundrød til unnsetning og i ettertid kunne de smile og le av hendelsen.

EGEN LUKE
Da poståpneriet skulle bli opprettet i butikken, ble det påkrevet med noen bygningsmessige tilpasninger. Amundrød så seg nødt til å få bygd et eget, avlukket ”postkontor” i lokalet. Selvfølgelig med egen gitterluke, til behandling av de viktige postale tjenestene. Her inne ble posten omsorgsfullt sortert og behandlet. Personalet måtte skille mellom det som skulle sendes videre fra poståpneriet til Larvik Postkontor, det som skulle fraktes ut med landpostbud Waale og det som kundene ville hente selv i butikken. Det varierte litt hvor mange som valgte å hente selv, men Amundrød mintes at det kunne være mellom 10 og 20 husstander. Postkontoret ble bare betjent av forretningens personale. Der var det bare de som hadde adgang. Kundene måtte pent stille seg på utsiden ved postluken, for å få utført postrelaterte saker. Det var ikke uvanlig å høre de handlende plutselig si;
Og så skulle jeg ha vært på posten!
Da gjorde betjeningen seg først ferdig med kundens andre gjøremål, for deretter å gå inn i postavlukket for å betjene kunden postale ønsker derfra.

Bildet over viser postskiltene på husveggen hos Berg Landhandel og motivet ble fotografert av sønnen i huset, Per Kristian Amundrød.

Poståpnersønnen Per Kristian, fortalte riktignok at han allerede som 9 – 10 åring måtte hjelpe til med postekspedering etter skoletid. Han husket det var veldig stas når han fikk lov å stemple brevene som Waale hadde fått med seg tilbake til poståpneriet etter endt postrunde. Men her var far meget bestemt;
Husk at Manvik og datoen alltid skal være leselig, når du har stemplet!
Kanskje var jeg Norges yngste poståpnerassistent?, undret Per Kristian muntert, en gang han tok meg med på en vandring i barndommens nesten glemte minner.

Frimerket Kirkejubileum, pent stemplet Manvik på utgivelsesdagen 15.7-1953.

I 1955 feiret Telegrafverket sitt 100 års jubileum. Her er en 4-blokk av et av merkene som post gav ut i denne forbindelse, vakkert stemplet på Manvik poståpneri 4, januar 1955.

STORT DISTRIKT
Det var et geografisk stort område som skulle dekkes fra poståpneriet. Fra Hvatum i nord til Nalum i øst via Nordmandbo mot syd og i vest omtrent ved Frikirken, ”på grensen” mellom Holhjem og Helgeroa postterritorier. Hver dag kom posten fra Larvik Postkontor med bussen ved halv tre, tretiden. Dette var det Postverket kalte bipostrute nr. 2464, Larvik – Manvik – Holgjum (ref. Postens sirkulære nr. 16, 22/6-1943) Da hadde bussjåføren stoppet på Storgata i Larvik, vært inne på postkontoret og kvitert for mottagelsen av det som skulle bringes med av post utover til dette området av Brunlanes, blant annet hit til Manvik. Vanligvis var det en ikke alltid fylt postsekk som ble lagt av her på poståpneriet, men ikke helt sjelden kom det både 2 og 3 sekker. Spesielt mye var det ved juletider, når det ankom store mengder pakker til abonnentene. Disse var selvfølgelig også pakket i de forseglede strisekkene, som også var merket med poståpneriets navn. Den rekommanderte posten og verdipostforsendelsene lå i egen forseglet sekk, oppe i en av de andre sekkene.

Straks etter krigen kom behovet for å utvide forretningen på Berg, og i 1947 ble tilbygget til venstre oppført. Mursteinene bygget var satt opp av, fortalte Peder Amundrød meg, kom fra et grunnstøtt frakteskip i Hummerbakkfjorden. Amundrød hadde kjøpt lasten som hadde blitt reddet, og den ble fraktet på lastebil opp til Berg. En 2-3 år senere fikk fasaden en ”face-lift” med bl.a. et lite overbygg over inngangen. Den viktige rødmalte postkassen kan sees til høyre for treet, og det var innenfor her ”postkontoret” på Manvik lå. Bildet ble utlånt av Per Kristian Amundrød.

Ved titiden på formiddagen hadde bussjåføren vært innom poståpneriet og hentet det som skulle sendes videre til fordeling via Larvik postkontor. Amundrød så det også som en meget viktig arbeidsoppgave å få mest mulig av den kommunale posten i Brunlanes behandlet hos seg, da dette utgjorde en vesentlig del av postgjennomgangen på poståpneriet. Dermed ble behovet for et poståpneri akkurat hos ham styrket.
Etter at posten var sortert inne på poståpneriet, var Waale klar til utkjøring. Normalt kom han avgårde rundt halv fire på ettermiddagen. Returen var naturlig nok svært avhengig av føret, derfor kunne rundturen vare til mellom klokken 18 og 22. Ofte hadde fru Amundrød stengt butikken for kvelden, da han var tilbake. Dermed skjedde det at han kom han brasende inn bakveien lenge etter at mørket hadde falt på. Men…
Du må banke på før du kommer inn!, skal poståpnerinnen ha forlangt en gang før hun fortsatte; ”
Jeg kan jo gå naken!
Raskt kom svaret fra Waale;
Pleier du det, da!!??

OVERORDNET KONTROLL
Siden Manvik poståpneri var underlagt Larvik postkontor, var det postmesteren der som hadde ansvaret for kontroll av bl.a. regnskapene hos Peder Amundrød med jevne mellomrom. Den første tiden var det postinspektør Peter Nebbe som ble utsendt. Han ringte alltid i forkant, og spurte om det passet at han kom utover og tok en titt på regnskapet.
Etter ham var det postmester Ambjørn Ambjørnsen, samt Lars Gunnar Røed som visiterte. De forhåndsanmeldte visittene ble senere også supplert med uanmeldte kontroller, da var det gjerne 2 funksjonærer som ankom i følge. Alltid var det hele i skjønneste orden på Manvik Poståpneri.

ANNULERINGSSTEMPLENE
Etter at Manvik hadde fått oppgradert sine rettigheter fra å være brevhus til å ha blitt et poståpneri, var det ikke lenger tilstrekkelig å ha et stempel som bare viste stedets navn. (Slike stempler ble gjerne kalt ”Kronet Posthorn”.)

Dermed måtte det bestilles et stempel med justerbar dato og årstall. Dette ble ferdig hos gravør H. Rui A/S i Oslo allerede den 15. februar 1943, men ble liggende ”på vent” hos postintendanten i hovedstaden til den endelige oppgraderingen nærmet seg. Endelig den 16. juni ble stempelet sendt derfra via Stavern Postkontor og var helt sikkert poståpneriet i hende til ”åpningen” den 1. juli 1943. Dermed ser det ut til at det gamle ”kronet-posthorn-stempelet” bare var i bruk ute på Berg i ca. 3 1/2 måned.

Det nye stempelet ser vi ofte brukt. Spesielt ”sommer-hilsen-kortene” dukker opp over hele landet. Brunlanes er jo kjent som et attraktivt feriested, og mange av sommerturistene benyttet anledningen til å avlegge Berg landhandel et besøk, for å få sendt sine sommerhilsener til familie og kjente. Det var i det hele tatt ekstra mye trafikk i sommermånedene, mintes den aktive landhandleren.

ÅRLIG LØNN
I 1944 var poståpnerstillingen på Manvik Poståpneri betalt med kr 1350,- pr år. To år senere, i 1946, hadde årslønnen steget til kr 1500,-. Sammenlignet med brevhusbestyrerlønnen som i 1943 bare hadde vært på kr 100,-, var denne oppgraderingen rene gullgruven for Peder Amundrød.
I noen år før den endelige nedleggelsen skulle komme til å finne sted, hadde det vært sterke krefter i sving for å få nedlagt poståpneriet på Manvik. Spesielt hadde postmesteren i Stavern kommet med sterke argumenter for en overføring av stedets drift til Stavern Postkontor. Blant annet hevdet han at sommerturistene hadde vanskeligheter med å finne veien til Berg, og at de fleste reiste inn til Stavern når de likevel skulle ut å handle. Dermed ville de få dekket sine postale behov der. Landpostruten kunne også godt gå ut fra Stavern, noe som kunden slett ikke ville merke noe negativt ved, mente han.
Nedleggelsen fikk likevel Amundrød utsatt i noen tid, slik at han til slutt kunne gå av med full pensjon etter vel 25 år i postens tjeneste.
Etter at nedleggelsen fant sted den 1.10.1969, (se Postens sirkulære nr. 26 fra den 26/8-1969), ble den nye adressen til dette området; Manvik, 3250 Larvik. Dette førte til opprettelsen av en ny og bilkjørende landpostrute, den som ble kjent som Nalumruta.

Manvik hadde fått tildelt postnummer 3267 på slutten av 60-tallet, men det ble naturlig nok aldri produsert nytt stempel med dette nummeret.

Kilder;
Peder Amundrød
Per Kristian Amundrød
Thorleif Gusland
Bernt Kjær
Audun Norin
Postmuseet
Familiene Tanggaard.
Anna Islann
Lars Gunnar Røed

MANDVIG BREVHUS, Samlet av Jan Einar Bredal

Jeg gjør oppmerksom på at dette er del 1 i en serie på 2 om posten på Manvik/Berg i Brunlanes. Del 2 kan dere lese her

VED KONGELIG RESOLUTION
Af 20de Januar d. Aar (1887) er det bestemt, at der fra 1 ste Juli førstkommende vil blive underholdt et Postaabneri i Strandstedet Nevlunghavn i Brunlanæs Herred, med 3 Gange ugentlig kjørende Bipost fra og til Frederiksværn om Helgeraaens Postaabneri.
Skipper Chr. Nielsen er antaget til Postaabner ved Postaabneriet, som vil blive benævnt ”Nevlunghavn”.
I fornævnte Postrute vil derhos fra samme Tid blive anbragt Postkasser paa gaardene Mandvig og Foldvig, paa hvilke Gaarde henholdvis Kirkesanger M. Solheim og Gaardbruger Hans Fredriksen ville modtage og udlevere de Omkringboendes almindlige Postsager.

Slik lyder den første omtalen av Mandvig brevhus.

DEN SPEDE START
At Manvik skulle komme til å få sitt faste postbehandlingssted, burde vel være historisk ”korrekt”. Stedet har vært bebodd, kanskje helt fra den gang isen trakk seg tilbake og landet hevet seg og blottgjorde det som kom til å bli god mark.
Det skrevne ord om Manvik starter i kong Sverres saga, hvor det fortelles om Lodinn af Manvikum som falt i slaget ved Fimreite i 1184. Han var kongens lendmann i det vi i dag kjenner som Brunlanesområdet, bosatt på Manvik og antagelig allerede den gang av gammel, velstående ætt. Det å være lendmann vil si at han fikk inntekter av kongens landområder, mot at han stilte til rådighet ”fredsbevarende” styrker til kongens disposisjon. Nest etter jarlene, skal lendmennene ha vært høyest på rangstigen hos kongene den gang.
Skal vi anta at det allerede på 11-1200-tallet ble behandlet noen form for ”post” ved dette eldgamle herresete?

Bortsett fra en vakker kledning utenpå de gamle tømmerveggene, skal det ikke være mye som skiller Manvik skole fra hvorledes den så ut på slutten av 1800-tallet. Her ser vi foreldre som kommer til skolen for å hente sine barn en snørik vinterdag rundt 1935.

LÆRERE OG BREVHUSBESTYRERE
Den første brevhusbestyrer var lærer og kirkesanger Mons Solheim fra 1887. Han var lærer på Mandvig skole og bodde også i en del av skolebygningen. Denne oppgaven påtok han seg, antagelig de første årene, uten noen form for økonomisk vederlag. Men brevhusbestyrerne oppnådde nok en viss aktelse rundt i bygda, og han fikk gjennom embetet en viss førstehånds kjennskap til ny informasjon.

Bildet viser lærer og brevhusbestyrer Mons Solheim ved Mandvig skole. Utdrag fra gammelt skolebilde.

INVENTAR
Utstyret som skulle til for å behandle den lille posten som ble betjent ved disse små brevhusene, var ganske sparsommelig. Det trengtes et kassasjonsstempel til makulering av frimerkene som var påsatt forsendelsene, videre en stempelpute med stempelsværte, for at avtrykket skulle bli synlig. Ved Postens Expedition skulle de paa Postsagerne klæbede Frimærker kasseres paa tydelig Maade med Brevhusets Kassationsstempel.
Utenfor huset hvor posten ble behandlet skulle det godt synlig, henges opp en postkasse, som også var blitt besørget av Poststyrelsen. Brevhusets Postkasse maa tømmes mindst 1 gang daglig samt derhos ½ time før vedkommende Posters Afgang. (Astrid Djuve erindret godt den røde postkassen som hang mellom inngangsdøren til Lyngstads private leilighet og døren til skolestua. Men på de mange skolebildene som finnes fra Mandvig skole, kommer ikke postkassen til syne, da barna står godt plassert foran den.)
Som om dette ikke var nok, en innenriksportotakst, slik at det kunne oppkreves rett porto!
Slik luksus som en brevvekt hadde man nok ikke på Mandvig de første årene. Dette var et hjelpemiddel som først ble tildelt brevhusene fra 1898 og utover!

BEGRENSNINGER
Det var heller ikke all post som kunne behandles på denne typen postanstalt. I instruksen for brevhusene fra 1890 fortelles nemlig;…
Brevhuse ere faste Postanstalter, bestemte for:
1. Indlevering af almindelige Breve, Brevkort og Korsbaandsforsendelser (Korsbaandforsendelser er Trygsager, Vareprøver, Mønstre og Foretningspapirer) ; derimod kan Værdi- og ekommanderede Forsendelser ikke indleveres ved Brevhuse.

2. Udlevering af helt forudbetalte almindelige Brevpostsager Tidender og Tidskrifter samt Meldesedler om andre til nærmeste postanstalt ankomne Postsager.

Kort sendt fra Mandvig mens lærer Solheim ennå var brevhusbestyrer. Kortet har tidsriktig blitt sidestemplet med 4-rings nummerstempel 29 (Mandvig) og frimerket ble etter ankomsten til Frederiksværn annullert; Frederiksværn 23/10-1906.

KONTORTID
Solheim var av Poststyrelsen ikke pålagt noen spesiell åpningstid. Likevel sier instruksen at brevhuset skal være tilgjængelig for Publikum saa længe som mulig i Tiden mellom Kl. 8 Morgen og Kl. 7 Aften. Om han ekspederte post i skoletiden er usikkert, eller om han kanskje hadde han hjelp av familie i huset på den tiden av døgnet. Det var helt vanlig at familien tro støttende til om brevhusbestyreren hadde andre gjøremål.
Søn- og Helligdage pålegges det videre; dog kun et Par Timer enten før eller strax efter Gudstjenesten. Lokale hensyn, som for eksempel tiden for postens ankomst og avreise, påvirket sikkert også kontortiden. Ellers vet vi fra andre beretninger, at man var flink til å tilpasse seg kundene, den gang. Var man opptatt med andre sysler, avbrøt man disse for å utføre postekspedisjonen.
Ellers skulle det følge instruksen ved inngangen være oppslått en bekjentgjørelse om postens ankomst- og avgangstid.

POSTRØVERI PÅ ASKESKAUEN
Hjalmar Jensen, het en av gamle postkjørerne på ruten mellom Fredriksværn og Nevlunghavn. Etter alderen å dømme, må han ha kjørt postruten på slutten av 1890-tallet og framover inn i det nye hundreåret. Med seg hadde han posthornet som det ble blåst i, når han nærmet seg et utleveringssted.
Emma Næss (f. 27/4-1881) fra Nevlunghavn, fortalte en gang i et intervju i Larvik Morgenavis at hun mintes et forsøk på postran i den skumle Askeskauen. Hjalmar Jensen ble stoppet av noen menn, som gjorde forsøk på å få fatt i postsekken. Den inneholdt som vanlig, sikkert også den dagen, verdipost, og ranerne så nok for seg mulighetene for enkelt å tilegne seg et større pengebeløp. Jensen skal visstnok ha hatt en svært sint hest, som gjorde faretruende anstøt mot ransmennene. I tillegg var postkjørere på den tiden utstyr med pistol. Et avfyrt varselskudd, som Jensen håpet ville tilkalle oppmerksomhet, var i tillegg til en ”mannevond” hest, nok til å skremme fantepakket. Dermed kom både postkjøreren og posten vel fram til ventende kunder, også den dagen.

Et postkort kan ofte gjenspeile gamle verdier, slik som dette kortet fra 1907. At hilsenene fra venner og familie skulle være postgått, ga en ekstra status. Her er et kort sendt fra Manvik poståpneri til annen mottager ved den samme postanstalten.

UTVIDET POSTGANG
Utviklingen var ikke særlig annerledes her i Brunlanes enn den var ellers i Norge. Skoleloven av 1876 hadde som forventet, ført til økte lese- og skriveferdigheter hos den vanlige norske kvinne og mann. Med dette kom også behovet for å kommunisere skriftlig, sette sine tanker ned på papiret. Brevmengden økte voldsomt utover mot århundreskiftet. Innføringen av brevkortene (postkortene) hadde ført til en eksplosjon av hilsener mellom nære og fjerne bekjentskaper. (For å illustrere noe av denne voldsomme trafikkøkningen, fortelles det at ved Christiania postkontor ble det i 1886 hyrte inn mellom 21 og 28 ekstra postbud for å besørge utbringelsen av juleposten på julaften, 1. juledag, nyttårsaften og 1. nyttårsdag!)
Det forundres derfor ikke at postmesteren i Larvik ba om en uttalelse fra Brunlanes herredsstyre om postgangen i kommunen. (Trolig var dette en av de tidlige, store arbeidsoppgavene postmester William Collett fikk som utfordring. Han hadde blitt utnevnt som postmester i Larvik fra 6. februar 1899.) Saken ble behandlet på møte den 23. august 1899. Herredsstyret besluttet da en uttalelse om at det var ytterst påkrevende med en utvidet postgang, og man foreslo mandag, onsdag, torsdag og lørdag som postkjørerens avreise dager fra Fredriksværn.

LÆRER LYNGSTAD
Etter Mons Solheim var det Lærer Leiv Lyngstad som ved siden av undervisningen, drev brevhuset, antagelig var dette fra 1913. Også han bodde i en del av skolebygningen.

Lærer Leiv Lyngstad fotografert utenfor Manvik skole. Utklipp fra skolebilde fotografert på slutten av 1920-tallet.

MED HEST TIL MANVIK
Bernt Kjær som gikk på Manvik skole i årene 1932 til 1940, fortalte at brødrene Olav og Peder Christensen fra Stavern hadde kjøringen av posten mellom Stavern og Manvik på den tiden. Han husket godt at de byttet på å kjøre utover og at de brukte hest og vogn. Men det fortelles også at de kom kjørende i personbil. Den vakte stor beundring og sammen med postkjøreren, som kom med posten rundt tiden til siste time, var dette avbrekk i den strenge skolehverdagen, som ble husket i ettertid. Bussen gikk nemlig ikke om Manvik på den tiden.
Når snøen hadde lagt seg og veiene bød til sledeføre, gjorde spissleden et flott inntrykk på ungene, idet den svingte inn foran skolen i skoletiden.

Postkjører med slede etter tegning av A. Bloch

POSTFORDELING
Astrid Djuve, hun gikk på Manvik skole fra 1922, fortalte meg at lærer Leiv Lyngstad tok imot dagens postsekk. Fra den tømte han posten ut i sin store ”lærerstol” og innen elevene skulle hjem var det lille innholdet sortert. Helt på slutten av dagens skoletid, ble navnene på brever, aviser og blader ropt opp, og elevene måtte svare på om de kunne ta med seg disse på hjemveien. Bernt Kjær erindret at han ofte, som også de andre elevene, hadde med seg post til 2 og 3 andre familier når han startet sin hjemtur over jordene mot Kjær. Men det huskes også at en elev svarte da vedkommende ble overrakt et brev fra banken; Jeg vil ikke ta med sånne krevebrev!

FRA APPELSINKASSER TIL POSTBOKSER
Astrid Djuve fortalte videre at hun husket fra de første årene på skolen, at i svalen ved inngangen til skolestua var det hengt opp 3 ”appelsinkasser”. Den posten som ikke elevene tok med seg hjemover, ble lagt der. Abonnentene kunne derfor til alle døgnets tider lete etter sin post, når de kom forbi brevhuset.
Men en eller annen gang under skoletiden hennes på 1930-tallet, minnes fru Djuve og flere andre at Adolf Eikenes tillagde et virkelig flott skap ute på den ene veggen i svalen. Skapet var som en reol av mindre postkasser, alle med egen låsbar dør og alle med brevsprekk! Kundene fikk utdelt nøkkel til sitt eget skap. Forandringen ga som resultat at postgangen ble mer lukket og ”privat”, og heretter visste ikke ”alle” hvem som til en hver tid fikk post eller hva slags post den enkelte fikk.
Men det virker som om ingen kan huske hvem som benyttet disse lukkede postkassene, ei heller så noen at brevhusbestyreren la noe i dem! Likevel følte mange elever en enorm stolthet over å ha et slikt imponerende ”byggverk” av et postkassestativ på sin skole. Den var liksom litt ”deres” eiendom også, denne oppfinnelsen!

SMUGTITTING OG UNGDOMMELIG OPPDATERING
Selvfølgelig var elevene opplært til å behandle posten med stor respekt på veien hjem fra skolen. Når ungene kom fram til mottagerne, ble den personlig overlevert. Man åpnet ikke andres post, det var strengt forbudt. Likevel fortelles det at noen elever skal ha falt for fristelsen til å smugtitte på innholdet i ett og annet kjærlighetsbrev!
Nei, da var det for mange viktigere å følge med i bladet ”Samvirke”. Dette ble utsendt av Felleskjøpet og kom så vidt det erindres ut omtrent månedlig. Det fortelles at selv jentene leste dette på vei hjem fra skolen. Her ble det fulgt nøye med på prisutviklingen på … kalk, salpeter og fullgjødsel !! Og ikke å forglemme kornprisene. Sjokkert leste de unge også om tidlig frost i Trøndelag! …”Ville vinteren komme tidlig hit til Brunlanes også?” – ”Hva ville skje med avlingene her omkring?”

LANG VEI MOT BERG
Det skal ha sognet mer enn 50 gårder og over 250 oppsittere over 15 år, til bygdas brevhus på siste halvdel av 1930-tallet. Ettersom årene gikk, grodde det fram en større og større misnøye med det lokale posttilbudet. Mange måtte gå flere kilometer for å hente sin post. Man mente det måtte være mye mer samfunnsøkonomisk fornuftig å la en enkelt mann bære posten rundt, slik at bøndene kunne bruke tiden sin på nyttigere gjøremål.
Men forandringene lot vente på seg. Først i 1938 begynte ting å skje. Postmester Schirmer i Larvik la da fram, etter sterkt press fra flere i bygda, et forslag om opprettelse av et poståpneri på Hummerbakken. Fra dette skulle det også opprettes en landpostrute. Herredstyret anbefalte dette forslaget, men som det heter, på grunn av forholdene, kunne ikke poststyret innvilge søknaden. Den ble derfor avslått i 1939.
Krigen og tyskernes okkupasjon førte til en ny oppheting av debatten. Nye direksjoner fra okkupasjonsmakten, påla folk stadig nye restriksjoner og pålegg. Det ble dermed svært viktig for alle å følge med i avisene hver dag. Dermed krevde man på nytt daglig postombringelse her ute. Østlands-Postens Oslokontor var senhøstes 1942 i kontakt med postdirektør Svensen i Oslo, og han opplyste at det hadde blitt opprettet flere nye postruter i Norge siden krigen startet. Det var viktig at folk flest fikk sin daglige avis, men det måtte i tillegg også være en utstrakt postkorrespondanse fra stedet. Derfor anbefalte han, at de krefter som i 1938-39 hadde arbeidet med det gamle forslaget, på nytt tok kontakt med postmester Schirmer, slik at saken igjen ble satt på dagsorden.

Slik var en av overskriftene i Østlands-Posten den 21. november 1942.

I høsten 1942 tok postmester Schirmer opp saken igjen. Nå var den blitt modernisert noe og det nye forslaget innebar blant annet at poståpneriet skulle ligge på Berg. Man forsto snart at man ikke kunne bruke navnet BERG på poståpneriet, da dette var et ”velbrukt” navn allerede. ( Poståpnerier som BERG i Troms, BERG I HELGELAND i Nordland og BERG JERNBANESTASJON i Østfold, kunne lett bli til forveksling. ) Siden poståpneriet skulle ligge i Manvik skolekrets, lød det framlagte navneforslaget på MANVIK. Herfra skulle det utgå en landpostrute som skulle gå forbi Hummerbakken til Brunvald, derfra nordover til Manvik skole, videre til Hvatum og så inn mot veien fra Larvik. I forslaget lå det også at denne ruten skulle gå daglig.
I Brunlanes herredstingsmøte torsdag den 15. oktober 1942 var det nye forslaget blant de framlagte sakene. Nok en gang ble det bifalt og kunne derfor senere oversendes fylkesstyret. Som historien viser, ble det denne gangen også godtatt av alle instanser, helt opp til poststyret, til stor glede for bygdas oppsittere. Dette betyr også at den behandlede postmengden i området, har vært tilfredsstillende for det styrende organet i Oslo.
Lyngstad skal ha fortsatt som brevhusbestyrer fram til brevhuset ble flyttet til Berg Landhandel, hvor Peder Amundrød drev sin handelsvirksomhet. Flyttingen skal ha vært virksom fra 12. mars 1943.
Brevhuset Manvik ble nedlagt den 1. juli 1943, for så å ha blitt gjenopprettet som poståpneri fra samme tid og på samme sted, og fortsatt med Peder Amundrød som leder, men nå med den litt mer omfattende tittelen; … poståpner.

STEMPLER
Så godt som alle brevhusene som ble opprettet på 1880-tallet fikk sitt eget stempel til å annullere frimerker og til å bli brukt som kvitteringsstempel. Mandvig var ikke noe unntak. Man hadde i poststyrelsen funnet ut at den mest fornuftige stempeltypen å bruke på slike småsteder, var det vi dag kaller et 4-rings nummerstempel. Som navnet sier var det gravert inn 4 ringer utenpå hverandre, og i midten var det gravert et nummer. Mandvig brevhus hadde nummeret 29, og dette ble levert ett par tre år etter oppstarten.

Stempelet ble nemlig først avsendt fra Kristiania den 15. desember 1890. Det var ikke uvanlig at man av økonomiske årsaker, sonderte behovet for produksjon av stempel, basert på ekspederte sendinger, før de nye brevhusene fikk sitt.
Fordelen med bruk av nummerstempler ser vi raskt. Brevhus ble ofte lagt til det stedet i kommunen hvor det var en person som var villig til å påta seg dette ekstra arbeidet. Derfor kunne brevhuset ”vandre” omkring i en kommune, men vi ser også at plutselig kunne behovet for et brevhus forsvinne helt og det ble nedlagt. Det ”frigitte” stempelet kunne da brukes hvor som helst ellers i landet, uten ekstra kostnad for fellessamfunnet. En annen grunn hvor fordelen kom klart fram, merket man her på Mandvig. Antagelig på grunn av den nye rettskrivingsnormen av 1917, ble Mandvig modernisert til Manvik . Bruken av det gode gamle ”nummer 29” kunne derfor fortsette.
Stempelet sees forholdsvis ofte brukt på bevart post, noe som blant annet skyldes den lange brukstiden og en forholdsmessig stor postmengde.
På begynnelsen av 1930-tallet var ønsket om å få stempler med poststedets navn også til brevhusene, blitt meget sterkt. Poststyret fikk derfor så raskt som mulig, etter hvert som bevilgningene tillot det fra 1934, innført de nye ”*Kronet posthorn stemplene*”.
Her graverte man inn ett posthorn med en krone på toppen av bøylen, på stempelet. Rundt satte man inn 2 ringer og øverst mellom disse ble brevhusnavnet satt inn.

I september 1935 fikk Manvik brevhus sitt stempel. Dette var i bruk fram til 1. juli 1943, men da hadde postanstalten flyttet til Berg og byttet status til… Poståpneri og enda et nytt stempel ble gravert. Den korte brukstiden på ”KP-stempelet ” gjør at dette stempelet er langt mer uvanlig å se brukt i dag, enn det gamle nummer 29.

Kilder;
Postmuseet, ”Instrux for Brevhusbestyrere fra 1890”.
Anna og Peder Amundrød,
Hans Kristian Amundrød,
Astrid Djuve,
Bernt Kjær,
Audun Norin,
Ivar Sølyst,
familiene Tanggaard .
Brunlanes Historielags årsskriftt ”Nesjar”.
Klassebilder fra Manvik Skole.
Østlands-Posten.
Bygdebøker for Brunlanes kommune.

Halle Brevhus i Brunlanes

SAMLET AV JAN EINAR BREDAL

Den lille bygda Halle ligger i sørenden av Hallevannet i gamle Brunlanes kommune, langs den ”gamle konge veien” mellom Kristiania og Helgeroa. Som på svært mange andre mindre ”knutepunkter” rundt om i Norge på slutten av 1800-tallet og framover, ble det her opprettet et brevhus for å ta seg av behandlingen av den enkleste og mest brukte delen av postens tjenester. Opprettelsen skjedde den 1. juli 1897. Dette brevhuset lå i mange år under administrasjon av Frederiksværn postkontor og var en del av postruten ”Frederiksværn – Nevlunghavn”.

Slik så bygden Halle ut ”i farger” rundt 1905. Landhandleriet sees i bakgrunnen, som det hvite huset litt til høyre for midten av bildet, mens brevhuset ennå lå i ”gamle skolen” til venstre for midten, med rødt tak. (Jan Einar Bredal samling)

Det var lærer
LAURITS LARSEN SÆVES
ved Halle skole som ble antatt som den første brevhusbestyrer ved det nyopprettede brevhuset ”Halle”. Han var født i Østfold i 1851 og kom fra Hellegård. I 1884 kjøpte han Eikelund (br. nr. 4) for 800 kroner. Etter hvert flyttet han til Halle skole, men beholdt eiendommen på Eikelund.
På slutten av 1890-tallet ble posten kjørt med hest og vogn 3 ganger i uken, tirsdag, torsdag og lørdag formiddag, fra Fredriksværn ut til ”endestasjonen” Nevlunghavn. Returen foregikk samme ettermiddag, da blant annet via Halle.
Fredriksværn hadde i mange år vært et meget viktig knutepunkt i landets skipstrafikk, og hadde fortsatt på slutten av 1890 anløp av flere rutebåter, selv om flere og flere skip med årene kun brukte Larvik havn. Dermed ville det seg slik at Fredriksværn mottok post både fra postførende skip og landeveis fra Larvik (Nevner også at post fra og til Larvik i flere år ble fraktet med de små lokalbåtene D/S Kvik og D/S Viken, så lenge fjorden var isfri.). Posten ble etter hvert sortert, fordelt og videresendt ut til rette mottagere i hele kommunen.
Adressen hit til Halle var lenge; … Halle pr Fredriksværn.

En artig julehilsen sendt fra Halle 30. eller 31. desember 1907, mens lærer Sæves fortsatt var brevhusbestyrer. Det morsomme er at avsenderen er Johan Pettersen, som hadde overtatt landhandleriet i 1906, men først ca. 6 år senere selv ble bygdas populære brevhusbestyrer!
Kortet er tidsriktig sidestemplet Frederiksværn 31/12-1907. Utlånt av Audun Norin.

SPARTANSKE HJELPEMIDLER OG INGEN LØNN.
Sammenlignet med dagens postanstalter, var det ikke stort som trengtes for å være en del av et effektivt postvesen på 1890-tallet. Fra den tids ”Intrux for Brevhusbestyrere” kan vi blant annet lese i §12;…
Paa Brevhuse skal der findes følgende Inventarsager:
Kassationsstempel,
Stempelpude,
Postbrevkasse,
Samt endvidere indenrigsk Portotaxt.
Og videre fra ”Instruxen”, den meget strenge ordren om at;…
Inventarsagerne skulle behandles med Omhyggelighed.!
Ikke stort å slå om seg med dette. Likevel viser historien at det å være brevhusbestyrer ga litt ekstra verdighet og respekt i bygda. De aller fleste brevhusbestyrerne i Norge fikk ingen lønn, og for noen ble belastningen så stor at de etter en tid, valgte å slutte. Kun en rabatt på 4 % av innkjøpte frimerker og kort, ga et lite bidrag til driften. Generelt ble svært mange brevhus lagt til landhandlerier eller hoteller. For disse ga postdriften et verdifullt tilskudd ved ekstra publikums besøk.
Utenfor skolebygningen, eller kanskje som enkelte få andre steder, rett inne i gangen, skal postkassen ha blitt hengt opp. Også her forteller instruksen tydelig om postens rutiner;…
Brevhuses Postkasser maa tømmes mindst 1 Gang daglig samt derhos ½ Time før vedkommende Posters Afgang.
Her skal det også i følge instruksen; …
være opslaaet Bekjendtgjørelse om Posternes Afgangs- og Ankomsttider til og fra Stedet, med Angivelse af Indleveringstidens Slutning for de forskjellige afgaaende Poster og den Omtrentlige Udleveringstid for ankommende Poster.
Et så avansert hjelpemiddel som en brevvekt, ser vi ikke på brevhusenes inventarliste, ei heller noen form for pengekasse. Men behovet for å kunne veie utgående post, for deretter å kunne belaste rett porto, synes å ha blitt aktualisert ganske snart, for allerede fra høsten 1898 informerer Poststyrelsen at brevhusene vil bli utstyrt med ”vegtredskaber”. Derfor kan det tyde på at også Halle brevhus har fått ettersendt et slikt redskap.

Et tilsvarende skrin med postvekter kan med årene ha blitt benyttet på Halle, Dette originalt treskrinet har 9 messinglodd for postens skålvekter. (500 g, 250 g, 125 g, 100 g, 40 g. 20 g x 2 og 10 g x 2). Alle med postens emblem og kontrollstempler. Fra Jan Einar Bredal samling.

”FLEKSIBEL ARBEIDSTID”
De aller fleste brevhusene i Norge hadde, da Halle ble opprettet, liten og ikke svært brevskrivende kundekrets. Gjennomsnittlig ble det i landet daglig totalt behandlet kun 5 forsendelser pr brevhus. Selv en postmengde på under 1 brev pr dag, var slett ikke uvanlig ved et lite brevhus rundt århundreskiftet. Hvis vi skulle bedømme Halle brevhus ut fra bevarte brev, har nok stedet vært ”et godt besøkt” brevhus med en rimelig stor kundemasse.
Det påhvilte vanligvis ikke brevhusbestyrerne noen bestemt åpningstid, men likevel skulle brevhusene … være tilgjængelige for Publikum saa længe som mulig i Tiden mellom Kl. 8 Morgen og Kl. 7 Aften (Søn- og Helligdage dog kun et par timer enten før eller strax efter Gudstjenesten) !!! – Og selvfølgelig måtte de være åpne noen tid før og etter posters ankomst, om dette skulle skje uten de overfor nevnte tidsrom!

”LOKALITETER” og VAREUTVALG

Hvor i skolebygningen lærer Sæves skjøtte sine postale plikter er jeg ikke sikker på, men det er vel ikke svært utenkelig at det skjedde inne på ”privaten”. Men dersom noen skulle banke på skoledøren i postalt ærend, ville han antagelig bare ha avbrutt undervisningen en liten stund, for å ta seg av den besøkende.
Det var heller ikke store krav til vareutvalget den gang. Man måtte selvfølgelig kunne dekke publikums ønsker om de mest alminnelige frimerker. De fleste brevhusene førte derfor frimerker med valørene 2, 3, 5 og 10 øre, noe som kunne dekke portoen for de fleste brev. Som en ”ekstra service” hadde man også ofte til salgs brevkort á 5 øre. Det var en selvfølge ”at Publikum kan erholde disse kjøbt i Smaat”!

Dette bildet er med stor sannsynlighet fotografert mellom 1917 og 1920. Brevhuset og forretningen på Halle er det lave hvite huset til venstre for bilen. Jan Einar Bredal samling.

NY BREVHUSBESTYRER
Johan Henrik Pettersen var født i 1886. Allerede 20 år gammel, i 1906, fikk han leie den lille butikken på Halle, etter at han en tid hadde vært i handelslære i Helgeroa. I huset hvor butikken lå, var det også en bolig, men Pettersen disponerte den første tiden kun butikken og et lite kontor. Og det var her inne i butikken, at det lille brevhuset etter hvert ble en aldri så liten del av forretningsdriften.
Nøyaktig hvilken dato Johan H. Pettersen overtok ansvaret for brevhuset etter lærer Sæves, er noe usikkert. Postmuseet oppgir bare at dette skjedde ca 1914, noe som kan tyde på at posten gikk til skolen fram til dette.

Man var flinke til å hilse venner, bekjente og kunder med dekorative julekort også tidlig på 1900-tallet. Landhandler, senere også brevhusbestyrer Joh. Pettersen på Halle, hadde også forstått reklameverdien i et slikt kort. Dermed sørget han for å få noen kort ferdig trykket med årets velmenende jule- og nyttårshilsen. Kortet utlånt av Audun Norin.

POSTEN MED BUSS
Fra 1. april 1927 skjedde det store forandringer, når det gjaldt postombringelsen i Brunlanes. Bl.a. ble Halle underlagt Larvik postkontors administrasjon. Fra samme tid ble all post kjørt ut fra Larvik, mot tidligere Fredriksværn. Etter at middagstoget hadde ankommet Larvik stasjon og dagens post var blitt sortert på postkontoret, ankom bussjåførene fra hele distriktet for å hente det de skulle ta med på sine respektive ruter. Posten som nå var grovsortert, måtte de før avreise sortere nøyere, slik at alt ble lagt i rett rekkefølge til utkjøringen. Bussene forlot gjerne Larvik ca kl 1400.
I mange år var det billettør med på de fleste av bussene. Og det fortelles at når bussen ankom, for eksempel Halle, var det han som sprang inn på brevhuset med postsekken. Det var slett ikke mye post som ankom dit hver dag, det fortelles at den grå sekken med de røde stripene sjelden var så mye som en snau fot høy. Det var skikkelig god plass til å knyte løkke på sekken! Når avisene kom på toppen, økte riktignok volumet betraktelig.
Ivar Sølyst fortalte at han i en årrekke, periodevis var billettør på bussen mellom Larvik og Nevlunghavn i årene 1947 til 1957. Når bussen stoppet nede ved veien, ikke mange meterne fra Pettersens landhandleri, var det bare å gripe tak i den rette sekken med dagens post, som lå på et av de ledige setene i bussen, og løpe opp i butikken til Pettersen. Her ventet man vanligvis med en viss utålmodighet. Sekken minnes han på den tiden som ganske tung og måtte ofte bæres på ryggen. For i tillegg til brev og kort, var det som nevnt mye aviser. Det kunne også ligge en og annen pakke vel forvart her. Men når de på turen tilbake skulle hente returposten, var det ikke mer enn at han fint bar sekken i neven.
Her sto betjeningen klar til nok en sortering, og dette måtte gjøres i en fei, for snart sto unge, ivrige ”hentere” og trippet for å komme hjem fra skolen med dagens nyheter.
En liten sak som kanskje kan forundre, når man ser på postverkets ellers strenge rutiner for de aller fleste gjøremål, er dette; … Når postsekkene ble hentet på postkontoret i Larvik, ble de bare plassert enten på et ledig sete eller på gulvet i bussen. Da var det ikke snakk om innelukkede, låste skap. Foruten brev, kort og aviser, var all verdipost lagt i egen sekk inne i de enkelte postsekkene. Heldigvis hører vi aldri at uvedkommende gjorde forsøk på å få tilegnet seg noe av dette, på uærlig vis, i vårt distrikt!

POSTKASSEN
Inngangen til forretningen til Pettersen, hadde et fint dekorert lite overbygg. På venstre side av dette overbygget hang det ”alltid” ned fra taket en god del redskap til utstilling. De skal visstnok aldri ha blitt tatt inn om kvelden eller i helgene. Så vidt vites ble det heller aldri stjålet noe fra denne litt dristige, utvendige utstillingen i alle de årene landhandleriet var åpent for kunder.
På den ”andre” siden hang den røde postkassen, minnes flere. Den måtte tømmes hver formiddag, i god tid før bussen stoppet utenfor på veien og posten skulle sendes til Larvik. Antagelig var det svært lite som lå i den pålagte postkassen, for alle skulle jo inn i landhandleriet for å slå av en prat og kanskje handle litt nødvendigheter. Dermed ble posten levert inne på disken. I tillegg fortelles det at enten Hedvig eller Johan alltid var hjemme, slik at noen virkelig fast åpningstid fantes antagelig ikke!
Nei, egentlig kunne det nok være verre enn som så! For arbeidsfolk flest, startet arbeidsdagen ”når solen sto opp”. Tanker for innkjøp og henting av post var sjelden noe som kom dem i hug før kvelden nærmet seg. Da var det ikke sjelden at de stakk innom hos Pettersen for å hente posten og benyttet selvfølgelig ”fritiden” til å slå av en lengre prat. Siden det ikke var høflig å kaste kundene på dør, erindrer fortsatt barna i huset at klokken noen ganger kunne nærme seg midnatt, før siste kunder trasket hjemover!
I mange år var det mer vanlig å tygge tobakk, enn å røyke den. På gulvet inne i forretningen var det derfor plassert en spyttebakk, som ”blink”. Dessverre var det ikke alle som var skarpskyttere når spyttet skulle ut av munnviken etter noen tids tygging. Gulvet rundt spyttebakken var vesentlig lettere å treffe med den brune, ikke spesielt tiltrekkende ”massen”. Kampen mot tuberkulose og andre stygge smittsomme sykdommer, hadde ført til at Norske Kvinners Sanitetsforening hadde fått laget og sendt ut et opplysningsskilt som kunne henges opp på egnet sted, også her hos Pettersen på Halle fantes et slikt skilt. Oppfordringen på skiltet lød; ”Spyt ikke på gulvet. – Host ikke mot nogen”!!
Allerede i 1889 kom det forordninger til behandling av den skumle tuberkulose sykdommen og her følger et utsnitt om råd ved spytting og spyttebakker;…

2: Den syge maa aldrig spytte paa Gulvet eller i Lommetørklæde, men enten i Krus, hvori tidt Vand (tilsat Karbolsyre), eller i Spyttebakke af Metal eller Stentøi, fyldt med Ener eller Sagmug. Spyttebakken eller Kruset tømmes og vaskes mindst to Gange daglig. Indholdet bør helst brændes, det kan også kastes paa Bingen eller i Søen eller nedgraves.

FULLT AV TRIPPENDE SKOLEBARN
Halle skole var nærmeste nabo til landhandleriet med sitt lille brevhus. Skoletiden hadde man fornuftig nok, lagt opp slik at dagens økt sluttet omtrent da bussen med posten ankom Halle, rett før halv tre. Skoleungene som etter avslutningssalmen pent og pyntelig hadde stilt opp utenfor skolebygningene, la nå på sprang mot butikken så fort de hadde kommet utenfor skoleporten.
Det skal ha vært om å gjøre og komme først inn til disken i forretningen. Der sto vanligvis brevhusbestyrer Johan Pettersen og hans kone Hedvig klar med sortert post. Navnene ropte han høyt opp og ivrige og spente grep ungene det som tilhørte dem. Dagens aviser hadde også kommet med bussen, og etter utdelingen forsvant barna hjem til ventende lekser og andre av dagens gjøremål.

Her står den stolte eier av landhandleriet, Johan Pettersen, foran inngangen til forretningen sin på Halle. Utenfor er står et utvalg raker og river utstilt mot husveggen, ved inngangen fantes baljer og bøtter. I vinduene til venstre anes noe av et ellers rikholdig vareutvalg. På veggen henger reklameskiltet for ”Mustads Margarin”. (J. E. Bredals fotosamling)

TEATER OG UFRAMKOMMELIGE VEIER
Vanligvis var bussen i rute, men forsinkelser skjedde av og til. Når vinteren kom med store snømengder og gjenføykede veier, kunne nok ventetiden inne i den lille butikken ble vel kjedelig for de unge skolebarna. Selvfølgelig førte vårløsningen også med seg hindringer som telehiv og til tider nesten uframkommelige veier, med dertil hørende forsinkelser i rutetrafikken. Noen ganger var det i kortere perioder verken framkommelig for hest eller rutebilens motoriserte ferdsel.
Pettersen, som selv var en stolt bileier, fikk nok selv merke vintertidens store kjørebegrensninger med sin Chevrolet 1930 modell. Selv med bilens 6 sylindre og 50 hk, unngikk han sikkert de værste dagene. Bilens registreringsnummer var for øvrig Z-104.

Noe klabb og babb ble godtatt i trengselen, men Pettersen roet det hele raskt ned. Hans lune og inkluderende humor, hadde barna stor sans for. Når han ropte opp mottagernavnene på dagens nye postforsendelser, kom han ofte med små nye ”klengenavn” eller andre velvalgte bemerkninger, som fikk barna til å juble. Det fortelles at Pettersen med sine ”teateriske” evner, virkelig kunne styre sitt unge ”publikum”.

Enkelte vintre var mer voldsomme enn andre. Slik så det ut på Halle en periode snøvinteren 1937. Her er alle mann i arbeid for å få ryddet hovedveien til byen. (J. E. Bredals fotosamling)

STAKITTEN
Det var slik her på Halle, som vi hører om fra så utrolig mange andre mindre steder;… i ”godt naboskap” lå blant annet den gesten å ta med seg posten til nærmeste naboer på veien hjem.
En av de unge pikene i området kom fra skolen her ute på Halle en dag. Hun gjorde som hun alltid hadde gjort, denne meget regnfulle ettermiddag en gang på slutten av trettitallet. Til en eldre nabo bar hun alltid avisen og det lille som kom av post hjem til ham. Det vil si; ved hans hus var det ingen postkasse på utsiden, derfor hadde hun fått ordre om å sette leveransen fast i stakittgjerdet, som gikk foran huset.
Akkurat denne dagen, da regnet flommet ned fra åpen himmel, tenkte den snille og vennlige lille frøkenen, at hun skulle levere posten til abonnenten personlig, slik at den ikke skulle bli så våt. Hun hørte at han holdt på å hogge ved, da hun ganske regnvåt kom for å overrekke dagens post.
”Vær så go`!”, forsøkte den unge piken seg. Nærmest uten å titte opp, kom det brummende, bestemte svaret fra den iherdige vedhoggær`n;
”I stakitten, har jeg sagt!!”
… og ”i stakitten” ble det nok deretter!
Likevel, når jula endelig sto for døren, var han en av naboene som alltid ga den vesle jenta noen velfortjente kroner i julegratiale!

FORTSATTE DRIFTEN
Johan Pettersen døde dessverre allerede våren 1951. Med tillatelse fra postmester Karl Kjelsgård Askim i Larvik, fikk fru Hedvig, etter å ha sendt inn en søknad, lov til å fortsette postdriften i mannens
navn. Slike ”postale” ordninger var ikke uvanlig når det gjaldt små veldrevne mann / kone foretak rundt i distriktene. Og det fortsatte slik, uten forandringer, helt til nedleggelsen en dag måtte komme. I Postmuseets notater framkommer det heller ingen endring.

Ikke all post fant sin rette mottager ved første forsøk. Her et kort sendt fra Drammen 21.12-1959, omadressert på Halle, returnert til Larvik og deretter formidlet videre til Kjose! Forhåpentlig rakk også dette fram til jul. Utlån Audun Norin.

BEGRENSET TILBUD
Som brevhus var det et svært enkelt tilbud betjeningen hadde til sine kunder de første årene. Man kunne levere kort, brever og korsbåndforsendelser, mens pakker måtte kundene dra til Stavern eller senere Larvik, for å få sendt. De samme begrensningene gjaldt pengeforsendelser, bankobrev eller postanvisninger. Men den slags var det ikke mye av, og det var kort og brever, foruten aviser, som til daglig utgjorde det aller meste av postmengden. Likevel ser det ut til at man gjennom årene fant mer hensiktsmessige tilpassninger av systemene. Vi hører at publikum, etter at deres følgebrev var ankommet og blitt signert, leverte dette tilbake til brevhuset. Bestyreren sendte dette med neste postgang til postkontoret, som ved påfølgende postutkjøring, la ved den ønskede pakken i postsekken. En tilsvarende ordning for verdipost ser også ut til å ha eksistert, også for Halle brevhus. Her var det snakk om tillit, og tillit hadde man på Halle.

PENGESKUFFEN

Som nevnt krevdes det ikke mye utstyr til drift av posten. Men man var nøye med å skille mellom de pengene som tilhørte forretningen og de som kom inn på grunn av postens beskjedne aktiviteter. Pettersen hadde investert i en avansert pengeskuff, med ”kodetaster” man måtte benytte for å få åpnet. Oppi denne skuffen lå skrinet med, frimerker og det viktige annulleringsstempelet. Stempelputa, derimot, sto konstant på disken. Skulle en eller annen forsendelse forsegles, brukte Pettersen sitt eget segl og delikate røde lakk.

Fra tid til annen dukker det opp ”artige” postale forsendelser. Her er et julekort, som ikke er frankert med postens lovbestemte frimerke, men Norges Sanitetsforenings julemerke for 1945. Uviss av hvilken grunn, er kortet stemplet med ”Kronet Posthorn” stempelet på Halle. Adressaten på Dolven hentet nok sitt kort selv, på brevhuset litt lenger borte i veien, slik det sikkert ble gjort flere ganger i uken. Kanskje har man bak landhandlerskranken sett ”litt mellom” fingrene på postens strenge reglement akkurat denne dagen ? Utlånt av Audun Norin.

STEMPLER
Det første stempelet var noe annerledes enn de stemplene vi kjenner fra posten i dag. Dette var et 4-rings nummerstempel med inngravert nummer ”274”. Disse 4-rings nummerstemplene ble
vanligvis utsendt til brevhusene, hvor avtrykk av stempelet skulle påføres forsendelsen, som deretter skulle videresendes til overordnet postkontor for videre behandling. Der skulle også nytt stempelavtrykk med dato påføres.

Dette stempelet, vet vi, ble innsendt til reparasjon i Kristiania via postkontoret i Fredriksværn den 26/10-1914. Først den 30/11 ble det returnert fra hovedstaden og ankom sikkert Halle ett par dager senere. Kanskje har denne reparasjonen forekommet nær tidspunktet for flyttingen av brevhuset til landhandleriet, men dette har jeg ikke funnet beviser for. Likevel kan vi anta at Pettersen ikke ville fortsette og brukte et skadd eller defekt stempel, om det var slik ved overtagelsen…
Dette første stempelet ble brukt fram til brevhuset ble tildelt det som populært kalles et ”Kronet Posthorn”- stempel i februar 1935. Også dette var et stempel uten dato, men nå var brevhusets navn blitt gravert inn mellom de to omsluttende ringene, mens det i senter var gravert inn et posthorn med en krone plassert oppe på posthornbøylen. Også heretter skulle overordnet postkontor bekrefte videreforsendelsen ved å påstemple ett av sine datostempler.

Så i 1951 ble brevhuset satt opp med sitt tredje og siste stempel. Fra 1. april 1951 var Halle blitt oppgradert til den nyere betegnelsen ”brevhus 1” og nå var det fra sentralt hold, bestemt at stort sett alle brevhus skulle ha stempel som viste både stedsnavn og dato.
Et 2-rings stempel var blitt bestilt hos stempelleverandør ”Krags Maskinfabrikk” i Oslo, og et bevart kontrollavtrykk hos dem, viser at stempelet var ferdig 7. mars 1951. Få dager senere, ble dette sendt fra postintendanten i Oslo til Larvik Postkontor og videre derfra til Halle, ett par dager senere.

NEDLEGGELSE
Butikklokalene hadde i årenes løp blitt svært nedslitte og driften ga lite penger til modernisering. Rundt om i kommunen hadde det dukket opp nye og større forretninger, som hadde kapret mye av landhandleriet på Halles kundemasse. Trafikken hadde de senere årene minket betydelig.
Og så skjedde det ufravikelige;… I følge Postverkets sirkulære nr 25 fra 19/8-1961 ville brevhuset bli lagt ned fra 1. september samme år. Brevhuset hadde da vært i drift i hele 64 år.
Landhandlerdriften fortsatte ennå noen få år etter at posten forsvant fra butikken. De ”nye” tider hadde kommet, og en effektiv og utvidet landpostbudordning kom til å ta over brevhusets begrensede tilbud. Nok en lokal postepoke var over.

Kilder;
Postmuseet,
Norske Kvinners Sanitetsforening,
Østlands-Posten,
Johan Pettersens døtre: Inga Østgård og Annie Riiser,
Audun Norin,
Ivar Sølyst.

Larvik i Emmons County i North Dakota i årene 1908-1911. Samlet og skrevet av Jan Einar Bredal

Noen ganger er det slik at vi ønsker mer enn vi får. Mye vil ha mer, sies det ofte og slik kan det vel også sies om mine ønsker under arbeidet med denne lille fortellingen fra Nord Dakotas forblåste nybyggertid rundt 1900.

Historien lar jeg begynne omtrent slik jeg har lest den; … I løpet av oktober måned høsten 1901 gikk tre brødre ved navn Larvick av toget i Steele i Kidder County i North Dakota. De tilbrakte natten i Braddock (som skal være den eldste byen i Emmons County), etter å ha overtalt en mann til å ta dem dit i en ”buggy”, trolig en fire hjulet trille, trukket av to hester. Tidlig neste morgen forlot de Braddock for å fortsette reisen til Linton, der de la inn søknad på et landområde og registrerte det i revisors bøker, deretter returnerte til Braddock. Den tredje dagen tok de seg så tilbake til Steele og tok toget hjem til Mankato i Minnesota.
Våren 1902 gjorde de tre unge nordboerne seg igjen klare til å ta veien tilbake til ”det lovede landet”.
De kom til Eureka i Sør-Dakota med tog, hvor de kjøpte forskjellige forråd, maskiner og varer til transport til bestemmelsesstedet nær det som i dag heter Temvik i McCully Township. Reisen tok tre dager (en reise som i luftlinje nok var rundt 80 kilometer). De ankom den 22. april og de slo opp sine medbrakte telt på stedet som senere ble gården til en Peter Nelson. Men, til deres skrekk og gru, gjorde en av de uønskede og voldsomme North Dakota snøstormene sin sene ”visitt”, uten den minste unnskyldning for sitt skremmende besøk. Det føltes som den bitende vinteren var der for fullt, selv så sent i april.
Larvick guttene så seg nødt til å forlate leirstedet for å søke tilflukt, og fortsatte på vei til de kom til det som nå er Temvik. Deres nærmeste nabo var Ed Haws. Her fant de spor etter trær langs bekken og stubber og flisbiter i engen og bergsprekkene. To av Larvick brødre kom seg etter hvert til Braddock og fikk kjøpt trelast nok til ei lita koie. Den ble bygget på Ed Larvick tomt. Det fortelles at det tok et par dagers tid å bygge koia, så den kan ikke ha vært særlig stor.
Utover denne våren brøt de tretti hektar med land med en primitiv bryteplog, for så å plante lin. Høsten 1902 kuttet guttene linavlingen med et gammelt redskap som etterlot bunter over jordet. En søndag blåste vinden så hardt at linet blåste hele veien over til Frank Foells gård, mange miles unna. Med mye slit og møye fikk de raket sammen hva de kunne finne, og fikk tilslutt solgt avlingen for $164. Den eldste broren lagret det i koia si den første vinteren, mens han tok vare på hestene i en torvlåve de hadde fått laget. En av hans måter å tilbringe ”fritiden” sin på, var å dra (varpe) tømmer ned fra elven Missouri, en gang eller to ganger i uken hele vinteren.
Noen dager var Dakotavinden så bitende kald at det føltes som om de var på Nordpolen. Minst to uker i løpet av vinteren var det umulig for dem å komme seg til Braddock for å kjøpe det de trengte av dagligvarer. Dermed måtte guttene være fornøyd sine små rasjoner av poteter påført litt salt. Først mange måneder senere ble dagligvarer levert fra Braddock til Linton. Det gjorde det litt enklere for pionerene innen dette området.
Om jeg har forstått det rett, så hadde Northern Pacific Railroad bygget en jernbanelinje over brødrenes landområder. Denne førte til at flere folk begynte å strømme til området, som ofte kalt ”the land of milk and honey”. En liten landsby begynte så smått å vokse opp omkring der. Navnet skulle bli det underfundige ”Godkin”. Hvordan kom man så opp med dette navnet, kan undres, og svaret er like underfullt. Da jernbanelinjen ble bygget forbi her, skal en av arbeiderne ha sagt; ”Hvem i all verden kan bygge en by her??” . En annen ansatt like ved, kikket på ham og svarte på sitt kanskje ikke helt perfekte engelsk; ”God can! – Gud kan!” Dermed ble altså navnet GODKIN. Slik ble byen hetende, også med sitt lille postkontor fra rundt 1904. Men da en herre med navnet Brophy åpnet en ”General Store” i byen og dermed overtok som postmester, endret han likegodt fra 3. januar 1906, vissnok på eget initiativ, navnet til BROPHY (også sett skrevet Brofy).

Kart som viser den lille “byen” BROFY på kartet.

Nå ble han ikke så lenge i byen, denne herr Brophy. Allerede noe senere i 1906, skal han likegodt ha solgt forretningen til Ed Larvick og hans kompanjong, en herr Louis Foell. Dette førte så smått til nok en navneforandring. En forandring som skulle trigge min nysgjerrighet. Fra 28. januar 1908 ble nemlig byen hetende LARVIK og faktisk lå både postkontoret, telefonsentralen og meieriet under samme tak. Kilder forteller at William A. Foell ble postmester, men jeg har også sett nevnt at Ed Larvik fungerte med denne tittelen.
Kunne dette virkelig ha noen relasjoner til min kjære hjemby?

Larvik PO på kart fra 1911

Postkort stemplet i Larvik North Dakota den 23.nov 1910. Jan Einar Bredal fotosamling.

Men først, … en familie med navnet Tempel ankom området og kjøpte de landområdene som lå øst av jernbanesporet fra Larvik-guttene. Dette var brødrene Frantz og Balthazar Tempel, svært driftige folk og snart hadde de bygget hus, startet bank, bygget og fått i gang sagbruk og i 1908-09 sto et hotell ferdig. Aktiviteten her førte selvfølgelig til en viss rivalisering mellom bebyggelsene på hver side av jernbanelinjen. I Tempelfamilien var det dyktige forretningsfolk og de fikk stor makt i det lille samfunnet. Dermed ville de også forandre navnet på stedet, nærmest slå de to ”bydelene” sammen og kalle stedet for Tempel eller Tempelton. Dette var et navn myndighetene ikke kunne akseptere, på grunn av forvekslingsfare med andre postkontor i Nord Dakota. Så ble det foreslått fra ”Secretery of Interior” at man laget en kombinasjon av det gamle navnet og de foreslåtte nye, og de bestemte dermed navnet at navnet skulle være ”TEMVIK”. Postalt sett, skjedde forandringen fra 9. mai 1911. (Nevner i parentes at den 11. august 1910 skal ”the Emmons County Record” ha skrevet at stasjonsbyen Brofy hadde byttet navn til Tempeltonville. Dette har nok ikke medført riktighet! Likevel finner vi et kart fra 1911 hvor Templetonville er ført inn.)

Her kan vi faktisk se både Larvik PO (Post Office) og det foreslåtte navnet Tempeltonville på kart fra 1911.

Postkort stemplet Temvik den 23.des 1911. Jan Einar Bredal samling

Hvor kom så ”våre” Larviks-gutter fra, undret jeg naturlig nok lenge. Å finne ut av det skulle bli et puslespill og her måtte det mange hjelpende hender til før brikkene falt på plass. Utvandringen fra Norge var stor, registreringer av reiser var ikke alltid like godt tegnet ned, samt svært mange utvandrere følte behov for å endre navn når de hadde vært bosatt i Amerika en periode. Norske navn kunne være vanskelige å uttale eller skrive. Dermed måtte diverse kilder og en god porsjon med norsk kløkt bli benyttet i søket på guttenes opphav.
Jeg tror jeg like godt begynner å forklare det hele ganske ”bakfra”. Ifølge emigrantlister i Digitalarkivet, forlot skipstømmermann Niels Martinussen Morken (f.1851) Norge den 5. mai 1881. Avreisestedet ser ut til å ha vært Bergen. Dessverre vet jeg ikke hvilken båt de forlot landet med, men de skal ha reist med ”National Line”. Med seg hadde han sin kone (de hadde giftet seg den 27. juni 1875 i Bergen), Berthe Larsdatter Stavem/Staveim (f.1848 i Grytten Prestegjeld) og barna Ingvald (f.1877), Laurits Bernhard (f.1878) og Oluf (f.1880). Flere av Nils brødre skal ha fulgt etter til Amerika de neste årene (jeg nevner; Carl B.; 1. mai 1882, Hans; 23. august 1883 og Ingebrikt; 9. juni 1884).

Om vi titter litt mer på de omtalte ”Larviksbarna” til Niels Martinussen Morken, synes det som om det med en ”viss romslighet” for mulige gamle nedtegningsfeil av årstall etc., at dette omhandler;

Edward M. Larvik (F. 13. juni 1875 – d. 12. januar 1942). Han ble døpt i Bergen 4. juli 1875 og var sikkert født der. Navnet han fikk denne dåpsdagen var det norske Ingvald Martin. Han ble gift med Clara A. Holm i 1909.
Olaf M. Larvick (F. 15. februar 1880 – d. 31. desember 1942). Han var født og senere døpt i Bergen den 14. mars 1880 og fikk det ”romslige” navnet Oluf Malvin Aleksander. Olaf ble gift med Martha Illchen. Hun døde fra ham og han giftet seg igjen med Laura Buck.
Til slutt har vi med yngste mann av de tre brødrene, jeg har snakket om her. Oscar Alfred Larvick (f. 19. juli 1885 – d. 14. februar 1970), som ble gift med Mary Carrier i 1908. Han var faktisk født i Minnesota, trolig i byen Rapidan i Blue Earth County, hvor foreldrene bodde i 1885 og trolig var bosatt til de døde. Han skal senere ha flyttet til Valley City. North Dakota.
Vissnok skal det ha vært enda 2 sønner i familien. Louis Larvick; han var også født i Norge og døpt i Bergen 11. mars 1877. I sin korte tid i Norge levde han under navnet Laurits Bernard, (f. 11. februar 1877 – d. 2. mars 1955) Trolig bodde han hele sin tid i Blue Earth County. Til sist har jeg funnet ut at det var enda en gutt, med navnet Carl. Han ser ut til å være født i 1882 og fikk på 1920-tallet en sterk statspolitisk karriere.
Ser vi litt mer på skipstømmermann Niels Martinussen Morken sitt navn, vet vi at han under folketellingen i 1865 bodde sammen med foreldrene sine, bonde Marthinus og Magdele, på gården Lervik i Manger prestegjeld. Navnet hans er også sett som Nils Lervik/Lærvik .
Når familien så skulle tilpasse seg i ”the Promised Land”, ble nok Martinussen et svært vanskelig navn å bruke. Om det nå skal ha falt et valg på ”Lærvik”, fantes jo ikke bokstaven ”æ” der borte og ”a” var nok mer brukervennlig. ”A`en” lød nok også bedre i navnet enn ”e”. Trolig er dette grunnen til opphavet til familienavnet ”Larvik” og etter hvert navnet på det lille tettstedet/byen ”Larvik” i Emmons County, North Dakota, i de få årene mellom 1908 og 1911. At skrivemåten har blitt nedtegnet i USA på minst disse 3 måtene; Larvik, Larvick og Larwick, er ikke spesielt underlig.

Og… konklusjonen slik jeg ser den, etter 8 – 10 års bråkede tanker og innsamlingsarbeid, må bare bli; …
Vi kan dessverre IKKE knytte dette North Dakota bynavnet opp mot vår kjære bakkeby her hjemme i Larvik i Vestfold!

Sannsynligvis bodde det aldri mer enn rundt 200 mennesker i Temvik på det meste. Kilder forteller at i 1960 var det kun 45 personer tilbake. Byen regnes i dag som en av USAs mange ”Ghost towns” – ”spøkelsesbyer”, og det bor ikke lenger folk i selve byen. – Det ser også ut til at Edward og Olaf levde lenge i Temvik, og sammen med flere ”Larvickinger”, ligger de begravd på Temvik gravlund.

OBS Jeg bør vel gjøre oppmerksom på at dette IKKE er det samme settlementet eller det samme postkontoret LARVIK i samme Emmons County, som jeg har omtalt her; en lenke til denne siden

En spesiell takk må jeg gi til Gunn Huglen for et utrettelig arbeid, slektsforumet DIS-Norge og alle deres bidragsytere, samt Ole Leinæs for ”dytt i ryggen” og hjelp under forberedelsene til dette innlegget.

Kilder ellers er:
Cynthia Maier, North Dakota,
”the History of Temvik, Emmons County”, skrevet av Bertha Larvick 1. oktober 1930;
Digitalarkivet
og Universitetets kilder i Tromsø.

RØSHOLT, en emigrantfamilie som skulle sette spor etter seg i USA

TAKKET ”JA”
De hadde nok ingen anelse, det unge paret som takket ”Ja !” til hverandre i Styrvoll kirke den 22. januar 1845, at deres navn en gang i framtiden skulle påvirke så mange mennesker på den andre siden av jorden. At de snart etter bryllupet skulle ta fatt på svært lang reise mot noe totalt ukjent, jo, det kan vi anta allerede var bestemt.

Styrvold kirke anno 1905-10. Etter postkort. Jan Einar Bredal samling

For mange mennesker var det vanskelige kår i Norge på den tiden, og selv fruktbare gårder i Lågendalen, kunne ikke produsere nok mat på bordet til familienes mange barn. Da den 25 år gamle Johanne Christine Jacobsdatter Wright lovet evig troskap til sin 2 år eldre kjæreste, Jacob Tollefsen Røsholt, var allerede den ukjente veien mot mulighetenes land, så vidt staket ut i deres planer.

MED ”SALVATOR”

Barken “Salvator” i havn i Porsgrunn rundt 1850.

Ikke mange dagene etter bryllupet, var deres få eiendeler pakket og mest mulig holdbar mat for reisen var blitt emballert forsvarlig. Mye tyder på at seilasen startet fra Porsgrunn med barken ”Salvator”, under kaptein Johan Gasmann ledelse. Den 326 brutto registertonn store ”Salvator” hadde blitt bygd i 1839 og var eid av Jacob K. Møller i Porsgrunn. Sammen med 111 passasjerer på ” Tredje klasse ” og en stor jernlast i lasterommet, forlot paret gamle landet den 7. april 1845.

Trangt på mellom dekket må det ha vært. (illustrasjon.)

Endelig, etter en meget strabasiøs overfart, med blant annet en brutal storm den 9. juli, hvor mannskapet så seg nødt til å kaste overbord en del av jernlasten, la ”Salvator” til kai i New York den 15. juli. Denne, nærmest utrolig 99 dager lange overfarten skulle tidsmessig vise seg å bli den femte lengste emigrantturen i årene 1840-1874! Da den skjedde i 1845, var det bare en kjent overfart som hadde tatt lengre tid, nemlig barken ”Emilie`s” tur fra Drammen, via Gøteborg, til New York med 90 passasjerer i 1840. En gjennomsnittsreise før året 1850 lå på 62 dager.
Snart etter ankomsten til New York, satte de fleste av emigrantene kursen mot vest og for mange av dem var staten Wisconsin det store målet. Om de forsto at hele reisen skulle vare i utrolige fire og en halv måneds slit og strev, er vel ytterst tvilsomt.

INDIANER LAND
Etter en lang og slitsom tur, slo de seg først ned i Pine Lake, ikke langt fra Milwaukee. Så i 1850 ervervet de unge lardølingene forkjøpsrett til et område i ”indianer land”, et landområde indianerne ennå ikke hadde trukket seg ut av. Den unge familien ble med dette en av pionerene i Waupaca County, hvor de var med å danne det nye samfunnet; ”Scandinavia”, som gradvis utviklet seg. Gården de bygde opp, viste seg snart å gi godt utbytte. Det var stort sett hvete, havre, mais og poteter de dyrket.

Mulig reiserute på vei til Wisconsin.

STORT LOKALT ENGASJEMENT
Troen på Gud var meget sterk blant mange emigranter, og det var i Jacob og Johanna`s hjem at det som faktisk i bygda ble hetende ”Waupaca Menighed”, ble dannet den 1. desember 1854. Men allerede i 1851 hadde Jacob vært en utsendt delegat til en konferanse holdt i Luther Vally Church nær Orfordville, som i 1853 ledet til opprettelsen av ”the Norwegian Synod” (Den norske kirkesamling). Jeg har også tro på at den framsynte og alltid pådrivende Jacob, hadde en finger med i spillet, da ”Scandinavia” fikk sitt postkontor så tidlig som den 11. januar i 1856.

MODERAT SLØSING
Mye tyder på at Røsholt var blant de mer ”velstående” i Scandinavia. Kragerø mannen Thomas Knoph, som drev stedets eneste landhandel, har etterlatt seg en regnskapsbok, skrevet på norsk, som gir klare hentydninger om dette. Røsholts konto hos Knoph begynner den 4. september i 1853 og boken forteller at det var kun 3 familier i kommunen som abonnerte på ukeavisen, ”Emigranten”. Røsholt var den ene. Men som den måteholdene mannen han var, abonnerte han for kun et halvt år av gangen, og han betalte aldri mer enn 25 cents i forskudd! – En gang lånte han riktignok med seg hjem et par boots til en pris av $1,50, men returnerte dem dagen etter, mot bytte til ett par som kostet $1,25. (Husk at en gjennomsnittelig daglønn i de dager, bare var rundt 50 cents!)
Likevel er det nok en annen spesiell post i Knophs regnskap som forteller mest. Røsholt hadde gått til innkjøp av en flaske lampeolje til 15 cents!! Dette var den eneste flasken med lampeolje som ble solgt i dette townshipet (denne kommunen), og må etter datidens øyne ha blitt sett på som et virkelig statussymbol !!

John Gilbert (“JG”) Rosholt,
ble født i Pine Lake i Wisconsin som tredje av Røsholts i alt 11 barn den 6. juni 1850. Han lærte tidlig å ta del i arbeidet på gården hjemme, men snart viste det seg at han også hadde sans for å tjene penger. Allerede som ungdom tjente han noen ekstra dollar ved å spille fiolin ved brylluper, dansetilstelninger og fester. For de oppsparte pengene kjøpte han som 19-20-åring hovedinteressene i et sagbruk i ei nærliggende bygd med det norskklingende navnet ”Hitterdal”. Ikke lenge etter hadde han, sammen med en venn, også kjøpt seg en treskemaskin, som de reiste rundt med, for å slå naboenes korn. Kanskje var det en gang han så opp fra treskingen, og fikk øye på de vidstrakte ubrukte furuskogene rundt Alban Corners, at han bestemte seg for å flytte sagbruket hit. Ikke lenge etter hadde han kjøpt rettighetene til hogst større skogområder der omkring.

Det gamle sagbruket i Rosholt, Wisconsin.

BEGYNNELSEN
Aktiviteten rundt sagbruket førte til at nye settlere ankom stedet, og en svoger av JG, Adolph Torgeson, åpnet midt på 1880-tallet stedets første forretning i en tømmerhytte. Rundt årsskiftet 1892/93 kom ønsket om å få etablert et postkontor opp blant stedets nybyggere. Søknad ble sendt og den 2. mars 1893 åpnet postkontoret. Det hadde ikke vært svært mye diskusjon om hvilket navn dette skulle få, enigheten var stor om at ”ROSHOLT POST OFFICE” var det rette. Postmesteren het Jens P. Hanson jr. Han var sønn av en annen skandinavisk nybygger, Jens P. Hanson. Han hadde utvandret fra Lolland i Danmark. Jens jr. drev en annen forretning i det som senere utviklet seg til landsbyen ROSHOLT i WISCONSIN. Da det første valget av ”bystyre” skulle gjøres i april 1908, ble JG valgt til president.

Brevkort sendt fra ROSHOLT i Wisconsin i 1914, adressert til Holhjem pr Fredriksværn ! Jan Einar Bredal samling

JERNBANEINTERESSEN
J. G. Rosholt ble svært aktiv når ryktene om at en jernbane kanskje kunne komme til byen. Ved å selge sitt landområde til jernbaneselskapet for $125000, fikk han selskapet til å legge skinner til byen ”sin” og omkring den 15. oktober 1903 kunne man for første gang høre lokomotivfløyten utenfor byen. Da kom lokomotiv nr 932, ”the Rosholt Flier”, tøffende inn mot stasjonen for første gang.

BANK OG RAN
JG`s ideer stoppet ikke med dette. Han hadde allerede planene klare for å opprette en bank i Rosholt. Med en kapital på $10000 åpnet banken dørene den 6/2-1904. Hovedaksjonæren var JG selv med 70%, mens tre av hans sønner eide 10% hver.
Men bankvirksomhet kunne være ”skumle saker” også den gang. Den 4. september 1924 stormet 2 bevæpnede menn inn i banklokalet med hensikt å rane den. En tredje mann sto vakt på utsiden. Men bak skranken satt JG`s sønn, Carl. I god gammel western stil, trakk han fram en revolver han hadde liggende under disken. Flere skuddsalver ble avløst mellom Carl og ranerne, før inntrengerne la på sprang mot den ventende bilen utenfor. En gruppe frivillige under ledelse av Rosholts konstabel; Ingwald Hanson, satte ganske umiddelbart etter ranerne. Senere samme dag ble de innhentet, men ville ikke overgi seg. Dermed oppsto det nok en skyteepisode, hvor den ene raneren ble skutt og drept på stedet. Få dager senere ble de to siste ranerne fanget av de lokale mannskapene, etter at de hadde prøvd å gjemme seg i et skogsområde i nærheten.

LEDEREN
J. G. Rosholt var en måteholden mann, men han var rettferdig og skal ha vært svært gavmild. Dersom offergavene til kirken ikke stemte helt med budsjettet, var han snar med å gi det mellomværende ut av egen pung. Han donerte også land for utbygging av byens parkanlegg og han ga midler til å få reist en skole i Rosholt. Derfor var det ikke unaturlig at da landsbyen fikk ”bystatus” i 1907, ble det han som ble byens første president.
Da automobilene så smått hadde begynt å innta Amerika, var JG den første i Rosholt som kjøpte seg en. Det var selvfølgelig en amerikaner, en Buick.
JG døde i Wausau i Wisconsin den 29. mai 1929, nær 79 år gammel.

IDAG
Den lille byen, som har det eneste norske bynavnet i Portage County i Wisconsin, lever fortsatt i beste velgående. Riktignok lever det ingen av Røsholtslekten der i dag, det gjør imidlertid rundt 515 andre, også folk, hvis forfedre en gang hadde tatt den lange veien fra ”Mor Norge” med reise over Atlanterhavet.

Julius Rosholt
ble født som femte barnet, på farsgården nær Scandinavia den 27. august 1854. Akkurat som broren JG, måtte han tidlig være med å hjelpe sine foreldre med gårdsarbeidet. Likevel likte han bedre å gå på skolen, og gikk på distriktets skole fram til han var 16 år. Da fikk han låne $30 av en fetter, fordi han ville fortsette utdannelsen i Waupaca, ikke langt unna. Etter 3 måneder var disse pengene oppbrukt. Derfor søkte han om og fikk faktisk tildelt et lærervikariat nord i fylket, noe som ga han den svimlende månedslønnen på $28. Da dette vikariatet var over, fikk han et nytt engasjement et annet sted. Disse engasjementene hadde etter endt innsats gitt ham tilsammen $225 i oppsparte midler !

UNDERVISNINGSTIDEN
Pengene var riktignok brukt opp etter første året på ny skole, men ved hjelp av litt hjelpende undervisning av andre elever, salg av bøker og kart, samt lån fra venner fikk han sitt diploma med ”bare” $700 i gjeld.
Etter dette ser ut til at han fikk en slags rektor stilling ved “the high school” i Grand Rapids, Wisconsin, og Julius Rosholt ble der i 3 år. Under denne tiden innså han at undervisning egentlig ikke akkurat var hans gate. Det lå så mange andre muligheter der ute! Men etter disse 3 årene var gjelden betalt, og tiden var inne til nye eventyr.

*EN BANK, TO BANKER, TRE… *
Det var oppe i nordvest mulighetene lå, mente Rosholt, derfor dro han med sin kone til Mayville i Nord Dakota, hvor han kjøpte seg landområde i 1881. Etter noen få år som hardt arbeidende bonde, kom sjansen i 1885 til å bli medeier i ”the Bank of Mayville”. Umiddelbart solgt han gården og satte pengene inn i eierinteresser i banken. Ikke lenge etter hadde han kjøpt ut de andre to medeierne, og isteden knyttet til seg sin gode venn fra skolen, George B. Albee.
I 1887 organiserte han en nasjonal bank med Albee som president og seg selv som kasserer. Men dette var bare den spede begynnelsen. Bare i Nord Dakota fikk de opprettet 15 banker i forskjellige byer, etter hvert også 5-6 stykker i andre stater.

DET FØRSTE TOG
Men Julius Rosholt stoppet ikke der. Hans optimisme, enorme pågangsmot og kløkt brakte ham inn på jernbane bygging! I 1906 satte han optimistisk i gang med byggingen av en jernbanelinje som knyttet Swan River i Minnesota til den kjente Great Western Railroad. Da den var ferdig bygget, solgte han den med god fortjeneste til et annet jernbaneselskap.

EN NY BANE
Ryktene om hans dyktighet også når det gjaldt jernbanebygging, spredde seg og i 1912 fikk han forespørsel fra en gruppe gårdbrukere nær Veblen i Syd Dakota, om hjelp til bygging av en ny linje for dem. Han tok utfordringen på strak arm, og dro ned for å se på området. Han ble overrasket over hvilke fantastiske muligheter det lå her i dette fruktbare området og han forsto hvilken besparelse en jernbaneforbindelse ville kunne gi de tilstøtende bøndene. Flere av bøndene hadde over 40 kilometer til nærmeste markedsplass, og det tok dem nesten hele vinteren å få fraktet høstens avlinger fram dit!

Slik så ROSHOLT i Syd Dakota ut i 1914.
Julius Rosholt inngikk en avtale med jordeierne langs linjen om en investering, mot et gjeldsbrev i selskapet. Dermed startet byggingen av jernbanesrekningen mellom Fairmont i Nord Dakota og Grenville i Syd Dakota, en strekning på rundt 150 kilometer. En av ettervirkningene av denne utbyggingen, var grunnleggelsen og oppblomstringen av 9 nye byer langs linjen. Senere ble anlegget solgt til Soo Railway Co.

ÆRES DEN SOM ÆRES BØR
Ved salget fikk jordeierne igjen halvparten av det de hadde investert, samtidig som verdien på deres eiendommer hadde øket fra ca $2,50 pr mål til $6,25. Overalt rådet det stor takknemmelighet for hans arbeid. Da en av byene langs linjen gjennom Roberts County etter hvert skulle gis et navn, virket det nesten naturlig at den ble døpt ROSHOLT, den også. Både den lille byen og postkontoret som bærer Rosholts navn, lever videre i beste velgående den dag i dag.
I det første nummeret av byens første avis; Rosholt Review, den 4/12-1913 kommer det tydelig fram mellom linjene at denne framgangsrike mannen også må ha hatt en lun form for humor. En av hans favoritt setninger på denne tiden var; …

”Min jernbane er kanskje ikke så lang som mange andres, men den er like bred !!”

Postkort sendt fra ROSHOLT Syd Dakota den 30. august 1949. Sendt til byen St. Paul i Minnesota. Jan Einar Bredal samling

ROSHOLT I DAG
Julius Rosholt, som døde i Hennepin i Minnesota den 29. mars 1928, bodde ikke selv i ROSHOLT i Syd Dakota, han hadde slått seg ned i Minneapolis. Men den lille byen beboes i dag av 419 personer, kanskje også noen av norsk herkomst.
Hadde det ikke vært for den første verdenskrigen, ville han nok fortsatt med jernbanebygging, isteden drev han med investeringer i flere typer geskjefter helt fra Canada i nord til Mexico i syd.

PS;
Også var det den lille landsbyen ROSLYN i Syd Dakota, som ligger rett ved ROSHOLT og Lynn Lakes! Ja, vi aner vel hvor dette navnet kommer fra?
I Minnesota finnes Rosholt Creek og Rosholt Lake i Itasca fylke.

KILDER;
Bygdeboka for Lardal.
Our County, Our Story; Malcolm Rosholt
Div info fra; Rosholt org.
The Norwegian-American Historical Association.
Audun Norin ; Takk for god hjelp.

LARVIK, Emmons fylke, North Dakota 1899-1902. Samlet og redigert av Jan Einar Bredal

Egentlig skulle de vært returnert for lenge siden, de stappfulle bæreposene og den tunge og slitte brune kofferten opprinnelig fra mellomkrigstiden. Men det var noe spesielt med disse memoarene og nedtegningene som Larvik bonden i så mange år, daglig hadde lagt sin sjel i. Stadig hadde jeg tatt frem en mindre bunke A-4 ark, noen håndskrevet, andre igjen skrevet på en gammel skrivemaskin, etter hvert som årene gjorde håndskriften skjelven.
Så kom det en fin og varm sensommer søndag, hvor godstolen på verandaen var et godt sted å stresse ned sammen med noen sider fra arkivet. En av bæreposene sto lagom til og i denne nærmest ”fotkomprimerte” posen stakk det opp et tjuetalls ark, som jeg for letthets skyld grep tak i. Deretter satte jeg meg godt til rette, med kaffekoppen ikke langt unna.
Det første arket viste seg å være en del av oppsettet til familiens slektshistorie, alt maskinskrevet…. Nei, ikke alt, på ett sted var det gjort en håndskrevet korrigering; ”Canada” var overstrøket og erstattet med ”USA” !! Det var denne korrigeringen som tiltrakk seg oppmerksomheten. …
Kunne dette virkelig være sant ?…
Var dette nøkkelen til forklaringen på ett lite stykke norsk historie i USA?

Anna Karoline het hun, den unge piken historien begynner med. Hun var datter av Anne Kristine og Peder Madsen, bondeekteparet som bodde på gården Anisrød ( Annisrød ) i Brunlanes utenfor Larvik.

Gården Anisrød Brunlanes i Brunlanes utenfor Larvik, var Anna Pedersens hjemsted
. Jan Einar Bredal fotosamling

Jenta ble født som det femte barnet i rekken på 10, i 1870. Hun utviklet seg
til å bli en klok, populær ung dame, nevenyttig og rask til bens. Som 20-åring hadde hun post hos en av Larviks mer velstående forretningsmenn. Men omtrent 3 år senere ville hun dra til Amerika. Det fortelles at der ventet en ung mann og de skal vissnok ha vært ”engaged to be married”.
Turen over ble en hard påkjenning for den unge damen, og selv med en velmenende reisekiste full av fersk mat, var det bare så vidt hun kom velberget over. Turen skulle vise seg var betydelig lenger enn holdbarheten på den omtenksomt nedpakkede ferskmaten !…

Anna Pedersdatter som ung. Jan Einar Bredal fotosamling

Målet var LaGrace i South Dakota.
Da hun gikk av toget 5 dager etter avreisen fra Chicago, så hoven i føttene at hun ikke torde ta skoene av, i redsel for ikke å kunne få dem på igjen, fortelles det at hun ble møtt av sin forlovede. Ryktene forteller også at herren vissnok ikke var fornøyd med hva han så, den nyankomne forloveden var slett ikke slik han husket henne fra før han dro til Amerika ! Dermed brøt han forlovelsen. Alene, sikkert også fortsatt syk etter reisen, forkastet av kjæresten, hadde hun likevel styrke til å kontakte andre norske i LaGrace, hvor hun snart var i arbeid i en av stedets handelsbedrifter.
Det var gjennom norske her, at hun ble tilbudt undervisningsarbeid på ”Vacation Bible School”. På et religiøst møte, hvor hun blant annet så vakkert sang ”I den himmelske Stad, Der hver Tunge er glad”, kom hun etter hvert i kontakt med den 53 årige Knudiana ( også sett skrevet Knudianna ) Støle, eller Stolee som navnet hadde blitt i Amerika. Knudiana ble raskt glad i denne vakre unge norske kvinnen, og tenkte straks at dette burde bli en god kone for sin så hard arbeidende sønn, Brynhjolf Jakobsen Støle. Ikke lenge etterpå var Anna invitert på middag og hun ble introdusert for Brynhjolf og resten av familien.
Hvem var så denne gjestfrie Støle familien ?… Noen kilometer nordøst av Haugesund i tidligere Skåre kommune, i 1911 slått sammen med Haugesund, ligger gården Støle. Så vidt jeg vet, kan slekten føres så langt tilbake som til rundt 1260. Og det var her Brynhjolf ( senere bare kalt ”BJ” ) ble født i 1866. Moren var Knudiana Brynjulvsdatter Røvær ( Røver/senere; Rover ) og faren Jacob Johannes Mikkelsen Støle. Familien hadde drevet med noe jordbruk på den lille gården, en del fiske og litt skomaker virksomhet.
Allerede før 1869 hadde medlemmer av familien søkt lykken i ”the Promised Land” på andre siden av Atlanteren. Det var under et besøk tilbake i Norge i 1882, at en utvandret onkel, Halvar, overtalte BJ til å bli med, når han igjen skulle over til Amerika i 1883. De to kom seg over til Glasgow, hvor de fikk plass på dampskipet ”State of Nebraska”. Målet var Kelso i Dakota Territory, hvor de ankom den 24. april 1883. BJ`s far og mor med flere av barna emigrerte tre år senere.
Den norske kontingenten økte kraftig i denne perioden, og nykommerne ble godt hjulpet av de som allerede hadde kommet godt i gang, både av de norske og andre som allerede hadde vært gjennom den harde etableringstiden. BJ arbeidet delvis hos sine onkler B. B. og H. B. Røver for å
betale gjeld. De hadde hjulpet ham å finansiere turen. Skolegangen hadde det vært så som så med for BJ, men for blant annet å lære seg mer engelsk ble vintrene 1885 – 87 delvis brukt til skolegang inne mellom annet arbeid. Det var på den tiden familienavnet ble forandret fra STØLE til det
mer amerikanske …STOLEE. ( Dette skal vissnok ha hørt litt ”finere” ut enn man bare omgjorde Ø`en til O og lot det være med en E !! )

Brynhjolf Stolee som ung. Jan Einar Bredal fotosamling

Ønsket om å kunne skaffe seg ”free homestead land” og kunne drive sitt
eget kom etter hvert sterkere fram hos BJ. Våren 1887 var beslutning tatt.
Ryktene om store gresshoppersvermer som spiste avlingene i større deler av
søndre Dakota i 1886, gjorde at valget falt på ett område i Emmons County i nordre del av det som den gangen het Dakota Territory.
Ukjente som de var med det nye landet, burde de kanskje ha fulgt gresshoppenes instinkter, de visste hvor lite denne delen av Missouri dalen hadde å tilby !
BJ og Brynhjolf Østrem, to fettere, hadde kjøpt seg hvert sitt oksespann med prærievogner. Dermed var de klare til å ta fatt på den omtrent 400 kilometer lange og utrolig slitsomme turen mot sine forhåpentligvis framtidige hjem, en reise full av utfordringer. Det hadde nærmet seg slutten av mai måned i 1889, når de endelig, etter tre strabasiøse uker, var fremme i den sydvestre delene av Emmons County. Gjennomsnittelig framdrift hadde vært på 20 kilometer i døgnet.
Dette ble starten på den etter hvert store kolonien av norske utvandrere i det nye området. Året etter var flere av BJ`s familie også ankommet til denne delen av Missouri dalen.
I årene som fulgte foregikk det et stort arbeid i å bygge opp et velfungerende samfunn blant nybyggerne. En liten kirke var blitt bygget av den tykke gresstorven, og snart var man i ferd med å få til en skikkelig skoleordning for barna. Da en del av mennene i distriktet kom sammen for å organisere skolen, var det BJ som ble valgt som distriktets første leder. Og torvhytta som BJ hadde bygget for sine foreldre, før de kom fram, ble nå tatt i bruk som skolestue. Den var ikke stor, bare ca 3 × 4 meter, med ett vindu i hver ende og en inngangsdør. Jordgulvet ble erstattet med tømmergulv og noen enkle bord og stoler ble tillaget, nok til å dekke behovet for de første 12 elevene.
Noen av nykommerne hadde ”høyere” utdanning med seg fra Norge, og snart var det også dannet en ”biblioteks forening” i det nye samfunnet. BJ var også her leder i flere år. Det ser ut til at han har vært en av drivkreftene i oppbyggingene av bygda, men han var fortsatt ungkar.
Moren, Knudiana, hadde stadig gått og drømt om at han skulle finne seg en søt og god, drivende kone. Når hun nå hadde blitt så begeistret for denne nyankomne Larvikspiken, måtte bare hun introdusere henne for BJ ! De må fort ha fått gode følelser for hverandre, for allerede 25. mars 1894 forlovet de seg. Giftemålet skjedde 19. mai samme vår, slik at de var ferdige til våronna!
Årene 1893 til 97 hadde vært usle for bøndene i Dakota. Store deler av avlingene hadde tørket inn og innkomme var lite. Man så snart behovet for å ha flere ”ben å stå på”. Skulle de handle nødvendige varer måtte de dra flere kilometer til nærmeste landhandel. De hadde 4 valg i dette området, alle ganske langt unna og alle eid av Hollendere ! Dette har nok falt nordmannen BJ og andre av hans familiemedlemmer tungt for hjertet, og gjennom irritasjonen vokste sakte ideen om ”Larvik prosjektet” fram, med blant annet egen landhandel. Ja, tanken om et eget posthus var heller ikke fjern.
BJ, foreldrene og ett par andre bestemte derfor at broren Haakon, som var liten av vekst og egentlig ikke var en farmer type, skulle drive landhandleriet.
Det ble inngått en avtale med en kjøpmann i Thule om levering av varer for salg på prosentbasis og det var BJ som signerte avtalen, siden Haakon
bare var 16 år !

Kart som viser bosetterne i en del av grenseområdet mellom Nord og Syd Dakota på slutten av
1890-tallet.Utrolig nok er ”LARVIK PO” avmerket på kartet rett ved B. J. Stolee`s gård !!
Jan Einar Bredal samling.

Vinteren 1898–99 ble det slept tømmer fra Eureka, drøyt 60 kilometer unna, for å bygge ”a general country store” ikke langt fra BJ hus. Driften var i sving alt fra våren 1899, og gledelig nok hadde de også fått lov til å drive et postkontor.
Nok en gang var det BJ som måtte skrive under, derfor var det han som ble
”utpekt” som POSTMESTER ! Men det var den 16 år gamle Haakon som sto for driften og han likte å kalle seg ”assistent” !

HAAKON Stolee, Postassistenten. Jan Einar Bredal fotosamling
Navnet på postkontoret har jeg en sterk følelse av at enten er gitt til ære for fru Anna ( Pedersen ) Stolee og henne drømmer om byen hun utvandret fra hjemme i Norge, eller kanskje navnet helt og holdent var bestemt av henne. Utrolig nok fikk det nemlig navnet ”LARVIK, North Dakota”, og var i drift fra 27. mai 1899, antagelig med eget stempel, med samme tekst !
Men det som så svært lovende ut, skulle snart vise seg langt tyngre. Ryktet om en ny jernbanestrekning ikke langt fra landhandleriet, gjorde framtidsutsiktene usikre. Bankkontoen ”nektet” i tillegg å øke like mye som regningene ! Men da Haakon allerede sent på høsten 1900 valgte å selge driften, var dette likevel mest på grunn av at hans hjelp trengtes hjemme på foreldrenes gård.
BJ og Haakon hadde også en søster som het Amalia. Hun var født i februar 1878 i Norge, som familiens åttende barn. En dag da hun var rundt en 6 – 7 år gammel, skulle hun ut å levere formiddagsmat til sin far og noen andre som arbeidet på gården. Samtidig lot de et søppelbål brenne i nærheten. Da Amalia gikk tilbake til huset, hadde en glo hengt seg fast i kjolen hennes. Snart var den i full fyr, og før den lille piken hadde funnet en vannpytt å kaste seg i, var store deler av den spede pikekroppen kraftig forbrent. Smertene var uutholdelig, og selv de beste legene i Bergen hadde lite å stille opp med for å hjelpe henne. Etter å ha vært på sykehuset i rundt to år, ble
hun likevel med foreldrene og en bror da de dro den lange turen til Amerika.

AMALIA STOLEE som ung. Jan Einar Bredal fotosamling.
Også i Dakota prøvde leger å hjelpe, men den hardt skadede piken forble invalid hele resten av sitt liv. Likevel, man hørte aldri at hun klaget og da landhandleriet ble solgt flyttet BJ postkontoret til foreldrenes hus. Nå var det Amalia som ble utpekt som ”Postmesterinne”. Denne jobben beholdt hun helt til hun nok en gang, den 13. november 1902, ble innlagt på sykehus, denne gangen på Deaconess Hospital i Chicago. Det vil si, antagelig ble postkontoret lagt ned noen dager tidligere; nemlig den 31. oktober i 1902.
Kun avbrutt av et kort besøk hos sin bror, ”assistent postmester” Haakon, som nå var blitt pastor i Dodgeville, Wisconsin, ble hun i Chicago til hun døde i påsken 1916, bare 36 år gammel.
BJ`s kone, Larvikspiken Anna, hadde i mange år vært sykelig, legene mente hun ikke tålte klimaet i Dakota ved siden av det harde arbeidet på prærien.
Hun som var et naturelskende menneske, savnet mer og mer fjellene, vann, trær og synet og lukten av blomster. Da sykdommen ved påsketider 1902 hadde blitt så ille at det sto om livet hennes, fikk BJ beskjeden om at de burde flytte lenger nord eller hjem til Norge, hvor luften og klimaet var bedre. Valget falt på til slutt på Alberta området i Canada. Den canadiske staten trengte flere settlere og tilbød nykommere fritt land og fri reise. I midten av juni 1902 var igjen de fleste av BJ og Annas familie samlet. Denne gangen i Wetaskiwin omtrent 60 kilometer utenfor Alberta, Canada.

Med dette slutter også historien om ”LARVIK postkontor” i North Dakota for denne gangen. Historien har nok ligget der hele tiden, men det var denne håndskrevne rettelsen, som er opphavet til dette lille innlegget om ”LARVIK” i Nord Dakota……….

Originalen fra den nevnte bæreposen. Den som ble opphavet til denne lille fortellingen. Jan Einar Bredal fotosamling

Kilder;
Thomas Anisrød, … Bonden fra Brunlanes, som skrev sine ”memoarer”.
Constance Stolee; … “The Groth of My Twig“, en autobiografi fra 1923.
Hun var Anna og BJ tredje barn.
Haakon J. Stolee ; …”Postassistentens” minner fram til 1905.
Samlet og utgitt av Charlotte Larson, Helen Solberg og Ruth Johnson i juli 1963.
Gunn Huglen; … Med mange takk for utlån av materiell, bilder, kart og familie memoarer.
Audun Norin ; … Takk for utlån av materiell, som ga opptakten til historien.

Stranda kapell ved Farrisvannet

BAKKE KRETS OG STRANNA BEDEHUS
Etter stoppet på Bonnegolt krysset vanligvis d/s ”Farris” tvers over innsjøen til Stranna ( Stranda ). Området, som tidligere ble kalt Bakke krets, var en del av Hedrum før det ble lagt under Porsgrunn kommune. Selv om beboerne flest følte seg som Hedrumfolk var det mot vest de daglige gjøremål ble foretatt. Lørdagshandelen ble for de fleste gjort i Oklungen og det var på det lille postkontoret på Oklungen stasjon de fikk utført sine postale tjenester. Også ankommet post måtte hentes her. For flere av oppsitterne måtte de gjennom 11 grinder hver vei på veien til Oklungen. Skulle man bare ha noen små ting, var det raskere å gå enn å ta hest og vogn !! Det fortelles at lørdagen var den dagen da posten ”ankom” Bakke krets. Lørdags ettermiddag var gjerne handledagen for mange av bøndene der i bygda. Samtidig som de var på butikken for å gjøre ukens innkjøp, stakk de alltid innom på stasjonen for å se om det hadde ankommet post. Det var vanligvis lite post til hver enkelt, og siden de ikke normalt fikk sin post med d/s ”Farris”, var det på poståpneriet i stasjonsbygningen i Oklungen hvor alt ble ekspedert.
Det finnes i dag ingen erindringer om at postkassen på d/s ”Farris” ble benyttet av husstandene i Bakke krets, selv om de ellers var svært flittige brukere av dampbåten og postkassen om bord skulle kunne brukes både til og fra alle anløpsteder. Selv om gårdene stort sett var selvhjulpne på det meste, så var sekker med bakemel av de varene som oftest kom vannveien. I makrelltiden var det ikke uvanlig at båten var ”fullastet” med makrellkasser. Fisken, som var dratt opp i løpet av natten, var allerede godt ompakket med salt ved avsendelsen fra fiskehandlerne i Larvik om ettermiddagen, men måtte likevel bringes til hus så raskt som mulig i sommervarmen. Vel ankommet til gårdene ble fisken vanligvis lagret i kar eller tønner. Dette var god og næringsrik mat som skulle brukes utover vinteren. – Det var slett ikke uvanlig at det da kunne møte opp både 2 og 3 hestekarer for å kjøre varene hjem fra båten.
Når man skulle i kirken, var det annerledes. Da måtte de reise over Farris, gjerne til Kveldsvik og videre derfra til Kvelde kirke. Dette kunne være en stri tørn i dårlig vær og det ble stadig snakket om å få bygget et bedehus i bygda. Selv om det nok ikke var mer enn 13-15 familier som kom til å sokne til bedehuset, så var det stor glede blant disse, da det utpå våren 1932 virket som om alt klart til bygging. Treschow hadde gått med å avse en tomt, opprinnelig en gammel plass under gården Hustuft, nede ved fjellknausen hvor d/s ”Farris” la inntil. Bedriften ville også hjelpe til med materialer til bygget, som ble bygget under kyndig ledelse av Karl Bærug og Johan Omsland. Ellers hjalp oppsitterne til som best de kunne. Ja, til og med barn, blant annet Anund Hustuft (f. 1920) som bare var 12 år den gangen og den ett år yngre broren Severin, stod for en dugelig innsats.

Det så vakkert beliggende Stranda kapell, slik Hedrum Historielags Tor Bjørvik fanget det inn i sin fotolinse 13. juli 2005.
Her trengtes ingen brygge for Farrisbåten, den la bare inntil fjelknausen. Skrått over bukta, på Sandvik, var det som navnet sier, sandgrunn. Her kjørte skipperen forsiktig inn i sanden, før han slapp passasjerene av.

Noe sprengningsarbeide måtte utføres før grunnmuren kunne settes opp. Unge Hustuft husket fortsatt hvordan den sprengte steinen ble kastet langt utover i Farris av det kraftige trykket. Grunnmursarbeidet ble foretatt på gamlemåten, med ren håndmakt. Anund og Severin blandet sand, sement og vann på en dertil tillaget lem. Alt ble blandet med spade inntil ”gamle kara” var fornøyde. Dette var tungt arbeid, men de unge arbeiderne husket ikke at de klagde.
Det antaes at tegningene som ble brukt, var svært like de som ble brukt da det noe tidligere hadde blitt bygget et lignende bedehus på Omsland. Det var også slik at bygningsgjengen, som stort sett var ansatt som skogsarbeidere hos Treschow om vinteren, bare hadde måtte legge det meste av vårens og sommerens gårdarbeid tilside, mens bedehuset ble bygget. Dette var innsats som måtte utføres på dagtid, så hjemmearbeidet fikk de ta om kvelden.
Allerede i slutten av august sto bedehusbygningen på Stranda ferdig. Den 24. august 1932 ble kirkebygget innvidd ved biskop Johan P. Lunde (1866-1938).
Bedehuset ble ofte også kalt for Stranda kapell. Bakke skolekrets ble i 1964 overført til Eidanger kommune og samtidig overtok Eidanger prestegjeld betjeningen av det lille kapellet, hvor det stort sett hadde blitt holdt gudstjenester, samt en og annen barnedåp. Den første vielsen der, ble faktisk ikke gjennomført før sommeren 1980.
(Teksten her er hentet fra undertegnedes bok om "Dampskibet “Farris” og litt om livet omkring båten".)
Jeg avslutter med nok et fotografi, dog av noe eldre årgang enn det første, trolig fra midtre del av 1950-tallet.

Stranda kapell. Fra foto. Jan Einar Bredal samling.
Selv i dag er det vel verdt et besøk hit opp en varm sommerdag. Ta med god mat, godt drikke og noen stoler, så er det garantert noen herlige timer.

Historien om Hedrum Poståpneri og 77 år i Postens tjeneste for far, mor og datter på Lunde, Reinemo og Bommestad og til slutt på Nanset.

Dette er tilpasset utdrag fra en historisk oversikt over kommunens postanstalter og litt om menneskene i nærheten av posten i perioden fra ca. 1850 til 2000.
Samlet av Jan Einar Bredal

Det var ikke, som man kanskje ville tro, at det var søndre Hedrum som fikk kommunens første postanstalt. Folk her hørte postalt sett til Larvik, selv om enkelte nok bodde nærmere Kvelde enn byens postkontor. Grunnen til at jeg likevel tar for meg dette området denne gangen, er det spesielle at far, mor og datter sto i Postens tjeneste uavbrutt i 77 år !
I tillegg til faktiske posthistoriske hendelser, har jeg forsøkt å samle litt historie om menneskene som drev det postale arbeidet i kommunen. Mange lesere vil sikkert erindre andre historier både om dette området og ellers hele Hedrum, når de leser dette, og da vil jeg sette stor pris på å bli kontaktet, for å prøve å danne meg ett bedre bilde av livet den gang. Særdeles interessant vil være opplysninger om navnene på og hendelser fra de mange landpostbudene vi har hatt. Her skulle det være mye som vil fortelle om livet til innbyggerne i Hedrum kommune.

Bilde over er fra Lunde, … Hedrum Poståpneri på Lunde i 1896. Her sitter den stolte poståpneren Edvard Andreassen Lunde med sin fru Theoline, som dessverre døde i 1911. Datteren til venstre er Elise og til høyre; Josefine. Bak ”paraderer” sønnen Johan Paulus med hesten. På fanget til mor sitter fosterdatteren Petrine Marie Paulsen. Over inngangen aner vi posthornskiltet og til venstre på bygningen er postkassen nylig hengt opp. Bilde er utlånt av Johan Paulus datter; Theoline Verrum

NEDRE HEDRUM
Men hva så med den nedre delen av Hedrum kommune på slutten av 1800-tallet ?… Folket her tilhørte Larvik Postkontor, og veien var for de fleste lang. Det var derfor ikke overraskende at det ble lagt fram en søknad i februar 1895 til herredstyret fra 137 innvånere i Hedrum, om opprettelse av 2 poståpnerier i Hedrum; … ett på Lunde og ett på Brathagen, med bipostforbindelse til og fra Larvik alle hverdager. Vanlige folks skrive- og leseferdigheter hadde med utvidet skolegang, bedret seg svært mye fra 1860 og fram til 1895. Det var blitt mer vanlig å skrive brev og kort til hverandre, og dermed økte postmengden betydelig fra år til år.
Den nevnte søknaden ble likevel sendt tilbake og det ble henstilt om at den ble forandret til å søke om poståpnerier i likhet med de allerede opprettede poståpneriene Kvelde og Hvarnæs poståpnerier, og med 3 ganger ukentlig post. Videre … ”henstilles det å forandre søknaden for så vidt angår omtalen av de 2 andre poståpneriene”, da disse var omtalt som om de er overflødige.
Allerede i april samme år kom det en søknad fra Hedrum Landboforening om å få opprette 2 poståpnerier, på Lunde og Brathagen med 3 ganger ukentlig bipost til og fra Larvik. Denne søknad som fikk herredsstyrets anbefaling.

HEDRUM POSTÅPNERI
ble så opprettet på gården Lunde Nordre fra 1. juli 1896. (Noe poståpneri på Brathagen hører vi ikke noe mer om, derfor kan det være at dette forslaget har blitt ”lagt på is”, kanskje for så å ha ”gjenoppstått” i opprettelsen av Rimstad brevhus i 1906. )

Allerede den 23. juni 1896 hadde gravør Ivar Throndsen i Kristiania laget ferdig et 2-rings håndstempel med teksten HEDRUM. Gamle dokumenter forteller ar dette var omgravert på et gammelt stempelemne, som var sendt i retur til gravøren fra et annet av landets poststeder. Poststyret sendte dette videre til Larvik Postkontor den 25. juni. Så vi kan anta at stempelet
var poståpneren på Lunde i hende til åpningen den 1. juli.

Postkassen på Lunde i 1896

Posthornskiltet på Lunde i 1896

Brevkort sendt fra Sem den 4. mars til Hedrum Fattigkommisjon, mottagerstemplet Hedrum 5. mars 1897

Det var
EDVARD ANDREASSEN LUNDE
(født 2. mars 1851 – død 28. des. 1943) som ble beskikket til poståpner. Han ble født i Nevlunghavn, men flyttet som ung til Melø i Hedrum. Tre ganger i uken gikk han på omgangsskole. Denne holdt til på Bjerke. Etter hvert ble han konfirmert av sogneprest Floor i Hedrum kirke.
Allerede som 17 åring dro han til sjøs med Larviks barken ”Gode Moder”, som var eid av de ”mektige” brødrene Berg og gikk i det som ble kalt ”isfri sommerfart” på Østersjøen. Hyren var på omtrent 16 kroner i måneden. Etter å ha tatt styrmannseksamen ved ”Navigasjonsskolen” i Larvik i februar 1874, var han klar for et videre sjømannsliv som styrmann og det fortelles at han seilte på alle verdens hav.
Etter å ha seilt som kvartermester og tjente gode penger på en av den engelske ”Hvite Stjerne Linjens” store og gilde 15000 tonnere, kom han hjem i 1885 og kjøpte gården Lunde. Men etter kun 2 måneder som ”landkrabbe” reiste han ut igjen med samme rederi, for en periode på 4 ½ år. før han endelig kom hjem og slo seg ned som gårdbruker på Lunde.

Interiørtegning av Poståpneriet på Lunde
slik det var ved oppstarten i 1896. Denne tegningen var lagt inn og gjemt inne på baksiden av fotografiet fra 1896, og ble gjennfunnet da jeg skulle få kopi av dette unike bildet !
Legg merke til at det var dagligstuen som ble benyttet som poståpneri !

Som en kuriositet kan også nevnes at han den 14. januar 1889 fikk godkjent sitt amerikanske statsborgerskap av ”United States District Court for the District of Massachusetts” i Boston. Antagelig fikk han godkjent dette etter mange års fart til amerikanske havner.

EN UNG SEILENDE DAME OG HENNES REDNINGSMANN
Selv om Andreassen Lunde aldri forliste som sjømann, har han fortalt at det var nære på mange ganger. Men en gang gikk ting galt. Den engelske rederen av ”White Star Line” hadde vært med på en tur over til New Orleans sammen med sin kone og deres 20-årige vakre datter. I New Orleans hadde noen av mannskapet tatt med den unge damen på en rask seiltur.
Etter at de var kommet vel tilbake til skuta, ville mannskapet ta seg ”en lur”. Datteren derimot, som mente seg erfaren nok til å seile alene, dro ut på egen hånd. Men allerede etter en kortere seiltur, kom en kraftig kastevind og kantret båten, heldigvis bare omtrent 70 meter fra skuta.

Dette er den unge engelske kvinnen som ble reddet av Edvardsen.

Da det så ble gjort anskrik, kom mannskapet seg på dekk. Andreassen var av de første og han kastet seg resolutt ut i vannet. Piken som hang i båtripen kunne ikke svømme, og greide knapt å holde seg fast lenger, da redningsmannen fikk fatt i henne. Snart hadde han brakt henne trygt bort til leideren som hang ned ved skutesiden. – Og det var nok på hengende håret, for bare 5 minutter senere var haien kommet til ulykkesstedet!! Andreassen ble hedret med en vakker gullring med små diamanter for sin besluttsomme opptreden, og piken var ham evig takknemmelig.

KRAFTIG UTVIKLING
I et intervju Ø.P. gjorde med ham i forbindelse med hans 25 års jubileum som poståpner den 25. juni 1921, forteller han at han fikk god hjelp av sin kone på poståpneriet. Ved siden av å være poståpner og gårdbruker, hadde Andreassen mange verv innen kommunen; bl.a. 8 år i herredstyre. Han hadde også vært formann i Assuranceforeningen i 15 år, vært medlem i skolestyret etc. etc.
Andreassen forteller videre at en av de største forandringene i hans tid som poståpner, var økningen i bancoforsendelser. De første årene, fortetter han, ble det sendt pengeforsendelser for ca. 35000 kroner gjennom Hedrum poståpneri. I løpet av de neste 20–25 årene var dette beløpet øket til mellom 5 og 600000 kroner pr. år !

Utklipp fra Jarlsberg og Larviks Amtstidende den 27.mars og 29.juni 1899

De første årene på Lunde ble posten dit, sendt med toget fra Larvik til Holmestrand. Derfra med hestetransport over Hvittingfoss, og så ned hele Lågendalen! Posten kunne på denne måten bli svært gammel før den kom mottagerne i hende, minnes Andreassen. Også Østlands-posten gikk samme vei, men folk fant seg merkelig nok i det på den tiden. (Dette skjedde bare i de 3–4 første årene, for allerede før århundreskiftet, nemlig fra 1. juli 1899, ble posten kjørt opp dalen fra Larvik. Da med hest og vogn.
… og senere i Poststyrelsens ”Oppgave over postgangen i Norges postruter, 1916” fortelles det om rute 2465;… Larvik – Svarstad om Hedrum, Kvelde, Hvarnes og Steinsholt søgnedaglig med automobil efter middagsposttogets ankomst fra Kristiania; tilbake til forbindelse med eftermiddagsposttoget til Kristiania. Utenfor automobiltiden kjørende fra Larvik om mrg. Med tilbakekomst om em.)

Bilde fra rundt 1900 – 10 er utlånt av Odd Bjerke. Poståpneriet er det hvite huset til venstre for flaggstangen. Damen på bilde er dessverre ukjent.

LANDPOSTBUD
Bare 2 år etter opprettelsen av Hedrum poståpneri på Lunde, ble det i 1898 startet opp landpostruter fra de 3 poståpneriene som da var i Hedrum kommune;… Hedrum, Kvelde og Hvarnes. I intervjuet i 1921 forteller Andreassen videre at han hadde 2 landpostbud, som gikk ut fra Lunde. Straks postkjøreren hadde ankommet med posten og den var blitt sortert, gikk budene ut på sine ofte krevende runder, … ”Og nå kan bøndene lese avisen samme dag som den blir sendt ut !” I 1921, fortalte han, ble det ekspedert ca 300 aviser daglig ved poståpneriet, hvorav 105 var Østlands-posten. ”Landpostbudene er paalidelige og samvittighetsfulde, saa alt er rigtig kjækt”, avsluttet jubilanten.

Bilde viser fra venstre; Marit (Edvards andre kone, senere poståpner på Reinemo), Edvard Andreassen Lunde
og en ukjent nabokone på utsiden av Poståpneriet på Lunde fra 1920-årene.

KVINNELIG POSTÅPNER
Etter 26 år som poståpner, gikk Edvard Andreassen av med pensjon i 1922. I ”Cirkulære fra Departementet for Handel, Sjøfart, Industri og Fiskeri; Poststyrelsen”, informeres det om at fra 15. april 1922, er hans kone Marit (f. 1889) beskikket som poståpner. Det var nok hun som i praksis mang en dag hadde fungert som poståpner for sin mann. Og da de i 1933 skulle flytte fra Lunde til Reinemo, ville de gjerne at poståpneriet skulle følge med på lasset.
(Når flyttingen virkelig skjedde, der tar jeg avisinnlegg og Therese Eriksens ord for ”sannhet”. Hun forteller i intervjuer både med ØP og Nybrott at det skjedde i 1933. Lokalhistoriebøkene derimot sier ofte det mer ”tvilende” året 1935.)

FLYTTING TIL IRRITASJON
Men å flytte en statsbedrift er ikke alltid en enkel sak. Dette måtte fru Andreassen søke om, og søknad til poststyret ble selvfølgelig sendt. Men for å få godkjent flyttingen, forlangte poststyret at det måtte fremskaffes uttalelser fra myndigheter og en del andre berørte parter i Hedrum. Man ville ha til uttrykk fordeler og ulemper ved nyordningen. Poståpneren anmodet bl.a. et par kjente menn på Ringdal-ruten, som lå på østsiden av Lågen, om uttalelse.
Da flyttingsplanene og forespørselen ble kjent, vekket den opp, spesielt i Rødbøl krets, gammel irritasjon over utilfredsstillende postombæring. Der hadde mange slett ikke vært fornøyd med at posten først ble mottatt og sortert i Larvik, så sendt opp til Lunde på vestsiden av Lågen, for der å bli sortert på nytt, før den endelig ble brakt til østsiden med landpostbudet på Ringdal-ruten. Enkelte mente av posten med dette ble forsinket med 2–3 dager, ja noen ganger helt opp til 8 dager i forhold til post behandlet på Sandefjord postkontor og derfra for eksempel sendt med deres Gogsjø-rute.
I et leserbrev i Ø.P. i januar 1933 kom det fram stor irritasjon og frustrasjon over postombæringen i Ringdal krets. Man så ingen fordeler for området at poståpneriet ble flyttet en eller to kilometer sydover mot Larvik. Nå, mente innsenderen, når tiden endelig var inne for en nyordning, så måtte det gjøres forandringer til fordel for nevnte krets. ”Tror noe tenkende menneske at åpneriet i menneskealdre fremover blir flyttet eller omordnet hvis det nå flyttes til Reinemo? – Å nei! Da vil man i Larvik gni sine bløte hender og si ”man har arbeidet intenst”, man har ”gjort hva man kunde” og ”nu h a r dere fått det efter eget ønske”.
En lenge påtenkt postanstalt ved Sundet, ville heller ikke medføre fordeler for beboerne langs den ”gamle” postveien. Derfor la han fram flere forslag til forbedring. Et gikk ut på at budet hadde oppstart fra Larvik og ikke Lunde. Et annet at postombæringen ble lagt under Sandefjord, og at det ble opprettet en privatfinansiert gangpost fra Jåberg, brakt ut av unge menn med ”initiativ, energi og fysiske krefter”. Denne, mente innsenderen, ville bli så vellykket at den med en viss sannsynlighet ville gå over i statsbedriften etter en tid. I dette forslaget lå det kanskje en viss forståelse for ikke å øke utgiftene til statskassen, så vanskelige som tidene var på 1930-tallet.
Protestene tiltross, det ser ikke ut til at det ble innført store forandringer og poståpneriet ble flyttet til Søndre Reinemo med Marit Andreassen Lunde som poståpner.

Bilde viser Reinemo året etter at poståpneriet var blitt flyttet hit fra Lunde. Postkassen og postskiltet kan så vidt sees bak bjørka midt på bildet. Fra 1934.

BI-STILLING
Vanligvis var det å være poståpner en dårlig betalt bistilling. Man måtte ha annet arbeid ved siden av, for å overleve. Derfor ser vi ofte at stillingen ble lagt til folk som for eksempel drev butikk, ysteri, jernbanestasjoner, dampskipsekspedisjoner, skolelærere, eller rett og slett som på Lunde; hos en gårdbruker. Det var derfor slett ikke noe uvanlig at den beskikkede poståpner fikk god hjelp av sin kone/mann og barn eller andre knyttet til stedet.
Til hold av kontor, ble det ytet en kontorholdsgodtgjørelse fra Poststyrelsen. En
”poståpnerprotokoll” i Postmuseet viser at Hedrum poståpneri ved Marit Andreassen Lunde fikk årlig kr. 100,- for ”leien” av lokalitetene både i 1922 og 1939. Som vi ser, ble den altså ikke justert noen gang på alle disse 17 årene!

MODENT FOR UTSKIFTNING
Det gamle stempelet som ble tatt i bruk i 1896, var modent for utskiftning i 1940. Det hadde vært inne til reparasjon hos gravør i Oslo i slutten av mai 1939. Grunnen var helt sikkert, som for svært mange av de gamle norske stemplene, at det ikke var bygget med tall som kunne angi årstallet 1940. Som også for Kvelde poståpneri, var det i de få dagene denne reparasjonen forgikk, i bruk et reservedatostempel. Slitasjen på det gamle stempelet har nok vært stor, for gravør H. Rui i Oslo fikk i oppdrag å lage et nytt stempel. Det ble ferdig 1.mai 1940 og sendt fra hovedstaden den 7. Allerede den 9. mai ble det over 40 år gamle stempelet returnert fra Larvik Postkontor. Et avtrykk som er slått inn i Gravør H. Rui`s avtrykksbok viser siste ”offisielle” bruksdato den 8. mai 1940.

Også i 1947 hadde Hedrum Poståpneri behov for et reservedatostempel. Nøyaktig hvorfor vites ikke. Men den 21. januar ble det meddelt postintendanten fra Larvik Postkontor, at det var behov for reparasjon av Hedrums stempel. Vi kan anta at det hadde blitt problemer med innstillingen av datotallene. To dager senere ble så stempelet sendt inn for utbedring og returnert Larvik den 28. januar. Reservedatostempelet ble returnert postintendanten den 30. januar.

LITT OM REINEMO
Poståpneriet lå i den nordøstre delen av det store huset. Noe ordentlig kontor i dagens forstand, var det ikke, rommet var nok opprinnelig bygd som en liten stue eller et kammers. Derfor hadde det ingen egen inngang fra gården. Besøkende måtte gå inn hovedinngangen, passere forbi kjøkkenet og spiskammerset, og tråkke over kjellerlemmen. Døren inn var i hjørne av rommet og midt imot, på husets østside var det et vindu.

I rommet var det et stort rundt bord, hvor de to landpostbudene tømte postsekkene når posten skulle sorteres. På nordveggen var det satt opp en reol med hyller i to etasjer og posten ble omstendelig lagt i rett hylle under sorteringen.
På gulvet stod det et spinkelt jernskap. Det var her penger og frimerker, og sikkert også verdipost, ble oppbevart. Men hvor sikkert det egentlig var, kan nok diskuteres, fordi låsen var svært dårlig! Det trengtes nok ikke noen Gjest Baardsen for å ta seg inn der!

Mot veien, på husets vestvegg, var det satt på en rødmalt postkasse, og emaljeskiltet med posthornmotivet på prydet også veggen. Dette hadde blitt demontert og tatt med fra Lunde. Rett før krigen ble de gamle erstattet med nye tidsriktige ”effekter”. Disse ble senere flyttet med poståpneriet til Bommestad.

Husets eneste telefon var plassert rett innenfor døren til ekspedisjonslokalet og den var knyttet opp mot Lauvemoa sentral. Det var ikke mange abonnenter som var knyttet opp mot sentralen, bare 11/2 side i telefonkatalogen fra 1943. Da hadde man ikke engang telefonnummer, det ble bare spurt etter navn. I 1955/56-katalogen har telefonnummer kommet inn, og kanskje er det fortsatt noen som husker nummer 4544. Det var nemlig nummeret til Hedrum Poståpneri ved Arne Eriksen! Sentralen ble for øvrig automatisert fra 1972.

Bildet til venstre viser den gamle postkassen og postskiltet som prydet både Lunde og Reinemo.

ÅPENT ETTER BEHOV
Mens poståpneriet lå på Reinemo var det meningen at det skulle være faste åpningstider, slik at ”betjeningen” bedre kunne fordele annet arbeid utover resten av dagen. Denne åpningstiden var knyttet opp mot postens ankomst til poståpneriet. Men som på så mange andre poståpnerier og forretninger på den tiden, hadde ikke alle (ingen) tid til å komme i åpningstiden. Ja, da var det ikke annet å gjøre enn å praktisere ” åpent etter behov ”- prinsippet. Det fortelles at selv ikke hjemmeværende koner kunne komme til rett tid. Det spilte ikke noen rolle om poståpnerfamilien var opptatt på jordet, i fjøset, i hønsehuset eller holdt på med andre viktige sysler. De ”trengende” kundene oppsporet gjerne betjeningen og da ble arbeidet lagt til side, og folket fikk ekspedert sine postale behov. Vel, det hendte nok ikke sjelden at åpneriet også her ble tatt i bruk som ”sladrebu”, ”sosialkontor” og nyhetsformidler.

Kopi av 2-rings stempelet med tverrbjelker, slik det ofte fremkommer, etter at skaden kom i undre bjelke.

RADIOEN OG HESTEN SOTEN
Under den annen verdenskrig, (i august 1941) ble alle nordmenn pålagt å levere inn sine radioapparater. Folk flest torde ikke gjøre annet og fulgte opp tyskernes ordre om innlevering. Noen hadde heldigvis flere, og tok sjansen på å beholde en, godt gjemt, slik at de kunne lytte på London-nytt og formidle siste nytt til andre. Av de få som tok sjansen på dette var poståpner Marit Andreassen Lunde og datteren Elise Therese. Som postfolk visste de nok hvem de kunne stole på, når nyheter fra London senere skulle bringes videre til nyhetshungrige Hedrum folk.
Oppe på loftet sto radioen og selv når tyskerne hadde rekvirert stua under, som varmestue, under et søk etter flyktninger (Steinsholt-brødrene) i skauen i nærheten, kunne Therese ikke dy seg, hun måtte opp på loftet å lytte til London.
Men så en vinterdag ville det seg slik at radioen gikk i stykker og i all hemmelighet måtte den sendes med hest og slede til byen for reparasjon. Etter en stund fant reparatøren ut av feilen, deler ble fremskaffet, og endelig var den klar til levering.
Når fru poståpner Marit skulle returnere hjem, fløy villstyringen av en hest, med det fine navnet, Soten, ut. Resultatet ble at breisleden veltet og alt om bord endte ute i gata, også radioen. Til alt hell strømmet det til med ” gode nordmenn ”. De stilte seg i en beskyttende ring rundt, slik at ingen fikk innsyn, fikk sleden på rett kjøl, radioen og alt annet oppi sleden og så ble Marit sendt videre hjem mot Reinemo. Alt skjedde så raskt at ingen uvedkommende oppdaget uhellet og den forbudte radioen.
Heldigvis endte episoden godt. Radioen kom godt skjult på plass på loftet og dermed kunne lyttingen og informasjonsflyten fortsette, … på godt ”postmannsvis”.

THERESE VED BRUA
I ”arv” etter moren, ble Elise Therese (gift med Arne Eriksen) midlertidig ansatt som poståpner fra 1. august 1948, en stilling hun ble fast ansatt i, fra 1. oktober samme år. Poståpneriet flyttet med henne litt lenger syd, nemlig til det lille nybygde huset på Bjørnstad u/ Nordby (eller som mange kjenner det; det lille røde huset ved minnesmerket ved brua.)
Etter flyttingen til Bjørnstad skjedde det en liten forandring i utleveringstjenesten. Det ble en god del flere kunder som fant det hensiktsmessig å hente posten sin selv, og ikke lenger vente til budene kom ut med posten ”over middag”. Derfor ble det slik at en del folk ankom poståpneriet straks etter postens ankomst.
Therese huskes som en rettferdig og svært snill dame. Lars Thore Kjær, bodde som gutt rett over veien for poståpneriet, og det hendte han var så tidlig ute for å hente posten, at døren ikke var åpnet og Therese fortsatt holdt på å sortere på innsiden. En annen som hentet posten selv og også pleide å være tidlig ute, var sogneprest Rolf Selvig. Han hadde alltid hastverk, og likte svært dårlig at han kom som nummer to i køen. Derfor hendte det at han nappet unggutten hardt i øret, for å gi et hint om at soknepresten måtte komme foran den unge poden. Men innefra hadde fru Therese sett det hele, og til sogneprestens lett irriterte brumming, forsvant Lars Thore ut av poståpneriet, noe sår og rød i øret, men som første mann med dagens post!!!

Her sitter tidligere poståpner Marit Andreassen Lunde på trappen til Bjørnstad på Bommestad, sammen med sin datter daværende poståpner Elise Therese Eriksen. Bildet er fra 1952 og på veggen sees postkassen, posthornskiltet og emaljeskiltet som forteller at her er HEDRUM POSTÅPNERI. I dette huset ved Bommestad var det poståpneri fra 1948 til 1968. Inngangspartiet ble forandret noe etter at posten ble flyttet opp til Nanset.
Opprinnelig hadde posten og ”privaten” hver sin inngang.

22 M/M

Kopi av Krags Maskinfabrikk`s avtrykk, før levering av 22m/m-stempelet
Nye mindre stempler hadde blitt mer og mer vanlige i Norge fra midten av 1950 og utover. Hedrum fikk sitt lille 22 m/m stempel i 1959. Det gamle stempelet, som forresten hadde fått en skade i ” undre tverrbjelke ” rundt 1949, ble da byttet ut. Leverandøren var Krags Maskinfabrikk, som nå hadde overtatt en del av stempelproduksjonen for Postverket, og et
”ferdig-for-leveringsavtrykk” i deres stempelbok, er 12. februar 1959.

PENGESKAP OG OPPGJØRETS TIMER
Før man kom fram til 1950-årene hadde det holdt å oppbevare postanstaltens penger i små skrin, kasser eller svært usikre jernskap. Nå hadde Hedrum Poståpneri flyttet inn i nytt hus, hvor det var skikkelig ekspedisjonslokale og etter hvert som pengestrømmen økte, kom behovet for sikrere oppbevaring av verdiene. Men det var ikke bare bare å få inn et stort og tungt pengeskap. På Bjørnstad måtte gulvet forsterkes på grunn av skapets vekt!
Hver halve og hele måned var det regnskapstid for postanstaltene, så også på Hedrum poståpneri. Her deltok hele familien, og hver og en hadde sin spesielle oppgave. Sønnen, Bjørn, husker at han hadde ansvaret for å telle frimerker, de ferdig frankerte postkortene og etter hvert som Postsparebanken kom i virksomhet, fra 1950, også innskuddsmerkene til dette formålet. Det hendte at regnskapet ikke stemte, og da var det bare å starte på nytt, til feilen ble funnet!

Interiørtegning fra poståpneriet på Bommestad.

MED LÅGENDALSRUTA
Hedrum Poståpneri hadde Larvik Postkontor som overordnet postkontor. Herfra ble dagens post sendt oppover Lågendalen ca kl 1200 og avlevert til poståpneriene. Godsruta, som vanlig tok med seg posten, ankom Hedrum Poståpneri mellom kl 1300 og 1330. Tidligere på dagen, mellom kl 9 og 10, hadde den vært innom på nedtur, for å ta med seg alt det som skulle sendes. Dette skjedde 5 dager i uken.
Postutleveringen opp til Bjerkegårdene lå også under Hedrum Poståpneri. Dit ble det for langt for landpostbudene å dra, så posten ble sendt med bussen oppover ved 14-tiden.

FLYTTEFOT NOK EN GANG
I 1950- og 60 årene ble Nanset området mer og mer utbygd, og ønsket om å få et postkontor her øket voldsomt mot slutten av 1960-tallet. Ideen hadde vært framsatt flere ganger helt tilbake fra tidlig på 20-tallet. Ofte var det valget av lokaliteter som stoppet avgjørelsen. Men
da Larviks Auto-Central a/s kjøpte Nansetveien 102, ble det fart i sakene. Selv om det framkom mange protester, ble det bestemt å ”legge ned” Hedrum poståpneri på Bommestad fra 1. mars 1968, for så å flytte det til Nanset med nytt navn;…*NANSET POSTÅPNERI* !!
Som nevnt framkom det flere protester, og i avisene kunne vi lese innlegg både om navnebytte og flytting. – Hvorfor skulle ikke kommunen ha et postkontor med kommunens eget navn? – Hva med avstanden mellom Nanset og Kvelde? – Hvem kommer til å huske å skrive Nanset poståpneri, når de skriver sin adresse? – Ja, det var en del som følte seg tilsidesatt av Postverkets avgjørelse.

Men Nanset ble det, og avgjørelsen var nok tatt i Postverket lenge før den lokale diskusjonen kom i pressen. Vi ser bl.a. at ni måneder før åpningen (den 16/6-1967), lå de to første håndstemplene med teksten ”Nanset” ferdig til utsendelse, gravert hos H.Rui a/s i Oslo, så snart kontoret var ferdig til bruk og flytting kunne gjennomføres. Disse stemplene ble tatt i bruk første dagen på Nanset, samtidig som alt med ”Hedrum-navnet” på ble tatt ut av bruk, og postalt sett eksisterer ikke Hedrum etter 1. mars 1968.

Kopi av det første Nanset stempelet.

THERESENANSET
Selv om postanstalten ble flyttet, ble fortsatt Therese værende som poståpner. Arbeidsdagen
oppe på Nanset, ble nok en helt annen virkelighet enn de gode gamle dagene på Bommestad. Aktiviteten og tilstrømningen av kunder til det drøyt 65 kvm ”lille” lokalet var stort. Mange kunder som før hadde brukt postkontoret i byen, valgte nå av bekvemlighets hensyn å benytte det langt mer hensiktsmessige Nanset. Men verken Postverket eller fru Eriksen var nok forbredt på denne store tilstrømningen av kunder. Det tok tid før nok hjelp ble satt inn og det lille kontoret ble oppgradert til å betjene kundene på en dertil tilfredstillende god måte. Derfor har det nok vært mange, lange og svært harde arbeidsdager for den nesten 60 år gamle fru Eriksen. Hennes mann Arne, som ofte hjalp støttende til på Bommestad, når han ikke var på arbeidet hos Trygve Thorsen a/s, synes å ha fått et vikariat på Nanset, etter at han sluttet hos Thorsen..

FRA ÅPNERI TIL KONTOR
I 1973 trakk Elise Therese Eriksen seg tilbake etter nesten 25 års innsats for lokalsamfunnet i Postens tjeneste. Arnulf Wallan tok over embetet fra 1. juli. Postverket valgte fra 1. november samme året å oppgradere Nanset poståpneri til ”postkontor B”, med en postmester som daglig leder. Det nye navnet ble Nanset postkontor. Wallan ble dermed den første POSTMESTEREN på Nanset (fra 1/11-1973)
… Men dette blir en annen historie!

KILDER;
A. Allum ; Hedrum – A. Kihle; Lardal – (Jarlsberg og Larviks) Amtstidende
A. Ambjørnsen; Larvik Postkontor – Frimerke-Kontakt, V/ Arne Bye – Odd Bjerke
Hedrum Bygdebok I, II, III – Heidarheim – Astrid Landsverk
Larviks Historie – Bjørn ( Eriksen ) Lunde – Randi H. Nielsen
Ellef Odberg – Postmuseet
August Schou; Postens historie i Norge
Sverre Steen, Kristiania Postvesen 1647 – 1921 – Theoline Verrum
( Ø.P. ) Østlands Posten