I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord poståpneri

MANVIK POSTÅPNERI, Samlet av Jan Einar Bredal.

Dette er del 2 i fortellingene om postanstaltene på Manvik/Berg i Brunlanes. Del 1 finnes her

I NESJAR, Brunlanes Historielags årsskriftet for 2007-2008, fortalte jeg litt om Mandvig Brevhus. Det var lærer og kirkesanger Mons Solheim som hadde påtatt seg den ubetalte oppgaven å ta imot og fordele den på den tiden svært begrensede postmengden, som var ”tiltenkt” oppsitterne i den lille bygda. Siden han hadde bosted på skolen, var det naturlig å legge brevhuset dit, da dette ble opprettet den 20. Januar 1887. Solheim ble avløst som lærer i 1913, da Leiv Lyngstad overtok den ansvarsfulle jobben ved kateteret. Som en slags ”portefølje”, ble brevhusbestyrerposten overført til den nye læreren.

Dette bildet ble fotografert i 1896 på Manvik Skole. Læreren, til høyre, er Mons Solheim. Han var også stedets første brevhusbestyrer. Legg merke til tømmerveggene på skolen. Disse ble senere bekledd og skolen fikk sitt meget mer tiltalende utseende. Bilde er utlånt av Ragnar Tanggaard.

Med årene økte mengden av forskjellige post til beboerne rundt Manvik og på slutten av 1930-årene kom det fram ønsker om å få oppgradert brevhuset til poståpneri. Dermed ville man kunne bruke en større del av Postverkets mange tilbud. Noe virkelig fart i dette arbeidet kom det først i 1942. Da var blant annet behovet for å være godt oppgradert på krigsmaktens mange restriksjoner og pålegg, blitt svært presserende. Etter den forventede ”vandringen” i de mange byråkratier, ble det våren 1943 bestemt at man ville opprette et poståpneri på Manvik. Dette innebar også at en flytting måtte til.
I dette heftet kommer oppfølgeren og tiden etter at posttjenestene flyttet fra Mandvig skole til Berg landhandel noen hundre meter lenger vest.

Utklipp fra Østlandsposten høsten 1942.

I september 1934 hadde Peder Amundrød (f. 1913) gått til innkjøp av bygningene etter et gammelt landhandleri, Berg Landhandel. Dette landhandleriet hadde frk Nicoline Olsen startet opp i 1924. Nå ville den unge, energiske Amundrød starte ny, mer moderne og samtidig utvidet forretningsvirksomhet her. Men han hadde ennå ikke ervervet seg handelsbrev på den tiden, ei heller var han ikke gammel nok til å få det, derfor måtte en svoger borge for ham den første tiden. Forretningen lå sentralt til i bygda, rett over veien for nye Berg kirke i Brunlanes kommune. Vareutvalget var som i landhandlerier flest, rikt og variert. Selvfølgelig hadde man kolonialvarer her, noe manufaktur og skotøy fantes også, fortelles det, samt at det snart kom jern- og malervarer og ett godt utvalg i bygningsartikler. Kraftfôr var det også god etterspørsel etter. I hyllene sto glass- og stentøy og den interesserte kunne finne et assortert utvalg av kristelig litteratur hos Amundrød. Dessuten kunne man her få rammet inn bilder, i virksomhetens eget rammeverksted.

Slik så landhandleriet ut den gang Peder Amundrød overtok det i 1934. Bildet er tatt mot baksiden av det gamle huset. Veien og kirken ligger til høyre foran huset. Akkurat denne dagen sitter de voksne med sin kaffe, mens barna koser seg med ”SOLO”. Bildet utlånt av Per Kristian Amundrød.

En dag Peder Amundrød åpnet avisen, oppdaget han et avertissement om at poståpner- og landpostbudstillingene på Manvik var ledig. Han nølte ikke lenge, det kunne være kjekt med en ekstra inntekt ved siden av landhandlerdriften, tenkte han fornuftig nok. Dermed sendte han likegodt inn en søknad på begge. Siden det ikke var andre søknader enn mine, så fikk jeg tilbud om begge, fortalte Peder Amundrød meg lett smigret. Ikke var han nå bare landhandler, plutselig hadde han blitt både poståpner og landpostbud i tillegg. Det vil si, det gamle brevhuset ble flyttet fra skolen til Berg den 12. mars 1943 og ble midlertidig drevet der til alt det ”byråkratiske” vedr. oppgraderingen til poståpneri var i orden den 1. juli samme år.

Melding fra Peder Amundrød til postmesteren i Larvik vedr. synspunkter når det gjaldt åpningstiden for det nye poståpneriet på Manvik. Datert 27/7-1943

Men å kombinere alle disse arbeidsoppgavene for ett menneske, skulle snart vise seg å være nærmest umulig. Derfor måtte Amundrød få litt hjelp av og til.

LANDPOSTBUD
Det var Anders Andersen Waale som på forespørsel ville tre støttende til. Etter kort tid skulle det vise seg at Waale fant seg så godt til rette med dette ”vikariatet”, at han tilbød seg å overta som ”helt” landpostbud. Dette passet landhandleren utmerket. Dermed ble det slik. Lønnen var ikke stor, erindret Amundrød videre, men Waale likte seg fortreffelig og ble værende landpostbud i mange år framover.
Det naturlige framkomstmiddelet for Waale, var sykkel, til og med tre gir hadde han, og på den tråkket han runden nærmest i all slags vær. Helt unntaksvis måtte han la den stå, for å ta bena fatt. Om vinteren, når snøen lå dyp i Brunlanes, kom skiene fram, og av og til sparkstøttingen om det var tilstrekkelig isete. Sandstrødde veier, var en sjeldenhet, den gang. Riktignok skal Peder Amundrød, ha kjørt ham rundt ett par ganger, etter at han fikk bil på slutten av 1940 årene, men da skal visstnok Waale ha følt seg svært så klein! Men selv sykling kunne være en risikabel affære. En dag kolliderte han med en annen syklist i ”Ønvikbakken”, slik at begge røk i bakken. Til alt hell gikk dette også uten de helt store skadene og begge fortsatte trolig i et noe roligere tempo til sine dagsviktige gjøremål.

Landpostbud Anders Andersen Waale med skinnvesken full av post, klar for dagens postrunde på sykkel. Her er han fotografert i sitt gjenkjennelige mundur av nevøen Thorleif Gusland, utenfor poståpneriet på Manvik en dag i 1952. Bildet utlånt av fotografen Thorleif Gusland via Ragnar Tanggaard.

ROTTENIKKEN
Under krigen, men kanskje aller mest i noen år rett etter, var det ett navn som ga frysninger på ryggen til selv de tøffeste karene i Larviksdistriktet. Det var den skumle mannen som gikk under navnet Rottenikken. Egentlig het han Rolf Erling Knutsen. Han skal visstnok ha blitt dømt for et mord under krigen og levde hele sitt voksne liv som uteligger og rotløs veifarende.
Mytene og overdrivelsene rundt denne mannens ”grusomheter”, hadde tatt helt overhånd. Bare det at noen slo frampå at de trodde at noen andre hadde sett ham i nærheten, fikk folk til å låse dørene og holde seg inne! Er du ikke snill, så skal jeg be Rottenikken komme og hente deg!, lød ofte omkvedet fra bekymrede, men akk så velmenende mødre i oppdragende positur rundt om i våre distrikter.

Her ser vi Rottenikken til høyre i et av sine hyppige besøk hos Thomas Annisrød bare noen kilometer vekk fra poståpneriet.. Thomas Annisrød står til venstre. Bildet har jeg fått låne av Gunn Huglen.

Landpostbudet Anders Waales angst, var ikke noe unntak. En dag kom han meget opprørt tilbake til poståpneriet på Manvik. Han var helt sikker på at Rottenikken hadde fulgt etter ham rundt på postruten, nærmest som et angstspredende spøkelse. Det skal i følge minner, ha gått flere dager før han riktig ville gi slipp på fantasien og den opparbeidede, knugende redselen! Men også denne gangen kom Peder Amundrød til unnsetning og i ettertid kunne de smile og le av hendelsen.

EGEN LUKE
Da poståpneriet skulle bli opprettet i butikken, ble det påkrevet med noen bygningsmessige tilpasninger. Amundrød så seg nødt til å få bygd et eget, avlukket ”postkontor” i lokalet. Selvfølgelig med egen gitterluke, til behandling av de viktige postale tjenestene. Her inne ble posten omsorgsfullt sortert og behandlet. Personalet måtte skille mellom det som skulle sendes videre fra poståpneriet til Larvik Postkontor, det som skulle fraktes ut med landpostbud Waale og det som kundene ville hente selv i butikken. Det varierte litt hvor mange som valgte å hente selv, men Amundrød mintes at det kunne være mellom 10 og 20 husstander. Postkontoret ble bare betjent av forretningens personale. Der var det bare de som hadde adgang. Kundene måtte pent stille seg på utsiden ved postluken, for å få utført postrelaterte saker. Det var ikke uvanlig å høre de handlende plutselig si;
Og så skulle jeg ha vært på posten!
Da gjorde betjeningen seg først ferdig med kundens andre gjøremål, for deretter å gå inn i postavlukket for å betjene kunden postale ønsker derfra.

Bildet over viser postskiltene på husveggen hos Berg Landhandel og motivet ble fotografert av sønnen i huset, Per Kristian Amundrød.

Poståpnersønnen Per Kristian, fortalte riktignok at han allerede som 9 – 10 åring måtte hjelpe til med postekspedering etter skoletid. Han husket det var veldig stas når han fikk lov å stemple brevene som Waale hadde fått med seg tilbake til poståpneriet etter endt postrunde. Men her var far meget bestemt;
Husk at Manvik og datoen alltid skal være leselig, når du har stemplet!
Kanskje var jeg Norges yngste poståpnerassistent?, undret Per Kristian muntert, en gang han tok meg med på en vandring i barndommens nesten glemte minner.

Frimerket Kirkejubileum, pent stemplet Manvik på utgivelsesdagen 15.7-1953.

I 1955 feiret Telegrafverket sitt 100 års jubileum. Her er en 4-blokk av et av merkene som post gav ut i denne forbindelse, vakkert stemplet på Manvik poståpneri 4, januar 1955.

STORT DISTRIKT
Det var et geografisk stort område som skulle dekkes fra poståpneriet. Fra Hvatum i nord til Nalum i øst via Nordmandbo mot syd og i vest omtrent ved Frikirken, ”på grensen” mellom Holhjem og Helgeroa postterritorier. Hver dag kom posten fra Larvik Postkontor med bussen ved halv tre, tretiden. Dette var det Postverket kalte bipostrute nr. 2464, Larvik – Manvik – Holgjum (ref. Postens sirkulære nr. 16, 22/6-1943) Da hadde bussjåføren stoppet på Storgata i Larvik, vært inne på postkontoret og kvitert for mottagelsen av det som skulle bringes med av post utover til dette området av Brunlanes, blant annet hit til Manvik. Vanligvis var det en ikke alltid fylt postsekk som ble lagt av her på poståpneriet, men ikke helt sjelden kom det både 2 og 3 sekker. Spesielt mye var det ved juletider, når det ankom store mengder pakker til abonnentene. Disse var selvfølgelig også pakket i de forseglede strisekkene, som også var merket med poståpneriets navn. Den rekommanderte posten og verdipostforsendelsene lå i egen forseglet sekk, oppe i en av de andre sekkene.

Straks etter krigen kom behovet for å utvide forretningen på Berg, og i 1947 ble tilbygget til venstre oppført. Mursteinene bygget var satt opp av, fortalte Peder Amundrød meg, kom fra et grunnstøtt frakteskip i Hummerbakkfjorden. Amundrød hadde kjøpt lasten som hadde blitt reddet, og den ble fraktet på lastebil opp til Berg. En 2-3 år senere fikk fasaden en ”face-lift” med bl.a. et lite overbygg over inngangen. Den viktige rødmalte postkassen kan sees til høyre for treet, og det var innenfor her ”postkontoret” på Manvik lå. Bildet ble utlånt av Per Kristian Amundrød.

Ved titiden på formiddagen hadde bussjåføren vært innom poståpneriet og hentet det som skulle sendes videre til fordeling via Larvik postkontor. Amundrød så det også som en meget viktig arbeidsoppgave å få mest mulig av den kommunale posten i Brunlanes behandlet hos seg, da dette utgjorde en vesentlig del av postgjennomgangen på poståpneriet. Dermed ble behovet for et poståpneri akkurat hos ham styrket.
Etter at posten var sortert inne på poståpneriet, var Waale klar til utkjøring. Normalt kom han avgårde rundt halv fire på ettermiddagen. Returen var naturlig nok svært avhengig av føret, derfor kunne rundturen vare til mellom klokken 18 og 22. Ofte hadde fru Amundrød stengt butikken for kvelden, da han var tilbake. Dermed skjedde det at han kom han brasende inn bakveien lenge etter at mørket hadde falt på. Men…
Du må banke på før du kommer inn!, skal poståpnerinnen ha forlangt en gang før hun fortsatte; ”
Jeg kan jo gå naken!
Raskt kom svaret fra Waale;
Pleier du det, da!!??

OVERORDNET KONTROLL
Siden Manvik poståpneri var underlagt Larvik postkontor, var det postmesteren der som hadde ansvaret for kontroll av bl.a. regnskapene hos Peder Amundrød med jevne mellomrom. Den første tiden var det postinspektør Peter Nebbe som ble utsendt. Han ringte alltid i forkant, og spurte om det passet at han kom utover og tok en titt på regnskapet.
Etter ham var det postmester Ambjørn Ambjørnsen, samt Lars Gunnar Røed som visiterte. De forhåndsanmeldte visittene ble senere også supplert med uanmeldte kontroller, da var det gjerne 2 funksjonærer som ankom i følge. Alltid var det hele i skjønneste orden på Manvik Poståpneri.

ANNULERINGSSTEMPLENE
Etter at Manvik hadde fått oppgradert sine rettigheter fra å være brevhus til å ha blitt et poståpneri, var det ikke lenger tilstrekkelig å ha et stempel som bare viste stedets navn. (Slike stempler ble gjerne kalt ”Kronet Posthorn”.)

Dermed måtte det bestilles et stempel med justerbar dato og årstall. Dette ble ferdig hos gravør H. Rui A/S i Oslo allerede den 15. februar 1943, men ble liggende ”på vent” hos postintendanten i hovedstaden til den endelige oppgraderingen nærmet seg. Endelig den 16. juni ble stempelet sendt derfra via Stavern Postkontor og var helt sikkert poståpneriet i hende til ”åpningen” den 1. juli 1943. Dermed ser det ut til at det gamle ”kronet-posthorn-stempelet” bare var i bruk ute på Berg i ca. 3 1/2 måned.

Det nye stempelet ser vi ofte brukt. Spesielt ”sommer-hilsen-kortene” dukker opp over hele landet. Brunlanes er jo kjent som et attraktivt feriested, og mange av sommerturistene benyttet anledningen til å avlegge Berg landhandel et besøk, for å få sendt sine sommerhilsener til familie og kjente. Det var i det hele tatt ekstra mye trafikk i sommermånedene, mintes den aktive landhandleren.

ÅRLIG LØNN
I 1944 var poståpnerstillingen på Manvik Poståpneri betalt med kr 1350,- pr år. To år senere, i 1946, hadde årslønnen steget til kr 1500,-. Sammenlignet med brevhusbestyrerlønnen som i 1943 bare hadde vært på kr 100,-, var denne oppgraderingen rene gullgruven for Peder Amundrød.
I noen år før den endelige nedleggelsen skulle komme til å finne sted, hadde det vært sterke krefter i sving for å få nedlagt poståpneriet på Manvik. Spesielt hadde postmesteren i Stavern kommet med sterke argumenter for en overføring av stedets drift til Stavern Postkontor. Blant annet hevdet han at sommerturistene hadde vanskeligheter med å finne veien til Berg, og at de fleste reiste inn til Stavern når de likevel skulle ut å handle. Dermed ville de få dekket sine postale behov der. Landpostruten kunne også godt gå ut fra Stavern, noe som kunden slett ikke ville merke noe negativt ved, mente han.
Nedleggelsen fikk likevel Amundrød utsatt i noen tid, slik at han til slutt kunne gå av med full pensjon etter vel 25 år i postens tjeneste.
Etter at nedleggelsen fant sted den 1.10.1969, (se Postens sirkulære nr. 26 fra den 26/8-1969), ble den nye adressen til dette området; Manvik, 3250 Larvik. Dette førte til opprettelsen av en ny og bilkjørende landpostrute, den som ble kjent som Nalumruta.

Manvik hadde fått tildelt postnummer 3267 på slutten av 60-tallet, men det ble naturlig nok aldri produsert nytt stempel med dette nummeret.

Kilder;
Peder Amundrød
Per Kristian Amundrød
Thorleif Gusland
Bernt Kjær
Audun Norin
Postmuseet
Familiene Tanggaard.
Anna Islann
Lars Gunnar Røed

MANDVIG BREVHUS, Samlet av Jan Einar Bredal

Jeg gjør oppmerksom på at dette er del 1 i en serie på 2 om posten på Manvik/Berg i Brunlanes. Del 2 kan dere lese her

VED KONGELIG RESOLUTION
Af 20de Januar d. Aar (1887) er det bestemt, at der fra 1 ste Juli førstkommende vil blive underholdt et Postaabneri i Strandstedet Nevlunghavn i Brunlanæs Herred, med 3 Gange ugentlig kjørende Bipost fra og til Frederiksværn om Helgeraaens Postaabneri.
Skipper Chr. Nielsen er antaget til Postaabner ved Postaabneriet, som vil blive benævnt ”Nevlunghavn”.
I fornævnte Postrute vil derhos fra samme Tid blive anbragt Postkasser paa gaardene Mandvig og Foldvig, paa hvilke Gaarde henholdvis Kirkesanger M. Solheim og Gaardbruger Hans Fredriksen ville modtage og udlevere de Omkringboendes almindlige Postsager.

Slik lyder den første omtalen av Mandvig brevhus.

DEN SPEDE START
At Manvik skulle komme til å få sitt faste postbehandlingssted, burde vel være historisk ”korrekt”. Stedet har vært bebodd, kanskje helt fra den gang isen trakk seg tilbake og landet hevet seg og blottgjorde det som kom til å bli god mark.
Det skrevne ord om Manvik starter i kong Sverres saga, hvor det fortelles om Lodinn af Manvikum som falt i slaget ved Fimreite i 1184. Han var kongens lendmann i det vi i dag kjenner som Brunlanesområdet, bosatt på Manvik og antagelig allerede den gang av gammel, velstående ætt. Det å være lendmann vil si at han fikk inntekter av kongens landområder, mot at han stilte til rådighet ”fredsbevarende” styrker til kongens disposisjon. Nest etter jarlene, skal lendmennene ha vært høyest på rangstigen hos kongene den gang.
Skal vi anta at det allerede på 11-1200-tallet ble behandlet noen form for ”post” ved dette eldgamle herresete?

Bortsett fra en vakker kledning utenpå de gamle tømmerveggene, skal det ikke være mye som skiller Manvik skole fra hvorledes den så ut på slutten av 1800-tallet. Her ser vi foreldre som kommer til skolen for å hente sine barn en snørik vinterdag rundt 1935.

LÆRERE OG BREVHUSBESTYRERE
Den første brevhusbestyrer var lærer og kirkesanger Mons Solheim fra 1887. Han var lærer på Mandvig skole og bodde også i en del av skolebygningen. Denne oppgaven påtok han seg, antagelig de første årene, uten noen form for økonomisk vederlag. Men brevhusbestyrerne oppnådde nok en viss aktelse rundt i bygda, og han fikk gjennom embetet en viss førstehånds kjennskap til ny informasjon.

Bildet viser lærer og brevhusbestyrer Mons Solheim ved Mandvig skole. Utdrag fra gammelt skolebilde.

INVENTAR
Utstyret som skulle til for å behandle den lille posten som ble betjent ved disse små brevhusene, var ganske sparsommelig. Det trengtes et kassasjonsstempel til makulering av frimerkene som var påsatt forsendelsene, videre en stempelpute med stempelsværte, for at avtrykket skulle bli synlig. Ved Postens Expedition skulle de paa Postsagerne klæbede Frimærker kasseres paa tydelig Maade med Brevhusets Kassationsstempel.
Utenfor huset hvor posten ble behandlet skulle det godt synlig, henges opp en postkasse, som også var blitt besørget av Poststyrelsen. Brevhusets Postkasse maa tømmes mindst 1 gang daglig samt derhos ½ time før vedkommende Posters Afgang. (Astrid Djuve erindret godt den røde postkassen som hang mellom inngangsdøren til Lyngstads private leilighet og døren til skolestua. Men på de mange skolebildene som finnes fra Mandvig skole, kommer ikke postkassen til syne, da barna står godt plassert foran den.)
Som om dette ikke var nok, en innenriksportotakst, slik at det kunne oppkreves rett porto!
Slik luksus som en brevvekt hadde man nok ikke på Mandvig de første årene. Dette var et hjelpemiddel som først ble tildelt brevhusene fra 1898 og utover!

BEGRENSNINGER
Det var heller ikke all post som kunne behandles på denne typen postanstalt. I instruksen for brevhusene fra 1890 fortelles nemlig;…
Brevhuse ere faste Postanstalter, bestemte for:
1. Indlevering af almindelige Breve, Brevkort og Korsbaandsforsendelser (Korsbaandforsendelser er Trygsager, Vareprøver, Mønstre og Foretningspapirer) ; derimod kan Værdi- og ekommanderede Forsendelser ikke indleveres ved Brevhuse.

2. Udlevering af helt forudbetalte almindelige Brevpostsager Tidender og Tidskrifter samt Meldesedler om andre til nærmeste postanstalt ankomne Postsager.

Kort sendt fra Mandvig mens lærer Solheim ennå var brevhusbestyrer. Kortet har tidsriktig blitt sidestemplet med 4-rings nummerstempel 29 (Mandvig) og frimerket ble etter ankomsten til Frederiksværn annullert; Frederiksværn 23/10-1906.

KONTORTID
Solheim var av Poststyrelsen ikke pålagt noen spesiell åpningstid. Likevel sier instruksen at brevhuset skal være tilgjængelig for Publikum saa længe som mulig i Tiden mellom Kl. 8 Morgen og Kl. 7 Aften. Om han ekspederte post i skoletiden er usikkert, eller om han kanskje hadde han hjelp av familie i huset på den tiden av døgnet. Det var helt vanlig at familien tro støttende til om brevhusbestyreren hadde andre gjøremål.
Søn- og Helligdage pålegges det videre; dog kun et Par Timer enten før eller strax efter Gudstjenesten. Lokale hensyn, som for eksempel tiden for postens ankomst og avreise, påvirket sikkert også kontortiden. Ellers vet vi fra andre beretninger, at man var flink til å tilpasse seg kundene, den gang. Var man opptatt med andre sysler, avbrøt man disse for å utføre postekspedisjonen.
Ellers skulle det følge instruksen ved inngangen være oppslått en bekjentgjørelse om postens ankomst- og avgangstid.

POSTRØVERI PÅ ASKESKAUEN
Hjalmar Jensen, het en av gamle postkjørerne på ruten mellom Fredriksværn og Nevlunghavn. Etter alderen å dømme, må han ha kjørt postruten på slutten av 1890-tallet og framover inn i det nye hundreåret. Med seg hadde han posthornet som det ble blåst i, når han nærmet seg et utleveringssted.
Emma Næss (f. 27/4-1881) fra Nevlunghavn, fortalte en gang i et intervju i Larvik Morgenavis at hun mintes et forsøk på postran i den skumle Askeskauen. Hjalmar Jensen ble stoppet av noen menn, som gjorde forsøk på å få fatt i postsekken. Den inneholdt som vanlig, sikkert også den dagen, verdipost, og ranerne så nok for seg mulighetene for enkelt å tilegne seg et større pengebeløp. Jensen skal visstnok ha hatt en svært sint hest, som gjorde faretruende anstøt mot ransmennene. I tillegg var postkjørere på den tiden utstyr med pistol. Et avfyrt varselskudd, som Jensen håpet ville tilkalle oppmerksomhet, var i tillegg til en ”mannevond” hest, nok til å skremme fantepakket. Dermed kom både postkjøreren og posten vel fram til ventende kunder, også den dagen.

Et postkort kan ofte gjenspeile gamle verdier, slik som dette kortet fra 1907. At hilsenene fra venner og familie skulle være postgått, ga en ekstra status. Her er et kort sendt fra Manvik poståpneri til annen mottager ved den samme postanstalten.

UTVIDET POSTGANG
Utviklingen var ikke særlig annerledes her i Brunlanes enn den var ellers i Norge. Skoleloven av 1876 hadde som forventet, ført til økte lese- og skriveferdigheter hos den vanlige norske kvinne og mann. Med dette kom også behovet for å kommunisere skriftlig, sette sine tanker ned på papiret. Brevmengden økte voldsomt utover mot århundreskiftet. Innføringen av brevkortene (postkortene) hadde ført til en eksplosjon av hilsener mellom nære og fjerne bekjentskaper. (For å illustrere noe av denne voldsomme trafikkøkningen, fortelles det at ved Christiania postkontor ble det i 1886 hyrte inn mellom 21 og 28 ekstra postbud for å besørge utbringelsen av juleposten på julaften, 1. juledag, nyttårsaften og 1. nyttårsdag!)
Det forundres derfor ikke at postmesteren i Larvik ba om en uttalelse fra Brunlanes herredsstyre om postgangen i kommunen. (Trolig var dette en av de tidlige, store arbeidsoppgavene postmester William Collett fikk som utfordring. Han hadde blitt utnevnt som postmester i Larvik fra 6. februar 1899.) Saken ble behandlet på møte den 23. august 1899. Herredsstyret besluttet da en uttalelse om at det var ytterst påkrevende med en utvidet postgang, og man foreslo mandag, onsdag, torsdag og lørdag som postkjørerens avreise dager fra Fredriksværn.

LÆRER LYNGSTAD
Etter Mons Solheim var det Lærer Leiv Lyngstad som ved siden av undervisningen, drev brevhuset, antagelig var dette fra 1913. Også han bodde i en del av skolebygningen.

Lærer Leiv Lyngstad fotografert utenfor Manvik skole. Utklipp fra skolebilde fotografert på slutten av 1920-tallet.

MED HEST TIL MANVIK
Bernt Kjær som gikk på Manvik skole i årene 1932 til 1940, fortalte at brødrene Olav og Peder Christensen fra Stavern hadde kjøringen av posten mellom Stavern og Manvik på den tiden. Han husket godt at de byttet på å kjøre utover og at de brukte hest og vogn. Men det fortelles også at de kom kjørende i personbil. Den vakte stor beundring og sammen med postkjøreren, som kom med posten rundt tiden til siste time, var dette avbrekk i den strenge skolehverdagen, som ble husket i ettertid. Bussen gikk nemlig ikke om Manvik på den tiden.
Når snøen hadde lagt seg og veiene bød til sledeføre, gjorde spissleden et flott inntrykk på ungene, idet den svingte inn foran skolen i skoletiden.

Postkjører med slede etter tegning av A. Bloch

POSTFORDELING
Astrid Djuve, hun gikk på Manvik skole fra 1922, fortalte meg at lærer Leiv Lyngstad tok imot dagens postsekk. Fra den tømte han posten ut i sin store ”lærerstol” og innen elevene skulle hjem var det lille innholdet sortert. Helt på slutten av dagens skoletid, ble navnene på brever, aviser og blader ropt opp, og elevene måtte svare på om de kunne ta med seg disse på hjemveien. Bernt Kjær erindret at han ofte, som også de andre elevene, hadde med seg post til 2 og 3 andre familier når han startet sin hjemtur over jordene mot Kjær. Men det huskes også at en elev svarte da vedkommende ble overrakt et brev fra banken; Jeg vil ikke ta med sånne krevebrev!

FRA APPELSINKASSER TIL POSTBOKSER
Astrid Djuve fortalte videre at hun husket fra de første årene på skolen, at i svalen ved inngangen til skolestua var det hengt opp 3 ”appelsinkasser”. Den posten som ikke elevene tok med seg hjemover, ble lagt der. Abonnentene kunne derfor til alle døgnets tider lete etter sin post, når de kom forbi brevhuset.
Men en eller annen gang under skoletiden hennes på 1930-tallet, minnes fru Djuve og flere andre at Adolf Eikenes tillagde et virkelig flott skap ute på den ene veggen i svalen. Skapet var som en reol av mindre postkasser, alle med egen låsbar dør og alle med brevsprekk! Kundene fikk utdelt nøkkel til sitt eget skap. Forandringen ga som resultat at postgangen ble mer lukket og ”privat”, og heretter visste ikke ”alle” hvem som til en hver tid fikk post eller hva slags post den enkelte fikk.
Men det virker som om ingen kan huske hvem som benyttet disse lukkede postkassene, ei heller så noen at brevhusbestyreren la noe i dem! Likevel følte mange elever en enorm stolthet over å ha et slikt imponerende ”byggverk” av et postkassestativ på sin skole. Den var liksom litt ”deres” eiendom også, denne oppfinnelsen!

SMUGTITTING OG UNGDOMMELIG OPPDATERING
Selvfølgelig var elevene opplært til å behandle posten med stor respekt på veien hjem fra skolen. Når ungene kom fram til mottagerne, ble den personlig overlevert. Man åpnet ikke andres post, det var strengt forbudt. Likevel fortelles det at noen elever skal ha falt for fristelsen til å smugtitte på innholdet i ett og annet kjærlighetsbrev!
Nei, da var det for mange viktigere å følge med i bladet ”Samvirke”. Dette ble utsendt av Felleskjøpet og kom så vidt det erindres ut omtrent månedlig. Det fortelles at selv jentene leste dette på vei hjem fra skolen. Her ble det fulgt nøye med på prisutviklingen på … kalk, salpeter og fullgjødsel !! Og ikke å forglemme kornprisene. Sjokkert leste de unge også om tidlig frost i Trøndelag! …”Ville vinteren komme tidlig hit til Brunlanes også?” – ”Hva ville skje med avlingene her omkring?”

LANG VEI MOT BERG
Det skal ha sognet mer enn 50 gårder og over 250 oppsittere over 15 år, til bygdas brevhus på siste halvdel av 1930-tallet. Ettersom årene gikk, grodde det fram en større og større misnøye med det lokale posttilbudet. Mange måtte gå flere kilometer for å hente sin post. Man mente det måtte være mye mer samfunnsøkonomisk fornuftig å la en enkelt mann bære posten rundt, slik at bøndene kunne bruke tiden sin på nyttigere gjøremål.
Men forandringene lot vente på seg. Først i 1938 begynte ting å skje. Postmester Schirmer i Larvik la da fram, etter sterkt press fra flere i bygda, et forslag om opprettelse av et poståpneri på Hummerbakken. Fra dette skulle det også opprettes en landpostrute. Herredstyret anbefalte dette forslaget, men som det heter, på grunn av forholdene, kunne ikke poststyret innvilge søknaden. Den ble derfor avslått i 1939.
Krigen og tyskernes okkupasjon førte til en ny oppheting av debatten. Nye direksjoner fra okkupasjonsmakten, påla folk stadig nye restriksjoner og pålegg. Det ble dermed svært viktig for alle å følge med i avisene hver dag. Dermed krevde man på nytt daglig postombringelse her ute. Østlands-Postens Oslokontor var senhøstes 1942 i kontakt med postdirektør Svensen i Oslo, og han opplyste at det hadde blitt opprettet flere nye postruter i Norge siden krigen startet. Det var viktig at folk flest fikk sin daglige avis, men det måtte i tillegg også være en utstrakt postkorrespondanse fra stedet. Derfor anbefalte han, at de krefter som i 1938-39 hadde arbeidet med det gamle forslaget, på nytt tok kontakt med postmester Schirmer, slik at saken igjen ble satt på dagsorden.

Slik var en av overskriftene i Østlands-Posten den 21. november 1942.

I høsten 1942 tok postmester Schirmer opp saken igjen. Nå var den blitt modernisert noe og det nye forslaget innebar blant annet at poståpneriet skulle ligge på Berg. Man forsto snart at man ikke kunne bruke navnet BERG på poståpneriet, da dette var et ”velbrukt” navn allerede. ( Poståpnerier som BERG i Troms, BERG I HELGELAND i Nordland og BERG JERNBANESTASJON i Østfold, kunne lett bli til forveksling. ) Siden poståpneriet skulle ligge i Manvik skolekrets, lød det framlagte navneforslaget på MANVIK. Herfra skulle det utgå en landpostrute som skulle gå forbi Hummerbakken til Brunvald, derfra nordover til Manvik skole, videre til Hvatum og så inn mot veien fra Larvik. I forslaget lå det også at denne ruten skulle gå daglig.
I Brunlanes herredstingsmøte torsdag den 15. oktober 1942 var det nye forslaget blant de framlagte sakene. Nok en gang ble det bifalt og kunne derfor senere oversendes fylkesstyret. Som historien viser, ble det denne gangen også godtatt av alle instanser, helt opp til poststyret, til stor glede for bygdas oppsittere. Dette betyr også at den behandlede postmengden i området, har vært tilfredsstillende for det styrende organet i Oslo.
Lyngstad skal ha fortsatt som brevhusbestyrer fram til brevhuset ble flyttet til Berg Landhandel, hvor Peder Amundrød drev sin handelsvirksomhet. Flyttingen skal ha vært virksom fra 12. mars 1943.
Brevhuset Manvik ble nedlagt den 1. juli 1943, for så å ha blitt gjenopprettet som poståpneri fra samme tid og på samme sted, og fortsatt med Peder Amundrød som leder, men nå med den litt mer omfattende tittelen; … poståpner.

STEMPLER
Så godt som alle brevhusene som ble opprettet på 1880-tallet fikk sitt eget stempel til å annullere frimerker og til å bli brukt som kvitteringsstempel. Mandvig var ikke noe unntak. Man hadde i poststyrelsen funnet ut at den mest fornuftige stempeltypen å bruke på slike småsteder, var det vi dag kaller et 4-rings nummerstempel. Som navnet sier var det gravert inn 4 ringer utenpå hverandre, og i midten var det gravert et nummer. Mandvig brevhus hadde nummeret 29, og dette ble levert ett par tre år etter oppstarten.

Stempelet ble nemlig først avsendt fra Kristiania den 15. desember 1890. Det var ikke uvanlig at man av økonomiske årsaker, sonderte behovet for produksjon av stempel, basert på ekspederte sendinger, før de nye brevhusene fikk sitt.
Fordelen med bruk av nummerstempler ser vi raskt. Brevhus ble ofte lagt til det stedet i kommunen hvor det var en person som var villig til å påta seg dette ekstra arbeidet. Derfor kunne brevhuset ”vandre” omkring i en kommune, men vi ser også at plutselig kunne behovet for et brevhus forsvinne helt og det ble nedlagt. Det ”frigitte” stempelet kunne da brukes hvor som helst ellers i landet, uten ekstra kostnad for fellessamfunnet. En annen grunn hvor fordelen kom klart fram, merket man her på Mandvig. Antagelig på grunn av den nye rettskrivingsnormen av 1917, ble Mandvig modernisert til Manvik . Bruken av det gode gamle ”nummer 29” kunne derfor fortsette.
Stempelet sees forholdsvis ofte brukt på bevart post, noe som blant annet skyldes den lange brukstiden og en forholdsmessig stor postmengde.
På begynnelsen av 1930-tallet var ønsket om å få stempler med poststedets navn også til brevhusene, blitt meget sterkt. Poststyret fikk derfor så raskt som mulig, etter hvert som bevilgningene tillot det fra 1934, innført de nye ”*Kronet posthorn stemplene*”.
Her graverte man inn ett posthorn med en krone på toppen av bøylen, på stempelet. Rundt satte man inn 2 ringer og øverst mellom disse ble brevhusnavnet satt inn.

I september 1935 fikk Manvik brevhus sitt stempel. Dette var i bruk fram til 1. juli 1943, men da hadde postanstalten flyttet til Berg og byttet status til… Poståpneri og enda et nytt stempel ble gravert. Den korte brukstiden på ”KP-stempelet ” gjør at dette stempelet er langt mer uvanlig å se brukt i dag, enn det gamle nummer 29.

Kilder;
Postmuseet, ”Instrux for Brevhusbestyrere fra 1890”.
Anna og Peder Amundrød,
Hans Kristian Amundrød,
Astrid Djuve,
Bernt Kjær,
Audun Norin,
Ivar Sølyst,
familiene Tanggaard .
Brunlanes Historielags årsskriftt ”Nesjar”.
Klassebilder fra Manvik Skole.
Østlands-Posten.
Bygdebøker for Brunlanes kommune.

Historien om Hedrum Poståpneri og 77 år i Postens tjeneste for far, mor og datter på Lunde, Reinemo og Bommestad og til slutt på Nanset.

Dette er tilpasset utdrag fra en historisk oversikt over kommunens postanstalter og litt om menneskene i nærheten av posten i perioden fra ca. 1850 til 2000.
Samlet av Jan Einar Bredal

Det var ikke, som man kanskje ville tro, at det var søndre Hedrum som fikk kommunens første postanstalt. Folk her hørte postalt sett til Larvik, selv om enkelte nok bodde nærmere Kvelde enn byens postkontor. Grunnen til at jeg likevel tar for meg dette området denne gangen, er det spesielle at far, mor og datter sto i Postens tjeneste uavbrutt i 77 år !
I tillegg til faktiske posthistoriske hendelser, har jeg forsøkt å samle litt historie om menneskene som drev det postale arbeidet i kommunen. Mange lesere vil sikkert erindre andre historier både om dette området og ellers hele Hedrum, når de leser dette, og da vil jeg sette stor pris på å bli kontaktet, for å prøve å danne meg ett bedre bilde av livet den gang. Særdeles interessant vil være opplysninger om navnene på og hendelser fra de mange landpostbudene vi har hatt. Her skulle det være mye som vil fortelle om livet til innbyggerne i Hedrum kommune.

Bilde over er fra Lunde, … Hedrum Poståpneri på Lunde i 1896. Her sitter den stolte poståpneren Edvard Andreassen Lunde med sin fru Theoline, som dessverre døde i 1911. Datteren til venstre er Elise og til høyre; Josefine. Bak ”paraderer” sønnen Johan Paulus med hesten. På fanget til mor sitter fosterdatteren Petrine Marie Paulsen. Over inngangen aner vi posthornskiltet og til venstre på bygningen er postkassen nylig hengt opp. Bilde er utlånt av Johan Paulus datter; Theoline Verrum

NEDRE HEDRUM
Men hva så med den nedre delen av Hedrum kommune på slutten av 1800-tallet ?… Folket her tilhørte Larvik Postkontor, og veien var for de fleste lang. Det var derfor ikke overraskende at det ble lagt fram en søknad i februar 1895 til herredstyret fra 137 innvånere i Hedrum, om opprettelse av 2 poståpnerier i Hedrum; … ett på Lunde og ett på Brathagen, med bipostforbindelse til og fra Larvik alle hverdager. Vanlige folks skrive- og leseferdigheter hadde med utvidet skolegang, bedret seg svært mye fra 1860 og fram til 1895. Det var blitt mer vanlig å skrive brev og kort til hverandre, og dermed økte postmengden betydelig fra år til år.
Den nevnte søknaden ble likevel sendt tilbake og det ble henstilt om at den ble forandret til å søke om poståpnerier i likhet med de allerede opprettede poståpneriene Kvelde og Hvarnæs poståpnerier, og med 3 ganger ukentlig post. Videre … ”henstilles det å forandre søknaden for så vidt angår omtalen av de 2 andre poståpneriene”, da disse var omtalt som om de er overflødige.
Allerede i april samme år kom det en søknad fra Hedrum Landboforening om å få opprette 2 poståpnerier, på Lunde og Brathagen med 3 ganger ukentlig bipost til og fra Larvik. Denne søknad som fikk herredsstyrets anbefaling.

HEDRUM POSTÅPNERI
ble så opprettet på gården Lunde Nordre fra 1. juli 1896. (Noe poståpneri på Brathagen hører vi ikke noe mer om, derfor kan det være at dette forslaget har blitt ”lagt på is”, kanskje for så å ha ”gjenoppstått” i opprettelsen av Rimstad brevhus i 1906. )

Allerede den 23. juni 1896 hadde gravør Ivar Throndsen i Kristiania laget ferdig et 2-rings håndstempel med teksten HEDRUM. Gamle dokumenter forteller ar dette var omgravert på et gammelt stempelemne, som var sendt i retur til gravøren fra et annet av landets poststeder. Poststyret sendte dette videre til Larvik Postkontor den 25. juni. Så vi kan anta at stempelet
var poståpneren på Lunde i hende til åpningen den 1. juli.

Postkassen på Lunde i 1896

Posthornskiltet på Lunde i 1896

Brevkort sendt fra Sem den 4. mars til Hedrum Fattigkommisjon, mottagerstemplet Hedrum 5. mars 1897

Det var
EDVARD ANDREASSEN LUNDE
(født 2. mars 1851 – død 28. des. 1943) som ble beskikket til poståpner. Han ble født i Nevlunghavn, men flyttet som ung til Melø i Hedrum. Tre ganger i uken gikk han på omgangsskole. Denne holdt til på Bjerke. Etter hvert ble han konfirmert av sogneprest Floor i Hedrum kirke.
Allerede som 17 åring dro han til sjøs med Larviks barken ”Gode Moder”, som var eid av de ”mektige” brødrene Berg og gikk i det som ble kalt ”isfri sommerfart” på Østersjøen. Hyren var på omtrent 16 kroner i måneden. Etter å ha tatt styrmannseksamen ved ”Navigasjonsskolen” i Larvik i februar 1874, var han klar for et videre sjømannsliv som styrmann og det fortelles at han seilte på alle verdens hav.
Etter å ha seilt som kvartermester og tjente gode penger på en av den engelske ”Hvite Stjerne Linjens” store og gilde 15000 tonnere, kom han hjem i 1885 og kjøpte gården Lunde. Men etter kun 2 måneder som ”landkrabbe” reiste han ut igjen med samme rederi, for en periode på 4 ½ år. før han endelig kom hjem og slo seg ned som gårdbruker på Lunde.

Interiørtegning av Poståpneriet på Lunde
slik det var ved oppstarten i 1896. Denne tegningen var lagt inn og gjemt inne på baksiden av fotografiet fra 1896, og ble gjennfunnet da jeg skulle få kopi av dette unike bildet !
Legg merke til at det var dagligstuen som ble benyttet som poståpneri !

Som en kuriositet kan også nevnes at han den 14. januar 1889 fikk godkjent sitt amerikanske statsborgerskap av ”United States District Court for the District of Massachusetts” i Boston. Antagelig fikk han godkjent dette etter mange års fart til amerikanske havner.

EN UNG SEILENDE DAME OG HENNES REDNINGSMANN
Selv om Andreassen Lunde aldri forliste som sjømann, har han fortalt at det var nære på mange ganger. Men en gang gikk ting galt. Den engelske rederen av ”White Star Line” hadde vært med på en tur over til New Orleans sammen med sin kone og deres 20-årige vakre datter. I New Orleans hadde noen av mannskapet tatt med den unge damen på en rask seiltur.
Etter at de var kommet vel tilbake til skuta, ville mannskapet ta seg ”en lur”. Datteren derimot, som mente seg erfaren nok til å seile alene, dro ut på egen hånd. Men allerede etter en kortere seiltur, kom en kraftig kastevind og kantret båten, heldigvis bare omtrent 70 meter fra skuta.

Dette er den unge engelske kvinnen som ble reddet av Edvardsen.

Da det så ble gjort anskrik, kom mannskapet seg på dekk. Andreassen var av de første og han kastet seg resolutt ut i vannet. Piken som hang i båtripen kunne ikke svømme, og greide knapt å holde seg fast lenger, da redningsmannen fikk fatt i henne. Snart hadde han brakt henne trygt bort til leideren som hang ned ved skutesiden. – Og det var nok på hengende håret, for bare 5 minutter senere var haien kommet til ulykkesstedet!! Andreassen ble hedret med en vakker gullring med små diamanter for sin besluttsomme opptreden, og piken var ham evig takknemmelig.

KRAFTIG UTVIKLING
I et intervju Ø.P. gjorde med ham i forbindelse med hans 25 års jubileum som poståpner den 25. juni 1921, forteller han at han fikk god hjelp av sin kone på poståpneriet. Ved siden av å være poståpner og gårdbruker, hadde Andreassen mange verv innen kommunen; bl.a. 8 år i herredstyre. Han hadde også vært formann i Assuranceforeningen i 15 år, vært medlem i skolestyret etc. etc.
Andreassen forteller videre at en av de største forandringene i hans tid som poståpner, var økningen i bancoforsendelser. De første årene, fortetter han, ble det sendt pengeforsendelser for ca. 35000 kroner gjennom Hedrum poståpneri. I løpet av de neste 20–25 årene var dette beløpet øket til mellom 5 og 600000 kroner pr. år !

Utklipp fra Jarlsberg og Larviks Amtstidende den 27.mars og 29.juni 1899

De første årene på Lunde ble posten dit, sendt med toget fra Larvik til Holmestrand. Derfra med hestetransport over Hvittingfoss, og så ned hele Lågendalen! Posten kunne på denne måten bli svært gammel før den kom mottagerne i hende, minnes Andreassen. Også Østlands-posten gikk samme vei, men folk fant seg merkelig nok i det på den tiden. (Dette skjedde bare i de 3–4 første årene, for allerede før århundreskiftet, nemlig fra 1. juli 1899, ble posten kjørt opp dalen fra Larvik. Da med hest og vogn.
… og senere i Poststyrelsens ”Oppgave over postgangen i Norges postruter, 1916” fortelles det om rute 2465;… Larvik – Svarstad om Hedrum, Kvelde, Hvarnes og Steinsholt søgnedaglig med automobil efter middagsposttogets ankomst fra Kristiania; tilbake til forbindelse med eftermiddagsposttoget til Kristiania. Utenfor automobiltiden kjørende fra Larvik om mrg. Med tilbakekomst om em.)

Bilde fra rundt 1900 – 10 er utlånt av Odd Bjerke. Poståpneriet er det hvite huset til venstre for flaggstangen. Damen på bilde er dessverre ukjent.

LANDPOSTBUD
Bare 2 år etter opprettelsen av Hedrum poståpneri på Lunde, ble det i 1898 startet opp landpostruter fra de 3 poståpneriene som da var i Hedrum kommune;… Hedrum, Kvelde og Hvarnes. I intervjuet i 1921 forteller Andreassen videre at han hadde 2 landpostbud, som gikk ut fra Lunde. Straks postkjøreren hadde ankommet med posten og den var blitt sortert, gikk budene ut på sine ofte krevende runder, … ”Og nå kan bøndene lese avisen samme dag som den blir sendt ut !” I 1921, fortalte han, ble det ekspedert ca 300 aviser daglig ved poståpneriet, hvorav 105 var Østlands-posten. ”Landpostbudene er paalidelige og samvittighetsfulde, saa alt er rigtig kjækt”, avsluttet jubilanten.

Bilde viser fra venstre; Marit (Edvards andre kone, senere poståpner på Reinemo), Edvard Andreassen Lunde
og en ukjent nabokone på utsiden av Poståpneriet på Lunde fra 1920-årene.

KVINNELIG POSTÅPNER
Etter 26 år som poståpner, gikk Edvard Andreassen av med pensjon i 1922. I ”Cirkulære fra Departementet for Handel, Sjøfart, Industri og Fiskeri; Poststyrelsen”, informeres det om at fra 15. april 1922, er hans kone Marit (f. 1889) beskikket som poståpner. Det var nok hun som i praksis mang en dag hadde fungert som poståpner for sin mann. Og da de i 1933 skulle flytte fra Lunde til Reinemo, ville de gjerne at poståpneriet skulle følge med på lasset.
(Når flyttingen virkelig skjedde, der tar jeg avisinnlegg og Therese Eriksens ord for ”sannhet”. Hun forteller i intervjuer både med ØP og Nybrott at det skjedde i 1933. Lokalhistoriebøkene derimot sier ofte det mer ”tvilende” året 1935.)

FLYTTING TIL IRRITASJON
Men å flytte en statsbedrift er ikke alltid en enkel sak. Dette måtte fru Andreassen søke om, og søknad til poststyret ble selvfølgelig sendt. Men for å få godkjent flyttingen, forlangte poststyret at det måtte fremskaffes uttalelser fra myndigheter og en del andre berørte parter i Hedrum. Man ville ha til uttrykk fordeler og ulemper ved nyordningen. Poståpneren anmodet bl.a. et par kjente menn på Ringdal-ruten, som lå på østsiden av Lågen, om uttalelse.
Da flyttingsplanene og forespørselen ble kjent, vekket den opp, spesielt i Rødbøl krets, gammel irritasjon over utilfredsstillende postombæring. Der hadde mange slett ikke vært fornøyd med at posten først ble mottatt og sortert i Larvik, så sendt opp til Lunde på vestsiden av Lågen, for der å bli sortert på nytt, før den endelig ble brakt til østsiden med landpostbudet på Ringdal-ruten. Enkelte mente av posten med dette ble forsinket med 2–3 dager, ja noen ganger helt opp til 8 dager i forhold til post behandlet på Sandefjord postkontor og derfra for eksempel sendt med deres Gogsjø-rute.
I et leserbrev i Ø.P. i januar 1933 kom det fram stor irritasjon og frustrasjon over postombæringen i Ringdal krets. Man så ingen fordeler for området at poståpneriet ble flyttet en eller to kilometer sydover mot Larvik. Nå, mente innsenderen, når tiden endelig var inne for en nyordning, så måtte det gjøres forandringer til fordel for nevnte krets. ”Tror noe tenkende menneske at åpneriet i menneskealdre fremover blir flyttet eller omordnet hvis det nå flyttes til Reinemo? – Å nei! Da vil man i Larvik gni sine bløte hender og si ”man har arbeidet intenst”, man har ”gjort hva man kunde” og ”nu h a r dere fått det efter eget ønske”.
En lenge påtenkt postanstalt ved Sundet, ville heller ikke medføre fordeler for beboerne langs den ”gamle” postveien. Derfor la han fram flere forslag til forbedring. Et gikk ut på at budet hadde oppstart fra Larvik og ikke Lunde. Et annet at postombæringen ble lagt under Sandefjord, og at det ble opprettet en privatfinansiert gangpost fra Jåberg, brakt ut av unge menn med ”initiativ, energi og fysiske krefter”. Denne, mente innsenderen, ville bli så vellykket at den med en viss sannsynlighet ville gå over i statsbedriften etter en tid. I dette forslaget lå det kanskje en viss forståelse for ikke å øke utgiftene til statskassen, så vanskelige som tidene var på 1930-tallet.
Protestene tiltross, det ser ikke ut til at det ble innført store forandringer og poståpneriet ble flyttet til Søndre Reinemo med Marit Andreassen Lunde som poståpner.

Bilde viser Reinemo året etter at poståpneriet var blitt flyttet hit fra Lunde. Postkassen og postskiltet kan så vidt sees bak bjørka midt på bildet. Fra 1934.

BI-STILLING
Vanligvis var det å være poståpner en dårlig betalt bistilling. Man måtte ha annet arbeid ved siden av, for å overleve. Derfor ser vi ofte at stillingen ble lagt til folk som for eksempel drev butikk, ysteri, jernbanestasjoner, dampskipsekspedisjoner, skolelærere, eller rett og slett som på Lunde; hos en gårdbruker. Det var derfor slett ikke noe uvanlig at den beskikkede poståpner fikk god hjelp av sin kone/mann og barn eller andre knyttet til stedet.
Til hold av kontor, ble det ytet en kontorholdsgodtgjørelse fra Poststyrelsen. En
”poståpnerprotokoll” i Postmuseet viser at Hedrum poståpneri ved Marit Andreassen Lunde fikk årlig kr. 100,- for ”leien” av lokalitetene både i 1922 og 1939. Som vi ser, ble den altså ikke justert noen gang på alle disse 17 årene!

MODENT FOR UTSKIFTNING
Det gamle stempelet som ble tatt i bruk i 1896, var modent for utskiftning i 1940. Det hadde vært inne til reparasjon hos gravør i Oslo i slutten av mai 1939. Grunnen var helt sikkert, som for svært mange av de gamle norske stemplene, at det ikke var bygget med tall som kunne angi årstallet 1940. Som også for Kvelde poståpneri, var det i de få dagene denne reparasjonen forgikk, i bruk et reservedatostempel. Slitasjen på det gamle stempelet har nok vært stor, for gravør H. Rui i Oslo fikk i oppdrag å lage et nytt stempel. Det ble ferdig 1.mai 1940 og sendt fra hovedstaden den 7. Allerede den 9. mai ble det over 40 år gamle stempelet returnert fra Larvik Postkontor. Et avtrykk som er slått inn i Gravør H. Rui`s avtrykksbok viser siste ”offisielle” bruksdato den 8. mai 1940.

Også i 1947 hadde Hedrum Poståpneri behov for et reservedatostempel. Nøyaktig hvorfor vites ikke. Men den 21. januar ble det meddelt postintendanten fra Larvik Postkontor, at det var behov for reparasjon av Hedrums stempel. Vi kan anta at det hadde blitt problemer med innstillingen av datotallene. To dager senere ble så stempelet sendt inn for utbedring og returnert Larvik den 28. januar. Reservedatostempelet ble returnert postintendanten den 30. januar.

LITT OM REINEMO
Poståpneriet lå i den nordøstre delen av det store huset. Noe ordentlig kontor i dagens forstand, var det ikke, rommet var nok opprinnelig bygd som en liten stue eller et kammers. Derfor hadde det ingen egen inngang fra gården. Besøkende måtte gå inn hovedinngangen, passere forbi kjøkkenet og spiskammerset, og tråkke over kjellerlemmen. Døren inn var i hjørne av rommet og midt imot, på husets østside var det et vindu.

I rommet var det et stort rundt bord, hvor de to landpostbudene tømte postsekkene når posten skulle sorteres. På nordveggen var det satt opp en reol med hyller i to etasjer og posten ble omstendelig lagt i rett hylle under sorteringen.
På gulvet stod det et spinkelt jernskap. Det var her penger og frimerker, og sikkert også verdipost, ble oppbevart. Men hvor sikkert det egentlig var, kan nok diskuteres, fordi låsen var svært dårlig! Det trengtes nok ikke noen Gjest Baardsen for å ta seg inn der!

Mot veien, på husets vestvegg, var det satt på en rødmalt postkasse, og emaljeskiltet med posthornmotivet på prydet også veggen. Dette hadde blitt demontert og tatt med fra Lunde. Rett før krigen ble de gamle erstattet med nye tidsriktige ”effekter”. Disse ble senere flyttet med poståpneriet til Bommestad.

Husets eneste telefon var plassert rett innenfor døren til ekspedisjonslokalet og den var knyttet opp mot Lauvemoa sentral. Det var ikke mange abonnenter som var knyttet opp mot sentralen, bare 11/2 side i telefonkatalogen fra 1943. Da hadde man ikke engang telefonnummer, det ble bare spurt etter navn. I 1955/56-katalogen har telefonnummer kommet inn, og kanskje er det fortsatt noen som husker nummer 4544. Det var nemlig nummeret til Hedrum Poståpneri ved Arne Eriksen! Sentralen ble for øvrig automatisert fra 1972.

Bildet til venstre viser den gamle postkassen og postskiltet som prydet både Lunde og Reinemo.

ÅPENT ETTER BEHOV
Mens poståpneriet lå på Reinemo var det meningen at det skulle være faste åpningstider, slik at ”betjeningen” bedre kunne fordele annet arbeid utover resten av dagen. Denne åpningstiden var knyttet opp mot postens ankomst til poståpneriet. Men som på så mange andre poståpnerier og forretninger på den tiden, hadde ikke alle (ingen) tid til å komme i åpningstiden. Ja, da var det ikke annet å gjøre enn å praktisere ” åpent etter behov ”- prinsippet. Det fortelles at selv ikke hjemmeværende koner kunne komme til rett tid. Det spilte ikke noen rolle om poståpnerfamilien var opptatt på jordet, i fjøset, i hønsehuset eller holdt på med andre viktige sysler. De ”trengende” kundene oppsporet gjerne betjeningen og da ble arbeidet lagt til side, og folket fikk ekspedert sine postale behov. Vel, det hendte nok ikke sjelden at åpneriet også her ble tatt i bruk som ”sladrebu”, ”sosialkontor” og nyhetsformidler.

Kopi av 2-rings stempelet med tverrbjelker, slik det ofte fremkommer, etter at skaden kom i undre bjelke.

RADIOEN OG HESTEN SOTEN
Under den annen verdenskrig, (i august 1941) ble alle nordmenn pålagt å levere inn sine radioapparater. Folk flest torde ikke gjøre annet og fulgte opp tyskernes ordre om innlevering. Noen hadde heldigvis flere, og tok sjansen på å beholde en, godt gjemt, slik at de kunne lytte på London-nytt og formidle siste nytt til andre. Av de få som tok sjansen på dette var poståpner Marit Andreassen Lunde og datteren Elise Therese. Som postfolk visste de nok hvem de kunne stole på, når nyheter fra London senere skulle bringes videre til nyhetshungrige Hedrum folk.
Oppe på loftet sto radioen og selv når tyskerne hadde rekvirert stua under, som varmestue, under et søk etter flyktninger (Steinsholt-brødrene) i skauen i nærheten, kunne Therese ikke dy seg, hun måtte opp på loftet å lytte til London.
Men så en vinterdag ville det seg slik at radioen gikk i stykker og i all hemmelighet måtte den sendes med hest og slede til byen for reparasjon. Etter en stund fant reparatøren ut av feilen, deler ble fremskaffet, og endelig var den klar til levering.
Når fru poståpner Marit skulle returnere hjem, fløy villstyringen av en hest, med det fine navnet, Soten, ut. Resultatet ble at breisleden veltet og alt om bord endte ute i gata, også radioen. Til alt hell strømmet det til med ” gode nordmenn ”. De stilte seg i en beskyttende ring rundt, slik at ingen fikk innsyn, fikk sleden på rett kjøl, radioen og alt annet oppi sleden og så ble Marit sendt videre hjem mot Reinemo. Alt skjedde så raskt at ingen uvedkommende oppdaget uhellet og den forbudte radioen.
Heldigvis endte episoden godt. Radioen kom godt skjult på plass på loftet og dermed kunne lyttingen og informasjonsflyten fortsette, … på godt ”postmannsvis”.

THERESE VED BRUA
I ”arv” etter moren, ble Elise Therese (gift med Arne Eriksen) midlertidig ansatt som poståpner fra 1. august 1948, en stilling hun ble fast ansatt i, fra 1. oktober samme år. Poståpneriet flyttet med henne litt lenger syd, nemlig til det lille nybygde huset på Bjørnstad u/ Nordby (eller som mange kjenner det; det lille røde huset ved minnesmerket ved brua.)
Etter flyttingen til Bjørnstad skjedde det en liten forandring i utleveringstjenesten. Det ble en god del flere kunder som fant det hensiktsmessig å hente posten sin selv, og ikke lenger vente til budene kom ut med posten ”over middag”. Derfor ble det slik at en del folk ankom poståpneriet straks etter postens ankomst.
Therese huskes som en rettferdig og svært snill dame. Lars Thore Kjær, bodde som gutt rett over veien for poståpneriet, og det hendte han var så tidlig ute for å hente posten, at døren ikke var åpnet og Therese fortsatt holdt på å sortere på innsiden. En annen som hentet posten selv og også pleide å være tidlig ute, var sogneprest Rolf Selvig. Han hadde alltid hastverk, og likte svært dårlig at han kom som nummer to i køen. Derfor hendte det at han nappet unggutten hardt i øret, for å gi et hint om at soknepresten måtte komme foran den unge poden. Men innefra hadde fru Therese sett det hele, og til sogneprestens lett irriterte brumming, forsvant Lars Thore ut av poståpneriet, noe sår og rød i øret, men som første mann med dagens post!!!

Her sitter tidligere poståpner Marit Andreassen Lunde på trappen til Bjørnstad på Bommestad, sammen med sin datter daværende poståpner Elise Therese Eriksen. Bildet er fra 1952 og på veggen sees postkassen, posthornskiltet og emaljeskiltet som forteller at her er HEDRUM POSTÅPNERI. I dette huset ved Bommestad var det poståpneri fra 1948 til 1968. Inngangspartiet ble forandret noe etter at posten ble flyttet opp til Nanset.
Opprinnelig hadde posten og ”privaten” hver sin inngang.

22 M/M

Kopi av Krags Maskinfabrikk`s avtrykk, før levering av 22m/m-stempelet
Nye mindre stempler hadde blitt mer og mer vanlige i Norge fra midten av 1950 og utover. Hedrum fikk sitt lille 22 m/m stempel i 1959. Det gamle stempelet, som forresten hadde fått en skade i ” undre tverrbjelke ” rundt 1949, ble da byttet ut. Leverandøren var Krags Maskinfabrikk, som nå hadde overtatt en del av stempelproduksjonen for Postverket, og et
”ferdig-for-leveringsavtrykk” i deres stempelbok, er 12. februar 1959.

PENGESKAP OG OPPGJØRETS TIMER
Før man kom fram til 1950-årene hadde det holdt å oppbevare postanstaltens penger i små skrin, kasser eller svært usikre jernskap. Nå hadde Hedrum Poståpneri flyttet inn i nytt hus, hvor det var skikkelig ekspedisjonslokale og etter hvert som pengestrømmen økte, kom behovet for sikrere oppbevaring av verdiene. Men det var ikke bare bare å få inn et stort og tungt pengeskap. På Bjørnstad måtte gulvet forsterkes på grunn av skapets vekt!
Hver halve og hele måned var det regnskapstid for postanstaltene, så også på Hedrum poståpneri. Her deltok hele familien, og hver og en hadde sin spesielle oppgave. Sønnen, Bjørn, husker at han hadde ansvaret for å telle frimerker, de ferdig frankerte postkortene og etter hvert som Postsparebanken kom i virksomhet, fra 1950, også innskuddsmerkene til dette formålet. Det hendte at regnskapet ikke stemte, og da var det bare å starte på nytt, til feilen ble funnet!

Interiørtegning fra poståpneriet på Bommestad.

MED LÅGENDALSRUTA
Hedrum Poståpneri hadde Larvik Postkontor som overordnet postkontor. Herfra ble dagens post sendt oppover Lågendalen ca kl 1200 og avlevert til poståpneriene. Godsruta, som vanlig tok med seg posten, ankom Hedrum Poståpneri mellom kl 1300 og 1330. Tidligere på dagen, mellom kl 9 og 10, hadde den vært innom på nedtur, for å ta med seg alt det som skulle sendes. Dette skjedde 5 dager i uken.
Postutleveringen opp til Bjerkegårdene lå også under Hedrum Poståpneri. Dit ble det for langt for landpostbudene å dra, så posten ble sendt med bussen oppover ved 14-tiden.

FLYTTEFOT NOK EN GANG
I 1950- og 60 årene ble Nanset området mer og mer utbygd, og ønsket om å få et postkontor her øket voldsomt mot slutten av 1960-tallet. Ideen hadde vært framsatt flere ganger helt tilbake fra tidlig på 20-tallet. Ofte var det valget av lokaliteter som stoppet avgjørelsen. Men
da Larviks Auto-Central a/s kjøpte Nansetveien 102, ble det fart i sakene. Selv om det framkom mange protester, ble det bestemt å ”legge ned” Hedrum poståpneri på Bommestad fra 1. mars 1968, for så å flytte det til Nanset med nytt navn;…*NANSET POSTÅPNERI* !!
Som nevnt framkom det flere protester, og i avisene kunne vi lese innlegg både om navnebytte og flytting. – Hvorfor skulle ikke kommunen ha et postkontor med kommunens eget navn? – Hva med avstanden mellom Nanset og Kvelde? – Hvem kommer til å huske å skrive Nanset poståpneri, når de skriver sin adresse? – Ja, det var en del som følte seg tilsidesatt av Postverkets avgjørelse.

Men Nanset ble det, og avgjørelsen var nok tatt i Postverket lenge før den lokale diskusjonen kom i pressen. Vi ser bl.a. at ni måneder før åpningen (den 16/6-1967), lå de to første håndstemplene med teksten ”Nanset” ferdig til utsendelse, gravert hos H.Rui a/s i Oslo, så snart kontoret var ferdig til bruk og flytting kunne gjennomføres. Disse stemplene ble tatt i bruk første dagen på Nanset, samtidig som alt med ”Hedrum-navnet” på ble tatt ut av bruk, og postalt sett eksisterer ikke Hedrum etter 1. mars 1968.

Kopi av det første Nanset stempelet.

THERESENANSET
Selv om postanstalten ble flyttet, ble fortsatt Therese værende som poståpner. Arbeidsdagen
oppe på Nanset, ble nok en helt annen virkelighet enn de gode gamle dagene på Bommestad. Aktiviteten og tilstrømningen av kunder til det drøyt 65 kvm ”lille” lokalet var stort. Mange kunder som før hadde brukt postkontoret i byen, valgte nå av bekvemlighets hensyn å benytte det langt mer hensiktsmessige Nanset. Men verken Postverket eller fru Eriksen var nok forbredt på denne store tilstrømningen av kunder. Det tok tid før nok hjelp ble satt inn og det lille kontoret ble oppgradert til å betjene kundene på en dertil tilfredstillende god måte. Derfor har det nok vært mange, lange og svært harde arbeidsdager for den nesten 60 år gamle fru Eriksen. Hennes mann Arne, som ofte hjalp støttende til på Bommestad, når han ikke var på arbeidet hos Trygve Thorsen a/s, synes å ha fått et vikariat på Nanset, etter at han sluttet hos Thorsen..

FRA ÅPNERI TIL KONTOR
I 1973 trakk Elise Therese Eriksen seg tilbake etter nesten 25 års innsats for lokalsamfunnet i Postens tjeneste. Arnulf Wallan tok over embetet fra 1. juli. Postverket valgte fra 1. november samme året å oppgradere Nanset poståpneri til ”postkontor B”, med en postmester som daglig leder. Det nye navnet ble Nanset postkontor. Wallan ble dermed den første POSTMESTEREN på Nanset (fra 1/11-1973)
… Men dette blir en annen historie!

KILDER;
A. Allum ; Hedrum – A. Kihle; Lardal – (Jarlsberg og Larviks) Amtstidende
A. Ambjørnsen; Larvik Postkontor – Frimerke-Kontakt, V/ Arne Bye – Odd Bjerke
Hedrum Bygdebok I, II, III – Heidarheim – Astrid Landsverk
Larviks Historie – Bjørn ( Eriksen ) Lunde – Randi H. Nielsen
Ellef Odberg – Postmuseet
August Schou; Postens historie i Norge
Sverre Steen, Kristiania Postvesen 1647 – 1921 – Theoline Verrum
( Ø.P. ) Østlands Posten