I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord nanset

Nanset Ungdomskorps Kvinneforening. Samlet av Jan Einar Bredal

Til stor glede for de aller fleste, hadde Nanset Guttemusikkorps kommet i gang i 1937. De stolte musikkglade barna (les guttene) var i ”alle” aldere, derfor varte det var ikke lenge før noen av dem var kommet et godt stykke inn i ungdommen.
Hva skulle man gjøre når podene ble for gamle til guttekorpset?
Spørsmålet var betimelig relevant. Likevel var det tydeligvis en del uenighet blant de eldre involverte på Nanset om dette. En del damer som hadde vært medlemmer av guttekorpsets kvinneforening, valgte, grunnet motsetningene som oppsto under diskusjonene, å trekke seg ut. De var engstelig for at guttene enten ville slutte å spille eller finne interesse for korps utenfor Nanset. Dermed var det duket for det litt underlige at det ble dannet en kvinneforening for et ungdomskorps, som ennå ikke var etablert!
Det var på den første dagen i februar i 1943, ennå mens den andre verdenskrigen raste og det meste av foreningsliv i Norge enten var forbudt eller strandet, at en del damer (nok av det ”sjeldne” slaget) møttes på Nanset Skole. Denne kvelden dannet pådriverne, utrolig nok, Nanset Ungdomskorps Kvinneforening. Som seg hør og bør, ble det valgt et lite styre med fru Anna Torp som første formann og fru Alvilde Langvik som viseformann. Om det fortsatt uvisse skulle skje at det ville innkomme noen penger, trengtes en kasserer. Her valgte de fru Nini Edvardsen og som pennefør sekretær ble Margit Karlsen valgt. Ett sted finner jeg at fru Helene Løvås og fru Gudrun Roppestad var styremedlemmer (I ei annen ”referatbok” blir fru Roppestad oppført som sekretær, og det henledes nok til Maggie Roppestad, som ble den neste sekretæren, etter valgte på årsmøtet i 1944!). De øvrige medlemmene denne kvelden var, vertinnen Asta Renholt, Alvilde Langvik, Inger Evensen, Henriette Eriksen, Borghild Ingebretsen, og Maggi Eriksen. (Ellers blir det nevnt at foreningen allerede oppstartsdagen hadde 19 damer på sin ”medlemsliste”.)

Det var tiltenkt at damene skulle ha sine møter på Nanset Skole, men dette skulle snart vise seg å komme til å bli noe problematisk. Plutselig var skolen okkupert av tyskerne og rommene fulle av fremmede soldater. Dermed åpnet fru Asta Renholt sitt hjem hjemme i Gamle Kongevei 35, gang etter gang fra høsten 1943.
Små utlodninger gjennom året 1943, hadde allerede ved nyttår gitt litt penger i den ”nyåpnede” lille kassa. Gevinstene var av det sparsomme og nøkterne slaget. Man tok det som kunne framskaffes; slik som en liten brikke, velvilligst heklet av fru Julie Larsen. Så fortelles det, hadde det blitt innkjøpt et halvlodd til kr.5, en annen gang en kokebok (innkjøpt hos Th. Fjellanger for kr. 8.96.) og f.eks. dameundertøy til juleutlodningen. Denne gevinsten var det fru Alvilde Langvik som gikk gledestrålende av gårde med, til en viss misunnelse fra de andre fruene. Til sammen kunne kassereren begeistre medlemmene med at kassadagboken viste inntekter på kr.487.45, mens utgiftene kun var på kr. 83,08. Dermed kunne et overskudd på hele 404 kroner og 37 øre overføres til neste år!
Krigen skulle fortsatt prege den lille initiativrike forsamlingen. Da høsten og mørket atter kom, måtte møter avsluttes tidlig på grunn av blendingsvedtektene og redselen for flyalarmer, som stadig hang over dem. – Korps ble det ikke i 1944 heller, men møtene fortsatte ufortrødent og de stadig utførte utlodningene påførte nok mangt et Nansethjem betydelige innhugg i de allerede stramme husholdningsbudsjettene. Gevinsttilbudet kunne variere mye, men det synes som den beste var den dagen da hovedgevinsten var en pakke med noe så sjeldent som fersk fisk. Den heldige som stakk av med denne, fru Inga Foss, slapp i henhold til referatboken, å stå i fiskekø neste dag! Men møter ble det og det aller første årsmøtet ble avholdt den 7. februar 1944. Også dette synes å ha funnet sted hos fru Renholt. Rasjoneringer var det på meste. Men slikt satte ingen stopper for den planlagte festen. Alle hadde med seg litt hjemmefra og til sammen ble det servert deilig mat, litt drikke, sang og mye moro.
Her er første vers fra Kristian Løvås sangbidrag til dette årsmøtet (han var Helene Løvås mann);
Vær velkommen alle sammen her i kveld,
Vi bør kanskje regne det for grisehell,
At vi nu kan sitte her
Og kose oss med deilig mat
Og det beste er det er-te surrogat …

Ja, slik lød første vers i ”velkomstsangen” denne spesielle dagen.

Om det var krigen som fikk damene sveiset slik sammen, vites ikke. Drømmen om en snarlig fred, hadde de alle som en. Siden myndighetene la demper på nærmest all større møtevirksomhet og reiser, valgte damene utflukter i nærområdet som et samlende bidrag. Badeturer til Farris i sommermånedene holdt motet oppe, så også hytteturer, bl.a. til fru Torps hytte på Breidal.
Foreningens andre årsmøte ble avholdt hos fru Astrid Larsen. Det inderlige ønsket om fred hadde dessverre ikke gått i oppfyllelse. Lite mat fantes hos mange, men siden alle, som vanlig, brakte med seg litt, ble også denne samlingen preget av hygge og moro. Faktisk fikk de samlet råvarer nok til lapskaus denne gangen.
Og oppmuntrende sanger fikk de lagt på bordet. Her et vers fra Maggie Eriksens bidrag, sunget til melodien fra ”Tordenskjolds vise”;
Ja, nå samles vi igjen
til den andre årsfesten
for ungdomskorps vi arber jo
ja, det er vårt mo-o-tto!

Også dette året, med alle sine vanskeligheter, hadde bidratt til et etterlengtet bidrag i kassererens lille, unnselige kasse. Totalt hadde damene et overskudd på over 900 kroner bare etter disse to første årene. Og fortsatt var det damene selv som ved utlodninger på sine månedlige møter, bidro mest til dette overskuddet.

Fredsåret 1945.
Året 1945 startet ikke ulikt årene før. Men det var akkurat som det lå noe spesielt og oppmuntrende i vårluften dette året. Damenes tanker og innsats for et ungdomskorps kom til å skyte ekstra fart da freden endelig ble en realitet ute i maidagene;
Endelig har vi freden fått
Og vi føler det er så godt,
Vi frie menn og kvinner er,
Som kan rope hurra her…

Skrev Maggie Eriksen i møteprotokollen denne høsten.

Møtene som fulgte etter 8. mai, var preget av frihet og utferdstrang. Nå var det blant annet tid for mer avslappende, lengre turer. Blant ”eksekusjonene” tar jeg fram turen til Rømminga den 21. juli 1945. For de som ikke kunne ta seg fram til Vestmarka selv, hadde Olaf Roppestad stilt både lastebil og sjåfør til disposisjon. På Rømminga var det invitert til skikkelig låvefest, en fest hvor også lokalfolket frivilligst stilte opp. Med bilen fullastet med lystige menn og kvinner, mat og instrumenter dro de av gårde, klare til en hyggelig jubalong. Utover kvelden ”spilte musikken opp til dans, så da var det anledning til å få svinga seg for alle dem som hadde lyst. Men stemningen kom først da de hadde fått seg noen knerter innenfor!” … og det hele varte til langt ut i de små timer.

Og det var i dette ”jubelbruset” damene i kvinneforeningen snart kunne se fullbyrdelsen av sitt iherdige arbeid. Den 18. september 1945 ble endelig Nanset Ungdomskorps stiftet. Det var slett ikke bare ”jentene” som gledet seg. Likevel fikk korpset en trang fødsel. Instrumenter var det overhodet ingen overflod av og særlig med penger til å kjøpe nytt var heller ikke til stede. Gleden var derfor stor da det ble ”gjenfunnet” noen instrumenter på et loft på Langestrand. Disse skal vissnok ha tilhørt ”Misjonsmusikken”.
På møte fredsårets 1. oktober, kunne formannen, fru Alvilde Langvik, lese opp et meget hyggelig brev for de spente frammøtte fruer;
Nanset den 19. sep. 1945.
Til Nanset Ungdomsmusikks Kvinneforening.
Undertegnede vil herigjennom på vegne av det nystartede ungdomsmusikkorps på Nanset, få rekke overnevnte kvinneforening en hjertelig takk for det arbeid den hittil har utført for stiftelsen av ungdomskorps. En håper derfor at korpset når det for alvor kommer i sving, vil både glede og gagne unge og gamle musikkinteresserte. For at et nystartet korps skal kunne bli levedyktig, må det ha en institusjon bak sig, som kan tre støttende til i eventuelle knipetak som måtte kunne komme til å melde sig. Det er derfor å håpe at den kvinneforening som hittil har arbeidet for å få startet korpset ikke vil gi opp, men fortsette på det gode arbeide som er påbegynt. Korpset på sin siden, vil gjøre alt for at et godt samarbeide med kvinneforeningen kan komme i gang. Idet en håper på gjensidig oppofrende arbeide fra begge kanter tegner en for.
Nanset Ungdomsmusikkorps.
For tiden formann
Rolf Heide.

Nanset Ungdomsmusikkorps ca 1948. Foto Ludwigsen

Etter et par mindre gaver på 100 og 200 kroner ved oppstarten, overleverte så kvinneforeningen sitt første virkelig store bidrag til korpset. Den 4. februar 1946 ser vi den største utgiftsposten i foreningen hittil. Hele 1300 kroner skulle gå til betalingen av de ”gjenfunnene” instrumentene. Instrumentene ble oppusset og skinte snart som nye. Dirigent hadde man også klart å få med seg til korpset. Korpset første taktstokkfører, het Walter Eriksen.

Kristian Løvås var stadig framme med støttende og oppmuntrende sanger, så også på kvinneforeningens romjulsfest 1945. Fjerde verset hans forteller mye, der de sang det til melodien fra ”Vi vandrer med freidig mot…”;
Men fakta må vi innrømme,
at det er kvinner bakom alt.
Det var dem som først begynte
og som mannfolka påskyndte.
./. Så de for det vår ros skal ha,
i fellesskap det går nok bra./.

Møtene og utlodningene fortsatt ufortrødent videre, måned etter måned. Det store målet nå, ble uniformer til guttene. Men slikt kostet ”store” penger og de grodde fortsatt ikke på trær. Noen penger var det i kassererens kasse og med velvillig hjelp fra Hedrum Sparebank, ble et lån på kr. 1700 tatt opp i banken. Dermed ble innkjøpet av musikkjakker for formidable kr. 3172,- finansiert.
Den 15. april 1948 ble så den store dagen. Da hadde damene innkalt til et ekstraordinært møte på Nanset Skole. Dette var en dag de hadde sett fram til svært lenge. Ungdommene, vel 20 stykker, hadde møtt fulltallig opp, og sammen med mange andre, ventet de spente på hva som ville skje. Det ble en minneverdig høytidsstund, hvor en etter en av guttene ble ropt opp for å motta sin burgunderrøde uniformsjakke, overlevert i god tid før 17. mai. Denne dagen var det flere taler og det ble ropt et trefoldig hurra for Kvinneforeningen og deres kjempeinnsats … og som vanlig når der er kvinner innblandet, ble det bevertning med smørbrød og kaffe.
Jeg bør vel nevne at damene ikke hvilte på sine laurbær. De hadde pådratt seg sin gjeld for korpset og avdrag og renter ble betalt tilbake til banken til avtalt tid. Ja, så standhaftige og flinke var medlemmene, at den 11. april 1951, var lånet allerede betalt ut!

Om jeg tolker de sparsomme opplysningene rett, var det en fane som snart sto for tur for de pådriverne damene allerede rundt 1950. Utover vinteren og våren 1952-53 var det livlige diskusjoner i Kvinneforeningen om hvordan banneret skulle se ut, og en rekke prøver og ”utkast” ble lagt fram. I regnskapet for 1953, finner jeg en post på utgiftsiden som forteller at det var utbetalt kr 150 for maling av fane den 12. mai. Dagen etter ble fakturaen på dusker og frynser til ”banner” betalt. Og ganske riktig, før barnetoget startet fra Nanset Skole dette årets nasjonaldag, ble banneret avduket i skolegården til stor applaus. Den stolte formannen, fru Asta Renholt, holdt en god tale til de frammøtte. Også korpsets formann, Arnulf Gregersen, var framme og takket for den flotte gaven som skulle ”introdusere” korpset på dets vandring rundt i by og land. For damene spesielt, var dette et stort øyeblikk. Nå fikk de nok en gang se frukter av all sin nitidige innsats.
Og i 1955 ble enda 5 uniformsjakker innkjøp, til en stykkpris på kr 195. Det ser ut til at det var herreekviperingen Støtvik i Larvik, som var leverandøren i de årene. Årlige gaver tilstrømmet korpset fra de ivrige husmødrene, ja, en dag var de med å finansiere nye horn.

BILDE; Nanset ungdomskorps 1955 på vei opp i Bøkeskogen. Foto Kristian Roppestad. Jan Einar Bredal fotosamling.

Etterbestillinger på jakker kunne også være en utfordring for damene. I 1958, da de hadde bestilt 10 nye jakker til 17. mai, var skuffelsen enorm, da de ved utpakkingen oppdaget at jakkene var ulike forrige levering. Dette tiltross for at de hadde sendt inn en gammel som prøve. Støtvik ble oppringt umiddelbart, men kunne på grunn av tiden, ikke tilby dem annet enn at musikantene kunne benytte jakkene til 17. mai og eventuelt til pinse. – Ettertiden skulle vise at selv en retur til fabrikken, ga intet annet resultat enn noe ny søm. Det gamle stoffet var utgått og etter noe fram og tilbake kom man til en slags enighet. Om det ble bestilt 20 jakker, skulle det betales for 15 og det skulle også avlegges stoff nok til 5 nye jakker. Siden de allerede hadde kjøpt 10, virket dette som en grei avtale. Referat fra mars 1959 forteller at behovet i korpset var 22 jakker og med overnevnte avtale hadde alle i NUMK deretter like jakker.
Julemøtet 1961 ble arrangert på Nansethytta med 40-50 gjester tilstede. Stemningen var i taket fra første stund, forteller beretningen fra denne kvelden. Damene, som fortsatt hadde sine ideer og arbeidsoppgaver, var nok en gang frampå med en stor overraskelse. Denne dagen kunne de overrekke en tamburin stav til korpset. Jubelen ble ikke mindre da det på staven hang en gave på 300 kr. og formannen på denne tiden, Reidun Skuggedal, kunne også fortelle at korpsets formann bare kunne dra med til Holst Musikkforretning, for der lå det klart et nytt althorn, ferdig betalt! Kirkekonsertene ville lyde mye flottere med et slikt horn.

PAPIRINNSAMLINGA I 1948.
La meg hoppe litt tilbake i tid, nemlig til …
”En minneverdig mandag i august 1948. Da hadde damene i kvinneforeningen blitt enige om å samle inn papir. …
– Kvinnene snakket om papir og drømte om papir. Det gikk kanskje vel langt når fru Torp i full fart ville slenge Jørgen ut av senga, for her skal det lagres papir. Heldigvis at det ikke var mer papir hos Sorenskriveren, så de kunne få skrevet ut skilsmissepapirene. Men nu er papiret hos Union og freden gjenopprettet både hos Torps og andre.
En gang så jeg fru Løvås stå utenfor kiosken til Guren i Nansetveien og passe på når ungene kjøpte karameller. Her ropte hun til hver enkelt, … ”Kom med papiret unger! Vi samler i sekker og alle monner drar!” Forresten har a lova å samle karamellpapir te våren au, … hurra for Helene! Har dere sett åssen Asta flaksa rundt på gata som ei huegæren høne og ropte tell alle som hørte henne, ”Huss på papiret da dere!”. Ja, det er noen papiret går til hue på au. …
Klokka nærmer seg seks og de fleste sekker er vel på plass og kvinnene ser på med seiersstolte øyekast alt. Hva gjør det vel at mann og unger ikke har fått mat siste veka, når bare vi har fått tak i papir? Fru Torstein hun sprang om kapp med bilen nesten. ”Her er det papir, Arne!”, hørte vi det ropte, hu løfta og masa. Men ved alle gode ting, ble visst resultatet for henne et brokk. ”Det er ikke noe å tenke på”, sa hu, bare vi får tak i papiret, ”Det blir nok bra til neste papirinnsamling igjen!”. Nei, kom ikke her og snakk om det svake kjønn! Fru Heide og fru Gregersen, ja har dere sett dem i aksjon? De lemper papirsekker så en fullgod bryggesjauer ville missunne dem teknikken. …
Gudrun Roppestad har jo legeerklæring, for at hun ikke må bøyes i noen stillinger! Men tror dere at hun husa på det? Ryggen sto bøyd i en fin bue i hele tre timer. Overlegen på Tønsbergs Fylkessykehus skriver nå bare ut følgende resept til alle som har vondt i ryggen; … ”Bli med på papirinnsamlinga, det er helse i hvert karamellpapir!”
Ja, Selma og Maren deltok også. Wildenvey har jo dikta om Selma, men den vi har, er en sprell levende Selma. Hu har jo trena mye og her gikk ”..armer utad strekk, ned i sekken legg!” Når sekken skulle stappes helt, Selma opp i sekken spratt og tro vannet, … nei papiret. Maren stapp og leita … etter glansbilder. Dere kan tro hun fant noen fine. ”Fus for det!”, sang Maren, men Alvilde ville også ha noen, og så bytta de glansbilder på dotrappa og mintes barndommens dager.
Tilslutt var papiret pakket, konene støvete og slitne. Papireventyret var over for denne gang. Hella, Arne og Kristian kjørte papiret til den store gullmedaljen om kvelden. …

Ja, dette var litt av referatet Asta Sofie Renholt skrev i møteboken i 1948.
… og all denne jobben med papiret skulle komme til å tilføre foreningen godt over 400 kroner til den slunkne og ”sultne” pengekassen.

Som antydet over, var Nanset Ungdomskorps Kvinneforening tydeligvis ikke bare en ”pengemaskin”. Nei, det sosiale betød utrolig mye for husmødrenes samhold, trivsel og for ikke å snakke om ”selve saken”. Gjennom årene hadde det som nevnt, vært arrangert utallige turer både til nær og fjern. Ofte gikk det bra, men av og til lå der skjær i sjøen. Reidun Skuggedal skrev dette, ”i fortvilelsens ånd”, en gang i 1959 (og jeg tar med noen utdrag av prologen); …

Ja, nå skal dere høre hvordan det er her.
En tur de masa på noen og hver.
Når dagen kom, da jeg virkelig spør
om en tur til Oslo, ja bare hør;
Ella sa;
”Det bli`kke no` a
For jeg har prøvd før.
Men prøv om du kan,
Så tar jeg gjerne en tur til stan.” …
Om Elsa blei ferdig med poteta og kønna,
og Ester fikk solgt både steika og hønna,
så skulle de gjerne ble med på sønna.
Elna og Olga de ville også bli med,
så de sa ja på en – to og tre.
Alfa hun har jo så mange små,
men kanskje det selv for henne skulle gå. …
Også var det Randi, hu sa heldigvis ”ja”.
Nå var det bare to til vi måtte ha,
og det er selvfølgelig fru Høvik med kiosken.
Kiosken må stå der, fru Høvik med den.
Om Maren hos Georg så trofast er,
så regne med henne, det fikk vi la vær.
I grunnen så det trøstesløst ut for det hele.
Jeg vrei meg i vånde og svetta og preika.
Så gikk det et lys opp; ”Jeg ringer til Freia!”.
Men svaret var ”nei”,
som jeg tenkte det blei.
”Tap ikke motet”, var motto for meg da,
jeg ringer til ”Sætre” i samme fei.
Mens svaret jeg ventet,
jeg sto så jeg svettet,
da mannen sa; ”ja”,
Herre Gud, jeg ble glad.
Nå var det å ringe en omgang igjen,
i håp om interessen ble større av den.
Men akk og ve, det hjalp ikke stort.
Det ble kun en dråpe igjen av mitt mot.
Jeg håpet på fredag, bestemmelsesdagen
og våkna om morran med kiling i magen.
Men hvor ble de av,
det ringte kun fem,
… så turen ble avlyst og ferdig med den.

Men slik var det ikke med Kvinneforeningen, den forsatte ufortrødent ”inn i evigheten”, for og tre støttende til i eventuelle knipetak, slik korpsformann Rolf Heide hadde ønsket det i september 1945.

Dette bildet har jeg fått låne av Roar Lindgren, som skriver følgende: Fra venstre: Ukjent for meg, Gudrun Roppestad, Helene Løvås, Asta Renholt, Randi Lindgren ( min mor ), Maggie Eriksen,. Bak står Kari Roppestad (kone til Arne).

Avslutningsvis tar jeg med navnene på noen av de tidlige medlemmene;
Anna Torp, Alvilde Langvik, Gudrun Roppestad, Asta Renholt, Maggie Eriksen, Henriette Eriksen, Nini Edvardsen, Maren Andersen, Elise Lorentzen (Bjørnstrøm), Inga Foss, Randi Lindgren, Martha Heide, Inger Evensen, Margit Karlsen, Haldis Guldbrandsen, Borghild Ingebretsen, Ingjerd Høivik, Selma Hansen, Alfa Gregersen, Amalie Tudtvedt, Gjertrud Eriksen, Ella Karlsen, Kari Roppestad, Elsa Johansen, Elna Mathisen, Ester Håkestad, Gerd Roppestad, Reidun Skuggedal, Olga Nilsen, Bibbi Gamo, Helene Løvås, Gerd Brasten, Sigrid Hatvik, Olivia Borøy

Fjellheim steinbrudd på Nanset.

Louis Narvesen åpnet bruddvirksomhet i fjellformasjonen på gården Fjeldheim på siste halvdel av 1890-tallet. Her hadde han funnet den lyseblå varianten av ”Larviks”-labradoren. Men etter kort tids drift solgte han i 1897 bruddet og vi ser at ”Fuglevik Labrador- Syenit- Granit Co”, hvor Johs. Grønseth & Co hadde meget store eierandeler, fortsatte virksomheten. I 1940-41 står Norsk Labrador- og Granitindustri A/S som eier.

Det hadde blitt satt opp store ”trestokk-kraner” og det var anlagt skinneganger for bortfrakting av utbrutt stein. Smie og boder var bygget opp, og driften var ment som en helårs affære.
Blant mange av de større prosjektene hvor stein fra dette bruddet ble benyttet, var på fasaden av det den gang nye posthuset på Storgaten i Larvik. – Det fortelles at det var bygget skinnegang fra bruddet bortover dagens Oberst Peters vei, nesten til Nansetveien. I enden her ble store steinblokker lastet opp på solide vogner, som ble trukket av hester nedover til havnen.

Det har vært litt vrient å framskaffe informasjon om den eldre driften i Fjellheimbruddet. Men jeg har fått Kåre A. Lie til å fortelle litt om steinbruddet fra sine barndoms erindringer på slutten av 1940 årene og de første årene av 1950-tallet:
”Jeg husker navnet på en av dem som jobbet der: Nykvist (eller Nyquist?). Han var snill mot oss unger som løp rundt og lekte i steinbruddet. Det var også spennende å komme inn i smia, der smeden sto ved glødende esse og hamret og kvesset borene. Borene ble drevet med komprimert luft som ble ført rundt i steinbruddet i lange rør. Kompressoren var et stort beist i en egen bygning. En elektromotor drev en stor luftpumpe som komprimerte lufta inn i en trykktank, og stempelet dunket og gikk med en særegen rytme. Da jeg fikk høre Khatsjaturians “Sverddans” på radioen, syntes jeg det var akkurat som å høre kompressoren oppe i steinbruddet, så der får jeg fortsatt assosiasjoner når jeg hører den låten. De store steinblokkene ble lastet på lastebiler og kjørt bort, og veien var veldig smal der den gikk mellom en fjellknaus og uthuset vårt. Det hendte bilene skrapet innom, til stor irritasjon for bestefar som måtte sette på nye bord i veggen noen ganger. Det var to heisekraner i steinbruddet. Den eldste var av tømmer, og var begynt å bli noe morken. Den sto mot syd, på fjellskrenten vest for ”Storedammen”. Jeg tror ikke den var i bruk da jeg bodde der. Den andre var i metall og sto rett ovenfor huset vårt mot sydøst. Den var i bruk da jeg var liten. Store lastebiler rygget den smale veien bak uthuset vårt og parkerte under heisekrana, der det ble lesset steinblokker på dem.
Vi hadde utedo i uthuset i hjørnet som vendte opp mot der bilene ble lastet. En gang glapp bremsene på en stor lastebil som sto der under metalheisekrana, og bilen braste ned og knuste utedoen vår til pinneved. Mormor hadde vært der like i forveien, så hun priste seg lykkelig over at hun ikke satt der da smellet kom! En annen gang ble plutselig min bror og jeg sendt opp i annen etasje, mens det foregikk mye nede i første etasje. Jeg hørte etterpå at en av arbeiderne i steinbruddet hadde vært ute for en ulykke. Han hadde stått under krana og fått skallen nesten knust av ei stor steinblokk, så han ble båret inn på kjøkkenet vårt mens de ventet på ambulansen. Og de voksne ville vel ikke at vi barna skulle se alt blodet. Men utrolig nok gikk det bra med oss barna der i steinbruddet, enda vi løp og klatret langs bratte skrenter og i vaklevorne stiger. Det var en fantastisk lekeplass!

Selv kan jeg ikke huske noen skinner fra steinbruddet i retning Nansetgata, og hørte heller aldri noe om noe slikt. Derimot lå det råtnende rester av meget solide vogner av tre, med jernbeslag og jernbeslåtte hjul, oppe ved spisebrakka i steinbruddet, og jeg mener å ha hørt at disse ble trukket av hester og ble brukt til transport av steinblokker. Min bror Bjørn og jeg “høstet” inn mye jernskrap der og solgte det til skraphandleren. Derimot synes jeg å huske noen skinner på toppen av den ura som lå rett øst for storedammen. Der hadde det antagelig gått noen traller som tippet stein ned ura, i retning av gangveien.

Så minnes jeg at det var to nokså permanente dammer, store og lille fjelldammen. I lille fjelldammen fanget vi “firrer” (firfisler, egentlig var det salamandre), hadde dem i en blikkboks med vann og slapp dem ut etterpå. Det hendte vi helte vann på en slak fjellskråning ned mot dammen, slapp firrene løs på toppen og hadde firrekappløp ned til vannet. En gang vi kom til dammen, fant vi mange oppskjærte firrelik der. Vi ble sjokkert og fortørnet, men vi fant aldri ut hvem som hadde gjort det. Vi ble til slutt enige om at det måtte være noen slemme gutter nede fra byen. I den store fjelldammen var det av og til nok vann til at vi kunne bade. Ingen brukte badetøy. Det gikk en gangvei forbi dammen, og noen ganger gikk varselropet: “Det kommer ei dame på veien!” De fleste guttane gjemte seg bak en stein eller busk til faren var over, men de tøffeste ga blaffen med følgende replikk: “Hu kan’ke se noe annet enn det Gud har skapt!” Nå er det bare bebyggelse der steinbruddet og dammene lå.
Ulykken med arbeideren skjedde nok på 40-tallet, for jeg var ikke store pjokken da (født 42). Utedoen som ble knust, kanskje tidlig 50-tall. Resten udefinert 40-50-tall.”

(Noe av det Kåre har fortalt meg, har jeg forsøkt å legge inn som opplysende tekst til bildene han har lånt ut. Her finnes bl.a. flere lokale navn, som jeg aldri har hørt tidligere.)

Bergmo

Hei!

Frk. Næss drev et villabruk med noen kuer før den andre verdenskrig. Den lille jordveien lå på sørsiden av Frankendalsveien. Hvor lå eller ligger “Bergmo”? Hvilket husnummer har det? Jeg trodde at det var det gulmalte huset til høyre for Ivar Halvorsens billakkeringsverksted, men det er kanskje ikke korrekt?

Fjell og knauser i Larvik

1) Heter kollen som deler Dr Holms vei i to for DØVLEFJELLET?
2) På Stavernsveien, vest for konsul Nielsens hus og vest for Batteristranda, ligger det en liten kolle med rester av tyske spor fra den 2. verdenskrig. Det er også en hule der og benker, tror jeg. Hva heter den?
3) I krysset Frostvedtveien/Frankendalsveien, like inntil den sanerte eiendommen Bergmo, er det en kolle med en høy fjernsynsmast. Har den noe navn?
4) Kirkefjellet? Eksisterer det eller er det et annet navn på Hospitalfjellet?
5) Er Ulåsen en åsrygg eller et fjell?
6) Elefanten/Elefantfjellet. Benyttes navnene om hverandre, eller hva er mest vanlig å anvende?
7) Har den lille fjellkollen mellom Reipbanegaten og Jernbanegaten noe navn. F.eks. etter Istre?
8) Er det noe som heter Dalheimfjellet?
9) Mellom Ugleveien og Dr. Holms vei i Byskogen er det et stort berg.
Hva heter det?
10) Mot Elveveien, ved Yttersø, øst for Byskogen, er det fjell. Hva
heter det? Frambakken var i ett av fjellene.
11) Er det et fjell som heter Lille Mester’n eller Lille Mesterfjellet, jeg tenker på det som er vestenfor trappene?
12) Mersterfjellet skjæres i to av Reipbanegaten. Østenfor er det et knaus med inngraveringer fra Gyldenløves tid eller senere, mot Frankendalsgata. Heter knausen noe spesielt?
-) Og er det noen flere fjell dere kjenner til, særlig i Byskogen, bare del det , så skriver jeg om dem i artikkelen. Takk skal dere h

Døvlefjellet

Hei igjen, jeg forsøker å finne navnene på fjellene i Larvik. Hittil har jeg ikke fått noe navn på det vesle fjellet som deler Dr. Holms vei i to. Det ligger mellom Dr. Holms vei og Diriks vei. Nedenfor gikk Homplebakken og strøket hadde navnet Hompla.

Petter Siqveland antyder at den kan ha hett Døvlefjellet? Er det noen som kan utydype dette mer?

Flere fjell

Jeg forsøker å navngi de ulike fjellene i Larvik. Mesterfjellet, Støttafjellet, Elefanten (el. Elefantfjellet), Øybyfjellet, Oseberget, Baneberget, Andersenfjellet, Gundersenfjellet, Sukkertoppen, Storefjellet og Borgefjellet er allerede i havn.

Hva heter det lille fjellet som deler Dr. Holms vei? Det ligger øst for Byskogveien og vest for Diriks vei. Heter det Tyttebærfjellet? Akkurat her deler kildene seg. OG hvis ikke det er Tyttebærfjellet, hva heter det da? Og hvor i så tilfelle ligger det egentlige Tyttebærfjellet? Takknemlig for svar.

Det var også en liten fjellkolle mellom Reipbanegata og Jernbanegata. Hadde den noe navn? Etter Istre eller?

Fjell

Jeg har lenge lett etter navnet på et stort fjell på Nanset. Wenche Bøe bor/bodde i et hus på det. Fjellet ligger øst for Heibergs vei/Horg, nord for Åsveien og vest for Jerpeveien/Frankendalsveien. Hva heter det og er det noe som dere kan beskrive det med?

Trenger Tips Om Gamle Samlings Og Markeds Plasser I Distriktet

Hei driver med metallsøking på hobbybasis og jeg kunne trengt litt hjelp fra noen kyndige personer
som kansje har noen tips om "Gode"plasser det går ann og søke på.

Bingominner

Jeg tror det var sommeren eller høsten 1969 at min familie og jeg var på bingo for første gang. Vi satt i vår sorte Ford 12 m på Frams skøytebane. Det var Kjell Bisjord som lærte oss det nye spillet.
I begynnelsen var det kun en bong vi spilte på, så ble det to og senere tre. Til slutt ble det et helt ark.

Da vi eide bil var det drive in-bingoene vi var på. Da vi solgte bilen i begynnelsen av 1970-årene valgte vi idrettsforeningenes klubbhus. Ja, for det var idrettsforeningene som arrangerte bingo på den tiden.

Det var bingobussene som fraktet oss til bingoene. Blant sjåførene var Herlaug Milvartsen, Åge Otnæs og Morten Aksnes.

De mest drevne bingospillerne hadde egne “lykkebord” og valgte å bli fraktet i taxi minst en time før spillet startet. Om de hadde vunnet så mye ved disse bordene skal jeg ikke utdype nærmere.

I starten var det dyre premier: Sykler, TV-apparater. Senere var det kun pengepremier som var lovlig.

En bingokveld på Larvik Turn hadde treraderen gått lenge. Tall etter tall hadde blitt ropt opp, men ingen hadde trerader. Det var slik at hvis en hadde fylt ut fem tall, fikk man “femmer’n”. Det inntraff alltid i begynnelsen av spillet. En mann fra Torstrand hadde glemt at det var trerader som ble spilt og trodde at det var et nytt spill. Så langt ute i treraderen ropte han: “Femmer’n”. Oppleseren sa: “Denne var morsom. Den skal du jammen meg få en pose kaffe for”.

Lastebileieren som vi kalte “Lille-Jacob” sa aldri femmer’n eller hjørne. Han ropte alltid “kaffe”.

Nå må det vel innrømmes at det mest var for vaflene og kaffen jeg gikk på bingo. Røyken lå som et tykt lag i rommene. Og det var mest eldre folk. På Fram var det et eldre ektepar fra Skien eller Porsgrunn. De hadde en sønn på min alder, og vi lekte litt sammen.

Bingooppropperne var kjente folk fra idrettsforeningene. Her er det en ufullstendig liste:

== Bergeskogen ==
*Sverre Høiberg

== Fram ==
*Nils Gundersen
*Nils Sandmo
*Finn Halvorsen
*Ragnar Alviniussen
*Kontrollører: Gunnar Olavesen og Gunnar Bratthagen

== Nanset ==
*Edgar Andresen
*Tor Nilsen
*Kåre Eriksen

== Larvik Turn ==
*Bjørn Auby

== Sporty ==
*Mann med nakkestøtte. Husker ikke navnet

== Tjølling ==
*Bekken
*Hans Vidar Hansen
*Kjell Skallist

Lokalhistorie i Larvik på sitt beste

”Mange minner, mye moro”

Jeg har humret, ledd, mimret og kost meg i noen dager – med den sjuende boka i serien ”Mitt kjære Larvik”. Tolv lokale penner har fritt fått utfolde seg med gode historier i den nye boka ”Mange minner, mye moro” som for kort tid siden nå er sluppet fra Norgesforlaget, og slikt blir det helt riktig mye moro ut av.
Dette er egentlig en ny måte å presentere vår bys historie i en ikke altfor fjern fortid på – gjennom de tidligere seks bøkene i serien har vi blitt kjent med ting fra egen barndom og nå kompletteres altså bildet ytterligere. På en framifrå måte!

Tolv forfattere
De tolv forfatterne, Kjeld-Willy Hansen, Marit Meyer, Nils Melau, Dagfinn W. Ellefsen, Svend Einar Hansen, Yngvar Nilsen, Thor Meier Ellefsen, Jan Einar Bredal, Kjersti Bache, Idar Ekenes Gjertsen, Tom Erik Andersen og Ingvar Ambjørnsen, forteller hver sine historier – krydret med bilder – fra sine barndoms revirer.

Det ukjente stedet
Man skulle kanskje tro at kildene etter hvert ville gå tørre, og at det meste alt er fortalt. Denne siste boka viser at så slett ikke er tilfelle. Dette er nye og ukjente historier, likesom helt nye og ukjente stedsnavn plutselig dukker opp. Yngvar Nilsen forteller for eksempel om Bøhmhollet – et sted som inntil for to dager siden var helt ukjent for undertegnede. Og det til tross for at jeg som guttunge mer enn én gang har lekt i nettopp Bøhmhollet!

Fortida gjenoppfriskes
”Mange minner, mye moro” er nettopp det bokas tittel forteller. Vi får høre dramatiske historier fra Torstrand, Skreppestad, Hovedbyen, Stavern og Brunlanes, Nanset og Langestrand, om fotballøkker, om skjulte skatter, og ikke minst om hvordan folket levde for 50, 60, 70 og 80 år siden. Det var helt andre tider, svunne tider som nå blir gjenoppfrisket av dyktige fortellere. Dette er verdifulle bidrag til Larviks historie i nær fortid. Det er slike ting man skulle ønske hadde vært nedtegnet av generasjoner tilbake, men for hundre år og mer siden hadde man kanskje andre ting å tenke på enn å sette seg ned for å skrive, eller skildre dagliglivet. I dag vet vi heldigvis bedre, og vi tar nå vare på disse skattene som er nedskrevet.

En minnebok
Se bare på sonen ”Larvik i nær fortid” på nettstedet Origo og forumLarvik, der ligger nå mange tusen sider lokalhistorie i form av tekst, bilder og diskusjoner. Det én kanskje ikke helt husker, det husker en annen, og plutselig dukker det opp saker og ting som for lengst hadde gått i glemmeboka. Slik sett er også ”Mange minner, mye moro” blitt en minnebok, et særdeles solid bidrag til vår lokale historie. Det er en bok man kan ta fram gang på gang, og stadig glede seg over.

Originaler og “kjendiser”
Lågen har alltid vært sentral i Larvikshistoriene, og jeg måtte le av bestemor til en av skribentene som sier: ”Går du bort og drukner, så får du juling når du kommer hjem!”.
Hvor mange som har sparket ”basse”, har jeg alltid lurt på – i alle fall har flere av dagens forfattere drevet med dette edle ballspillet!
Det er også alltid morsomt å lese om personer, noen originaler, noen av tidligere tiders ”kjendiser”, og gater og streder, smug, kjeller og loft som vi bare vagt husket – inntil nå. – ”Dere staværinger kan le av meg, men dere skulle bare visst åssen jeg ler av dere”, uttalte Staverns Ola Høna en gang. Han tilhørte datidens ”originaler”. Like originalt, og totalt ukjent i dag, er kanskje at Skreppestad ble oversatt til engelsk og ble kalt ”Suitcase City”?

Lydløst “trulleborr”
Hørt om det lydløse trulleborrhjulet? Antakelig ikke. Det var bestefaren til Thor Meier Ellefsen som hadde sett seg lei på trillebåret hvis trehjul alltid bråkte mot brolegning og dårlig veidekke. Han skar til en lang remse av et bildekk, og dette ble så spikra fast på trehjulet slik at det ble lydløst!
Bror Dagfinn W. Ellefsen beretter at selv om han egentlig ikke var en kranglevoren og tøff guttunge, så hadde han lett antennelig krutt mellom ørene, noe som bl.a. medførte en konfrontasjon med Willy ”Kaka”…

Fotball og brannstifting
Livet i Verkensgården på Langestrand har ikke så vidt meg bekjent vært omtalt særlig tidligere. Kjersti Bache, som for øvrig tilstår at hun har fått belønning for å ljuge, er oppvokst i dette Treschow-dominerte området og har mye å berette om ”det indre liv”.
Tom Erik Andersen er naturlig nok opptatt av fotball, beretter at back var et kall man gikk til med knotter og leggskinn. Idar Ekenes Gjertsen beretter at den gang da, det var når du kunne ha sykkel uten lås og ingen mobbet siden ordet ennå ikke var oppfunnet! Ingvar Ambjørnsen tar oss med tilbake til barndomsåra i Prinsegata og skildrer folkelivet på 60-tallet. Kjeld-Willy Hansen har en dramatisk opplevelse som blodfersk trossekandidat ved ”Peter Wessel’s” avgang fra Larvik, mens Marit Meyer avslører seg som brannstifter på fotballsletta på Øya. Svend Einar Hansen skriver som alltid levende og fortellende om sin barndom på Rekkevik og om hvalbåtene i Hølen, og Jan Einar Bredal er tilbake med nye og morsomme historier fra sitt Nanset, men denne gang deler han også en sannferdig historie omkring Munkens åpning for 90 år siden med oss lesere.

En historiebok
Kort sagt – ”Mange minner, mye moro” er en historiebok, og en meget god sådan, som bør stå i de fleste bokhyller. Dette er så BRA, det er så morsomt og det er så vanskelig å legge fra seg boka før den er lest til ende. Og når man har gjort det, så kan man bare begynne på side 1 igjen og kose seg atter en gang! Jeg gleder meg allerede til neste års bokprosjekt.
Som man pleier å si: LØP OG KJØP!

Janke Mürer

Fakta:
”Mange minner, mye moro” – utgitt 2011
175 sider lokalhistorie
Boka er nr. 7 i serien ”Mitt kjære Larvik”
Utgitt på Norgesforlaget, Porsgrunn
12 lokale forfattere har skrevet boka
Redaktør er Dagfinn W. Ellefsen
Redaktørhonoraret for boka går denne gang til Nanset Idrettsforening. Tidligere mottakere er IF Fram og Larvik Turn & IF.