I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord larvik

Thomas Nielsen Bugge Byfoged i Larvik

Thomas Bugge, Byfoged i Larvik, efter al Sandsynlighed Søn af Præsten i Etne, Hr Niels Hansen Bugge. Han maa da have været ganske lille da Faderen døde. Han nævnes i 1668 som Byfogd i Larvik, og af den ældste i det norske Rigsarkiv opbevarede Skrifteprotokol for Larvik (1673-90) ses at “Erlig, vellagt og vellfornemme Mand Mons. Thomas Nielsøn Bugge” indtil 1683 var “Hansz Høye Exellts Høybaarne Herre, Herr Stadtsholder Güldenlevs forordnede Byefogd udj Laurvigen”. Af Skrifteprotokollen for 1692 og af tvende ligeledes i Norske Rigsarkiv opbevarede Breve til Søkommissariatet, det ene dateret 29. Juni 1691 og den andet, fra Byfogdens Enke, dateret 13. Januar 1682, ses Thomas Nielsen Bugge at have indkøbt hos Bønderne Trælast til “Leveranz till Kongl. Mays Flaade”.

Magnus Bugge, Købmand i Larvik. Han nævnes ifte i Skifteprotokollerne fra 1683-1718 som “Borger udj Laurvig”. Den 10. november 1712 optændes en forfærdelig Ildebrand i Sr. Magnus Bugges Hus. Den tilskreves Uforsigtighed af en Pige, der var i Huset.

Niels Magnussen Bugge, Negotiant i Laurvigen født 5. august 1685 død 20. oktober 1738. Førte i august 1707 Skibet “Jonas” (192 1/2 Læster). Hans ældste Søn satte ham følgende Minde paa Larvik kirkegaard: Herunder hviler nu salig i Herren Niels Magnus Bugge, fordum velfornemme Negotiant i Laurvigen, hvor han A MDCLXXXV den V August blev født og A MDCCXXXVIII den XX Oktober ved døden afgik.

Saa er du samlet der hos Gud hos … mage,
Sex Børn der og er og endu ni tilbage,
Gud … samle os med dem …
Hvor Gud er Skjold og … i Himlens søde Hjem.
Saa skrev din ældste Søn

C. N. S. Bugge

Så endelig fant jeg dem, tre av mine forfedre for veeeldig lenge siden. thomas Bugge er sønn av presten i Etne.

Skillingsvise fra Larvik av Olai Mathiessen

Melodi: Nu er det længe siden
Jeg gjætte mors ku.
(samme melodi som for En Vise Om Sandefjords Brand)

Hvem kan vel forud vide,
hvad der saa snart kan ske?
Jo, det kan Gud i himlen
og intet menneske. –
Den ene dagen glæde,
den næste dagen sorg,
saa er jo skjæbnens veie
i hytte som borg.

Den ene time er du
fornøiet i dit hus
den næste kan det hænde
det ligger alt i grus.
Og efter alt det kjære,
som du i hjemmet har
der er ei mer tilbage,
og du staar næsten bar.

Et mægtigt rædsels budskap
den 1ste juli lød
for Larviksfolkets øren
som et elektrisk stød:
At ilden gjæsted byen
og det med største magt;
thi stormen havde gaaet
med flammerne i pagt.

Da ilden blev bemerket,
var klokken over tre,
og signal blev da givet
til brandmandskaberne,
der strax til stedet ankom
med slanger og med seil.
Men ilden var saa voldsom,
at vandet rent slog feil.

Snart lød der over byen
tre dumpe kanonskud,
og alle brandmandskaper
da maate rykke ud.
Som mod en mægtig fjende
de rusted sig til kamp,
og uforfærdet stod de
i hede, røg og damp.

Men ild og storm er magter,
som ei saa let gir tabt;
og det saa længe ud til,
at byen var fortabt;
thi ilden hurtig bredta
sig baade øst og vest;
man havde rigtig faaet
en farlig sommergjæst!

Selv milevis fra byen
man kunde se den røg,
som hæved sig i luften
og henad jorden strøg.
Man skjønte, før det spurgtes,
at byen var i brand,
og budet snarlig bragtes
ud over by og land.

Da ilden havde herjet
i flere timer haardt,
og byens tapre mandskap
arbeidede saa saart,
da kom fra Fredriksværn
de tyve raske mænd.
Dampsprøiten med de førte
ad landeveien hen.

Det var en flok kadetter,
som udførte denne daad,
for den I har stor ære,
skjønt dragten den blev vaad.
I viste, at I kunde
mod ilden staa i kamp,
og at I ikke frygted
for varme, røg og damp.

Det øvrig’ kadetkorpset
med baaden “Kvik” kom til.
Hr. Seip dem kommanderte
til slukning af den ild,
som stedse mer grep om sig
og trued byen sterkt –
og visselig de gjorde
et rigtig mesterværk.

Hurra for de kadetter!
og for den raske daad,
som de saa vel udførte
paa komandanters raad!
Det skal ei hurtig glemmes,
men staa i mindet fast,
at de, som kun var fremmed,
de kom dog til i hast.

Saa henved klokken fire
den næste formiddag
man havde vundet seir
i det store, hede “slag”.
Man havde da arbeidet
saa haardt den hele nat;
nu fik man gaa til hvile,
mens vagter ud blev sat.

De brændte huses antal
blev hundre og halvfjerds
det maa jeg ogsaa sige
i disse mine vers.
Og tvende tusen mennesker
blev husvild paa en nat,
og de, som vare fattig,
i største nød kom brat.

Smia skal rives!

Nå er det vel like før den gamle smia ved jernbanen blir revet. Her på LINF har vi jo tradisjon for å dokumentere eldre bygninger som er rivningstrua. Det er vel derfor på sin plass at også denne smia blir gitt vår oppmerksomhet.

Jeg kjenner ikke til denne bedriftens historie, men at det ble spilt mye piano her, er vel heller tvilsomt!

Det sitter en imidlertid en kar oppe på Nanset som muligens kan hjelpe oss – eller hva sier du Jan Einar? Eller kanskje er det også andre som kjenner til dette gamle gule bygget og dets historie?

Foto:astridw

Utstillingen i Larvik 9. til 25. september i 1932

Utstillingen i Larvik 9. til 25. september i 1932 .
Samlet av Jan Einar Bredal
Bildene hentet fra Jan Einar Bredal fotosamling

Dette er et foto av reklamepoststempelet som ble benyttet ved Larvik Postkontor mellom ca 26.8 og 31.9-1932.

Etter lange forberedelser kunne man i Larvik åpne enda en stor handelsutstilling den 9. september 1932. Dette var slett ikke den første i byen, men etter lange nedgangstider håpet man at en utstilling av slike dimensjoner, ville skape en sunn optimisme og øket velstand i ”alle ledd”.
Mottoet for utstillingen var hele tiden ”Norske varer”! Dette skal utstillingsstyret med S. Arbo Høeg og overrettsakfører M. Johannessen i spissen, ha maktet. Flere utstillere hadde derfor måttet bli avvist. Om vi leser fra ”Nybrott” store reportasje (som er gjengitt i avisens skriveform den gang) før åpningen kl. 5,30 den 9. september 1932, kan vi se at utstillingsstyret også hadde fått med seg sterke lokale krefter. Reportasjen viser også hva som ble ansett som viktig og av særdeles betydning innen tidens handel og ”fritidssysler”.
En tur gjennem utstillingens avdelinger.
Når man ved åpningen i dag ser hvor smakfullt alt er innrettet og arrangert på utstillingen og i utstillingslokalene og vet hvorledes det så ut bare for et døgn siden, – så må man rose de mange som har hatt hendene fulle med arrangementet. Vi hadde før åpningen anledning til å gjennemstreife lokalene sammen med fru (Alison) Heyerdahl for å se hvor husflid, hjemmeindustri og håndverk skulde ha sin plass, nemlig i Villa Roa, Bjørnsonstuen og Svalestuen.

I Villa Roa
stiller møbelsnekkerne ut med både gamle og nye ting. Møbelsnekker Borgen har således et funkis soveværelsesmøblement som er meget pent, synes enkelte. Andre som også på møbelområdet er konservative synes kanskje noget annet. Brødrene Hansen på Lilletorvet utstiller et enkelt, men meget pent og praktisk spisestuemøblement. Lærer Nyhus ved Nanset skole har et interessant rum med arbeider han sammen med 2 sløidelever har forferdiget. Et rum har fra Heyerdahl montert med antikke ting fra Herregården og private. Det gir et ganske godt billede av våre forfedres brukskunst. Det står således der en himmelseng fra 1814. Møbelsnekker Ohrem-Bakke har jo en spesialitet i å lage antikke ting og fikse op gamle møbler. Han har således i et rum et møblement laget efter Gyldenløwværelsets stilart fra Herregården, en spisestue med sofa og bord og andre greier som hører til. For at det hele skal virke bedre har han trukket veggene med strie. Samfundets ulykkelige ute hos Hultman har også fått sine utstillingsrum. Og det er samtidig som det er triste tanker i samme forbindelse, så morsomt å se hvor dyktige ikke fagfolk kan bli i fengselet under kyndig veiledning med godt verktøi. Det er dukkemøblementer fangene har forarbeidet. Et lite skatol er rent n y d e l i g, for å si det med vår cicerones ord. Og en utskåret-hest, som en fange her fra staden har skåret er ikke ueffen, rent dekorativt sett. Fengselet har også en del ting i Svalestuen like ved inngangen til utstillingen.

I Bjørnsonstuen
traff vi frk. Maria Knudzon Ulleberg som var iferd med å utstille et rum med sin mor fru kammerherreinne Ullebergs og egne arbeider i lær, tre, porselen og silke. Kammerherreinnen hadde forferdiget en kunstferdig sofa, trukket med ophøiet, utskåret lærhud. Det var et kunstverk og et stort tålmodighetsarbeide. Selv hadde frk. Knudzon etpar statuer fra Barokktiden som hun var kommet over i kjellerantikkvitetsforretninger i Oslo i en elendig forfatning. Hun hadde så restaurert dem med et stykke tremassestoff, den herlige, gamle struktur igjen kom til sin rett. Hun hadde også flere andre utskårne arbeider som nok vil vekke beundring som alterkranker, kordorbuer. Hun utstillet likeledes 2 messehagel brodert og en del messingarbeider.
Lærer Henden har en avdeling sløidmodeller som sikkert vil bli studert med stor interesse av dem som har barn i sløiden i folkeskolen og også andre.
Møbelsnekker Grimstad utstiller spisestuemøblement.
I Bjørnsonstuens peiskrok har Ferd. Nordahl utstillet et hytte- og jakthjørne.
Og i den motsatte krok har fru Heyerdahl sine mange vakre vevde saker med Salometepper først og fremst og ellers bordteppe, løpere, matter og annet.
Fru dr. Hansteen utstiller sin kopi av Tordenskjoldsmaleriet på Akershus. Hun har også malt endel vakre lampeskjermer efter gamle mønstre.

I Svalestuen
holder så den egentlige husflid til. Gullsmed Kristiansen utstiller en modell av en hytte han har bygget helt alene i Kjose. Gartner Fodstad og frue utstiller et arrangement av kunstige blomster og ellers er det her så mange at vi ser os nødsaget til å måtte komme tilbake til denne utstillingsavdeling senere når alt har kommet mer i orden enn da vi beså forberedelsene. Vi vil dog nevne at 100-åringen, Eriksen, på Alders Hvile, utstiller en prektig gammel seilskutemodell. (Larvik hadde dette året en 100-åring som het Erich Erichsen, med ”ch”! Hans prektige 3-mastede skute, var bygget av ham selv, men i 1932 eid av stadsingeniør Liaaen og velvilligst utlånt av denne herren.)
Alt i alt tegner håndverks- og husflidsutstillingsavdelingen til å bli så vellykket som mulig.
Som et ledd i håndverkernes utstilling må man også se den fellesutstilling som de elektriske installatører har arrangert i …

Dr. Holms villa.
(Villa Rubra; Dette utstillingsbygget kan ikke ha vært svært vanskelig å oppdage, for utenfor, over inngangen, kunne man lese i lysbokstaver; … ”Alt Elektrisk”!) Det er en utstilling som er overmåtelig rikholdig og avvekslende, og som har krevet en masse arbeid. Foran villaen er laget et meget flott lysarrangement, som vil komme til å vekke opsikt. På utstillingen vil man få se alt nytt i elektrisk materiell (allsidig utvalg av elektriske komfyrer og for eksempel varmekolber.), og spesielt en hel del lamper som hittil har vært mindre kjent. Mandag førstkommende skal diplomingeniør Lars B e r g holde fordrag om hvordan belysning i hjemmene skal være, og herunder vil man få mange nyttige veiledninger. Det er slemt nok å ha for lite lys, men enda verre er det å anvende feilaktig det lys man har. Og ing. Berg vil kunne fortelle at det er mange som forsynder sig n e t t o p på dette område.

I Sosietetsbygningen
har handel og industri fått sin plass, og her var man ennu i formiddag ikke ferdig. Men innen åpningen i kveld vil formodentlig alt være på plass.
Mandals Spiker og ståltaugfabrikk utstiller ståltaug, bardunvirer og forkobret jerntråd. Et stykke lenger borte på verandaen utstiller Eidsfoss jernverk ovner av alle slags.
I Peisestuen straks ved inngangsdøren har Larvik Såpefabrikk sin utstilling, og ”Ergo” og ”Ren å fin” lyser fra eskene. I samme rum har tobakksfabrikkene sin fellesutstilling, med særskilte avdelinger for Augestads. Falcks og T. M. Nielsens fabrikker. Denne utstilling bærer motto; ”Bruk bare byens tobakk”, er arrangert av Alf Schau.
Rett overfor denne finner man i samme rum Felumbs glasspaviljong med utstilling av gull- og sølvtøivarer. Jacobsens trikotasjefabrikk har en meget pen utstilling av trikotasjevarer, og ved siden herav utstiller Normanbo på vegne av Norske Konfeksjonsfabrikker. Arna fabrikker utstiller flatbrød og Vestfold Margarinfabrikk utstiller margarin.
I næste rum har Mowinkels Smørfabrikk en stor paviljong med disk. ”Progress” utstiller skotøi, og Drammen jernstøperi utstiller ovner og kaminer.

I den store spisesal skal restaurangen og dansen være, men spisesalens nordre ende har man måtte ta i bruk til utstillere. – Alb. Bøe har her en stor og vakker utstilling fra Høiang Aluminium. Jøtul støperi utstiller ovner, Skofabrikken Ørnen utstiller sko (de viste hva man kan få til av delikate sko og ”det var sannelig ikke småtteri”), Aktiemeieriet utstiller ost og smør (og fikk folks tenner ”til å løpe i vann, – - eller melk kanskje”.), Mens Si-Ko har beslaglagt gulvets midtpunkt til utstilling av sine produkter. I spisesalen ved siden av skal borddekningskonkuransen holdes (det var dekket 12 – 15 bord så vakkert at det nærmest var umulig å plukke ut en vinner!), og i solsalen har speiderne sin avdeling. (Her var det frk. Anne Kathrine Bredvei og frk. Barmann som var i ful gang med å montere en pikespeiderleir. – I den andre enden av lokalet var det klokker Ingjerd som var sjefen og her var utstilt bl.a. et 2-manns posetelt, laget av en av byens troppsførere.)

På den lille veranda utstiller O. C. Næss, Nanset (bl.a. papirstativer, som vakte interesse fordi de var forarbeidet av utstilleren selv, hyssingskjære apparater som kunne plasseres ”hvorsomhelst” og som benyttet brukte barberblader.), Bærums verk, Larvik symaskin- og sykleforretning (med det siste i sykler, ski og rypesekker etc.) og Ant. Andersens trykkeri.
Og så har vi da utstillingene i parken. Her merker man sig først og fremst de pene paviljongene til Mustad, Freia, Van den Bergh. Men dessuten utstiller Varilds båtbyggeri (med en nydelig motorsnekke og en delikat kano), Larsens cementstøperi (div. produkter i sement, takstein, rør og lignende) og flere.
Handel og industri har altså en alsidig avdeling, som sikkert vil bli studert med opmerksomhet.
I parken
Er det nedlagt et usedvanlig stort arbeide så også de ytre omgivelser kan få sitt utstillingspreg. Bøkeskogen i høstskrud og Farris Bads i sig selv så vakre anlegg er ramme god nok for hva som helst, men i den mørke høstkveld kreves det lys, mange lys. Og elektrikerne sparer i sannhet verken på materiell eller strøm. Det vil simpelthen flomme utover parken fra Sosietetsbygningen først og fremst, med store arrangement over verandaen, og så soilelampene og alle de kulørte lamper overalt (Lys, lys – lys overalt). Ved inngangen er trærne hengt fulle av lys, tett som fabelfrukter i en eventyrhave). Ser man op mot stjernene vil de bli borte i et i et ullent tussmørke. Det hektisk-elektriske slør, stirrende lyst og varmt er typisk utstillingsfenomen i vår tid.

Og Kurhotellet (Dens vakre hvite fasade, ble opplyst av 2 sterke lyskastere.) vil ligge som et fè-slott i bakgrunnen, så ingen skal tro at Hamsun i sin tid blev inspirert til ”Markens Grøde” der i huset. – (Maken til ødslende lyseffekt hadde aldri byen vår sett. – Brønnpaviljongen hadde også fått rikelig lysutstyr.)

Bak Kurhotellet ligger alle den yngre generasjons store forventninger ”Coney Island”. I flere dager har speidende gutteøine stirret gjennom flettverksnettingen mot Gamleveien. Hammerslag og annen håndverkstøi har lokket dem til. Her er radiobiler, ballkasting, ringkasting og karuselle nede ved tennisplassen. Og en avdeling anatomimuseum som nedskriveren minnes med gru fra Trondheimsutstillingen. Men den er verdt å se. (Der var også et zoologisk telt.)
Dans.
Selvsagt blir det dans hver kveld på utstillingen ved restaurangen som herr Paul Paulsen er sjef for. Vi som kjenner hans virke i ”Gamle Heidelberg” i Oslo, vet at den i hans hender er vel ivaretatt. Det blir altså dansemusikk fra 8,30 til bortimot 12 med musikk av et jazzband under Ole Bugges ledelse, 7 mann.
Alt i alt er det som hender under adspredelser like godt arrangert som selve utstillingen.

Siste dag fortalte Høeg at det hadde vært rundt 4000 mennesker innom utstillingen og totalt regnet han med at mellom 25 og 30.000 hadde fått den med seg innenfor gjerdene.

En etterlysning...

Jeg er ikke sikker på om dette er rette forum for dette, men jeg kom tilfeldigvis inn på denne siden og tenkte å prøve. Dere får heller slette innlegget om ikke det passer. Men altså :

Min oldefar, Anker Henry Halvorsen ble født i Larvik den 28. juli 1903, sønn av glassblåser Adolf Halvorsen og hans hustru Norma Olava f. Kristiansen. Anker giftet seg og fikk min mormor, før han ble syk og døde av tuberkulose, bare 26 år gammel. Min mormor var da fem år gammel, og vokste mer eller mindre opp hos sin mors søstre i Porsgrunn, fordi hennes mor Paula (Pauline) måtte arbeide.
Dessverre døde min mormor før jeg fikk øynene opp for slektsforskningen, og jeg rakk aldri å spørre henne om hennes familie i Larvik. Nå som jeg har bladd litt i kirkebøkene, så viser det seg at min oldefar var en av hele 11 søsken, så det kan være at det finnes slektninger av meg som kan fortelle meg mer om denne delen av familien. Jeg tenkte derfor å sjekke her, i tilfelle det finnes noen som kan hjelpe meg. Jeg vet ikke om noen av min oldefars søsken fikk barn, og såvidt meg bekjent, så er det dessverre ingen av søsknene hans som lever lenger.

Da min oldefar ble født (1903), så bodde foreldrene hans i Griffenfeldsgate 19, og hans far abeidet som glassblåser (glaspuster) på Larvik glassverk. Han var deres andre barn, Mary Adolfa (1902), var født et år tidligere. Han fikk tre brødre til ; Walter (1906), Fritz (1908) og Johan Eilif (1911), før de flyttet til Frankendalsgata 11. Her bodde de, mens resten av søsknene til Anker ble født ; Hartvig (1913), Rønnaug Marie (1916), tvillingene Adolf & Norma (1917), Oddvar Simon (1918) og Lilly Borgny (1920).

Om noen kan hjelpe meg med informasjon om dem, så vil jeg være veldig takknemlig. Alt er av interesse. Skulle det være et annet sted jeg heller bør henvende meg, så gi meg gjerne en pekepinn.

Under er et bilde av en gruppe arbeidere ved glassverket, jeg antar det er stor sannsynlighet for at min tippoldefar Adolf finnes på bildet, siden han har glassblåser som yrke iallfall fra ca 1900 til ca 1920.

Halle Brevhus i Brunlanes

SAMLET AV JAN EINAR BREDAL

Den lille bygda Halle ligger i sørenden av Hallevannet i gamle Brunlanes kommune, langs den ”gamle konge veien” mellom Kristiania og Helgeroa. Som på svært mange andre mindre ”knutepunkter” rundt om i Norge på slutten av 1800-tallet og framover, ble det her opprettet et brevhus for å ta seg av behandlingen av den enkleste og mest brukte delen av postens tjenester. Opprettelsen skjedde den 1. juli 1897. Dette brevhuset lå i mange år under administrasjon av Frederiksværn postkontor og var en del av postruten ”Frederiksværn – Nevlunghavn”.

Slik så bygden Halle ut ”i farger” rundt 1905. Landhandleriet sees i bakgrunnen, som det hvite huset litt til høyre for midten av bildet, mens brevhuset ennå lå i ”gamle skolen” til venstre for midten, med rødt tak. (Jan Einar Bredal samling)

Det var lærer
LAURITS LARSEN SÆVES
ved Halle skole som ble antatt som den første brevhusbestyrer ved det nyopprettede brevhuset ”Halle”. Han var født i Østfold i 1851 og kom fra Hellegård. I 1884 kjøpte han Eikelund (br. nr. 4) for 800 kroner. Etter hvert flyttet han til Halle skole, men beholdt eiendommen på Eikelund.
På slutten av 1890-tallet ble posten kjørt med hest og vogn 3 ganger i uken, tirsdag, torsdag og lørdag formiddag, fra Fredriksværn ut til ”endestasjonen” Nevlunghavn. Returen foregikk samme ettermiddag, da blant annet via Halle.
Fredriksværn hadde i mange år vært et meget viktig knutepunkt i landets skipstrafikk, og hadde fortsatt på slutten av 1890 anløp av flere rutebåter, selv om flere og flere skip med årene kun brukte Larvik havn. Dermed ville det seg slik at Fredriksværn mottok post både fra postførende skip og landeveis fra Larvik (Nevner også at post fra og til Larvik i flere år ble fraktet med de små lokalbåtene D/S Kvik og D/S Viken, så lenge fjorden var isfri.). Posten ble etter hvert sortert, fordelt og videresendt ut til rette mottagere i hele kommunen.
Adressen hit til Halle var lenge; … Halle pr Fredriksværn.

En artig julehilsen sendt fra Halle 30. eller 31. desember 1907, mens lærer Sæves fortsatt var brevhusbestyrer. Det morsomme er at avsenderen er Johan Pettersen, som hadde overtatt landhandleriet i 1906, men først ca. 6 år senere selv ble bygdas populære brevhusbestyrer!
Kortet er tidsriktig sidestemplet Frederiksværn 31/12-1907. Utlånt av Audun Norin.

SPARTANSKE HJELPEMIDLER OG INGEN LØNN.
Sammenlignet med dagens postanstalter, var det ikke stort som trengtes for å være en del av et effektivt postvesen på 1890-tallet. Fra den tids ”Intrux for Brevhusbestyrere” kan vi blant annet lese i §12;…
Paa Brevhuse skal der findes følgende Inventarsager:
Kassationsstempel,
Stempelpude,
Postbrevkasse,
Samt endvidere indenrigsk Portotaxt.
Og videre fra ”Instruxen”, den meget strenge ordren om at;…
Inventarsagerne skulle behandles med Omhyggelighed.!
Ikke stort å slå om seg med dette. Likevel viser historien at det å være brevhusbestyrer ga litt ekstra verdighet og respekt i bygda. De aller fleste brevhusbestyrerne i Norge fikk ingen lønn, og for noen ble belastningen så stor at de etter en tid, valgte å slutte. Kun en rabatt på 4 % av innkjøpte frimerker og kort, ga et lite bidrag til driften. Generelt ble svært mange brevhus lagt til landhandlerier eller hoteller. For disse ga postdriften et verdifullt tilskudd ved ekstra publikums besøk.
Utenfor skolebygningen, eller kanskje som enkelte få andre steder, rett inne i gangen, skal postkassen ha blitt hengt opp. Også her forteller instruksen tydelig om postens rutiner;…
Brevhuses Postkasser maa tømmes mindst 1 Gang daglig samt derhos ½ Time før vedkommende Posters Afgang.
Her skal det også i følge instruksen; …
være opslaaet Bekjendtgjørelse om Posternes Afgangs- og Ankomsttider til og fra Stedet, med Angivelse af Indleveringstidens Slutning for de forskjellige afgaaende Poster og den Omtrentlige Udleveringstid for ankommende Poster.
Et så avansert hjelpemiddel som en brevvekt, ser vi ikke på brevhusenes inventarliste, ei heller noen form for pengekasse. Men behovet for å kunne veie utgående post, for deretter å kunne belaste rett porto, synes å ha blitt aktualisert ganske snart, for allerede fra høsten 1898 informerer Poststyrelsen at brevhusene vil bli utstyrt med ”vegtredskaber”. Derfor kan det tyde på at også Halle brevhus har fått ettersendt et slikt redskap.

Et tilsvarende skrin med postvekter kan med årene ha blitt benyttet på Halle, Dette originalt treskrinet har 9 messinglodd for postens skålvekter. (500 g, 250 g, 125 g, 100 g, 40 g. 20 g x 2 og 10 g x 2). Alle med postens emblem og kontrollstempler. Fra Jan Einar Bredal samling.

”FLEKSIBEL ARBEIDSTID”
De aller fleste brevhusene i Norge hadde, da Halle ble opprettet, liten og ikke svært brevskrivende kundekrets. Gjennomsnittlig ble det i landet daglig totalt behandlet kun 5 forsendelser pr brevhus. Selv en postmengde på under 1 brev pr dag, var slett ikke uvanlig ved et lite brevhus rundt århundreskiftet. Hvis vi skulle bedømme Halle brevhus ut fra bevarte brev, har nok stedet vært ”et godt besøkt” brevhus med en rimelig stor kundemasse.
Det påhvilte vanligvis ikke brevhusbestyrerne noen bestemt åpningstid, men likevel skulle brevhusene … være tilgjængelige for Publikum saa længe som mulig i Tiden mellom Kl. 8 Morgen og Kl. 7 Aften (Søn- og Helligdage dog kun et par timer enten før eller strax efter Gudstjenesten) !!! – Og selvfølgelig måtte de være åpne noen tid før og etter posters ankomst, om dette skulle skje uten de overfor nevnte tidsrom!

”LOKALITETER” og VAREUTVALG

Hvor i skolebygningen lærer Sæves skjøtte sine postale plikter er jeg ikke sikker på, men det er vel ikke svært utenkelig at det skjedde inne på ”privaten”. Men dersom noen skulle banke på skoledøren i postalt ærend, ville han antagelig bare ha avbrutt undervisningen en liten stund, for å ta seg av den besøkende.
Det var heller ikke store krav til vareutvalget den gang. Man måtte selvfølgelig kunne dekke publikums ønsker om de mest alminnelige frimerker. De fleste brevhusene førte derfor frimerker med valørene 2, 3, 5 og 10 øre, noe som kunne dekke portoen for de fleste brev. Som en ”ekstra service” hadde man også ofte til salgs brevkort á 5 øre. Det var en selvfølge ”at Publikum kan erholde disse kjøbt i Smaat”!

Dette bildet er med stor sannsynlighet fotografert mellom 1917 og 1920. Brevhuset og forretningen på Halle er det lave hvite huset til venstre for bilen. Jan Einar Bredal samling.

NY BREVHUSBESTYRER
Johan Henrik Pettersen var født i 1886. Allerede 20 år gammel, i 1906, fikk han leie den lille butikken på Halle, etter at han en tid hadde vært i handelslære i Helgeroa. I huset hvor butikken lå, var det også en bolig, men Pettersen disponerte den første tiden kun butikken og et lite kontor. Og det var her inne i butikken, at det lille brevhuset etter hvert ble en aldri så liten del av forretningsdriften.
Nøyaktig hvilken dato Johan H. Pettersen overtok ansvaret for brevhuset etter lærer Sæves, er noe usikkert. Postmuseet oppgir bare at dette skjedde ca 1914, noe som kan tyde på at posten gikk til skolen fram til dette.

Man var flinke til å hilse venner, bekjente og kunder med dekorative julekort også tidlig på 1900-tallet. Landhandler, senere også brevhusbestyrer Joh. Pettersen på Halle, hadde også forstått reklameverdien i et slikt kort. Dermed sørget han for å få noen kort ferdig trykket med årets velmenende jule- og nyttårshilsen. Kortet utlånt av Audun Norin.

POSTEN MED BUSS
Fra 1. april 1927 skjedde det store forandringer, når det gjaldt postombringelsen i Brunlanes. Bl.a. ble Halle underlagt Larvik postkontors administrasjon. Fra samme tid ble all post kjørt ut fra Larvik, mot tidligere Fredriksværn. Etter at middagstoget hadde ankommet Larvik stasjon og dagens post var blitt sortert på postkontoret, ankom bussjåførene fra hele distriktet for å hente det de skulle ta med på sine respektive ruter. Posten som nå var grovsortert, måtte de før avreise sortere nøyere, slik at alt ble lagt i rett rekkefølge til utkjøringen. Bussene forlot gjerne Larvik ca kl 1400.
I mange år var det billettør med på de fleste av bussene. Og det fortelles at når bussen ankom, for eksempel Halle, var det han som sprang inn på brevhuset med postsekken. Det var slett ikke mye post som ankom dit hver dag, det fortelles at den grå sekken med de røde stripene sjelden var så mye som en snau fot høy. Det var skikkelig god plass til å knyte løkke på sekken! Når avisene kom på toppen, økte riktignok volumet betraktelig.
Ivar Sølyst fortalte at han i en årrekke, periodevis var billettør på bussen mellom Larvik og Nevlunghavn i årene 1947 til 1957. Når bussen stoppet nede ved veien, ikke mange meterne fra Pettersens landhandleri, var det bare å gripe tak i den rette sekken med dagens post, som lå på et av de ledige setene i bussen, og løpe opp i butikken til Pettersen. Her ventet man vanligvis med en viss utålmodighet. Sekken minnes han på den tiden som ganske tung og måtte ofte bæres på ryggen. For i tillegg til brev og kort, var det som nevnt mye aviser. Det kunne også ligge en og annen pakke vel forvart her. Men når de på turen tilbake skulle hente returposten, var det ikke mer enn at han fint bar sekken i neven.
Her sto betjeningen klar til nok en sortering, og dette måtte gjøres i en fei, for snart sto unge, ivrige ”hentere” og trippet for å komme hjem fra skolen med dagens nyheter.
En liten sak som kanskje kan forundre, når man ser på postverkets ellers strenge rutiner for de aller fleste gjøremål, er dette; … Når postsekkene ble hentet på postkontoret i Larvik, ble de bare plassert enten på et ledig sete eller på gulvet i bussen. Da var det ikke snakk om innelukkede, låste skap. Foruten brev, kort og aviser, var all verdipost lagt i egen sekk inne i de enkelte postsekkene. Heldigvis hører vi aldri at uvedkommende gjorde forsøk på å få tilegnet seg noe av dette, på uærlig vis, i vårt distrikt!

POSTKASSEN
Inngangen til forretningen til Pettersen, hadde et fint dekorert lite overbygg. På venstre side av dette overbygget hang det ”alltid” ned fra taket en god del redskap til utstilling. De skal visstnok aldri ha blitt tatt inn om kvelden eller i helgene. Så vidt vites ble det heller aldri stjålet noe fra denne litt dristige, utvendige utstillingen i alle de årene landhandleriet var åpent for kunder.
På den ”andre” siden hang den røde postkassen, minnes flere. Den måtte tømmes hver formiddag, i god tid før bussen stoppet utenfor på veien og posten skulle sendes til Larvik. Antagelig var det svært lite som lå i den pålagte postkassen, for alle skulle jo inn i landhandleriet for å slå av en prat og kanskje handle litt nødvendigheter. Dermed ble posten levert inne på disken. I tillegg fortelles det at enten Hedvig eller Johan alltid var hjemme, slik at noen virkelig fast åpningstid fantes antagelig ikke!
Nei, egentlig kunne det nok være verre enn som så! For arbeidsfolk flest, startet arbeidsdagen ”når solen sto opp”. Tanker for innkjøp og henting av post var sjelden noe som kom dem i hug før kvelden nærmet seg. Da var det ikke sjelden at de stakk innom hos Pettersen for å hente posten og benyttet selvfølgelig ”fritiden” til å slå av en lengre prat. Siden det ikke var høflig å kaste kundene på dør, erindrer fortsatt barna i huset at klokken noen ganger kunne nærme seg midnatt, før siste kunder trasket hjemover!
I mange år var det mer vanlig å tygge tobakk, enn å røyke den. På gulvet inne i forretningen var det derfor plassert en spyttebakk, som ”blink”. Dessverre var det ikke alle som var skarpskyttere når spyttet skulle ut av munnviken etter noen tids tygging. Gulvet rundt spyttebakken var vesentlig lettere å treffe med den brune, ikke spesielt tiltrekkende ”massen”. Kampen mot tuberkulose og andre stygge smittsomme sykdommer, hadde ført til at Norske Kvinners Sanitetsforening hadde fått laget og sendt ut et opplysningsskilt som kunne henges opp på egnet sted, også her hos Pettersen på Halle fantes et slikt skilt. Oppfordringen på skiltet lød; ”Spyt ikke på gulvet. – Host ikke mot nogen”!!
Allerede i 1889 kom det forordninger til behandling av den skumle tuberkulose sykdommen og her følger et utsnitt om råd ved spytting og spyttebakker;…

2: Den syge maa aldrig spytte paa Gulvet eller i Lommetørklæde, men enten i Krus, hvori tidt Vand (tilsat Karbolsyre), eller i Spyttebakke af Metal eller Stentøi, fyldt med Ener eller Sagmug. Spyttebakken eller Kruset tømmes og vaskes mindst to Gange daglig. Indholdet bør helst brændes, det kan også kastes paa Bingen eller i Søen eller nedgraves.

FULLT AV TRIPPENDE SKOLEBARN
Halle skole var nærmeste nabo til landhandleriet med sitt lille brevhus. Skoletiden hadde man fornuftig nok, lagt opp slik at dagens økt sluttet omtrent da bussen med posten ankom Halle, rett før halv tre. Skoleungene som etter avslutningssalmen pent og pyntelig hadde stilt opp utenfor skolebygningene, la nå på sprang mot butikken så fort de hadde kommet utenfor skoleporten.
Det skal ha vært om å gjøre og komme først inn til disken i forretningen. Der sto vanligvis brevhusbestyrer Johan Pettersen og hans kone Hedvig klar med sortert post. Navnene ropte han høyt opp og ivrige og spente grep ungene det som tilhørte dem. Dagens aviser hadde også kommet med bussen, og etter utdelingen forsvant barna hjem til ventende lekser og andre av dagens gjøremål.

Her står den stolte eier av landhandleriet, Johan Pettersen, foran inngangen til forretningen sin på Halle. Utenfor er står et utvalg raker og river utstilt mot husveggen, ved inngangen fantes baljer og bøtter. I vinduene til venstre anes noe av et ellers rikholdig vareutvalg. På veggen henger reklameskiltet for ”Mustads Margarin”. (J. E. Bredals fotosamling)

TEATER OG UFRAMKOMMELIGE VEIER
Vanligvis var bussen i rute, men forsinkelser skjedde av og til. Når vinteren kom med store snømengder og gjenføykede veier, kunne nok ventetiden inne i den lille butikken ble vel kjedelig for de unge skolebarna. Selvfølgelig førte vårløsningen også med seg hindringer som telehiv og til tider nesten uframkommelige veier, med dertil hørende forsinkelser i rutetrafikken. Noen ganger var det i kortere perioder verken framkommelig for hest eller rutebilens motoriserte ferdsel.
Pettersen, som selv var en stolt bileier, fikk nok selv merke vintertidens store kjørebegrensninger med sin Chevrolet 1930 modell. Selv med bilens 6 sylindre og 50 hk, unngikk han sikkert de værste dagene. Bilens registreringsnummer var for øvrig Z-104.

Noe klabb og babb ble godtatt i trengselen, men Pettersen roet det hele raskt ned. Hans lune og inkluderende humor, hadde barna stor sans for. Når han ropte opp mottagernavnene på dagens nye postforsendelser, kom han ofte med små nye ”klengenavn” eller andre velvalgte bemerkninger, som fikk barna til å juble. Det fortelles at Pettersen med sine ”teateriske” evner, virkelig kunne styre sitt unge ”publikum”.

Enkelte vintre var mer voldsomme enn andre. Slik så det ut på Halle en periode snøvinteren 1937. Her er alle mann i arbeid for å få ryddet hovedveien til byen. (J. E. Bredals fotosamling)

STAKITTEN
Det var slik her på Halle, som vi hører om fra så utrolig mange andre mindre steder;… i ”godt naboskap” lå blant annet den gesten å ta med seg posten til nærmeste naboer på veien hjem.
En av de unge pikene i området kom fra skolen her ute på Halle en dag. Hun gjorde som hun alltid hadde gjort, denne meget regnfulle ettermiddag en gang på slutten av trettitallet. Til en eldre nabo bar hun alltid avisen og det lille som kom av post hjem til ham. Det vil si; ved hans hus var det ingen postkasse på utsiden, derfor hadde hun fått ordre om å sette leveransen fast i stakittgjerdet, som gikk foran huset.
Akkurat denne dagen, da regnet flommet ned fra åpen himmel, tenkte den snille og vennlige lille frøkenen, at hun skulle levere posten til abonnenten personlig, slik at den ikke skulle bli så våt. Hun hørte at han holdt på å hogge ved, da hun ganske regnvåt kom for å overrekke dagens post.
”Vær så go`!”, forsøkte den unge piken seg. Nærmest uten å titte opp, kom det brummende, bestemte svaret fra den iherdige vedhoggær`n;
”I stakitten, har jeg sagt!!”
… og ”i stakitten” ble det nok deretter!
Likevel, når jula endelig sto for døren, var han en av naboene som alltid ga den vesle jenta noen velfortjente kroner i julegratiale!

FORTSATTE DRIFTEN
Johan Pettersen døde dessverre allerede våren 1951. Med tillatelse fra postmester Karl Kjelsgård Askim i Larvik, fikk fru Hedvig, etter å ha sendt inn en søknad, lov til å fortsette postdriften i mannens
navn. Slike ”postale” ordninger var ikke uvanlig når det gjaldt små veldrevne mann / kone foretak rundt i distriktene. Og det fortsatte slik, uten forandringer, helt til nedleggelsen en dag måtte komme. I Postmuseets notater framkommer det heller ingen endring.

Ikke all post fant sin rette mottager ved første forsøk. Her et kort sendt fra Drammen 21.12-1959, omadressert på Halle, returnert til Larvik og deretter formidlet videre til Kjose! Forhåpentlig rakk også dette fram til jul. Utlån Audun Norin.

BEGRENSET TILBUD
Som brevhus var det et svært enkelt tilbud betjeningen hadde til sine kunder de første årene. Man kunne levere kort, brever og korsbåndforsendelser, mens pakker måtte kundene dra til Stavern eller senere Larvik, for å få sendt. De samme begrensningene gjaldt pengeforsendelser, bankobrev eller postanvisninger. Men den slags var det ikke mye av, og det var kort og brever, foruten aviser, som til daglig utgjorde det aller meste av postmengden. Likevel ser det ut til at man gjennom årene fant mer hensiktsmessige tilpassninger av systemene. Vi hører at publikum, etter at deres følgebrev var ankommet og blitt signert, leverte dette tilbake til brevhuset. Bestyreren sendte dette med neste postgang til postkontoret, som ved påfølgende postutkjøring, la ved den ønskede pakken i postsekken. En tilsvarende ordning for verdipost ser også ut til å ha eksistert, også for Halle brevhus. Her var det snakk om tillit, og tillit hadde man på Halle.

PENGESKUFFEN

Som nevnt krevdes det ikke mye utstyr til drift av posten. Men man var nøye med å skille mellom de pengene som tilhørte forretningen og de som kom inn på grunn av postens beskjedne aktiviteter. Pettersen hadde investert i en avansert pengeskuff, med ”kodetaster” man måtte benytte for å få åpnet. Oppi denne skuffen lå skrinet med, frimerker og det viktige annulleringsstempelet. Stempelputa, derimot, sto konstant på disken. Skulle en eller annen forsendelse forsegles, brukte Pettersen sitt eget segl og delikate røde lakk.

Fra tid til annen dukker det opp ”artige” postale forsendelser. Her er et julekort, som ikke er frankert med postens lovbestemte frimerke, men Norges Sanitetsforenings julemerke for 1945. Uviss av hvilken grunn, er kortet stemplet med ”Kronet Posthorn” stempelet på Halle. Adressaten på Dolven hentet nok sitt kort selv, på brevhuset litt lenger borte i veien, slik det sikkert ble gjort flere ganger i uken. Kanskje har man bak landhandlerskranken sett ”litt mellom” fingrene på postens strenge reglement akkurat denne dagen ? Utlånt av Audun Norin.

STEMPLER
Det første stempelet var noe annerledes enn de stemplene vi kjenner fra posten i dag. Dette var et 4-rings nummerstempel med inngravert nummer ”274”. Disse 4-rings nummerstemplene ble
vanligvis utsendt til brevhusene, hvor avtrykk av stempelet skulle påføres forsendelsen, som deretter skulle videresendes til overordnet postkontor for videre behandling. Der skulle også nytt stempelavtrykk med dato påføres.

Dette stempelet, vet vi, ble innsendt til reparasjon i Kristiania via postkontoret i Fredriksværn den 26/10-1914. Først den 30/11 ble det returnert fra hovedstaden og ankom sikkert Halle ett par dager senere. Kanskje har denne reparasjonen forekommet nær tidspunktet for flyttingen av brevhuset til landhandleriet, men dette har jeg ikke funnet beviser for. Likevel kan vi anta at Pettersen ikke ville fortsette og brukte et skadd eller defekt stempel, om det var slik ved overtagelsen…
Dette første stempelet ble brukt fram til brevhuset ble tildelt det som populært kalles et ”Kronet Posthorn”- stempel i februar 1935. Også dette var et stempel uten dato, men nå var brevhusets navn blitt gravert inn mellom de to omsluttende ringene, mens det i senter var gravert inn et posthorn med en krone plassert oppe på posthornbøylen. Også heretter skulle overordnet postkontor bekrefte videreforsendelsen ved å påstemple ett av sine datostempler.

Så i 1951 ble brevhuset satt opp med sitt tredje og siste stempel. Fra 1. april 1951 var Halle blitt oppgradert til den nyere betegnelsen ”brevhus 1” og nå var det fra sentralt hold, bestemt at stort sett alle brevhus skulle ha stempel som viste både stedsnavn og dato.
Et 2-rings stempel var blitt bestilt hos stempelleverandør ”Krags Maskinfabrikk” i Oslo, og et bevart kontrollavtrykk hos dem, viser at stempelet var ferdig 7. mars 1951. Få dager senere, ble dette sendt fra postintendanten i Oslo til Larvik Postkontor og videre derfra til Halle, ett par dager senere.

NEDLEGGELSE
Butikklokalene hadde i årenes løp blitt svært nedslitte og driften ga lite penger til modernisering. Rundt om i kommunen hadde det dukket opp nye og større forretninger, som hadde kapret mye av landhandleriet på Halles kundemasse. Trafikken hadde de senere årene minket betydelig.
Og så skjedde det ufravikelige;… I følge Postverkets sirkulære nr 25 fra 19/8-1961 ville brevhuset bli lagt ned fra 1. september samme år. Brevhuset hadde da vært i drift i hele 64 år.
Landhandlerdriften fortsatte ennå noen få år etter at posten forsvant fra butikken. De ”nye” tider hadde kommet, og en effektiv og utvidet landpostbudordning kom til å ta over brevhusets begrensede tilbud. Nok en lokal postepoke var over.

Kilder;
Postmuseet,
Norske Kvinners Sanitetsforening,
Østlands-Posten,
Johan Pettersens døtre: Inga Østgård og Annie Riiser,
Audun Norin,
Ivar Sølyst.

Firmaer og butikker i Larvik i 1939

Jeg har i flere uker jobbet med en artikkel på lokalhistoriewiki.no om firmaer i Larvik i 1939, bygget på Norges Handelsregister. Men oversikten er ikke uten feil. Feks. sto det at Einar Heum hadde smørforretning på Furubakken, at Lilla Jacobys blomsterforretning var i samme hus som Apoteket Ørnen og at Pihls fiskeforretning delte lokaler med Tollboden. Jeg tviler også litt på opplysningen om at glassmester Borch-Jenssen hadde sine lokaler tvers over gaten for sitt vanlige hus. Var det fabrikk hos nåv. Baker Jensen? I et par, tre tilfeller har jeg rettet opp synlige feil m.h.t adressene. Jeg har også prøvd å skrive hvilke forretninger som oppholder seg i de samme bygningene i 2014. Dette er lett, hvis det kun snakkes om én forretning. Men når det gjelder Centrumsgården (Prinsegata 19), Torget 4, Sigurds gate 5, Kongegata 22, hvor det var flere forretninger, er det vanskelig å vite hvilken forretning som har blitt etterfulgt av andre. Var det butikken til venstre, i midten eller til høyre som nå rommer osv… Jeg håper dere har interesse av å korrigere og dele deres viten til meg, slik at artikkelen blir mest mulig korrekt . Takk!

Hoppbakker

Dette er en midlertidig liste over de hoppbakkene i Larvik jeg hittil har klart å oppdage med god hjelp:

Navn Beliggenhet Nedlagt/I bruk (per 2014)
Bisjordkollen1 Bisjord, tidligere Tjølling kommune Nedlagt
Brathagenbakken1 Kvelde, tidligere Hedrum kommune Nedlagt
Brattlibakken2 Nær Nanset, tidligere Hedrum kommune I bruk
Brunlabakken3 Nordvest for gården Brunla Nedlagt
Brønnkollen Bøkeskogen Nedlagt (rundt 1950)
Dammenbakken4 Nær gården Dammen, tidligere Hedrum kommune Nedlagt (1962)
Hagabakken Hagalia, tidligere Hedrumkommune5 Nedlagt
Jonsmyrbakken6 Nær gården Jonsmyr ved Lysebo i Farrisbygda, tidligere Hedrum kommune Nedlagt
Jordstøypbakken1 Kvelde, tidligere Hedrum kommune Nedlagt
Kilebakken7 Rett ovenfor Eika i Kilen Nedlagt
Kleppanebakken1 Nær gården Kleppane, tidligere Brunlanes kommune Nedlagt
Kopranbakken8 Bak det gamle Samvirkelaget i Ulåsveien, Byskogen, Larvik Nedlagt
Laurakollen Øybyfjellet, Torstrand Nedlagt
Lille Frambakken Sør for Tagtvedt Nedlagt
Lille Myrabakken Bøkeskogen Nedlagt (rundt 1950)
Oli-Eika9 Nedenfor der Håkons gate nå krysser Frostvedtveien, Byskogen, Larvik Nedlagt
Speiderbakken3 Stavern Nedlagt
Store Frambakken Sør for Tagtvedt Nedlagt
Store Myrabakken Bøkeskogen Nedlagt (rundt 1950)
Utklevbakken1 Nær gården Utklev, tidligere Hedrum kommune Nedlagt
Vellerødbakken10 Nær Ra skole, tidligere Brunlanes kommune Nedlagt
Verningen Mellom blokkene på Skreppestad og Gloppeåsen Øst, tidligere Tjølling kommune Nedlagt

Det var en bakke ved Jordet skole

Vet dere om andre hoppbakker, bare skriv i vei

Flere fjell

Jeg forsøker å navngi de ulike fjellene i Larvik. Mesterfjellet, Støttafjellet, Elefanten (el. Elefantfjellet), Øybyfjellet, Oseberget, Baneberget, Andersenfjellet, Gundersenfjellet, Sukkertoppen, Storefjellet og Borgefjellet er allerede i havn.

Hva heter det lille fjellet som deler Dr. Holms vei? Det ligger øst for Byskogveien og vest for Diriks vei. Heter det Tyttebærfjellet? Akkurat her deler kildene seg. OG hvis ikke det er Tyttebærfjellet, hva heter det da? Og hvor i så tilfelle ligger det egentlige Tyttebærfjellet? Takknemlig for svar.

Det var også en liten fjellkolle mellom Reipbanegata og Jernbanegata. Hadde den noe navn? Etter Istre eller?

Familiedag på museet: På krøss og tvers i gamle Larvik 26. jan 2014 12:00 - 13:00 | Verksgården

Lurer du på hvordan det så ut i Larvik for 100 år siden? I Verksgården denne dagen viser Per Nyhus og museumspedagog Marianne Sørensen bilder fra gamle Larvik og forteller historier om hvordan det var å bo i Larvik for 100 år siden. Kafeen selger kaffe, saft og vafler.

Familiedag på museet: På krøss og tvers i gamle Larvik