I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord lardal

Skiturisme og bomordning - Breivann, Grønli og Viddaseter

I sona Lardal har vi vært innom minner om mennesker og organisering for de som skulle opp i høyden fra riksvegen mellom Steinsholt og Siljan. Når ble veien etablert for vanlige biler, hva kostet det fra starten av og hvem hadde jobben som bomvoktere?

De fleste fra Larvik har vel søkt til traktene først og fremst vinterstid for å gå på ski, men mange har også ferdes på Sandåveien (Breivannveien/Grønliveien) for å fiske, plukke sopp og bær eller dra til hytte i området. Bidra gjerne med alt fra minner til fakta! Her er saken i sona Lardal:

Bompenger før og nå

RØSHOLT, en emigrantfamilie som skulle sette spor etter seg i USA

TAKKET ”JA”
De hadde nok ingen anelse, det unge paret som takket ”Ja !” til hverandre i Styrvoll kirke den 22. januar 1845, at deres navn en gang i framtiden skulle påvirke så mange mennesker på den andre siden av jorden. At de snart etter bryllupet skulle ta fatt på svært lang reise mot noe totalt ukjent, jo, det kan vi anta allerede var bestemt.

Styrvold kirke anno 1905-10. Etter postkort. Jan Einar Bredal samling

For mange mennesker var det vanskelige kår i Norge på den tiden, og selv fruktbare gårder i Lågendalen, kunne ikke produsere nok mat på bordet til familienes mange barn. Da den 25 år gamle Johanne Christine Jacobsdatter Wright lovet evig troskap til sin 2 år eldre kjæreste, Jacob Tollefsen Røsholt, var allerede den ukjente veien mot mulighetenes land, så vidt staket ut i deres planer.

MED ”SALVATOR”

Barken “Salvator” i havn i Porsgrunn rundt 1850.

Ikke mange dagene etter bryllupet, var deres få eiendeler pakket og mest mulig holdbar mat for reisen var blitt emballert forsvarlig. Mye tyder på at seilasen startet fra Porsgrunn med barken ”Salvator”, under kaptein Johan Gasmann ledelse. Den 326 brutto registertonn store ”Salvator” hadde blitt bygd i 1839 og var eid av Jacob K. Møller i Porsgrunn. Sammen med 111 passasjerer på ” Tredje klasse ” og en stor jernlast i lasterommet, forlot paret gamle landet den 7. april 1845.

Trangt på mellom dekket må det ha vært. (illustrasjon.)

Endelig, etter en meget strabasiøs overfart, med blant annet en brutal storm den 9. juli, hvor mannskapet så seg nødt til å kaste overbord en del av jernlasten, la ”Salvator” til kai i New York den 15. juli. Denne, nærmest utrolig 99 dager lange overfarten skulle tidsmessig vise seg å bli den femte lengste emigrantturen i årene 1840-1874! Da den skjedde i 1845, var det bare en kjent overfart som hadde tatt lengre tid, nemlig barken ”Emilie`s” tur fra Drammen, via Gøteborg, til New York med 90 passasjerer i 1840. En gjennomsnittsreise før året 1850 lå på 62 dager.
Snart etter ankomsten til New York, satte de fleste av emigrantene kursen mot vest og for mange av dem var staten Wisconsin det store målet. Om de forsto at hele reisen skulle vare i utrolige fire og en halv måneds slit og strev, er vel ytterst tvilsomt.

INDIANER LAND
Etter en lang og slitsom tur, slo de seg først ned i Pine Lake, ikke langt fra Milwaukee. Så i 1850 ervervet de unge lardølingene forkjøpsrett til et område i ”indianer land”, et landområde indianerne ennå ikke hadde trukket seg ut av. Den unge familien ble med dette en av pionerene i Waupaca County, hvor de var med å danne det nye samfunnet; ”Scandinavia”, som gradvis utviklet seg. Gården de bygde opp, viste seg snart å gi godt utbytte. Det var stort sett hvete, havre, mais og poteter de dyrket.

Mulig reiserute på vei til Wisconsin.

STORT LOKALT ENGASJEMENT
Troen på Gud var meget sterk blant mange emigranter, og det var i Jacob og Johanna`s hjem at det som faktisk i bygda ble hetende ”Waupaca Menighed”, ble dannet den 1. desember 1854. Men allerede i 1851 hadde Jacob vært en utsendt delegat til en konferanse holdt i Luther Vally Church nær Orfordville, som i 1853 ledet til opprettelsen av ”the Norwegian Synod” (Den norske kirkesamling). Jeg har også tro på at den framsynte og alltid pådrivende Jacob, hadde en finger med i spillet, da ”Scandinavia” fikk sitt postkontor så tidlig som den 11. januar i 1856.

MODERAT SLØSING
Mye tyder på at Røsholt var blant de mer ”velstående” i Scandinavia. Kragerø mannen Thomas Knoph, som drev stedets eneste landhandel, har etterlatt seg en regnskapsbok, skrevet på norsk, som gir klare hentydninger om dette. Røsholts konto hos Knoph begynner den 4. september i 1853 og boken forteller at det var kun 3 familier i kommunen som abonnerte på ukeavisen, ”Emigranten”. Røsholt var den ene. Men som den måteholdene mannen han var, abonnerte han for kun et halvt år av gangen, og han betalte aldri mer enn 25 cents i forskudd! – En gang lånte han riktignok med seg hjem et par boots til en pris av $1,50, men returnerte dem dagen etter, mot bytte til ett par som kostet $1,25. (Husk at en gjennomsnittelig daglønn i de dager, bare var rundt 50 cents!)
Likevel er det nok en annen spesiell post i Knophs regnskap som forteller mest. Røsholt hadde gått til innkjøp av en flaske lampeolje til 15 cents!! Dette var den eneste flasken med lampeolje som ble solgt i dette townshipet (denne kommunen), og må etter datidens øyne ha blitt sett på som et virkelig statussymbol !!

John Gilbert (“JG”) Rosholt,
ble født i Pine Lake i Wisconsin som tredje av Røsholts i alt 11 barn den 6. juni 1850. Han lærte tidlig å ta del i arbeidet på gården hjemme, men snart viste det seg at han også hadde sans for å tjene penger. Allerede som ungdom tjente han noen ekstra dollar ved å spille fiolin ved brylluper, dansetilstelninger og fester. For de oppsparte pengene kjøpte han som 19-20-åring hovedinteressene i et sagbruk i ei nærliggende bygd med det norskklingende navnet ”Hitterdal”. Ikke lenge etter hadde han, sammen med en venn, også kjøpt seg en treskemaskin, som de reiste rundt med, for å slå naboenes korn. Kanskje var det en gang han så opp fra treskingen, og fikk øye på de vidstrakte ubrukte furuskogene rundt Alban Corners, at han bestemte seg for å flytte sagbruket hit. Ikke lenge etter hadde han kjøpt rettighetene til hogst større skogområder der omkring.

Det gamle sagbruket i Rosholt, Wisconsin.

BEGYNNELSEN
Aktiviteten rundt sagbruket førte til at nye settlere ankom stedet, og en svoger av JG, Adolph Torgeson, åpnet midt på 1880-tallet stedets første forretning i en tømmerhytte. Rundt årsskiftet 1892/93 kom ønsket om å få etablert et postkontor opp blant stedets nybyggere. Søknad ble sendt og den 2. mars 1893 åpnet postkontoret. Det hadde ikke vært svært mye diskusjon om hvilket navn dette skulle få, enigheten var stor om at ”ROSHOLT POST OFFICE” var det rette. Postmesteren het Jens P. Hanson jr. Han var sønn av en annen skandinavisk nybygger, Jens P. Hanson. Han hadde utvandret fra Lolland i Danmark. Jens jr. drev en annen forretning i det som senere utviklet seg til landsbyen ROSHOLT i WISCONSIN. Da det første valget av ”bystyre” skulle gjøres i april 1908, ble JG valgt til president.

Brevkort sendt fra ROSHOLT i Wisconsin i 1914, adressert til Holhjem pr Fredriksværn ! Jan Einar Bredal samling

JERNBANEINTERESSEN
J. G. Rosholt ble svært aktiv når ryktene om at en jernbane kanskje kunne komme til byen. Ved å selge sitt landområde til jernbaneselskapet for $125000, fikk han selskapet til å legge skinner til byen ”sin” og omkring den 15. oktober 1903 kunne man for første gang høre lokomotivfløyten utenfor byen. Da kom lokomotiv nr 932, ”the Rosholt Flier”, tøffende inn mot stasjonen for første gang.

BANK OG RAN
JG`s ideer stoppet ikke med dette. Han hadde allerede planene klare for å opprette en bank i Rosholt. Med en kapital på $10000 åpnet banken dørene den 6/2-1904. Hovedaksjonæren var JG selv med 70%, mens tre av hans sønner eide 10% hver.
Men bankvirksomhet kunne være ”skumle saker” også den gang. Den 4. september 1924 stormet 2 bevæpnede menn inn i banklokalet med hensikt å rane den. En tredje mann sto vakt på utsiden. Men bak skranken satt JG`s sønn, Carl. I god gammel western stil, trakk han fram en revolver han hadde liggende under disken. Flere skuddsalver ble avløst mellom Carl og ranerne, før inntrengerne la på sprang mot den ventende bilen utenfor. En gruppe frivillige under ledelse av Rosholts konstabel; Ingwald Hanson, satte ganske umiddelbart etter ranerne. Senere samme dag ble de innhentet, men ville ikke overgi seg. Dermed oppsto det nok en skyteepisode, hvor den ene raneren ble skutt og drept på stedet. Få dager senere ble de to siste ranerne fanget av de lokale mannskapene, etter at de hadde prøvd å gjemme seg i et skogsområde i nærheten.

LEDEREN
J. G. Rosholt var en måteholden mann, men han var rettferdig og skal ha vært svært gavmild. Dersom offergavene til kirken ikke stemte helt med budsjettet, var han snar med å gi det mellomværende ut av egen pung. Han donerte også land for utbygging av byens parkanlegg og han ga midler til å få reist en skole i Rosholt. Derfor var det ikke unaturlig at da landsbyen fikk ”bystatus” i 1907, ble det han som ble byens første president.
Da automobilene så smått hadde begynt å innta Amerika, var JG den første i Rosholt som kjøpte seg en. Det var selvfølgelig en amerikaner, en Buick.
JG døde i Wausau i Wisconsin den 29. mai 1929, nær 79 år gammel.

IDAG
Den lille byen, som har det eneste norske bynavnet i Portage County i Wisconsin, lever fortsatt i beste velgående. Riktignok lever det ingen av Røsholtslekten der i dag, det gjør imidlertid rundt 515 andre, også folk, hvis forfedre en gang hadde tatt den lange veien fra ”Mor Norge” med reise over Atlanterhavet.

Julius Rosholt
ble født som femte barnet, på farsgården nær Scandinavia den 27. august 1854. Akkurat som broren JG, måtte han tidlig være med å hjelpe sine foreldre med gårdsarbeidet. Likevel likte han bedre å gå på skolen, og gikk på distriktets skole fram til han var 16 år. Da fikk han låne $30 av en fetter, fordi han ville fortsette utdannelsen i Waupaca, ikke langt unna. Etter 3 måneder var disse pengene oppbrukt. Derfor søkte han om og fikk faktisk tildelt et lærervikariat nord i fylket, noe som ga han den svimlende månedslønnen på $28. Da dette vikariatet var over, fikk han et nytt engasjement et annet sted. Disse engasjementene hadde etter endt innsats gitt ham tilsammen $225 i oppsparte midler !

UNDERVISNINGSTIDEN
Pengene var riktignok brukt opp etter første året på ny skole, men ved hjelp av litt hjelpende undervisning av andre elever, salg av bøker og kart, samt lån fra venner fikk han sitt diploma med ”bare” $700 i gjeld.
Etter dette ser ut til at han fikk en slags rektor stilling ved “the high school” i Grand Rapids, Wisconsin, og Julius Rosholt ble der i 3 år. Under denne tiden innså han at undervisning egentlig ikke akkurat var hans gate. Det lå så mange andre muligheter der ute! Men etter disse 3 årene var gjelden betalt, og tiden var inne til nye eventyr.

*EN BANK, TO BANKER, TRE… *
Det var oppe i nordvest mulighetene lå, mente Rosholt, derfor dro han med sin kone til Mayville i Nord Dakota, hvor han kjøpte seg landområde i 1881. Etter noen få år som hardt arbeidende bonde, kom sjansen i 1885 til å bli medeier i ”the Bank of Mayville”. Umiddelbart solgt han gården og satte pengene inn i eierinteresser i banken. Ikke lenge etter hadde han kjøpt ut de andre to medeierne, og isteden knyttet til seg sin gode venn fra skolen, George B. Albee.
I 1887 organiserte han en nasjonal bank med Albee som president og seg selv som kasserer. Men dette var bare den spede begynnelsen. Bare i Nord Dakota fikk de opprettet 15 banker i forskjellige byer, etter hvert også 5-6 stykker i andre stater.

DET FØRSTE TOG
Men Julius Rosholt stoppet ikke der. Hans optimisme, enorme pågangsmot og kløkt brakte ham inn på jernbane bygging! I 1906 satte han optimistisk i gang med byggingen av en jernbanelinje som knyttet Swan River i Minnesota til den kjente Great Western Railroad. Da den var ferdig bygget, solgte han den med god fortjeneste til et annet jernbaneselskap.

EN NY BANE
Ryktene om hans dyktighet også når det gjaldt jernbanebygging, spredde seg og i 1912 fikk han forespørsel fra en gruppe gårdbrukere nær Veblen i Syd Dakota, om hjelp til bygging av en ny linje for dem. Han tok utfordringen på strak arm, og dro ned for å se på området. Han ble overrasket over hvilke fantastiske muligheter det lå her i dette fruktbare området og han forsto hvilken besparelse en jernbaneforbindelse ville kunne gi de tilstøtende bøndene. Flere av bøndene hadde over 40 kilometer til nærmeste markedsplass, og det tok dem nesten hele vinteren å få fraktet høstens avlinger fram dit!

Slik så ROSHOLT i Syd Dakota ut i 1914.
Julius Rosholt inngikk en avtale med jordeierne langs linjen om en investering, mot et gjeldsbrev i selskapet. Dermed startet byggingen av jernbanesrekningen mellom Fairmont i Nord Dakota og Grenville i Syd Dakota, en strekning på rundt 150 kilometer. En av ettervirkningene av denne utbyggingen, var grunnleggelsen og oppblomstringen av 9 nye byer langs linjen. Senere ble anlegget solgt til Soo Railway Co.

ÆRES DEN SOM ÆRES BØR
Ved salget fikk jordeierne igjen halvparten av det de hadde investert, samtidig som verdien på deres eiendommer hadde øket fra ca $2,50 pr mål til $6,25. Overalt rådet det stor takknemmelighet for hans arbeid. Da en av byene langs linjen gjennom Roberts County etter hvert skulle gis et navn, virket det nesten naturlig at den ble døpt ROSHOLT, den også. Både den lille byen og postkontoret som bærer Rosholts navn, lever videre i beste velgående den dag i dag.
I det første nummeret av byens første avis; Rosholt Review, den 4/12-1913 kommer det tydelig fram mellom linjene at denne framgangsrike mannen også må ha hatt en lun form for humor. En av hans favoritt setninger på denne tiden var; …

”Min jernbane er kanskje ikke så lang som mange andres, men den er like bred !!”

Postkort sendt fra ROSHOLT Syd Dakota den 30. august 1949. Sendt til byen St. Paul i Minnesota. Jan Einar Bredal samling

ROSHOLT I DAG
Julius Rosholt, som døde i Hennepin i Minnesota den 29. mars 1928, bodde ikke selv i ROSHOLT i Syd Dakota, han hadde slått seg ned i Minneapolis. Men den lille byen beboes i dag av 419 personer, kanskje også noen av norsk herkomst.
Hadde det ikke vært for den første verdenskrigen, ville han nok fortsatt med jernbanebygging, isteden drev han med investeringer i flere typer geskjefter helt fra Canada i nord til Mexico i syd.

PS;
Også var det den lille landsbyen ROSLYN i Syd Dakota, som ligger rett ved ROSHOLT og Lynn Lakes! Ja, vi aner vel hvor dette navnet kommer fra?
I Minnesota finnes Rosholt Creek og Rosholt Lake i Itasca fylke.

KILDER;
Bygdeboka for Lardal.
Our County, Our Story; Malcolm Rosholt
Div info fra; Rosholt org.
The Norwegian-American Historical Association.
Audun Norin ; Takk for god hjelp.

Trenger Tips Om Gamle Samlings Og Markeds Plasser I Distriktet

Hei driver med metallsøking på hobbybasis og jeg kunne trengt litt hjelp fra noen kyndige personer
som kansje har noen tips om "Gode"plasser det går ann og søke på.

Tilbakeblikk fra innlandet.

Jeg fant et nummer av Jakt – Fiske friluftsliv fra 1969 der en artikkel i forbindelse med F. M. Treschows 90 års dag fattet min interesse.

JFF nr.11/12 1969

En lang artikkel omhandler friluftsliv, forholdet til godseieren og krigshistorie mm. Les mer om vennene Jan Friis, Kåre Fjørtoft, Boye Istre og Knut Lier fra Larvik sine opplevelser som leietakere av Skrimsbu, ført i pennen av sistnevnte i sonen Lardal.
Tilbakeblikk på et tilbakeblikk fra Skrimsbu.

Typiske Larviksord og -uttrykk! Del nr. 2

Larviksord og uttrykk brukt i Larvik er det stor interesse for. Tråden er nå blitt så lang at Janke sier ifra at det er veldig tidkrevende å sikkerhetskopiere tråden. Vi ønsker ikke at det som er samla inn av lokalhistorie skal forsvinne på grunn av en teknisk feil, så Janke har tatt på seg jobben å sikkerhetskopiere alt som kommer inn. Derfor starter jeg opp en ny tråd med samme tittel. Det er bare ei fortsetting av den gamle tråden. Så håper vi at leserne/medlemmene følger med og snapper opp uttrykk som gjerne er litt sjeldne og er gått ut av bruk. Du finner den gamle tråden på denne sida

Hedrum og Lardal HV-Område

[Bilde 787852 finnes ikke eller har blitt slettet]

Jeg hadde den glede av å være tilknyttet HV-området i Lågendalen under mange områdesjefer og hadde en flott tid med mye morro. Området var etter min mening et godt drevet område og bla, forde Tjodolf Hoff var aktiv fikk vi være med på mange morsome øvelser og turer. Håper dette kan være en tråd som kan samle gamle bilder og historier fra HV i Lågendalen. Dette området er idag nedlagt og alt er sentralisert i et mye større upersonlig område.
De første gangene var vi forlagt på Svartangen i telt og senere flyttet vi litt rundt på lokalene i Lågendalen for til slutt å havne opp på skyttebanen på Styrvol.

Vi har senere etablert en HV-Veteran gjeng som møtes 1 gang i året.

[Bilde 787853 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 787854 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 787855 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 787856 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 787857 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 787858 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 810762 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 810763 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 810764 finnes ikke eller har blitt slettet]

Typiske Larviksord og -uttrykk! Del nr. 1

Håper på en fyldig deltagelse her folkens. For hvilke ord og uttrykk var det vi brukte i dagligtale for 50-60 år siden og som kanskje ikke lenger er i bruk. Generasjonen før oss brukte ord og uttrykk hentet fra litteraturen og noen ganger fra fransk, tysk og engelsk! Dette skal ikke bli noen akademisk diskusjon om ordets opphav, men kanskje mere en oppfriskning av språket vårt som vi bruker nå.

Bruker vi ord som pælær og hva med å skeie ut,som jeg har diskutert også på et annet nettsted. Min søster som har bodd i Tyskland i mere enn 40 år sier aldri Ha det, men morna. I dag hører jeg folk sier Ha det-Ha det.
Når var det forresten sist du skeia ut og hva betydde det egentlig – anyone?