I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord lågendalen

Den gang mann var mann, mel var så ymse og veien ble som den ble utover dagen!

Dette er en bitteliten fortelling om den gang mann var mann, mel var så ymse og veien ble som den ble utover dagen!
Skrevet av Jan Einar Bredal,
fritt basert på minner fra Gunnar Smukkestad, mangeårig ansatt ved Lågendalsruta i Svarstad.

En dag rett før påsken i 1958 hadde ankommet en godsvogn fullastet med mel til Geilo stasjon. Melforsendelsen, som besto dels av hvetemel i 25 og 50 kilos sekker og dels av fòrmel, som ”kufòr A”, og ”svinefòr” i 50 kilos sekker, var adressert til flere landhandlere i Skurdalen i Hol kommune i Buskerud. Til sammen var det omkring rundt 5 tonn stablet inne i den brune jernbanevogna.
NSB hadde jernbanestasjon på Geilo allerede fra 1907. Flere år senere hadde Lågendalsruta bygget sitt eget garasjeanlegg for busser og annet mobilt kjøretøy her oppe. Der var det også bygget komfortabelt hvilerom for NSBs sjåfører. Det var her to karer fra Svarstad, Gunnar Smukkestad og Trygve Lie, fikk seg noen timers søvn for natten noen vårdager i 1958. Guttene var avløsere for de lokale bussjåførene, som ville ha seg litt velfortjent påskeferie. Mener å ha hørt at det var rutene Geilo – Ål (morgenrute langs rv. 7) og Geilo – Dagali (flere ganger daglig langs rv. 40) som skulle trafikkeres av lardølingene.

Geilo Stasjon, etter foto på postkort. Jan Einar Bredal fotosamling

På ”fyrabenn” (fürabend) hadde guttene også påtatt seg utkjøringen av den nevnte melforsendelsen. Det er ikke umulig at turen foregikk akkurat ”påskeonsdagen”, den 2. april 1958. Selv om våren var i anmarsj, var Kong Vinter fortsatt på plass med sin nattefrost. Utstyrt med en av NSBs egne lastebiler i blå og grå fargeprakt, en Austin Loadstar K2 5-tonns planbil, en sekketralle, ”muskler av stål”, og god etterkrigs arbeidsmoral, rygget Trygve Lie med kollega denne morgenen lastebilen så nære skyvedørene på godsvogna som mulig. En medbrakt lem ble anlagt mellom lasteplanet og godsvognas gulv. Med den ble det lettere å skyve en fullastet sekketralle over til lasteplanet. Hvor lang tid lossingen tok, har for lengst gått i glemmeboka, men selv med minusgrader i luften, ble det tørket mangfoldige svettedråper fra lardølingenes pannebrasker denne morgenen.

Kart Geilo – Dagali. Fra NAFs veibok 1954. Jan Einar Bredal samling

Med alt melet vel plassert på lasteplanet, lå det så rundt 27 kilometers kjøring foran dem på riksvei 40 mot Dagali. Morgentimene hadde flydd raskt og Kong Vinters nattegrep om kuldegradene hadde mange steder måttet vike for en pågående vårsol. Varmegradene, som allerede noen dager hadde hatt makten over det meste av dagtimene, skulle også denne dagen føre til snø- og issmelting, telehiv og gjennomslag på den allerede slitte og smale gruslagte riksveien. Guttene fikk kanskje ikke fullt ut smaken av elendigheten før de kom over åsen mellom Ustedalen og Skurdalen. Trolig ble det heller ikke nevneverdig tid til å nyte utsikten mot Hallingskarvet, da de passerte Svartssteinstjern og området der omkring som lå på ca 1007 meters høyde over havet. Men, kanskje de fikk litt tid til å kommentere noen av de mange private hyttene som lå langs veien?

Etter rundt 8 – 9 kilometer, kom de til veidelet ved Hovde øverst i Skurdalsvatnet, før de ikke lenge etterpå passerte det gamle skysstedet Flatåker (842 m. o. h.). Her gikk veien oppe i skogskråningen nord for vannet. Bruvoll var neste veidele, etter nok en 6 kilometers ”veiarbeid” i Austinen. Her gikk Li bru over Skurdalsvassdraget (782 m. o. h.). Derfra steg veien opp til sitt høyeste punkt, Fetjanseter, hele 1063 m. o. h.. Deretter bar det nedover bakkene mot Dagali, 230 meter lavere. (842 m. o. h.).

Som nevnt var det 3 lossesteder på turen, ofte varer som hadde ankommet Geilo med toget. Første leveranse var hos landhandler Hellik Herleiksplass på Fagerli, deretter til kolonialforretningen til Johs. Sæthe på Bruvold og til slutt hos H. Aasberg landhandel i Dagali, som både hadde bensinstasjon og revefarm og som dertil drev Dalheim Pensjonat. Disse firmaene var forøvrig godsekspedisjoner / ekspeditører for Lågendalsruta og gods og pakker ble kjørt til og fra disse ekspeditørene. Lågendalsrutas engelske Austin fra tidlig 50-tallet, ”F-30540”, fikk etter hvert som vårsola fikk overtaket på de sydvendte stedene, sitt svare strev med å komme seg fram på den våte, sølete og betydelig teleskadde veistrekningen. Noen ganger sto bilen mer på tvers enn på langs og søla stod noen ganger nesten til hjulnavet. Likevel, den erfarne sjåføren fra Svarstad, maktet å få både, kjøretøy, mel og hjelpemann trygt fram til bestemmelsesstedene.

F-30540, Austin Loadstar K2 1949-56. Bildet er tatt i Skurdalen på rv 40 (mellom Geilo og Dagali) i vårløysinga den 2. april 1958. Sjåføren Trygve Lie fra Svarstad. Fotograf og utlån; Gunnar Smukkestad.

På landhandleriene ble lasten nøye fordelt ”med lange armer”, alt etter innholdet på følgebrevene. Og før dagen ennå var omme, hadde 5 tonn ”dødvekt”, blitt til godt over 20 tonn ”flyttevekt”!
Etter fullendt levering på Dagali, bar det samme grisete veien hjemover til Geilo. Veien var ganske sikkert ikke blitt bedre utover dagen og nå var i tillegg lasten levert og bilen lettere. Men sølen alene hadde kanskje ikke vært det aller verste. Mange steder lå fortsatt gårsdagens hjulspor som frosne ”alpelandskap” bortover veibanen, i alle formasjoner og disse burde man helst holde seg vekk fra. Uten servostyring må det ha blitt utrolig mye hard ratting for å holde lastebilen på veien og så langt mulig utenom de dypeste ”kratrene”. Men tilbake kom herrene og bilen var fortsatt i god stand.

Neste dag ventet det rutekjøring, med bl.a. spente skiferieturister, hvorav de fleste kom med toget fra Bergensområdet.

Kvelde

For om mulig å bringe “utkant-Larvik” inn i LINF, forsøker jeg med dette å bringe fram bilder og historie fra Kvelde og områder rundt.

Her ser vi den gamle Lågendalsveien forbi Kvelde Kirke, slik den fortonet seg de første årene på 1900-tallet. Som vi ser var ikke veien preget av trafikk-kaos og høye hastigheter, slik vi kjenner trafikkbildet i dag. Vi kan vel nesten si at det lyser fred og ro rundt kirkeområdet, som det seg hør og bør.
Den vakre kirken sto ferdig høsten 1871 og ble innviet den 11. oktober samme år. Den skal romme 210 sitteplasser nede og 56 oppe på galleriet. Dermed skulle den dekke kravene i loven av 1851, som bl.a. sier at en kirke skal gi plass til 3/10 av sognets befolkning.

En artig hendelse etter valget av tomt hadde blitt gjort, var at det her i landet nærmest var “en hevd” på at kirker skulle ha inngangen mot vest. Men da den utvalgte tomten lå på vestsiden av veien, måtte det “søkes om tillatelse” for å bygge den med åpning mot øst ! – Tillatelsen kom og som vi ser på fotografiet, var det akkurat slik kirken ble oppført.

Selv om bilnummeret på den enslige bilen er noe utydelig, er det med stor “sikkerhet” at dette er G-68. Eier av denne Fiaten var Lauritz Larsen i Schultzegate i Larvik.