I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord kjose

D/S FARRIS, dampbåten som traffikerte på Farrisvannet fra 1885

I Jarlsberg og Laurviks Amtstidende den 15. mai 1885 står det å lese;…

Og videre i samme avis den 11. juni samme år bekreftes det som så mange hadde håpet på ;
” Et gjennom mange aar følt Savn af regulær Dampskibsfart paa Farrisvandet synes nu at vilde blive afhjulpet, idet en del Mænd heraf Byen har stillet sig i Spidsen for Foretagendets Fremme ved at indbyde til Actietegning i samme.
Denne er saavidt fremskredet at man har bestilt baaden, og da Kammerherre Treschow som Grundbesitter til de Steder Baaden kommer til at anløbe paa sin Tour til og fra Slemdal, har stillet sig meget velvillig overfor Foretagendet, tør man have Haab om allerede i August Maaned at se Farten aabnet.
Dette for vort Sted efter almindelig Mening nyttige Foretagende tør vi derfor hilse Velkommen og haabe at samme vil bidrage til en heldig Tilslutning fra Slemdøler og Overbygdinger fra den Trakt, samt give saavel Byens Indvaanere som Badegjæster og Turister Anledning til Utfarter paa det med saa stor og skjøn Natur udstyrede Farrisvand med Omegn.
Baaden skal leveres af Sandefjords mek. Værksted, sammenklinket og færdig til Fart i Farrisvandet for en pris af 10 000 Kr.
Dens dimenssioner er opgivet at blive 52 Fod lang, 113/4 bred og ca 4 Fod dybtgaaende, med en 8 hesters Maskine, og vil antagelig give plass til henimod 80 Passagerer med For- og Aktersalon, fuldt overbygget.
SOMBYGGESETT
I ” Framnæsnytt ” ( Bedriftsorganet til a/s Framnæs Mek. Væksted, tidligere Sandefjord Mek. Værksted ) nr 14 juni 1981, blir d/s ”Farris” omtalt som et sikkert meget interessant oppdrag for verkstedet og prosjektet skal ha hatt byggenummer 7. Kontrakten hadde blitt inngått en av de første dagene i juni 1885.
Dette var en av de aller første gangene, om ikke den første, at en båt ble levert som …”byggesett” for montering et helt annet sted. Man vet ikke hvordan de ferdigproduserte platene og spantene har blitt fraktet fra Sandefjord til Larvik, for det sier bevarte papirer ikke noe om. Likevel er det nok ikke unaturlig at mye av frakten kan ha blitt transportert med båt fra Sandefjord til Larvik, mens jernbanen var også kommet i gang få år tidligere, i 1881, kanskje var en ennå mer sannsynlig transportmåte. Jernbanelinjen opp til Farriseidet var jo ferdig få år tidligere.
Avstanden fra Larviksfjorden og opp til byggeplassen ved Farrisvannet er ikke mer enn en drøy kilometer, så det som hestetransporten måtte tatt seg av, hadde ikke lange kjøreveien.
Kanskje var dette første gangen ansatte fra verkstedet i Sandefjord, ble sendt ut på oppdrag utenfor eget distrikt.

Ettertrykk av et av de første bildene av d/s ”Farris”, ja kanskje det aller første, tatt når båten ligger ved Bondestranda. Brygga og varebua virker ennå svært så provisorisk anlagt. Legg merke til det svensk/norske flagget, ”sildesalaten”, som vaier bak på båten. Vimpelen foran ser ut til å ha teksten ”FARRIS”. – - Tømmerkjørerne er i full gang med bortkjøring av neddrevet tømmer og nysgjerrige barn følger det hele med falkeblikk. – - På gjerdet rundt Nerli`s hus henger oppslagstavlen. Her ble de aktuelle rutetider hengt opp. – - Bilde er antagelig fra rundt 1890.
(Fotografiet er utlånt av Tor Buaas, Larvik)

…OG ENDELIG
den 23. september 1885, vissnok nøyaktig klokka 1400, gikk ”Farris” av stabelen ved Eidet.
Og den 10.oktober forteller følgende innlegg i ” Jarlsberg og Laurviks Amtstidende” ;
”Dampbaaden ”Farris”, der igaar underkastedes Besigtelse af Kontrolkommissionen og derefter leveredes af Sandefjord mek. Værksted, befandtes efter foretagen Prøvefart at vilde opfylde de efter Kontrakten bestemte Betingelser saavel med hensyn til Fart som Kulforbrug.
Baaden viste sig derhos let at manøvrere og fuldkommen stiv, en Omstændighed, som maa
skyldes dens forholdsvis store Bredde. Den erholdt
Certifikat for 1 Aar og Ret til at føre 90 Passagerer. ”Farris” afgaar ifølge omstaaende Avertissement i morgen Søndag Kl. 8 til Slemdal, returnerer derfra i morgen Aften. Paa grunn af Konfirmation i Kjose anløbes Næs for Op- og Nedgaaende.”
( En liten rettelse;…..
Både i Hedrum bygdebok bind 1 og i Allum`s ”Hedrum” har det sneket seg inn en liten feil om oppstarten av d/s ”Farris`” rutefart på Farrisvannet, som er tidsatt til 1887… Dette skal selvfølgelig være i 1885.)
Det ble likevel funnet noen få mangler ved båten, som måtte rettes, før driften kunne settes i gang. Dette var viktige sikkerhetsdetaljer og ”kontrol-kommissionen” ga påbud om umiddelbar framskaffelse av ett stykke ”baad” (pram), to stykk ”redningsbøier”, andre redningsredskaper tilstrekkelig til 18 personer (!!!) og tilslutt fire (vann-)pøser.
Dette var påbud eierne ikke hadde vanskeligheter med å oppfylle, og båten var ganske umiddelbart klar til å trafikkere Farrisvannet i år framover.

Dette er de første rutetidene til dampbaaden ”Farris”, avertert i Jarlsberg og Laurviks Amtstidende
den 10 oktober 1885.

Under her finner dere dette gamle ”Hilsen fra Larvik”-postkort, som viser hvordan det så ut ved Farrisbrygga med d/s ”Farris” ganske nære århundreskiftet, kanskje så tidlig som 1898.
Fasilitetene for de reisende ved anløpstedet, var svært så primitive. Kanskje var den eneste ”luksusen” oppslagstavla som vi ser på gjerdet mot huset til Nerli !
I bakgrunnen ligger Jomfruhalvøya, som Kilenhalvøya ble kalt i gamle dager. Odden, der hvor Fresjeborgen i følge noen skal ha ligget, nærmest lukker Kilen inne fra resten av Farris. I furumoa, som lenge ble kalt ”Plauane”, i bildets venstre framkant, ligger flere av kommunens snøploger og venter på at snøen igjen skal bringe dem til nytte.
(Kortet utlånt av Tor Buaas.)

MISFORNØYDE SLEMDØLINGER
Selv om rutefarten var en storvinning for beboerne rundt Farris, kom det snart fram misfornøyde ytringer og allerede 25. november 1886 kan vi lese i Jarlsberg og Laurviks Amtstidende følgende leserbrev …
til Bestyrelsen for Dampbaaden ”Farris”;
”Hensigten med Anskaffelse af en Dampbaad paa Farrisvandet var hovedsagelig den, at der skulde gives Folk omkring i Farrisbygden, og da særlig Slemdølinger en let og forholdsvis billig Adgang til at komme til Byen.
Naar Bestyrelsen imidlertid bestemmer, at Baaden skal lægges op i den første halvdel af November, saa er efter min Formening Hensigten med Baaden aldeles forfeilet. Thi det er som bekjent netop om Høsten og udover Vinteren at Bønderne har mest at udrette i Byen. Det er om Høsten de skal til Byen med sit Kjød og Flesk, og ellers hva de have at sælge, og det er om Høsten og udover mot Julen de skal gjøre sine Indkjøb for Vinteren.
Om Sommeren har Slemdølingerne mindre at gjøre i Byen, ligesom det da gaar an at ro for dem, som vil spare sine skillinger.
Annerledes om Høsten og Vinteren, naar Dagen er kort. Da vil de nok være glade i at kunde faa benytte Baaden. Men gives ikke denne Adgang, saa tager de nok Landeveien fat til Skien. Det henstilles til Bestyrelsen, om det ikke skulde lade sig arrangere, igjen at optage Farten til udover mod Jul, naar ellers ikke Hindringer
kommer i Veien, med for Ex 3 gange ugentlig Tur.”
Det kom aldri noe svar på dette i avisen det året, ei heller ble det satt opp nye turer. Men det gikk fort mot vinteren, og det skulle ikke mye til før isen hadde lagt seg på de kjøligste plassene. Allerede i romjulen averteres det i avisen at det er ”Skøitebane paa Farriskilen” og at den er ”stor og rummelig”. Det kostet riktignok noen øre å komme inn, men til gjengjeld var det hornmusikk den 1. og 2. nyttårsdag! Derfor måtte Slemdølingene vente til neste vår med å reise med båten ned til ”Lærvika”, som folk der oppe ofte kalte Larvik (Laurvig), på den tiden.
Eventyret med Farrisvannets hvite svane skulle fortsette i mange, mange år framover, til glede for de fleste og til ergrelse for de få.
Jeg avslutter med å legge inn et uvanlig og vakkert fargebilde av D/S FARRIS. Blant de mange postkortprodusentene i Larvik opp gjennom årene, var Mons Andersen en meget stor og dyktig ”motivfinner”. Hans storhetstid var like etter århundreskiftet, og denne spesielle motivsammensetningen ser det ut til at han fant rundt 1907-08.
Aktiviteten rundt dampskipet synes stille, mens vannet virkelig fosser hvitt gjennom demningens porter.
Den fortreffelige ”coloureringen” av postkortet, viser stor faglig dyktighet. – - Legg også merke til den innfelte steinen i demningen med teksten; ”FWT 1900”
FWT er forkortelse for byggherrens navn; Frederik Wilhelm Treschow.
(Postkortet ble for lenge siden utlånt av Jan Tore Moholt.)

(Opplysningene i dette innlegget er samlet av Jan Einar Bredal og er hentet fra boken om DS FARRIS.)

ENGENE PENSJONAT i KJOSE

I følge minner, var det en ”litt fin” dame, frøken Nicoline (Bertine) Engene, som drev et pensjonat i Kjose i mange år. Fra sin bolig ”Hasle”, som hun kom til å eie, leide hun ut små rom til gjester som kom til den lille bygda ved Farrisvannets vestkyst.
Hun var født i Brunlanes den 7. mars 1877 og kom fra gården ”Engene” på ”Kroken” i Kjose. Hennes foreldre var Hans og Elise (også sett som ”Lisabeth” i Bygdeboka) Knudsen. De var gårdbrukere og selveiere. I året 1900, finner vi henne som ”Nicoline Hansdatter og ugift tjenestepike”. Et snaut tiår senere var hun bosatt i huset ”Seheim” på Nedre Nansets østside (under ”tellekretsen” Hovland). Dette huset, som i dag har adressen Nansetveien 56, var eid av dampskipsfører Hans Adolf Andersen. (Han er samme herren som var fører av ”d/s Viken” i seks og et halvt år fra 1920 og i årene 1931 og 32 ansatt som fører på ”d/s Farris” på dets to siste driftsår.) Nicoline arbeidet rundt 1910 som dagsarbeider og hadde etter all sannsynlighet husgjerning hos familien Andersen. Huseieren selv hadde på denne tiden, flere turer til Amerika, så Nicoline kan ha hatt flere gjøremål i huset. Kanskje var det under tiden her i Larvik at hun ble skolert og lærte seg ”finere manerer” og kanskje ”penere byspråk”?
Hennes bror Kristian eide huset ”Hasle” fra 1911 til han døde i 1917. Tomten her var utskilt fra ”Kroken”. Det er ikke utenkelig at det var ham selv som bygde huset. Etter hans bortgang overtok den sju år yngre søsteren huset.

Engene Pensjonat, Kjose. Foto Ludwigsen, Larvik. Utlån Jan Thore Moholt. Jan Einar Bredal fotosamling
(Legg merke til den koselige uteserveringen til venstre på bildet. Og det er ikke utenkelig at det er selveste frøken Nicoline som bærer fram kaffekanner til de ventende gjestene. – Jeg har også hørt at fotograf Ludwigsen hadde hytte rett i nærheten her. Kanskje derfor det godt bevarte fotografiet.)

Det er litt usikkert akkurat når hun begynte å ta imot overnattingsgjester, men inntektsmulighetene var nok små for den ugifte damen. Kanskje kom hun i gang ganske snart etter broren død, i alle fall var hun ”i drift” på 1920-tallet. Jeg har ikke funnet indikasjoner på at Kristian drev former for pensjonat.
Som et annet lite forsøk på å få hjulene til å gå rundt, hadde frøkenen fått i stand en liten landhandel i uthuset på ”Hasle”. Herfra avhjalp hun de nærmeste naboene og sikkert tilfeldige forbipasserende med den tids ”nødvendigheter”. Under hennes pensjonattid, hadde det blitt bygget flere hytter i nærheten, så vi kan vel anta at også brukerne av disse ville avlegge frøken Nicoline besøk. Kjose var jo også et yndet ”innhøstningssted” for byfolk når bærene modnet sent på sommerne og tidlige høst.
Til Engene Pensjonat ankom de fleste gjestene med toget til Kjose stasjon som lå ett par kilometer unna. Turen var ikke mer enn en ”spasertur” unna, har jeg fått høre. Fra pensjonatet var ikke veien til Farris lang, hvor fristende bademuligheter lokket. Ville man låne eller leie en pram for en hyggelig rotur, lot dette seg sikkert også gjøre. Trolig kunne pensjonatet lokke med fullpensjon også og sommerfriske serveringer ved bordet ute på plenen. Skulle været være for usikkert, var den koselige innebygde verandaen et fint oppholdssted.
Nicoline døde i 1943 og huset ble kjøpt av Ole Andreas Nordtug fra Trøndelag. Han forsøkte noen år å fortsette driften, men tilstrømningen av folk minket etter krigen og driften ble til slutt nedlagt. Kanskje skjedde det allerede rundt 1950.
Kilder;
Brunlanes – en bygdebok 1979,
Marit Bærug,
Terje Alviniussen,
Digitalarkivet,
Jan Thore Moholt.

Titler, yrkestitler, yrker

Titler, yrkestitler, yrker
Det er kanskje ikke så underlig at denne tråden opprettes, mer underlig er muligens hvordan ideen kom! Dagens samfunn opererer ikke så ofte med titler, eller bør jeg si,… yrkestitler. Slikt så man betydelig oftere ”i gamle dager”. Det som virkelig forundrer meg, er hvor mange nærmest vanlige yrker som har blitt borte og dermed også yrkestitlene som hørte med. Jeg tenkte kanskje vi kunne mimre litt om slike.
Nåvel, bakgrunnen for ideen kom da jeg for ett par dager siden tittet litt på skatteyterne i Kjose i skatteåret 1944-45. Den lille bygda skulle komme til å forundre meg på flere måter. Det var sånn omtrent 125 personer som kunne oppgi inntekt/formue i Kjose dette året. En enkel grovfordeling av disse personene, flest menn selvfølgelig, forteller at ikke overraskende, var 30 personer gårdbrukere eller småbrukere. Langt mer overraskende, nesten til det uvirkelige, var at hele 28 stykker hadde arbeid innenfor jernbaneverket !!! Neste store gruppe var også av den selvfølgelige arten, nemlig skogsarbeidere. Resten fordelte seg på andre svært små grupper, selv en gullsmed.
Men det var altså dette med jernbanen som moret meg. Kjose hadde jo jernbanestasjon og dermed en stasjonsmester, så banevokter, 2 baneformenn, banevokter og mange jernbanearbeidere. Den aller mest forunderlige tittelen hadde 3 menn i Kjose, nemlig LOKOMOTIVPUSSERE !! Hvilken underlig tittel, sett med dagens øyne. Her kan bare fantasien sette grenser for deres jobb.