I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord heidarheim

HEIDARHEIM ÅRSSKRIFT 2012-2013

Så er Hedrum Historielag ute med årets fullstappede Heidarheim.

Dette året er hovedtemaet forretninger i gamle Hedrum kommune. Og du verden hvor mange det var av dem! Noen var store og lå sentralt plassert, mens andre var små og befant seg for de fleste av oss, svært så bortgjemt. Årsskriftet denne gang gir et verdifullt og dyptgripende innblikk i svært mange av disse.

Innenfor de ca. 160 sidene som årets utgave kan tilby, finner vi også andre små fortellinger. Vi blir tatt med på alt fra krigsminner, via tryllekunst og magi i verdensformat og sjokolade i Norgesformat, til tragiske minner fra flyulykken i Drangedal i 1952, hvor en av de lokale Hedrumforfatterne var så heldig å overleve. Dette for å nevne noe.

Hedrum Historielag har nok en gang maktet å tilby oss lesere et meget godt historisk tidsskrift fra Hedrum kommune, som selvfølgelig også innbefatter Nanset.
Det vil være flott om dere “løper og kjøper” tidsskriftet, da inntektene fra salget av dette er med på “å få hjulene til å gå rundt” oppe på bygdetunet i Kvelde.
(Nevner i all beskjedenhet, at flere at LINFs medlemmer er blant bidragsyterne denne gangen, både på tekstfronter og via fotografiapparatet!)

Den siste bjørnejakta i Farristraktene.

For noen dager siden kom jeg over et gammelt manus, skrevet for nærmere 50 år siden av en gammel Hedrummann som het Kristian Roppestad, født i Hedrum i 1899. Selv om han i store deler av sitt liv bodde på Nanset, var hans ”opphav”, som navnet forteller fra Roppestad i Hedrum. Etter en del undersøkelser, viste det seg at denne fortellingen hans hadde blitt publisert i Hedrum Historielags Årsskrift fra 1980-81. Med aldri så lite bearbeidelse og noen få tilleggsopplysninger legger jeg den også nå ut i ”Larvik i nær fortid”; …
Kristian Roppestad beretter; … I tillegg til de mange spøkelseshistoriene enkelte eldre hadde å fortelle om i våre ”spede barnedager”, for vell over 70 år tilbake i tiden (i 2011 bør vi nok ha skrevet 110 år eller så…), var også i våre ører de skremmende historier om rovdyrs herjinger i skog og mark. Minner om ulven som en kald vinternatt eller dag forfulgte hest og mann med slede, eller at de hørte ulvers hyl på jakt etter sitt bytte, eller ”Bamsen”, som nok i våre distrikter var i flertall. Den kunne slå ned buskap der den kunne komme til, eller skremme budeiene når buskapen stormet hjem til setrene. Da som nå (det er jo en liten stamme som er igjen) holdt vel til i de store skoger, men avla nok besøk i nærmere bebodde strøk. Slik som da, så sent som i 1880-årene, ei binne med 3 unger besøkte Farristraktene, og der fikk sin ”reises slutt”. Det siste bjørnefall i vårt distrikt.
Vår far Olaf (Oluf) Nilsen Roppestad (født i Hedrum i 1866), fortalte Kristian Roppestad, var den gang bare 21 år gammel. Han oppdaget bjørnespor og minnet senere historien om den spennende jakten som fulgte. Kristian berettet videre denne spesielle hendelsen så langt hans hukommelse og notater strakk til.

Det trakk mot kveld den 13. november 1887. Olaf Roppestad gikk en tur i skogen og som vanlig hang haglegeværet, en munnlader, over skuldra. I tillegg til haggel, hadde han også med seg hjemmestøpte rundkuler i lomma. Det var helt vanlig å støpe sine egne kuler blant jegerne den gang. Støpeformen hadde lenge vært bevart hjemme på gården, men da Kristian fortalte sin historie, var den for lengst ”vekke”. På turen merket han snart bjørnespor. Det var formodentlig kommet nysnø og han fulgte sporene til Sagbakken. Da det begynte å mørkne, fant han på å gå ned til Martin Sagbakken. Her fortalte han om at det var bjørn i nærheten. De ble så enige om å kontakte Nils Siljan i Bjørkedalen for også å få ham med. Nils hadde elghund og en Kragh-Jørgensen rifle. Med seg fikk de også bror til Martin, Johan Sagbakken. Tross lang avstand til Bjørkedalen, først med robåt (dette var jo lenge før utenbordsmotorenes tid) til Bakkepollen, siden flere kilometers gange, tyder alt på at de tok turen samme kveld. Nils Siljan hadde også blitt med, og det skal ha blitt langt over midnatt før karene kom tilbake til Sagbakken.

(Dette er gården Roppestad i Hedrum fotografert i 1911.
I andre rekke bak fra venstre ser vi bjørnejeger Olaf Nilsen Roppestad med bart og helt til høyre bak med hvitt skjegg, Nils Sørensen Roppestad. Det var han som flådde bjørnene i 1887. Trolig er det “fortelleren” Kristian Roppestad som står helt til venstre.)

Tidlig neste morgen bar det så på skauen med alle fire pluss elghunden. De fikk snart føling med bjørnespor. De hadde da gått i sørlig retning ut mot Sagbakktjønna, hvor de hadde gått opp en liten furubevokst ås. Tre av jaktlaget satte seg til å vente, mens Nils Siljan gikk helt opp på åsen. I det samme han kommer på toppen, kommer bjørnene mot ham fra den andre siden. Til jegernes store overraskelse, var det 4 stykker, ei binne med to ettåringer og en toåring. Siljan var heldig, han fyrte av og traff binna. De 2 åringene kommer ned lia til sletta, hvor de snart ble skutt. Toåringen, som var den fjerde, rauset også ned lia mot vannet, og la så på svøm. Siljan skjøt etter den og traff den i beinet. Skadeskutt som bjørnen var, var det bare å følge blodsporene da den kom opp på den andre siden. Bjørnen hadde da kommet seg i land i nærheten av husene på Sagbakken. Det virket som om den følte seg overmannet, da den gikk rundt et tre og satte seg ned så majestetisk stille og rolig. ”Den bare glante på oss”, hadde Olaf Roppestad fortalt, ”vi kunne faktisk se tårene rant av den. Det innbilte vi oss i hvertfall!” – Der og da endte den sine dage på sin siste skogstur sammen med muligens mor og søsken.
Formodentlig allerede dagen derpå, bar det til byen med skrotter og skinn. Turen gikk med Dampskipet Farris. Skrottene ble solgt til en slakter Sundby på Langestrand. Skinnene ble også solgt, dertil ble det innhentet skuddpremie. Jegerne kunne derfor se tilbake på en heldig, men strevsom jakt.
Olaf Roppestads munnladningsgevær skal tilfølge historien, vissnok ha den ene bjørnungens liv på samvittigheten. Roppestad likte ikke å prate akkurat om denne siden av historien, men har fortalt om skuddet til sin familie i ettertid.

(Dette er munnladningsrifla som det er skrevet om i stykket her.)

I følge Kristian Roppestads senere søk etter informasjon i andre kilder om denne jakten, ble det antatt at bjørnene hadde vandret fra Lardalstraktene, hvor det på den tiden var mye bjørn og gaupe. Videre har det også kommet fram at bjørnene ble fraktet fram til husene på Sagbakken. Her skal de ha blitt flødd av Nils Sørensen Roppestad (født i Brunlanes i 1830). Nils var Olafs far. Det er slett ikke urimelig og tenke seg at han også kan ha vært med på den omtalte jakten. Men han kan også ha kommet etter for å bistå i selve slakterjobben.
Den nevnte skuddpremien var på den tids hele kr. 40,- pr. bjørn. Skinnet fra binna innbrakt kr. 40,-. Også kjøttet innbrakte jaktlaget en del etterlengtede kroner.
Dette skal ha vært den siste bjørnejakten i Farristraktene. Det skal heller ikke senere ha blitt observert bjørn i dette området.

For oss som ikke helt er lokalkjente i denne delen av Farris, kommer følgende forklaring. Sagbakktjønna er en del av Farris, men skjermet fra fjorden av Løvøya, eller Løvåsøyen, som den het i gamle dager. Den tilhørte nemlig Løvåsgården. I sydenden av øya er det et smalt sund og i nord et noe større inn mot ”Tjønna”. Det nordre ”innløpet” var ”leden” inn til Sagbakken, hvor ”Farrisbåten” i mange år gikk inn til brygga for å hente, eventuelt sette av reisende og gods for de som bodde på Løvås og i Sagbakken.

(I mangel av et bedre gammelt bilde fra Sagbakken, legger jeg ved et illustrerende sommerbilde fra 1947. Dette er faktisk fotografert av vår “forteller” Kristian Roppestad.)

Kilder; Olaf Nilsen Roppestad, Kristian Roppestad, Hedrum Historielags Årsskrift ”Heidarheim”, Østlands-Posten, boken om ”Dampskibet Farris”.