I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord hansen

Fægte- og Dansemester Hansen fra Fredriksværn

Fægte- og Dansemester Hansen fra Fredriksværn.
Samlet av Jan Einar Bredal
Tidligere publisert i Nesjar, Årsskrift for Brunlanes Historielag 2005 – 2006.

I et avisutklipp, dessverre uten forfatter, som skal stamme fra en av New Yorks aviser straks etter 1900, finner vi en historie som viser seg ved nærmere undersøkelser, å gi innblikk i flere sider av norsk utvandring til Amerika midt på 1800-tallet. Historien starter omtrent slik; .…

“I 1840 kom en slup etter 16 ukers seilas inn på New Yorks havn. Ombord på denne sluppen var Fægte- og Dansemester Hansen fra Fredriksværn, hans hustru, fem døtre og 3 sønner. I 1840-årene var Wisconsin fortsatt emigrantenes Mekka. Området var ennå Territorium, urskogens døtre og sønner gled fortsatt omkring på bløte mokasiner, men landet ble nå gitt fritt til dem som ville ha det. Og Fægte- og Dansemester Hansen leide en elvebåt og dro opp Hudsonelven til Albony med sin hustru, sine fem struttende døtre og tre sterke sønner. Fra Albony dro de i karavane vestover og fant ut det beste stykke land og bygde seg blokkhus.
En dag var Fægte- og Dansemæster Hansen og hans tre sønner ivrig opptatt med å temme ett par nylig innfangede hester, da de langt borte ser fem ryttere komme galopperende mot dem. Hansen og sønnene går inn i blokkhuset og lader for alle tilfellers skyld sine geværer med dobbel ladning. Men de fem rytterne hever sine geværer, skyter i luften langt unna og stopper hestene sine foran blokkhuset. Inne sloss de fem døtrene om å få titte gjennom skyteskårene, for de fem rytterne utenfor var unge, vakre, solbrente menn og den vakreste av dem svinger sin solhatt og roper på godt norsk… om ikke dette var Waukeshon og om ikke dette blokkhuset tilhørte Fægte- og Dansemester Hansen fra Fredriksværn? – «Jo», kom svaret fra innsiden og dørene ble åpnet på vidt gap. De unge mennene sprang fra hestene sine og spurte å få se på de fem døtrene. Mennene hadde kommet fra den andre siden av skogen, hvor ryktene hadde gått om disse fem svært vakre unge norske pikene som bodde her.
Hansen inviterte de fem guttene inn, alle i en alder av 20 til 25 år og tydeligvis svært gifteferdige…. Og pikene var unge og livlige! Den eldste var 21 år, Caspara het hun, og ble enig med den eldste av de unge mennene, nordmannen James D(enoon) Reymert. Han var bror av avdøde Brigadelege Reymert fra Kristiania. De andre beilerne ble i full fart enige om de andre fire vakre unge pikene. Det var fire amerikanere som het John M. Watson, Charles E. Jenkins, William Hills og Johnes. Dermed fikk Fægte- og Dansemester Hansen 5 svigersønner på en dag!
De unge mennene skal ha tatt opp land i en ring rundt sin svigerfar og de hjalp hverandre med å bygge blokkhus og å rydde land. Da regjeringen skulle ha bygget en vei gjennom skogen, påtok Reymert seg dette arbeidet, og kalte inn alle de norske emigrantene i området til innsats. Sammen med sine svogere bygde de et sagbruk, fikk ryddet vei gjennom skogen og over myrene ble det lagt plankevei ….”
…. Er det så noe hold i denne fantastiske kjærlighetsberetningen eller hører vi her bare et eventyr? Fantes det virkelig en Fægte- og Dansemester Hansen fra Fredriksværn, frodige døtre og solbrente, unge beilere og kanskje et lite virkelig eventyr i tillegg?

La oss først se på
«Fægte- og Dansemesteren», Brunlanes og Fredriksværn.
Hans egentlige navn viser seg å være Anund Hansen og det ser ut til at han ble født i 1793 eller 94 av foreldrene Hans Gundvaldsen og Maren Nielsdatter. Den 22. november 1817 giftet han seg med Marie Caspersen (Caspersdatter ) Rogstad ( f. 9. september 1792 ) i Vestby kirke i Akershus. Hun var datter av Casper Olsen Rogstad og Anne Marie Levorsdatter Bjørnstad. Anund selv er nedtegnet med yrket «gymnastikklærer og dansemester ».
Hvor Anund Hansen ble født er usikkert, men ved folketellingen i 1801 ser det ut til at han hadde oppholdssted i Fredrikstad. Her var hans far, Hans Gundvaldsen, den gang 46 år, musketer. Det vil si en bevæpnet infanterist i forsvaret. Som våpen bar disse musketere vanligvis et munnladet, glattløpet gevær, kalt muskett. Det er ikke urimelig å tro at faren tjente ved Fredrik-stad Festning og at sønnen her fikk grobunn for sin militære karriere.
Hva så med Fredriksværn, hvor marinebasen allerede i mange, mange år hadde vært av stor betydning? Kunne Hansen også ha tilknytning til dette området. Også her har historien et godt sannhetsgehalt. Ved studier av Brunlanes bygdebøker finner jeg at på gården Østre Halle, bruk nr. 3, var det i årene 1822 og 1823, bosatt en Amund Hansen. (Det skyldes å gjøre oppmerksom på at gamle nedtegninger her, som så ofte ellers, inneholder skrivevarianter. Navnene Anund og Anundsdatter, blir derfor ofte til Amund og Amundsdatter!) Der sto det også nedtegnet at han var lærer ved sjøkadettskolen (i Fredriksværn !).

Kan dette ha vært et naturlig område for Hansen å ha oppholdt seg i? Fredriksværn Værft med kanalen (Foto: J. B. Carlsen 50).

Med sitt velutstyrte verft og sin gunstig plasserte festning, ble ikke unaturlig, Fredriksværn, hovedstasjon for den norske marineflåten fra 1814. Det Kongelige Norske Søcadetkorps (Sjøkrigsskolen) hadde blitt opprettet her ved kongelig resolusjon av 23. desember 1816. Ett snaut år senere, den 27. november, ble den høytidelig åpnet av admiral Fabricius.
Ut fra hva vi vet om den tids kampformer og våpenbruk, synes det umiddelbart svært naturlig at sjøkrigsskolen knyttet til seg fagfolk som denne «Fægtemester« Hansen. Kadettene her i Fredriksværn hadde etter reglementet fra 1816 hele 46 timer med undervisning per uke. Av dette skulle 4 timer inneholde opplæring i følgende «fag»; … gymnastikk, DANS, svømming, FEKTING, kanon- og geværeksersis. Det ble opprinnelig ansatt en lærer til undervisning i gymnastikk og fekting og en til danseundervisning. (Det fortelles også at da skolen ble opprettet lå handelsstanden i Fredriksværn fullstendig nede. Særlig bedre var ikke i Laurvig. Derfor måtte uniformsklær, sabler og geværer bestilles fra Kongsberg, mens gymnastikkapparater kom fra Kragerø.) Marinemuseet i Horten forteller at det var mulig at man under Dansketiden og i Danmark hadde «fægte- og dansemestere«, men de finner ikke grunnlag for den tittelen i Fredriksværn og Norge. (Vi vet fra Danmark at fekting var en slags «rikmannssport», og på 1700-tallet hadde man der ansatt en «stats-fægtemester» og det var fekteskoler. Kjøpstadfolk bar korder, og det fortelles at på Jylland så man også bønder med korder ved sin side, til og med i kirken til alters! )

Dessverre finnes det så vidt vites ingen bilder av vår Herr Fægte- og Dansemester Korporal Hansen. Når det i tillegg fortelles at Stortinget nektet å bevilge midler til nye uniformer, endte det med at ble soldatene utstyrt med et bråkete mylder av uniformsvarianter, også gamle danske etterlatenskaper. Derfor får leserne ta til takke med denne tegningen fra Fritz von Dardel`s hånd, utført rundt 1855 – 60. Han var den gang kronprins Karl`s adjutant og var med kronprinsen på Norgestur i 1856.

Det er ikke helt uproblematisk å knytte Anund Hansen nærmere til
Sjøkrigsskolen i Fredriksværn.
Men blant lærerstaben ved Sjøkrigsskolen var det ansatt en herre med navnet Anders H. Hansen. Når jeg velger å tro at dette er Herr Fægte- og Dansemester Hansen, er det blant annet fordi ansettelsesperiodene er så riktige. Denne Anders Hansen (hvis navn av en eller annen grunn kan ha blitt tilpasset «forholdene») hadde engasjement ved skolen i 2 omganger. Først fra 16. september 1819 til 31. mars 1823, hvilket passer svært godt inn i tiden da to av hans døtre ble født og døpt i området.—Neste ansettelsesperiode var fra 1. september 1831 og varte fram til 17. august 1843. (Hvorvidt dette kanskje ikke skulle vært 17/8, men heller er feilskrevet/feiltydet for 17/3 (17. mars ), ville det passet noe bedre inn i det korrekte tidsbilde. Hvem vet?)
Nå viser det seg at Hansen ikke var ansatt som «FÆGTE- og DANSEMESTER«, men bare som KORPORAL! Med denne militære rangen virket han som voltigeurmester (gymnastikklærer) i fagene; GYMNASTIKK, FEKTING og DANS!! Hvilke fag, akkurat vår mann, bar spesielle kunnskaper i. Uten om dette, skal han også i perioder ha fungert som regnskapsfører ved forsvarsforlegningen.
Om Anund Hansen fortelles det at hans kunnskaper innenfor fektefaget var viden kjent. Mange søkte spesielt om å la seg undervise av ham. Til og med fra utlandet skal det ha kommet offiserer for å nyte godt av hans fagkunnskaper på området.
Historiene forteller også hvilken fremragende idrettsmann han skal ha vært. Spesielt dyktig må han ha vært på skøyter. Om vintrene, når isen hadde lagt seg, ble det lagt til rette for en ”traverbane” mellom Risøya og Langøya i Fredriksværn. Her hadde offiserene små travkonkurranser. Da fortelles det at Hansen moret seg med å hoppe over hesteryggene, mens han gikk på skøyter. Dette samtidig med at hestene var i fullt trav!

De mange barna.
Familiens eldste datter var Hanna Martine Anundsdatter, Hun hadde kommet til verden på gården Rogsti i Vestby i Akershus den 21. juli 1818.
Folketellingene for USA i 1850 viser at hun bodde i Manitowoc i Wisconsin, sammen med sine to barn; Harold og John E. Watson (2 og 3 år gamle). Far var den gangen ikke til stede, men skal vi gå ut fra barnet John E. Watson`s navn, ble hun som historien forteller, gift med John M. Watson!

Deretter så Anne Caspara Anundsdatter dagens lys den 29. desember 1819. Hun ble født i Fredriksværn (Stavern) i Vestfold på den tiden faren var ansatt ved Sjøkrigsskolen … Og det var som nevnt henne, (selv om hun altså ikke var den eldste datteren!) som ble gift med den 21 årige solbrente nordmannen James Denoon Reymert (se egen omtale lenger nede). Det skjedde i 1844.
Om James alltid var like tilfreds med sin Caspara, synes noe usikkert, om vi skal stole på et brev han en gang sendte til en slektning i New York. Der skal han ha skrevet følgende; «Caspara er all right, August, hvis hun nå og da bare kunne ha vært litt mer uenig med meg. Hun sitter i stolen sin og strikker og strikker, og til alt jeg sier svarer hun; «Yes, James, You are right, James» - jeg bare sier deg dette, jeg nærmest tåler det ikke!«
Eldste sønn til Hansen var Hans Martin Hansen som ble døpt den 3. august 1821 i Skien i Telemark.
Tredje datter ble Olava Marie Hansen, litt usikkert når og hvor hun ble født, men hun ble døpt (ifølge kirkebøkene) i Tanum kirke (utenfor Stavern) i Brunlanes kommune i Vestfold. Datoen var 31. august 1823. Også dette passer svært godt med fars bosted på gården Østre Halle i årene 1822 og 1823.
Olava Marie står også oppført i folketellingene for USA i 1850. Hun skal da vært bosatt i Peoria i Illinois og vært gift med John A. Hillis, en den gang 32 år gammel advokat.
Så ble Salie (Sally) Anundsdatter født 4. desember 1824 i Vestby i Akershus. Salie giftet seg den 12. desember 1846 med Charles Edward Jenkins.
Sønnen Magnus kom til verden i 1825 (muligens i 26 ?).
Siste pike Amboline Hansen, født 24. august 1826 i Vestby i Akershus.
Historien viser at hun ble gift med Kiler (Kyler) Kent Jones, som hadde blitt født 13. april 1825 i Forestville i Chautauqua i New York. Det tyder på at de giftet seg i 1851. Som fortellingen sier, var han aktiv med på utviklingen av settlementet, og da borgerkrigen startet ble han også med der, …en tid var han faktisk med i den norske oberst Heg`s skandinaviske regiment, som «second-in-command» under oberst Heg, med tittelen «Lieutenant Colonel». (Jones og Heg var nok gamle kjente fra tiden i det norske nybyggersamfunnet i Muskego.)
Siste barnet var Harald Anundsen. Også han kom til verden i Vestby, han den 15. august 1828.

Utvandret så denne store familien til Amerika?
I 1842 skjer det en forandring i det militære skolesystemet i Fredriksværn. ”Den militære Drengeskole”, som hadde blitt opprettet i 1817 og som skulle være en slags forskole for det sjømilitære korpsets skole, ble vedtatt lagt ned med siste kull i 1845. Om Hansen hadde undervisning ved drengeskolen er uvisst, men forandringer ved lærerstaben i det sjømilitære korpsets skole etter dette, kan ha ført til at han har vurdert sin stilling. Usikkerheten rundt nedbyggingen av de militære aktivitetene i Fredriksværn til fordel for oppbyggingen i Horten, har han sikkert følt på kroppen.
(Under 1840-årene ble Fredriksværns militære verdi redusert. Materiell og deler av skolesystemet ble flyttet til Horten. Byens ”liv og farge” ble sakte forandret på en slik negativ måte at byen på folkemunne ble omtalt som et ”fillehull” og ”som man kom i trist humør ved, straks man satte foten i land”.)
Etter å ha heist anker fra Langestrandsreden ved Laurvig (Larvik) havn, vært inntil kai i Frederiksværn (Stavern) for også å ta opp passasjerer, forlot Briggen «Washington» Langesund den 2. mai 1843. Kapteinen var marineløytnant Herman Rosen Smith og skipet, som hadde blitt bygget i 1841/42 ved Osebakken i Porsgrunn, var registrert med Porsgrunnshandelsmannen H. E. Møller som eier. ( I Joh. N. Tønnessens bøker; ”Porsgrunns historie”, forteller han at Porsgrunn var en av de 5 store emigrantbyene i Norge. Det første skipet som seilte ut Langesundsfjorden med emigranter på vei til Amerika, var akkurat briggen ”Washington”, året var 1842 og reisen hadde begynt i Laurvig den 3. juni det året. Han forteller videre at skipet med stor sannsynlighet allerede ved byggingen var innredet for emigrant fart. Den ble utklarert fra Laurvig, fordi eieren hadde inngått avtale med Fritzøe om frakt av jern fra Fritzøe Jernverk i Larvik til Amerika! Jern og emigranter var en vanlig kombinasjon på den tiden. Det fortelles også at kaptein Smith var en mann med et stort hjerte for sine passasjerer.
(Og … fra en samtidsartikkel i Morgenbladet; … ”om ikke skilsmissen fra fedrelandet hadde gjort noe tilsynelatende stort inntrykk på vårt utvandrede fjellfolk, så var skilsmissen fra briggskipet ”Washington” en desto mer rystende scene; de gråt som barn og velsignet kapteinen for hver dag de hadde vært sammen og takket ham for hans omhyggelighet mot dem.”)

For å forstå hvilke påkjenninger emigrantene satte seg ut for om bord på de gamle emigrantskipene, trengs ikke mer enn en titt på denne tegningen fra ca. 1866 og seilskipet
”Ægir”.

Far Hansen står oppført i den 85 personer lange passasjerlisten som; .…
A. Hansen, … artist! Navnene på kona og alle barna følger deretter på løpende bånd, hver og en nedtegnet med Hansen som etternavn. Kanskje er det her, i denne tidsperioden, ved emigrasjonen til Amerika, at Hansens flotte tittel begynner ”å våkne til liv”? Antagelig ville hans status i «de store mulighetene land« bli vesentlig hevet om han presenterte seg som «Fægte- og Dansemester«, mot å oppgi den gamle korporaltittelen!! Det er altså ingenting som tyder på at han i Norge var annet enn korporal.
Som om ikke dette var nok finner vi i Jarlsberg og Laurvigs Amts Tidende følgende lille oppslag den 20. mai 1843; … For et Par Dage siden afreiste Briggen ”Washington” herfra til Amerika medhavende omtr. 16 Emigranter her af Byen. Herfra gikk Briggen til Frederiksværn for at indtage en aktet Mand dersteds, Gymnastik- og Dandselærer Hansen, der med Kone, en gammel Moder og 8 Børn har begivet sig til Amerika. I Langesund skulde Briggen indtage de øvrige Passagerer, Meest bestaaende af Haandværkere og Tellebønder.
Held følge dem Alle paa Reisen, og gid deres Forhaapninger om den nye Verden ikke maatte blive skuffede!

Det er ikke mye vi vet fra turen over Atlanterhavet, men den 15. juni opplyses at skipet var omringet av isfjell. Det høyeste skal ha vært 150 fot, altså rundt 50 meter høyt.
Den 4. juli stevnet briggen inn i New York havn, men altså etter «kun» 9 uker på det åpne, farefulle og ville Atlanterhavet! I New York var det store feiringer av dagen og emigrantene skal ha kunnet skue et flott fyrverkeri over byen og havnen! Tenk hvilken opplevelse og hvilken oppmuntring dette må ha vært for de slitne atlanterhavsfarerne, etter 9 uker ganske innestengt tilværelse om bord på et lite illeluktende seilskip!

Det er ikke helt utenkelig at dette var en del av den reiseruten familien brukte. Mye tid og krefter ble spart på leie transport over de store innsjøene på vei mot Wisconsin og de nye store mulighetene.

Mange av passasjerene hadde Wisconsin som mål og den lange og strabasiøse turen dit, via Oswego i staten New York og den store Ontario innsjøen, kostet $7,50 for voksne, mens barn reiste for halv pris.

Hvem var denne James Denoon Reymert?
Navnet tyder på et oppkomme langt borte fra Norge ! Likevel, han var født i Farsund i Vest Agder i 1821. Farsnavnet «Reymert«, daterer seg visstnok flere hundre år tilbake til den gotiske invasjonen av Spania, via Holstein og til Norge allerede på 1600-tallet. Mens navnet «Denoon« stammer fra morens side. Hun skal ha vært «lady» av den skotske Campbell-klanen, og restene av «the Castle of DeNoon» skal fortsatt finnes på landsbyen Dunoons høyeste punkt med god utsikt over ”the Firth of Clyde”, i et område ca. 50-60 kilometer vest av Glasgow i Scotland.
I tiden mellom 1836 og 1838 tok den unge mannen handelsutdannelse i Oslo. Dro deretter til Leith utenfor Edinburgh, hvor han var hadde arbeid på kontor fram til 1840. Så ble han ansatt på et advokatkontor i Edinburgh mellom 1840 og 1842, da han valgte å emigrere «to the Promised Land«. I 1844 kom han til Wisconsin og slo seg ned i det norske nybyggersettlementet i Muskego. Som allerede nevnt, tok han umiddelbart sterkt del i oppbyggingen av det nye landet.

Nordlyset, obersten og Ola-guttene.
Snart skulle han utgi den første norskspråklige avisen i Amerika, «NORDLYSET«. Førsteutgaven kom 29. juli 1847. Denne firesiders, 3-spaltede avisen ble utgitt først i et opplag på 200 fra Reymerts farm. (Dog fortelles det at den visstnok ble trykket i Even Heg`s tømmerhytte. Han var en meget aktiv mann i oppbyggingen av det nye norske settlementet. Heg-familien kom opprinnelig fra Lier utenfor Drammen. Med seg selv som redaktør, hadde Reymert likevel et svært nært samarbeid med Even`s sønn, sin gode venn, Hans Christian (Evenson) Heg. Mannen som senere skulle bli den berømte Oberst Heg, lederen av det 15. Wisconsin regimentet under den amerikanske borgerkrigen, 1861-65. Han døde selv den 20. september 1863, av skuddskader han hadde pådratt seg ved slaget Chickamauga, som blir husket som det nest mest blodige slaget under denne grusomme krigen. Sammen med ham falt over hundre av de 176 offiserene og soldatene i dette norske regimentet. De var blant de over 28000 stridende som enten døde eller ble lemlestet i dette slaget. (3000 nordmenn skal undertiden ha meldt seg til tjeneste på unionistens side under denne krigen, mens det totale antall norske soldater i krigens tjeneste var rundt 6500! Hvilket betyr at omtrent hver femte norske mannlige emigrant var direkte innblandet i krigshandlingene. Det 15. regimentet, som egentlig gikk under navnet «det skandinaviske» kaltes gjerne for «det norske regimentet», siden over 90% av soldatene var norske emigranter. Spøkefullt på folkemunne, bare benevnt som «OLA-regimentet», da det på det meste hadde 128 Ola`er i tjeneste av de totalt 906 soldatene!!) Reymert utga avisen fram til mai 1850, da han solgte den til nok en kjent norsk emigrant, Knud Langeland, som forandret navnet til «Democraten».

James Denoon Reymert. Tegningen skal ha vært trykket i Phrenological Journal and Life Illustrated
i februar 1872.

(I området nær Muskego ligger i dag Lake Denoon, tidligere kalt Silver Lake, navnet gitt av Reymert til ære for sin skotske mor… og den vakre nyere Denoon Park! Og ikke å forglemme «Denoon Saloon», hvor man kan nyte kjøkkenets anbefalinger av American, Fish Fry, Italian, Pizza …fra kun $5 og oppover. Navner som tydelig tilkjennegir den betydning Reymert i sin tid hadde for området.)

Fødselen, døden og fiolinisten.
James Denoon Reymert så stadig nye muligheter, og under 1850 årene gjorde han investeringer (sammen med den kjente emigranten Søren Bache og hans kapital.) i oppbyggingen av et nytt settlement; … «DENOON« ved Silver Lake i Waukesha fylke i Wisconsin. Byen fikk en «flying start» med sagbruk, 2-etasjes hotell, brusfabrikk, trykkeri, garveri og smed. Hans egen farm skal i 1852 ha vært på ikke mindre enn rundt 3500 acres og ha huset 2000 sauer, 20 hester og rundt 100 kveg. Ikke mindre enn 100 arbeidere skal han ha hatt på sine lønningslister, den gang byen virkelig sto i full blomst.

Denoon Street i Pictou, Nova Scotia, fra 1916.

Her fikk han opprettet et postkontor som også bar hans navn; «DENOON POST OFFICE » i 1851. Men drømmen om en ny blomstrende bosetningen ble dessverre ødelagt av en koleraepidemi som noen av de nye emigrantene brakte med seg. Døden tok nye liv hver time og bosetningen ble nærmest utradert. Bare på en uke skal de ha gravlagt 110 personer, i kister laget ved sagbruket til Reymert. Selv klarte han å beholde roen i all panikken som rådet, og han organiserte hjelpearbeidet, framskaffet lege og medisiner, opprettet et provisorisk sykehus, produserte kister og fikk ordnet begravelser.
Postkontoret ble flyttet til Racine fylke i 1853. Riktignok skal det ha blitt reorganisert i Waukesha fylke så sent som i 1892, men så igjen nedlagt i 1903, antagelig på grunn av innføringen av de nye landpostbudtjenestene. Dessverre har jeg ikke funnet andre kilder som bekrefter dette. Dog fortelles det at landsbyen Denoon i Waukesha fylke i 1908 hadde 28 innbyggere og fikk sin post med landpostbud fra Muskego.
Reymert var en svært pådrivende person når Wisconsin skulle oppbygges som stat. Demokrat, som han var, ble han valgt som delegat til Wisconsin`s andre konstitusjonelle forsamling i 1847 – 48. Han ble senere, 1854-55, valgt til senator fra Waukesha fylke. Pluss at han gjennom årene hadde mange andre offentlige verv.
- Som et apropos bør det også nevnes at han var en meget god venn av fiolinisten Ole Bull! Han besøkte også Reymert på gården hans i 1851, riktignok kom han straks etter at den store flotte residensen til Reymert hadde brent ned til grunnen. Det lille man hadde maktet å redde ut fra det brennende vakre huset, sto mer eller mindre midt på gulvet i en liten hytte nær ved. Men, fortelles det, med venner samlet i hus, spilte Ole Bull «Karneval i Venedig«, mens man ropte hurra for «the Stars and Stripes« og ”gamle Norge”!!
Men den indre «uroen» og ønsket om stadig å skape nye ting, ser ikke ut til å minske med årene. Lysten til å investere i nye prosjekter tar ikke slutt og han foretar flere spekulative «krumspring«. I 1873 forlot han Amerika for en tid, for å opprette forretninger i Peru og Chile i Syd Amerika, riktignok forklart med noe sviktende helse og at han trengte et tørrere klima!

Nye samfunn, mye sølv og flere postkontorer.
Så på slutten av 1870-tallet var han tilbake i USA uten de helt store gevinstene og øynene faller på sølvgruvevirksomhet i Arizona. Her åpnet han gruver og dannet dermed mindre samfunn, som nok en gang skulle komme til å bære hans navn.
I Pinal fylke vokste selskapet «REYMERT SILVER MINE«, gruvesamfunnet og landsbyen; REYMERT, opp. Foruten gruvedriften, så han også sitt snitt til å utgi avisen «Pinal Drill Newspaper«. Det skal ha arbeidet rundt 75 mann i gruvene og her holdt faktisk arbeidet på til rundt 1950. Protokoller viser at det skal ha blitt utvunnet sølv fra gruvene for $700 000.
Den 6. juni 1890 ble postkontoret åpnet her, under navnet «REYMERT POST OFFICE« og det ble holdt liv i postanstalten fram til 27. mai 1898. I ”1895 U.S. Atlas” fortelles det at det sorterte 254 innbyggere under postkontoret og det skal visstnok ha vært bosatt folk i området til rundt 1964.
I dag et det aller meste «visket vekk« av bulldosere.
Bare drøye 3 kilometer unna «REYMERT« anla han omtrent samtidig, ennå en by. Den kalte han likegodt for «DENOON« og den skulle være en såkalt «mølle-by» for REYMERT. Men mangel på malm gjorde at stedet fikk kort levetid, selv om det på det meste bodde 150 personer her.
En meget kort tid hadde, nesten selvfølgelig, også denne landsbyen et postkontor. Det ble åpnet under navnet «DENOON POST OFFICE» den 19.mars 1890, men nedleggelsen kom allerede 1. april året etter.
I dag er det heller ikke her, særlige rester etter det «norske» industriforetaket.
Dommer, som James Denoon Reymert også ble, i sin tid utnevnt av den amerikanske President Cleveland, døde som pensjonist i Alhambra i Los Angeles i California den 25. mars 1896, han var da 75 år gammel.

Konklusjonen på det gamle avisutklippet må vel ut fra dette, sies å ha inneholdt svært mye riktig informasjon, foruten å tilby oss et godt norsk emigrasjonseventyr med svært så lokale tilhørigheter, samt mye dramatikk og heldigvis mye kjærlighet!!

KILDER;
Nordmændene i Amerika, av Martin Ulvestad, 1907.
Bygdebøker fra gamle Brunlanes kommune (nå Larvik kommune).
div. kirkebøker.
FREDRIKSVERN OG STAVERN, utgitt i Fredriksvern i 1926.
Jarlsberg og Laurvigs Amts Tidende
Beretning om den norske sjøkrigsskoles virksomhet 1817–1967, av K. Kvam.
Nasjonalbibliotekets fortelling om Fritz von Dardel og kronprins Karl;
”En reise i Norge sommeren 1856”.
Marinemuseet i Horten.
”Porsgrunns historie”, av Joh. N. Tønnessen
Utdrag fra passasjerlisten til «Washington» i 1843, fra Norway-Heritage lister.
“the Denoon Settlement”, av Agnes Posbrig.
James Denoon Reymert and the Norwegian Press, av Martin L. Reymert.
Phrenological Journal and Life Illustrated, februar 1872.
Arizona Ghost Towns.
1895 U. S. Atlas.
DIS Norge, takk for god hjelp med slektsforskingen!
Gunn Huglen, takk for mange nyttig innspill.

Ragnhild Hansens (gift Nielsen) damehattefabrikk, moteforretning. Samlet av Jan Einar Bredal

Som 21-åring startet hun opp i 1941, etter å ha overtatt forretningen etter Solveig (f. Nilsen) Hvatum, som hadde drevet noen år. Ragnhild Hansen var født i 1920 og da hun var rundt 18 år, forsøkte hun å få seg jobb i den lille forretningen hos fru Hvatum. Men det var ikke ”rom” for en ny medarbeider, synes innehaveren. Men som ”plaster på såret” skulle hun få lov til å være syklende ”innkassoerske”. Fru Hvatum solgte nemlig hatter etc. på krita bl.a. til de hun kalte ”fabrikkjentene” utover på Torstrand. De hadde lovet å betale 1 krone hver mandag, men ”glemte” det av og til. Men da frøken Hansen med bestemte skritt ”kom på døren”, ble beløpet innbetalt uten knussel hver gang. Dermed kunne fru Hvatum trygt la pikene ”børje” enda flere hatter.

Romberggata slik den så ut på 1920 tallet. – Denne fortellingen handler om “livet” i det lave huset til høyre på fotografiet. Bildet er utlånt av Svend Einar Hansen.

Vel inne i forretningen etter endt innkrevningsrunde, tok Ragnhild seg ”til rette”, og begynte å pynte hatter med bånd, fjær og annen pynt på egen hånd. Fru Hvatum så snart at den unge piken hadde anlegg for slikt arbeid og dertil stor kreativitet og arbeidsvilje. Sakte men sikkert ble ungjenta mer og mer involvert i hatteproduksjonen og lærte noe nytt hver dag. En av de reisende leverandørene, Carl Johan Christensen fra Oslo, som ofte var inne i forretningen hos fru Hvatum, så også skaperviljen hos Ragnhild. Han sørget for at hun kom til Oslo som lærling i hans bedrifts hattefabrikk. Våren var tiden for hatteproduksjon i stor stil og gjennom 3 vårperioder var Ragnhild i den yrende hovedstaden som lærling. Her fikk hun høykvalifisert utdannelse, praksis og for ikke å snakke om, god innsikt i den tids siste moter.

Ragnhild Nilsen, hatteforretning. Prinsensgt 10. Her står Ragnhild stolt på trappa til forretningen den 13.3-1941. Legg merke til reklameskiltet ! – Jan Einar Bredal fotosamling

I 1941 fikk så Ragnhild tilbud om å overta butikken etter fru Hvatum og med god hjelp fra sin far, faktor Arne Hansen, kom hun i gang med det som skulle bli hennes livsverk. Foretningslokalet leide hun av manufakturhandler Alvinius Jacobsen, som drev manufakturforretningen M. O. Jacobsen A/S på hjørnet i samme huset. Adressen var Prinsegata 10, men Ragnhild hadde inngang fra Romberggaten. Lokalet besto stort sett av et forretningslokale i den ”øverste” delen og ”produksjonsfabrikken” nedenfor. Mot gaten var det 2 ganske store utstillingsvinduer, ett for hvert rom. Over inngangsdøren hang et stort ”plogformet” hvitt skilt med sort tekst; Moteforretning.

Ragnhild Nilsen, hatteforretning. Her er utstillingsvinduet den 13.3-1941 – Jan Einar Bredal fotosamling

Hatter ble produsert ”i stor stil”, og gjennom årene ble tusenvis av moteriktige hatter og luer forsiktig båret ut av forretningen av stolte damer i alle aldre. Modistfremstilte produkter skilte seg blant annet fra fabrikkfremstilte gjennom at de blir individuelt tilpasset hver enkelt kunde. Ragnhild hadde øye for slikt. Men også ombygging og oppgradering av gamle hatter ble utført. Av og til kom det fruer med en gammel hatt etter mannen, som de kanskje hadde farget om selv. Inne på ”fabrikken” eller som Ragnhild selv kalte det lille rommet; ”systua”, ble hattene omdannet og pyntet til siste mote til kundene store glede.

Ragnhild Nilsen, hatteforretning. Prinsensgt 10. Bak står innehaver Ragnhild, foran til høyre Marits søster, så en dansk modist som var på besøk og til venstre en ekspeditrise i forretningen. Året er 1953. – Jan Einar Bredal fotosamling

Forretningen nærmest blomstret fra første dag. Snart knyttet hun til seg søsteren, Marit, en dansk modist hadde hun glede av i flere år og en ekspeditrise med litt erfaring fra tidligere ansettelse hos fru Hvatum. For å supplere fruer og frøkners hodepryd, kunne hun tilby både matchende hansker og vanter, skjerf og sjal og selvfølgelig brudeslør, når en vordende frue skulle tre inn i ektestanden.
Men damenes motebilde ville det slik ut på 60-tallet, at hatter ikke lenger skulle pryde byens fruer, i samme grad som tidligere. Flere og flere gikk barhodet mesteparten av året. Dermed måtte Ragnhild finne på noe nytt for å dekke lønninger og de løpende utgiftene, om hun skulle holde det gående. Hennes kreative skaperevne førte til at hun startet opp med salg av broderiutstyr i stedet. Også her knyttet hun til seg mange kunder og forretningen inneholdt et bredt utvalg av alt som trengtes for den fingerferdige, til å skape timer med hjemmehygge.

Hattepresse, elektrisk (prod. Franz Spieler) benyttet hos Ragnhild Hansens moteforretning i Prinsegt 10. På denne ble hattefilten tredd over og oppvarmet. Deretter kunne den formes lett til rette modell og/eller forandre/tilpasse størrelse. Ved å vri/sveive på den utstikkende “gjengestangen”, åpnet pressen seg. Foto; Jan Einar Bredal

Slik holdt hun, den i mange år, ene av byens to modister, bedriften gående helt til 1968, da fant hun ut at det var på tide å avslutte lidenskapen med å pynte opp byens damehoder.
Nå skal det dog sies at hun ikke helt ga opp sin trang til ”fingerferdigheter”. Da forretningen ble nedlagt, inviterte hun i flere år unge som gamle til å delta på porselensmalingskurs. Dette var noe nytt for mange og tilstrømningen var stor i flere år.
Nevner i en bisetning, at urmaker og optiker Steinar Ljosland åpnet sin forretning i samme huset som Ragnhild Hansen, men i den delen som lå/ligger litt lenger nede i gaten. Også han hadde egentlig adressen Prinsegt 10.

Kilde og bilder;
Ragnhild Nilsen,
Svend Einar Hansen.

Lilletorvets Snedker og Møbelforretning. - Brødr. Hansen

Hans Sigvart Hansen var født i Spydeberg prestegjeld den 15. januar 1850. Etter en oppvekst i små kår på ulike husmannsplasser måtte han tidlig ut i arbeid. Etter en tid som ”tienende dreng” på gården Vien, reiste han bare omkring 15 år gammel til den store og spennende Kristiania. Her begynte han i lære hos en møbelsnekker Kristiansen i Grubegata 18. Den gang var det slett ikke uvanlig at læreguttene bodde på verkstedet. Arbeidsoppgavene var mange og forskjellige og det blir bl.a. fortalt at han som lærergutt av og til ble bedt om å lesse opp ei tralle med møbler og dra rundt i byen. Om noen spurte, skulle han fortelle at ”møblene kom fra Kristiansen i Grubegata 18”!
I årene mellom 1865 og 69 var han læregutt og de neste 5 årene (1869-74) var han oppgradert som svenn. ”Larvik og Omegns Industri og Næringsliv” fra 1906 skriver at Sigvart, som han likte å bli kalt, hadde etablert ”Snedkerforretning paa Grünerløkken i Kristiania” allerede i 1875. Med den erfaringen han da hadde fått, var han vel utrustet til både å arbeide i verkstedet og i selve utsalget i hovedstaden. Her ble han værende til 1880, da tilfeldighetene ville det slik at han kom til å flytte til Larvik.
(Som et morsomt apropos kan fortelles at møbler også på en annen måte, skulle komme til å påvirke ham, … svært følelsesmessig! En dag kom en ung dame inn i forretningen i Kristiania. Maren Oline Helmondsen het hun. Hun hadde huspost i storbyen og ville gå til innkjøp av en kommode, men klarte ikke alene å få fraktet den hjem. Sigvart var velvilligheten selv og tilbød seg å ordne leveransen. Dermed ble de unge bedre kjente og … det hele endte med giftemål i oktober 1875! Dette er selvfølgelig bare spekulasjoner, men kanskje visste de om hverandre fra tidligere. Hun kom nemlig fra Hobøl og han fra nabokommunen Spydeberg. Livet sammen skulle også komme til å gi dem mange barn; Barna deres var Carl Martin født 1878 og Jenny 1880, begge født i Christiania, så kom Hilda født i Larvik i 1883, dernest Oscar i 1885, Hans i 1888, Sigurd i 1889, Marie i 1891 og Simon i 1895. Sigvart og Maren Oline ble begge medlemmer av Den katolsk apostoliske menighet i Larvik. Hans Sigvart skal ha blitt ordinert til prest i menigheten. Det er nok ganske sikkert at de var medlemmer i dette kirkesamfunnet allerede mens de bodde inne i hovedstaden.)
Det fortelles videre at Sigvart Hansen, da han kom til Larvik, begynte som mestersvenn hos ”Møbelsnedkermæster og Kjøbmand” Anders Taraldsen (f.1839). Det er ikke utenkelig at det var oppsvingen i Larvik på grunn av jernbaneutbyggingen, som var tungen på vektskålen, da flytteavgjørelsen skulle tas. Larvik var et meget sentralt senter på den tiden. Møbelsnekker A. Taraldsen hadde på den tiden sitt verksted på Torstrand. Herfra kunne han i følge annonser i avisene, levere direkte fra lager egenproduserte artikler som speiler, diverse møbler, rullegardiner og sjalusier. Videre forteller annonser fra 1881 at ”Arbeide og Stopning af Fjedermadratser udføres omsorgsfuldt og billigt”.

Taraldsen hadde kort tid tidligere, reist til Oslo for å overtale Hansen til å begynne hos ham. Ansatt som mestersvenn, hadde Sigvart Hansen inngått en avtale om akkordlønn, med fast pris på alle de utførte ferdige produktene han laget. Da Taraldsen flyttet opp til det som den gang ble kalt Nybyen (Trolig var dette i gårdsnummer 123s i ”Nansætgaden”, slik folketellingen i 1885 viser. Her hadde han sitt bosted i husets andre etasje, mens verkstedet var i første. Videre forteller tellingen at han hadde ansatt Hans Tiller som kurvmaker, Jacob Andersen som handelsbetjent, samt 2 tjenere; Laavise Mari Christiansen og Martine Marie Jensen.), valgte Hansen å starte på egen hånd i Taraldsens gamle verksted. Det skal ha oppstått en tvist mellom Taraldsen og Hansen, da den gamle møbelsnekkeren mente Hansen tjente for godt og dermed ville sjefen kutte ned på akkordprisene.”Larvik og Omegns Industri og Næringsliv” av 1906 forteller at Sigvart Hansen begynte for seg selv allerede i 1881. Taraldsen og Hansen kom naturlig nok i flere år til å konkurrere om Larvik og omlands møbelmarked. Historiene minnes at svært ofte var Hansen rimeligst på kommoder og solgte bra på grunn av dette.
Men etter kort tid på Torstrand flyttet Hansen til Torvet. Der bodde han med familien i ”gården til Faugstad”, nede mot Brannstasjonen. (I folketellingen for 1885 skal Sigvart ha bodd i Sverresgade i gårdsnummer 175m. Sammen med konen Maren Oline og deres 4 barn, var de bosatt i leilighet i 1. etasje.) En tid skal han ha leid et uthus av gamle Büch-Holm i byen. Det var vissnok her han startet sin første møbelforretning i Larvik. Men bygningen brant ned. Også han fant ledige lokaler i Nansetgaten. Sitt møbelsnekkerverksted hadde han i bakgården, muligens der hvor Møbelhandler O. Borgen senere fikk seg sine lokaler i 1902. Dette ”industrikomplekset” skulle med årene komme til å få adressen Nansetgaten 14. (I dag er det lettest å tenke seg dette, nærmest som tvers over gaten for der Metodistkirken nå ligger i Haraldsgate. For de som ennå husker den gamle bygningsmassen i Nansetgaten, var det omtrent der Th. Fjellangers bokhandel og Rusle-Radio A/S var på 1960-tallet, tvers over gaten for Rutebilstasjonen.) Dette verkstedet som lå i andre etasje, ble utsatt for en ilter brann i 1895 (trolig den 26. januar) og Sigvart Hansen skal med nød og neppe ha blitt reddet over i gården til Gjerstad (”Garverigården”). Familien bodde den gang i 1. etasje.
En tid etter brannen, i 1895 (rettet etter info fra Inger-Helene Hansen), kjøpte Sigvart Hansen hjørnegården Kongegate 26. Dette gjorde han sammen med sin gode venn, garver og skotøyforhandler Carl Ferdinand Johansen. (Han kom til å etablere ”Lilletorvets Skotøjforretning” i samme gård). Gården lå med fasade dels mot Kongegaten, dels mot Lilletorvet. Denne murgården hadde grosserer Marcus Kjeldsen satt opp etter at hans gamle bygning, som hadde ligget på den samme tomten, brant ned under den store bybrannen i 1884. (Kjeldsen skal i 1898 ha kjøpt Kongensgate15. Dessverre ble også denne flammens rov under den neste store bybrannen i byen vår, i 1902. På ny oppførte Kjeldsen en murgård, også på den branntomten). Sigvart Hansen skal ha flyttet til Lilletorvet i april 1897 og verkstedet sto klart i april-mai. Denne hjørnegården skal foruten selv hovedbygningen, ha bestått av 2 mindre hus mot Kongegaten og en bygning inne i gårdsrommet. Her hadde han verkstedet, butikk og ”Bekvemmelighed”, samt flere rom til utleie. Under folketellingen i 1900, er det registrert 4 leiligheter tilknyttet denne adressen. Til sammen bodde det 29 personer her! Det skal også ha vært en stall tilknyttet tomten, et fjøs, for de hadde vissnok ei ku og noen høner. Historiene forteller at kua beitet i Bøkeskogen! Hansens forretning skulle komme til å få navnet ”Lilletorvets Snedker og Møbelforretning”.

Som navnet forteller, lå selve forretningen mot Lilletorvet. Dette var jo lenge før det var noe som het lukningsvedtekter, så her var det åpent fra kl 0800 til 2100. Nå var det ikke slik at trafikken var så stor at det var ekspeditører i forretningen hele tiden, derfor hadde man tillaget en varselordning derfra inn til verkstedet. En ståltråd var festet til inngangsdøren og fra denne gikk tråden på finurlig vis inn på det bakenforliggende verkstedet, hvor det hele endte i en velklingende bjelle.
De første årene ble hele virksomheten, som overalt ellers i byen, opplyst fra det svake lyset av parafinlamper. Hele to stykker var det i forretningslokalet og to i verkstedet. Da elektrisiteten kom, var det slik at alle arbeiderne måtte koste sitt eget lys, noe som skal ha kommet på en kapitalinvestering på kr. 5 for hver av dem. Inne på verkstedet var det 5 arbeidsbenker, en til sjefen selv, Sigvart, pluss 4 andre. Avstanden mellom benkene skal bare ha vært en meter, så her arbeidet man tett på hverandre.

Det er ikke helt lett å fortelle om alle produktene som ble laget hos Hansen, men blant varer som ble produsert her i det nye snekkeriet var; buffeer, pidestaller, kommoder, ”senger” med uttrekk fra side eller ende (Slike ble ofte benyttet siden hus og leiligheter i byen stort sett var små, dermed var dette et meget plassbesparende møbel), ”sofabenk”, ”servant” med lokk og dertil av og til utstyrt kanskje både med rygg og marmorplate, taburetter, skamler, kleskoffert med ”rundt” lokk (kiste), spisebord og pinnestoler, polerte kommoder, amerikansk sovesofa, hvor Hansen kunne levere både ”doble og enkle” varianter. Disse sovesofaene var til å åpne og var stoppet innvendig. Så var det engelske salonger, speilkommoder, hyller, blomsterbord, pyntebord med 3 bein og gardinspyd. Produktrekken var på det nærmeste uendelig.
Som naturlig følge av gammel lærdom, benyttet man de første årene ”alen” som måleenhet. Alen, fot og tommer. En alen var 24 tommer. Først rundt 1906 – 1907 gikk de over til å benytte det ”moderne” meteriske målesystemet.
Sønnene Hans (f. 1888) og Sigurd (f.1889) begynte i lære hos faren henholdsvis i 1902 og 1903. De fikk den gangen 50 øre i ”lommepenger” i uka. Arbeidstiden i verkstedet var fra kl 0700 om morgenen og normalt til kl 1900 om kvelden. Lørdag var en ”kort” arbeidsdag. Da sluttet de klokka 1800! Innlagt i løpet av arbeidsdagen, var 2 timers matpause. Men de unge guttene var arbeidsvillige karer og ofte holdt de på til kl 2100. Men ”et innebygget konkurranseinstinkt” guttene i mellom, gjorde at de ofte smelte til med arbeidstid til over midnatt.
To andre sønner, Carl Martin (f. 1879) og Wilhelm (f.1895) hadde begge begynt 15 år gamle, den høsten de var ferdige med skolen. Sigurd, blir det fortalt, ville helst bli salmaker og benyttet så mye tid som mulig hos salmaker Stavnum. (Dette kan være Hans Olsen-Stavnum, som holdt til i Kongegaten 22. Her kan dere lese litt mer om ham; en lenke til denne siden) Wilhelm likte godt å male og fikk opplæring dels av sin far og dels av en herr Hallberg på verkstedet. Han ble senere en kjent maler i byen og drev lenge sitt malerverksted fra lokaler i Nansetgaten 54 under navnet ”Nanset Fargehandel”. Sønnen Oscar (f. 1885) var heller ikke snauere når det gjaldt arbeidsinnsats. Han inngikk en gang et veddemål med sine arbeidskolleger om at han ville klare å lage seks kommoder på en uke. Veddemålet var en halv akkordlønn, noe som den gang tilsvarte hele 95 øre. En normal ukeproduksjon for dem var tre kommoder, fire ble regnet som meget bra. Siden dette her blir nevnt, er vel utfalle ganske klart; Oscar klarte de seks kommodene med bravur!
På den tiden, rundt 1900, var det svært vanlig å selge møbler på markedsplasser (vissnok også på Torvet i Larvik). Om minnene er rett, ble slikt marked arrangert i Kongsberg i februar, i Drammen litt senere samme måned, mens Skiens marked var målet i overgangen februar mars. Hansen hadde opparbeidet en stor kundekrets og et godt renommé i Skien, med sine kvalitetsvarer og hyggelige priser. Det fortelles at i 1904 var sønnen Sigurd med å dra møbler på slede nesten til Porsgrunn! De hadde også et varelager i en jernbanevogn. Det ble leid torvplass og det ble satt opp telt. Blant de store slagerne på den tiden, var kommoder. Den gang med en utsalgspris på 15 og 17 kroner.
I 1905, da alt var klart for et nytt marked i Skien, dukket plutselig møbelhandler Jacobsen fra Skien opp hos Hansen. Han ville kjøpe hele varebeholdningen. Denne ble etter at avtalen var i havn, fraktet opp til Skien, hvor Jacobsen stilte seg opp på torget. Men få ville handle med Skiensmannen. Alle spurte etter ”mannen med skjegget fra Larvik”. Dermed ble Hansen i all hast hentet inn, hvor han tok over salget og solgte hele varebeholdningen for Jacobsen.
Byggingen av Hydros enorme anlegg på Rjukan, skulle også komme til å bære frukter for møbelhandleren i Larvik. Hansens fikk flere store leveranser opp dit og varer ble sendt både til Notodden og Rjukan. Mest gikk det naturlig nok av senger, kommoder og bord til arbeiderboligene. Under arbeidet med produksjonen hit, fikk Sigurd kuttet av seg fingre på en skummel høvelmaskin inne på møbelverkstedet. Trolig skjedde dette i 1911.
Da far, Sigvart Hansen sluttet i 1913, overtok sønnene Carl Martin (f.1878) og Oscar Helmond (f.1885) virksomheten. Faren var da bare rundt 63 år, men slet noe med helsen. Litt privat arbeid ønsket han fortsatt å ta på seg som pensjonist, og han satte opp et lite verksted i Greveveien, hvor han hadde bygget seg et hus. Dessverre døde han allerede i 1916. Sigurd og Hans begynte også på Nanset rundt 1916, trolig var dette i Vinjesvei 11, men etter en stund flyttet de tilbake til Lilletorvet og begynte å arbeide hos Carl og Oscar. ”Snekkerbua” i Vinjesvei ble deretter benyttet mest til småjobber helt fram til 1978. Samtidig med at Carl og Oscar overtok firmaet, forandret de navnet til ”Brødrene Hansen – Lilletorvets Møbelforretning”.
Brødrene Carl og Oscar kom til å drive forretningen sammen helt til 1947, da kjøpte Carls svigersønn, Erling Fuhre Pettersen seg inn. Dvs. han overtok Oscars eierdel. Noe senere kjøpte han også Carls eierinteresser. Det var også på den tiden firmaet utviklet seg til å bli nærmest en ren møbel- og boutstyrsforretning. Kun en møbelsnekker ble beholdt. Han produserte nå i hovedsak rammemadrasser, budalbord og mindre enkle møbler etter oppdrag, pluss at han sto for en del reparasjoner etc som kunne dukke opp.
Etter 65 år på Lilletorvet, synes nær sagt alle videre utviklingsmuligheter i den gamle hjørnebygningen å være utnyttet. Etter omfattende renovering, flyttet firmaet inn i nye større lokaler tvers over gaten. Den nye adressen ble Kongegaten 29. Bygningen hadde i 1961 blitt kjøpt fra byens gamle borgermester og forretningsmann, Karl B. Løve.

Med årene kom 4. generasjon inn i virksomheten, Per Fuhre Pettersen. Han var utdannet både merkantilt og som interiørkonsulent. Snart ble han disponent og det gamle firmaet ble omdannet til et aksjeselskap med navnet Møbel Hansen A/S.

Kilder;
Per Fuhre Pettersen
Per Einar Einarsen
Larvik og Omegns Industri og Næringsliv 1906
Fra Norges Næringsveier i Tekst og Bilder, Vestfold, 1921
Det Norske Næringsliv, Vestfold Fylkesleksikon, 1949
Østlands-Posten
Div. Folketellinger

Byskogen

Folk fra Torstrand skriver så det spruter. Nanset har snart si bydelshistorie klar. Bøkelia har vi fått vite mye om, likeså med Langestrand som allerede har si egen bok. Hovedbyen hadde vi noe fra i starten av sona, men har folk flytta helt ut fra “sentrum”. Det bodde da mange der for 50-60 år sida. I 1950 strekte Byskogen seg omtrent til Furuveien. Noen slektninger av meg flytta til nybygd hus i Furuveien fra Castbergsgate omkring 1952. Så kom Byskogen øst. Hvor er innlegga fra Byskogen?
--
Denne tråden har lenge manglet et virkelig godt “introduksjonsfotografi”. Og hva passer vel historisk bedre enn det nedenfor stående bildet jeg i går (26.9-2015) fikk låne av Gerd-Unni Hansen.

Hun skriver: "Dette er bilde fra 20-tallet der Åsveien nå går ut i Frankendalsveien. Huset vi ser på bilde tilhørte fru Møller (Dagens Åsveien 7) og var nabohuset til venstre der jeg vokste opp i Åsveien på 40—tallet. Bak huset her midt inne i skogen bygget min bestefar hus på 20-tallet.Det fikk navnet “Furuly” og siden fikk huset adressen Frankendalsveien 40. Vi hadde mye moro ved Gåsedammen som ble liggende der til det utbyggingen av Frankendalen tok til på tidlig 50-tallet.. Ikke rart det ble kalt Byskogen når man ser skogen bak som nå er Frankendalen.. Pappa (Sverre “Jeija” Hansen) hadde en sti mellom skogen som var hans snarvei ned til sin kjære FRAM."
I et annet bilde forteller hun "Her er det hvitveistur med barnehagen og “tante Helen” (Rønnevig) under krigen. ca 1944.

“Bilde er tatt ved Eksersersletta midt i skogen før utbyggingen av Byskogen Øst .. stedet lå midt i Furuveien mot nåværende Inges gate.”.
(Tilleggene lagt til av Jan Einar Bredal.)