I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord gymnas

Larvik Gymnas - Larvik Høyere Skole

For ikke å ha alt for mange tråder med bilder fra Larvik Gymnas eller
Gymnaset som vi til daglig kalte det, setter jeg opp denne tråden for at vi
her kan legge inn bilder og historier både fra eldre og nyere tid.
En del av dette vil naturligvis også kunne finnes under tråden om
Realskolen, dette er en lenke til denne siden, siden gymnaset var en etterfølgende skolegang.
Om bygningen kan det i enkelthet sies stammer fra rundt 1902, da byggingen
av dette murhuset øst for Herregården kom i gang straks etter at planene var
godkjent i februar 1902.

Larvik gymnas 1978-1981

Dette er tredje del av trilogien om skolegangen min på Torstrand 1969-1981. Fersk rektor på Larvik gymnas var den sympatiske og milde Kolbjørn Riiser, sønn av sognepresten i Tanum kirke i Brunlanes. Broren var herredsagronom. Dessverre fikk han Parkinson og døde for en del år siden. Klasseforstander var nordlendingen Hallvard Larsen. Fersk fra studiene og kun 28 år. Vi hadde ham i norsk. Han hadde krusete hår og utstående øyne akkurat som komikeren Marty Feldman, så vi kalte ham “Marty”. Larsen var gift med ei jente fra Larvik og bodde i Strandgata 6. Det hadde seg slik at jeg fant noen bilder av Feldman i et ukeblad sammen med Julie Ege. I vår fantasi ble det til Hallvard Larsen med dama Julie Ege. Allerede på Mester’n begynte jeg å lage ei crazyhumoristisk “avis” i kladdebøkene med tittelen “Nesevisa”. På gymnaset skrev jeg den på maskin, ledaget av utklipte bilder fra ukeblader. Den inneholdt humoristiske ytringer om lærerne. Det var der bildene av Feldman og Julie Ege ble “publisert”.

Etter Larsen overtok vestlendingen, den aldrende Trygve Stokke, som norsklærer. Han var glad i spaserturer. Trygve Stokke var broren til Ivar Stokke, som drev Frenvik gård i Tjølling. Han kjente ikke igjen ansiktene på elevene. Noen ganger satt elever fra andre klasser på pultene. Han merket ikke forskjell. Han hadde en meget karakteristisk dialekt. Jeg hadde en klassekamerat som het Erik Ove Svendsen. I Stokkes munn ble det til “Eirik Åwwweeeee!”. Vi kunne velge mellom gammelnorsk og dialekter, men Stokke gav oss intet valg: Vi måtte ta gammelnorsk.

Stokke overtok også som klasseforestander etter nok en vestlending, Kjell Indrehus, som vi hadde i 2. gym. Han underviste i historie og var mannen til håndarbeidslærerinnen på Mester’n. Indrehus hadde vel hatt poliomyelitt, så han gikk med stokk.

Bakersønnen fra Oslo, Jon Strøm, hadde vi i fransk og tysk. Da det var sommer og relativt varmt i været, trakk vi unna gardinene og satte alle ovnene på fullt. Strøm likte nemlig ikke varme. Han kikket rundt seg og sa: “Så vamt det er her. Vi får ta undervisningen ute”. Det hadde selvsagt ikke vi noe imot.

I tegning hadde vi konditor Harald Ruud. En hyggelig eldre kar. Han tok oss med til Larvik Kunstforenings lokaler i Larvik Sjøfartsmuseum og på Tollerodden. Han sa at en kunne finne noe figurativt også i ikke-figurativ kunst. Elevene hans deltok også som scenearbeidere i gymnasets oppsetning av “Peer Gynt”. Jeg hadde én replikk, bak teppet. I scenen hvor Per talte ved mor Aases grav manglet vi et kistelokk. Jeg kom til å tenke på Knut Sletsjøe og spurte om han hadde ett vi kunne låne. Det hadde han. En medelev og jeg kjørte til Sletsjøe om kvelden. Folk kikka da de så to unge menn med et kistelokk bak i bilen. Etterfølgeren til Ruud var Kjell Ronald Hansen.

I geografi hadde vi Helge Fevang. Da han ble sint sa han: “Klapp igjen, nebbet” eller “Det er tungt her”. Han tok oss med på tur til Arøya, en virkelig perle. I naturfag hadde vi Karl Hellner. Han ble aldri sint, bare trist.

I tysk hadde vi foruten Strøm også Ausland og Lien. I engelsk hadde vi Thor Bigseth og Per Labori.

De ivrigste leserne av “Nesevisa” , Arne Edvardsen (sønn av en offiser i Stavern. Arne ble selv militær) og Petter Kalmo Hansen ble mine viktigste støttespillere når det gjaldt å oppføre en russerevy. Etter den andre verdenskrig hadde det bare blitt arrangert en revy én gang tidligere, i 1976, og vi hadde ingenting å gå ut i fra. Jeg skrev en rekke sangtekster, hadde idé til opplegget (første del med musikalske minner, andre del med aktuelle ting) og skrev sketsjen “To løse fugler”. Jeg hadde Muppet Show i tankene, så tittelen ble “The Russet Show” med Kermit og Miss Piggy i sentrale roller. Selv var jeg “Dean Martin” med parykk. “The Golddiggers” (Elin Killi, May-Britt Rognlien, Elin Ulriksen, Inger Schiøler og Henny-Mari Trøen) var mine kordamer. Jeg var også Benny Andersson i ABBA og spilte på et lite lekepiano….

Premieren nærmet seg og vi hadde verken regissør, medmanusforfatter eller arrangør/orkesterleder. Noen tipset meg om læreren Sven Børge Haugberg fra Sandefjord, men han var opptatt. Han anbefalte meg å kontakte en annen sandefjording, daværende kontorsjef i Larvik kommune, Torkel Hasle. Han sa ja.

Ole Morten Rønning var elev på Larvik gymnas. Faren hans, Ole Hans, hadde skrevet tekstene til og regissert Husmorrevyene i Stavern. Han hadde også hatt ansvaret for russerevyen i 1976. Rønning sa ja. Det var viktig for ham at skuespillerne ikke snakket “Chat Noir-dialekt”. Hans humor og min humor passet utmerket godt sammen. Han skrev de fleste sketsjene og noen ekstra sangtekster. Problemet var at ingen hadde sunget offentlig før. Torkel Hasle og revyorkesteret hadde spilt inn “playback” på kassetter som ble delt ut til aktørene. De fikk liksom ikke melodiene til å stemme. De trodde melodilinjene var slik man hørte dem med sang, men slik var det ikke. Jeg husker Torkel Hasle var der med sin lille sønn, da vi skulle framføre sangene. “Det tar ikke lang tid”, sa han til veslekaren. Det var det det gjorde, men sønnen var tålmodig og snill. Vi kunne ikke en eneste sang. Hasle ble ikke blid. “Dere får én sjanse”, sa han, “hvis ikke dere lærer sangene i løpet av kvelden, er det slutt fra min side”. Det gikk bra. “Suksess”, sto det i Nybrott.

Russetoget på sin side er vel ett av de svakeste.

På Larvik gymnas var jeg også redaksjonssekretær i avisa “Helgenen”, hvor Geir Askløw var redaktør, Terje Klevstuhl Nilsen var vitsemaker m.m. og trønderen Ole Inge Lundereng var fotograf. Senere kom det ei jente med, men jeg husker dessverre ikke hva hun het.

De tre årene på Mesterfjellet skole var en herlig tid, men de var ikke så dårlige de tre årene på Larvik gymnas heller.