I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord guttemusikk

Nanset Ungdomskorps Kvinneforening. Samlet av Jan Einar Bredal

Til stor glede for de aller fleste, hadde Nanset Guttemusikkorps kommet i gang i 1937. De stolte musikkglade barna (les guttene) var i ”alle” aldere, derfor varte det var ikke lenge før noen av dem var kommet et godt stykke inn i ungdommen.
Hva skulle man gjøre når podene ble for gamle til guttekorpset?
Spørsmålet var betimelig relevant. Likevel var det tydeligvis en del uenighet blant de eldre involverte på Nanset om dette. En del damer som hadde vært medlemmer av guttekorpsets kvinneforening, valgte, grunnet motsetningene som oppsto under diskusjonene, å trekke seg ut. De var engstelig for at guttene enten ville slutte å spille eller finne interesse for korps utenfor Nanset. Dermed var det duket for det litt underlige at det ble dannet en kvinneforening for et ungdomskorps, som ennå ikke var etablert!
Det var på den første dagen i februar i 1943, ennå mens den andre verdenskrigen raste og det meste av foreningsliv i Norge enten var forbudt eller strandet, at en del damer (nok av det ”sjeldne” slaget) møttes på Nanset Skole. Denne kvelden dannet pådriverne, utrolig nok, Nanset Ungdomskorps Kvinneforening. Som seg hør og bør, ble det valgt et lite styre med fru Anna Torp som første formann og fru Alvilde Langvik som viseformann. Om det fortsatt uvisse skulle skje at det ville innkomme noen penger, trengtes en kasserer. Her valgte de fru Nini Edvardsen og som pennefør sekretær ble Margit Karlsen valgt. Ett sted finner jeg at fru Helene Løvås og fru Gudrun Roppestad var styremedlemmer (I ei annen ”referatbok” blir fru Roppestad oppført som sekretær, og det henledes nok til Maggie Roppestad, som ble den neste sekretæren, etter valgte på årsmøtet i 1944!). De øvrige medlemmene denne kvelden var, vertinnen Asta Renholt, Alvilde Langvik, Inger Evensen, Henriette Eriksen, Borghild Ingebretsen, og Maggi Eriksen. (Ellers blir det nevnt at foreningen allerede oppstartsdagen hadde 19 damer på sin ”medlemsliste”.)

Det var tiltenkt at damene skulle ha sine møter på Nanset Skole, men dette skulle snart vise seg å komme til å bli noe problematisk. Plutselig var skolen okkupert av tyskerne og rommene fulle av fremmede soldater. Dermed åpnet fru Asta Renholt sitt hjem hjemme i Gamle Kongevei 35, gang etter gang fra høsten 1943.
Små utlodninger gjennom året 1943, hadde allerede ved nyttår gitt litt penger i den ”nyåpnede” lille kassa. Gevinstene var av det sparsomme og nøkterne slaget. Man tok det som kunne framskaffes; slik som en liten brikke, velvilligst heklet av fru Julie Larsen. Så fortelles det, hadde det blitt innkjøpt et halvlodd til kr.5, en annen gang en kokebok (innkjøpt hos Th. Fjellanger for kr. 8.96.) og f.eks. dameundertøy til juleutlodningen. Denne gevinsten var det fru Alvilde Langvik som gikk gledestrålende av gårde med, til en viss misunnelse fra de andre fruene. Til sammen kunne kassereren begeistre medlemmene med at kassadagboken viste inntekter på kr.487.45, mens utgiftene kun var på kr. 83,08. Dermed kunne et overskudd på hele 404 kroner og 37 øre overføres til neste år!
Krigen skulle fortsatt prege den lille initiativrike forsamlingen. Da høsten og mørket atter kom, måtte møter avsluttes tidlig på grunn av blendingsvedtektene og redselen for flyalarmer, som stadig hang over dem. – Korps ble det ikke i 1944 heller, men møtene fortsatte ufortrødent og de stadig utførte utlodningene påførte nok mangt et Nansethjem betydelige innhugg i de allerede stramme husholdningsbudsjettene. Gevinsttilbudet kunne variere mye, men det synes som den beste var den dagen da hovedgevinsten var en pakke med noe så sjeldent som fersk fisk. Den heldige som stakk av med denne, fru Inga Foss, slapp i henhold til referatboken, å stå i fiskekø neste dag! Men møter ble det og det aller første årsmøtet ble avholdt den 7. februar 1944. Også dette synes å ha funnet sted hos fru Renholt. Rasjoneringer var det på meste. Men slikt satte ingen stopper for den planlagte festen. Alle hadde med seg litt hjemmefra og til sammen ble det servert deilig mat, litt drikke, sang og mye moro.
Her er første vers fra Kristian Løvås sangbidrag til dette årsmøtet (han var Helene Løvås mann);
Vær velkommen alle sammen her i kveld,
Vi bør kanskje regne det for grisehell,
At vi nu kan sitte her
Og kose oss med deilig mat
Og det beste er det er-te surrogat …

Ja, slik lød første vers i ”velkomstsangen” denne spesielle dagen.

Om det var krigen som fikk damene sveiset slik sammen, vites ikke. Drømmen om en snarlig fred, hadde de alle som en. Siden myndighetene la demper på nærmest all større møtevirksomhet og reiser, valgte damene utflukter i nærområdet som et samlende bidrag. Badeturer til Farris i sommermånedene holdt motet oppe, så også hytteturer, bl.a. til fru Torps hytte på Breidal.
Foreningens andre årsmøte ble avholdt hos fru Astrid Larsen. Det inderlige ønsket om fred hadde dessverre ikke gått i oppfyllelse. Lite mat fantes hos mange, men siden alle, som vanlig, brakte med seg litt, ble også denne samlingen preget av hygge og moro. Faktisk fikk de samlet råvarer nok til lapskaus denne gangen.
Og oppmuntrende sanger fikk de lagt på bordet. Her et vers fra Maggie Eriksens bidrag, sunget til melodien fra ”Tordenskjolds vise”;
Ja, nå samles vi igjen
til den andre årsfesten
for ungdomskorps vi arber jo
ja, det er vårt mo-o-tto!

Også dette året, med alle sine vanskeligheter, hadde bidratt til et etterlengtet bidrag i kassererens lille, unnselige kasse. Totalt hadde damene et overskudd på over 900 kroner bare etter disse to første årene. Og fortsatt var det damene selv som ved utlodninger på sine månedlige møter, bidro mest til dette overskuddet.

Fredsåret 1945.
Året 1945 startet ikke ulikt årene før. Men det var akkurat som det lå noe spesielt og oppmuntrende i vårluften dette året. Damenes tanker og innsats for et ungdomskorps kom til å skyte ekstra fart da freden endelig ble en realitet ute i maidagene;
Endelig har vi freden fått
Og vi føler det er så godt,
Vi frie menn og kvinner er,
Som kan rope hurra her…

Skrev Maggie Eriksen i møteprotokollen denne høsten.

Møtene som fulgte etter 8. mai, var preget av frihet og utferdstrang. Nå var det blant annet tid for mer avslappende, lengre turer. Blant ”eksekusjonene” tar jeg fram turen til Rømminga den 21. juli 1945. For de som ikke kunne ta seg fram til Vestmarka selv, hadde Olaf Roppestad stilt både lastebil og sjåfør til disposisjon. På Rømminga var det invitert til skikkelig låvefest, en fest hvor også lokalfolket frivilligst stilte opp. Med bilen fullastet med lystige menn og kvinner, mat og instrumenter dro de av gårde, klare til en hyggelig jubalong. Utover kvelden ”spilte musikken opp til dans, så da var det anledning til å få svinga seg for alle dem som hadde lyst. Men stemningen kom først da de hadde fått seg noen knerter innenfor!” … og det hele varte til langt ut i de små timer.

Og det var i dette ”jubelbruset” damene i kvinneforeningen snart kunne se fullbyrdelsen av sitt iherdige arbeid. Den 18. september 1945 ble endelig Nanset Ungdomskorps stiftet. Det var slett ikke bare ”jentene” som gledet seg. Likevel fikk korpset en trang fødsel. Instrumenter var det overhodet ingen overflod av og særlig med penger til å kjøpe nytt var heller ikke til stede. Gleden var derfor stor da det ble ”gjenfunnet” noen instrumenter på et loft på Langestrand. Disse skal vissnok ha tilhørt ”Misjonsmusikken”.
På møte fredsårets 1. oktober, kunne formannen, fru Alvilde Langvik, lese opp et meget hyggelig brev for de spente frammøtte fruer;
Nanset den 19. sep. 1945.
Til Nanset Ungdomsmusikks Kvinneforening.
Undertegnede vil herigjennom på vegne av det nystartede ungdomsmusikkorps på Nanset, få rekke overnevnte kvinneforening en hjertelig takk for det arbeid den hittil har utført for stiftelsen av ungdomskorps. En håper derfor at korpset når det for alvor kommer i sving, vil både glede og gagne unge og gamle musikkinteresserte. For at et nystartet korps skal kunne bli levedyktig, må det ha en institusjon bak sig, som kan tre støttende til i eventuelle knipetak som måtte kunne komme til å melde sig. Det er derfor å håpe at den kvinneforening som hittil har arbeidet for å få startet korpset ikke vil gi opp, men fortsette på det gode arbeide som er påbegynt. Korpset på sin siden, vil gjøre alt for at et godt samarbeide med kvinneforeningen kan komme i gang. Idet en håper på gjensidig oppofrende arbeide fra begge kanter tegner en for.
Nanset Ungdomsmusikkorps.
For tiden formann
Rolf Heide.

Nanset Ungdomsmusikkorps ca 1948. Foto Ludwigsen

Etter et par mindre gaver på 100 og 200 kroner ved oppstarten, overleverte så kvinneforeningen sitt første virkelig store bidrag til korpset. Den 4. februar 1946 ser vi den største utgiftsposten i foreningen hittil. Hele 1300 kroner skulle gå til betalingen av de ”gjenfunnene” instrumentene. Instrumentene ble oppusset og skinte snart som nye. Dirigent hadde man også klart å få med seg til korpset. Korpset første taktstokkfører, het Walter Eriksen.

Kristian Løvås var stadig framme med støttende og oppmuntrende sanger, så også på kvinneforeningens romjulsfest 1945. Fjerde verset hans forteller mye, der de sang det til melodien fra ”Vi vandrer med freidig mot…”;
Men fakta må vi innrømme,
at det er kvinner bakom alt.
Det var dem som først begynte
og som mannfolka påskyndte.
./. Så de for det vår ros skal ha,
i fellesskap det går nok bra./.

Møtene og utlodningene fortsatt ufortrødent videre, måned etter måned. Det store målet nå, ble uniformer til guttene. Men slikt kostet ”store” penger og de grodde fortsatt ikke på trær. Noen penger var det i kassererens kasse og med velvillig hjelp fra Hedrum Sparebank, ble et lån på kr. 1700 tatt opp i banken. Dermed ble innkjøpet av musikkjakker for formidable kr. 3172,- finansiert.
Den 15. april 1948 ble så den store dagen. Da hadde damene innkalt til et ekstraordinært møte på Nanset Skole. Dette var en dag de hadde sett fram til svært lenge. Ungdommene, vel 20 stykker, hadde møtt fulltallig opp, og sammen med mange andre, ventet de spente på hva som ville skje. Det ble en minneverdig høytidsstund, hvor en etter en av guttene ble ropt opp for å motta sin burgunderrøde uniformsjakke, overlevert i god tid før 17. mai. Denne dagen var det flere taler og det ble ropt et trefoldig hurra for Kvinneforeningen og deres kjempeinnsats … og som vanlig når der er kvinner innblandet, ble det bevertning med smørbrød og kaffe.
Jeg bør vel nevne at damene ikke hvilte på sine laurbær. De hadde pådratt seg sin gjeld for korpset og avdrag og renter ble betalt tilbake til banken til avtalt tid. Ja, så standhaftige og flinke var medlemmene, at den 11. april 1951, var lånet allerede betalt ut!

Om jeg tolker de sparsomme opplysningene rett, var det en fane som snart sto for tur for de pådriverne damene allerede rundt 1950. Utover vinteren og våren 1952-53 var det livlige diskusjoner i Kvinneforeningen om hvordan banneret skulle se ut, og en rekke prøver og ”utkast” ble lagt fram. I regnskapet for 1953, finner jeg en post på utgiftsiden som forteller at det var utbetalt kr 150 for maling av fane den 12. mai. Dagen etter ble fakturaen på dusker og frynser til ”banner” betalt. Og ganske riktig, før barnetoget startet fra Nanset Skole dette årets nasjonaldag, ble banneret avduket i skolegården til stor applaus. Den stolte formannen, fru Asta Renholt, holdt en god tale til de frammøtte. Også korpsets formann, Arnulf Gregersen, var framme og takket for den flotte gaven som skulle ”introdusere” korpset på dets vandring rundt i by og land. For damene spesielt, var dette et stort øyeblikk. Nå fikk de nok en gang se frukter av all sin nitidige innsats.
Og i 1955 ble enda 5 uniformsjakker innkjøp, til en stykkpris på kr 195. Det ser ut til at det var herreekviperingen Støtvik i Larvik, som var leverandøren i de årene. Årlige gaver tilstrømmet korpset fra de ivrige husmødrene, ja, en dag var de med å finansiere nye horn.

BILDE; Nanset ungdomskorps 1955 på vei opp i Bøkeskogen. Foto Kristian Roppestad. Jan Einar Bredal fotosamling.

Etterbestillinger på jakker kunne også være en utfordring for damene. I 1958, da de hadde bestilt 10 nye jakker til 17. mai, var skuffelsen enorm, da de ved utpakkingen oppdaget at jakkene var ulike forrige levering. Dette tiltross for at de hadde sendt inn en gammel som prøve. Støtvik ble oppringt umiddelbart, men kunne på grunn av tiden, ikke tilby dem annet enn at musikantene kunne benytte jakkene til 17. mai og eventuelt til pinse. – Ettertiden skulle vise at selv en retur til fabrikken, ga intet annet resultat enn noe ny søm. Det gamle stoffet var utgått og etter noe fram og tilbake kom man til en slags enighet. Om det ble bestilt 20 jakker, skulle det betales for 15 og det skulle også avlegges stoff nok til 5 nye jakker. Siden de allerede hadde kjøpt 10, virket dette som en grei avtale. Referat fra mars 1959 forteller at behovet i korpset var 22 jakker og med overnevnte avtale hadde alle i NUMK deretter like jakker.
Julemøtet 1961 ble arrangert på Nansethytta med 40-50 gjester tilstede. Stemningen var i taket fra første stund, forteller beretningen fra denne kvelden. Damene, som fortsatt hadde sine ideer og arbeidsoppgaver, var nok en gang frampå med en stor overraskelse. Denne dagen kunne de overrekke en tamburin stav til korpset. Jubelen ble ikke mindre da det på staven hang en gave på 300 kr. og formannen på denne tiden, Reidun Skuggedal, kunne også fortelle at korpsets formann bare kunne dra med til Holst Musikkforretning, for der lå det klart et nytt althorn, ferdig betalt! Kirkekonsertene ville lyde mye flottere med et slikt horn.

PAPIRINNSAMLINGA I 1948.
La meg hoppe litt tilbake i tid, nemlig til …
”En minneverdig mandag i august 1948. Da hadde damene i kvinneforeningen blitt enige om å samle inn papir. …
– Kvinnene snakket om papir og drømte om papir. Det gikk kanskje vel langt når fru Torp i full fart ville slenge Jørgen ut av senga, for her skal det lagres papir. Heldigvis at det ikke var mer papir hos Sorenskriveren, så de kunne få skrevet ut skilsmissepapirene. Men nu er papiret hos Union og freden gjenopprettet både hos Torps og andre.
En gang så jeg fru Løvås stå utenfor kiosken til Guren i Nansetveien og passe på når ungene kjøpte karameller. Her ropte hun til hver enkelt, … ”Kom med papiret unger! Vi samler i sekker og alle monner drar!” Forresten har a lova å samle karamellpapir te våren au, … hurra for Helene! Har dere sett åssen Asta flaksa rundt på gata som ei huegæren høne og ropte tell alle som hørte henne, ”Huss på papiret da dere!”. Ja, det er noen papiret går til hue på au. …
Klokka nærmer seg seks og de fleste sekker er vel på plass og kvinnene ser på med seiersstolte øyekast alt. Hva gjør det vel at mann og unger ikke har fått mat siste veka, når bare vi har fått tak i papir? Fru Torstein hun sprang om kapp med bilen nesten. ”Her er det papir, Arne!”, hørte vi det ropte, hu løfta og masa. Men ved alle gode ting, ble visst resultatet for henne et brokk. ”Det er ikke noe å tenke på”, sa hu, bare vi får tak i papiret, ”Det blir nok bra til neste papirinnsamling igjen!”. Nei, kom ikke her og snakk om det svake kjønn! Fru Heide og fru Gregersen, ja har dere sett dem i aksjon? De lemper papirsekker så en fullgod bryggesjauer ville missunne dem teknikken. …
Gudrun Roppestad har jo legeerklæring, for at hun ikke må bøyes i noen stillinger! Men tror dere at hun husa på det? Ryggen sto bøyd i en fin bue i hele tre timer. Overlegen på Tønsbergs Fylkessykehus skriver nå bare ut følgende resept til alle som har vondt i ryggen; … ”Bli med på papirinnsamlinga, det er helse i hvert karamellpapir!”
Ja, Selma og Maren deltok også. Wildenvey har jo dikta om Selma, men den vi har, er en sprell levende Selma. Hu har jo trena mye og her gikk ”..armer utad strekk, ned i sekken legg!” Når sekken skulle stappes helt, Selma opp i sekken spratt og tro vannet, … nei papiret. Maren stapp og leita … etter glansbilder. Dere kan tro hun fant noen fine. ”Fus for det!”, sang Maren, men Alvilde ville også ha noen, og så bytta de glansbilder på dotrappa og mintes barndommens dager.
Tilslutt var papiret pakket, konene støvete og slitne. Papireventyret var over for denne gang. Hella, Arne og Kristian kjørte papiret til den store gullmedaljen om kvelden. …

Ja, dette var litt av referatet Asta Sofie Renholt skrev i møteboken i 1948.
… og all denne jobben med papiret skulle komme til å tilføre foreningen godt over 400 kroner til den slunkne og ”sultne” pengekassen.

Som antydet over, var Nanset Ungdomskorps Kvinneforening tydeligvis ikke bare en ”pengemaskin”. Nei, det sosiale betød utrolig mye for husmødrenes samhold, trivsel og for ikke å snakke om ”selve saken”. Gjennom årene hadde det som nevnt, vært arrangert utallige turer både til nær og fjern. Ofte gikk det bra, men av og til lå der skjær i sjøen. Reidun Skuggedal skrev dette, ”i fortvilelsens ånd”, en gang i 1959 (og jeg tar med noen utdrag av prologen); …

Ja, nå skal dere høre hvordan det er her.
En tur de masa på noen og hver.
Når dagen kom, da jeg virkelig spør
om en tur til Oslo, ja bare hør;
Ella sa;
”Det bli`kke no` a
For jeg har prøvd før.
Men prøv om du kan,
Så tar jeg gjerne en tur til stan.” …
Om Elsa blei ferdig med poteta og kønna,
og Ester fikk solgt både steika og hønna,
så skulle de gjerne ble med på sønna.
Elna og Olga de ville også bli med,
så de sa ja på en – to og tre.
Alfa hun har jo så mange små,
men kanskje det selv for henne skulle gå. …
Også var det Randi, hu sa heldigvis ”ja”.
Nå var det bare to til vi måtte ha,
og det er selvfølgelig fru Høvik med kiosken.
Kiosken må stå der, fru Høvik med den.
Om Maren hos Georg så trofast er,
så regne med henne, det fikk vi la vær.
I grunnen så det trøstesløst ut for det hele.
Jeg vrei meg i vånde og svetta og preika.
Så gikk det et lys opp; ”Jeg ringer til Freia!”.
Men svaret var ”nei”,
som jeg tenkte det blei.
”Tap ikke motet”, var motto for meg da,
jeg ringer til ”Sætre” i samme fei.
Mens svaret jeg ventet,
jeg sto så jeg svettet,
da mannen sa; ”ja”,
Herre Gud, jeg ble glad.
Nå var det å ringe en omgang igjen,
i håp om interessen ble større av den.
Men akk og ve, det hjalp ikke stort.
Det ble kun en dråpe igjen av mitt mot.
Jeg håpet på fredag, bestemmelsesdagen
og våkna om morran med kiling i magen.
Men hvor ble de av,
det ringte kun fem,
… så turen ble avlyst og ferdig med den.

Men slik var det ikke med Kvinneforeningen, den forsatte ufortrødent ”inn i evigheten”, for og tre støttende til i eventuelle knipetak, slik korpsformann Rolf Heide hadde ønsket det i september 1945.

Dette bildet har jeg fått låne av Roar Lindgren, som skriver følgende: Fra venstre: Ukjent for meg, Gudrun Roppestad, Helene Løvås, Asta Renholt, Randi Lindgren ( min mor ), Maggie Eriksen,. Bak står Kari Roppestad (kone til Arne).

Avslutningsvis tar jeg med navnene på noen av de tidlige medlemmene;
Anna Torp, Alvilde Langvik, Gudrun Roppestad, Asta Renholt, Maggie Eriksen, Henriette Eriksen, Nini Edvardsen, Maren Andersen, Elise Lorentzen (Bjørnstrøm), Inga Foss, Randi Lindgren, Martha Heide, Inger Evensen, Margit Karlsen, Haldis Guldbrandsen, Borghild Ingebretsen, Ingjerd Høivik, Selma Hansen, Alfa Gregersen, Amalie Tudtvedt, Gjertrud Eriksen, Ella Karlsen, Kari Roppestad, Elsa Johansen, Elna Mathisen, Ester Håkestad, Gerd Roppestad, Reidun Skuggedal, Olga Nilsen, Bibbi Gamo, Helene Løvås, Gerd Brasten, Sigrid Hatvik, Olivia Borøy