I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord fotball

Fotballklubben "Idun".

Øystein Nilsen: Fotballklubben Idun.
En gang i 2009 var det en som etterlyste en fotballklubb på Langestrand som het ”Idun”. Jo da, den har eksistert, og her kommer det jeg husker om denne klubben, som hadde et kortvarig liv tidlig i 1950-årene. Det jeg skriver, er nesten utelukkende etter hukommelsen, så jeg håper at noen kan supplere og kommentere.
Helt til etter krigen var den østlige delen av Høysteinane kommunal søppelplass. Vi kalte den bare ”Dynga”. Gamle Karl Hansen i Brunlanesgata 5a, rundt 80 år og for lengst pensjonert, var en slags oppsynsmann der. Dynga var ikke særlig populær hos folk som bodde i nærheten – søpla førte med seg vond lukt og rotteplage. Da kommunen besluttet å legge ned søppelplassen, tok ”Langestrands nyttige selskap” initiativet til å få planert ut ”Dynga” og lage fotball-løkke der. Etter intenst dugnadsarbeid kunne vi guttunger ta banen i bruk. Jeg tror det må ha vært rundt 1950. Banen hadde ikke akkurat internasjonale mål, men var passe stor for 10-12-åringer.
Nå var jo fotballinteressen enorm i Larvik på den tida, Fram ble seriemestre i 1950, og Turn holdt på å bygge opp 1950-årenes storlag. Noen fikk den ideen at Langestrand burde ha sitt eget fortball-lag. Jeg tror Dolmar Kristiansen, som bodde øverst i Øvre Fritzøe-gate, var en av de fremste initiativtagerne. Det mente i hvert fall faren min, Anker Nilsen (heretter kalt Anker).
Anker hadde bak seg en fotballkarriere som back på Turns lag fra 1917 til 1927. Som de fleste andre i nabolaget likte han Dolmar, som hadde mange jern i ilden, blant annet var han en habil amatørmaler. Men det med eget fotball-lag likte ikke Anker! Han hevdet at Dolmar hadde en baktanke når han ivret så sterkt for fotballklubb på Langestrand. Som nevnt var Dolmar en godt likt kar, men han hadde én feil: han var Framtilhenger i en bydel der alle fotballinteresserte var Turn-patrioter! Og Anker hadde mistanke om at en av hensiktene med å få i stand en egen fotballklubb for sotingær, var å svekke rekrutteringa til Turn!
Men Idun ble stiftet, og nå ville de ha en bane med internasjonale mål. Jeg vet ikke hvem som finansierte arbeidet, men det meste ble vel gjort på dugnad. Jeg husker det ble brukt bulldozer til grovplaneringen. Fra åpningskampen ser jeg for meg laget komme løpende opp på banen. De hadde skiftet inne hos Nilsen, som drev kiosken som Åsta og Leif Hågan overtok seinere. Sønnene i huset, Birger og Sigmund, var på laget, trur jeg. Husker jeg ikke feil, var draktene svarte og hvite. Et annet bilde, fra kamp eller trening: Det var ikke noe gjerde ned mot skråningen mot Helgeroaveien, og jeg ser for meg Jan Ramm som raser ned skråningen for å hente ballen.
Idun kan ikke ha hatt noe langt liv, for da ville jeg husket kampene og treningen. Men banen var der, og ble mye brukt til løkkefotball, selv om vi stort sett var for få der oppe til å få til to skikkelige lag. Så det ble stort sett å spille mot ett mål og ”tre corner er straffe”.
St. Hans var det et digert bål på banen, og vårt bål var helt sikkert større enn det på Mesterfjellet! Folk satt på pledd i Høysteinane med medbrakt mat og kaffe. Frelsesarmeen spilte, og noen blei fulle. Når varmen var gått ut noen dager seinere, var det fram med rivene og fjerne glass, madrassfjærer og annet metallskrot fra bålplassen.
Tilbake til ”Idun”. Navnet var ikke noe tilfeldig påfunn. Noen av de som sto bak, har visst at Idun var en av de tre viktige fotballklubbene i Larvik i årene etter 1900. De to andre var Turn og Fram. I 1904 ble Idun slått sammen med Turn. Eller kanskje vi kan si at det var omvendt? Idun hadde ”flere flinke og ivrige fotballspillere”, skriver Hein Meidel Hansen i Turns 50-års-jubileumsbok fra 1956, og ”Idun-navnet var så godt innarbeidet i byen at spillerne på Turns lag i mange år senere ble kalt Idun-guttene”.

Idrettsforeningen Fram

I lang tid har fotball vært ikke-tema i ”Larvik i nær fortid”. Grunnen til det er at fotball i årevis var den virkelig store interessa for Larviksfolk, og det kunne bli altfor mye stoff. Vi har vært innom litt om Larvik Turn og Fram i andre tråder, men det er kanskje tida for å slippe til historier fra fotballmiljøet i byen. Jeg åpner derfor to-2 tråder om fotball.

For å dra i gang emnet så kommer jeg med litt personlige erfaringer. Jeg flytta til Prinsegata 12 i 1950 og begynte på Rombær`n. Der fikk jeg klassekamerater som var interesserte i fotball. Jeg var med Gunnar Åge Jansen opp på verkstedet til møbelsnekker Jansen. Han var hyggelig og måtte ha et samtaleemne med en guttunge, og spurte derfor: ”Hvem holder du med, Turn eller Fram?” Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, for jeg hadde ennå ikke oppdaga den enorme fotballinteressa i Larvik. Etter skoletidas slutt på Rombær`n så var det ofte avtalt fotball på grusbanen på Lovisenlund. Jeg var ei kløne, men kompenserte litt med kjøp av fotballstøvlær med hard tå. Ferdigheten blei ikke noe bedre av det. Jeg ser ennå for meg klassekamerat Knut Duvholt som dribla seg over hele banen. Jeg prøvde å ta ballen fra han, men Knut flirte samtidig som han sørga for at jeg ikke rørte ballen en gang. Da skjønte jeg at fotball ikke var noe for meg, men det var det for mange andre.

Hvem har fotballhistorier fra Turn eller Fram? Her prøver vi ikke på noen historisk oversikt, men på historier over sjølopplevd fotballglede på løkke eller bane, på et guttelag eller på et av laga fra de store klubbene i Larvik. De som bare var tribuneslitere kan fortelle om episoder fra lokaloppgjøra i byen.

En tråd om fotball i Larvik handler aldri bare om fotball, men også om de sosiale skillene det var i Larvik tidligere. Bruken av klengenavn/kleggenavn og “bydelskrigene” mellom barne- og ungdomsflokker til ut på 50-tallet kan være tegn på store sosiale store forskjeller. En kan også trekke inn partipolitikk med et dominerende arbeiderparti og et kommunistparti som ei tid var det største i Norge.

Å skrive Larviks sosialhistorie skal vi likevel ikke gi oss inn på. Vi får nøye oss med historier og glimt fra fotballmiljøet i Larvik.