I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord farris

D/S FARRIS, dampbåten som traffikerte på Farrisvannet fra 1885

I Jarlsberg og Laurviks Amtstidende den 15. mai 1885 står det å lese;…

Og videre i samme avis den 11. juni samme år bekreftes det som så mange hadde håpet på ;
” Et gjennom mange aar følt Savn af regulær Dampskibsfart paa Farrisvandet synes nu at vilde blive afhjulpet, idet en del Mænd heraf Byen har stillet sig i Spidsen for Foretagendets Fremme ved at indbyde til Actietegning i samme.
Denne er saavidt fremskredet at man har bestilt baaden, og da Kammerherre Treschow som Grundbesitter til de Steder Baaden kommer til at anløbe paa sin Tour til og fra Slemdal, har stillet sig meget velvillig overfor Foretagendet, tør man have Haab om allerede i August Maaned at se Farten aabnet.
Dette for vort Sted efter almindelig Mening nyttige Foretagende tør vi derfor hilse Velkommen og haabe at samme vil bidrage til en heldig Tilslutning fra Slemdøler og Overbygdinger fra den Trakt, samt give saavel Byens Indvaanere som Badegjæster og Turister Anledning til Utfarter paa det med saa stor og skjøn Natur udstyrede Farrisvand med Omegn.
Baaden skal leveres af Sandefjords mek. Værksted, sammenklinket og færdig til Fart i Farrisvandet for en pris af 10 000 Kr.
Dens dimenssioner er opgivet at blive 52 Fod lang, 113/4 bred og ca 4 Fod dybtgaaende, med en 8 hesters Maskine, og vil antagelig give plass til henimod 80 Passagerer med For- og Aktersalon, fuldt overbygget.
SOMBYGGESETT
I ” Framnæsnytt ” ( Bedriftsorganet til a/s Framnæs Mek. Væksted, tidligere Sandefjord Mek. Værksted ) nr 14 juni 1981, blir d/s ”Farris” omtalt som et sikkert meget interessant oppdrag for verkstedet og prosjektet skal ha hatt byggenummer 7. Kontrakten hadde blitt inngått en av de første dagene i juni 1885.
Dette var en av de aller første gangene, om ikke den første, at en båt ble levert som …”byggesett” for montering et helt annet sted. Man vet ikke hvordan de ferdigproduserte platene og spantene har blitt fraktet fra Sandefjord til Larvik, for det sier bevarte papirer ikke noe om. Likevel er det nok ikke unaturlig at mye av frakten kan ha blitt transportert med båt fra Sandefjord til Larvik, mens jernbanen var også kommet i gang få år tidligere, i 1881, kanskje var en ennå mer sannsynlig transportmåte. Jernbanelinjen opp til Farriseidet var jo ferdig få år tidligere.
Avstanden fra Larviksfjorden og opp til byggeplassen ved Farrisvannet er ikke mer enn en drøy kilometer, så det som hestetransporten måtte tatt seg av, hadde ikke lange kjøreveien.
Kanskje var dette første gangen ansatte fra verkstedet i Sandefjord, ble sendt ut på oppdrag utenfor eget distrikt.

Ettertrykk av et av de første bildene av d/s ”Farris”, ja kanskje det aller første, tatt når båten ligger ved Bondestranda. Brygga og varebua virker ennå svært så provisorisk anlagt. Legg merke til det svensk/norske flagget, ”sildesalaten”, som vaier bak på båten. Vimpelen foran ser ut til å ha teksten ”FARRIS”. – - Tømmerkjørerne er i full gang med bortkjøring av neddrevet tømmer og nysgjerrige barn følger det hele med falkeblikk. – - På gjerdet rundt Nerli`s hus henger oppslagstavlen. Her ble de aktuelle rutetider hengt opp. – - Bilde er antagelig fra rundt 1890.
(Fotografiet er utlånt av Tor Buaas, Larvik)

…OG ENDELIG
den 23. september 1885, vissnok nøyaktig klokka 1400, gikk ”Farris” av stabelen ved Eidet.
Og den 10.oktober forteller følgende innlegg i ” Jarlsberg og Laurviks Amtstidende” ;
”Dampbaaden ”Farris”, der igaar underkastedes Besigtelse af Kontrolkommissionen og derefter leveredes af Sandefjord mek. Værksted, befandtes efter foretagen Prøvefart at vilde opfylde de efter Kontrakten bestemte Betingelser saavel med hensyn til Fart som Kulforbrug.
Baaden viste sig derhos let at manøvrere og fuldkommen stiv, en Omstændighed, som maa
skyldes dens forholdsvis store Bredde. Den erholdt
Certifikat for 1 Aar og Ret til at føre 90 Passagerer. ”Farris” afgaar ifølge omstaaende Avertissement i morgen Søndag Kl. 8 til Slemdal, returnerer derfra i morgen Aften. Paa grunn af Konfirmation i Kjose anløbes Næs for Op- og Nedgaaende.”
( En liten rettelse;…..
Både i Hedrum bygdebok bind 1 og i Allum`s ”Hedrum” har det sneket seg inn en liten feil om oppstarten av d/s ”Farris`” rutefart på Farrisvannet, som er tidsatt til 1887… Dette skal selvfølgelig være i 1885.)
Det ble likevel funnet noen få mangler ved båten, som måtte rettes, før driften kunne settes i gang. Dette var viktige sikkerhetsdetaljer og ”kontrol-kommissionen” ga påbud om umiddelbar framskaffelse av ett stykke ”baad” (pram), to stykk ”redningsbøier”, andre redningsredskaper tilstrekkelig til 18 personer (!!!) og tilslutt fire (vann-)pøser.
Dette var påbud eierne ikke hadde vanskeligheter med å oppfylle, og båten var ganske umiddelbart klar til å trafikkere Farrisvannet i år framover.

Dette er de første rutetidene til dampbaaden ”Farris”, avertert i Jarlsberg og Laurviks Amtstidende
den 10 oktober 1885.

Under her finner dere dette gamle ”Hilsen fra Larvik”-postkort, som viser hvordan det så ut ved Farrisbrygga med d/s ”Farris” ganske nære århundreskiftet, kanskje så tidlig som 1898.
Fasilitetene for de reisende ved anløpstedet, var svært så primitive. Kanskje var den eneste ”luksusen” oppslagstavla som vi ser på gjerdet mot huset til Nerli !
I bakgrunnen ligger Jomfruhalvøya, som Kilenhalvøya ble kalt i gamle dager. Odden, der hvor Fresjeborgen i følge noen skal ha ligget, nærmest lukker Kilen inne fra resten av Farris. I furumoa, som lenge ble kalt ”Plauane”, i bildets venstre framkant, ligger flere av kommunens snøploger og venter på at snøen igjen skal bringe dem til nytte.
(Kortet utlånt av Tor Buaas.)

MISFORNØYDE SLEMDØLINGER
Selv om rutefarten var en storvinning for beboerne rundt Farris, kom det snart fram misfornøyde ytringer og allerede 25. november 1886 kan vi lese i Jarlsberg og Laurviks Amtstidende følgende leserbrev …
til Bestyrelsen for Dampbaaden ”Farris”;
”Hensigten med Anskaffelse af en Dampbaad paa Farrisvandet var hovedsagelig den, at der skulde gives Folk omkring i Farrisbygden, og da særlig Slemdølinger en let og forholdsvis billig Adgang til at komme til Byen.
Naar Bestyrelsen imidlertid bestemmer, at Baaden skal lægges op i den første halvdel af November, saa er efter min Formening Hensigten med Baaden aldeles forfeilet. Thi det er som bekjent netop om Høsten og udover Vinteren at Bønderne har mest at udrette i Byen. Det er om Høsten de skal til Byen med sit Kjød og Flesk, og ellers hva de have at sælge, og det er om Høsten og udover mot Julen de skal gjøre sine Indkjøb for Vinteren.
Om Sommeren har Slemdølingerne mindre at gjøre i Byen, ligesom det da gaar an at ro for dem, som vil spare sine skillinger.
Annerledes om Høsten og Vinteren, naar Dagen er kort. Da vil de nok være glade i at kunde faa benytte Baaden. Men gives ikke denne Adgang, saa tager de nok Landeveien fat til Skien. Det henstilles til Bestyrelsen, om det ikke skulde lade sig arrangere, igjen at optage Farten til udover mod Jul, naar ellers ikke Hindringer
kommer i Veien, med for Ex 3 gange ugentlig Tur.”
Det kom aldri noe svar på dette i avisen det året, ei heller ble det satt opp nye turer. Men det gikk fort mot vinteren, og det skulle ikke mye til før isen hadde lagt seg på de kjøligste plassene. Allerede i romjulen averteres det i avisen at det er ”Skøitebane paa Farriskilen” og at den er ”stor og rummelig”. Det kostet riktignok noen øre å komme inn, men til gjengjeld var det hornmusikk den 1. og 2. nyttårsdag! Derfor måtte Slemdølingene vente til neste vår med å reise med båten ned til ”Lærvika”, som folk der oppe ofte kalte Larvik (Laurvig), på den tiden.
Eventyret med Farrisvannets hvite svane skulle fortsette i mange, mange år framover, til glede for de fleste og til ergrelse for de få.
Jeg avslutter med å legge inn et uvanlig og vakkert fargebilde av D/S FARRIS. Blant de mange postkortprodusentene i Larvik opp gjennom årene, var Mons Andersen en meget stor og dyktig ”motivfinner”. Hans storhetstid var like etter århundreskiftet, og denne spesielle motivsammensetningen ser det ut til at han fant rundt 1907-08.
Aktiviteten rundt dampskipet synes stille, mens vannet virkelig fosser hvitt gjennom demningens porter.
Den fortreffelige ”coloureringen” av postkortet, viser stor faglig dyktighet. – - Legg også merke til den innfelte steinen i demningen med teksten; ”FWT 1900”
FWT er forkortelse for byggherrens navn; Frederik Wilhelm Treschow.
(Postkortet ble for lenge siden utlånt av Jan Tore Moholt.)

(Opplysningene i dette innlegget er samlet av Jan Einar Bredal og er hentet fra boken om DS FARRIS.)

ENGENE PENSJONAT i KJOSE

I følge minner, var det en ”litt fin” dame, frøken Nicoline (Bertine) Engene, som drev et pensjonat i Kjose i mange år. Fra sin bolig ”Hasle”, som hun kom til å eie, leide hun ut små rom til gjester som kom til den lille bygda ved Farrisvannets vestkyst.
Hun var født i Brunlanes den 7. mars 1877 og kom fra gården ”Engene” på ”Kroken” i Kjose. Hennes foreldre var Hans og Elise (også sett som ”Lisabeth” i Bygdeboka) Knudsen. De var gårdbrukere og selveiere. I året 1900, finner vi henne som ”Nicoline Hansdatter og ugift tjenestepike”. Et snaut tiår senere var hun bosatt i huset ”Seheim” på Nedre Nansets østside (under ”tellekretsen” Hovland). Dette huset, som i dag har adressen Nansetveien 56, var eid av dampskipsfører Hans Adolf Andersen. (Han er samme herren som var fører av ”d/s Viken” i seks og et halvt år fra 1920 og i årene 1931 og 32 ansatt som fører på ”d/s Farris” på dets to siste driftsår.) Nicoline arbeidet rundt 1910 som dagsarbeider og hadde etter all sannsynlighet husgjerning hos familien Andersen. Huseieren selv hadde på denne tiden, flere turer til Amerika, så Nicoline kan ha hatt flere gjøremål i huset. Kanskje var det under tiden her i Larvik at hun ble skolert og lærte seg ”finere manerer” og kanskje ”penere byspråk”?
Hennes bror Kristian eide huset ”Hasle” fra 1911 til han døde i 1917. Tomten her var utskilt fra ”Kroken”. Det er ikke utenkelig at det var ham selv som bygde huset. Etter hans bortgang overtok den sju år yngre søsteren huset.

Engene Pensjonat, Kjose. Foto Ludwigsen, Larvik. Utlån Jan Thore Moholt. Jan Einar Bredal fotosamling
(Legg merke til den koselige uteserveringen til venstre på bildet. Og det er ikke utenkelig at det er selveste frøken Nicoline som bærer fram kaffekanner til de ventende gjestene. – Jeg har også hørt at fotograf Ludwigsen hadde hytte rett i nærheten her. Kanskje derfor det godt bevarte fotografiet.)

Det er litt usikkert akkurat når hun begynte å ta imot overnattingsgjester, men inntektsmulighetene var nok små for den ugifte damen. Kanskje kom hun i gang ganske snart etter broren død, i alle fall var hun ”i drift” på 1920-tallet. Jeg har ikke funnet indikasjoner på at Kristian drev former for pensjonat.
Som et annet lite forsøk på å få hjulene til å gå rundt, hadde frøkenen fått i stand en liten landhandel i uthuset på ”Hasle”. Herfra avhjalp hun de nærmeste naboene og sikkert tilfeldige forbipasserende med den tids ”nødvendigheter”. Under hennes pensjonattid, hadde det blitt bygget flere hytter i nærheten, så vi kan vel anta at også brukerne av disse ville avlegge frøken Nicoline besøk. Kjose var jo også et yndet ”innhøstningssted” for byfolk når bærene modnet sent på sommerne og tidlige høst.
Til Engene Pensjonat ankom de fleste gjestene med toget til Kjose stasjon som lå ett par kilometer unna. Turen var ikke mer enn en ”spasertur” unna, har jeg fått høre. Fra pensjonatet var ikke veien til Farris lang, hvor fristende bademuligheter lokket. Ville man låne eller leie en pram for en hyggelig rotur, lot dette seg sikkert også gjøre. Trolig kunne pensjonatet lokke med fullpensjon også og sommerfriske serveringer ved bordet ute på plenen. Skulle været være for usikkert, var den koselige innebygde verandaen et fint oppholdssted.
Nicoline døde i 1943 og huset ble kjøpt av Ole Andreas Nordtug fra Trøndelag. Han forsøkte noen år å fortsette driften, men tilstrømningen av folk minket etter krigen og driften ble til slutt nedlagt. Kanskje skjedde det allerede rundt 1950.
Kilder;
Brunlanes – en bygdebok 1979,
Marit Bærug,
Terje Alviniussen,
Digitalarkivet,
Jan Thore Moholt.

Trenger Tips Om Gamle Samlings Og Markeds Plasser I Distriktet

Hei driver med metallsøking på hobbybasis og jeg kunne trengt litt hjelp fra noen kyndige personer
som kansje har noen tips om "Gode"plasser det går ann og søke på.

Stranda kapell ved Farrisvannet

BAKKE KRETS OG STRANNA BEDEHUS
Etter stoppet på Bonnegolt krysset vanligvis d/s ”Farris” tvers over innsjøen til Stranna ( Stranda ). Området, som tidligere ble kalt Bakke krets, var en del av Hedrum før det ble lagt under Porsgrunn kommune. Selv om beboerne flest følte seg som Hedrumfolk var det mot vest de daglige gjøremål ble foretatt. Lørdagshandelen ble for de fleste gjort i Oklungen og det var på det lille postkontoret på Oklungen stasjon de fikk utført sine postale tjenester. Også ankommet post måtte hentes her. For flere av oppsitterne måtte de gjennom 11 grinder hver vei på veien til Oklungen. Skulle man bare ha noen små ting, var det raskere å gå enn å ta hest og vogn !! Det fortelles at lørdagen var den dagen da posten ”ankom” Bakke krets. Lørdags ettermiddag var gjerne handledagen for mange av bøndene der i bygda. Samtidig som de var på butikken for å gjøre ukens innkjøp, stakk de alltid innom på stasjonen for å se om det hadde ankommet post. Det var vanligvis lite post til hver enkelt, og siden de ikke normalt fikk sin post med d/s ”Farris”, var det på poståpneriet i stasjonsbygningen i Oklungen hvor alt ble ekspedert.
Det finnes i dag ingen erindringer om at postkassen på d/s ”Farris” ble benyttet av husstandene i Bakke krets, selv om de ellers var svært flittige brukere av dampbåten og postkassen om bord skulle kunne brukes både til og fra alle anløpsteder. Selv om gårdene stort sett var selvhjulpne på det meste, så var sekker med bakemel av de varene som oftest kom vannveien. I makrelltiden var det ikke uvanlig at båten var ”fullastet” med makrellkasser. Fisken, som var dratt opp i løpet av natten, var allerede godt ompakket med salt ved avsendelsen fra fiskehandlerne i Larvik om ettermiddagen, men måtte likevel bringes til hus så raskt som mulig i sommervarmen. Vel ankommet til gårdene ble fisken vanligvis lagret i kar eller tønner. Dette var god og næringsrik mat som skulle brukes utover vinteren. – Det var slett ikke uvanlig at det da kunne møte opp både 2 og 3 hestekarer for å kjøre varene hjem fra båten.
Når man skulle i kirken, var det annerledes. Da måtte de reise over Farris, gjerne til Kveldsvik og videre derfra til Kvelde kirke. Dette kunne være en stri tørn i dårlig vær og det ble stadig snakket om å få bygget et bedehus i bygda. Selv om det nok ikke var mer enn 13-15 familier som kom til å sokne til bedehuset, så var det stor glede blant disse, da det utpå våren 1932 virket som om alt klart til bygging. Treschow hadde gått med å avse en tomt, opprinnelig en gammel plass under gården Hustuft, nede ved fjellknausen hvor d/s ”Farris” la inntil. Bedriften ville også hjelpe til med materialer til bygget, som ble bygget under kyndig ledelse av Karl Bærug og Johan Omsland. Ellers hjalp oppsitterne til som best de kunne. Ja, til og med barn, blant annet Anund Hustuft (f. 1920) som bare var 12 år den gangen og den ett år yngre broren Severin, stod for en dugelig innsats.

Det så vakkert beliggende Stranda kapell, slik Hedrum Historielags Tor Bjørvik fanget det inn i sin fotolinse 13. juli 2005.
Her trengtes ingen brygge for Farrisbåten, den la bare inntil fjelknausen. Skrått over bukta, på Sandvik, var det som navnet sier, sandgrunn. Her kjørte skipperen forsiktig inn i sanden, før han slapp passasjerene av.

Noe sprengningsarbeide måtte utføres før grunnmuren kunne settes opp. Unge Hustuft husket fortsatt hvordan den sprengte steinen ble kastet langt utover i Farris av det kraftige trykket. Grunnmursarbeidet ble foretatt på gamlemåten, med ren håndmakt. Anund og Severin blandet sand, sement og vann på en dertil tillaget lem. Alt ble blandet med spade inntil ”gamle kara” var fornøyde. Dette var tungt arbeid, men de unge arbeiderne husket ikke at de klagde.
Det antaes at tegningene som ble brukt, var svært like de som ble brukt da det noe tidligere hadde blitt bygget et lignende bedehus på Omsland. Det var også slik at bygningsgjengen, som stort sett var ansatt som skogsarbeidere hos Treschow om vinteren, bare hadde måtte legge det meste av vårens og sommerens gårdarbeid tilside, mens bedehuset ble bygget. Dette var innsats som måtte utføres på dagtid, så hjemmearbeidet fikk de ta om kvelden.
Allerede i slutten av august sto bedehusbygningen på Stranda ferdig. Den 24. august 1932 ble kirkebygget innvidd ved biskop Johan P. Lunde (1866-1938).
Bedehuset ble ofte også kalt for Stranda kapell. Bakke skolekrets ble i 1964 overført til Eidanger kommune og samtidig overtok Eidanger prestegjeld betjeningen av det lille kapellet, hvor det stort sett hadde blitt holdt gudstjenester, samt en og annen barnedåp. Den første vielsen der, ble faktisk ikke gjennomført før sommeren 1980.
(Teksten her er hentet fra undertegnedes bok om "Dampskibet “Farris” og litt om livet omkring båten".)
Jeg avslutter med nok et fotografi, dog av noe eldre årgang enn det første, trolig fra midtre del av 1950-tallet.

Stranda kapell. Fra foto. Jan Einar Bredal samling.
Selv i dag er det vel verdt et besøk hit opp en varm sommerdag. Ta med god mat, godt drikke og noen stoler, så er det garantert noen herlige timer.

Gopledal

Gopledal
fortelles det, er en del av det gamle Trettenes, som lå mellom Gopledalsbukta og Fossanebukta i Farris. Jeg er litt usikker på når Gopledal ble egen gård, men kanskje var det i 1836, men navnet finnes også ”med et skinn” på et bygselbrev fra 1723.
For oss som vokste opp på 1950-tallet var det familien Snedal som forpaktet plassen fram til den ble kjøpt fra Treshow i 1971.
I følge Hedrum Bygdebok ble våningshuset bygd omkring 1840, men uthuset stammer fra tiden rundt 1900. (se bildet under som trolig stammer fra årene rett etter 1906.)

Gopledal i farger. Bilde fra postkort sendt 31.12-1909. utgiver Berg & Høeg`s Kunstforlag AS, Kristiania. Jan Einar Bredal samling.

Håper det er noen som ved å se dette bildet kan legge inn ytterligere minner fra stedet og livet her.

Den siste bjørnejakta i Farristraktene.

For noen dager siden kom jeg over et gammelt manus, skrevet for nærmere 50 år siden av en gammel Hedrummann som het Kristian Roppestad, født i Hedrum i 1899. Selv om han i store deler av sitt liv bodde på Nanset, var hans ”opphav”, som navnet forteller fra Roppestad i Hedrum. Etter en del undersøkelser, viste det seg at denne fortellingen hans hadde blitt publisert i Hedrum Historielags Årsskrift fra 1980-81. Med aldri så lite bearbeidelse og noen få tilleggsopplysninger legger jeg den også nå ut i ”Larvik i nær fortid”; …
Kristian Roppestad beretter; … I tillegg til de mange spøkelseshistoriene enkelte eldre hadde å fortelle om i våre ”spede barnedager”, for vell over 70 år tilbake i tiden (i 2011 bør vi nok ha skrevet 110 år eller så…), var også i våre ører de skremmende historier om rovdyrs herjinger i skog og mark. Minner om ulven som en kald vinternatt eller dag forfulgte hest og mann med slede, eller at de hørte ulvers hyl på jakt etter sitt bytte, eller ”Bamsen”, som nok i våre distrikter var i flertall. Den kunne slå ned buskap der den kunne komme til, eller skremme budeiene når buskapen stormet hjem til setrene. Da som nå (det er jo en liten stamme som er igjen) holdt vel til i de store skoger, men avla nok besøk i nærmere bebodde strøk. Slik som da, så sent som i 1880-årene, ei binne med 3 unger besøkte Farristraktene, og der fikk sin ”reises slutt”. Det siste bjørnefall i vårt distrikt.
Vår far Olaf (Oluf) Nilsen Roppestad (født i Hedrum i 1866), fortalte Kristian Roppestad, var den gang bare 21 år gammel. Han oppdaget bjørnespor og minnet senere historien om den spennende jakten som fulgte. Kristian berettet videre denne spesielle hendelsen så langt hans hukommelse og notater strakk til.

Det trakk mot kveld den 13. november 1887. Olaf Roppestad gikk en tur i skogen og som vanlig hang haglegeværet, en munnlader, over skuldra. I tillegg til haggel, hadde han også med seg hjemmestøpte rundkuler i lomma. Det var helt vanlig å støpe sine egne kuler blant jegerne den gang. Støpeformen hadde lenge vært bevart hjemme på gården, men da Kristian fortalte sin historie, var den for lengst ”vekke”. På turen merket han snart bjørnespor. Det var formodentlig kommet nysnø og han fulgte sporene til Sagbakken. Da det begynte å mørkne, fant han på å gå ned til Martin Sagbakken. Her fortalte han om at det var bjørn i nærheten. De ble så enige om å kontakte Nils Siljan i Bjørkedalen for også å få ham med. Nils hadde elghund og en Kragh-Jørgensen rifle. Med seg fikk de også bror til Martin, Johan Sagbakken. Tross lang avstand til Bjørkedalen, først med robåt (dette var jo lenge før utenbordsmotorenes tid) til Bakkepollen, siden flere kilometers gange, tyder alt på at de tok turen samme kveld. Nils Siljan hadde også blitt med, og det skal ha blitt langt over midnatt før karene kom tilbake til Sagbakken.

(Dette er gården Roppestad i Hedrum fotografert i 1911.
I andre rekke bak fra venstre ser vi bjørnejeger Olaf Nilsen Roppestad med bart og helt til høyre bak med hvitt skjegg, Nils Sørensen Roppestad. Det var han som flådde bjørnene i 1887. Trolig er det “fortelleren” Kristian Roppestad som står helt til venstre.)

Tidlig neste morgen bar det så på skauen med alle fire pluss elghunden. De fikk snart føling med bjørnespor. De hadde da gått i sørlig retning ut mot Sagbakktjønna, hvor de hadde gått opp en liten furubevokst ås. Tre av jaktlaget satte seg til å vente, mens Nils Siljan gikk helt opp på åsen. I det samme han kommer på toppen, kommer bjørnene mot ham fra den andre siden. Til jegernes store overraskelse, var det 4 stykker, ei binne med to ettåringer og en toåring. Siljan var heldig, han fyrte av og traff binna. De 2 åringene kommer ned lia til sletta, hvor de snart ble skutt. Toåringen, som var den fjerde, rauset også ned lia mot vannet, og la så på svøm. Siljan skjøt etter den og traff den i beinet. Skadeskutt som bjørnen var, var det bare å følge blodsporene da den kom opp på den andre siden. Bjørnen hadde da kommet seg i land i nærheten av husene på Sagbakken. Det virket som om den følte seg overmannet, da den gikk rundt et tre og satte seg ned så majestetisk stille og rolig. ”Den bare glante på oss”, hadde Olaf Roppestad fortalt, ”vi kunne faktisk se tårene rant av den. Det innbilte vi oss i hvertfall!” – Der og da endte den sine dage på sin siste skogstur sammen med muligens mor og søsken.
Formodentlig allerede dagen derpå, bar det til byen med skrotter og skinn. Turen gikk med Dampskipet Farris. Skrottene ble solgt til en slakter Sundby på Langestrand. Skinnene ble også solgt, dertil ble det innhentet skuddpremie. Jegerne kunne derfor se tilbake på en heldig, men strevsom jakt.
Olaf Roppestads munnladningsgevær skal tilfølge historien, vissnok ha den ene bjørnungens liv på samvittigheten. Roppestad likte ikke å prate akkurat om denne siden av historien, men har fortalt om skuddet til sin familie i ettertid.

(Dette er munnladningsrifla som det er skrevet om i stykket her.)

I følge Kristian Roppestads senere søk etter informasjon i andre kilder om denne jakten, ble det antatt at bjørnene hadde vandret fra Lardalstraktene, hvor det på den tiden var mye bjørn og gaupe. Videre har det også kommet fram at bjørnene ble fraktet fram til husene på Sagbakken. Her skal de ha blitt flødd av Nils Sørensen Roppestad (født i Brunlanes i 1830). Nils var Olafs far. Det er slett ikke urimelig og tenke seg at han også kan ha vært med på den omtalte jakten. Men han kan også ha kommet etter for å bistå i selve slakterjobben.
Den nevnte skuddpremien var på den tids hele kr. 40,- pr. bjørn. Skinnet fra binna innbrakt kr. 40,-. Også kjøttet innbrakte jaktlaget en del etterlengtede kroner.
Dette skal ha vært den siste bjørnejakten i Farristraktene. Det skal heller ikke senere ha blitt observert bjørn i dette området.

For oss som ikke helt er lokalkjente i denne delen av Farris, kommer følgende forklaring. Sagbakktjønna er en del av Farris, men skjermet fra fjorden av Løvøya, eller Løvåsøyen, som den het i gamle dager. Den tilhørte nemlig Løvåsgården. I sydenden av øya er det et smalt sund og i nord et noe større inn mot ”Tjønna”. Det nordre ”innløpet” var ”leden” inn til Sagbakken, hvor ”Farrisbåten” i mange år gikk inn til brygga for å hente, eventuelt sette av reisende og gods for de som bodde på Løvås og i Sagbakken.

(I mangel av et bedre gammelt bilde fra Sagbakken, legger jeg ved et illustrerende sommerbilde fra 1947. Dette er faktisk fotografert av vår “forteller” Kristian Roppestad.)

Kilder; Olaf Nilsen Roppestad, Kristian Roppestad, Hedrum Historielags Årsskrift ”Heidarheim”, Østlands-Posten, boken om ”Dampskibet Farris”.

Helgevolds cadillac 1952

Harry Helgevold (driver av gamle farris bad) møtte Kong Olav på VIP parkeringen på Ullevoll under en fotballfinale (var visst i 1956 eller 1957). Kongen kjørte sin cadillac 1951. Kong Olav gikk rundt bilen til Helgevold og sa til sin privatsjåfør at han ikke kunne forstå at noen kunne ha finere bil en kongen. En journalist snappet opp dette og lagde den gang en story på det. Noen som har noe andre historier rundt bilen til Helgevold. Cadillac Z-230 (serie 62). Terje

Togavsporingen i Farris 1937 - berging av lokomotivet 1959

Da vi lette etter historien til et lektervrak i Farris, lurte jeg på om dette kunne være en lekter etter Jan Høegs bergning i 1959 av lokomotivet som sporet av og havnet i Farris i 1937. Det var det ikke, men vi ble enige om at denne togavsporingen i 1937 og Jan Høegs påfølgende bergning av lokomotivet burde få en egen tråd her i Linf. Det er for mange en ukjent historie, og bergningen av lokomotivet må jo også sies å være litt utenfor “normalen” for slike operasjoner.

Først de kommentarer som allerede har kommet fra Jan Einar Bredal:

Det er ikke utenkelig at denne lekteren/ferjen er den samme som Jan Høeg ville benytte under sitt første forsøk på å heve lokomotivet i desember 1956. Tanken var da å senke lekteren ned i innsjøen for siden å tømme den for vann, med lokomotivet oppe i lekterrommet. Jan oppdaget snart at dette var en feilslått ide, og da ikke bare med tanke på at dette forsøket foregikk i desember måned. Lokomotivet lå i vel 40 graders vinkel, med fronten på ca 12 meters dyp, mens akterenden lå på rundt 6 meter.

Å gå inn på Jan Høegs ideer her vil føre for langt. Men Oles framkast om “ping-pong-baller” var ikke så ueffent. Jan benyttet nemlig store oljefat-pomponger, som først ble fylt med vann for å få senket dem ned i vannet til rett dybde. Deretter ble flere wire feste under lokomotivet. Under en bestemt prosedyre, ble det pumpet luft inn i tankene, slik at de hevet seg mot overflaten og samtidig “rettet” lokomotivet.
Før det hele nådde overflaten, ble hele saken slep med en av Treschows slepebåter over til området ved Roklubben. Her ble nok en komplisert forberedelse til “landsetting” foretatt. Denne foregikk på Bondestranda, og året var 1959.

Dermed er det avkreftet at “vårt” vrak hadde noe med selve redningsaksjonen av lokomotivet å gjøre.

Jeg kan skaffe mer om toget og redningsarbeidet, men er fortiden svært nedlesset i arbeid, så i tilfelle må dere ha godt med “tålamod”. Dette er jo en virkelig interessant og morsom sak å følge opp, siden dette er “gal manns verk” og hans kamp mot alle tenkelige naturkrefter. En mann, en idè og ett lokomotiv

Vi lar Jan Einar ta den tiden han trenger, men setter stor pris på om det er noen som har inside informasjon og/eller bilder fra disse historiene.

Har du noe spennende fra Larvik på veggen eller i skuffen?

De fleste av oss har gamle eller nye “klenodier” på veggene eller andre steder hjemme. Mye av dette kan ha historisk interesse. La oss andre få se på det DU har!

Eller kanskje du ikke kjenner motivet? Da kan sikkert andre her hjelpe deg.

Alt er av interesse, om det satt inn i ramme, malt på et fat/porselen/keramikk eller annet spennende du måtte ha av kart, skisser eller gjenstander.

Dette er et kalenderbilde jeg fikk tak i for noen år siden, signert “H von Quillfeldt 83”

[Bilde 777158 finnes ikke eller har blitt slettet]

Farrisfabrikken - en viktig kilde i Larvik

[Bilde 155381 finnes ikke eller har blitt slettet]

Farrisfabrikken og produktet Farris er velkjent over store deler av verden. Men ikke alle – selv i Larvik – vet hvor kildene kommer fra. Det vannet som tappes til Farris er gjennom århundrer filtrert gjennom morenesand under Bøkeskogen og renner ut i de to kildene i Farrisfabrikken. På bildene ser vi litt av produksjonen, noen kjente ansikter fra Farrisfabrikken og “mottaket” for en av kildene i kjelleren under fabrikken.

[Bilde 155380 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 155382 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 155383 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 155385 finnes ikke eller har blitt slettet][Bilde 155390 finnes ikke eller har blitt slettet]