I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord erling

MANVIK POSTÅPNERI, Samlet av Jan Einar Bredal.

Dette er del 2 i fortellingene om postanstaltene på Manvik/Berg i Brunlanes. Del 1 finnes her

I NESJAR, Brunlanes Historielags årsskriftet for 2007-2008, fortalte jeg litt om Mandvig Brevhus. Det var lærer og kirkesanger Mons Solheim som hadde påtatt seg den ubetalte oppgaven å ta imot og fordele den på den tiden svært begrensede postmengden, som var ”tiltenkt” oppsitterne i den lille bygda. Siden han hadde bosted på skolen, var det naturlig å legge brevhuset dit, da dette ble opprettet den 20. Januar 1887. Solheim ble avløst som lærer i 1913, da Leiv Lyngstad overtok den ansvarsfulle jobben ved kateteret. Som en slags ”portefølje”, ble brevhusbestyrerposten overført til den nye læreren.

Dette bildet ble fotografert i 1896 på Manvik Skole. Læreren, til høyre, er Mons Solheim. Han var også stedets første brevhusbestyrer. Legg merke til tømmerveggene på skolen. Disse ble senere bekledd og skolen fikk sitt meget mer tiltalende utseende. Bilde er utlånt av Ragnar Tanggaard.

Med årene økte mengden av forskjellige post til beboerne rundt Manvik og på slutten av 1930-årene kom det fram ønsker om å få oppgradert brevhuset til poståpneri. Dermed ville man kunne bruke en større del av Postverkets mange tilbud. Noe virkelig fart i dette arbeidet kom det først i 1942. Da var blant annet behovet for å være godt oppgradert på krigsmaktens mange restriksjoner og pålegg, blitt svært presserende. Etter den forventede ”vandringen” i de mange byråkratier, ble det våren 1943 bestemt at man ville opprette et poståpneri på Manvik. Dette innebar også at en flytting måtte til.
I dette heftet kommer oppfølgeren og tiden etter at posttjenestene flyttet fra Mandvig skole til Berg landhandel noen hundre meter lenger vest.

Utklipp fra Østlandsposten høsten 1942.

I september 1934 hadde Peder Amundrød (f. 1913) gått til innkjøp av bygningene etter et gammelt landhandleri, Berg Landhandel. Dette landhandleriet hadde frk Nicoline Olsen startet opp i 1924. Nå ville den unge, energiske Amundrød starte ny, mer moderne og samtidig utvidet forretningsvirksomhet her. Men han hadde ennå ikke ervervet seg handelsbrev på den tiden, ei heller var han ikke gammel nok til å få det, derfor måtte en svoger borge for ham den første tiden. Forretningen lå sentralt til i bygda, rett over veien for nye Berg kirke i Brunlanes kommune. Vareutvalget var som i landhandlerier flest, rikt og variert. Selvfølgelig hadde man kolonialvarer her, noe manufaktur og skotøy fantes også, fortelles det, samt at det snart kom jern- og malervarer og ett godt utvalg i bygningsartikler. Kraftfôr var det også god etterspørsel etter. I hyllene sto glass- og stentøy og den interesserte kunne finne et assortert utvalg av kristelig litteratur hos Amundrød. Dessuten kunne man her få rammet inn bilder, i virksomhetens eget rammeverksted.

Slik så landhandleriet ut den gang Peder Amundrød overtok det i 1934. Bildet er tatt mot baksiden av det gamle huset. Veien og kirken ligger til høyre foran huset. Akkurat denne dagen sitter de voksne med sin kaffe, mens barna koser seg med ”SOLO”. Bildet utlånt av Per Kristian Amundrød.

En dag Peder Amundrød åpnet avisen, oppdaget han et avertissement om at poståpner- og landpostbudstillingene på Manvik var ledig. Han nølte ikke lenge, det kunne være kjekt med en ekstra inntekt ved siden av landhandlerdriften, tenkte han fornuftig nok. Dermed sendte han likegodt inn en søknad på begge. Siden det ikke var andre søknader enn mine, så fikk jeg tilbud om begge, fortalte Peder Amundrød meg lett smigret. Ikke var han nå bare landhandler, plutselig hadde han blitt både poståpner og landpostbud i tillegg. Det vil si, det gamle brevhuset ble flyttet fra skolen til Berg den 12. mars 1943 og ble midlertidig drevet der til alt det ”byråkratiske” vedr. oppgraderingen til poståpneri var i orden den 1. juli samme år.

Melding fra Peder Amundrød til postmesteren i Larvik vedr. synspunkter når det gjaldt åpningstiden for det nye poståpneriet på Manvik. Datert 27/7-1943

Men å kombinere alle disse arbeidsoppgavene for ett menneske, skulle snart vise seg å være nærmest umulig. Derfor måtte Amundrød få litt hjelp av og til.

LANDPOSTBUD
Det var Anders Andersen Waale som på forespørsel ville tre støttende til. Etter kort tid skulle det vise seg at Waale fant seg så godt til rette med dette ”vikariatet”, at han tilbød seg å overta som ”helt” landpostbud. Dette passet landhandleren utmerket. Dermed ble det slik. Lønnen var ikke stor, erindret Amundrød videre, men Waale likte seg fortreffelig og ble værende landpostbud i mange år framover.
Det naturlige framkomstmiddelet for Waale, var sykkel, til og med tre gir hadde han, og på den tråkket han runden nærmest i all slags vær. Helt unntaksvis måtte han la den stå, for å ta bena fatt. Om vinteren, når snøen lå dyp i Brunlanes, kom skiene fram, og av og til sparkstøttingen om det var tilstrekkelig isete. Sandstrødde veier, var en sjeldenhet, den gang. Riktignok skal Peder Amundrød, ha kjørt ham rundt ett par ganger, etter at han fikk bil på slutten av 1940 årene, men da skal visstnok Waale ha følt seg svært så klein! Men selv sykling kunne være en risikabel affære. En dag kolliderte han med en annen syklist i ”Ønvikbakken”, slik at begge røk i bakken. Til alt hell gikk dette også uten de helt store skadene og begge fortsatte trolig i et noe roligere tempo til sine dagsviktige gjøremål.

Landpostbud Anders Andersen Waale med skinnvesken full av post, klar for dagens postrunde på sykkel. Her er han fotografert i sitt gjenkjennelige mundur av nevøen Thorleif Gusland, utenfor poståpneriet på Manvik en dag i 1952. Bildet utlånt av fotografen Thorleif Gusland via Ragnar Tanggaard.

ROTTENIKKEN
Under krigen, men kanskje aller mest i noen år rett etter, var det ett navn som ga frysninger på ryggen til selv de tøffeste karene i Larviksdistriktet. Det var den skumle mannen som gikk under navnet Rottenikken. Egentlig het han Rolf Erling Knutsen. Han skal visstnok ha blitt dømt for et mord under krigen og levde hele sitt voksne liv som uteligger og rotløs veifarende.
Mytene og overdrivelsene rundt denne mannens ”grusomheter”, hadde tatt helt overhånd. Bare det at noen slo frampå at de trodde at noen andre hadde sett ham i nærheten, fikk folk til å låse dørene og holde seg inne! Er du ikke snill, så skal jeg be Rottenikken komme og hente deg!, lød ofte omkvedet fra bekymrede, men akk så velmenende mødre i oppdragende positur rundt om i våre distrikter.

Her ser vi Rottenikken til høyre i et av sine hyppige besøk hos Thomas Annisrød bare noen kilometer vekk fra poståpneriet.. Thomas Annisrød står til venstre. Bildet har jeg fått låne av Gunn Huglen.

Landpostbudet Anders Waales angst, var ikke noe unntak. En dag kom han meget opprørt tilbake til poståpneriet på Manvik. Han var helt sikker på at Rottenikken hadde fulgt etter ham rundt på postruten, nærmest som et angstspredende spøkelse. Det skal i følge minner, ha gått flere dager før han riktig ville gi slipp på fantasien og den opparbeidede, knugende redselen! Men også denne gangen kom Peder Amundrød til unnsetning og i ettertid kunne de smile og le av hendelsen.

EGEN LUKE
Da poståpneriet skulle bli opprettet i butikken, ble det påkrevet med noen bygningsmessige tilpasninger. Amundrød så seg nødt til å få bygd et eget, avlukket ”postkontor” i lokalet. Selvfølgelig med egen gitterluke, til behandling av de viktige postale tjenestene. Her inne ble posten omsorgsfullt sortert og behandlet. Personalet måtte skille mellom det som skulle sendes videre fra poståpneriet til Larvik Postkontor, det som skulle fraktes ut med landpostbud Waale og det som kundene ville hente selv i butikken. Det varierte litt hvor mange som valgte å hente selv, men Amundrød mintes at det kunne være mellom 10 og 20 husstander. Postkontoret ble bare betjent av forretningens personale. Der var det bare de som hadde adgang. Kundene måtte pent stille seg på utsiden ved postluken, for å få utført postrelaterte saker. Det var ikke uvanlig å høre de handlende plutselig si;
Og så skulle jeg ha vært på posten!
Da gjorde betjeningen seg først ferdig med kundens andre gjøremål, for deretter å gå inn i postavlukket for å betjene kunden postale ønsker derfra.

Bildet over viser postskiltene på husveggen hos Berg Landhandel og motivet ble fotografert av sønnen i huset, Per Kristian Amundrød.

Poståpnersønnen Per Kristian, fortalte riktignok at han allerede som 9 – 10 åring måtte hjelpe til med postekspedering etter skoletid. Han husket det var veldig stas når han fikk lov å stemple brevene som Waale hadde fått med seg tilbake til poståpneriet etter endt postrunde. Men her var far meget bestemt;
Husk at Manvik og datoen alltid skal være leselig, når du har stemplet!
Kanskje var jeg Norges yngste poståpnerassistent?, undret Per Kristian muntert, en gang han tok meg med på en vandring i barndommens nesten glemte minner.

Frimerket Kirkejubileum, pent stemplet Manvik på utgivelsesdagen 15.7-1953.

I 1955 feiret Telegrafverket sitt 100 års jubileum. Her er en 4-blokk av et av merkene som post gav ut i denne forbindelse, vakkert stemplet på Manvik poståpneri 4, januar 1955.

STORT DISTRIKT
Det var et geografisk stort område som skulle dekkes fra poståpneriet. Fra Hvatum i nord til Nalum i øst via Nordmandbo mot syd og i vest omtrent ved Frikirken, ”på grensen” mellom Holhjem og Helgeroa postterritorier. Hver dag kom posten fra Larvik Postkontor med bussen ved halv tre, tretiden. Dette var det Postverket kalte bipostrute nr. 2464, Larvik – Manvik – Holgjum (ref. Postens sirkulære nr. 16, 22/6-1943) Da hadde bussjåføren stoppet på Storgata i Larvik, vært inne på postkontoret og kvitert for mottagelsen av det som skulle bringes med av post utover til dette området av Brunlanes, blant annet hit til Manvik. Vanligvis var det en ikke alltid fylt postsekk som ble lagt av her på poståpneriet, men ikke helt sjelden kom det både 2 og 3 sekker. Spesielt mye var det ved juletider, når det ankom store mengder pakker til abonnentene. Disse var selvfølgelig også pakket i de forseglede strisekkene, som også var merket med poståpneriets navn. Den rekommanderte posten og verdipostforsendelsene lå i egen forseglet sekk, oppe i en av de andre sekkene.

Straks etter krigen kom behovet for å utvide forretningen på Berg, og i 1947 ble tilbygget til venstre oppført. Mursteinene bygget var satt opp av, fortalte Peder Amundrød meg, kom fra et grunnstøtt frakteskip i Hummerbakkfjorden. Amundrød hadde kjøpt lasten som hadde blitt reddet, og den ble fraktet på lastebil opp til Berg. En 2-3 år senere fikk fasaden en ”face-lift” med bl.a. et lite overbygg over inngangen. Den viktige rødmalte postkassen kan sees til høyre for treet, og det var innenfor her ”postkontoret” på Manvik lå. Bildet ble utlånt av Per Kristian Amundrød.

Ved titiden på formiddagen hadde bussjåføren vært innom poståpneriet og hentet det som skulle sendes videre til fordeling via Larvik postkontor. Amundrød så det også som en meget viktig arbeidsoppgave å få mest mulig av den kommunale posten i Brunlanes behandlet hos seg, da dette utgjorde en vesentlig del av postgjennomgangen på poståpneriet. Dermed ble behovet for et poståpneri akkurat hos ham styrket.
Etter at posten var sortert inne på poståpneriet, var Waale klar til utkjøring. Normalt kom han avgårde rundt halv fire på ettermiddagen. Returen var naturlig nok svært avhengig av føret, derfor kunne rundturen vare til mellom klokken 18 og 22. Ofte hadde fru Amundrød stengt butikken for kvelden, da han var tilbake. Dermed skjedde det at han kom han brasende inn bakveien lenge etter at mørket hadde falt på. Men…
Du må banke på før du kommer inn!, skal poståpnerinnen ha forlangt en gang før hun fortsatte; ”
Jeg kan jo gå naken!
Raskt kom svaret fra Waale;
Pleier du det, da!!??

OVERORDNET KONTROLL
Siden Manvik poståpneri var underlagt Larvik postkontor, var det postmesteren der som hadde ansvaret for kontroll av bl.a. regnskapene hos Peder Amundrød med jevne mellomrom. Den første tiden var det postinspektør Peter Nebbe som ble utsendt. Han ringte alltid i forkant, og spurte om det passet at han kom utover og tok en titt på regnskapet.
Etter ham var det postmester Ambjørn Ambjørnsen, samt Lars Gunnar Røed som visiterte. De forhåndsanmeldte visittene ble senere også supplert med uanmeldte kontroller, da var det gjerne 2 funksjonærer som ankom i følge. Alltid var det hele i skjønneste orden på Manvik Poståpneri.

ANNULERINGSSTEMPLENE
Etter at Manvik hadde fått oppgradert sine rettigheter fra å være brevhus til å ha blitt et poståpneri, var det ikke lenger tilstrekkelig å ha et stempel som bare viste stedets navn. (Slike stempler ble gjerne kalt ”Kronet Posthorn”.)

Dermed måtte det bestilles et stempel med justerbar dato og årstall. Dette ble ferdig hos gravør H. Rui A/S i Oslo allerede den 15. februar 1943, men ble liggende ”på vent” hos postintendanten i hovedstaden til den endelige oppgraderingen nærmet seg. Endelig den 16. juni ble stempelet sendt derfra via Stavern Postkontor og var helt sikkert poståpneriet i hende til ”åpningen” den 1. juli 1943. Dermed ser det ut til at det gamle ”kronet-posthorn-stempelet” bare var i bruk ute på Berg i ca. 3 1/2 måned.

Det nye stempelet ser vi ofte brukt. Spesielt ”sommer-hilsen-kortene” dukker opp over hele landet. Brunlanes er jo kjent som et attraktivt feriested, og mange av sommerturistene benyttet anledningen til å avlegge Berg landhandel et besøk, for å få sendt sine sommerhilsener til familie og kjente. Det var i det hele tatt ekstra mye trafikk i sommermånedene, mintes den aktive landhandleren.

ÅRLIG LØNN
I 1944 var poståpnerstillingen på Manvik Poståpneri betalt med kr 1350,- pr år. To år senere, i 1946, hadde årslønnen steget til kr 1500,-. Sammenlignet med brevhusbestyrerlønnen som i 1943 bare hadde vært på kr 100,-, var denne oppgraderingen rene gullgruven for Peder Amundrød.
I noen år før den endelige nedleggelsen skulle komme til å finne sted, hadde det vært sterke krefter i sving for å få nedlagt poståpneriet på Manvik. Spesielt hadde postmesteren i Stavern kommet med sterke argumenter for en overføring av stedets drift til Stavern Postkontor. Blant annet hevdet han at sommerturistene hadde vanskeligheter med å finne veien til Berg, og at de fleste reiste inn til Stavern når de likevel skulle ut å handle. Dermed ville de få dekket sine postale behov der. Landpostruten kunne også godt gå ut fra Stavern, noe som kunden slett ikke ville merke noe negativt ved, mente han.
Nedleggelsen fikk likevel Amundrød utsatt i noen tid, slik at han til slutt kunne gå av med full pensjon etter vel 25 år i postens tjeneste.
Etter at nedleggelsen fant sted den 1.10.1969, (se Postens sirkulære nr. 26 fra den 26/8-1969), ble den nye adressen til dette området; Manvik, 3250 Larvik. Dette førte til opprettelsen av en ny og bilkjørende landpostrute, den som ble kjent som Nalumruta.

Manvik hadde fått tildelt postnummer 3267 på slutten av 60-tallet, men det ble naturlig nok aldri produsert nytt stempel med dette nummeret.

Kilder;
Peder Amundrød
Per Kristian Amundrød
Thorleif Gusland
Bernt Kjær
Audun Norin
Postmuseet
Familiene Tanggaard.
Anna Islann
Lars Gunnar Røed

Gamle bilnummer med Z og G i Larvik

Vi har noen opplysninger om gamle bilnummer med lave siffer og Z rundt omkring i “Larvik i nær fortid”. I denne tråden prøver jeg å samle inn de numra vi kjenner til nå. Vi tar med opplysninger om bilmerke, årgang og farge osv. dersom noen husker det. G blei bytta ut med Z i 1929, så det kan jo hende at vi finner noen som husker noen G-nummer, men det er ikke så veldig sannsynlig.

Vi finner endel gamle Z-bilnummere i denne tråden med Idar Ekenes Gjertsen

Min familie hadde Z-273 og Z-1060 mellom 1950 og 1960 på VW-bobler som var blå og ei faktisk lyseblå. Den første var 1953-modell kjøpt på kjøpetillatelse. Første bilen var en Wauxhall med Z-273. Den bilen hadde sveiv!

N.B! Det er dukka opp noen få bilder og litt omtale av biler med G-nummer. Vi samler alt i denne sona slik at en ikke trenger å leite i flere soner for å finne kommentarer om biler og nummerskilt. Tråden om “Kammeret” har mye omtale av biler og nummerskilt, men det meste er kopiert over til denne sona.