I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord emigranter

Fægte- og Dansemester Hansen fra Fredriksværn

Fægte- og Dansemester Hansen fra Fredriksværn.
Samlet av Jan Einar Bredal
Tidligere publisert i Nesjar, Årsskrift for Brunlanes Historielag 2005 – 2006.

I et avisutklipp, dessverre uten forfatter, som skal stamme fra en av New Yorks aviser straks etter 1900, finner vi en historie som viser seg ved nærmere undersøkelser, å gi innblikk i flere sider av norsk utvandring til Amerika midt på 1800-tallet. Historien starter omtrent slik; .…

“I 1840 kom en slup etter 16 ukers seilas inn på New Yorks havn. Ombord på denne sluppen var Fægte- og Dansemester Hansen fra Fredriksværn, hans hustru, fem døtre og 3 sønner. I 1840-årene var Wisconsin fortsatt emigrantenes Mekka. Området var ennå Territorium, urskogens døtre og sønner gled fortsatt omkring på bløte mokasiner, men landet ble nå gitt fritt til dem som ville ha det. Og Fægte- og Dansemester Hansen leide en elvebåt og dro opp Hudsonelven til Albony med sin hustru, sine fem struttende døtre og tre sterke sønner. Fra Albony dro de i karavane vestover og fant ut det beste stykke land og bygde seg blokkhus.
En dag var Fægte- og Dansemæster Hansen og hans tre sønner ivrig opptatt med å temme ett par nylig innfangede hester, da de langt borte ser fem ryttere komme galopperende mot dem. Hansen og sønnene går inn i blokkhuset og lader for alle tilfellers skyld sine geværer med dobbel ladning. Men de fem rytterne hever sine geværer, skyter i luften langt unna og stopper hestene sine foran blokkhuset. Inne sloss de fem døtrene om å få titte gjennom skyteskårene, for de fem rytterne utenfor var unge, vakre, solbrente menn og den vakreste av dem svinger sin solhatt og roper på godt norsk… om ikke dette var Waukeshon og om ikke dette blokkhuset tilhørte Fægte- og Dansemester Hansen fra Fredriksværn? – «Jo», kom svaret fra innsiden og dørene ble åpnet på vidt gap. De unge mennene sprang fra hestene sine og spurte å få se på de fem døtrene. Mennene hadde kommet fra den andre siden av skogen, hvor ryktene hadde gått om disse fem svært vakre unge norske pikene som bodde her.
Hansen inviterte de fem guttene inn, alle i en alder av 20 til 25 år og tydeligvis svært gifteferdige…. Og pikene var unge og livlige! Den eldste var 21 år, Caspara het hun, og ble enig med den eldste av de unge mennene, nordmannen James D(enoon) Reymert. Han var bror av avdøde Brigadelege Reymert fra Kristiania. De andre beilerne ble i full fart enige om de andre fire vakre unge pikene. Det var fire amerikanere som het John M. Watson, Charles E. Jenkins, William Hills og Johnes. Dermed fikk Fægte- og Dansemester Hansen 5 svigersønner på en dag!
De unge mennene skal ha tatt opp land i en ring rundt sin svigerfar og de hjalp hverandre med å bygge blokkhus og å rydde land. Da regjeringen skulle ha bygget en vei gjennom skogen, påtok Reymert seg dette arbeidet, og kalte inn alle de norske emigrantene i området til innsats. Sammen med sine svogere bygde de et sagbruk, fikk ryddet vei gjennom skogen og over myrene ble det lagt plankevei ….”
…. Er det så noe hold i denne fantastiske kjærlighetsberetningen eller hører vi her bare et eventyr? Fantes det virkelig en Fægte- og Dansemester Hansen fra Fredriksværn, frodige døtre og solbrente, unge beilere og kanskje et lite virkelig eventyr i tillegg?

La oss først se på
«Fægte- og Dansemesteren», Brunlanes og Fredriksværn.
Hans egentlige navn viser seg å være Anund Hansen og det ser ut til at han ble født i 1793 eller 94 av foreldrene Hans Gundvaldsen og Maren Nielsdatter. Den 22. november 1817 giftet han seg med Marie Caspersen (Caspersdatter ) Rogstad ( f. 9. september 1792 ) i Vestby kirke i Akershus. Hun var datter av Casper Olsen Rogstad og Anne Marie Levorsdatter Bjørnstad. Anund selv er nedtegnet med yrket «gymnastikklærer og dansemester ».
Hvor Anund Hansen ble født er usikkert, men ved folketellingen i 1801 ser det ut til at han hadde oppholdssted i Fredrikstad. Her var hans far, Hans Gundvaldsen, den gang 46 år, musketer. Det vil si en bevæpnet infanterist i forsvaret. Som våpen bar disse musketere vanligvis et munnladet, glattløpet gevær, kalt muskett. Det er ikke urimelig å tro at faren tjente ved Fredrik-stad Festning og at sønnen her fikk grobunn for sin militære karriere.
Hva så med Fredriksværn, hvor marinebasen allerede i mange, mange år hadde vært av stor betydning? Kunne Hansen også ha tilknytning til dette området. Også her har historien et godt sannhetsgehalt. Ved studier av Brunlanes bygdebøker finner jeg at på gården Østre Halle, bruk nr. 3, var det i årene 1822 og 1823, bosatt en Amund Hansen. (Det skyldes å gjøre oppmerksom på at gamle nedtegninger her, som så ofte ellers, inneholder skrivevarianter. Navnene Anund og Anundsdatter, blir derfor ofte til Amund og Amundsdatter!) Der sto det også nedtegnet at han var lærer ved sjøkadettskolen (i Fredriksværn !).

Kan dette ha vært et naturlig område for Hansen å ha oppholdt seg i? Fredriksværn Værft med kanalen (Foto: J. B. Carlsen 50).

Med sitt velutstyrte verft og sin gunstig plasserte festning, ble ikke unaturlig, Fredriksværn, hovedstasjon for den norske marineflåten fra 1814. Det Kongelige Norske Søcadetkorps (Sjøkrigsskolen) hadde blitt opprettet her ved kongelig resolusjon av 23. desember 1816. Ett snaut år senere, den 27. november, ble den høytidelig åpnet av admiral Fabricius.
Ut fra hva vi vet om den tids kampformer og våpenbruk, synes det umiddelbart svært naturlig at sjøkrigsskolen knyttet til seg fagfolk som denne «Fægtemester« Hansen. Kadettene her i Fredriksværn hadde etter reglementet fra 1816 hele 46 timer med undervisning per uke. Av dette skulle 4 timer inneholde opplæring i følgende «fag»; … gymnastikk, DANS, svømming, FEKTING, kanon- og geværeksersis. Det ble opprinnelig ansatt en lærer til undervisning i gymnastikk og fekting og en til danseundervisning. (Det fortelles også at da skolen ble opprettet lå handelsstanden i Fredriksværn fullstendig nede. Særlig bedre var ikke i Laurvig. Derfor måtte uniformsklær, sabler og geværer bestilles fra Kongsberg, mens gymnastikkapparater kom fra Kragerø.) Marinemuseet i Horten forteller at det var mulig at man under Dansketiden og i Danmark hadde «fægte- og dansemestere«, men de finner ikke grunnlag for den tittelen i Fredriksværn og Norge. (Vi vet fra Danmark at fekting var en slags «rikmannssport», og på 1700-tallet hadde man der ansatt en «stats-fægtemester» og det var fekteskoler. Kjøpstadfolk bar korder, og det fortelles at på Jylland så man også bønder med korder ved sin side, til og med i kirken til alters! )

Dessverre finnes det så vidt vites ingen bilder av vår Herr Fægte- og Dansemester Korporal Hansen. Når det i tillegg fortelles at Stortinget nektet å bevilge midler til nye uniformer, endte det med at ble soldatene utstyrt med et bråkete mylder av uniformsvarianter, også gamle danske etterlatenskaper. Derfor får leserne ta til takke med denne tegningen fra Fritz von Dardel`s hånd, utført rundt 1855 – 60. Han var den gang kronprins Karl`s adjutant og var med kronprinsen på Norgestur i 1856.

Det er ikke helt uproblematisk å knytte Anund Hansen nærmere til
Sjøkrigsskolen i Fredriksværn.
Men blant lærerstaben ved Sjøkrigsskolen var det ansatt en herre med navnet Anders H. Hansen. Når jeg velger å tro at dette er Herr Fægte- og Dansemester Hansen, er det blant annet fordi ansettelsesperiodene er så riktige. Denne Anders Hansen (hvis navn av en eller annen grunn kan ha blitt tilpasset «forholdene») hadde engasjement ved skolen i 2 omganger. Først fra 16. september 1819 til 31. mars 1823, hvilket passer svært godt inn i tiden da to av hans døtre ble født og døpt i området.—Neste ansettelsesperiode var fra 1. september 1831 og varte fram til 17. august 1843. (Hvorvidt dette kanskje ikke skulle vært 17/8, men heller er feilskrevet/feiltydet for 17/3 (17. mars ), ville det passet noe bedre inn i det korrekte tidsbilde. Hvem vet?)
Nå viser det seg at Hansen ikke var ansatt som «FÆGTE- og DANSEMESTER«, men bare som KORPORAL! Med denne militære rangen virket han som voltigeurmester (gymnastikklærer) i fagene; GYMNASTIKK, FEKTING og DANS!! Hvilke fag, akkurat vår mann, bar spesielle kunnskaper i. Uten om dette, skal han også i perioder ha fungert som regnskapsfører ved forsvarsforlegningen.
Om Anund Hansen fortelles det at hans kunnskaper innenfor fektefaget var viden kjent. Mange søkte spesielt om å la seg undervise av ham. Til og med fra utlandet skal det ha kommet offiserer for å nyte godt av hans fagkunnskaper på området.
Historiene forteller også hvilken fremragende idrettsmann han skal ha vært. Spesielt dyktig må han ha vært på skøyter. Om vintrene, når isen hadde lagt seg, ble det lagt til rette for en ”traverbane” mellom Risøya og Langøya i Fredriksværn. Her hadde offiserene små travkonkurranser. Da fortelles det at Hansen moret seg med å hoppe over hesteryggene, mens han gikk på skøyter. Dette samtidig med at hestene var i fullt trav!

De mange barna.
Familiens eldste datter var Hanna Martine Anundsdatter, Hun hadde kommet til verden på gården Rogsti i Vestby i Akershus den 21. juli 1818.
Folketellingene for USA i 1850 viser at hun bodde i Manitowoc i Wisconsin, sammen med sine to barn; Harold og John E. Watson (2 og 3 år gamle). Far var den gangen ikke til stede, men skal vi gå ut fra barnet John E. Watson`s navn, ble hun som historien forteller, gift med John M. Watson!

Deretter så Anne Caspara Anundsdatter dagens lys den 29. desember 1819. Hun ble født i Fredriksværn (Stavern) i Vestfold på den tiden faren var ansatt ved Sjøkrigsskolen … Og det var som nevnt henne, (selv om hun altså ikke var den eldste datteren!) som ble gift med den 21 årige solbrente nordmannen James Denoon Reymert (se egen omtale lenger nede). Det skjedde i 1844.
Om James alltid var like tilfreds med sin Caspara, synes noe usikkert, om vi skal stole på et brev han en gang sendte til en slektning i New York. Der skal han ha skrevet følgende; «Caspara er all right, August, hvis hun nå og da bare kunne ha vært litt mer uenig med meg. Hun sitter i stolen sin og strikker og strikker, og til alt jeg sier svarer hun; «Yes, James, You are right, James» - jeg bare sier deg dette, jeg nærmest tåler det ikke!«
Eldste sønn til Hansen var Hans Martin Hansen som ble døpt den 3. august 1821 i Skien i Telemark.
Tredje datter ble Olava Marie Hansen, litt usikkert når og hvor hun ble født, men hun ble døpt (ifølge kirkebøkene) i Tanum kirke (utenfor Stavern) i Brunlanes kommune i Vestfold. Datoen var 31. august 1823. Også dette passer svært godt med fars bosted på gården Østre Halle i årene 1822 og 1823.
Olava Marie står også oppført i folketellingene for USA i 1850. Hun skal da vært bosatt i Peoria i Illinois og vært gift med John A. Hillis, en den gang 32 år gammel advokat.
Så ble Salie (Sally) Anundsdatter født 4. desember 1824 i Vestby i Akershus. Salie giftet seg den 12. desember 1846 med Charles Edward Jenkins.
Sønnen Magnus kom til verden i 1825 (muligens i 26 ?).
Siste pike Amboline Hansen, født 24. august 1826 i Vestby i Akershus.
Historien viser at hun ble gift med Kiler (Kyler) Kent Jones, som hadde blitt født 13. april 1825 i Forestville i Chautauqua i New York. Det tyder på at de giftet seg i 1851. Som fortellingen sier, var han aktiv med på utviklingen av settlementet, og da borgerkrigen startet ble han også med der, …en tid var han faktisk med i den norske oberst Heg`s skandinaviske regiment, som «second-in-command» under oberst Heg, med tittelen «Lieutenant Colonel». (Jones og Heg var nok gamle kjente fra tiden i det norske nybyggersamfunnet i Muskego.)
Siste barnet var Harald Anundsen. Også han kom til verden i Vestby, han den 15. august 1828.

Utvandret så denne store familien til Amerika?
I 1842 skjer det en forandring i det militære skolesystemet i Fredriksværn. ”Den militære Drengeskole”, som hadde blitt opprettet i 1817 og som skulle være en slags forskole for det sjømilitære korpsets skole, ble vedtatt lagt ned med siste kull i 1845. Om Hansen hadde undervisning ved drengeskolen er uvisst, men forandringer ved lærerstaben i det sjømilitære korpsets skole etter dette, kan ha ført til at han har vurdert sin stilling. Usikkerheten rundt nedbyggingen av de militære aktivitetene i Fredriksværn til fordel for oppbyggingen i Horten, har han sikkert følt på kroppen.
(Under 1840-årene ble Fredriksværns militære verdi redusert. Materiell og deler av skolesystemet ble flyttet til Horten. Byens ”liv og farge” ble sakte forandret på en slik negativ måte at byen på folkemunne ble omtalt som et ”fillehull” og ”som man kom i trist humør ved, straks man satte foten i land”.)
Etter å ha heist anker fra Langestrandsreden ved Laurvig (Larvik) havn, vært inntil kai i Frederiksværn (Stavern) for også å ta opp passasjerer, forlot Briggen «Washington» Langesund den 2. mai 1843. Kapteinen var marineløytnant Herman Rosen Smith og skipet, som hadde blitt bygget i 1841/42 ved Osebakken i Porsgrunn, var registrert med Porsgrunnshandelsmannen H. E. Møller som eier. ( I Joh. N. Tønnessens bøker; ”Porsgrunns historie”, forteller han at Porsgrunn var en av de 5 store emigrantbyene i Norge. Det første skipet som seilte ut Langesundsfjorden med emigranter på vei til Amerika, var akkurat briggen ”Washington”, året var 1842 og reisen hadde begynt i Laurvig den 3. juni det året. Han forteller videre at skipet med stor sannsynlighet allerede ved byggingen var innredet for emigrant fart. Den ble utklarert fra Laurvig, fordi eieren hadde inngått avtale med Fritzøe om frakt av jern fra Fritzøe Jernverk i Larvik til Amerika! Jern og emigranter var en vanlig kombinasjon på den tiden. Det fortelles også at kaptein Smith var en mann med et stort hjerte for sine passasjerer.
(Og … fra en samtidsartikkel i Morgenbladet; … ”om ikke skilsmissen fra fedrelandet hadde gjort noe tilsynelatende stort inntrykk på vårt utvandrede fjellfolk, så var skilsmissen fra briggskipet ”Washington” en desto mer rystende scene; de gråt som barn og velsignet kapteinen for hver dag de hadde vært sammen og takket ham for hans omhyggelighet mot dem.”)

For å forstå hvilke påkjenninger emigrantene satte seg ut for om bord på de gamle emigrantskipene, trengs ikke mer enn en titt på denne tegningen fra ca. 1866 og seilskipet
”Ægir”.

Far Hansen står oppført i den 85 personer lange passasjerlisten som; .…
A. Hansen, … artist! Navnene på kona og alle barna følger deretter på løpende bånd, hver og en nedtegnet med Hansen som etternavn. Kanskje er det her, i denne tidsperioden, ved emigrasjonen til Amerika, at Hansens flotte tittel begynner ”å våkne til liv”? Antagelig ville hans status i «de store mulighetene land« bli vesentlig hevet om han presenterte seg som «Fægte- og Dansemester«, mot å oppgi den gamle korporaltittelen!! Det er altså ingenting som tyder på at han i Norge var annet enn korporal.
Som om ikke dette var nok finner vi i Jarlsberg og Laurvigs Amts Tidende følgende lille oppslag den 20. mai 1843; … For et Par Dage siden afreiste Briggen ”Washington” herfra til Amerika medhavende omtr. 16 Emigranter her af Byen. Herfra gikk Briggen til Frederiksværn for at indtage en aktet Mand dersteds, Gymnastik- og Dandselærer Hansen, der med Kone, en gammel Moder og 8 Børn har begivet sig til Amerika. I Langesund skulde Briggen indtage de øvrige Passagerer, Meest bestaaende af Haandværkere og Tellebønder.
Held følge dem Alle paa Reisen, og gid deres Forhaapninger om den nye Verden ikke maatte blive skuffede!

Det er ikke mye vi vet fra turen over Atlanterhavet, men den 15. juni opplyses at skipet var omringet av isfjell. Det høyeste skal ha vært 150 fot, altså rundt 50 meter høyt.
Den 4. juli stevnet briggen inn i New York havn, men altså etter «kun» 9 uker på det åpne, farefulle og ville Atlanterhavet! I New York var det store feiringer av dagen og emigrantene skal ha kunnet skue et flott fyrverkeri over byen og havnen! Tenk hvilken opplevelse og hvilken oppmuntring dette må ha vært for de slitne atlanterhavsfarerne, etter 9 uker ganske innestengt tilværelse om bord på et lite illeluktende seilskip!

Det er ikke helt utenkelig at dette var en del av den reiseruten familien brukte. Mye tid og krefter ble spart på leie transport over de store innsjøene på vei mot Wisconsin og de nye store mulighetene.

Mange av passasjerene hadde Wisconsin som mål og den lange og strabasiøse turen dit, via Oswego i staten New York og den store Ontario innsjøen, kostet $7,50 for voksne, mens barn reiste for halv pris.

Hvem var denne James Denoon Reymert?
Navnet tyder på et oppkomme langt borte fra Norge ! Likevel, han var født i Farsund i Vest Agder i 1821. Farsnavnet «Reymert«, daterer seg visstnok flere hundre år tilbake til den gotiske invasjonen av Spania, via Holstein og til Norge allerede på 1600-tallet. Mens navnet «Denoon« stammer fra morens side. Hun skal ha vært «lady» av den skotske Campbell-klanen, og restene av «the Castle of DeNoon» skal fortsatt finnes på landsbyen Dunoons høyeste punkt med god utsikt over ”the Firth of Clyde”, i et område ca. 50-60 kilometer vest av Glasgow i Scotland.
I tiden mellom 1836 og 1838 tok den unge mannen handelsutdannelse i Oslo. Dro deretter til Leith utenfor Edinburgh, hvor han var hadde arbeid på kontor fram til 1840. Så ble han ansatt på et advokatkontor i Edinburgh mellom 1840 og 1842, da han valgte å emigrere «to the Promised Land«. I 1844 kom han til Wisconsin og slo seg ned i det norske nybyggersettlementet i Muskego. Som allerede nevnt, tok han umiddelbart sterkt del i oppbyggingen av det nye landet.

Nordlyset, obersten og Ola-guttene.
Snart skulle han utgi den første norskspråklige avisen i Amerika, «NORDLYSET«. Førsteutgaven kom 29. juli 1847. Denne firesiders, 3-spaltede avisen ble utgitt først i et opplag på 200 fra Reymerts farm. (Dog fortelles det at den visstnok ble trykket i Even Heg`s tømmerhytte. Han var en meget aktiv mann i oppbyggingen av det nye norske settlementet. Heg-familien kom opprinnelig fra Lier utenfor Drammen. Med seg selv som redaktør, hadde Reymert likevel et svært nært samarbeid med Even`s sønn, sin gode venn, Hans Christian (Evenson) Heg. Mannen som senere skulle bli den berømte Oberst Heg, lederen av det 15. Wisconsin regimentet under den amerikanske borgerkrigen, 1861-65. Han døde selv den 20. september 1863, av skuddskader han hadde pådratt seg ved slaget Chickamauga, som blir husket som det nest mest blodige slaget under denne grusomme krigen. Sammen med ham falt over hundre av de 176 offiserene og soldatene i dette norske regimentet. De var blant de over 28000 stridende som enten døde eller ble lemlestet i dette slaget. (3000 nordmenn skal undertiden ha meldt seg til tjeneste på unionistens side under denne krigen, mens det totale antall norske soldater i krigens tjeneste var rundt 6500! Hvilket betyr at omtrent hver femte norske mannlige emigrant var direkte innblandet i krigshandlingene. Det 15. regimentet, som egentlig gikk under navnet «det skandinaviske» kaltes gjerne for «det norske regimentet», siden over 90% av soldatene var norske emigranter. Spøkefullt på folkemunne, bare benevnt som «OLA-regimentet», da det på det meste hadde 128 Ola`er i tjeneste av de totalt 906 soldatene!!) Reymert utga avisen fram til mai 1850, da han solgte den til nok en kjent norsk emigrant, Knud Langeland, som forandret navnet til «Democraten».

James Denoon Reymert. Tegningen skal ha vært trykket i Phrenological Journal and Life Illustrated
i februar 1872.

(I området nær Muskego ligger i dag Lake Denoon, tidligere kalt Silver Lake, navnet gitt av Reymert til ære for sin skotske mor… og den vakre nyere Denoon Park! Og ikke å forglemme «Denoon Saloon», hvor man kan nyte kjøkkenets anbefalinger av American, Fish Fry, Italian, Pizza …fra kun $5 og oppover. Navner som tydelig tilkjennegir den betydning Reymert i sin tid hadde for området.)

Fødselen, døden og fiolinisten.
James Denoon Reymert så stadig nye muligheter, og under 1850 årene gjorde han investeringer (sammen med den kjente emigranten Søren Bache og hans kapital.) i oppbyggingen av et nytt settlement; … «DENOON« ved Silver Lake i Waukesha fylke i Wisconsin. Byen fikk en «flying start» med sagbruk, 2-etasjes hotell, brusfabrikk, trykkeri, garveri og smed. Hans egen farm skal i 1852 ha vært på ikke mindre enn rundt 3500 acres og ha huset 2000 sauer, 20 hester og rundt 100 kveg. Ikke mindre enn 100 arbeidere skal han ha hatt på sine lønningslister, den gang byen virkelig sto i full blomst.

Denoon Street i Pictou, Nova Scotia, fra 1916.

Her fikk han opprettet et postkontor som også bar hans navn; «DENOON POST OFFICE » i 1851. Men drømmen om en ny blomstrende bosetningen ble dessverre ødelagt av en koleraepidemi som noen av de nye emigrantene brakte med seg. Døden tok nye liv hver time og bosetningen ble nærmest utradert. Bare på en uke skal de ha gravlagt 110 personer, i kister laget ved sagbruket til Reymert. Selv klarte han å beholde roen i all panikken som rådet, og han organiserte hjelpearbeidet, framskaffet lege og medisiner, opprettet et provisorisk sykehus, produserte kister og fikk ordnet begravelser.
Postkontoret ble flyttet til Racine fylke i 1853. Riktignok skal det ha blitt reorganisert i Waukesha fylke så sent som i 1892, men så igjen nedlagt i 1903, antagelig på grunn av innføringen av de nye landpostbudtjenestene. Dessverre har jeg ikke funnet andre kilder som bekrefter dette. Dog fortelles det at landsbyen Denoon i Waukesha fylke i 1908 hadde 28 innbyggere og fikk sin post med landpostbud fra Muskego.
Reymert var en svært pådrivende person når Wisconsin skulle oppbygges som stat. Demokrat, som han var, ble han valgt som delegat til Wisconsin`s andre konstitusjonelle forsamling i 1847 – 48. Han ble senere, 1854-55, valgt til senator fra Waukesha fylke. Pluss at han gjennom årene hadde mange andre offentlige verv.
- Som et apropos bør det også nevnes at han var en meget god venn av fiolinisten Ole Bull! Han besøkte også Reymert på gården hans i 1851, riktignok kom han straks etter at den store flotte residensen til Reymert hadde brent ned til grunnen. Det lille man hadde maktet å redde ut fra det brennende vakre huset, sto mer eller mindre midt på gulvet i en liten hytte nær ved. Men, fortelles det, med venner samlet i hus, spilte Ole Bull «Karneval i Venedig«, mens man ropte hurra for «the Stars and Stripes« og ”gamle Norge”!!
Men den indre «uroen» og ønsket om stadig å skape nye ting, ser ikke ut til å minske med årene. Lysten til å investere i nye prosjekter tar ikke slutt og han foretar flere spekulative «krumspring«. I 1873 forlot han Amerika for en tid, for å opprette forretninger i Peru og Chile i Syd Amerika, riktignok forklart med noe sviktende helse og at han trengte et tørrere klima!

Nye samfunn, mye sølv og flere postkontorer.
Så på slutten av 1870-tallet var han tilbake i USA uten de helt store gevinstene og øynene faller på sølvgruvevirksomhet i Arizona. Her åpnet han gruver og dannet dermed mindre samfunn, som nok en gang skulle komme til å bære hans navn.
I Pinal fylke vokste selskapet «REYMERT SILVER MINE«, gruvesamfunnet og landsbyen; REYMERT, opp. Foruten gruvedriften, så han også sitt snitt til å utgi avisen «Pinal Drill Newspaper«. Det skal ha arbeidet rundt 75 mann i gruvene og her holdt faktisk arbeidet på til rundt 1950. Protokoller viser at det skal ha blitt utvunnet sølv fra gruvene for $700 000.
Den 6. juni 1890 ble postkontoret åpnet her, under navnet «REYMERT POST OFFICE« og det ble holdt liv i postanstalten fram til 27. mai 1898. I ”1895 U.S. Atlas” fortelles det at det sorterte 254 innbyggere under postkontoret og det skal visstnok ha vært bosatt folk i området til rundt 1964.
I dag et det aller meste «visket vekk« av bulldosere.
Bare drøye 3 kilometer unna «REYMERT« anla han omtrent samtidig, ennå en by. Den kalte han likegodt for «DENOON« og den skulle være en såkalt «mølle-by» for REYMERT. Men mangel på malm gjorde at stedet fikk kort levetid, selv om det på det meste bodde 150 personer her.
En meget kort tid hadde, nesten selvfølgelig, også denne landsbyen et postkontor. Det ble åpnet under navnet «DENOON POST OFFICE» den 19.mars 1890, men nedleggelsen kom allerede 1. april året etter.
I dag er det heller ikke her, særlige rester etter det «norske» industriforetaket.
Dommer, som James Denoon Reymert også ble, i sin tid utnevnt av den amerikanske President Cleveland, døde som pensjonist i Alhambra i Los Angeles i California den 25. mars 1896, han var da 75 år gammel.

Konklusjonen på det gamle avisutklippet må vel ut fra dette, sies å ha inneholdt svært mye riktig informasjon, foruten å tilby oss et godt norsk emigrasjonseventyr med svært så lokale tilhørigheter, samt mye dramatikk og heldigvis mye kjærlighet!!

KILDER;
Nordmændene i Amerika, av Martin Ulvestad, 1907.
Bygdebøker fra gamle Brunlanes kommune (nå Larvik kommune).
div. kirkebøker.
FREDRIKSVERN OG STAVERN, utgitt i Fredriksvern i 1926.
Jarlsberg og Laurvigs Amts Tidende
Beretning om den norske sjøkrigsskoles virksomhet 1817–1967, av K. Kvam.
Nasjonalbibliotekets fortelling om Fritz von Dardel og kronprins Karl;
”En reise i Norge sommeren 1856”.
Marinemuseet i Horten.
”Porsgrunns historie”, av Joh. N. Tønnessen
Utdrag fra passasjerlisten til «Washington» i 1843, fra Norway-Heritage lister.
“the Denoon Settlement”, av Agnes Posbrig.
James Denoon Reymert and the Norwegian Press, av Martin L. Reymert.
Phrenological Journal and Life Illustrated, februar 1872.
Arizona Ghost Towns.
1895 U. S. Atlas.
DIS Norge, takk for god hjelp med slektsforskingen!
Gunn Huglen, takk for mange nyttig innspill.

Larvik i Emmons County i North Dakota i årene 1908-1911. Samlet og skrevet av Jan Einar Bredal

Noen ganger er det slik at vi ønsker mer enn vi får. Mye vil ha mer, sies det ofte og slik kan det vel også sies om mine ønsker under arbeidet med denne lille fortellingen fra Nord Dakotas forblåste nybyggertid rundt 1900.

Historien lar jeg begynne omtrent slik jeg har lest den; … I løpet av oktober måned høsten 1901 gikk tre brødre ved navn Larvick av toget i Steele i Kidder County i North Dakota. De tilbrakte natten i Braddock (som skal være den eldste byen i Emmons County), etter å ha overtalt en mann til å ta dem dit i en ”buggy”, trolig en fire hjulet trille, trukket av to hester. Tidlig neste morgen forlot de Braddock for å fortsette reisen til Linton, der de la inn søknad på et landområde og registrerte det i revisors bøker, deretter returnerte til Braddock. Den tredje dagen tok de seg så tilbake til Steele og tok toget hjem til Mankato i Minnesota.
Våren 1902 gjorde de tre unge nordboerne seg igjen klare til å ta veien tilbake til ”det lovede landet”.
De kom til Eureka i Sør-Dakota med tog, hvor de kjøpte forskjellige forråd, maskiner og varer til transport til bestemmelsesstedet nær det som i dag heter Temvik i McCully Township. Reisen tok tre dager (en reise som i luftlinje nok var rundt 80 kilometer). De ankom den 22. april og de slo opp sine medbrakte telt på stedet som senere ble gården til en Peter Nelson. Men, til deres skrekk og gru, gjorde en av de uønskede og voldsomme North Dakota snøstormene sin sene ”visitt”, uten den minste unnskyldning for sitt skremmende besøk. Det føltes som den bitende vinteren var der for fullt, selv så sent i april.
Larvick guttene så seg nødt til å forlate leirstedet for å søke tilflukt, og fortsatte på vei til de kom til det som nå er Temvik. Deres nærmeste nabo var Ed Haws. Her fant de spor etter trær langs bekken og stubber og flisbiter i engen og bergsprekkene. To av Larvick brødre kom seg etter hvert til Braddock og fikk kjøpt trelast nok til ei lita koie. Den ble bygget på Ed Larvick tomt. Det fortelles at det tok et par dagers tid å bygge koia, så den kan ikke ha vært særlig stor.
Utover denne våren brøt de tretti hektar med land med en primitiv bryteplog, for så å plante lin. Høsten 1902 kuttet guttene linavlingen med et gammelt redskap som etterlot bunter over jordet. En søndag blåste vinden så hardt at linet blåste hele veien over til Frank Foells gård, mange miles unna. Med mye slit og møye fikk de raket sammen hva de kunne finne, og fikk tilslutt solgt avlingen for $164. Den eldste broren lagret det i koia si den første vinteren, mens han tok vare på hestene i en torvlåve de hadde fått laget. En av hans måter å tilbringe ”fritiden” sin på, var å dra (varpe) tømmer ned fra elven Missouri, en gang eller to ganger i uken hele vinteren.
Noen dager var Dakotavinden så bitende kald at det føltes som om de var på Nordpolen. Minst to uker i løpet av vinteren var det umulig for dem å komme seg til Braddock for å kjøpe det de trengte av dagligvarer. Dermed måtte guttene være fornøyd sine små rasjoner av poteter påført litt salt. Først mange måneder senere ble dagligvarer levert fra Braddock til Linton. Det gjorde det litt enklere for pionerene innen dette området.
Om jeg har forstått det rett, så hadde Northern Pacific Railroad bygget en jernbanelinje over brødrenes landområder. Denne førte til at flere folk begynte å strømme til området, som ofte kalt ”the land of milk and honey”. En liten landsby begynte så smått å vokse opp omkring der. Navnet skulle bli det underfundige ”Godkin”. Hvordan kom man så opp med dette navnet, kan undres, og svaret er like underfullt. Da jernbanelinjen ble bygget forbi her, skal en av arbeiderne ha sagt; ”Hvem i all verden kan bygge en by her??” . En annen ansatt like ved, kikket på ham og svarte på sitt kanskje ikke helt perfekte engelsk; ”God can! – Gud kan!” Dermed ble altså navnet GODKIN. Slik ble byen hetende, også med sitt lille postkontor fra rundt 1904. Men da en herre med navnet Brophy åpnet en ”General Store” i byen og dermed overtok som postmester, endret han likegodt fra 3. januar 1906, vissnok på eget initiativ, navnet til BROPHY (også sett skrevet Brofy).

Kart som viser den lille “byen” BROFY på kartet.

Nå ble han ikke så lenge i byen, denne herr Brophy. Allerede noe senere i 1906, skal han likegodt ha solgt forretningen til Ed Larvick og hans kompanjong, en herr Louis Foell. Dette førte så smått til nok en navneforandring. En forandring som skulle trigge min nysgjerrighet. Fra 28. januar 1908 ble nemlig byen hetende LARVIK og faktisk lå både postkontoret, telefonsentralen og meieriet under samme tak. Kilder forteller at William A. Foell ble postmester, men jeg har også sett nevnt at Ed Larvik fungerte med denne tittelen.
Kunne dette virkelig ha noen relasjoner til min kjære hjemby?

Larvik PO på kart fra 1911

Postkort stemplet i Larvik North Dakota den 23.nov 1910. Jan Einar Bredal fotosamling.

Men først, … en familie med navnet Tempel ankom området og kjøpte de landområdene som lå øst av jernbanesporet fra Larvik-guttene. Dette var brødrene Frantz og Balthazar Tempel, svært driftige folk og snart hadde de bygget hus, startet bank, bygget og fått i gang sagbruk og i 1908-09 sto et hotell ferdig. Aktiviteten her førte selvfølgelig til en viss rivalisering mellom bebyggelsene på hver side av jernbanelinjen. I Tempelfamilien var det dyktige forretningsfolk og de fikk stor makt i det lille samfunnet. Dermed ville de også forandre navnet på stedet, nærmest slå de to ”bydelene” sammen og kalle stedet for Tempel eller Tempelton. Dette var et navn myndighetene ikke kunne akseptere, på grunn av forvekslingsfare med andre postkontor i Nord Dakota. Så ble det foreslått fra ”Secretery of Interior” at man laget en kombinasjon av det gamle navnet og de foreslåtte nye, og de bestemte dermed navnet at navnet skulle være ”TEMVIK”. Postalt sett, skjedde forandringen fra 9. mai 1911. (Nevner i parentes at den 11. august 1910 skal ”the Emmons County Record” ha skrevet at stasjonsbyen Brofy hadde byttet navn til Tempeltonville. Dette har nok ikke medført riktighet! Likevel finner vi et kart fra 1911 hvor Templetonville er ført inn.)

Her kan vi faktisk se både Larvik PO (Post Office) og det foreslåtte navnet Tempeltonville på kart fra 1911.

Postkort stemplet Temvik den 23.des 1911. Jan Einar Bredal samling

Hvor kom så ”våre” Larviks-gutter fra, undret jeg naturlig nok lenge. Å finne ut av det skulle bli et puslespill og her måtte det mange hjelpende hender til før brikkene falt på plass. Utvandringen fra Norge var stor, registreringer av reiser var ikke alltid like godt tegnet ned, samt svært mange utvandrere følte behov for å endre navn når de hadde vært bosatt i Amerika en periode. Norske navn kunne være vanskelige å uttale eller skrive. Dermed måtte diverse kilder og en god porsjon med norsk kløkt bli benyttet i søket på guttenes opphav.
Jeg tror jeg like godt begynner å forklare det hele ganske ”bakfra”. Ifølge emigrantlister i Digitalarkivet, forlot skipstømmermann Niels Martinussen Morken (f.1851) Norge den 5. mai 1881. Avreisestedet ser ut til å ha vært Bergen. Dessverre vet jeg ikke hvilken båt de forlot landet med, men de skal ha reist med ”National Line”. Med seg hadde han sin kone (de hadde giftet seg den 27. juni 1875 i Bergen), Berthe Larsdatter Stavem/Staveim (f.1848 i Grytten Prestegjeld) og barna Ingvald (f.1877), Laurits Bernhard (f.1878) og Oluf (f.1880). Flere av Nils brødre skal ha fulgt etter til Amerika de neste årene (jeg nevner; Carl B.; 1. mai 1882, Hans; 23. august 1883 og Ingebrikt; 9. juni 1884).

Om vi titter litt mer på de omtalte ”Larviksbarna” til Niels Martinussen Morken, synes det som om det med en ”viss romslighet” for mulige gamle nedtegningsfeil av årstall etc., at dette omhandler;

Edward M. Larvik (F. 13. juni 1875 – d. 12. januar 1942). Han ble døpt i Bergen 4. juli 1875 og var sikkert født der. Navnet han fikk denne dåpsdagen var det norske Ingvald Martin. Han ble gift med Clara A. Holm i 1909.
Olaf M. Larvick (F. 15. februar 1880 – d. 31. desember 1942). Han var født og senere døpt i Bergen den 14. mars 1880 og fikk det ”romslige” navnet Oluf Malvin Aleksander. Olaf ble gift med Martha Illchen. Hun døde fra ham og han giftet seg igjen med Laura Buck.
Til slutt har vi med yngste mann av de tre brødrene, jeg har snakket om her. Oscar Alfred Larvick (f. 19. juli 1885 – d. 14. februar 1970), som ble gift med Mary Carrier i 1908. Han var faktisk født i Minnesota, trolig i byen Rapidan i Blue Earth County, hvor foreldrene bodde i 1885 og trolig var bosatt til de døde. Han skal senere ha flyttet til Valley City. North Dakota.
Vissnok skal det ha vært enda 2 sønner i familien. Louis Larvick; han var også født i Norge og døpt i Bergen 11. mars 1877. I sin korte tid i Norge levde han under navnet Laurits Bernard, (f. 11. februar 1877 – d. 2. mars 1955) Trolig bodde han hele sin tid i Blue Earth County. Til sist har jeg funnet ut at det var enda en gutt, med navnet Carl. Han ser ut til å være født i 1882 og fikk på 1920-tallet en sterk statspolitisk karriere.
Ser vi litt mer på skipstømmermann Niels Martinussen Morken sitt navn, vet vi at han under folketellingen i 1865 bodde sammen med foreldrene sine, bonde Marthinus og Magdele, på gården Lervik i Manger prestegjeld. Navnet hans er også sett som Nils Lervik/Lærvik .
Når familien så skulle tilpasse seg i ”the Promised Land”, ble nok Martinussen et svært vanskelig navn å bruke. Om det nå skal ha falt et valg på ”Lærvik”, fantes jo ikke bokstaven ”æ” der borte og ”a” var nok mer brukervennlig. ”A`en” lød nok også bedre i navnet enn ”e”. Trolig er dette grunnen til opphavet til familienavnet ”Larvik” og etter hvert navnet på det lille tettstedet/byen ”Larvik” i Emmons County, North Dakota, i de få årene mellom 1908 og 1911. At skrivemåten har blitt nedtegnet i USA på minst disse 3 måtene; Larvik, Larvick og Larwick, er ikke spesielt underlig.

Og… konklusjonen slik jeg ser den, etter 8 – 10 års bråkede tanker og innsamlingsarbeid, må bare bli; …
Vi kan dessverre IKKE knytte dette North Dakota bynavnet opp mot vår kjære bakkeby her hjemme i Larvik i Vestfold!

Sannsynligvis bodde det aldri mer enn rundt 200 mennesker i Temvik på det meste. Kilder forteller at i 1960 var det kun 45 personer tilbake. Byen regnes i dag som en av USAs mange ”Ghost towns” – ”spøkelsesbyer”, og det bor ikke lenger folk i selve byen. – Det ser også ut til at Edward og Olaf levde lenge i Temvik, og sammen med flere ”Larvickinger”, ligger de begravd på Temvik gravlund.

OBS Jeg bør vel gjøre oppmerksom på at dette IKKE er det samme settlementet eller det samme postkontoret LARVIK i samme Emmons County, som jeg har omtalt her; en lenke til denne siden

En spesiell takk må jeg gi til Gunn Huglen for et utrettelig arbeid, slektsforumet DIS-Norge og alle deres bidragsytere, samt Ole Leinæs for ”dytt i ryggen” og hjelp under forberedelsene til dette innlegget.

Kilder ellers er:
Cynthia Maier, North Dakota,
”the History of Temvik, Emmons County”, skrevet av Bertha Larvick 1. oktober 1930;
Digitalarkivet
og Universitetets kilder i Tromsø.