I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord ds

Stranda kapell ved Farrisvannet

BAKKE KRETS OG STRANNA BEDEHUS
Etter stoppet på Bonnegolt krysset vanligvis d/s ”Farris” tvers over innsjøen til Stranna ( Stranda ). Området, som tidligere ble kalt Bakke krets, var en del av Hedrum før det ble lagt under Porsgrunn kommune. Selv om beboerne flest følte seg som Hedrumfolk var det mot vest de daglige gjøremål ble foretatt. Lørdagshandelen ble for de fleste gjort i Oklungen og det var på det lille postkontoret på Oklungen stasjon de fikk utført sine postale tjenester. Også ankommet post måtte hentes her. For flere av oppsitterne måtte de gjennom 11 grinder hver vei på veien til Oklungen. Skulle man bare ha noen små ting, var det raskere å gå enn å ta hest og vogn !! Det fortelles at lørdagen var den dagen da posten ”ankom” Bakke krets. Lørdags ettermiddag var gjerne handledagen for mange av bøndene der i bygda. Samtidig som de var på butikken for å gjøre ukens innkjøp, stakk de alltid innom på stasjonen for å se om det hadde ankommet post. Det var vanligvis lite post til hver enkelt, og siden de ikke normalt fikk sin post med d/s ”Farris”, var det på poståpneriet i stasjonsbygningen i Oklungen hvor alt ble ekspedert.
Det finnes i dag ingen erindringer om at postkassen på d/s ”Farris” ble benyttet av husstandene i Bakke krets, selv om de ellers var svært flittige brukere av dampbåten og postkassen om bord skulle kunne brukes både til og fra alle anløpsteder. Selv om gårdene stort sett var selvhjulpne på det meste, så var sekker med bakemel av de varene som oftest kom vannveien. I makrelltiden var det ikke uvanlig at båten var ”fullastet” med makrellkasser. Fisken, som var dratt opp i løpet av natten, var allerede godt ompakket med salt ved avsendelsen fra fiskehandlerne i Larvik om ettermiddagen, men måtte likevel bringes til hus så raskt som mulig i sommervarmen. Vel ankommet til gårdene ble fisken vanligvis lagret i kar eller tønner. Dette var god og næringsrik mat som skulle brukes utover vinteren. – Det var slett ikke uvanlig at det da kunne møte opp både 2 og 3 hestekarer for å kjøre varene hjem fra båten.
Når man skulle i kirken, var det annerledes. Da måtte de reise over Farris, gjerne til Kveldsvik og videre derfra til Kvelde kirke. Dette kunne være en stri tørn i dårlig vær og det ble stadig snakket om å få bygget et bedehus i bygda. Selv om det nok ikke var mer enn 13-15 familier som kom til å sokne til bedehuset, så var det stor glede blant disse, da det utpå våren 1932 virket som om alt klart til bygging. Treschow hadde gått med å avse en tomt, opprinnelig en gammel plass under gården Hustuft, nede ved fjellknausen hvor d/s ”Farris” la inntil. Bedriften ville også hjelpe til med materialer til bygget, som ble bygget under kyndig ledelse av Karl Bærug og Johan Omsland. Ellers hjalp oppsitterne til som best de kunne. Ja, til og med barn, blant annet Anund Hustuft (f. 1920) som bare var 12 år den gangen og den ett år yngre broren Severin, stod for en dugelig innsats.

Det så vakkert beliggende Stranda kapell, slik Hedrum Historielags Tor Bjørvik fanget det inn i sin fotolinse 13. juli 2005.
Her trengtes ingen brygge for Farrisbåten, den la bare inntil fjelknausen. Skrått over bukta, på Sandvik, var det som navnet sier, sandgrunn. Her kjørte skipperen forsiktig inn i sanden, før han slapp passasjerene av.

Noe sprengningsarbeide måtte utføres før grunnmuren kunne settes opp. Unge Hustuft husket fortsatt hvordan den sprengte steinen ble kastet langt utover i Farris av det kraftige trykket. Grunnmursarbeidet ble foretatt på gamlemåten, med ren håndmakt. Anund og Severin blandet sand, sement og vann på en dertil tillaget lem. Alt ble blandet med spade inntil ”gamle kara” var fornøyde. Dette var tungt arbeid, men de unge arbeiderne husket ikke at de klagde.
Det antaes at tegningene som ble brukt, var svært like de som ble brukt da det noe tidligere hadde blitt bygget et lignende bedehus på Omsland. Det var også slik at bygningsgjengen, som stort sett var ansatt som skogsarbeidere hos Treschow om vinteren, bare hadde måtte legge det meste av vårens og sommerens gårdarbeid tilside, mens bedehuset ble bygget. Dette var innsats som måtte utføres på dagtid, så hjemmearbeidet fikk de ta om kvelden.
Allerede i slutten av august sto bedehusbygningen på Stranda ferdig. Den 24. august 1932 ble kirkebygget innvidd ved biskop Johan P. Lunde (1866-1938).
Bedehuset ble ofte også kalt for Stranda kapell. Bakke skolekrets ble i 1964 overført til Eidanger kommune og samtidig overtok Eidanger prestegjeld betjeningen av det lille kapellet, hvor det stort sett hadde blitt holdt gudstjenester, samt en og annen barnedåp. Den første vielsen der, ble faktisk ikke gjennomført før sommeren 1980.
(Teksten her er hentet fra undertegnedes bok om "Dampskibet “Farris” og litt om livet omkring båten".)
Jeg avslutter med nok et fotografi, dog av noe eldre årgang enn det første, trolig fra midtre del av 1950-tallet.

Stranda kapell. Fra foto. Jan Einar Bredal samling.
Selv i dag er det vel verdt et besøk hit opp en varm sommerdag. Ta med god mat, godt drikke og noen stoler, så er det garantert noen herlige timer.

Den siste bjørnejakta i Farristraktene.

For noen dager siden kom jeg over et gammelt manus, skrevet for nærmere 50 år siden av en gammel Hedrummann som het Kristian Roppestad, født i Hedrum i 1899. Selv om han i store deler av sitt liv bodde på Nanset, var hans ”opphav”, som navnet forteller fra Roppestad i Hedrum. Etter en del undersøkelser, viste det seg at denne fortellingen hans hadde blitt publisert i Hedrum Historielags Årsskrift fra 1980-81. Med aldri så lite bearbeidelse og noen få tilleggsopplysninger legger jeg den også nå ut i ”Larvik i nær fortid”; …
Kristian Roppestad beretter; … I tillegg til de mange spøkelseshistoriene enkelte eldre hadde å fortelle om i våre ”spede barnedager”, for vell over 70 år tilbake i tiden (i 2011 bør vi nok ha skrevet 110 år eller så…), var også i våre ører de skremmende historier om rovdyrs herjinger i skog og mark. Minner om ulven som en kald vinternatt eller dag forfulgte hest og mann med slede, eller at de hørte ulvers hyl på jakt etter sitt bytte, eller ”Bamsen”, som nok i våre distrikter var i flertall. Den kunne slå ned buskap der den kunne komme til, eller skremme budeiene når buskapen stormet hjem til setrene. Da som nå (det er jo en liten stamme som er igjen) holdt vel til i de store skoger, men avla nok besøk i nærmere bebodde strøk. Slik som da, så sent som i 1880-årene, ei binne med 3 unger besøkte Farristraktene, og der fikk sin ”reises slutt”. Det siste bjørnefall i vårt distrikt.
Vår far Olaf (Oluf) Nilsen Roppestad (født i Hedrum i 1866), fortalte Kristian Roppestad, var den gang bare 21 år gammel. Han oppdaget bjørnespor og minnet senere historien om den spennende jakten som fulgte. Kristian berettet videre denne spesielle hendelsen så langt hans hukommelse og notater strakk til.

Det trakk mot kveld den 13. november 1887. Olaf Roppestad gikk en tur i skogen og som vanlig hang haglegeværet, en munnlader, over skuldra. I tillegg til haggel, hadde han også med seg hjemmestøpte rundkuler i lomma. Det var helt vanlig å støpe sine egne kuler blant jegerne den gang. Støpeformen hadde lenge vært bevart hjemme på gården, men da Kristian fortalte sin historie, var den for lengst ”vekke”. På turen merket han snart bjørnespor. Det var formodentlig kommet nysnø og han fulgte sporene til Sagbakken. Da det begynte å mørkne, fant han på å gå ned til Martin Sagbakken. Her fortalte han om at det var bjørn i nærheten. De ble så enige om å kontakte Nils Siljan i Bjørkedalen for også å få ham med. Nils hadde elghund og en Kragh-Jørgensen rifle. Med seg fikk de også bror til Martin, Johan Sagbakken. Tross lang avstand til Bjørkedalen, først med robåt (dette var jo lenge før utenbordsmotorenes tid) til Bakkepollen, siden flere kilometers gange, tyder alt på at de tok turen samme kveld. Nils Siljan hadde også blitt med, og det skal ha blitt langt over midnatt før karene kom tilbake til Sagbakken.

(Dette er gården Roppestad i Hedrum fotografert i 1911.
I andre rekke bak fra venstre ser vi bjørnejeger Olaf Nilsen Roppestad med bart og helt til høyre bak med hvitt skjegg, Nils Sørensen Roppestad. Det var han som flådde bjørnene i 1887. Trolig er det “fortelleren” Kristian Roppestad som står helt til venstre.)

Tidlig neste morgen bar det så på skauen med alle fire pluss elghunden. De fikk snart føling med bjørnespor. De hadde da gått i sørlig retning ut mot Sagbakktjønna, hvor de hadde gått opp en liten furubevokst ås. Tre av jaktlaget satte seg til å vente, mens Nils Siljan gikk helt opp på åsen. I det samme han kommer på toppen, kommer bjørnene mot ham fra den andre siden. Til jegernes store overraskelse, var det 4 stykker, ei binne med to ettåringer og en toåring. Siljan var heldig, han fyrte av og traff binna. De 2 åringene kommer ned lia til sletta, hvor de snart ble skutt. Toåringen, som var den fjerde, rauset også ned lia mot vannet, og la så på svøm. Siljan skjøt etter den og traff den i beinet. Skadeskutt som bjørnen var, var det bare å følge blodsporene da den kom opp på den andre siden. Bjørnen hadde da kommet seg i land i nærheten av husene på Sagbakken. Det virket som om den følte seg overmannet, da den gikk rundt et tre og satte seg ned så majestetisk stille og rolig. ”Den bare glante på oss”, hadde Olaf Roppestad fortalt, ”vi kunne faktisk se tårene rant av den. Det innbilte vi oss i hvertfall!” – Der og da endte den sine dage på sin siste skogstur sammen med muligens mor og søsken.
Formodentlig allerede dagen derpå, bar det til byen med skrotter og skinn. Turen gikk med Dampskipet Farris. Skrottene ble solgt til en slakter Sundby på Langestrand. Skinnene ble også solgt, dertil ble det innhentet skuddpremie. Jegerne kunne derfor se tilbake på en heldig, men strevsom jakt.
Olaf Roppestads munnladningsgevær skal tilfølge historien, vissnok ha den ene bjørnungens liv på samvittigheten. Roppestad likte ikke å prate akkurat om denne siden av historien, men har fortalt om skuddet til sin familie i ettertid.

(Dette er munnladningsrifla som det er skrevet om i stykket her.)

I følge Kristian Roppestads senere søk etter informasjon i andre kilder om denne jakten, ble det antatt at bjørnene hadde vandret fra Lardalstraktene, hvor det på den tiden var mye bjørn og gaupe. Videre har det også kommet fram at bjørnene ble fraktet fram til husene på Sagbakken. Her skal de ha blitt flødd av Nils Sørensen Roppestad (født i Brunlanes i 1830). Nils var Olafs far. Det er slett ikke urimelig og tenke seg at han også kan ha vært med på den omtalte jakten. Men han kan også ha kommet etter for å bistå i selve slakterjobben.
Den nevnte skuddpremien var på den tids hele kr. 40,- pr. bjørn. Skinnet fra binna innbrakt kr. 40,-. Også kjøttet innbrakte jaktlaget en del etterlengtede kroner.
Dette skal ha vært den siste bjørnejakten i Farristraktene. Det skal heller ikke senere ha blitt observert bjørn i dette området.

For oss som ikke helt er lokalkjente i denne delen av Farris, kommer følgende forklaring. Sagbakktjønna er en del av Farris, men skjermet fra fjorden av Løvøya, eller Løvåsøyen, som den het i gamle dager. Den tilhørte nemlig Løvåsgården. I sydenden av øya er det et smalt sund og i nord et noe større inn mot ”Tjønna”. Det nordre ”innløpet” var ”leden” inn til Sagbakken, hvor ”Farrisbåten” i mange år gikk inn til brygga for å hente, eventuelt sette av reisende og gods for de som bodde på Løvås og i Sagbakken.

(I mangel av et bedre gammelt bilde fra Sagbakken, legger jeg ved et illustrerende sommerbilde fra 1947. Dette er faktisk fotografert av vår “forteller” Kristian Roppestad.)

Kilder; Olaf Nilsen Roppestad, Kristian Roppestad, Hedrum Historielags Årsskrift ”Heidarheim”, Østlands-Posten, boken om ”Dampskibet Farris”.