I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord dakota

Rosholt i South Dakota er 100 år !

Det er ikke hver dag at distriktet vårt kan føle en viss tilhørlighet til en liten by på andre siden av jordkloden. Men den 11. august, og i den påfølgende uken, feires utrolig nok ett 100 års jubileum som vi bør være oppmerksom på, ja, faktisk også være svært så stolte av.
I en tidligere tråd, se en lenke til denne siden har vi snakket om familien Røsholt og utvandringen til Amerika.
Her er litt av forhistorien for jubileet som blir feiret i South Dakota i disse dager;

JULIUS ROSHOLT
ble født som femte barnet til Johanne Christine Jacobsdatter Wright og Jacob Tollefsen Røsholt, begge fra Lardal. Det unge paret hadde giftet seg i Styrvoll kirke i januar 1845 og allerede i april samme året hadde de pakket sine få eiendeler og gitt seg i kast med den lange emigrantferden over til Amerika. Julius kom til verden på farsgården nær Scandinavia i Wisconsin den 27. august 1854. Akkurat som familiens andre barn, måtte han tidlig være med å hjelpe sine foreldre med gårdsarbeidet. Likevel likte han bedre å gå på skolen, og gikk på distriktets skole fram til han var 16 år. Da fikk han låne $30 av en fetter, fordi han ville fortsette utdannelsen i Waupaca, ikke langt unna. Etter 3 måneder var disse pengene oppbrukt. Derfor søkte han om og fikk faktisk tildelt et lærervikariat nord i fylket, noe som ga han den svimlende månedslønnen på $28. Da dette vikariatet var over, fikk han et nytt engasjement et annet sted. Disse engasjementene hadde etter endt innsats gitt ham til sammen $225 i oppsparte midler!

UNDERVISNINGSTIDEN
Pengene var riktignok brukt opp etter første året på ny skole, men ved hjelp av litt hjelpende undervisning av andre elever, salg av bøker og kart, samt lån fra venner, fikk han sitt diploma med ”bare” $700 i gjeld.
Etter dette ser ut til at han fikk en slags rektor stilling ved “the high school” i Grand Rapids, Wisconsin, og Julius Rosholt ble der i 3 år. Under denne tiden innså han at undervisning egentlig ikke akkurat var hans gate. Det lå så mange andre muligheter der ute! Men etter disse 3 årene var gjelden betalt, og tiden var inne til nye eventyr.

EN BANK, TO BANKER, TRE…
Det var oppe i nordvest mulighetene lå, mente Rosholt, derfor dro han med sin kone til Mayville i Nord Dakota, hvor han kjøpte seg landområde i 1881. Etter noen få år som hardt arbeidende bonde, kom sjansen i 1885 til å bli medeier i ”the Bank of Mayville”. Umiddelbart solgt han gården og satte pengene inn i eierinteresser i banken. Ikke lenge etter hadde han kjøpt ut de andre to medeierne, og isteden knyttet til seg sin gode venn fra skolen, George B. Albee.
I 1887 organiserte han en nasjonal bank med G. B. Albee som president og seg selv som kasserer. Men dette var bare den spede begynnelsen. Bare i Nord Dakota fikk de opprettet 15 banker i forskjellige byer, etter hvert også 5-6 stykker i andre stater.

DET FØRSTE TOG
Men Julius Rosholt stoppet ikke der. Hans optimisme, enorme pågangsmot og kløkt brakte ham inn på jernbanebygging! I 1906 satte han optimistisk i gang med byggingen av en jernbanelinje som knyttet Swan River i Minnesota til den kjente Great Western Railroad. Da den var ferdig bygget, solgte han den med god fortjeneste til et annet jernbaneselskap.

Postkort sendt fra ROSHOLT Syd Dakota den 7. februar 1916. Jan Einar Bredal samling

EN NY JERNBANEBANESTREKNING
Ryktene om hans dyktighet også når det gjaldt jernbanebygging, spredde seg og i 1912 fikk han forespørsel fra en gruppe gårdbrukere nær Veblen i Syd Dakota, om hjelp til bygging av en ny linje for dem. Han tok utfordringen på strak arm, og dro ned for å se på området. Han ble overrasket over hvilke fantastiske muligheter det lå her i dette fruktbare området og han forsto hvilken besparelse en jernbaneforbindelse ville kunne gi de tilstøtende bøndene. Flere av bøndene hadde over 40 kilometer til nærmeste markedsplass, og det tok dem nesten hele vinteren å få fraktet høstens avlinger fram dit!

Besøkende klar for auksjon den 11. August 1913. Utlån the town of Rosholt, S.D. ved Mimi Larsen.
Julius Rosholt inngikk en avtale med jordeierne langs linjen om en investering, mot et gjeldsbrev i selskapet. Dermed startet byggingen av jernbanesrekningen mellom Fairmount i Nord Dakota og Grenville i Syd Dakota, en strekning på rundt 150 kilometer. Den gikk under navnet Fairmount and Veblen Railway (F&V). En av ettervirkningene av denne utbyggingen, var grunnleggelsen og oppblomstringen av 9 nye byer langs linjen. Senere ble anlegget solgt til Soo Railway Co.

ROSHOLT auksjonsdagen den 11. August 1913. Et negerorkester spiller opp. Utlån the town of Rosholt, S.D. ved Mimi Larsen.

ÆRES DEN SOM ÆRES BØR
Ved salget fikk jordeierne igjen halvparten av det de hadde investert, samtidig som verdien på deres eiendommer hadde øket fra ca $2,50 pr mål til $6,25. Overalt rådet det stor takknemmelighet for hans arbeid. Da en av de nye byene som ble etablert langs jernbanelinjen gjennom Roberts County etter hvert skulle gis et navn, virket det nesten naturlig at den ble døpt ROSHOLT, den også. Det fortelles at de første tomtene her ble lagt ut for salg under en stor auksjon 11. august 1913. Både den lille byen og postkontoret som bærer Rosholts navn, lever videre i beste velgående den dag i dag.

Julius Rosholt i lys dress, banket på Hokanson “farmhouse”. 10. juni 1915. Utlån the town of Rosholt, S.D. ved Mimi Larsen
Den 10. juni 1915 hadde Julius Rosholt blitt invitert av farmerne i området til en bankett på gården til Albin Hokanson. Her ble Rosholt overrakt en flott, stor pokal, som takk for innsatsen han hadde gjort for områdets befolkning gjennom jernbaneutviklingen.

I det første nummeret av byens første avis; Rosholt Review, den 4/12-1913, kommer det tydelig fram mellom linjene at denne framgangsrike mannen også må ha hatt en lun form for humor. En av hans favoritt setninger på denne tiden var;
”Min jernbane er kanskje ikke så lang som mange andres, men den er like bred !!”

1913 Main Street i Rosholt mot øst. Utlån the town of Rosholt, S.D. ved Mimi Larsen

ROSHOLT I DAG
Julius Rosholt, som døde i Hennepin i Minnesota den 29. mars 1928, bodde ikke selv i ROSHOLT i Syd Dakota, han hadde slått seg ned i Minneapolis. Men den lille byen, som bærer hans navn, bebos i dag av 425 personer (2011), også noen av norsk herkomst.

Slik så ROSHOLT i Syd Dakota ut i 1914. Utlån Mimi Larsen, the town of Rosholt SD.
Hadde det ikke vært for den første verdenskrigen, ville nok Rosholt fortsatt med jernbanebygging, isteden drev han med investeringer i flere typer geskjefter helt fra Canada i nord til Mexico i syd.

PS;
Julius Rosholt hadde også en eldre bror, John Gilbert, som hadde markert seg i sitt nærområde. Han har vært omtalt i ØP tidligere da hans by, ”ROSHOLT” i staten Wisconsin, feiret 100 år i 2008!

KILDER;
Bygdeboka for Lardal.
Our County, Our Story; Malcolm Rosholt
Mimi Larsen, Rosholt, South Dakota. Bilder og minner
Theresa Hartvig, Rosholt, Wisconsin. Bilder og minner.
Div info fra; Rosholt org.
The Norwegian-American Historical Association.
Audun Norin; Takk for god hjelp.

Larvik i Emmons County i North Dakota i årene 1908-1911. Samlet og skrevet av Jan Einar Bredal

Noen ganger er det slik at vi ønsker mer enn vi får. Mye vil ha mer, sies det ofte og slik kan det vel også sies om mine ønsker under arbeidet med denne lille fortellingen fra Nord Dakotas forblåste nybyggertid rundt 1900.

Historien lar jeg begynne omtrent slik jeg har lest den; … I løpet av oktober måned høsten 1901 gikk tre brødre ved navn Larvick av toget i Steele i Kidder County i North Dakota. De tilbrakte natten i Braddock (som skal være den eldste byen i Emmons County), etter å ha overtalt en mann til å ta dem dit i en ”buggy”, trolig en fire hjulet trille, trukket av to hester. Tidlig neste morgen forlot de Braddock for å fortsette reisen til Linton, der de la inn søknad på et landområde og registrerte det i revisors bøker, deretter returnerte til Braddock. Den tredje dagen tok de seg så tilbake til Steele og tok toget hjem til Mankato i Minnesota.
Våren 1902 gjorde de tre unge nordboerne seg igjen klare til å ta veien tilbake til ”det lovede landet”.
De kom til Eureka i Sør-Dakota med tog, hvor de kjøpte forskjellige forråd, maskiner og varer til transport til bestemmelsesstedet nær det som i dag heter Temvik i McCully Township. Reisen tok tre dager (en reise som i luftlinje nok var rundt 80 kilometer). De ankom den 22. april og de slo opp sine medbrakte telt på stedet som senere ble gården til en Peter Nelson. Men, til deres skrekk og gru, gjorde en av de uønskede og voldsomme North Dakota snøstormene sin sene ”visitt”, uten den minste unnskyldning for sitt skremmende besøk. Det føltes som den bitende vinteren var der for fullt, selv så sent i april.
Larvick guttene så seg nødt til å forlate leirstedet for å søke tilflukt, og fortsatte på vei til de kom til det som nå er Temvik. Deres nærmeste nabo var Ed Haws. Her fant de spor etter trær langs bekken og stubber og flisbiter i engen og bergsprekkene. To av Larvick brødre kom seg etter hvert til Braddock og fikk kjøpt trelast nok til ei lita koie. Den ble bygget på Ed Larvick tomt. Det fortelles at det tok et par dagers tid å bygge koia, så den kan ikke ha vært særlig stor.
Utover denne våren brøt de tretti hektar med land med en primitiv bryteplog, for så å plante lin. Høsten 1902 kuttet guttene linavlingen med et gammelt redskap som etterlot bunter over jordet. En søndag blåste vinden så hardt at linet blåste hele veien over til Frank Foells gård, mange miles unna. Med mye slit og møye fikk de raket sammen hva de kunne finne, og fikk tilslutt solgt avlingen for $164. Den eldste broren lagret det i koia si den første vinteren, mens han tok vare på hestene i en torvlåve de hadde fått laget. En av hans måter å tilbringe ”fritiden” sin på, var å dra (varpe) tømmer ned fra elven Missouri, en gang eller to ganger i uken hele vinteren.
Noen dager var Dakotavinden så bitende kald at det føltes som om de var på Nordpolen. Minst to uker i løpet av vinteren var det umulig for dem å komme seg til Braddock for å kjøpe det de trengte av dagligvarer. Dermed måtte guttene være fornøyd sine små rasjoner av poteter påført litt salt. Først mange måneder senere ble dagligvarer levert fra Braddock til Linton. Det gjorde det litt enklere for pionerene innen dette området.
Om jeg har forstått det rett, så hadde Northern Pacific Railroad bygget en jernbanelinje over brødrenes landområder. Denne førte til at flere folk begynte å strømme til området, som ofte kalt ”the land of milk and honey”. En liten landsby begynte så smått å vokse opp omkring der. Navnet skulle bli det underfundige ”Godkin”. Hvordan kom man så opp med dette navnet, kan undres, og svaret er like underfullt. Da jernbanelinjen ble bygget forbi her, skal en av arbeiderne ha sagt; ”Hvem i all verden kan bygge en by her??” . En annen ansatt like ved, kikket på ham og svarte på sitt kanskje ikke helt perfekte engelsk; ”God can! – Gud kan!” Dermed ble altså navnet GODKIN. Slik ble byen hetende, også med sitt lille postkontor fra rundt 1904. Men da en herre med navnet Brophy åpnet en ”General Store” i byen og dermed overtok som postmester, endret han likegodt fra 3. januar 1906, vissnok på eget initiativ, navnet til BROPHY (også sett skrevet Brofy).

Kart som viser den lille “byen” BROFY på kartet.

Nå ble han ikke så lenge i byen, denne herr Brophy. Allerede noe senere i 1906, skal han likegodt ha solgt forretningen til Ed Larvick og hans kompanjong, en herr Louis Foell. Dette førte så smått til nok en navneforandring. En forandring som skulle trigge min nysgjerrighet. Fra 28. januar 1908 ble nemlig byen hetende LARVIK og faktisk lå både postkontoret, telefonsentralen og meieriet under samme tak. Kilder forteller at William A. Foell ble postmester, men jeg har også sett nevnt at Ed Larvik fungerte med denne tittelen.
Kunne dette virkelig ha noen relasjoner til min kjære hjemby?

Larvik PO på kart fra 1911

Postkort stemplet i Larvik North Dakota den 23.nov 1910. Jan Einar Bredal fotosamling.

Men først, … en familie med navnet Tempel ankom området og kjøpte de landområdene som lå øst av jernbanesporet fra Larvik-guttene. Dette var brødrene Frantz og Balthazar Tempel, svært driftige folk og snart hadde de bygget hus, startet bank, bygget og fått i gang sagbruk og i 1908-09 sto et hotell ferdig. Aktiviteten her førte selvfølgelig til en viss rivalisering mellom bebyggelsene på hver side av jernbanelinjen. I Tempelfamilien var det dyktige forretningsfolk og de fikk stor makt i det lille samfunnet. Dermed ville de også forandre navnet på stedet, nærmest slå de to ”bydelene” sammen og kalle stedet for Tempel eller Tempelton. Dette var et navn myndighetene ikke kunne akseptere, på grunn av forvekslingsfare med andre postkontor i Nord Dakota. Så ble det foreslått fra ”Secretery of Interior” at man laget en kombinasjon av det gamle navnet og de foreslåtte nye, og de bestemte dermed navnet at navnet skulle være ”TEMVIK”. Postalt sett, skjedde forandringen fra 9. mai 1911. (Nevner i parentes at den 11. august 1910 skal ”the Emmons County Record” ha skrevet at stasjonsbyen Brofy hadde byttet navn til Tempeltonville. Dette har nok ikke medført riktighet! Likevel finner vi et kart fra 1911 hvor Templetonville er ført inn.)

Her kan vi faktisk se både Larvik PO (Post Office) og det foreslåtte navnet Tempeltonville på kart fra 1911.

Postkort stemplet Temvik den 23.des 1911. Jan Einar Bredal samling

Hvor kom så ”våre” Larviks-gutter fra, undret jeg naturlig nok lenge. Å finne ut av det skulle bli et puslespill og her måtte det mange hjelpende hender til før brikkene falt på plass. Utvandringen fra Norge var stor, registreringer av reiser var ikke alltid like godt tegnet ned, samt svært mange utvandrere følte behov for å endre navn når de hadde vært bosatt i Amerika en periode. Norske navn kunne være vanskelige å uttale eller skrive. Dermed måtte diverse kilder og en god porsjon med norsk kløkt bli benyttet i søket på guttenes opphav.
Jeg tror jeg like godt begynner å forklare det hele ganske ”bakfra”. Ifølge emigrantlister i Digitalarkivet, forlot skipstømmermann Niels Martinussen Morken (f.1851) Norge den 5. mai 1881. Avreisestedet ser ut til å ha vært Bergen. Dessverre vet jeg ikke hvilken båt de forlot landet med, men de skal ha reist med ”National Line”. Med seg hadde han sin kone (de hadde giftet seg den 27. juni 1875 i Bergen), Berthe Larsdatter Stavem/Staveim (f.1848 i Grytten Prestegjeld) og barna Ingvald (f.1877), Laurits Bernhard (f.1878) og Oluf (f.1880). Flere av Nils brødre skal ha fulgt etter til Amerika de neste årene (jeg nevner; Carl B.; 1. mai 1882, Hans; 23. august 1883 og Ingebrikt; 9. juni 1884).

Om vi titter litt mer på de omtalte ”Larviksbarna” til Niels Martinussen Morken, synes det som om det med en ”viss romslighet” for mulige gamle nedtegningsfeil av årstall etc., at dette omhandler;

Edward M. Larvik (F. 13. juni 1875 – d. 12. januar 1942). Han ble døpt i Bergen 4. juli 1875 og var sikkert født der. Navnet han fikk denne dåpsdagen var det norske Ingvald Martin. Han ble gift med Clara A. Holm i 1909.
Olaf M. Larvick (F. 15. februar 1880 – d. 31. desember 1942). Han var født og senere døpt i Bergen den 14. mars 1880 og fikk det ”romslige” navnet Oluf Malvin Aleksander. Olaf ble gift med Martha Illchen. Hun døde fra ham og han giftet seg igjen med Laura Buck.
Til slutt har vi med yngste mann av de tre brødrene, jeg har snakket om her. Oscar Alfred Larvick (f. 19. juli 1885 – d. 14. februar 1970), som ble gift med Mary Carrier i 1908. Han var faktisk født i Minnesota, trolig i byen Rapidan i Blue Earth County, hvor foreldrene bodde i 1885 og trolig var bosatt til de døde. Han skal senere ha flyttet til Valley City. North Dakota.
Vissnok skal det ha vært enda 2 sønner i familien. Louis Larvick; han var også født i Norge og døpt i Bergen 11. mars 1877. I sin korte tid i Norge levde han under navnet Laurits Bernard, (f. 11. februar 1877 – d. 2. mars 1955) Trolig bodde han hele sin tid i Blue Earth County. Til sist har jeg funnet ut at det var enda en gutt, med navnet Carl. Han ser ut til å være født i 1882 og fikk på 1920-tallet en sterk statspolitisk karriere.
Ser vi litt mer på skipstømmermann Niels Martinussen Morken sitt navn, vet vi at han under folketellingen i 1865 bodde sammen med foreldrene sine, bonde Marthinus og Magdele, på gården Lervik i Manger prestegjeld. Navnet hans er også sett som Nils Lervik/Lærvik .
Når familien så skulle tilpasse seg i ”the Promised Land”, ble nok Martinussen et svært vanskelig navn å bruke. Om det nå skal ha falt et valg på ”Lærvik”, fantes jo ikke bokstaven ”æ” der borte og ”a” var nok mer brukervennlig. ”A`en” lød nok også bedre i navnet enn ”e”. Trolig er dette grunnen til opphavet til familienavnet ”Larvik” og etter hvert navnet på det lille tettstedet/byen ”Larvik” i Emmons County, North Dakota, i de få årene mellom 1908 og 1911. At skrivemåten har blitt nedtegnet i USA på minst disse 3 måtene; Larvik, Larvick og Larwick, er ikke spesielt underlig.

Og… konklusjonen slik jeg ser den, etter 8 – 10 års bråkede tanker og innsamlingsarbeid, må bare bli; …
Vi kan dessverre IKKE knytte dette North Dakota bynavnet opp mot vår kjære bakkeby her hjemme i Larvik i Vestfold!

Sannsynligvis bodde det aldri mer enn rundt 200 mennesker i Temvik på det meste. Kilder forteller at i 1960 var det kun 45 personer tilbake. Byen regnes i dag som en av USAs mange ”Ghost towns” – ”spøkelsesbyer”, og det bor ikke lenger folk i selve byen. – Det ser også ut til at Edward og Olaf levde lenge i Temvik, og sammen med flere ”Larvickinger”, ligger de begravd på Temvik gravlund.

OBS Jeg bør vel gjøre oppmerksom på at dette IKKE er det samme settlementet eller det samme postkontoret LARVIK i samme Emmons County, som jeg har omtalt her; en lenke til denne siden

En spesiell takk må jeg gi til Gunn Huglen for et utrettelig arbeid, slektsforumet DIS-Norge og alle deres bidragsytere, samt Ole Leinæs for ”dytt i ryggen” og hjelp under forberedelsene til dette innlegget.

Kilder ellers er:
Cynthia Maier, North Dakota,
”the History of Temvik, Emmons County”, skrevet av Bertha Larvick 1. oktober 1930;
Digitalarkivet
og Universitetets kilder i Tromsø.

RØSHOLT, en emigrantfamilie som skulle sette spor etter seg i USA

TAKKET ”JA”
De hadde nok ingen anelse, det unge paret som takket ”Ja !” til hverandre i Styrvoll kirke den 22. januar 1845, at deres navn en gang i framtiden skulle påvirke så mange mennesker på den andre siden av jorden. At de snart etter bryllupet skulle ta fatt på svært lang reise mot noe totalt ukjent, jo, det kan vi anta allerede var bestemt.

Styrvold kirke anno 1905-10. Etter postkort. Jan Einar Bredal samling

For mange mennesker var det vanskelige kår i Norge på den tiden, og selv fruktbare gårder i Lågendalen, kunne ikke produsere nok mat på bordet til familienes mange barn. Da den 25 år gamle Johanne Christine Jacobsdatter Wright lovet evig troskap til sin 2 år eldre kjæreste, Jacob Tollefsen Røsholt, var allerede den ukjente veien mot mulighetenes land, så vidt staket ut i deres planer.

MED ”SALVATOR”

Barken “Salvator” i havn i Porsgrunn rundt 1850.

Ikke mange dagene etter bryllupet, var deres få eiendeler pakket og mest mulig holdbar mat for reisen var blitt emballert forsvarlig. Mye tyder på at seilasen startet fra Porsgrunn med barken ”Salvator”, under kaptein Johan Gasmann ledelse. Den 326 brutto registertonn store ”Salvator” hadde blitt bygd i 1839 og var eid av Jacob K. Møller i Porsgrunn. Sammen med 111 passasjerer på ” Tredje klasse ” og en stor jernlast i lasterommet, forlot paret gamle landet den 7. april 1845.

Trangt på mellom dekket må det ha vært. (illustrasjon.)

Endelig, etter en meget strabasiøs overfart, med blant annet en brutal storm den 9. juli, hvor mannskapet så seg nødt til å kaste overbord en del av jernlasten, la ”Salvator” til kai i New York den 15. juli. Denne, nærmest utrolig 99 dager lange overfarten skulle tidsmessig vise seg å bli den femte lengste emigrantturen i årene 1840-1874! Da den skjedde i 1845, var det bare en kjent overfart som hadde tatt lengre tid, nemlig barken ”Emilie`s” tur fra Drammen, via Gøteborg, til New York med 90 passasjerer i 1840. En gjennomsnittsreise før året 1850 lå på 62 dager.
Snart etter ankomsten til New York, satte de fleste av emigrantene kursen mot vest og for mange av dem var staten Wisconsin det store målet. Om de forsto at hele reisen skulle vare i utrolige fire og en halv måneds slit og strev, er vel ytterst tvilsomt.

INDIANER LAND
Etter en lang og slitsom tur, slo de seg først ned i Pine Lake, ikke langt fra Milwaukee. Så i 1850 ervervet de unge lardølingene forkjøpsrett til et område i ”indianer land”, et landområde indianerne ennå ikke hadde trukket seg ut av. Den unge familien ble med dette en av pionerene i Waupaca County, hvor de var med å danne det nye samfunnet; ”Scandinavia”, som gradvis utviklet seg. Gården de bygde opp, viste seg snart å gi godt utbytte. Det var stort sett hvete, havre, mais og poteter de dyrket.

Mulig reiserute på vei til Wisconsin.

STORT LOKALT ENGASJEMENT
Troen på Gud var meget sterk blant mange emigranter, og det var i Jacob og Johanna`s hjem at det som faktisk i bygda ble hetende ”Waupaca Menighed”, ble dannet den 1. desember 1854. Men allerede i 1851 hadde Jacob vært en utsendt delegat til en konferanse holdt i Luther Vally Church nær Orfordville, som i 1853 ledet til opprettelsen av ”the Norwegian Synod” (Den norske kirkesamling). Jeg har også tro på at den framsynte og alltid pådrivende Jacob, hadde en finger med i spillet, da ”Scandinavia” fikk sitt postkontor så tidlig som den 11. januar i 1856.

MODERAT SLØSING
Mye tyder på at Røsholt var blant de mer ”velstående” i Scandinavia. Kragerø mannen Thomas Knoph, som drev stedets eneste landhandel, har etterlatt seg en regnskapsbok, skrevet på norsk, som gir klare hentydninger om dette. Røsholts konto hos Knoph begynner den 4. september i 1853 og boken forteller at det var kun 3 familier i kommunen som abonnerte på ukeavisen, ”Emigranten”. Røsholt var den ene. Men som den måteholdene mannen han var, abonnerte han for kun et halvt år av gangen, og han betalte aldri mer enn 25 cents i forskudd! – En gang lånte han riktignok med seg hjem et par boots til en pris av $1,50, men returnerte dem dagen etter, mot bytte til ett par som kostet $1,25. (Husk at en gjennomsnittelig daglønn i de dager, bare var rundt 50 cents!)
Likevel er det nok en annen spesiell post i Knophs regnskap som forteller mest. Røsholt hadde gått til innkjøp av en flaske lampeolje til 15 cents!! Dette var den eneste flasken med lampeolje som ble solgt i dette townshipet (denne kommunen), og må etter datidens øyne ha blitt sett på som et virkelig statussymbol !!

John Gilbert (“JG”) Rosholt,
ble født i Pine Lake i Wisconsin som tredje av Røsholts i alt 11 barn den 6. juni 1850. Han lærte tidlig å ta del i arbeidet på gården hjemme, men snart viste det seg at han også hadde sans for å tjene penger. Allerede som ungdom tjente han noen ekstra dollar ved å spille fiolin ved brylluper, dansetilstelninger og fester. For de oppsparte pengene kjøpte han som 19-20-åring hovedinteressene i et sagbruk i ei nærliggende bygd med det norskklingende navnet ”Hitterdal”. Ikke lenge etter hadde han, sammen med en venn, også kjøpt seg en treskemaskin, som de reiste rundt med, for å slå naboenes korn. Kanskje var det en gang han så opp fra treskingen, og fikk øye på de vidstrakte ubrukte furuskogene rundt Alban Corners, at han bestemte seg for å flytte sagbruket hit. Ikke lenge etter hadde han kjøpt rettighetene til hogst større skogområder der omkring.

Det gamle sagbruket i Rosholt, Wisconsin.

BEGYNNELSEN
Aktiviteten rundt sagbruket førte til at nye settlere ankom stedet, og en svoger av JG, Adolph Torgeson, åpnet midt på 1880-tallet stedets første forretning i en tømmerhytte. Rundt årsskiftet 1892/93 kom ønsket om å få etablert et postkontor opp blant stedets nybyggere. Søknad ble sendt og den 2. mars 1893 åpnet postkontoret. Det hadde ikke vært svært mye diskusjon om hvilket navn dette skulle få, enigheten var stor om at ”ROSHOLT POST OFFICE” var det rette. Postmesteren het Jens P. Hanson jr. Han var sønn av en annen skandinavisk nybygger, Jens P. Hanson. Han hadde utvandret fra Lolland i Danmark. Jens jr. drev en annen forretning i det som senere utviklet seg til landsbyen ROSHOLT i WISCONSIN. Da det første valget av ”bystyre” skulle gjøres i april 1908, ble JG valgt til president.

Brevkort sendt fra ROSHOLT i Wisconsin i 1914, adressert til Holhjem pr Fredriksværn ! Jan Einar Bredal samling

JERNBANEINTERESSEN
J. G. Rosholt ble svært aktiv når ryktene om at en jernbane kanskje kunne komme til byen. Ved å selge sitt landområde til jernbaneselskapet for $125000, fikk han selskapet til å legge skinner til byen ”sin” og omkring den 15. oktober 1903 kunne man for første gang høre lokomotivfløyten utenfor byen. Da kom lokomotiv nr 932, ”the Rosholt Flier”, tøffende inn mot stasjonen for første gang.

BANK OG RAN
JG`s ideer stoppet ikke med dette. Han hadde allerede planene klare for å opprette en bank i Rosholt. Med en kapital på $10000 åpnet banken dørene den 6/2-1904. Hovedaksjonæren var JG selv med 70%, mens tre av hans sønner eide 10% hver.
Men bankvirksomhet kunne være ”skumle saker” også den gang. Den 4. september 1924 stormet 2 bevæpnede menn inn i banklokalet med hensikt å rane den. En tredje mann sto vakt på utsiden. Men bak skranken satt JG`s sønn, Carl. I god gammel western stil, trakk han fram en revolver han hadde liggende under disken. Flere skuddsalver ble avløst mellom Carl og ranerne, før inntrengerne la på sprang mot den ventende bilen utenfor. En gruppe frivillige under ledelse av Rosholts konstabel; Ingwald Hanson, satte ganske umiddelbart etter ranerne. Senere samme dag ble de innhentet, men ville ikke overgi seg. Dermed oppsto det nok en skyteepisode, hvor den ene raneren ble skutt og drept på stedet. Få dager senere ble de to siste ranerne fanget av de lokale mannskapene, etter at de hadde prøvd å gjemme seg i et skogsområde i nærheten.

LEDEREN
J. G. Rosholt var en måteholden mann, men han var rettferdig og skal ha vært svært gavmild. Dersom offergavene til kirken ikke stemte helt med budsjettet, var han snar med å gi det mellomværende ut av egen pung. Han donerte også land for utbygging av byens parkanlegg og han ga midler til å få reist en skole i Rosholt. Derfor var det ikke unaturlig at da landsbyen fikk ”bystatus” i 1907, ble det han som ble byens første president.
Da automobilene så smått hadde begynt å innta Amerika, var JG den første i Rosholt som kjøpte seg en. Det var selvfølgelig en amerikaner, en Buick.
JG døde i Wausau i Wisconsin den 29. mai 1929, nær 79 år gammel.

IDAG
Den lille byen, som har det eneste norske bynavnet i Portage County i Wisconsin, lever fortsatt i beste velgående. Riktignok lever det ingen av Røsholtslekten der i dag, det gjør imidlertid rundt 515 andre, også folk, hvis forfedre en gang hadde tatt den lange veien fra ”Mor Norge” med reise over Atlanterhavet.

Julius Rosholt
ble født som femte barnet, på farsgården nær Scandinavia den 27. august 1854. Akkurat som broren JG, måtte han tidlig være med å hjelpe sine foreldre med gårdsarbeidet. Likevel likte han bedre å gå på skolen, og gikk på distriktets skole fram til han var 16 år. Da fikk han låne $30 av en fetter, fordi han ville fortsette utdannelsen i Waupaca, ikke langt unna. Etter 3 måneder var disse pengene oppbrukt. Derfor søkte han om og fikk faktisk tildelt et lærervikariat nord i fylket, noe som ga han den svimlende månedslønnen på $28. Da dette vikariatet var over, fikk han et nytt engasjement et annet sted. Disse engasjementene hadde etter endt innsats gitt ham tilsammen $225 i oppsparte midler !

UNDERVISNINGSTIDEN
Pengene var riktignok brukt opp etter første året på ny skole, men ved hjelp av litt hjelpende undervisning av andre elever, salg av bøker og kart, samt lån fra venner fikk han sitt diploma med ”bare” $700 i gjeld.
Etter dette ser ut til at han fikk en slags rektor stilling ved “the high school” i Grand Rapids, Wisconsin, og Julius Rosholt ble der i 3 år. Under denne tiden innså han at undervisning egentlig ikke akkurat var hans gate. Det lå så mange andre muligheter der ute! Men etter disse 3 årene var gjelden betalt, og tiden var inne til nye eventyr.

*EN BANK, TO BANKER, TRE… *
Det var oppe i nordvest mulighetene lå, mente Rosholt, derfor dro han med sin kone til Mayville i Nord Dakota, hvor han kjøpte seg landområde i 1881. Etter noen få år som hardt arbeidende bonde, kom sjansen i 1885 til å bli medeier i ”the Bank of Mayville”. Umiddelbart solgt han gården og satte pengene inn i eierinteresser i banken. Ikke lenge etter hadde han kjøpt ut de andre to medeierne, og isteden knyttet til seg sin gode venn fra skolen, George B. Albee.
I 1887 organiserte han en nasjonal bank med Albee som president og seg selv som kasserer. Men dette var bare den spede begynnelsen. Bare i Nord Dakota fikk de opprettet 15 banker i forskjellige byer, etter hvert også 5-6 stykker i andre stater.

DET FØRSTE TOG
Men Julius Rosholt stoppet ikke der. Hans optimisme, enorme pågangsmot og kløkt brakte ham inn på jernbane bygging! I 1906 satte han optimistisk i gang med byggingen av en jernbanelinje som knyttet Swan River i Minnesota til den kjente Great Western Railroad. Da den var ferdig bygget, solgte han den med god fortjeneste til et annet jernbaneselskap.

EN NY BANE
Ryktene om hans dyktighet også når det gjaldt jernbanebygging, spredde seg og i 1912 fikk han forespørsel fra en gruppe gårdbrukere nær Veblen i Syd Dakota, om hjelp til bygging av en ny linje for dem. Han tok utfordringen på strak arm, og dro ned for å se på området. Han ble overrasket over hvilke fantastiske muligheter det lå her i dette fruktbare området og han forsto hvilken besparelse en jernbaneforbindelse ville kunne gi de tilstøtende bøndene. Flere av bøndene hadde over 40 kilometer til nærmeste markedsplass, og det tok dem nesten hele vinteren å få fraktet høstens avlinger fram dit!

Slik så ROSHOLT i Syd Dakota ut i 1914.
Julius Rosholt inngikk en avtale med jordeierne langs linjen om en investering, mot et gjeldsbrev i selskapet. Dermed startet byggingen av jernbanesrekningen mellom Fairmont i Nord Dakota og Grenville i Syd Dakota, en strekning på rundt 150 kilometer. En av ettervirkningene av denne utbyggingen, var grunnleggelsen og oppblomstringen av 9 nye byer langs linjen. Senere ble anlegget solgt til Soo Railway Co.

ÆRES DEN SOM ÆRES BØR
Ved salget fikk jordeierne igjen halvparten av det de hadde investert, samtidig som verdien på deres eiendommer hadde øket fra ca $2,50 pr mål til $6,25. Overalt rådet det stor takknemmelighet for hans arbeid. Da en av byene langs linjen gjennom Roberts County etter hvert skulle gis et navn, virket det nesten naturlig at den ble døpt ROSHOLT, den også. Både den lille byen og postkontoret som bærer Rosholts navn, lever videre i beste velgående den dag i dag.
I det første nummeret av byens første avis; Rosholt Review, den 4/12-1913 kommer det tydelig fram mellom linjene at denne framgangsrike mannen også må ha hatt en lun form for humor. En av hans favoritt setninger på denne tiden var; …

”Min jernbane er kanskje ikke så lang som mange andres, men den er like bred !!”

Postkort sendt fra ROSHOLT Syd Dakota den 30. august 1949. Sendt til byen St. Paul i Minnesota. Jan Einar Bredal samling

ROSHOLT I DAG
Julius Rosholt, som døde i Hennepin i Minnesota den 29. mars 1928, bodde ikke selv i ROSHOLT i Syd Dakota, han hadde slått seg ned i Minneapolis. Men den lille byen beboes i dag av 419 personer, kanskje også noen av norsk herkomst.
Hadde det ikke vært for den første verdenskrigen, ville han nok fortsatt med jernbanebygging, isteden drev han med investeringer i flere typer geskjefter helt fra Canada i nord til Mexico i syd.

PS;
Også var det den lille landsbyen ROSLYN i Syd Dakota, som ligger rett ved ROSHOLT og Lynn Lakes! Ja, vi aner vel hvor dette navnet kommer fra?
I Minnesota finnes Rosholt Creek og Rosholt Lake i Itasca fylke.

KILDER;
Bygdeboka for Lardal.
Our County, Our Story; Malcolm Rosholt
Div info fra; Rosholt org.
The Norwegian-American Historical Association.
Audun Norin ; Takk for god hjelp.

LARVIK, Emmons fylke, North Dakota 1899-1902. Samlet og redigert av Jan Einar Bredal

Egentlig skulle de vært returnert for lenge siden, de stappfulle bæreposene og den tunge og slitte brune kofferten opprinnelig fra mellomkrigstiden. Men det var noe spesielt med disse memoarene og nedtegningene som Larvik bonden i så mange år, daglig hadde lagt sin sjel i. Stadig hadde jeg tatt frem en mindre bunke A-4 ark, noen håndskrevet, andre igjen skrevet på en gammel skrivemaskin, etter hvert som årene gjorde håndskriften skjelven.
Så kom det en fin og varm sensommer søndag, hvor godstolen på verandaen var et godt sted å stresse ned sammen med noen sider fra arkivet. En av bæreposene sto lagom til og i denne nærmest ”fotkomprimerte” posen stakk det opp et tjuetalls ark, som jeg for letthets skyld grep tak i. Deretter satte jeg meg godt til rette, med kaffekoppen ikke langt unna.
Det første arket viste seg å være en del av oppsettet til familiens slektshistorie, alt maskinskrevet…. Nei, ikke alt, på ett sted var det gjort en håndskrevet korrigering; ”Canada” var overstrøket og erstattet med ”USA” !! Det var denne korrigeringen som tiltrakk seg oppmerksomheten. …
Kunne dette virkelig være sant ?…
Var dette nøkkelen til forklaringen på ett lite stykke norsk historie i USA?

Anna Karoline het hun, den unge piken historien begynner med. Hun var datter av Anne Kristine og Peder Madsen, bondeekteparet som bodde på gården Anisrød ( Annisrød ) i Brunlanes utenfor Larvik.

Gården Anisrød Brunlanes i Brunlanes utenfor Larvik, var Anna Pedersens hjemsted
. Jan Einar Bredal fotosamling

Jenta ble født som det femte barnet i rekken på 10, i 1870. Hun utviklet seg
til å bli en klok, populær ung dame, nevenyttig og rask til bens. Som 20-åring hadde hun post hos en av Larviks mer velstående forretningsmenn. Men omtrent 3 år senere ville hun dra til Amerika. Det fortelles at der ventet en ung mann og de skal vissnok ha vært ”engaged to be married”.
Turen over ble en hard påkjenning for den unge damen, og selv med en velmenende reisekiste full av fersk mat, var det bare så vidt hun kom velberget over. Turen skulle vise seg var betydelig lenger enn holdbarheten på den omtenksomt nedpakkede ferskmaten !…

Anna Pedersdatter som ung. Jan Einar Bredal fotosamling

Målet var LaGrace i South Dakota.
Da hun gikk av toget 5 dager etter avreisen fra Chicago, så hoven i føttene at hun ikke torde ta skoene av, i redsel for ikke å kunne få dem på igjen, fortelles det at hun ble møtt av sin forlovede. Ryktene forteller også at herren vissnok ikke var fornøyd med hva han så, den nyankomne forloveden var slett ikke slik han husket henne fra før han dro til Amerika ! Dermed brøt han forlovelsen. Alene, sikkert også fortsatt syk etter reisen, forkastet av kjæresten, hadde hun likevel styrke til å kontakte andre norske i LaGrace, hvor hun snart var i arbeid i en av stedets handelsbedrifter.
Det var gjennom norske her, at hun ble tilbudt undervisningsarbeid på ”Vacation Bible School”. På et religiøst møte, hvor hun blant annet så vakkert sang ”I den himmelske Stad, Der hver Tunge er glad”, kom hun etter hvert i kontakt med den 53 årige Knudiana ( også sett skrevet Knudianna ) Støle, eller Stolee som navnet hadde blitt i Amerika. Knudiana ble raskt glad i denne vakre unge norske kvinnen, og tenkte straks at dette burde bli en god kone for sin så hard arbeidende sønn, Brynhjolf Jakobsen Støle. Ikke lenge etterpå var Anna invitert på middag og hun ble introdusert for Brynhjolf og resten av familien.
Hvem var så denne gjestfrie Støle familien ?… Noen kilometer nordøst av Haugesund i tidligere Skåre kommune, i 1911 slått sammen med Haugesund, ligger gården Støle. Så vidt jeg vet, kan slekten føres så langt tilbake som til rundt 1260. Og det var her Brynhjolf ( senere bare kalt ”BJ” ) ble født i 1866. Moren var Knudiana Brynjulvsdatter Røvær ( Røver/senere; Rover ) og faren Jacob Johannes Mikkelsen Støle. Familien hadde drevet med noe jordbruk på den lille gården, en del fiske og litt skomaker virksomhet.
Allerede før 1869 hadde medlemmer av familien søkt lykken i ”the Promised Land” på andre siden av Atlanteren. Det var under et besøk tilbake i Norge i 1882, at en utvandret onkel, Halvar, overtalte BJ til å bli med, når han igjen skulle over til Amerika i 1883. De to kom seg over til Glasgow, hvor de fikk plass på dampskipet ”State of Nebraska”. Målet var Kelso i Dakota Territory, hvor de ankom den 24. april 1883. BJ`s far og mor med flere av barna emigrerte tre år senere.
Den norske kontingenten økte kraftig i denne perioden, og nykommerne ble godt hjulpet av de som allerede hadde kommet godt i gang, både av de norske og andre som allerede hadde vært gjennom den harde etableringstiden. BJ arbeidet delvis hos sine onkler B. B. og H. B. Røver for å
betale gjeld. De hadde hjulpet ham å finansiere turen. Skolegangen hadde det vært så som så med for BJ, men for blant annet å lære seg mer engelsk ble vintrene 1885 – 87 delvis brukt til skolegang inne mellom annet arbeid. Det var på den tiden familienavnet ble forandret fra STØLE til det
mer amerikanske …STOLEE. ( Dette skal vissnok ha hørt litt ”finere” ut enn man bare omgjorde Ø`en til O og lot det være med en E !! )

Brynhjolf Stolee som ung. Jan Einar Bredal fotosamling

Ønsket om å kunne skaffe seg ”free homestead land” og kunne drive sitt
eget kom etter hvert sterkere fram hos BJ. Våren 1887 var beslutning tatt.
Ryktene om store gresshoppersvermer som spiste avlingene i større deler av
søndre Dakota i 1886, gjorde at valget falt på ett område i Emmons County i nordre del av det som den gangen het Dakota Territory.
Ukjente som de var med det nye landet, burde de kanskje ha fulgt gresshoppenes instinkter, de visste hvor lite denne delen av Missouri dalen hadde å tilby !
BJ og Brynhjolf Østrem, to fettere, hadde kjøpt seg hvert sitt oksespann med prærievogner. Dermed var de klare til å ta fatt på den omtrent 400 kilometer lange og utrolig slitsomme turen mot sine forhåpentligvis framtidige hjem, en reise full av utfordringer. Det hadde nærmet seg slutten av mai måned i 1889, når de endelig, etter tre strabasiøse uker, var fremme i den sydvestre delene av Emmons County. Gjennomsnittelig framdrift hadde vært på 20 kilometer i døgnet.
Dette ble starten på den etter hvert store kolonien av norske utvandrere i det nye området. Året etter var flere av BJ`s familie også ankommet til denne delen av Missouri dalen.
I årene som fulgte foregikk det et stort arbeid i å bygge opp et velfungerende samfunn blant nybyggerne. En liten kirke var blitt bygget av den tykke gresstorven, og snart var man i ferd med å få til en skikkelig skoleordning for barna. Da en del av mennene i distriktet kom sammen for å organisere skolen, var det BJ som ble valgt som distriktets første leder. Og torvhytta som BJ hadde bygget for sine foreldre, før de kom fram, ble nå tatt i bruk som skolestue. Den var ikke stor, bare ca 3 × 4 meter, med ett vindu i hver ende og en inngangsdør. Jordgulvet ble erstattet med tømmergulv og noen enkle bord og stoler ble tillaget, nok til å dekke behovet for de første 12 elevene.
Noen av nykommerne hadde ”høyere” utdanning med seg fra Norge, og snart var det også dannet en ”biblioteks forening” i det nye samfunnet. BJ var også her leder i flere år. Det ser ut til at han har vært en av drivkreftene i oppbyggingene av bygda, men han var fortsatt ungkar.
Moren, Knudiana, hadde stadig gått og drømt om at han skulle finne seg en søt og god, drivende kone. Når hun nå hadde blitt så begeistret for denne nyankomne Larvikspiken, måtte bare hun introdusere henne for BJ ! De må fort ha fått gode følelser for hverandre, for allerede 25. mars 1894 forlovet de seg. Giftemålet skjedde 19. mai samme vår, slik at de var ferdige til våronna!
Årene 1893 til 97 hadde vært usle for bøndene i Dakota. Store deler av avlingene hadde tørket inn og innkomme var lite. Man så snart behovet for å ha flere ”ben å stå på”. Skulle de handle nødvendige varer måtte de dra flere kilometer til nærmeste landhandel. De hadde 4 valg i dette området, alle ganske langt unna og alle eid av Hollendere ! Dette har nok falt nordmannen BJ og andre av hans familiemedlemmer tungt for hjertet, og gjennom irritasjonen vokste sakte ideen om ”Larvik prosjektet” fram, med blant annet egen landhandel. Ja, tanken om et eget posthus var heller ikke fjern.
BJ, foreldrene og ett par andre bestemte derfor at broren Haakon, som var liten av vekst og egentlig ikke var en farmer type, skulle drive landhandleriet.
Det ble inngått en avtale med en kjøpmann i Thule om levering av varer for salg på prosentbasis og det var BJ som signerte avtalen, siden Haakon
bare var 16 år !

Kart som viser bosetterne i en del av grenseområdet mellom Nord og Syd Dakota på slutten av
1890-tallet.Utrolig nok er ”LARVIK PO” avmerket på kartet rett ved B. J. Stolee`s gård !!
Jan Einar Bredal samling.

Vinteren 1898–99 ble det slept tømmer fra Eureka, drøyt 60 kilometer unna, for å bygge ”a general country store” ikke langt fra BJ hus. Driften var i sving alt fra våren 1899, og gledelig nok hadde de også fått lov til å drive et postkontor.
Nok en gang var det BJ som måtte skrive under, derfor var det han som ble
”utpekt” som POSTMESTER ! Men det var den 16 år gamle Haakon som sto for driften og han likte å kalle seg ”assistent” !

HAAKON Stolee, Postassistenten. Jan Einar Bredal fotosamling
Navnet på postkontoret har jeg en sterk følelse av at enten er gitt til ære for fru Anna ( Pedersen ) Stolee og henne drømmer om byen hun utvandret fra hjemme i Norge, eller kanskje navnet helt og holdent var bestemt av henne. Utrolig nok fikk det nemlig navnet ”LARVIK, North Dakota”, og var i drift fra 27. mai 1899, antagelig med eget stempel, med samme tekst !
Men det som så svært lovende ut, skulle snart vise seg langt tyngre. Ryktet om en ny jernbanestrekning ikke langt fra landhandleriet, gjorde framtidsutsiktene usikre. Bankkontoen ”nektet” i tillegg å øke like mye som regningene ! Men da Haakon allerede sent på høsten 1900 valgte å selge driften, var dette likevel mest på grunn av at hans hjelp trengtes hjemme på foreldrenes gård.
BJ og Haakon hadde også en søster som het Amalia. Hun var født i februar 1878 i Norge, som familiens åttende barn. En dag da hun var rundt en 6 – 7 år gammel, skulle hun ut å levere formiddagsmat til sin far og noen andre som arbeidet på gården. Samtidig lot de et søppelbål brenne i nærheten. Da Amalia gikk tilbake til huset, hadde en glo hengt seg fast i kjolen hennes. Snart var den i full fyr, og før den lille piken hadde funnet en vannpytt å kaste seg i, var store deler av den spede pikekroppen kraftig forbrent. Smertene var uutholdelig, og selv de beste legene i Bergen hadde lite å stille opp med for å hjelpe henne. Etter å ha vært på sykehuset i rundt to år, ble
hun likevel med foreldrene og en bror da de dro den lange turen til Amerika.

AMALIA STOLEE som ung. Jan Einar Bredal fotosamling.
Også i Dakota prøvde leger å hjelpe, men den hardt skadede piken forble invalid hele resten av sitt liv. Likevel, man hørte aldri at hun klaget og da landhandleriet ble solgt flyttet BJ postkontoret til foreldrenes hus. Nå var det Amalia som ble utpekt som ”Postmesterinne”. Denne jobben beholdt hun helt til hun nok en gang, den 13. november 1902, ble innlagt på sykehus, denne gangen på Deaconess Hospital i Chicago. Det vil si, antagelig ble postkontoret lagt ned noen dager tidligere; nemlig den 31. oktober i 1902.
Kun avbrutt av et kort besøk hos sin bror, ”assistent postmester” Haakon, som nå var blitt pastor i Dodgeville, Wisconsin, ble hun i Chicago til hun døde i påsken 1916, bare 36 år gammel.
BJ`s kone, Larvikspiken Anna, hadde i mange år vært sykelig, legene mente hun ikke tålte klimaet i Dakota ved siden av det harde arbeidet på prærien.
Hun som var et naturelskende menneske, savnet mer og mer fjellene, vann, trær og synet og lukten av blomster. Da sykdommen ved påsketider 1902 hadde blitt så ille at det sto om livet hennes, fikk BJ beskjeden om at de burde flytte lenger nord eller hjem til Norge, hvor luften og klimaet var bedre. Valget falt på til slutt på Alberta området i Canada. Den canadiske staten trengte flere settlere og tilbød nykommere fritt land og fri reise. I midten av juni 1902 var igjen de fleste av BJ og Annas familie samlet. Denne gangen i Wetaskiwin omtrent 60 kilometer utenfor Alberta, Canada.

Med dette slutter også historien om ”LARVIK postkontor” i North Dakota for denne gangen. Historien har nok ligget der hele tiden, men det var denne håndskrevne rettelsen, som er opphavet til dette lille innlegget om ”LARVIK” i Nord Dakota……….

Originalen fra den nevnte bæreposen. Den som ble opphavet til denne lille fortellingen. Jan Einar Bredal fotosamling

Kilder;
Thomas Anisrød, … Bonden fra Brunlanes, som skrev sine ”memoarer”.
Constance Stolee; … “The Groth of My Twig“, en autobiografi fra 1923.
Hun var Anna og BJ tredje barn.
Haakon J. Stolee ; …”Postassistentens” minner fram til 1905.
Samlet og utgitt av Charlotte Larson, Helen Solberg og Ruth Johnson i juli 1963.
Gunn Huglen; … Med mange takk for utlån av materiell, bilder, kart og familie memoarer.
Audun Norin ; … Takk for utlån av materiell, som ga opptakten til historien.