I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord brunlanes

Jeg har et flott familiebilde som skal være fotografert av fotograf Albinus Pettersen Bye (A.P.Bye) ca 1895-1900. Jeg har en mistanke om at bildet kan være tatt i Hedrum eller andre steder i Vestfold. Denne fotografen skal ha vært omreisende og blant annet tatt flere slike familiebilder foran hjemmene deres. Det er vel for mye forlangt at noen skal ha sett eller vet noe om akkurat dette bildet, men kanskje noen sitter inne med tilsvarende bilder fra denne fotografen, slik at det går an å sirkle inn stedet det kan være tatt. Jeg elsker dette bildet og skulle gjerne visst mer om det

Fægte- og Dansemester Hansen fra Fredriksværn

Fægte- og Dansemester Hansen fra Fredriksværn.
Samlet av Jan Einar Bredal
Tidligere publisert i Nesjar, Årsskrift for Brunlanes Historielag 2005 – 2006.

I et avisutklipp, dessverre uten forfatter, som skal stamme fra en av New Yorks aviser straks etter 1900, finner vi en historie som viser seg ved nærmere undersøkelser, å gi innblikk i flere sider av norsk utvandring til Amerika midt på 1800-tallet. Historien starter omtrent slik; .…

“I 1840 kom en slup etter 16 ukers seilas inn på New Yorks havn. Ombord på denne sluppen var Fægte- og Dansemester Hansen fra Fredriksværn, hans hustru, fem døtre og 3 sønner. I 1840-årene var Wisconsin fortsatt emigrantenes Mekka. Området var ennå Territorium, urskogens døtre og sønner gled fortsatt omkring på bløte mokasiner, men landet ble nå gitt fritt til dem som ville ha det. Og Fægte- og Dansemester Hansen leide en elvebåt og dro opp Hudsonelven til Albony med sin hustru, sine fem struttende døtre og tre sterke sønner. Fra Albony dro de i karavane vestover og fant ut det beste stykke land og bygde seg blokkhus.
En dag var Fægte- og Dansemæster Hansen og hans tre sønner ivrig opptatt med å temme ett par nylig innfangede hester, da de langt borte ser fem ryttere komme galopperende mot dem. Hansen og sønnene går inn i blokkhuset og lader for alle tilfellers skyld sine geværer med dobbel ladning. Men de fem rytterne hever sine geværer, skyter i luften langt unna og stopper hestene sine foran blokkhuset. Inne sloss de fem døtrene om å få titte gjennom skyteskårene, for de fem rytterne utenfor var unge, vakre, solbrente menn og den vakreste av dem svinger sin solhatt og roper på godt norsk… om ikke dette var Waukeshon og om ikke dette blokkhuset tilhørte Fægte- og Dansemester Hansen fra Fredriksværn? – «Jo», kom svaret fra innsiden og dørene ble åpnet på vidt gap. De unge mennene sprang fra hestene sine og spurte å få se på de fem døtrene. Mennene hadde kommet fra den andre siden av skogen, hvor ryktene hadde gått om disse fem svært vakre unge norske pikene som bodde her.
Hansen inviterte de fem guttene inn, alle i en alder av 20 til 25 år og tydeligvis svært gifteferdige…. Og pikene var unge og livlige! Den eldste var 21 år, Caspara het hun, og ble enig med den eldste av de unge mennene, nordmannen James D(enoon) Reymert. Han var bror av avdøde Brigadelege Reymert fra Kristiania. De andre beilerne ble i full fart enige om de andre fire vakre unge pikene. Det var fire amerikanere som het John M. Watson, Charles E. Jenkins, William Hills og Johnes. Dermed fikk Fægte- og Dansemester Hansen 5 svigersønner på en dag!
De unge mennene skal ha tatt opp land i en ring rundt sin svigerfar og de hjalp hverandre med å bygge blokkhus og å rydde land. Da regjeringen skulle ha bygget en vei gjennom skogen, påtok Reymert seg dette arbeidet, og kalte inn alle de norske emigrantene i området til innsats. Sammen med sine svogere bygde de et sagbruk, fikk ryddet vei gjennom skogen og over myrene ble det lagt plankevei ….”
…. Er det så noe hold i denne fantastiske kjærlighetsberetningen eller hører vi her bare et eventyr? Fantes det virkelig en Fægte- og Dansemester Hansen fra Fredriksværn, frodige døtre og solbrente, unge beilere og kanskje et lite virkelig eventyr i tillegg?

La oss først se på
«Fægte- og Dansemesteren», Brunlanes og Fredriksværn.
Hans egentlige navn viser seg å være Anund Hansen og det ser ut til at han ble født i 1793 eller 94 av foreldrene Hans Gundvaldsen og Maren Nielsdatter. Den 22. november 1817 giftet han seg med Marie Caspersen (Caspersdatter ) Rogstad ( f. 9. september 1792 ) i Vestby kirke i Akershus. Hun var datter av Casper Olsen Rogstad og Anne Marie Levorsdatter Bjørnstad. Anund selv er nedtegnet med yrket «gymnastikklærer og dansemester ».
Hvor Anund Hansen ble født er usikkert, men ved folketellingen i 1801 ser det ut til at han hadde oppholdssted i Fredrikstad. Her var hans far, Hans Gundvaldsen, den gang 46 år, musketer. Det vil si en bevæpnet infanterist i forsvaret. Som våpen bar disse musketere vanligvis et munnladet, glattløpet gevær, kalt muskett. Det er ikke urimelig å tro at faren tjente ved Fredrik-stad Festning og at sønnen her fikk grobunn for sin militære karriere.
Hva så med Fredriksværn, hvor marinebasen allerede i mange, mange år hadde vært av stor betydning? Kunne Hansen også ha tilknytning til dette området. Også her har historien et godt sannhetsgehalt. Ved studier av Brunlanes bygdebøker finner jeg at på gården Østre Halle, bruk nr. 3, var det i årene 1822 og 1823, bosatt en Amund Hansen. (Det skyldes å gjøre oppmerksom på at gamle nedtegninger her, som så ofte ellers, inneholder skrivevarianter. Navnene Anund og Anundsdatter, blir derfor ofte til Amund og Amundsdatter!) Der sto det også nedtegnet at han var lærer ved sjøkadettskolen (i Fredriksværn !).

Kan dette ha vært et naturlig område for Hansen å ha oppholdt seg i? Fredriksværn Værft med kanalen (Foto: J. B. Carlsen 50).

Med sitt velutstyrte verft og sin gunstig plasserte festning, ble ikke unaturlig, Fredriksværn, hovedstasjon for den norske marineflåten fra 1814. Det Kongelige Norske Søcadetkorps (Sjøkrigsskolen) hadde blitt opprettet her ved kongelig resolusjon av 23. desember 1816. Ett snaut år senere, den 27. november, ble den høytidelig åpnet av admiral Fabricius.
Ut fra hva vi vet om den tids kampformer og våpenbruk, synes det umiddelbart svært naturlig at sjøkrigsskolen knyttet til seg fagfolk som denne «Fægtemester« Hansen. Kadettene her i Fredriksværn hadde etter reglementet fra 1816 hele 46 timer med undervisning per uke. Av dette skulle 4 timer inneholde opplæring i følgende «fag»; … gymnastikk, DANS, svømming, FEKTING, kanon- og geværeksersis. Det ble opprinnelig ansatt en lærer til undervisning i gymnastikk og fekting og en til danseundervisning. (Det fortelles også at da skolen ble opprettet lå handelsstanden i Fredriksværn fullstendig nede. Særlig bedre var ikke i Laurvig. Derfor måtte uniformsklær, sabler og geværer bestilles fra Kongsberg, mens gymnastikkapparater kom fra Kragerø.) Marinemuseet i Horten forteller at det var mulig at man under Dansketiden og i Danmark hadde «fægte- og dansemestere«, men de finner ikke grunnlag for den tittelen i Fredriksværn og Norge. (Vi vet fra Danmark at fekting var en slags «rikmannssport», og på 1700-tallet hadde man der ansatt en «stats-fægtemester» og det var fekteskoler. Kjøpstadfolk bar korder, og det fortelles at på Jylland så man også bønder med korder ved sin side, til og med i kirken til alters! )

Dessverre finnes det så vidt vites ingen bilder av vår Herr Fægte- og Dansemester Korporal Hansen. Når det i tillegg fortelles at Stortinget nektet å bevilge midler til nye uniformer, endte det med at ble soldatene utstyrt med et bråkete mylder av uniformsvarianter, også gamle danske etterlatenskaper. Derfor får leserne ta til takke med denne tegningen fra Fritz von Dardel`s hånd, utført rundt 1855 – 60. Han var den gang kronprins Karl`s adjutant og var med kronprinsen på Norgestur i 1856.

Det er ikke helt uproblematisk å knytte Anund Hansen nærmere til
Sjøkrigsskolen i Fredriksværn.
Men blant lærerstaben ved Sjøkrigsskolen var det ansatt en herre med navnet Anders H. Hansen. Når jeg velger å tro at dette er Herr Fægte- og Dansemester Hansen, er det blant annet fordi ansettelsesperiodene er så riktige. Denne Anders Hansen (hvis navn av en eller annen grunn kan ha blitt tilpasset «forholdene») hadde engasjement ved skolen i 2 omganger. Først fra 16. september 1819 til 31. mars 1823, hvilket passer svært godt inn i tiden da to av hans døtre ble født og døpt i området.—Neste ansettelsesperiode var fra 1. september 1831 og varte fram til 17. august 1843. (Hvorvidt dette kanskje ikke skulle vært 17/8, men heller er feilskrevet/feiltydet for 17/3 (17. mars ), ville det passet noe bedre inn i det korrekte tidsbilde. Hvem vet?)
Nå viser det seg at Hansen ikke var ansatt som «FÆGTE- og DANSEMESTER«, men bare som KORPORAL! Med denne militære rangen virket han som voltigeurmester (gymnastikklærer) i fagene; GYMNASTIKK, FEKTING og DANS!! Hvilke fag, akkurat vår mann, bar spesielle kunnskaper i. Uten om dette, skal han også i perioder ha fungert som regnskapsfører ved forsvarsforlegningen.
Om Anund Hansen fortelles det at hans kunnskaper innenfor fektefaget var viden kjent. Mange søkte spesielt om å la seg undervise av ham. Til og med fra utlandet skal det ha kommet offiserer for å nyte godt av hans fagkunnskaper på området.
Historiene forteller også hvilken fremragende idrettsmann han skal ha vært. Spesielt dyktig må han ha vært på skøyter. Om vintrene, når isen hadde lagt seg, ble det lagt til rette for en ”traverbane” mellom Risøya og Langøya i Fredriksværn. Her hadde offiserene små travkonkurranser. Da fortelles det at Hansen moret seg med å hoppe over hesteryggene, mens han gikk på skøyter. Dette samtidig med at hestene var i fullt trav!

De mange barna.
Familiens eldste datter var Hanna Martine Anundsdatter, Hun hadde kommet til verden på gården Rogsti i Vestby i Akershus den 21. juli 1818.
Folketellingene for USA i 1850 viser at hun bodde i Manitowoc i Wisconsin, sammen med sine to barn; Harold og John E. Watson (2 og 3 år gamle). Far var den gangen ikke til stede, men skal vi gå ut fra barnet John E. Watson`s navn, ble hun som historien forteller, gift med John M. Watson!

Deretter så Anne Caspara Anundsdatter dagens lys den 29. desember 1819. Hun ble født i Fredriksværn (Stavern) i Vestfold på den tiden faren var ansatt ved Sjøkrigsskolen … Og det var som nevnt henne, (selv om hun altså ikke var den eldste datteren!) som ble gift med den 21 årige solbrente nordmannen James Denoon Reymert (se egen omtale lenger nede). Det skjedde i 1844.
Om James alltid var like tilfreds med sin Caspara, synes noe usikkert, om vi skal stole på et brev han en gang sendte til en slektning i New York. Der skal han ha skrevet følgende; «Caspara er all right, August, hvis hun nå og da bare kunne ha vært litt mer uenig med meg. Hun sitter i stolen sin og strikker og strikker, og til alt jeg sier svarer hun; «Yes, James, You are right, James» - jeg bare sier deg dette, jeg nærmest tåler det ikke!«
Eldste sønn til Hansen var Hans Martin Hansen som ble døpt den 3. august 1821 i Skien i Telemark.
Tredje datter ble Olava Marie Hansen, litt usikkert når og hvor hun ble født, men hun ble døpt (ifølge kirkebøkene) i Tanum kirke (utenfor Stavern) i Brunlanes kommune i Vestfold. Datoen var 31. august 1823. Også dette passer svært godt med fars bosted på gården Østre Halle i årene 1822 og 1823.
Olava Marie står også oppført i folketellingene for USA i 1850. Hun skal da vært bosatt i Peoria i Illinois og vært gift med John A. Hillis, en den gang 32 år gammel advokat.
Så ble Salie (Sally) Anundsdatter født 4. desember 1824 i Vestby i Akershus. Salie giftet seg den 12. desember 1846 med Charles Edward Jenkins.
Sønnen Magnus kom til verden i 1825 (muligens i 26 ?).
Siste pike Amboline Hansen, født 24. august 1826 i Vestby i Akershus.
Historien viser at hun ble gift med Kiler (Kyler) Kent Jones, som hadde blitt født 13. april 1825 i Forestville i Chautauqua i New York. Det tyder på at de giftet seg i 1851. Som fortellingen sier, var han aktiv med på utviklingen av settlementet, og da borgerkrigen startet ble han også med der, …en tid var han faktisk med i den norske oberst Heg`s skandinaviske regiment, som «second-in-command» under oberst Heg, med tittelen «Lieutenant Colonel». (Jones og Heg var nok gamle kjente fra tiden i det norske nybyggersamfunnet i Muskego.)
Siste barnet var Harald Anundsen. Også han kom til verden i Vestby, han den 15. august 1828.

Utvandret så denne store familien til Amerika?
I 1842 skjer det en forandring i det militære skolesystemet i Fredriksværn. ”Den militære Drengeskole”, som hadde blitt opprettet i 1817 og som skulle være en slags forskole for det sjømilitære korpsets skole, ble vedtatt lagt ned med siste kull i 1845. Om Hansen hadde undervisning ved drengeskolen er uvisst, men forandringer ved lærerstaben i det sjømilitære korpsets skole etter dette, kan ha ført til at han har vurdert sin stilling. Usikkerheten rundt nedbyggingen av de militære aktivitetene i Fredriksværn til fordel for oppbyggingen i Horten, har han sikkert følt på kroppen.
(Under 1840-årene ble Fredriksværns militære verdi redusert. Materiell og deler av skolesystemet ble flyttet til Horten. Byens ”liv og farge” ble sakte forandret på en slik negativ måte at byen på folkemunne ble omtalt som et ”fillehull” og ”som man kom i trist humør ved, straks man satte foten i land”.)
Etter å ha heist anker fra Langestrandsreden ved Laurvig (Larvik) havn, vært inntil kai i Frederiksværn (Stavern) for også å ta opp passasjerer, forlot Briggen «Washington» Langesund den 2. mai 1843. Kapteinen var marineløytnant Herman Rosen Smith og skipet, som hadde blitt bygget i 1841/42 ved Osebakken i Porsgrunn, var registrert med Porsgrunnshandelsmannen H. E. Møller som eier. ( I Joh. N. Tønnessens bøker; ”Porsgrunns historie”, forteller han at Porsgrunn var en av de 5 store emigrantbyene i Norge. Det første skipet som seilte ut Langesundsfjorden med emigranter på vei til Amerika, var akkurat briggen ”Washington”, året var 1842 og reisen hadde begynt i Laurvig den 3. juni det året. Han forteller videre at skipet med stor sannsynlighet allerede ved byggingen var innredet for emigrant fart. Den ble utklarert fra Laurvig, fordi eieren hadde inngått avtale med Fritzøe om frakt av jern fra Fritzøe Jernverk i Larvik til Amerika! Jern og emigranter var en vanlig kombinasjon på den tiden. Det fortelles også at kaptein Smith var en mann med et stort hjerte for sine passasjerer.
(Og … fra en samtidsartikkel i Morgenbladet; … ”om ikke skilsmissen fra fedrelandet hadde gjort noe tilsynelatende stort inntrykk på vårt utvandrede fjellfolk, så var skilsmissen fra briggskipet ”Washington” en desto mer rystende scene; de gråt som barn og velsignet kapteinen for hver dag de hadde vært sammen og takket ham for hans omhyggelighet mot dem.”)

For å forstå hvilke påkjenninger emigrantene satte seg ut for om bord på de gamle emigrantskipene, trengs ikke mer enn en titt på denne tegningen fra ca. 1866 og seilskipet
”Ægir”.

Far Hansen står oppført i den 85 personer lange passasjerlisten som; .…
A. Hansen, … artist! Navnene på kona og alle barna følger deretter på løpende bånd, hver og en nedtegnet med Hansen som etternavn. Kanskje er det her, i denne tidsperioden, ved emigrasjonen til Amerika, at Hansens flotte tittel begynner ”å våkne til liv”? Antagelig ville hans status i «de store mulighetene land« bli vesentlig hevet om han presenterte seg som «Fægte- og Dansemester«, mot å oppgi den gamle korporaltittelen!! Det er altså ingenting som tyder på at han i Norge var annet enn korporal.
Som om ikke dette var nok finner vi i Jarlsberg og Laurvigs Amts Tidende følgende lille oppslag den 20. mai 1843; … For et Par Dage siden afreiste Briggen ”Washington” herfra til Amerika medhavende omtr. 16 Emigranter her af Byen. Herfra gikk Briggen til Frederiksværn for at indtage en aktet Mand dersteds, Gymnastik- og Dandselærer Hansen, der med Kone, en gammel Moder og 8 Børn har begivet sig til Amerika. I Langesund skulde Briggen indtage de øvrige Passagerer, Meest bestaaende af Haandværkere og Tellebønder.
Held følge dem Alle paa Reisen, og gid deres Forhaapninger om den nye Verden ikke maatte blive skuffede!

Det er ikke mye vi vet fra turen over Atlanterhavet, men den 15. juni opplyses at skipet var omringet av isfjell. Det høyeste skal ha vært 150 fot, altså rundt 50 meter høyt.
Den 4. juli stevnet briggen inn i New York havn, men altså etter «kun» 9 uker på det åpne, farefulle og ville Atlanterhavet! I New York var det store feiringer av dagen og emigrantene skal ha kunnet skue et flott fyrverkeri over byen og havnen! Tenk hvilken opplevelse og hvilken oppmuntring dette må ha vært for de slitne atlanterhavsfarerne, etter 9 uker ganske innestengt tilværelse om bord på et lite illeluktende seilskip!

Det er ikke helt utenkelig at dette var en del av den reiseruten familien brukte. Mye tid og krefter ble spart på leie transport over de store innsjøene på vei mot Wisconsin og de nye store mulighetene.

Mange av passasjerene hadde Wisconsin som mål og den lange og strabasiøse turen dit, via Oswego i staten New York og den store Ontario innsjøen, kostet $7,50 for voksne, mens barn reiste for halv pris.

Hvem var denne James Denoon Reymert?
Navnet tyder på et oppkomme langt borte fra Norge ! Likevel, han var født i Farsund i Vest Agder i 1821. Farsnavnet «Reymert«, daterer seg visstnok flere hundre år tilbake til den gotiske invasjonen av Spania, via Holstein og til Norge allerede på 1600-tallet. Mens navnet «Denoon« stammer fra morens side. Hun skal ha vært «lady» av den skotske Campbell-klanen, og restene av «the Castle of DeNoon» skal fortsatt finnes på landsbyen Dunoons høyeste punkt med god utsikt over ”the Firth of Clyde”, i et område ca. 50-60 kilometer vest av Glasgow i Scotland.
I tiden mellom 1836 og 1838 tok den unge mannen handelsutdannelse i Oslo. Dro deretter til Leith utenfor Edinburgh, hvor han var hadde arbeid på kontor fram til 1840. Så ble han ansatt på et advokatkontor i Edinburgh mellom 1840 og 1842, da han valgte å emigrere «to the Promised Land«. I 1844 kom han til Wisconsin og slo seg ned i det norske nybyggersettlementet i Muskego. Som allerede nevnt, tok han umiddelbart sterkt del i oppbyggingen av det nye landet.

Nordlyset, obersten og Ola-guttene.
Snart skulle han utgi den første norskspråklige avisen i Amerika, «NORDLYSET«. Førsteutgaven kom 29. juli 1847. Denne firesiders, 3-spaltede avisen ble utgitt først i et opplag på 200 fra Reymerts farm. (Dog fortelles det at den visstnok ble trykket i Even Heg`s tømmerhytte. Han var en meget aktiv mann i oppbyggingen av det nye norske settlementet. Heg-familien kom opprinnelig fra Lier utenfor Drammen. Med seg selv som redaktør, hadde Reymert likevel et svært nært samarbeid med Even`s sønn, sin gode venn, Hans Christian (Evenson) Heg. Mannen som senere skulle bli den berømte Oberst Heg, lederen av det 15. Wisconsin regimentet under den amerikanske borgerkrigen, 1861-65. Han døde selv den 20. september 1863, av skuddskader han hadde pådratt seg ved slaget Chickamauga, som blir husket som det nest mest blodige slaget under denne grusomme krigen. Sammen med ham falt over hundre av de 176 offiserene og soldatene i dette norske regimentet. De var blant de over 28000 stridende som enten døde eller ble lemlestet i dette slaget. (3000 nordmenn skal undertiden ha meldt seg til tjeneste på unionistens side under denne krigen, mens det totale antall norske soldater i krigens tjeneste var rundt 6500! Hvilket betyr at omtrent hver femte norske mannlige emigrant var direkte innblandet i krigshandlingene. Det 15. regimentet, som egentlig gikk under navnet «det skandinaviske» kaltes gjerne for «det norske regimentet», siden over 90% av soldatene var norske emigranter. Spøkefullt på folkemunne, bare benevnt som «OLA-regimentet», da det på det meste hadde 128 Ola`er i tjeneste av de totalt 906 soldatene!!) Reymert utga avisen fram til mai 1850, da han solgte den til nok en kjent norsk emigrant, Knud Langeland, som forandret navnet til «Democraten».

James Denoon Reymert. Tegningen skal ha vært trykket i Phrenological Journal and Life Illustrated
i februar 1872.

(I området nær Muskego ligger i dag Lake Denoon, tidligere kalt Silver Lake, navnet gitt av Reymert til ære for sin skotske mor… og den vakre nyere Denoon Park! Og ikke å forglemme «Denoon Saloon», hvor man kan nyte kjøkkenets anbefalinger av American, Fish Fry, Italian, Pizza …fra kun $5 og oppover. Navner som tydelig tilkjennegir den betydning Reymert i sin tid hadde for området.)

Fødselen, døden og fiolinisten.
James Denoon Reymert så stadig nye muligheter, og under 1850 årene gjorde han investeringer (sammen med den kjente emigranten Søren Bache og hans kapital.) i oppbyggingen av et nytt settlement; … «DENOON« ved Silver Lake i Waukesha fylke i Wisconsin. Byen fikk en «flying start» med sagbruk, 2-etasjes hotell, brusfabrikk, trykkeri, garveri og smed. Hans egen farm skal i 1852 ha vært på ikke mindre enn rundt 3500 acres og ha huset 2000 sauer, 20 hester og rundt 100 kveg. Ikke mindre enn 100 arbeidere skal han ha hatt på sine lønningslister, den gang byen virkelig sto i full blomst.

Denoon Street i Pictou, Nova Scotia, fra 1916.

Her fikk han opprettet et postkontor som også bar hans navn; «DENOON POST OFFICE » i 1851. Men drømmen om en ny blomstrende bosetningen ble dessverre ødelagt av en koleraepidemi som noen av de nye emigrantene brakte med seg. Døden tok nye liv hver time og bosetningen ble nærmest utradert. Bare på en uke skal de ha gravlagt 110 personer, i kister laget ved sagbruket til Reymert. Selv klarte han å beholde roen i all panikken som rådet, og han organiserte hjelpearbeidet, framskaffet lege og medisiner, opprettet et provisorisk sykehus, produserte kister og fikk ordnet begravelser.
Postkontoret ble flyttet til Racine fylke i 1853. Riktignok skal det ha blitt reorganisert i Waukesha fylke så sent som i 1892, men så igjen nedlagt i 1903, antagelig på grunn av innføringen av de nye landpostbudtjenestene. Dessverre har jeg ikke funnet andre kilder som bekrefter dette. Dog fortelles det at landsbyen Denoon i Waukesha fylke i 1908 hadde 28 innbyggere og fikk sin post med landpostbud fra Muskego.
Reymert var en svært pådrivende person når Wisconsin skulle oppbygges som stat. Demokrat, som han var, ble han valgt som delegat til Wisconsin`s andre konstitusjonelle forsamling i 1847 – 48. Han ble senere, 1854-55, valgt til senator fra Waukesha fylke. Pluss at han gjennom årene hadde mange andre offentlige verv.
- Som et apropos bør det også nevnes at han var en meget god venn av fiolinisten Ole Bull! Han besøkte også Reymert på gården hans i 1851, riktignok kom han straks etter at den store flotte residensen til Reymert hadde brent ned til grunnen. Det lille man hadde maktet å redde ut fra det brennende vakre huset, sto mer eller mindre midt på gulvet i en liten hytte nær ved. Men, fortelles det, med venner samlet i hus, spilte Ole Bull «Karneval i Venedig«, mens man ropte hurra for «the Stars and Stripes« og ”gamle Norge”!!
Men den indre «uroen» og ønsket om stadig å skape nye ting, ser ikke ut til å minske med årene. Lysten til å investere i nye prosjekter tar ikke slutt og han foretar flere spekulative «krumspring«. I 1873 forlot han Amerika for en tid, for å opprette forretninger i Peru og Chile i Syd Amerika, riktignok forklart med noe sviktende helse og at han trengte et tørrere klima!

Nye samfunn, mye sølv og flere postkontorer.
Så på slutten av 1870-tallet var han tilbake i USA uten de helt store gevinstene og øynene faller på sølvgruvevirksomhet i Arizona. Her åpnet han gruver og dannet dermed mindre samfunn, som nok en gang skulle komme til å bære hans navn.
I Pinal fylke vokste selskapet «REYMERT SILVER MINE«, gruvesamfunnet og landsbyen; REYMERT, opp. Foruten gruvedriften, så han også sitt snitt til å utgi avisen «Pinal Drill Newspaper«. Det skal ha arbeidet rundt 75 mann i gruvene og her holdt faktisk arbeidet på til rundt 1950. Protokoller viser at det skal ha blitt utvunnet sølv fra gruvene for $700 000.
Den 6. juni 1890 ble postkontoret åpnet her, under navnet «REYMERT POST OFFICE« og det ble holdt liv i postanstalten fram til 27. mai 1898. I ”1895 U.S. Atlas” fortelles det at det sorterte 254 innbyggere under postkontoret og det skal visstnok ha vært bosatt folk i området til rundt 1964.
I dag et det aller meste «visket vekk« av bulldosere.
Bare drøye 3 kilometer unna «REYMERT« anla han omtrent samtidig, ennå en by. Den kalte han likegodt for «DENOON« og den skulle være en såkalt «mølle-by» for REYMERT. Men mangel på malm gjorde at stedet fikk kort levetid, selv om det på det meste bodde 150 personer her.
En meget kort tid hadde, nesten selvfølgelig, også denne landsbyen et postkontor. Det ble åpnet under navnet «DENOON POST OFFICE» den 19.mars 1890, men nedleggelsen kom allerede 1. april året etter.
I dag er det heller ikke her, særlige rester etter det «norske» industriforetaket.
Dommer, som James Denoon Reymert også ble, i sin tid utnevnt av den amerikanske President Cleveland, døde som pensjonist i Alhambra i Los Angeles i California den 25. mars 1896, han var da 75 år gammel.

Konklusjonen på det gamle avisutklippet må vel ut fra dette, sies å ha inneholdt svært mye riktig informasjon, foruten å tilby oss et godt norsk emigrasjonseventyr med svært så lokale tilhørigheter, samt mye dramatikk og heldigvis mye kjærlighet!!

KILDER;
Nordmændene i Amerika, av Martin Ulvestad, 1907.
Bygdebøker fra gamle Brunlanes kommune (nå Larvik kommune).
div. kirkebøker.
FREDRIKSVERN OG STAVERN, utgitt i Fredriksvern i 1926.
Jarlsberg og Laurvigs Amts Tidende
Beretning om den norske sjøkrigsskoles virksomhet 1817–1967, av K. Kvam.
Nasjonalbibliotekets fortelling om Fritz von Dardel og kronprins Karl;
”En reise i Norge sommeren 1856”.
Marinemuseet i Horten.
”Porsgrunns historie”, av Joh. N. Tønnessen
Utdrag fra passasjerlisten til «Washington» i 1843, fra Norway-Heritage lister.
“the Denoon Settlement”, av Agnes Posbrig.
James Denoon Reymert and the Norwegian Press, av Martin L. Reymert.
Phrenological Journal and Life Illustrated, februar 1872.
Arizona Ghost Towns.
1895 U. S. Atlas.
DIS Norge, takk for god hjelp med slektsforskingen!
Gunn Huglen, takk for mange nyttig innspill.

Helgeroa, ikke bare et sommerparadis

Det er så lett å forbinde det herlige tettstedet Helgeroa bare som et yrende sommerparadis for målbevisste turister. Men i denne lille “landsbyen” var det fullt liv hele året. Nåvel, ikke noe sommerrush kanskje, men her var omtrent alt hva et slikt lite sted skal ha.
Kanskje skal vi også kunne samle bilder og tekst også fra en utenom sommerstid. Vi har jo allerede en tråd som forteller om ferjelivet på havna i Helgeroa, så la oss holde det mest mulig utenfor hva annet vi kan finne her.
Jeg starter forsiktig med et bildet som stammer fra et postkort, jeg fikk låne av Tor Bjørvik. Her må vi tilbake til rundt 1905 og alt var ikke bare svart/hvitt den gang heller…
Men hva ser vi innenfor “billedrammen” her?

Halle Brevhus i Brunlanes

SAMLET AV JAN EINAR BREDAL

Den lille bygda Halle ligger i sørenden av Hallevannet i gamle Brunlanes kommune, langs den ”gamle konge veien” mellom Kristiania og Helgeroa. Som på svært mange andre mindre ”knutepunkter” rundt om i Norge på slutten av 1800-tallet og framover, ble det her opprettet et brevhus for å ta seg av behandlingen av den enkleste og mest brukte delen av postens tjenester. Opprettelsen skjedde den 1. juli 1897. Dette brevhuset lå i mange år under administrasjon av Frederiksværn postkontor og var en del av postruten ”Frederiksværn – Nevlunghavn”.

Slik så bygden Halle ut ”i farger” rundt 1905. Landhandleriet sees i bakgrunnen, som det hvite huset litt til høyre for midten av bildet, mens brevhuset ennå lå i ”gamle skolen” til venstre for midten, med rødt tak. (Jan Einar Bredal samling)

Det var lærer
LAURITS LARSEN SÆVES
ved Halle skole som ble antatt som den første brevhusbestyrer ved det nyopprettede brevhuset ”Halle”. Han var født i Østfold i 1851 og kom fra Hellegård. I 1884 kjøpte han Eikelund (br. nr. 4) for 800 kroner. Etter hvert flyttet han til Halle skole, men beholdt eiendommen på Eikelund.
På slutten av 1890-tallet ble posten kjørt med hest og vogn 3 ganger i uken, tirsdag, torsdag og lørdag formiddag, fra Fredriksværn ut til ”endestasjonen” Nevlunghavn. Returen foregikk samme ettermiddag, da blant annet via Halle.
Fredriksværn hadde i mange år vært et meget viktig knutepunkt i landets skipstrafikk, og hadde fortsatt på slutten av 1890 anløp av flere rutebåter, selv om flere og flere skip med årene kun brukte Larvik havn. Dermed ville det seg slik at Fredriksværn mottok post både fra postførende skip og landeveis fra Larvik (Nevner også at post fra og til Larvik i flere år ble fraktet med de små lokalbåtene D/S Kvik og D/S Viken, så lenge fjorden var isfri.). Posten ble etter hvert sortert, fordelt og videresendt ut til rette mottagere i hele kommunen.
Adressen hit til Halle var lenge; … Halle pr Fredriksværn.

En artig julehilsen sendt fra Halle 30. eller 31. desember 1907, mens lærer Sæves fortsatt var brevhusbestyrer. Det morsomme er at avsenderen er Johan Pettersen, som hadde overtatt landhandleriet i 1906, men først ca. 6 år senere selv ble bygdas populære brevhusbestyrer!
Kortet er tidsriktig sidestemplet Frederiksværn 31/12-1907. Utlånt av Audun Norin.

SPARTANSKE HJELPEMIDLER OG INGEN LØNN.
Sammenlignet med dagens postanstalter, var det ikke stort som trengtes for å være en del av et effektivt postvesen på 1890-tallet. Fra den tids ”Intrux for Brevhusbestyrere” kan vi blant annet lese i §12;…
Paa Brevhuse skal der findes følgende Inventarsager:
Kassationsstempel,
Stempelpude,
Postbrevkasse,
Samt endvidere indenrigsk Portotaxt.
Og videre fra ”Instruxen”, den meget strenge ordren om at;…
Inventarsagerne skulle behandles med Omhyggelighed.!
Ikke stort å slå om seg med dette. Likevel viser historien at det å være brevhusbestyrer ga litt ekstra verdighet og respekt i bygda. De aller fleste brevhusbestyrerne i Norge fikk ingen lønn, og for noen ble belastningen så stor at de etter en tid, valgte å slutte. Kun en rabatt på 4 % av innkjøpte frimerker og kort, ga et lite bidrag til driften. Generelt ble svært mange brevhus lagt til landhandlerier eller hoteller. For disse ga postdriften et verdifullt tilskudd ved ekstra publikums besøk.
Utenfor skolebygningen, eller kanskje som enkelte få andre steder, rett inne i gangen, skal postkassen ha blitt hengt opp. Også her forteller instruksen tydelig om postens rutiner;…
Brevhuses Postkasser maa tømmes mindst 1 Gang daglig samt derhos ½ Time før vedkommende Posters Afgang.
Her skal det også i følge instruksen; …
være opslaaet Bekjendtgjørelse om Posternes Afgangs- og Ankomsttider til og fra Stedet, med Angivelse af Indleveringstidens Slutning for de forskjellige afgaaende Poster og den Omtrentlige Udleveringstid for ankommende Poster.
Et så avansert hjelpemiddel som en brevvekt, ser vi ikke på brevhusenes inventarliste, ei heller noen form for pengekasse. Men behovet for å kunne veie utgående post, for deretter å kunne belaste rett porto, synes å ha blitt aktualisert ganske snart, for allerede fra høsten 1898 informerer Poststyrelsen at brevhusene vil bli utstyrt med ”vegtredskaber”. Derfor kan det tyde på at også Halle brevhus har fått ettersendt et slikt redskap.

Et tilsvarende skrin med postvekter kan med årene ha blitt benyttet på Halle, Dette originalt treskrinet har 9 messinglodd for postens skålvekter. (500 g, 250 g, 125 g, 100 g, 40 g. 20 g x 2 og 10 g x 2). Alle med postens emblem og kontrollstempler. Fra Jan Einar Bredal samling.

”FLEKSIBEL ARBEIDSTID”
De aller fleste brevhusene i Norge hadde, da Halle ble opprettet, liten og ikke svært brevskrivende kundekrets. Gjennomsnittlig ble det i landet daglig totalt behandlet kun 5 forsendelser pr brevhus. Selv en postmengde på under 1 brev pr dag, var slett ikke uvanlig ved et lite brevhus rundt århundreskiftet. Hvis vi skulle bedømme Halle brevhus ut fra bevarte brev, har nok stedet vært ”et godt besøkt” brevhus med en rimelig stor kundemasse.
Det påhvilte vanligvis ikke brevhusbestyrerne noen bestemt åpningstid, men likevel skulle brevhusene … være tilgjængelige for Publikum saa længe som mulig i Tiden mellom Kl. 8 Morgen og Kl. 7 Aften (Søn- og Helligdage dog kun et par timer enten før eller strax efter Gudstjenesten) !!! – Og selvfølgelig måtte de være åpne noen tid før og etter posters ankomst, om dette skulle skje uten de overfor nevnte tidsrom!

”LOKALITETER” og VAREUTVALG

Hvor i skolebygningen lærer Sæves skjøtte sine postale plikter er jeg ikke sikker på, men det er vel ikke svært utenkelig at det skjedde inne på ”privaten”. Men dersom noen skulle banke på skoledøren i postalt ærend, ville han antagelig bare ha avbrutt undervisningen en liten stund, for å ta seg av den besøkende.
Det var heller ikke store krav til vareutvalget den gang. Man måtte selvfølgelig kunne dekke publikums ønsker om de mest alminnelige frimerker. De fleste brevhusene førte derfor frimerker med valørene 2, 3, 5 og 10 øre, noe som kunne dekke portoen for de fleste brev. Som en ”ekstra service” hadde man også ofte til salgs brevkort á 5 øre. Det var en selvfølge ”at Publikum kan erholde disse kjøbt i Smaat”!

Dette bildet er med stor sannsynlighet fotografert mellom 1917 og 1920. Brevhuset og forretningen på Halle er det lave hvite huset til venstre for bilen. Jan Einar Bredal samling.

NY BREVHUSBESTYRER
Johan Henrik Pettersen var født i 1886. Allerede 20 år gammel, i 1906, fikk han leie den lille butikken på Halle, etter at han en tid hadde vært i handelslære i Helgeroa. I huset hvor butikken lå, var det også en bolig, men Pettersen disponerte den første tiden kun butikken og et lite kontor. Og det var her inne i butikken, at det lille brevhuset etter hvert ble en aldri så liten del av forretningsdriften.
Nøyaktig hvilken dato Johan H. Pettersen overtok ansvaret for brevhuset etter lærer Sæves, er noe usikkert. Postmuseet oppgir bare at dette skjedde ca 1914, noe som kan tyde på at posten gikk til skolen fram til dette.

Man var flinke til å hilse venner, bekjente og kunder med dekorative julekort også tidlig på 1900-tallet. Landhandler, senere også brevhusbestyrer Joh. Pettersen på Halle, hadde også forstått reklameverdien i et slikt kort. Dermed sørget han for å få noen kort ferdig trykket med årets velmenende jule- og nyttårshilsen. Kortet utlånt av Audun Norin.

POSTEN MED BUSS
Fra 1. april 1927 skjedde det store forandringer, når det gjaldt postombringelsen i Brunlanes. Bl.a. ble Halle underlagt Larvik postkontors administrasjon. Fra samme tid ble all post kjørt ut fra Larvik, mot tidligere Fredriksværn. Etter at middagstoget hadde ankommet Larvik stasjon og dagens post var blitt sortert på postkontoret, ankom bussjåførene fra hele distriktet for å hente det de skulle ta med på sine respektive ruter. Posten som nå var grovsortert, måtte de før avreise sortere nøyere, slik at alt ble lagt i rett rekkefølge til utkjøringen. Bussene forlot gjerne Larvik ca kl 1400.
I mange år var det billettør med på de fleste av bussene. Og det fortelles at når bussen ankom, for eksempel Halle, var det han som sprang inn på brevhuset med postsekken. Det var slett ikke mye post som ankom dit hver dag, det fortelles at den grå sekken med de røde stripene sjelden var så mye som en snau fot høy. Det var skikkelig god plass til å knyte løkke på sekken! Når avisene kom på toppen, økte riktignok volumet betraktelig.
Ivar Sølyst fortalte at han i en årrekke, periodevis var billettør på bussen mellom Larvik og Nevlunghavn i årene 1947 til 1957. Når bussen stoppet nede ved veien, ikke mange meterne fra Pettersens landhandleri, var det bare å gripe tak i den rette sekken med dagens post, som lå på et av de ledige setene i bussen, og løpe opp i butikken til Pettersen. Her ventet man vanligvis med en viss utålmodighet. Sekken minnes han på den tiden som ganske tung og måtte ofte bæres på ryggen. For i tillegg til brev og kort, var det som nevnt mye aviser. Det kunne også ligge en og annen pakke vel forvart her. Men når de på turen tilbake skulle hente returposten, var det ikke mer enn at han fint bar sekken i neven.
Her sto betjeningen klar til nok en sortering, og dette måtte gjøres i en fei, for snart sto unge, ivrige ”hentere” og trippet for å komme hjem fra skolen med dagens nyheter.
En liten sak som kanskje kan forundre, når man ser på postverkets ellers strenge rutiner for de aller fleste gjøremål, er dette; … Når postsekkene ble hentet på postkontoret i Larvik, ble de bare plassert enten på et ledig sete eller på gulvet i bussen. Da var det ikke snakk om innelukkede, låste skap. Foruten brev, kort og aviser, var all verdipost lagt i egen sekk inne i de enkelte postsekkene. Heldigvis hører vi aldri at uvedkommende gjorde forsøk på å få tilegnet seg noe av dette, på uærlig vis, i vårt distrikt!

POSTKASSEN
Inngangen til forretningen til Pettersen, hadde et fint dekorert lite overbygg. På venstre side av dette overbygget hang det ”alltid” ned fra taket en god del redskap til utstilling. De skal visstnok aldri ha blitt tatt inn om kvelden eller i helgene. Så vidt vites ble det heller aldri stjålet noe fra denne litt dristige, utvendige utstillingen i alle de årene landhandleriet var åpent for kunder.
På den ”andre” siden hang den røde postkassen, minnes flere. Den måtte tømmes hver formiddag, i god tid før bussen stoppet utenfor på veien og posten skulle sendes til Larvik. Antagelig var det svært lite som lå i den pålagte postkassen, for alle skulle jo inn i landhandleriet for å slå av en prat og kanskje handle litt nødvendigheter. Dermed ble posten levert inne på disken. I tillegg fortelles det at enten Hedvig eller Johan alltid var hjemme, slik at noen virkelig fast åpningstid fantes antagelig ikke!
Nei, egentlig kunne det nok være verre enn som så! For arbeidsfolk flest, startet arbeidsdagen ”når solen sto opp”. Tanker for innkjøp og henting av post var sjelden noe som kom dem i hug før kvelden nærmet seg. Da var det ikke sjelden at de stakk innom hos Pettersen for å hente posten og benyttet selvfølgelig ”fritiden” til å slå av en lengre prat. Siden det ikke var høflig å kaste kundene på dør, erindrer fortsatt barna i huset at klokken noen ganger kunne nærme seg midnatt, før siste kunder trasket hjemover!
I mange år var det mer vanlig å tygge tobakk, enn å røyke den. På gulvet inne i forretningen var det derfor plassert en spyttebakk, som ”blink”. Dessverre var det ikke alle som var skarpskyttere når spyttet skulle ut av munnviken etter noen tids tygging. Gulvet rundt spyttebakken var vesentlig lettere å treffe med den brune, ikke spesielt tiltrekkende ”massen”. Kampen mot tuberkulose og andre stygge smittsomme sykdommer, hadde ført til at Norske Kvinners Sanitetsforening hadde fått laget og sendt ut et opplysningsskilt som kunne henges opp på egnet sted, også her hos Pettersen på Halle fantes et slikt skilt. Oppfordringen på skiltet lød; ”Spyt ikke på gulvet. – Host ikke mot nogen”!!
Allerede i 1889 kom det forordninger til behandling av den skumle tuberkulose sykdommen og her følger et utsnitt om råd ved spytting og spyttebakker;…

2: Den syge maa aldrig spytte paa Gulvet eller i Lommetørklæde, men enten i Krus, hvori tidt Vand (tilsat Karbolsyre), eller i Spyttebakke af Metal eller Stentøi, fyldt med Ener eller Sagmug. Spyttebakken eller Kruset tømmes og vaskes mindst to Gange daglig. Indholdet bør helst brændes, det kan også kastes paa Bingen eller i Søen eller nedgraves.

FULLT AV TRIPPENDE SKOLEBARN
Halle skole var nærmeste nabo til landhandleriet med sitt lille brevhus. Skoletiden hadde man fornuftig nok, lagt opp slik at dagens økt sluttet omtrent da bussen med posten ankom Halle, rett før halv tre. Skoleungene som etter avslutningssalmen pent og pyntelig hadde stilt opp utenfor skolebygningene, la nå på sprang mot butikken så fort de hadde kommet utenfor skoleporten.
Det skal ha vært om å gjøre og komme først inn til disken i forretningen. Der sto vanligvis brevhusbestyrer Johan Pettersen og hans kone Hedvig klar med sortert post. Navnene ropte han høyt opp og ivrige og spente grep ungene det som tilhørte dem. Dagens aviser hadde også kommet med bussen, og etter utdelingen forsvant barna hjem til ventende lekser og andre av dagens gjøremål.

Her står den stolte eier av landhandleriet, Johan Pettersen, foran inngangen til forretningen sin på Halle. Utenfor er står et utvalg raker og river utstilt mot husveggen, ved inngangen fantes baljer og bøtter. I vinduene til venstre anes noe av et ellers rikholdig vareutvalg. På veggen henger reklameskiltet for ”Mustads Margarin”. (J. E. Bredals fotosamling)

TEATER OG UFRAMKOMMELIGE VEIER
Vanligvis var bussen i rute, men forsinkelser skjedde av og til. Når vinteren kom med store snømengder og gjenføykede veier, kunne nok ventetiden inne i den lille butikken ble vel kjedelig for de unge skolebarna. Selvfølgelig førte vårløsningen også med seg hindringer som telehiv og til tider nesten uframkommelige veier, med dertil hørende forsinkelser i rutetrafikken. Noen ganger var det i kortere perioder verken framkommelig for hest eller rutebilens motoriserte ferdsel.
Pettersen, som selv var en stolt bileier, fikk nok selv merke vintertidens store kjørebegrensninger med sin Chevrolet 1930 modell. Selv med bilens 6 sylindre og 50 hk, unngikk han sikkert de værste dagene. Bilens registreringsnummer var for øvrig Z-104.

Noe klabb og babb ble godtatt i trengselen, men Pettersen roet det hele raskt ned. Hans lune og inkluderende humor, hadde barna stor sans for. Når han ropte opp mottagernavnene på dagens nye postforsendelser, kom han ofte med små nye ”klengenavn” eller andre velvalgte bemerkninger, som fikk barna til å juble. Det fortelles at Pettersen med sine ”teateriske” evner, virkelig kunne styre sitt unge ”publikum”.

Enkelte vintre var mer voldsomme enn andre. Slik så det ut på Halle en periode snøvinteren 1937. Her er alle mann i arbeid for å få ryddet hovedveien til byen. (J. E. Bredals fotosamling)

STAKITTEN
Det var slik her på Halle, som vi hører om fra så utrolig mange andre mindre steder;… i ”godt naboskap” lå blant annet den gesten å ta med seg posten til nærmeste naboer på veien hjem.
En av de unge pikene i området kom fra skolen her ute på Halle en dag. Hun gjorde som hun alltid hadde gjort, denne meget regnfulle ettermiddag en gang på slutten av trettitallet. Til en eldre nabo bar hun alltid avisen og det lille som kom av post hjem til ham. Det vil si; ved hans hus var det ingen postkasse på utsiden, derfor hadde hun fått ordre om å sette leveransen fast i stakittgjerdet, som gikk foran huset.
Akkurat denne dagen, da regnet flommet ned fra åpen himmel, tenkte den snille og vennlige lille frøkenen, at hun skulle levere posten til abonnenten personlig, slik at den ikke skulle bli så våt. Hun hørte at han holdt på å hogge ved, da hun ganske regnvåt kom for å overrekke dagens post.
”Vær så go`!”, forsøkte den unge piken seg. Nærmest uten å titte opp, kom det brummende, bestemte svaret fra den iherdige vedhoggær`n;
”I stakitten, har jeg sagt!!”
… og ”i stakitten” ble det nok deretter!
Likevel, når jula endelig sto for døren, var han en av naboene som alltid ga den vesle jenta noen velfortjente kroner i julegratiale!

FORTSATTE DRIFTEN
Johan Pettersen døde dessverre allerede våren 1951. Med tillatelse fra postmester Karl Kjelsgård Askim i Larvik, fikk fru Hedvig, etter å ha sendt inn en søknad, lov til å fortsette postdriften i mannens
navn. Slike ”postale” ordninger var ikke uvanlig når det gjaldt små veldrevne mann / kone foretak rundt i distriktene. Og det fortsatte slik, uten forandringer, helt til nedleggelsen en dag måtte komme. I Postmuseets notater framkommer det heller ingen endring.

Ikke all post fant sin rette mottager ved første forsøk. Her et kort sendt fra Drammen 21.12-1959, omadressert på Halle, returnert til Larvik og deretter formidlet videre til Kjose! Forhåpentlig rakk også dette fram til jul. Utlån Audun Norin.

BEGRENSET TILBUD
Som brevhus var det et svært enkelt tilbud betjeningen hadde til sine kunder de første årene. Man kunne levere kort, brever og korsbåndforsendelser, mens pakker måtte kundene dra til Stavern eller senere Larvik, for å få sendt. De samme begrensningene gjaldt pengeforsendelser, bankobrev eller postanvisninger. Men den slags var det ikke mye av, og det var kort og brever, foruten aviser, som til daglig utgjorde det aller meste av postmengden. Likevel ser det ut til at man gjennom årene fant mer hensiktsmessige tilpassninger av systemene. Vi hører at publikum, etter at deres følgebrev var ankommet og blitt signert, leverte dette tilbake til brevhuset. Bestyreren sendte dette med neste postgang til postkontoret, som ved påfølgende postutkjøring, la ved den ønskede pakken i postsekken. En tilsvarende ordning for verdipost ser også ut til å ha eksistert, også for Halle brevhus. Her var det snakk om tillit, og tillit hadde man på Halle.

PENGESKUFFEN

Som nevnt krevdes det ikke mye utstyr til drift av posten. Men man var nøye med å skille mellom de pengene som tilhørte forretningen og de som kom inn på grunn av postens beskjedne aktiviteter. Pettersen hadde investert i en avansert pengeskuff, med ”kodetaster” man måtte benytte for å få åpnet. Oppi denne skuffen lå skrinet med, frimerker og det viktige annulleringsstempelet. Stempelputa, derimot, sto konstant på disken. Skulle en eller annen forsendelse forsegles, brukte Pettersen sitt eget segl og delikate røde lakk.

Fra tid til annen dukker det opp ”artige” postale forsendelser. Her er et julekort, som ikke er frankert med postens lovbestemte frimerke, men Norges Sanitetsforenings julemerke for 1945. Uviss av hvilken grunn, er kortet stemplet med ”Kronet Posthorn” stempelet på Halle. Adressaten på Dolven hentet nok sitt kort selv, på brevhuset litt lenger borte i veien, slik det sikkert ble gjort flere ganger i uken. Kanskje har man bak landhandlerskranken sett ”litt mellom” fingrene på postens strenge reglement akkurat denne dagen ? Utlånt av Audun Norin.

STEMPLER
Det første stempelet var noe annerledes enn de stemplene vi kjenner fra posten i dag. Dette var et 4-rings nummerstempel med inngravert nummer ”274”. Disse 4-rings nummerstemplene ble
vanligvis utsendt til brevhusene, hvor avtrykk av stempelet skulle påføres forsendelsen, som deretter skulle videresendes til overordnet postkontor for videre behandling. Der skulle også nytt stempelavtrykk med dato påføres.

Dette stempelet, vet vi, ble innsendt til reparasjon i Kristiania via postkontoret i Fredriksværn den 26/10-1914. Først den 30/11 ble det returnert fra hovedstaden og ankom sikkert Halle ett par dager senere. Kanskje har denne reparasjonen forekommet nær tidspunktet for flyttingen av brevhuset til landhandleriet, men dette har jeg ikke funnet beviser for. Likevel kan vi anta at Pettersen ikke ville fortsette og brukte et skadd eller defekt stempel, om det var slik ved overtagelsen…
Dette første stempelet ble brukt fram til brevhuset ble tildelt det som populært kalles et ”Kronet Posthorn”- stempel i februar 1935. Også dette var et stempel uten dato, men nå var brevhusets navn blitt gravert inn mellom de to omsluttende ringene, mens det i senter var gravert inn et posthorn med en krone plassert oppe på posthornbøylen. Også heretter skulle overordnet postkontor bekrefte videreforsendelsen ved å påstemple ett av sine datostempler.

Så i 1951 ble brevhuset satt opp med sitt tredje og siste stempel. Fra 1. april 1951 var Halle blitt oppgradert til den nyere betegnelsen ”brevhus 1” og nå var det fra sentralt hold, bestemt at stort sett alle brevhus skulle ha stempel som viste både stedsnavn og dato.
Et 2-rings stempel var blitt bestilt hos stempelleverandør ”Krags Maskinfabrikk” i Oslo, og et bevart kontrollavtrykk hos dem, viser at stempelet var ferdig 7. mars 1951. Få dager senere, ble dette sendt fra postintendanten i Oslo til Larvik Postkontor og videre derfra til Halle, ett par dager senere.

NEDLEGGELSE
Butikklokalene hadde i årenes løp blitt svært nedslitte og driften ga lite penger til modernisering. Rundt om i kommunen hadde det dukket opp nye og større forretninger, som hadde kapret mye av landhandleriet på Halles kundemasse. Trafikken hadde de senere årene minket betydelig.
Og så skjedde det ufravikelige;… I følge Postverkets sirkulære nr 25 fra 19/8-1961 ville brevhuset bli lagt ned fra 1. september samme år. Brevhuset hadde da vært i drift i hele 64 år.
Landhandlerdriften fortsatte ennå noen få år etter at posten forsvant fra butikken. De ”nye” tider hadde kommet, og en effektiv og utvidet landpostbudordning kom til å ta over brevhusets begrensede tilbud. Nok en lokal postepoke var over.

Kilder;
Postmuseet,
Norske Kvinners Sanitetsforening,
Østlands-Posten,
Johan Pettersens døtre: Inga Østgård og Annie Riiser,
Audun Norin,
Ivar Sølyst.

Hoppbakker

Dette er en midlertidig liste over de hoppbakkene i Larvik jeg hittil har klart å oppdage med god hjelp:

Navn Beliggenhet Nedlagt/I bruk (per 2014)
Bisjordkollen1 Bisjord, tidligere Tjølling kommune Nedlagt
Brathagenbakken1 Kvelde, tidligere Hedrum kommune Nedlagt
Brattlibakken2 Nær Nanset, tidligere Hedrum kommune I bruk
Brunlabakken3 Nordvest for gården Brunla Nedlagt
Brønnkollen Bøkeskogen Nedlagt (rundt 1950)
Dammenbakken4 Nær gården Dammen, tidligere Hedrum kommune Nedlagt (1962)
Hagabakken Hagalia, tidligere Hedrumkommune5 Nedlagt
Jonsmyrbakken6 Nær gården Jonsmyr ved Lysebo i Farrisbygda, tidligere Hedrum kommune Nedlagt
Jordstøypbakken1 Kvelde, tidligere Hedrum kommune Nedlagt
Kilebakken7 Rett ovenfor Eika i Kilen Nedlagt
Kleppanebakken1 Nær gården Kleppane, tidligere Brunlanes kommune Nedlagt
Kopranbakken8 Bak det gamle Samvirkelaget i Ulåsveien, Byskogen, Larvik Nedlagt
Laurakollen Øybyfjellet, Torstrand Nedlagt
Lille Frambakken Sør for Tagtvedt Nedlagt
Lille Myrabakken Bøkeskogen Nedlagt (rundt 1950)
Oli-Eika9 Nedenfor der Håkons gate nå krysser Frostvedtveien, Byskogen, Larvik Nedlagt
Speiderbakken3 Stavern Nedlagt
Store Frambakken Sør for Tagtvedt Nedlagt
Store Myrabakken Bøkeskogen Nedlagt (rundt 1950)
Utklevbakken1 Nær gården Utklev, tidligere Hedrum kommune Nedlagt
Vellerødbakken10 Nær Ra skole, tidligere Brunlanes kommune Nedlagt
Verningen Mellom blokkene på Skreppestad og Gloppeåsen Øst, tidligere Tjølling kommune Nedlagt

Det var en bakke ved Jordet skole

Vet dere om andre hoppbakker, bare skriv i vei

LARVIK, Emmons fylke, North Dakota 1899-1902. Samlet og redigert av Jan Einar Bredal

Egentlig skulle de vært returnert for lenge siden, de stappfulle bæreposene og den tunge og slitte brune kofferten opprinnelig fra mellomkrigstiden. Men det var noe spesielt med disse memoarene og nedtegningene som Larvik bonden i så mange år, daglig hadde lagt sin sjel i. Stadig hadde jeg tatt frem en mindre bunke A-4 ark, noen håndskrevet, andre igjen skrevet på en gammel skrivemaskin, etter hvert som årene gjorde håndskriften skjelven.
Så kom det en fin og varm sensommer søndag, hvor godstolen på verandaen var et godt sted å stresse ned sammen med noen sider fra arkivet. En av bæreposene sto lagom til og i denne nærmest ”fotkomprimerte” posen stakk det opp et tjuetalls ark, som jeg for letthets skyld grep tak i. Deretter satte jeg meg godt til rette, med kaffekoppen ikke langt unna.
Det første arket viste seg å være en del av oppsettet til familiens slektshistorie, alt maskinskrevet…. Nei, ikke alt, på ett sted var det gjort en håndskrevet korrigering; ”Canada” var overstrøket og erstattet med ”USA” !! Det var denne korrigeringen som tiltrakk seg oppmerksomheten. …
Kunne dette virkelig være sant ?…
Var dette nøkkelen til forklaringen på ett lite stykke norsk historie i USA?

Anna Karoline het hun, den unge piken historien begynner med. Hun var datter av Anne Kristine og Peder Madsen, bondeekteparet som bodde på gården Anisrød ( Annisrød ) i Brunlanes utenfor Larvik.

Gården Anisrød Brunlanes i Brunlanes utenfor Larvik, var Anna Pedersens hjemsted
. Jan Einar Bredal fotosamling

Jenta ble født som det femte barnet i rekken på 10, i 1870. Hun utviklet seg
til å bli en klok, populær ung dame, nevenyttig og rask til bens. Som 20-åring hadde hun post hos en av Larviks mer velstående forretningsmenn. Men omtrent 3 år senere ville hun dra til Amerika. Det fortelles at der ventet en ung mann og de skal vissnok ha vært ”engaged to be married”.
Turen over ble en hard påkjenning for den unge damen, og selv med en velmenende reisekiste full av fersk mat, var det bare så vidt hun kom velberget over. Turen skulle vise seg var betydelig lenger enn holdbarheten på den omtenksomt nedpakkede ferskmaten !…

Anna Pedersdatter som ung. Jan Einar Bredal fotosamling

Målet var LaGrace i South Dakota.
Da hun gikk av toget 5 dager etter avreisen fra Chicago, så hoven i føttene at hun ikke torde ta skoene av, i redsel for ikke å kunne få dem på igjen, fortelles det at hun ble møtt av sin forlovede. Ryktene forteller også at herren vissnok ikke var fornøyd med hva han så, den nyankomne forloveden var slett ikke slik han husket henne fra før han dro til Amerika ! Dermed brøt han forlovelsen. Alene, sikkert også fortsatt syk etter reisen, forkastet av kjæresten, hadde hun likevel styrke til å kontakte andre norske i LaGrace, hvor hun snart var i arbeid i en av stedets handelsbedrifter.
Det var gjennom norske her, at hun ble tilbudt undervisningsarbeid på ”Vacation Bible School”. På et religiøst møte, hvor hun blant annet så vakkert sang ”I den himmelske Stad, Der hver Tunge er glad”, kom hun etter hvert i kontakt med den 53 årige Knudiana ( også sett skrevet Knudianna ) Støle, eller Stolee som navnet hadde blitt i Amerika. Knudiana ble raskt glad i denne vakre unge norske kvinnen, og tenkte straks at dette burde bli en god kone for sin så hard arbeidende sønn, Brynhjolf Jakobsen Støle. Ikke lenge etterpå var Anna invitert på middag og hun ble introdusert for Brynhjolf og resten av familien.
Hvem var så denne gjestfrie Støle familien ?… Noen kilometer nordøst av Haugesund i tidligere Skåre kommune, i 1911 slått sammen med Haugesund, ligger gården Støle. Så vidt jeg vet, kan slekten føres så langt tilbake som til rundt 1260. Og det var her Brynhjolf ( senere bare kalt ”BJ” ) ble født i 1866. Moren var Knudiana Brynjulvsdatter Røvær ( Røver/senere; Rover ) og faren Jacob Johannes Mikkelsen Støle. Familien hadde drevet med noe jordbruk på den lille gården, en del fiske og litt skomaker virksomhet.
Allerede før 1869 hadde medlemmer av familien søkt lykken i ”the Promised Land” på andre siden av Atlanteren. Det var under et besøk tilbake i Norge i 1882, at en utvandret onkel, Halvar, overtalte BJ til å bli med, når han igjen skulle over til Amerika i 1883. De to kom seg over til Glasgow, hvor de fikk plass på dampskipet ”State of Nebraska”. Målet var Kelso i Dakota Territory, hvor de ankom den 24. april 1883. BJ`s far og mor med flere av barna emigrerte tre år senere.
Den norske kontingenten økte kraftig i denne perioden, og nykommerne ble godt hjulpet av de som allerede hadde kommet godt i gang, både av de norske og andre som allerede hadde vært gjennom den harde etableringstiden. BJ arbeidet delvis hos sine onkler B. B. og H. B. Røver for å
betale gjeld. De hadde hjulpet ham å finansiere turen. Skolegangen hadde det vært så som så med for BJ, men for blant annet å lære seg mer engelsk ble vintrene 1885 – 87 delvis brukt til skolegang inne mellom annet arbeid. Det var på den tiden familienavnet ble forandret fra STØLE til det
mer amerikanske …STOLEE. ( Dette skal vissnok ha hørt litt ”finere” ut enn man bare omgjorde Ø`en til O og lot det være med en E !! )

Brynhjolf Stolee som ung. Jan Einar Bredal fotosamling

Ønsket om å kunne skaffe seg ”free homestead land” og kunne drive sitt
eget kom etter hvert sterkere fram hos BJ. Våren 1887 var beslutning tatt.
Ryktene om store gresshoppersvermer som spiste avlingene i større deler av
søndre Dakota i 1886, gjorde at valget falt på ett område i Emmons County i nordre del av det som den gangen het Dakota Territory.
Ukjente som de var med det nye landet, burde de kanskje ha fulgt gresshoppenes instinkter, de visste hvor lite denne delen av Missouri dalen hadde å tilby !
BJ og Brynhjolf Østrem, to fettere, hadde kjøpt seg hvert sitt oksespann med prærievogner. Dermed var de klare til å ta fatt på den omtrent 400 kilometer lange og utrolig slitsomme turen mot sine forhåpentligvis framtidige hjem, en reise full av utfordringer. Det hadde nærmet seg slutten av mai måned i 1889, når de endelig, etter tre strabasiøse uker, var fremme i den sydvestre delene av Emmons County. Gjennomsnittelig framdrift hadde vært på 20 kilometer i døgnet.
Dette ble starten på den etter hvert store kolonien av norske utvandrere i det nye området. Året etter var flere av BJ`s familie også ankommet til denne delen av Missouri dalen.
I årene som fulgte foregikk det et stort arbeid i å bygge opp et velfungerende samfunn blant nybyggerne. En liten kirke var blitt bygget av den tykke gresstorven, og snart var man i ferd med å få til en skikkelig skoleordning for barna. Da en del av mennene i distriktet kom sammen for å organisere skolen, var det BJ som ble valgt som distriktets første leder. Og torvhytta som BJ hadde bygget for sine foreldre, før de kom fram, ble nå tatt i bruk som skolestue. Den var ikke stor, bare ca 3 × 4 meter, med ett vindu i hver ende og en inngangsdør. Jordgulvet ble erstattet med tømmergulv og noen enkle bord og stoler ble tillaget, nok til å dekke behovet for de første 12 elevene.
Noen av nykommerne hadde ”høyere” utdanning med seg fra Norge, og snart var det også dannet en ”biblioteks forening” i det nye samfunnet. BJ var også her leder i flere år. Det ser ut til at han har vært en av drivkreftene i oppbyggingene av bygda, men han var fortsatt ungkar.
Moren, Knudiana, hadde stadig gått og drømt om at han skulle finne seg en søt og god, drivende kone. Når hun nå hadde blitt så begeistret for denne nyankomne Larvikspiken, måtte bare hun introdusere henne for BJ ! De må fort ha fått gode følelser for hverandre, for allerede 25. mars 1894 forlovet de seg. Giftemålet skjedde 19. mai samme vår, slik at de var ferdige til våronna!
Årene 1893 til 97 hadde vært usle for bøndene i Dakota. Store deler av avlingene hadde tørket inn og innkomme var lite. Man så snart behovet for å ha flere ”ben å stå på”. Skulle de handle nødvendige varer måtte de dra flere kilometer til nærmeste landhandel. De hadde 4 valg i dette området, alle ganske langt unna og alle eid av Hollendere ! Dette har nok falt nordmannen BJ og andre av hans familiemedlemmer tungt for hjertet, og gjennom irritasjonen vokste sakte ideen om ”Larvik prosjektet” fram, med blant annet egen landhandel. Ja, tanken om et eget posthus var heller ikke fjern.
BJ, foreldrene og ett par andre bestemte derfor at broren Haakon, som var liten av vekst og egentlig ikke var en farmer type, skulle drive landhandleriet.
Det ble inngått en avtale med en kjøpmann i Thule om levering av varer for salg på prosentbasis og det var BJ som signerte avtalen, siden Haakon
bare var 16 år !

Kart som viser bosetterne i en del av grenseområdet mellom Nord og Syd Dakota på slutten av
1890-tallet.Utrolig nok er ”LARVIK PO” avmerket på kartet rett ved B. J. Stolee`s gård !!
Jan Einar Bredal samling.

Vinteren 1898–99 ble det slept tømmer fra Eureka, drøyt 60 kilometer unna, for å bygge ”a general country store” ikke langt fra BJ hus. Driften var i sving alt fra våren 1899, og gledelig nok hadde de også fått lov til å drive et postkontor.
Nok en gang var det BJ som måtte skrive under, derfor var det han som ble
”utpekt” som POSTMESTER ! Men det var den 16 år gamle Haakon som sto for driften og han likte å kalle seg ”assistent” !

HAAKON Stolee, Postassistenten. Jan Einar Bredal fotosamling
Navnet på postkontoret har jeg en sterk følelse av at enten er gitt til ære for fru Anna ( Pedersen ) Stolee og henne drømmer om byen hun utvandret fra hjemme i Norge, eller kanskje navnet helt og holdent var bestemt av henne. Utrolig nok fikk det nemlig navnet ”LARVIK, North Dakota”, og var i drift fra 27. mai 1899, antagelig med eget stempel, med samme tekst !
Men det som så svært lovende ut, skulle snart vise seg langt tyngre. Ryktet om en ny jernbanestrekning ikke langt fra landhandleriet, gjorde framtidsutsiktene usikre. Bankkontoen ”nektet” i tillegg å øke like mye som regningene ! Men da Haakon allerede sent på høsten 1900 valgte å selge driften, var dette likevel mest på grunn av at hans hjelp trengtes hjemme på foreldrenes gård.
BJ og Haakon hadde også en søster som het Amalia. Hun var født i februar 1878 i Norge, som familiens åttende barn. En dag da hun var rundt en 6 – 7 år gammel, skulle hun ut å levere formiddagsmat til sin far og noen andre som arbeidet på gården. Samtidig lot de et søppelbål brenne i nærheten. Da Amalia gikk tilbake til huset, hadde en glo hengt seg fast i kjolen hennes. Snart var den i full fyr, og før den lille piken hadde funnet en vannpytt å kaste seg i, var store deler av den spede pikekroppen kraftig forbrent. Smertene var uutholdelig, og selv de beste legene i Bergen hadde lite å stille opp med for å hjelpe henne. Etter å ha vært på sykehuset i rundt to år, ble
hun likevel med foreldrene og en bror da de dro den lange turen til Amerika.

AMALIA STOLEE som ung. Jan Einar Bredal fotosamling.
Også i Dakota prøvde leger å hjelpe, men den hardt skadede piken forble invalid hele resten av sitt liv. Likevel, man hørte aldri at hun klaget og da landhandleriet ble solgt flyttet BJ postkontoret til foreldrenes hus. Nå var det Amalia som ble utpekt som ”Postmesterinne”. Denne jobben beholdt hun helt til hun nok en gang, den 13. november 1902, ble innlagt på sykehus, denne gangen på Deaconess Hospital i Chicago. Det vil si, antagelig ble postkontoret lagt ned noen dager tidligere; nemlig den 31. oktober i 1902.
Kun avbrutt av et kort besøk hos sin bror, ”assistent postmester” Haakon, som nå var blitt pastor i Dodgeville, Wisconsin, ble hun i Chicago til hun døde i påsken 1916, bare 36 år gammel.
BJ`s kone, Larvikspiken Anna, hadde i mange år vært sykelig, legene mente hun ikke tålte klimaet i Dakota ved siden av det harde arbeidet på prærien.
Hun som var et naturelskende menneske, savnet mer og mer fjellene, vann, trær og synet og lukten av blomster. Da sykdommen ved påsketider 1902 hadde blitt så ille at det sto om livet hennes, fikk BJ beskjeden om at de burde flytte lenger nord eller hjem til Norge, hvor luften og klimaet var bedre. Valget falt på til slutt på Alberta området i Canada. Den canadiske staten trengte flere settlere og tilbød nykommere fritt land og fri reise. I midten av juni 1902 var igjen de fleste av BJ og Annas familie samlet. Denne gangen i Wetaskiwin omtrent 60 kilometer utenfor Alberta, Canada.

Med dette slutter også historien om ”LARVIK postkontor” i North Dakota for denne gangen. Historien har nok ligget der hele tiden, men det var denne håndskrevne rettelsen, som er opphavet til dette lille innlegget om ”LARVIK” i Nord Dakota……….

Originalen fra den nevnte bæreposen. Den som ble opphavet til denne lille fortellingen. Jan Einar Bredal fotosamling

Kilder;
Thomas Anisrød, … Bonden fra Brunlanes, som skrev sine ”memoarer”.
Constance Stolee; … “The Groth of My Twig“, en autobiografi fra 1923.
Hun var Anna og BJ tredje barn.
Haakon J. Stolee ; …”Postassistentens” minner fram til 1905.
Samlet og utgitt av Charlotte Larson, Helen Solberg og Ruth Johnson i juli 1963.
Gunn Huglen; … Med mange takk for utlån av materiell, bilder, kart og familie memoarer.
Audun Norin ; … Takk for utlån av materiell, som ga opptakten til historien.

Historier og bilder fra steinindustrien i kommunen.

Jeg innrømmer det gjerne, dette er noe jeg ikke kan noe særlig om. Jeg satser derfor på at noen av de som følger med på Linf kanskje har gamle bilder liggende, eventuelt historier som de vil dele med oss. Det har jobba folk i brudda rundt oss i årevis, en viktig næringsvei i kommunen(e) i hvertfall i hele min oppvekst. Det startet muligens med en arbeidsinnvandring fra Sverige – Bohuslän var kanskje et område hvor fagfolka kom i fra.
I dag er det større aktivitet i steinbrudda enn noensinne og slik kan det se ut feks ved et brudd i Tjølling – her fra Stålaker!

Foto:astridw

Fiskefarm i Brunlanes!

I et forsøk på å få LINF ut fra Larvik sentrum gikk gårsdagens fotosafari over flate jorder i Brunlanes. Det var lett snøfall og fint lys for fotoentusiasten. Vi parkerte ved Halle mølle hvor det alltid er mange fine motiver blant gamle hus og fossefallet i Halleelva.

Nede etter at du har passert mølla er det ei bru over elva og du kan gå langs småveier og stier over til Sanniveien. Planen var å fortsette der over til Sanni og så gjøre et fotostopp ved Sannisteinen. Den står jo midt ute i all løken resten av året, men nå med frossen mark skulle det vel være mulig å komme helt bort til den – tenkte jeg.
Sanniveien slynger seg igjen ned mot Halleelva og før brua, på venstre side får jeg øye på et nedfallent hus.

Her har jeg vært før – for lenge siden. På slutten av 50-tallet, muligens på begynnelsen av 1960 åra ble det nemlig drevet (Regnbue?) ørret-oppdrett her. Ryktene gikk helt opp til Nanset at her kunne en se storfisk svømme rundt så nærme at du kunne ta på de. Vi sykla ut og ble ikke skuffet. Det var større fisk enn vi noen gang hadde sett og det var flere grunne sirkelrunde dammer.

Jeg har kikket litt i Larvik fra A til Å, men der finner jeg bare en linje om oppdrettsanlegget i Halleelva. Jeg håper derfor nå at noen utover kjenner sin besøkelsestid og skriver noen ord om det første oppdrettsanlegget i Vestfold(?). Hvem var det som dreiv det, når ble det starta og når var det slutt – hadde vært en god begynnelse!

Foto:astridw

Typiske Larviksord og -uttrykk! Del nr. 2

Larviksord og uttrykk brukt i Larvik er det stor interesse for. Tråden er nå blitt så lang at Janke sier ifra at det er veldig tidkrevende å sikkerhetskopiere tråden. Vi ønsker ikke at det som er samla inn av lokalhistorie skal forsvinne på grunn av en teknisk feil, så Janke har tatt på seg jobben å sikkerhetskopiere alt som kommer inn. Derfor starter jeg opp en ny tråd med samme tittel. Det er bare ei fortsetting av den gamle tråden. Så håper vi at leserne/medlemmene følger med og snapper opp uttrykk som gjerne er litt sjeldne og er gått ut av bruk. Du finner den gamle tråden på denne sida

Typiske Larviksord og -uttrykk! Del nr. 1

Håper på en fyldig deltagelse her folkens. For hvilke ord og uttrykk var det vi brukte i dagligtale for 50-60 år siden og som kanskje ikke lenger er i bruk. Generasjonen før oss brukte ord og uttrykk hentet fra litteraturen og noen ganger fra fransk, tysk og engelsk! Dette skal ikke bli noen akademisk diskusjon om ordets opphav, men kanskje mere en oppfriskning av språket vårt som vi bruker nå.

Bruker vi ord som pælær og hva med å skeie ut,som jeg har diskutert også på et annet nettsted. Min søster som har bodd i Tyskland i mere enn 40 år sier aldri Ha det, men morna. I dag hører jeg folk sier Ha det-Ha det.
Når var det forresten sist du skeia ut og hva betydde det egentlig – anyone?