I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord brevhus

MANVIK POSTÅPNERI, Samlet av Jan Einar Bredal.

Dette er del 2 i fortellingene om postanstaltene på Manvik/Berg i Brunlanes. Del 1 finnes her

I NESJAR, Brunlanes Historielags årsskriftet for 2007-2008, fortalte jeg litt om Mandvig Brevhus. Det var lærer og kirkesanger Mons Solheim som hadde påtatt seg den ubetalte oppgaven å ta imot og fordele den på den tiden svært begrensede postmengden, som var ”tiltenkt” oppsitterne i den lille bygda. Siden han hadde bosted på skolen, var det naturlig å legge brevhuset dit, da dette ble opprettet den 20. Januar 1887. Solheim ble avløst som lærer i 1913, da Leiv Lyngstad overtok den ansvarsfulle jobben ved kateteret. Som en slags ”portefølje”, ble brevhusbestyrerposten overført til den nye læreren.

Dette bildet ble fotografert i 1896 på Manvik Skole. Læreren, til høyre, er Mons Solheim. Han var også stedets første brevhusbestyrer. Legg merke til tømmerveggene på skolen. Disse ble senere bekledd og skolen fikk sitt meget mer tiltalende utseende. Bilde er utlånt av Ragnar Tanggaard.

Med årene økte mengden av forskjellige post til beboerne rundt Manvik og på slutten av 1930-årene kom det fram ønsker om å få oppgradert brevhuset til poståpneri. Dermed ville man kunne bruke en større del av Postverkets mange tilbud. Noe virkelig fart i dette arbeidet kom det først i 1942. Da var blant annet behovet for å være godt oppgradert på krigsmaktens mange restriksjoner og pålegg, blitt svært presserende. Etter den forventede ”vandringen” i de mange byråkratier, ble det våren 1943 bestemt at man ville opprette et poståpneri på Manvik. Dette innebar også at en flytting måtte til.
I dette heftet kommer oppfølgeren og tiden etter at posttjenestene flyttet fra Mandvig skole til Berg landhandel noen hundre meter lenger vest.

Utklipp fra Østlandsposten høsten 1942.

I september 1934 hadde Peder Amundrød (f. 1913) gått til innkjøp av bygningene etter et gammelt landhandleri, Berg Landhandel. Dette landhandleriet hadde frk Nicoline Olsen startet opp i 1924. Nå ville den unge, energiske Amundrød starte ny, mer moderne og samtidig utvidet forretningsvirksomhet her. Men han hadde ennå ikke ervervet seg handelsbrev på den tiden, ei heller var han ikke gammel nok til å få det, derfor måtte en svoger borge for ham den første tiden. Forretningen lå sentralt til i bygda, rett over veien for nye Berg kirke i Brunlanes kommune. Vareutvalget var som i landhandlerier flest, rikt og variert. Selvfølgelig hadde man kolonialvarer her, noe manufaktur og skotøy fantes også, fortelles det, samt at det snart kom jern- og malervarer og ett godt utvalg i bygningsartikler. Kraftfôr var det også god etterspørsel etter. I hyllene sto glass- og stentøy og den interesserte kunne finne et assortert utvalg av kristelig litteratur hos Amundrød. Dessuten kunne man her få rammet inn bilder, i virksomhetens eget rammeverksted.

Slik så landhandleriet ut den gang Peder Amundrød overtok det i 1934. Bildet er tatt mot baksiden av det gamle huset. Veien og kirken ligger til høyre foran huset. Akkurat denne dagen sitter de voksne med sin kaffe, mens barna koser seg med ”SOLO”. Bildet utlånt av Per Kristian Amundrød.

En dag Peder Amundrød åpnet avisen, oppdaget han et avertissement om at poståpner- og landpostbudstillingene på Manvik var ledig. Han nølte ikke lenge, det kunne være kjekt med en ekstra inntekt ved siden av landhandlerdriften, tenkte han fornuftig nok. Dermed sendte han likegodt inn en søknad på begge. Siden det ikke var andre søknader enn mine, så fikk jeg tilbud om begge, fortalte Peder Amundrød meg lett smigret. Ikke var han nå bare landhandler, plutselig hadde han blitt både poståpner og landpostbud i tillegg. Det vil si, det gamle brevhuset ble flyttet fra skolen til Berg den 12. mars 1943 og ble midlertidig drevet der til alt det ”byråkratiske” vedr. oppgraderingen til poståpneri var i orden den 1. juli samme år.

Melding fra Peder Amundrød til postmesteren i Larvik vedr. synspunkter når det gjaldt åpningstiden for det nye poståpneriet på Manvik. Datert 27/7-1943

Men å kombinere alle disse arbeidsoppgavene for ett menneske, skulle snart vise seg å være nærmest umulig. Derfor måtte Amundrød få litt hjelp av og til.

LANDPOSTBUD
Det var Anders Andersen Waale som på forespørsel ville tre støttende til. Etter kort tid skulle det vise seg at Waale fant seg så godt til rette med dette ”vikariatet”, at han tilbød seg å overta som ”helt” landpostbud. Dette passet landhandleren utmerket. Dermed ble det slik. Lønnen var ikke stor, erindret Amundrød videre, men Waale likte seg fortreffelig og ble værende landpostbud i mange år framover.
Det naturlige framkomstmiddelet for Waale, var sykkel, til og med tre gir hadde han, og på den tråkket han runden nærmest i all slags vær. Helt unntaksvis måtte han la den stå, for å ta bena fatt. Om vinteren, når snøen lå dyp i Brunlanes, kom skiene fram, og av og til sparkstøttingen om det var tilstrekkelig isete. Sandstrødde veier, var en sjeldenhet, den gang. Riktignok skal Peder Amundrød, ha kjørt ham rundt ett par ganger, etter at han fikk bil på slutten av 1940 årene, men da skal visstnok Waale ha følt seg svært så klein! Men selv sykling kunne være en risikabel affære. En dag kolliderte han med en annen syklist i ”Ønvikbakken”, slik at begge røk i bakken. Til alt hell gikk dette også uten de helt store skadene og begge fortsatte trolig i et noe roligere tempo til sine dagsviktige gjøremål.

Landpostbud Anders Andersen Waale med skinnvesken full av post, klar for dagens postrunde på sykkel. Her er han fotografert i sitt gjenkjennelige mundur av nevøen Thorleif Gusland, utenfor poståpneriet på Manvik en dag i 1952. Bildet utlånt av fotografen Thorleif Gusland via Ragnar Tanggaard.

ROTTENIKKEN
Under krigen, men kanskje aller mest i noen år rett etter, var det ett navn som ga frysninger på ryggen til selv de tøffeste karene i Larviksdistriktet. Det var den skumle mannen som gikk under navnet Rottenikken. Egentlig het han Rolf Erling Knutsen. Han skal visstnok ha blitt dømt for et mord under krigen og levde hele sitt voksne liv som uteligger og rotløs veifarende.
Mytene og overdrivelsene rundt denne mannens ”grusomheter”, hadde tatt helt overhånd. Bare det at noen slo frampå at de trodde at noen andre hadde sett ham i nærheten, fikk folk til å låse dørene og holde seg inne! Er du ikke snill, så skal jeg be Rottenikken komme og hente deg!, lød ofte omkvedet fra bekymrede, men akk så velmenende mødre i oppdragende positur rundt om i våre distrikter.

Her ser vi Rottenikken til høyre i et av sine hyppige besøk hos Thomas Annisrød bare noen kilometer vekk fra poståpneriet.. Thomas Annisrød står til venstre. Bildet har jeg fått låne av Gunn Huglen.

Landpostbudet Anders Waales angst, var ikke noe unntak. En dag kom han meget opprørt tilbake til poståpneriet på Manvik. Han var helt sikker på at Rottenikken hadde fulgt etter ham rundt på postruten, nærmest som et angstspredende spøkelse. Det skal i følge minner, ha gått flere dager før han riktig ville gi slipp på fantasien og den opparbeidede, knugende redselen! Men også denne gangen kom Peder Amundrød til unnsetning og i ettertid kunne de smile og le av hendelsen.

EGEN LUKE
Da poståpneriet skulle bli opprettet i butikken, ble det påkrevet med noen bygningsmessige tilpasninger. Amundrød så seg nødt til å få bygd et eget, avlukket ”postkontor” i lokalet. Selvfølgelig med egen gitterluke, til behandling av de viktige postale tjenestene. Her inne ble posten omsorgsfullt sortert og behandlet. Personalet måtte skille mellom det som skulle sendes videre fra poståpneriet til Larvik Postkontor, det som skulle fraktes ut med landpostbud Waale og det som kundene ville hente selv i butikken. Det varierte litt hvor mange som valgte å hente selv, men Amundrød mintes at det kunne være mellom 10 og 20 husstander. Postkontoret ble bare betjent av forretningens personale. Der var det bare de som hadde adgang. Kundene måtte pent stille seg på utsiden ved postluken, for å få utført postrelaterte saker. Det var ikke uvanlig å høre de handlende plutselig si;
Og så skulle jeg ha vært på posten!
Da gjorde betjeningen seg først ferdig med kundens andre gjøremål, for deretter å gå inn i postavlukket for å betjene kunden postale ønsker derfra.

Bildet over viser postskiltene på husveggen hos Berg Landhandel og motivet ble fotografert av sønnen i huset, Per Kristian Amundrød.

Poståpnersønnen Per Kristian, fortalte riktignok at han allerede som 9 – 10 åring måtte hjelpe til med postekspedering etter skoletid. Han husket det var veldig stas når han fikk lov å stemple brevene som Waale hadde fått med seg tilbake til poståpneriet etter endt postrunde. Men her var far meget bestemt;
Husk at Manvik og datoen alltid skal være leselig, når du har stemplet!
Kanskje var jeg Norges yngste poståpnerassistent?, undret Per Kristian muntert, en gang han tok meg med på en vandring i barndommens nesten glemte minner.

Frimerket Kirkejubileum, pent stemplet Manvik på utgivelsesdagen 15.7-1953.

I 1955 feiret Telegrafverket sitt 100 års jubileum. Her er en 4-blokk av et av merkene som post gav ut i denne forbindelse, vakkert stemplet på Manvik poståpneri 4, januar 1955.

STORT DISTRIKT
Det var et geografisk stort område som skulle dekkes fra poståpneriet. Fra Hvatum i nord til Nalum i øst via Nordmandbo mot syd og i vest omtrent ved Frikirken, ”på grensen” mellom Holhjem og Helgeroa postterritorier. Hver dag kom posten fra Larvik Postkontor med bussen ved halv tre, tretiden. Dette var det Postverket kalte bipostrute nr. 2464, Larvik – Manvik – Holgjum (ref. Postens sirkulære nr. 16, 22/6-1943) Da hadde bussjåføren stoppet på Storgata i Larvik, vært inne på postkontoret og kvitert for mottagelsen av det som skulle bringes med av post utover til dette området av Brunlanes, blant annet hit til Manvik. Vanligvis var det en ikke alltid fylt postsekk som ble lagt av her på poståpneriet, men ikke helt sjelden kom det både 2 og 3 sekker. Spesielt mye var det ved juletider, når det ankom store mengder pakker til abonnentene. Disse var selvfølgelig også pakket i de forseglede strisekkene, som også var merket med poståpneriets navn. Den rekommanderte posten og verdipostforsendelsene lå i egen forseglet sekk, oppe i en av de andre sekkene.

Straks etter krigen kom behovet for å utvide forretningen på Berg, og i 1947 ble tilbygget til venstre oppført. Mursteinene bygget var satt opp av, fortalte Peder Amundrød meg, kom fra et grunnstøtt frakteskip i Hummerbakkfjorden. Amundrød hadde kjøpt lasten som hadde blitt reddet, og den ble fraktet på lastebil opp til Berg. En 2-3 år senere fikk fasaden en ”face-lift” med bl.a. et lite overbygg over inngangen. Den viktige rødmalte postkassen kan sees til høyre for treet, og det var innenfor her ”postkontoret” på Manvik lå. Bildet ble utlånt av Per Kristian Amundrød.

Ved titiden på formiddagen hadde bussjåføren vært innom poståpneriet og hentet det som skulle sendes videre til fordeling via Larvik postkontor. Amundrød så det også som en meget viktig arbeidsoppgave å få mest mulig av den kommunale posten i Brunlanes behandlet hos seg, da dette utgjorde en vesentlig del av postgjennomgangen på poståpneriet. Dermed ble behovet for et poståpneri akkurat hos ham styrket.
Etter at posten var sortert inne på poståpneriet, var Waale klar til utkjøring. Normalt kom han avgårde rundt halv fire på ettermiddagen. Returen var naturlig nok svært avhengig av føret, derfor kunne rundturen vare til mellom klokken 18 og 22. Ofte hadde fru Amundrød stengt butikken for kvelden, da han var tilbake. Dermed skjedde det at han kom han brasende inn bakveien lenge etter at mørket hadde falt på. Men…
Du må banke på før du kommer inn!, skal poståpnerinnen ha forlangt en gang før hun fortsatte; ”
Jeg kan jo gå naken!
Raskt kom svaret fra Waale;
Pleier du det, da!!??

OVERORDNET KONTROLL
Siden Manvik poståpneri var underlagt Larvik postkontor, var det postmesteren der som hadde ansvaret for kontroll av bl.a. regnskapene hos Peder Amundrød med jevne mellomrom. Den første tiden var det postinspektør Peter Nebbe som ble utsendt. Han ringte alltid i forkant, og spurte om det passet at han kom utover og tok en titt på regnskapet.
Etter ham var det postmester Ambjørn Ambjørnsen, samt Lars Gunnar Røed som visiterte. De forhåndsanmeldte visittene ble senere også supplert med uanmeldte kontroller, da var det gjerne 2 funksjonærer som ankom i følge. Alltid var det hele i skjønneste orden på Manvik Poståpneri.

ANNULERINGSSTEMPLENE
Etter at Manvik hadde fått oppgradert sine rettigheter fra å være brevhus til å ha blitt et poståpneri, var det ikke lenger tilstrekkelig å ha et stempel som bare viste stedets navn. (Slike stempler ble gjerne kalt ”Kronet Posthorn”.)

Dermed måtte det bestilles et stempel med justerbar dato og årstall. Dette ble ferdig hos gravør H. Rui A/S i Oslo allerede den 15. februar 1943, men ble liggende ”på vent” hos postintendanten i hovedstaden til den endelige oppgraderingen nærmet seg. Endelig den 16. juni ble stempelet sendt derfra via Stavern Postkontor og var helt sikkert poståpneriet i hende til ”åpningen” den 1. juli 1943. Dermed ser det ut til at det gamle ”kronet-posthorn-stempelet” bare var i bruk ute på Berg i ca. 3 1/2 måned.

Det nye stempelet ser vi ofte brukt. Spesielt ”sommer-hilsen-kortene” dukker opp over hele landet. Brunlanes er jo kjent som et attraktivt feriested, og mange av sommerturistene benyttet anledningen til å avlegge Berg landhandel et besøk, for å få sendt sine sommerhilsener til familie og kjente. Det var i det hele tatt ekstra mye trafikk i sommermånedene, mintes den aktive landhandleren.

ÅRLIG LØNN
I 1944 var poståpnerstillingen på Manvik Poståpneri betalt med kr 1350,- pr år. To år senere, i 1946, hadde årslønnen steget til kr 1500,-. Sammenlignet med brevhusbestyrerlønnen som i 1943 bare hadde vært på kr 100,-, var denne oppgraderingen rene gullgruven for Peder Amundrød.
I noen år før den endelige nedleggelsen skulle komme til å finne sted, hadde det vært sterke krefter i sving for å få nedlagt poståpneriet på Manvik. Spesielt hadde postmesteren i Stavern kommet med sterke argumenter for en overføring av stedets drift til Stavern Postkontor. Blant annet hevdet han at sommerturistene hadde vanskeligheter med å finne veien til Berg, og at de fleste reiste inn til Stavern når de likevel skulle ut å handle. Dermed ville de få dekket sine postale behov der. Landpostruten kunne også godt gå ut fra Stavern, noe som kunden slett ikke ville merke noe negativt ved, mente han.
Nedleggelsen fikk likevel Amundrød utsatt i noen tid, slik at han til slutt kunne gå av med full pensjon etter vel 25 år i postens tjeneste.
Etter at nedleggelsen fant sted den 1.10.1969, (se Postens sirkulære nr. 26 fra den 26/8-1969), ble den nye adressen til dette området; Manvik, 3250 Larvik. Dette førte til opprettelsen av en ny og bilkjørende landpostrute, den som ble kjent som Nalumruta.

Manvik hadde fått tildelt postnummer 3267 på slutten av 60-tallet, men det ble naturlig nok aldri produsert nytt stempel med dette nummeret.

Kilder;
Peder Amundrød
Per Kristian Amundrød
Thorleif Gusland
Bernt Kjær
Audun Norin
Postmuseet
Familiene Tanggaard.
Anna Islann
Lars Gunnar Røed

MANDVIG BREVHUS, Samlet av Jan Einar Bredal

Jeg gjør oppmerksom på at dette er del 1 i en serie på 2 om posten på Manvik/Berg i Brunlanes. Del 2 kan dere lese her

VED KONGELIG RESOLUTION
Af 20de Januar d. Aar (1887) er det bestemt, at der fra 1 ste Juli førstkommende vil blive underholdt et Postaabneri i Strandstedet Nevlunghavn i Brunlanæs Herred, med 3 Gange ugentlig kjørende Bipost fra og til Frederiksværn om Helgeraaens Postaabneri.
Skipper Chr. Nielsen er antaget til Postaabner ved Postaabneriet, som vil blive benævnt ”Nevlunghavn”.
I fornævnte Postrute vil derhos fra samme Tid blive anbragt Postkasser paa gaardene Mandvig og Foldvig, paa hvilke Gaarde henholdvis Kirkesanger M. Solheim og Gaardbruger Hans Fredriksen ville modtage og udlevere de Omkringboendes almindlige Postsager.

Slik lyder den første omtalen av Mandvig brevhus.

DEN SPEDE START
At Manvik skulle komme til å få sitt faste postbehandlingssted, burde vel være historisk ”korrekt”. Stedet har vært bebodd, kanskje helt fra den gang isen trakk seg tilbake og landet hevet seg og blottgjorde det som kom til å bli god mark.
Det skrevne ord om Manvik starter i kong Sverres saga, hvor det fortelles om Lodinn af Manvikum som falt i slaget ved Fimreite i 1184. Han var kongens lendmann i det vi i dag kjenner som Brunlanesområdet, bosatt på Manvik og antagelig allerede den gang av gammel, velstående ætt. Det å være lendmann vil si at han fikk inntekter av kongens landområder, mot at han stilte til rådighet ”fredsbevarende” styrker til kongens disposisjon. Nest etter jarlene, skal lendmennene ha vært høyest på rangstigen hos kongene den gang.
Skal vi anta at det allerede på 11-1200-tallet ble behandlet noen form for ”post” ved dette eldgamle herresete?

Bortsett fra en vakker kledning utenpå de gamle tømmerveggene, skal det ikke være mye som skiller Manvik skole fra hvorledes den så ut på slutten av 1800-tallet. Her ser vi foreldre som kommer til skolen for å hente sine barn en snørik vinterdag rundt 1935.

LÆRERE OG BREVHUSBESTYRERE
Den første brevhusbestyrer var lærer og kirkesanger Mons Solheim fra 1887. Han var lærer på Mandvig skole og bodde også i en del av skolebygningen. Denne oppgaven påtok han seg, antagelig de første årene, uten noen form for økonomisk vederlag. Men brevhusbestyrerne oppnådde nok en viss aktelse rundt i bygda, og han fikk gjennom embetet en viss førstehånds kjennskap til ny informasjon.

Bildet viser lærer og brevhusbestyrer Mons Solheim ved Mandvig skole. Utdrag fra gammelt skolebilde.

INVENTAR
Utstyret som skulle til for å behandle den lille posten som ble betjent ved disse små brevhusene, var ganske sparsommelig. Det trengtes et kassasjonsstempel til makulering av frimerkene som var påsatt forsendelsene, videre en stempelpute med stempelsværte, for at avtrykket skulle bli synlig. Ved Postens Expedition skulle de paa Postsagerne klæbede Frimærker kasseres paa tydelig Maade med Brevhusets Kassationsstempel.
Utenfor huset hvor posten ble behandlet skulle det godt synlig, henges opp en postkasse, som også var blitt besørget av Poststyrelsen. Brevhusets Postkasse maa tømmes mindst 1 gang daglig samt derhos ½ time før vedkommende Posters Afgang. (Astrid Djuve erindret godt den røde postkassen som hang mellom inngangsdøren til Lyngstads private leilighet og døren til skolestua. Men på de mange skolebildene som finnes fra Mandvig skole, kommer ikke postkassen til syne, da barna står godt plassert foran den.)
Som om dette ikke var nok, en innenriksportotakst, slik at det kunne oppkreves rett porto!
Slik luksus som en brevvekt hadde man nok ikke på Mandvig de første årene. Dette var et hjelpemiddel som først ble tildelt brevhusene fra 1898 og utover!

BEGRENSNINGER
Det var heller ikke all post som kunne behandles på denne typen postanstalt. I instruksen for brevhusene fra 1890 fortelles nemlig;…
Brevhuse ere faste Postanstalter, bestemte for:
1. Indlevering af almindelige Breve, Brevkort og Korsbaandsforsendelser (Korsbaandforsendelser er Trygsager, Vareprøver, Mønstre og Foretningspapirer) ; derimod kan Værdi- og ekommanderede Forsendelser ikke indleveres ved Brevhuse.

2. Udlevering af helt forudbetalte almindelige Brevpostsager Tidender og Tidskrifter samt Meldesedler om andre til nærmeste postanstalt ankomne Postsager.

Kort sendt fra Mandvig mens lærer Solheim ennå var brevhusbestyrer. Kortet har tidsriktig blitt sidestemplet med 4-rings nummerstempel 29 (Mandvig) og frimerket ble etter ankomsten til Frederiksværn annullert; Frederiksværn 23/10-1906.

KONTORTID
Solheim var av Poststyrelsen ikke pålagt noen spesiell åpningstid. Likevel sier instruksen at brevhuset skal være tilgjængelig for Publikum saa længe som mulig i Tiden mellom Kl. 8 Morgen og Kl. 7 Aften. Om han ekspederte post i skoletiden er usikkert, eller om han kanskje hadde han hjelp av familie i huset på den tiden av døgnet. Det var helt vanlig at familien tro støttende til om brevhusbestyreren hadde andre gjøremål.
Søn- og Helligdage pålegges det videre; dog kun et Par Timer enten før eller strax efter Gudstjenesten. Lokale hensyn, som for eksempel tiden for postens ankomst og avreise, påvirket sikkert også kontortiden. Ellers vet vi fra andre beretninger, at man var flink til å tilpasse seg kundene, den gang. Var man opptatt med andre sysler, avbrøt man disse for å utføre postekspedisjonen.
Ellers skulle det følge instruksen ved inngangen være oppslått en bekjentgjørelse om postens ankomst- og avgangstid.

POSTRØVERI PÅ ASKESKAUEN
Hjalmar Jensen, het en av gamle postkjørerne på ruten mellom Fredriksværn og Nevlunghavn. Etter alderen å dømme, må han ha kjørt postruten på slutten av 1890-tallet og framover inn i det nye hundreåret. Med seg hadde han posthornet som det ble blåst i, når han nærmet seg et utleveringssted.
Emma Næss (f. 27/4-1881) fra Nevlunghavn, fortalte en gang i et intervju i Larvik Morgenavis at hun mintes et forsøk på postran i den skumle Askeskauen. Hjalmar Jensen ble stoppet av noen menn, som gjorde forsøk på å få fatt i postsekken. Den inneholdt som vanlig, sikkert også den dagen, verdipost, og ranerne så nok for seg mulighetene for enkelt å tilegne seg et større pengebeløp. Jensen skal visstnok ha hatt en svært sint hest, som gjorde faretruende anstøt mot ransmennene. I tillegg var postkjørere på den tiden utstyr med pistol. Et avfyrt varselskudd, som Jensen håpet ville tilkalle oppmerksomhet, var i tillegg til en ”mannevond” hest, nok til å skremme fantepakket. Dermed kom både postkjøreren og posten vel fram til ventende kunder, også den dagen.

Et postkort kan ofte gjenspeile gamle verdier, slik som dette kortet fra 1907. At hilsenene fra venner og familie skulle være postgått, ga en ekstra status. Her er et kort sendt fra Manvik poståpneri til annen mottager ved den samme postanstalten.

UTVIDET POSTGANG
Utviklingen var ikke særlig annerledes her i Brunlanes enn den var ellers i Norge. Skoleloven av 1876 hadde som forventet, ført til økte lese- og skriveferdigheter hos den vanlige norske kvinne og mann. Med dette kom også behovet for å kommunisere skriftlig, sette sine tanker ned på papiret. Brevmengden økte voldsomt utover mot århundreskiftet. Innføringen av brevkortene (postkortene) hadde ført til en eksplosjon av hilsener mellom nære og fjerne bekjentskaper. (For å illustrere noe av denne voldsomme trafikkøkningen, fortelles det at ved Christiania postkontor ble det i 1886 hyrte inn mellom 21 og 28 ekstra postbud for å besørge utbringelsen av juleposten på julaften, 1. juledag, nyttårsaften og 1. nyttårsdag!)
Det forundres derfor ikke at postmesteren i Larvik ba om en uttalelse fra Brunlanes herredsstyre om postgangen i kommunen. (Trolig var dette en av de tidlige, store arbeidsoppgavene postmester William Collett fikk som utfordring. Han hadde blitt utnevnt som postmester i Larvik fra 6. februar 1899.) Saken ble behandlet på møte den 23. august 1899. Herredsstyret besluttet da en uttalelse om at det var ytterst påkrevende med en utvidet postgang, og man foreslo mandag, onsdag, torsdag og lørdag som postkjørerens avreise dager fra Fredriksværn.

LÆRER LYNGSTAD
Etter Mons Solheim var det Lærer Leiv Lyngstad som ved siden av undervisningen, drev brevhuset, antagelig var dette fra 1913. Også han bodde i en del av skolebygningen.

Lærer Leiv Lyngstad fotografert utenfor Manvik skole. Utklipp fra skolebilde fotografert på slutten av 1920-tallet.

MED HEST TIL MANVIK
Bernt Kjær som gikk på Manvik skole i årene 1932 til 1940, fortalte at brødrene Olav og Peder Christensen fra Stavern hadde kjøringen av posten mellom Stavern og Manvik på den tiden. Han husket godt at de byttet på å kjøre utover og at de brukte hest og vogn. Men det fortelles også at de kom kjørende i personbil. Den vakte stor beundring og sammen med postkjøreren, som kom med posten rundt tiden til siste time, var dette avbrekk i den strenge skolehverdagen, som ble husket i ettertid. Bussen gikk nemlig ikke om Manvik på den tiden.
Når snøen hadde lagt seg og veiene bød til sledeføre, gjorde spissleden et flott inntrykk på ungene, idet den svingte inn foran skolen i skoletiden.

Postkjører med slede etter tegning av A. Bloch

POSTFORDELING
Astrid Djuve, hun gikk på Manvik skole fra 1922, fortalte meg at lærer Leiv Lyngstad tok imot dagens postsekk. Fra den tømte han posten ut i sin store ”lærerstol” og innen elevene skulle hjem var det lille innholdet sortert. Helt på slutten av dagens skoletid, ble navnene på brever, aviser og blader ropt opp, og elevene måtte svare på om de kunne ta med seg disse på hjemveien. Bernt Kjær erindret at han ofte, som også de andre elevene, hadde med seg post til 2 og 3 andre familier når han startet sin hjemtur over jordene mot Kjær. Men det huskes også at en elev svarte da vedkommende ble overrakt et brev fra banken; Jeg vil ikke ta med sånne krevebrev!

FRA APPELSINKASSER TIL POSTBOKSER
Astrid Djuve fortalte videre at hun husket fra de første årene på skolen, at i svalen ved inngangen til skolestua var det hengt opp 3 ”appelsinkasser”. Den posten som ikke elevene tok med seg hjemover, ble lagt der. Abonnentene kunne derfor til alle døgnets tider lete etter sin post, når de kom forbi brevhuset.
Men en eller annen gang under skoletiden hennes på 1930-tallet, minnes fru Djuve og flere andre at Adolf Eikenes tillagde et virkelig flott skap ute på den ene veggen i svalen. Skapet var som en reol av mindre postkasser, alle med egen låsbar dør og alle med brevsprekk! Kundene fikk utdelt nøkkel til sitt eget skap. Forandringen ga som resultat at postgangen ble mer lukket og ”privat”, og heretter visste ikke ”alle” hvem som til en hver tid fikk post eller hva slags post den enkelte fikk.
Men det virker som om ingen kan huske hvem som benyttet disse lukkede postkassene, ei heller så noen at brevhusbestyreren la noe i dem! Likevel følte mange elever en enorm stolthet over å ha et slikt imponerende ”byggverk” av et postkassestativ på sin skole. Den var liksom litt ”deres” eiendom også, denne oppfinnelsen!

SMUGTITTING OG UNGDOMMELIG OPPDATERING
Selvfølgelig var elevene opplært til å behandle posten med stor respekt på veien hjem fra skolen. Når ungene kom fram til mottagerne, ble den personlig overlevert. Man åpnet ikke andres post, det var strengt forbudt. Likevel fortelles det at noen elever skal ha falt for fristelsen til å smugtitte på innholdet i ett og annet kjærlighetsbrev!
Nei, da var det for mange viktigere å følge med i bladet ”Samvirke”. Dette ble utsendt av Felleskjøpet og kom så vidt det erindres ut omtrent månedlig. Det fortelles at selv jentene leste dette på vei hjem fra skolen. Her ble det fulgt nøye med på prisutviklingen på … kalk, salpeter og fullgjødsel !! Og ikke å forglemme kornprisene. Sjokkert leste de unge også om tidlig frost i Trøndelag! …”Ville vinteren komme tidlig hit til Brunlanes også?” – ”Hva ville skje med avlingene her omkring?”

LANG VEI MOT BERG
Det skal ha sognet mer enn 50 gårder og over 250 oppsittere over 15 år, til bygdas brevhus på siste halvdel av 1930-tallet. Ettersom årene gikk, grodde det fram en større og større misnøye med det lokale posttilbudet. Mange måtte gå flere kilometer for å hente sin post. Man mente det måtte være mye mer samfunnsøkonomisk fornuftig å la en enkelt mann bære posten rundt, slik at bøndene kunne bruke tiden sin på nyttigere gjøremål.
Men forandringene lot vente på seg. Først i 1938 begynte ting å skje. Postmester Schirmer i Larvik la da fram, etter sterkt press fra flere i bygda, et forslag om opprettelse av et poståpneri på Hummerbakken. Fra dette skulle det også opprettes en landpostrute. Herredstyret anbefalte dette forslaget, men som det heter, på grunn av forholdene, kunne ikke poststyret innvilge søknaden. Den ble derfor avslått i 1939.
Krigen og tyskernes okkupasjon førte til en ny oppheting av debatten. Nye direksjoner fra okkupasjonsmakten, påla folk stadig nye restriksjoner og pålegg. Det ble dermed svært viktig for alle å følge med i avisene hver dag. Dermed krevde man på nytt daglig postombringelse her ute. Østlands-Postens Oslokontor var senhøstes 1942 i kontakt med postdirektør Svensen i Oslo, og han opplyste at det hadde blitt opprettet flere nye postruter i Norge siden krigen startet. Det var viktig at folk flest fikk sin daglige avis, men det måtte i tillegg også være en utstrakt postkorrespondanse fra stedet. Derfor anbefalte han, at de krefter som i 1938-39 hadde arbeidet med det gamle forslaget, på nytt tok kontakt med postmester Schirmer, slik at saken igjen ble satt på dagsorden.

Slik var en av overskriftene i Østlands-Posten den 21. november 1942.

I høsten 1942 tok postmester Schirmer opp saken igjen. Nå var den blitt modernisert noe og det nye forslaget innebar blant annet at poståpneriet skulle ligge på Berg. Man forsto snart at man ikke kunne bruke navnet BERG på poståpneriet, da dette var et ”velbrukt” navn allerede. ( Poståpnerier som BERG i Troms, BERG I HELGELAND i Nordland og BERG JERNBANESTASJON i Østfold, kunne lett bli til forveksling. ) Siden poståpneriet skulle ligge i Manvik skolekrets, lød det framlagte navneforslaget på MANVIK. Herfra skulle det utgå en landpostrute som skulle gå forbi Hummerbakken til Brunvald, derfra nordover til Manvik skole, videre til Hvatum og så inn mot veien fra Larvik. I forslaget lå det også at denne ruten skulle gå daglig.
I Brunlanes herredstingsmøte torsdag den 15. oktober 1942 var det nye forslaget blant de framlagte sakene. Nok en gang ble det bifalt og kunne derfor senere oversendes fylkesstyret. Som historien viser, ble det denne gangen også godtatt av alle instanser, helt opp til poststyret, til stor glede for bygdas oppsittere. Dette betyr også at den behandlede postmengden i området, har vært tilfredsstillende for det styrende organet i Oslo.
Lyngstad skal ha fortsatt som brevhusbestyrer fram til brevhuset ble flyttet til Berg Landhandel, hvor Peder Amundrød drev sin handelsvirksomhet. Flyttingen skal ha vært virksom fra 12. mars 1943.
Brevhuset Manvik ble nedlagt den 1. juli 1943, for så å ha blitt gjenopprettet som poståpneri fra samme tid og på samme sted, og fortsatt med Peder Amundrød som leder, men nå med den litt mer omfattende tittelen; … poståpner.

STEMPLER
Så godt som alle brevhusene som ble opprettet på 1880-tallet fikk sitt eget stempel til å annullere frimerker og til å bli brukt som kvitteringsstempel. Mandvig var ikke noe unntak. Man hadde i poststyrelsen funnet ut at den mest fornuftige stempeltypen å bruke på slike småsteder, var det vi dag kaller et 4-rings nummerstempel. Som navnet sier var det gravert inn 4 ringer utenpå hverandre, og i midten var det gravert et nummer. Mandvig brevhus hadde nummeret 29, og dette ble levert ett par tre år etter oppstarten.

Stempelet ble nemlig først avsendt fra Kristiania den 15. desember 1890. Det var ikke uvanlig at man av økonomiske årsaker, sonderte behovet for produksjon av stempel, basert på ekspederte sendinger, før de nye brevhusene fikk sitt.
Fordelen med bruk av nummerstempler ser vi raskt. Brevhus ble ofte lagt til det stedet i kommunen hvor det var en person som var villig til å påta seg dette ekstra arbeidet. Derfor kunne brevhuset ”vandre” omkring i en kommune, men vi ser også at plutselig kunne behovet for et brevhus forsvinne helt og det ble nedlagt. Det ”frigitte” stempelet kunne da brukes hvor som helst ellers i landet, uten ekstra kostnad for fellessamfunnet. En annen grunn hvor fordelen kom klart fram, merket man her på Mandvig. Antagelig på grunn av den nye rettskrivingsnormen av 1917, ble Mandvig modernisert til Manvik . Bruken av det gode gamle ”nummer 29” kunne derfor fortsette.
Stempelet sees forholdsvis ofte brukt på bevart post, noe som blant annet skyldes den lange brukstiden og en forholdsmessig stor postmengde.
På begynnelsen av 1930-tallet var ønsket om å få stempler med poststedets navn også til brevhusene, blitt meget sterkt. Poststyret fikk derfor så raskt som mulig, etter hvert som bevilgningene tillot det fra 1934, innført de nye ”*Kronet posthorn stemplene*”.
Her graverte man inn ett posthorn med en krone på toppen av bøylen, på stempelet. Rundt satte man inn 2 ringer og øverst mellom disse ble brevhusnavnet satt inn.

I september 1935 fikk Manvik brevhus sitt stempel. Dette var i bruk fram til 1. juli 1943, men da hadde postanstalten flyttet til Berg og byttet status til… Poståpneri og enda et nytt stempel ble gravert. Den korte brukstiden på ”KP-stempelet ” gjør at dette stempelet er langt mer uvanlig å se brukt i dag, enn det gamle nummer 29.

Kilder;
Postmuseet, ”Instrux for Brevhusbestyrere fra 1890”.
Anna og Peder Amundrød,
Hans Kristian Amundrød,
Astrid Djuve,
Bernt Kjær,
Audun Norin,
Ivar Sølyst,
familiene Tanggaard .
Brunlanes Historielags årsskriftt ”Nesjar”.
Klassebilder fra Manvik Skole.
Østlands-Posten.
Bygdebøker for Brunlanes kommune.

Halle Brevhus i Brunlanes

SAMLET AV JAN EINAR BREDAL

Den lille bygda Halle ligger i sørenden av Hallevannet i gamle Brunlanes kommune, langs den ”gamle konge veien” mellom Kristiania og Helgeroa. Som på svært mange andre mindre ”knutepunkter” rundt om i Norge på slutten av 1800-tallet og framover, ble det her opprettet et brevhus for å ta seg av behandlingen av den enkleste og mest brukte delen av postens tjenester. Opprettelsen skjedde den 1. juli 1897. Dette brevhuset lå i mange år under administrasjon av Frederiksværn postkontor og var en del av postruten ”Frederiksværn – Nevlunghavn”.

Slik så bygden Halle ut ”i farger” rundt 1905. Landhandleriet sees i bakgrunnen, som det hvite huset litt til høyre for midten av bildet, mens brevhuset ennå lå i ”gamle skolen” til venstre for midten, med rødt tak. (Jan Einar Bredal samling)

Det var lærer
LAURITS LARSEN SÆVES
ved Halle skole som ble antatt som den første brevhusbestyrer ved det nyopprettede brevhuset ”Halle”. Han var født i Østfold i 1851 og kom fra Hellegård. I 1884 kjøpte han Eikelund (br. nr. 4) for 800 kroner. Etter hvert flyttet han til Halle skole, men beholdt eiendommen på Eikelund.
På slutten av 1890-tallet ble posten kjørt med hest og vogn 3 ganger i uken, tirsdag, torsdag og lørdag formiddag, fra Fredriksværn ut til ”endestasjonen” Nevlunghavn. Returen foregikk samme ettermiddag, da blant annet via Halle.
Fredriksværn hadde i mange år vært et meget viktig knutepunkt i landets skipstrafikk, og hadde fortsatt på slutten av 1890 anløp av flere rutebåter, selv om flere og flere skip med årene kun brukte Larvik havn. Dermed ville det seg slik at Fredriksværn mottok post både fra postførende skip og landeveis fra Larvik (Nevner også at post fra og til Larvik i flere år ble fraktet med de små lokalbåtene D/S Kvik og D/S Viken, så lenge fjorden var isfri.). Posten ble etter hvert sortert, fordelt og videresendt ut til rette mottagere i hele kommunen.
Adressen hit til Halle var lenge; … Halle pr Fredriksværn.

En artig julehilsen sendt fra Halle 30. eller 31. desember 1907, mens lærer Sæves fortsatt var brevhusbestyrer. Det morsomme er at avsenderen er Johan Pettersen, som hadde overtatt landhandleriet i 1906, men først ca. 6 år senere selv ble bygdas populære brevhusbestyrer!
Kortet er tidsriktig sidestemplet Frederiksværn 31/12-1907. Utlånt av Audun Norin.

SPARTANSKE HJELPEMIDLER OG INGEN LØNN.
Sammenlignet med dagens postanstalter, var det ikke stort som trengtes for å være en del av et effektivt postvesen på 1890-tallet. Fra den tids ”Intrux for Brevhusbestyrere” kan vi blant annet lese i §12;…
Paa Brevhuse skal der findes følgende Inventarsager:
Kassationsstempel,
Stempelpude,
Postbrevkasse,
Samt endvidere indenrigsk Portotaxt.
Og videre fra ”Instruxen”, den meget strenge ordren om at;…
Inventarsagerne skulle behandles med Omhyggelighed.!
Ikke stort å slå om seg med dette. Likevel viser historien at det å være brevhusbestyrer ga litt ekstra verdighet og respekt i bygda. De aller fleste brevhusbestyrerne i Norge fikk ingen lønn, og for noen ble belastningen så stor at de etter en tid, valgte å slutte. Kun en rabatt på 4 % av innkjøpte frimerker og kort, ga et lite bidrag til driften. Generelt ble svært mange brevhus lagt til landhandlerier eller hoteller. For disse ga postdriften et verdifullt tilskudd ved ekstra publikums besøk.
Utenfor skolebygningen, eller kanskje som enkelte få andre steder, rett inne i gangen, skal postkassen ha blitt hengt opp. Også her forteller instruksen tydelig om postens rutiner;…
Brevhuses Postkasser maa tømmes mindst 1 Gang daglig samt derhos ½ Time før vedkommende Posters Afgang.
Her skal det også i følge instruksen; …
være opslaaet Bekjendtgjørelse om Posternes Afgangs- og Ankomsttider til og fra Stedet, med Angivelse af Indleveringstidens Slutning for de forskjellige afgaaende Poster og den Omtrentlige Udleveringstid for ankommende Poster.
Et så avansert hjelpemiddel som en brevvekt, ser vi ikke på brevhusenes inventarliste, ei heller noen form for pengekasse. Men behovet for å kunne veie utgående post, for deretter å kunne belaste rett porto, synes å ha blitt aktualisert ganske snart, for allerede fra høsten 1898 informerer Poststyrelsen at brevhusene vil bli utstyrt med ”vegtredskaber”. Derfor kan det tyde på at også Halle brevhus har fått ettersendt et slikt redskap.

Et tilsvarende skrin med postvekter kan med årene ha blitt benyttet på Halle, Dette originalt treskrinet har 9 messinglodd for postens skålvekter. (500 g, 250 g, 125 g, 100 g, 40 g. 20 g x 2 og 10 g x 2). Alle med postens emblem og kontrollstempler. Fra Jan Einar Bredal samling.

”FLEKSIBEL ARBEIDSTID”
De aller fleste brevhusene i Norge hadde, da Halle ble opprettet, liten og ikke svært brevskrivende kundekrets. Gjennomsnittlig ble det i landet daglig totalt behandlet kun 5 forsendelser pr brevhus. Selv en postmengde på under 1 brev pr dag, var slett ikke uvanlig ved et lite brevhus rundt århundreskiftet. Hvis vi skulle bedømme Halle brevhus ut fra bevarte brev, har nok stedet vært ”et godt besøkt” brevhus med en rimelig stor kundemasse.
Det påhvilte vanligvis ikke brevhusbestyrerne noen bestemt åpningstid, men likevel skulle brevhusene … være tilgjængelige for Publikum saa længe som mulig i Tiden mellom Kl. 8 Morgen og Kl. 7 Aften (Søn- og Helligdage dog kun et par timer enten før eller strax efter Gudstjenesten) !!! – Og selvfølgelig måtte de være åpne noen tid før og etter posters ankomst, om dette skulle skje uten de overfor nevnte tidsrom!

”LOKALITETER” og VAREUTVALG

Hvor i skolebygningen lærer Sæves skjøtte sine postale plikter er jeg ikke sikker på, men det er vel ikke svært utenkelig at det skjedde inne på ”privaten”. Men dersom noen skulle banke på skoledøren i postalt ærend, ville han antagelig bare ha avbrutt undervisningen en liten stund, for å ta seg av den besøkende.
Det var heller ikke store krav til vareutvalget den gang. Man måtte selvfølgelig kunne dekke publikums ønsker om de mest alminnelige frimerker. De fleste brevhusene førte derfor frimerker med valørene 2, 3, 5 og 10 øre, noe som kunne dekke portoen for de fleste brev. Som en ”ekstra service” hadde man også ofte til salgs brevkort á 5 øre. Det var en selvfølge ”at Publikum kan erholde disse kjøbt i Smaat”!

Dette bildet er med stor sannsynlighet fotografert mellom 1917 og 1920. Brevhuset og forretningen på Halle er det lave hvite huset til venstre for bilen. Jan Einar Bredal samling.

NY BREVHUSBESTYRER
Johan Henrik Pettersen var født i 1886. Allerede 20 år gammel, i 1906, fikk han leie den lille butikken på Halle, etter at han en tid hadde vært i handelslære i Helgeroa. I huset hvor butikken lå, var det også en bolig, men Pettersen disponerte den første tiden kun butikken og et lite kontor. Og det var her inne i butikken, at det lille brevhuset etter hvert ble en aldri så liten del av forretningsdriften.
Nøyaktig hvilken dato Johan H. Pettersen overtok ansvaret for brevhuset etter lærer Sæves, er noe usikkert. Postmuseet oppgir bare at dette skjedde ca 1914, noe som kan tyde på at posten gikk til skolen fram til dette.

Man var flinke til å hilse venner, bekjente og kunder med dekorative julekort også tidlig på 1900-tallet. Landhandler, senere også brevhusbestyrer Joh. Pettersen på Halle, hadde også forstått reklameverdien i et slikt kort. Dermed sørget han for å få noen kort ferdig trykket med årets velmenende jule- og nyttårshilsen. Kortet utlånt av Audun Norin.

POSTEN MED BUSS
Fra 1. april 1927 skjedde det store forandringer, når det gjaldt postombringelsen i Brunlanes. Bl.a. ble Halle underlagt Larvik postkontors administrasjon. Fra samme tid ble all post kjørt ut fra Larvik, mot tidligere Fredriksværn. Etter at middagstoget hadde ankommet Larvik stasjon og dagens post var blitt sortert på postkontoret, ankom bussjåførene fra hele distriktet for å hente det de skulle ta med på sine respektive ruter. Posten som nå var grovsortert, måtte de før avreise sortere nøyere, slik at alt ble lagt i rett rekkefølge til utkjøringen. Bussene forlot gjerne Larvik ca kl 1400.
I mange år var det billettør med på de fleste av bussene. Og det fortelles at når bussen ankom, for eksempel Halle, var det han som sprang inn på brevhuset med postsekken. Det var slett ikke mye post som ankom dit hver dag, det fortelles at den grå sekken med de røde stripene sjelden var så mye som en snau fot høy. Det var skikkelig god plass til å knyte løkke på sekken! Når avisene kom på toppen, økte riktignok volumet betraktelig.
Ivar Sølyst fortalte at han i en årrekke, periodevis var billettør på bussen mellom Larvik og Nevlunghavn i årene 1947 til 1957. Når bussen stoppet nede ved veien, ikke mange meterne fra Pettersens landhandleri, var det bare å gripe tak i den rette sekken med dagens post, som lå på et av de ledige setene i bussen, og løpe opp i butikken til Pettersen. Her ventet man vanligvis med en viss utålmodighet. Sekken minnes han på den tiden som ganske tung og måtte ofte bæres på ryggen. For i tillegg til brev og kort, var det som nevnt mye aviser. Det kunne også ligge en og annen pakke vel forvart her. Men når de på turen tilbake skulle hente returposten, var det ikke mer enn at han fint bar sekken i neven.
Her sto betjeningen klar til nok en sortering, og dette måtte gjøres i en fei, for snart sto unge, ivrige ”hentere” og trippet for å komme hjem fra skolen med dagens nyheter.
En liten sak som kanskje kan forundre, når man ser på postverkets ellers strenge rutiner for de aller fleste gjøremål, er dette; … Når postsekkene ble hentet på postkontoret i Larvik, ble de bare plassert enten på et ledig sete eller på gulvet i bussen. Da var det ikke snakk om innelukkede, låste skap. Foruten brev, kort og aviser, var all verdipost lagt i egen sekk inne i de enkelte postsekkene. Heldigvis hører vi aldri at uvedkommende gjorde forsøk på å få tilegnet seg noe av dette, på uærlig vis, i vårt distrikt!

POSTKASSEN
Inngangen til forretningen til Pettersen, hadde et fint dekorert lite overbygg. På venstre side av dette overbygget hang det ”alltid” ned fra taket en god del redskap til utstilling. De skal visstnok aldri ha blitt tatt inn om kvelden eller i helgene. Så vidt vites ble det heller aldri stjålet noe fra denne litt dristige, utvendige utstillingen i alle de årene landhandleriet var åpent for kunder.
På den ”andre” siden hang den røde postkassen, minnes flere. Den måtte tømmes hver formiddag, i god tid før bussen stoppet utenfor på veien og posten skulle sendes til Larvik. Antagelig var det svært lite som lå i den pålagte postkassen, for alle skulle jo inn i landhandleriet for å slå av en prat og kanskje handle litt nødvendigheter. Dermed ble posten levert inne på disken. I tillegg fortelles det at enten Hedvig eller Johan alltid var hjemme, slik at noen virkelig fast åpningstid fantes antagelig ikke!
Nei, egentlig kunne det nok være verre enn som så! For arbeidsfolk flest, startet arbeidsdagen ”når solen sto opp”. Tanker for innkjøp og henting av post var sjelden noe som kom dem i hug før kvelden nærmet seg. Da var det ikke sjelden at de stakk innom hos Pettersen for å hente posten og benyttet selvfølgelig ”fritiden” til å slå av en lengre prat. Siden det ikke var høflig å kaste kundene på dør, erindrer fortsatt barna i huset at klokken noen ganger kunne nærme seg midnatt, før siste kunder trasket hjemover!
I mange år var det mer vanlig å tygge tobakk, enn å røyke den. På gulvet inne i forretningen var det derfor plassert en spyttebakk, som ”blink”. Dessverre var det ikke alle som var skarpskyttere når spyttet skulle ut av munnviken etter noen tids tygging. Gulvet rundt spyttebakken var vesentlig lettere å treffe med den brune, ikke spesielt tiltrekkende ”massen”. Kampen mot tuberkulose og andre stygge smittsomme sykdommer, hadde ført til at Norske Kvinners Sanitetsforening hadde fått laget og sendt ut et opplysningsskilt som kunne henges opp på egnet sted, også her hos Pettersen på Halle fantes et slikt skilt. Oppfordringen på skiltet lød; ”Spyt ikke på gulvet. – Host ikke mot nogen”!!
Allerede i 1889 kom det forordninger til behandling av den skumle tuberkulose sykdommen og her følger et utsnitt om råd ved spytting og spyttebakker;…

2: Den syge maa aldrig spytte paa Gulvet eller i Lommetørklæde, men enten i Krus, hvori tidt Vand (tilsat Karbolsyre), eller i Spyttebakke af Metal eller Stentøi, fyldt med Ener eller Sagmug. Spyttebakken eller Kruset tømmes og vaskes mindst to Gange daglig. Indholdet bør helst brændes, det kan også kastes paa Bingen eller i Søen eller nedgraves.

FULLT AV TRIPPENDE SKOLEBARN
Halle skole var nærmeste nabo til landhandleriet med sitt lille brevhus. Skoletiden hadde man fornuftig nok, lagt opp slik at dagens økt sluttet omtrent da bussen med posten ankom Halle, rett før halv tre. Skoleungene som etter avslutningssalmen pent og pyntelig hadde stilt opp utenfor skolebygningene, la nå på sprang mot butikken så fort de hadde kommet utenfor skoleporten.
Det skal ha vært om å gjøre og komme først inn til disken i forretningen. Der sto vanligvis brevhusbestyrer Johan Pettersen og hans kone Hedvig klar med sortert post. Navnene ropte han høyt opp og ivrige og spente grep ungene det som tilhørte dem. Dagens aviser hadde også kommet med bussen, og etter utdelingen forsvant barna hjem til ventende lekser og andre av dagens gjøremål.

Her står den stolte eier av landhandleriet, Johan Pettersen, foran inngangen til forretningen sin på Halle. Utenfor er står et utvalg raker og river utstilt mot husveggen, ved inngangen fantes baljer og bøtter. I vinduene til venstre anes noe av et ellers rikholdig vareutvalg. På veggen henger reklameskiltet for ”Mustads Margarin”. (J. E. Bredals fotosamling)

TEATER OG UFRAMKOMMELIGE VEIER
Vanligvis var bussen i rute, men forsinkelser skjedde av og til. Når vinteren kom med store snømengder og gjenføykede veier, kunne nok ventetiden inne i den lille butikken ble vel kjedelig for de unge skolebarna. Selvfølgelig førte vårløsningen også med seg hindringer som telehiv og til tider nesten uframkommelige veier, med dertil hørende forsinkelser i rutetrafikken. Noen ganger var det i kortere perioder verken framkommelig for hest eller rutebilens motoriserte ferdsel.
Pettersen, som selv var en stolt bileier, fikk nok selv merke vintertidens store kjørebegrensninger med sin Chevrolet 1930 modell. Selv med bilens 6 sylindre og 50 hk, unngikk han sikkert de værste dagene. Bilens registreringsnummer var for øvrig Z-104.

Noe klabb og babb ble godtatt i trengselen, men Pettersen roet det hele raskt ned. Hans lune og inkluderende humor, hadde barna stor sans for. Når han ropte opp mottagernavnene på dagens nye postforsendelser, kom han ofte med små nye ”klengenavn” eller andre velvalgte bemerkninger, som fikk barna til å juble. Det fortelles at Pettersen med sine ”teateriske” evner, virkelig kunne styre sitt unge ”publikum”.

Enkelte vintre var mer voldsomme enn andre. Slik så det ut på Halle en periode snøvinteren 1937. Her er alle mann i arbeid for å få ryddet hovedveien til byen. (J. E. Bredals fotosamling)

STAKITTEN
Det var slik her på Halle, som vi hører om fra så utrolig mange andre mindre steder;… i ”godt naboskap” lå blant annet den gesten å ta med seg posten til nærmeste naboer på veien hjem.
En av de unge pikene i området kom fra skolen her ute på Halle en dag. Hun gjorde som hun alltid hadde gjort, denne meget regnfulle ettermiddag en gang på slutten av trettitallet. Til en eldre nabo bar hun alltid avisen og det lille som kom av post hjem til ham. Det vil si; ved hans hus var det ingen postkasse på utsiden, derfor hadde hun fått ordre om å sette leveransen fast i stakittgjerdet, som gikk foran huset.
Akkurat denne dagen, da regnet flommet ned fra åpen himmel, tenkte den snille og vennlige lille frøkenen, at hun skulle levere posten til abonnenten personlig, slik at den ikke skulle bli så våt. Hun hørte at han holdt på å hogge ved, da hun ganske regnvåt kom for å overrekke dagens post.
”Vær så go`!”, forsøkte den unge piken seg. Nærmest uten å titte opp, kom det brummende, bestemte svaret fra den iherdige vedhoggær`n;
”I stakitten, har jeg sagt!!”
… og ”i stakitten” ble det nok deretter!
Likevel, når jula endelig sto for døren, var han en av naboene som alltid ga den vesle jenta noen velfortjente kroner i julegratiale!

FORTSATTE DRIFTEN
Johan Pettersen døde dessverre allerede våren 1951. Med tillatelse fra postmester Karl Kjelsgård Askim i Larvik, fikk fru Hedvig, etter å ha sendt inn en søknad, lov til å fortsette postdriften i mannens
navn. Slike ”postale” ordninger var ikke uvanlig når det gjaldt små veldrevne mann / kone foretak rundt i distriktene. Og det fortsatte slik, uten forandringer, helt til nedleggelsen en dag måtte komme. I Postmuseets notater framkommer det heller ingen endring.

Ikke all post fant sin rette mottager ved første forsøk. Her et kort sendt fra Drammen 21.12-1959, omadressert på Halle, returnert til Larvik og deretter formidlet videre til Kjose! Forhåpentlig rakk også dette fram til jul. Utlån Audun Norin.

BEGRENSET TILBUD
Som brevhus var det et svært enkelt tilbud betjeningen hadde til sine kunder de første årene. Man kunne levere kort, brever og korsbåndforsendelser, mens pakker måtte kundene dra til Stavern eller senere Larvik, for å få sendt. De samme begrensningene gjaldt pengeforsendelser, bankobrev eller postanvisninger. Men den slags var det ikke mye av, og det var kort og brever, foruten aviser, som til daglig utgjorde det aller meste av postmengden. Likevel ser det ut til at man gjennom årene fant mer hensiktsmessige tilpassninger av systemene. Vi hører at publikum, etter at deres følgebrev var ankommet og blitt signert, leverte dette tilbake til brevhuset. Bestyreren sendte dette med neste postgang til postkontoret, som ved påfølgende postutkjøring, la ved den ønskede pakken i postsekken. En tilsvarende ordning for verdipost ser også ut til å ha eksistert, også for Halle brevhus. Her var det snakk om tillit, og tillit hadde man på Halle.

PENGESKUFFEN

Som nevnt krevdes det ikke mye utstyr til drift av posten. Men man var nøye med å skille mellom de pengene som tilhørte forretningen og de som kom inn på grunn av postens beskjedne aktiviteter. Pettersen hadde investert i en avansert pengeskuff, med ”kodetaster” man måtte benytte for å få åpnet. Oppi denne skuffen lå skrinet med, frimerker og det viktige annulleringsstempelet. Stempelputa, derimot, sto konstant på disken. Skulle en eller annen forsendelse forsegles, brukte Pettersen sitt eget segl og delikate røde lakk.

Fra tid til annen dukker det opp ”artige” postale forsendelser. Her er et julekort, som ikke er frankert med postens lovbestemte frimerke, men Norges Sanitetsforenings julemerke for 1945. Uviss av hvilken grunn, er kortet stemplet med ”Kronet Posthorn” stempelet på Halle. Adressaten på Dolven hentet nok sitt kort selv, på brevhuset litt lenger borte i veien, slik det sikkert ble gjort flere ganger i uken. Kanskje har man bak landhandlerskranken sett ”litt mellom” fingrene på postens strenge reglement akkurat denne dagen ? Utlånt av Audun Norin.

STEMPLER
Det første stempelet var noe annerledes enn de stemplene vi kjenner fra posten i dag. Dette var et 4-rings nummerstempel med inngravert nummer ”274”. Disse 4-rings nummerstemplene ble
vanligvis utsendt til brevhusene, hvor avtrykk av stempelet skulle påføres forsendelsen, som deretter skulle videresendes til overordnet postkontor for videre behandling. Der skulle også nytt stempelavtrykk med dato påføres.

Dette stempelet, vet vi, ble innsendt til reparasjon i Kristiania via postkontoret i Fredriksværn den 26/10-1914. Først den 30/11 ble det returnert fra hovedstaden og ankom sikkert Halle ett par dager senere. Kanskje har denne reparasjonen forekommet nær tidspunktet for flyttingen av brevhuset til landhandleriet, men dette har jeg ikke funnet beviser for. Likevel kan vi anta at Pettersen ikke ville fortsette og brukte et skadd eller defekt stempel, om det var slik ved overtagelsen…
Dette første stempelet ble brukt fram til brevhuset ble tildelt det som populært kalles et ”Kronet Posthorn”- stempel i februar 1935. Også dette var et stempel uten dato, men nå var brevhusets navn blitt gravert inn mellom de to omsluttende ringene, mens det i senter var gravert inn et posthorn med en krone plassert oppe på posthornbøylen. Også heretter skulle overordnet postkontor bekrefte videreforsendelsen ved å påstemple ett av sine datostempler.

Så i 1951 ble brevhuset satt opp med sitt tredje og siste stempel. Fra 1. april 1951 var Halle blitt oppgradert til den nyere betegnelsen ”brevhus 1” og nå var det fra sentralt hold, bestemt at stort sett alle brevhus skulle ha stempel som viste både stedsnavn og dato.
Et 2-rings stempel var blitt bestilt hos stempelleverandør ”Krags Maskinfabrikk” i Oslo, og et bevart kontrollavtrykk hos dem, viser at stempelet var ferdig 7. mars 1951. Få dager senere, ble dette sendt fra postintendanten i Oslo til Larvik Postkontor og videre derfra til Halle, ett par dager senere.

NEDLEGGELSE
Butikklokalene hadde i årenes løp blitt svært nedslitte og driften ga lite penger til modernisering. Rundt om i kommunen hadde det dukket opp nye og større forretninger, som hadde kapret mye av landhandleriet på Halles kundemasse. Trafikken hadde de senere årene minket betydelig.
Og så skjedde det ufravikelige;… I følge Postverkets sirkulære nr 25 fra 19/8-1961 ville brevhuset bli lagt ned fra 1. september samme år. Brevhuset hadde da vært i drift i hele 64 år.
Landhandlerdriften fortsatte ennå noen få år etter at posten forsvant fra butikken. De ”nye” tider hadde kommet, og en effektiv og utvidet landpostbudordning kom til å ta over brevhusets begrensede tilbud. Nok en lokal postepoke var over.

Kilder;
Postmuseet,
Norske Kvinners Sanitetsforening,
Østlands-Posten,
Johan Pettersens døtre: Inga Østgård og Annie Riiser,
Audun Norin,
Ivar Sølyst.