I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord adolf

En etterlysning...

Jeg er ikke sikker på om dette er rette forum for dette, men jeg kom tilfeldigvis inn på denne siden og tenkte å prøve. Dere får heller slette innlegget om ikke det passer. Men altså :

Min oldefar, Anker Henry Halvorsen ble født i Larvik den 28. juli 1903, sønn av glassblåser Adolf Halvorsen og hans hustru Norma Olava f. Kristiansen. Anker giftet seg og fikk min mormor, før han ble syk og døde av tuberkulose, bare 26 år gammel. Min mormor var da fem år gammel, og vokste mer eller mindre opp hos sin mors søstre i Porsgrunn, fordi hennes mor Paula (Pauline) måtte arbeide.
Dessverre døde min mormor før jeg fikk øynene opp for slektsforskningen, og jeg rakk aldri å spørre henne om hennes familie i Larvik. Nå som jeg har bladd litt i kirkebøkene, så viser det seg at min oldefar var en av hele 11 søsken, så det kan være at det finnes slektninger av meg som kan fortelle meg mer om denne delen av familien. Jeg tenkte derfor å sjekke her, i tilfelle det finnes noen som kan hjelpe meg. Jeg vet ikke om noen av min oldefars søsken fikk barn, og såvidt meg bekjent, så er det dessverre ingen av søsknene hans som lever lenger.

Da min oldefar ble født (1903), så bodde foreldrene hans i Griffenfeldsgate 19, og hans far abeidet som glassblåser (glaspuster) på Larvik glassverk. Han var deres andre barn, Mary Adolfa (1902), var født et år tidligere. Han fikk tre brødre til ; Walter (1906), Fritz (1908) og Johan Eilif (1911), før de flyttet til Frankendalsgata 11. Her bodde de, mens resten av søsknene til Anker ble født ; Hartvig (1913), Rønnaug Marie (1916), tvillingene Adolf & Norma (1917), Oddvar Simon (1918) og Lilly Borgny (1920).

Om noen kan hjelpe meg med informasjon om dem, så vil jeg være veldig takknemlig. Alt er av interesse. Skulle det være et annet sted jeg heller bør henvende meg, så gi meg gjerne en pekepinn.

Under er et bilde av en gruppe arbeidere ved glassverket, jeg antar det er stor sannsynlighet for at min tippoldefar Adolf finnes på bildet, siden han har glassblåser som yrke iallfall fra ca 1900 til ca 1920.

ENGENE PENSJONAT i KJOSE

I følge minner, var det en ”litt fin” dame, frøken Nicoline (Bertine) Engene, som drev et pensjonat i Kjose i mange år. Fra sin bolig ”Hasle”, som hun kom til å eie, leide hun ut små rom til gjester som kom til den lille bygda ved Farrisvannets vestkyst.
Hun var født i Brunlanes den 7. mars 1877 og kom fra gården ”Engene” på ”Kroken” i Kjose. Hennes foreldre var Hans og Elise (også sett som ”Lisabeth” i Bygdeboka) Knudsen. De var gårdbrukere og selveiere. I året 1900, finner vi henne som ”Nicoline Hansdatter og ugift tjenestepike”. Et snaut tiår senere var hun bosatt i huset ”Seheim” på Nedre Nansets østside (under ”tellekretsen” Hovland). Dette huset, som i dag har adressen Nansetveien 56, var eid av dampskipsfører Hans Adolf Andersen. (Han er samme herren som var fører av ”d/s Viken” i seks og et halvt år fra 1920 og i årene 1931 og 32 ansatt som fører på ”d/s Farris” på dets to siste driftsår.) Nicoline arbeidet rundt 1910 som dagsarbeider og hadde etter all sannsynlighet husgjerning hos familien Andersen. Huseieren selv hadde på denne tiden, flere turer til Amerika, så Nicoline kan ha hatt flere gjøremål i huset. Kanskje var det under tiden her i Larvik at hun ble skolert og lærte seg ”finere manerer” og kanskje ”penere byspråk”?
Hennes bror Kristian eide huset ”Hasle” fra 1911 til han døde i 1917. Tomten her var utskilt fra ”Kroken”. Det er ikke utenkelig at det var ham selv som bygde huset. Etter hans bortgang overtok den sju år yngre søsteren huset.

Engene Pensjonat, Kjose. Foto Ludwigsen, Larvik. Utlån Jan Thore Moholt. Jan Einar Bredal fotosamling
(Legg merke til den koselige uteserveringen til venstre på bildet. Og det er ikke utenkelig at det er selveste frøken Nicoline som bærer fram kaffekanner til de ventende gjestene. – Jeg har også hørt at fotograf Ludwigsen hadde hytte rett i nærheten her. Kanskje derfor det godt bevarte fotografiet.)

Det er litt usikkert akkurat når hun begynte å ta imot overnattingsgjester, men inntektsmulighetene var nok små for den ugifte damen. Kanskje kom hun i gang ganske snart etter broren død, i alle fall var hun ”i drift” på 1920-tallet. Jeg har ikke funnet indikasjoner på at Kristian drev former for pensjonat.
Som et annet lite forsøk på å få hjulene til å gå rundt, hadde frøkenen fått i stand en liten landhandel i uthuset på ”Hasle”. Herfra avhjalp hun de nærmeste naboene og sikkert tilfeldige forbipasserende med den tids ”nødvendigheter”. Under hennes pensjonattid, hadde det blitt bygget flere hytter i nærheten, så vi kan vel anta at også brukerne av disse ville avlegge frøken Nicoline besøk. Kjose var jo også et yndet ”innhøstningssted” for byfolk når bærene modnet sent på sommerne og tidlige høst.
Til Engene Pensjonat ankom de fleste gjestene med toget til Kjose stasjon som lå ett par kilometer unna. Turen var ikke mer enn en ”spasertur” unna, har jeg fått høre. Fra pensjonatet var ikke veien til Farris lang, hvor fristende bademuligheter lokket. Ville man låne eller leie en pram for en hyggelig rotur, lot dette seg sikkert også gjøre. Trolig kunne pensjonatet lokke med fullpensjon også og sommerfriske serveringer ved bordet ute på plenen. Skulle været være for usikkert, var den koselige innebygde verandaen et fint oppholdssted.
Nicoline døde i 1943 og huset ble kjøpt av Ole Andreas Nordtug fra Trøndelag. Han forsøkte noen år å fortsette driften, men tilstrømningen av folk minket etter krigen og driften ble til slutt nedlagt. Kanskje skjedde det allerede rundt 1950.
Kilder;
Brunlanes – en bygdebok 1979,
Marit Bærug,
Terje Alviniussen,
Digitalarkivet,
Jan Thore Moholt.

SEILMAKERFAMILIEN PÅ TORSTRANDSTORV 3

Nå har jeg fått høre noen historier om min oldefar, seilmaker Adolf Laurentzius Christiansen, som bodde med sin kone Othilie og sine 12 barn i huset med adresse Torstrands Torv 3.
For det første så var han som alle andre som bodde på Torstrand ihugga Fram-fan. Da han ved en anledning skulle male huset, så blei det malt hvit med blå vinduskarmer. Men det blei det jo stor harme av, da dette var Larvik Turns sine farger. Så da var det bare å male om. Hvilke farge det blei veit jeg ikke, men tror han tok hele huset i hvitt, sånn for fredens skyld.
En annen historie er at da han var ganske gammel så kjøpte han seg bil, men kunne langt ifra gire og kjøre den. Ofte når han skulle på kamp og se Fram spille blei jo bilen fylt med folk. Med det var ingen som med lyst satte seg inni. For en kjøretur med Adolf, var å sette livet på spill. Hans kjøring var vel mer hopping bortover hver gang han skulle gire. Og noe bilbelte var jo ikke på den tiden. Barn satt jo ofte også på fanget il foreldrene, så man måtte nok holde godt rundt barna sine. Men han var en så aktet mann at ingen turde si nei når han komaderte dem inn i bilen. Har hørt om flere som fikk nesa kræsja i fronten.
At han vraket bilen på vei hjem fra fotballkamp i Skien/Porsgrunn og forulykket sin brors død tilhører også historien med seilmaker Adolf og hans evne til å kjøre bil.