I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord per, andersen

Finn S Benterud

Er det noe om Alfr.Andersen Mek .Verksted & Støberi AS her.
Jobbet der i montasjeavdelingen fra 74-82

ENGENE PENSJONAT i KJOSE

I følge minner, var det en ”litt fin” dame, frøken Nicoline (Bertine) Engene, som drev et pensjonat i Kjose i mange år. Fra sin bolig ”Hasle”, som hun kom til å eie, leide hun ut små rom til gjester som kom til den lille bygda ved Farrisvannets vestkyst.
Hun var født i Brunlanes den 7. mars 1877 og kom fra gården ”Engene” på ”Kroken” i Kjose. Hennes foreldre var Hans og Elise (også sett som ”Lisabeth” i Bygdeboka) Knudsen. De var gårdbrukere og selveiere. I året 1900, finner vi henne som ”Nicoline Hansdatter og ugift tjenestepike”. Et snaut tiår senere var hun bosatt i huset ”Seheim” på Nedre Nansets østside (under ”tellekretsen” Hovland). Dette huset, som i dag har adressen Nansetveien 56, var eid av dampskipsfører Hans Adolf Andersen. (Han er samme herren som var fører av ”d/s Viken” i seks og et halvt år fra 1920 og i årene 1931 og 32 ansatt som fører på ”d/s Farris” på dets to siste driftsår.) Nicoline arbeidet rundt 1910 som dagsarbeider og hadde etter all sannsynlighet husgjerning hos familien Andersen. Huseieren selv hadde på denne tiden, flere turer til Amerika, så Nicoline kan ha hatt flere gjøremål i huset. Kanskje var det under tiden her i Larvik at hun ble skolert og lærte seg ”finere manerer” og kanskje ”penere byspråk”?
Hennes bror Kristian eide huset ”Hasle” fra 1911 til han døde i 1917. Tomten her var utskilt fra ”Kroken”. Det er ikke utenkelig at det var ham selv som bygde huset. Etter hans bortgang overtok den sju år yngre søsteren huset.

Engene Pensjonat, Kjose. Foto Ludwigsen, Larvik. Utlån Jan Thore Moholt. Jan Einar Bredal fotosamling
(Legg merke til den koselige uteserveringen til venstre på bildet. Og det er ikke utenkelig at det er selveste frøken Nicoline som bærer fram kaffekanner til de ventende gjestene. – Jeg har også hørt at fotograf Ludwigsen hadde hytte rett i nærheten her. Kanskje derfor det godt bevarte fotografiet.)

Det er litt usikkert akkurat når hun begynte å ta imot overnattingsgjester, men inntektsmulighetene var nok små for den ugifte damen. Kanskje kom hun i gang ganske snart etter broren død, i alle fall var hun ”i drift” på 1920-tallet. Jeg har ikke funnet indikasjoner på at Kristian drev former for pensjonat.
Som et annet lite forsøk på å få hjulene til å gå rundt, hadde frøkenen fått i stand en liten landhandel i uthuset på ”Hasle”. Herfra avhjalp hun de nærmeste naboene og sikkert tilfeldige forbipasserende med den tids ”nødvendigheter”. Under hennes pensjonattid, hadde det blitt bygget flere hytter i nærheten, så vi kan vel anta at også brukerne av disse ville avlegge frøken Nicoline besøk. Kjose var jo også et yndet ”innhøstningssted” for byfolk når bærene modnet sent på sommerne og tidlige høst.
Til Engene Pensjonat ankom de fleste gjestene med toget til Kjose stasjon som lå ett par kilometer unna. Turen var ikke mer enn en ”spasertur” unna, har jeg fått høre. Fra pensjonatet var ikke veien til Farris lang, hvor fristende bademuligheter lokket. Ville man låne eller leie en pram for en hyggelig rotur, lot dette seg sikkert også gjøre. Trolig kunne pensjonatet lokke med fullpensjon også og sommerfriske serveringer ved bordet ute på plenen. Skulle været være for usikkert, var den koselige innebygde verandaen et fint oppholdssted.
Nicoline døde i 1943 og huset ble kjøpt av Ole Andreas Nordtug fra Trøndelag. Han forsøkte noen år å fortsette driften, men tilstrømningen av folk minket etter krigen og driften ble til slutt nedlagt. Kanskje skjedde det allerede rundt 1950.
Kilder;
Brunlanes – en bygdebok 1979,
Marit Bærug,
Terje Alviniussen,
Digitalarkivet,
Jan Thore Moholt.

TORVET - TORGET gjennom tidene

Medlemmer av Larvik i nær fortid har ved flere anledninger vært inne på det mange vil kalle byens kjernepunkt, eller for den saks skyld, byen sentrum, nemlig Torvet. Ja, jeg kaller det for Torvet, slik jeg lærte navnet som ung gutt, selvom det i dag skrives Torget.
Stedet har vært byens markedsplass gjennom generasjoner etter generasjoner, både i fest og sorg, sommer som vinter. De fleste som har bodd i byen ellers dens nærhet har et forhold til Torvet. Som skoleelever fikk vi her samlet oss sammen, barn fra alle skolene i nærdistriktet, før vi med høyt viftende flagg marsjerte den siste tunge veien opp til Bøkeskogen.
Vi har f.eks. tidligere i store ordelag, her i LINF, beskrevet byens 275 års feiring, med kongebesøk og det hele. Dette er en lenke til denne siden
Rundt Torvet finner vi stadig bebyggelse av virkelig gammel god bybyggeskikk. Kjære bygninger, som “gjør” akkurat dette området til en betydelig og meget verdifull del av vår by.
I denne tråden kunne jeg tenke meg at vi legger inn bilder fra selve Torvet, men også tar for oss de spennende bygningene rundt selve fest-/markedsplassen.
Riktig gamle bilder av Torvet er sjeldne, men noen finnes. Bildet under antas å være fra ca 1850, men det kan være fra et tiår senere, eller så.

Rundt 1900 hadde Torvet blitt mer lik det bildet mange av oss har langt inne i “minneboken”. Her ser vi bl.a. Thirud-gården, som “alle” fortsatt snakker om, og som vi med skam må bekjenne brutalt ble revet ca 60 år etter at dette bildet ble fanget inn i fotografens linse.

Og så det siste i denne omgang, et herlig bilde fra en tid hvor handelen på Torvet blomstret som aldri siden. Tredvetallet var en flott tid for de handlende og for husmødrene som her fikk tilgang på det beste av det beste innen ferskvarer. Bøndene ankom fra hele distriket. Det sies at bykonene hadde sine faste leverandører, alt etter hvem de likte, men de “snoket” nok litt rundt hos konkurrentene for å se etter gode tilbud.

Hos Alfred (Andersen) på Torstrand!

Kontorbygningen med tegnesal

Jeg får vel starte med en forklaring, det begynte med min interesse for hvalfangsten i Finnmark. Altså Svend Foyn og hans konkurenter som drev hvalfangst rundt Varangerfjorden. Oppstarten var i 1864 og siste hval ble vel levert i Båtsfjord rundt 1904. I en periode på midten av 60-tallet var jeg bosatt i Vardø og leste meg til at her hadde det vært mange vestfoldinger før meg. Kanskje så mange som seks landstasjoner for hvalfangst var nemlig etablert enten i Vardø eller på fastlandssida (Svartnes). Jeg skriver litt om det her.
I et forsøk på å tilegne meg noe mere kunnskap om emnet har jeg jest tre bind av Den moderne hvalfangsts historie og nå sist Hvalfangsten dens historie og mænd. Den siste boka er utgitt i 1912 og det er her jeg finner tre sider om Verkseier Alfred Andersen og hans bedrift på Furumoa.

Oppstarten var at Alfred Andersen i 1877 anla ei smie på Østre Halsen hvor han jobbet bla for M. Oppens skibsverft. I 1894 fikk han eneleveransen på jernarbeidet for Statens telegraf og telefonanlegg.

Bedriften ble flyttet til Furumoa hvor han hadde 30.000 kvm til disposisjon. Bedriften stod ferdig i 1907 og tre år senere var 280 mann i arbeid. Det må en vel kunne kalle en rivende utvikling. I boka tillegges det viktighet at Andersen i ung alder hadde hatt et opphold i USA, hvor han hadde lært å se stort og gløgt på tingene. I 1912 er det etablert 5 verksted-avdelinger på Torstrand samt et kontorbygg med en stor tegnesal. Her finner vi Skandinavias største Galvaniseringsavdeling, Harpunavdelingen, Mekanisk verksted, Vindusavdelingen og Jernstøperiet.

Vindusavdelingen

I boka nevnes det spesielt den høye kvalitet og det gode arbeidet som gjøres i bedriften ifm utrustningen av hvalfangstekspedisjonene – de har nok å gjøre og alle hender er i virksomhet – som det står.

Når det gjelder den store galvaniseringsavdelingen kan karene som ble brukt i den prosessen sees utenfor bedriften den dag i dag. Det gjelder bare å vite hva en ser og ikke misforstå å tro at steinkara har blitt brukt som drikketroer for hest – som jeg trodde en gang!

Galvaniseringskar på Torstrand.

Boka Hvalfangsten dens historie og mænd, er utgitt i Kristiania i 1912 på A/S Det norske Forlagskompani Limited. Redaktør var G. Sørensen, fotografens navn er desverre ikke oppgitt!