I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord kilen

KILEN, et åpent eldorado av Farrisvannet

KILEN, vårt barndoms territorium. Her fikk vi boltre oss i fri utfoldelse, nærmest det samme hvilken alder vi innehadde. Selvfølgelig var det sommerukene og tidlig høst, som trakk oss ned hit, og det var “nesten” det samme hvor i byen du kom fra, Kilen hadde plass til alle og alle hadde sin plass.
Naturlig nok tenker de fleste på alle bademulighetene området har å tilby. For oss med dette som vår forlengede gårdsplass, var det hele en enorm lekeplass. Oppfinnsomheten var store, vennene mange. Cowboy og indianere, kriger, brutale sådanne, teltplass med totempåle, fanger, alt var inkludert, men de mange tilgrensende fjellpartier, ga også nysgjerrighet og klatreutfordringer, satt på prøver. Uslettelige minner om mer “seriøs innsats” finnes også i minneboken fra denne tiden og dette området. Vårt rikholdige herbarium skulle fortsatt fylles med nye kjente og ukjente planter. Selv sauene fra Bergeløkka var spennende å jage på flukt.
For meg og mine venner var det de første årene vi slapp fri fra mors “varetekt” at Dalheimsia var vårt domene. På Eika med sin romslige gressmatte, “stupetårn” med flere plan og tissebusker overalt, samlet vi oss i store mengder. Ja, selv familier med besteforeldre og småbarn, var blant stedets gjester. Og så menn. en av byens noe løsere fugler, fant veien hit ned for å ta en fullstendig kroppsvask midt i blant oss.
Senere ble det vår tur til å erobre gromplassen HYLLA.
Selv om bildet under her hadde eksistert i rundt 50 år, er motivet akkurat slik jeg ser det for meg i mitt indre. Dalheimveien, helt uforandret da vi tråkket denne veien både ned og opp på slutten av 50-tallet. Et herlig gjensyn, som bringer fram masse minner.

Kilen med Dalheimveien rundt 1910 (postkortutgiver B.H.). Fra Jan Einar Bredal fotosamling.

På bildet under her har fotografen stått ved det gamle steingjerdet, som skilte Skoven fra beiteområdene ned mot vannet. Steingjerdet var også et lekeområdet til langt opp på 60-tallet. Men dette minnesmerke måtte vike plass for nye E-18. I skogkanten her minnes jeg også det lå en skytestilling / bunkers fra krigens dager.
Fotografiet viser Eika omtrent midt på bildet, så kommer “båthavna”, som tidevis hadde mange småbåter og prammer liggende både i og oppe fra vannet. Straks etter dette kommer det vi kalte for Hylla som egentlig besto ab 2 “platåer”. Andre vil kjenne Hylla under navnet ANNIES ODDE. (Kanskje hadde den fått navnet sitt etter Annie, moren til Kåre Annie! Det sies at hun fisket herfra.)
Midt på bildet ser vi også den “morsomme” torvmyra, som har levd sitt eget liv inne i Kilen. Senere bilder vil sikkert vise noe av dens vandring.

Kilen, ca. 1934. Postkort utgitt av OPPI. Utlån A. Norin. Jan Einar Bredal fotosamling.

Selv om det finnes gode minner fra den gang da, så er ikke Islek på Kilen noe som det bør oppfordres for mye til. Kulda var stort sett hardere før og nedenfor stående bilde har sitt opphav på 40-tallet. Men også vi spilte våre bandykamper her nede, både med og uten skøyter. Bandy? Eller var det ishockey med lengdeløpsskøyter? Vel, vi hadde puck=;)) og leken var til de grader fullendt.
Se på alle menneskene som koser seg ute på glattisen.

Velfortjent hvil på isen etter flott skøytedag på Kilen på 1940-tallet, Fra Jan Einar Bredal Fotosamling.

Vinterene i gamle dager. - - "Snøen som falt ifjor !"

Med uoversiktlige store snøfaner og høye issvuller i veien friskt i minne, ser det nå ut til at vinteren er på hell for denne gangen. Kanskje har det vært uvanlig mye snø i år, kanskje har det bare vært slik at vinteren var ekstra lang og kald. Vi har sutret og klaget over alt som kulde og snø har brakt med seg, men det var da vintere før også.
Tanken bak denne tråden er å dra fram minner om ”snøen som falt i fjor”! Kommentarene under de verste dagene dette året var mange, og en synes faktisk vi fikk ta til takke med det vi fikk og sa; ”Ille var`re verre, var`re før, var`re nå!”
Men snø i mengder har i alle år skapt vanskeligheter for det trafikale. Brøyteredskapene har tidvis vært dårlige, men likevel var de det beste som fantes den gang da. Kanskje dukker det opp bilder av disse redskapene som det ”moderne” mennesket har vært så avhengig av. Sikkert er det at det finnes bilder som viser litt av vinterens sider de siste hundre årene, både i byen vår og omlandet rundt.
At det tidlig måtte tillages reglementer for å få til den best mulige snøryggingen viser for eksempel denne forordningen fra Jarlsberg og Larviks Amt av 1915.

Forordningen forteller at snøplogene skulle opplegges om våren etter anvisning fra veivokteren. Et av disse stedene var det lille området som fikk tilnavnet ”Plauane”. Dette var et lite furuskogholt der Skiensveien ut fra Larvik tok av over Farriselva og hvor man den andre veien kunne kjøre bort til Farrisbåten, Nerlis hus, Kilen og Jomfruhalvøya. Dette bildet som jeg viser her, skal være helt tilbake fra 1896.

Her kommer et utsnitt av bildet over, hvor de store hestetrukkete plogene var anbrakt på vårparten, klare for ny innsats så fort snøen atter kom til området.

En tiårs tid senere, rundt 1905, finner vi fortsatt “plauane” liggende i “sommerdvale” ved det samme furuholtet.
Det finnes mange slike plasser, få av dem finnes i “bildeformat”, men noen vet selvfølgelig om noen av stedene, hvor plogene lå i de snøfrie periodene. Her er det fritt fram for å konnemtere og bringe fram nye bilder.