I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord hedrum

SUNDET I HEDRUM, et ferjested

Kanskje er det noen som husker det gamle ferjestedet SUNDET i Hedrum. Her følger et bilde, dessverre ikke av beste kvalitet!

… og her følger et lite avisklipp fra ØP med relasjoner til stedet:

Området med den gode lakseelva LÅGEN, gå gode fiskemuligheter for de som hadde fiskerett!

Jeg har et flott familiebilde som skal være fotografert av fotograf Albinus Pettersen Bye (A.P.Bye) ca 1895-1900. Jeg har en mistanke om at bildet kan være tatt i Hedrum eller andre steder i Vestfold. Denne fotografen skal ha vært omreisende og blant annet tatt flere slike familiebilder foran hjemmene deres. Det er vel for mye forlangt at noen skal ha sett eller vet noe om akkurat dette bildet, men kanskje noen sitter inne med tilsvarende bilder fra denne fotografen, slik at det går an å sirkle inn stedet det kan være tatt. Jeg elsker dette bildet og skulle gjerne visst mer om det

Bjørnejegeren på Bredal. Samlet av Jan Einar Bredal

For lenge siden fortalte gårdbruker Martin Breidal litt om sine oppvekstdager, ”sett fra” Øvre Breidal i Lysebotraktene. Nåvel, jeg skrev ”det danske” Bredal i overskriften, og refererer til en uttalelse høyesterettsadvokat Johan Olaf Bredal, skrev for en 60-70 år siden. Fram til slutten av 1880-tallet skal de offentlige protokoller, ifølge ham, ha benevnt gårdene her som øvre og nedre Bredal. På denne tiden ble det innført en navnerevisjon og gårdsnavnene ble ”modernisert”. Johan skal for øvrig ha vært Martins tremenning på morssiden. (Da forstår jeg også mer hvorfor mitt navn har blitt Bredal og ikke Breidal. Min oldemor, Cecilie Pedersdatter, bodde nemlig på en av disse gårdene i en periode rundt 1870-75.)

”Fortelleren” Martin Breidal var født 24. januar 1855. Foto; Privat.

Martin Breidals oldefar het Helge Larsen. Han kom opprinnelig fra Telemark, hvor han skal ha blitt født i 1749. Breidal forteller fra sine familieminner at Larsen skal ha flyttet til Øvre Breidal på begynnelsen av 1800-tallet. Her kan han ha vært husmann og kanskje blitt ”hentet inn” for sine meritter som jeger. I følge Martin Breidal satte han her opp ei stue og ei smie. Han var nemlig en dyktig og kjent ljå- og øksesmed, denne Telemarkskaren. Ja, en dugelig våpensmed var han også. Men det var som bjørnejeger han var videst kjent.
Allerede som 14 åring skal han ha felt sin første bjørn i hjemtraktene. Skal vi tro fortelleren, så veide alene kjøttet av denne bjørnen hele 30 bismerpund. Noe som på vår regnemåte skulle tilsvare rundt 180 kilo. Dette var en såkalt bubjørn, som lenge hadde holdt til i en avsondret fjellstrekning (trolig i Telemark), hvor den levde av bær og villrein.
Alt Helge Larsen skjøt, skjøt han med en flintelåsrifle. Dette var det vanlige våpenet på den tiden. Med en slik skal han ha tatt livet av 136 bjørn. Minst like mange skal ha fått sitt endelikt ved selvskudd og fallgroper. Det er noe usikkert hvor mange bjørn han la ned etter flyttingen til Hedrum, trolig tok han nok de fleste i Telemark.
Før han skulle gå etter bjørn, prøvde han alltid rifla si. Det gjorde han på følgende måte. Han hogg slirekniven sin med odden inn i smieveggen. Så gikk han hundre skritt fra veggen. I ”rett” avstand siktet han på enden av knivskaftet, med det som blink, og trakk av. Dersom ikke kniven sto skafteløs i veggen, var han ikke tilfreds med rifla!
At Helge var en meget sterk mann, gikk det gjetord om. Men likeså sterk, var han modig. Breidal fortalte følgende faktiske historie om ham;
En dag skal han ha oppdaget at en bjørn hadde gått i hi om høsten. Helge fikk med seg en mann ut i skogen, for at denne karen skulle skremme bjørnen ut av hiet, mens han selv sto klar til å skyte. Men bamsen ville ikke ut. Den bare lå inne i hiet og brummet.

Bjørnejeger Helge Larsen på vei inn i hiet. Jan Einar Bredal samling

Da fortelles det, … ble Helge harm! Han la seg på magen og dro seg inn i hiet, inn mot bjørnen. Da jegeren var kommet så langt som han selv var lang til, møtte bamsen ham. Helge rettet munningen av geværet like mot to brennende øyne, som lyste mot ham i belgmørket. Han trykket av, skuddet gikk og bamsen lå stein død. Helge tok tak i framlabbene på bjørnen og ropte på mannen utenfor hulen at han skulle ta tak i føttene hans og så trekke både ham og bamsen ut. Det gikk smått og han klarte det så vidt.
Det var nok ikke mange som ville gjort dette selv i dag, med magasinrifle. Helge Larsens gevær hadde bare enkelt løp og som nevnt av flintelås typen.
Nå er det ofte slik at gode fortellinger om svunden tid, ofte blir farget av tiden de senere blir fortalte eller skrevet i. Kanskje er det også slik denne gangen. Hedrum Bygdebok bind 2 side 820, nevner at Helge Larsen fikk festebrev på gården Lysaker i Farrisbygda i 1802. Han var da 53 år gammel og skal ha bodd her like til sin død i 1826. Like fullt skrev Martin Breidal at han selv, mange år senere, etter at han selv i 1884 hadde overtatt farsgården, hadde omlagt stua og smia som Larsen i sin tid hadde bygget. Tvilen som råder her, er om Larsen en kort tid før overtagelsen av Lysaker, kan ha bodd på Breidal. Kanskje kom han til Breidal før 1802? For å ”uroe” det hele enda litt, så kom barnebarnet til Helge, Ole Jensen, far til overnevnte Martin, fra Lysaker til Breidal, som leilending i 1850. Kanskje kom han ”hjem” igjen?

Lysaker i Hedrum slik det så ut her rundt 1950. Hovedhuset t.h. Bryggerhus og vedskjul var tilgjengelig innenfra hovedhuset. Utlån Tor Kristiansen. Jan Einar Bredal fotosamling.

Dette lille stykket har tidligere vært publisert i Hedrum Historielags årsskrift Heidarheim 2010-2011.

Belmount

Jeg holder nå på å samle informasjon om bruksnavnene på eiendommene i Lerkelundveien og Tjøllingveien. Har noen av dere opplysninger om gården “Belmount”? Hvor lå/ligger den? Adressen?
Ifølge Folketelingen 1910 bodde følgende mennesker her: Drar dere kjensel på dem?

X X X X X X
Navn Fødselsdato Fødested Stilling og stand Bosted Kilde
Martin Torvald Andersen 10.12.1856 Hedrum hf e Modelsnikker ved jernverk Hedrum: Belmount Folketelling 1910 for 0727 Hedrum herred
Toralv Alvilinius Andersen 02.04.1890 Larvik s ug Skrædder arbeider hos mester Hedrum: Belmount Folketelling 1910 for 0727 Hedrum herred
Magnus Kaurin Andersen 06.09.1893 Larvik s ug Fyrbøter dampskip Hedrum: Belmount Folketelling 1910 for 0727 Hedrum herred
Kristian Andersen 22.07.1895 Larvik s ug Søn Hedrum: Belmount Folketelling 1910 for 0727 Hedrum herred
Ole Andersen 09.06.1897 Larvik s ug Søn Hedrum: Belmount Folketelling 1910 for 0727 Hedrum herred
Hanna Karoline Andersen 23.07.1870 Hedrum husholderske ug Husholdersk Hedrum: Belmount Folketelling 1910 for 0727 Hedrum herred
Marte Maria Nilsen 01.07.1850 Hedrum hm e Steller i huset Hedrum: Belmount Folketelling 1910 for 0727 Hedrum herred
Peder Martinius Nilsen 09.11.1885 Hedrum s ug Skrædder arbeider hos mester Hedrum: Belmount Folketelling 1910 for 0727 Hedrum herred
Anna Mathilde Nilsen 16.04.1888 Hedrum d ug Syerske Hedrum: Belmount Folketelling 1910 for 0727 Hedrum herred
Paul Martin Nilsen 01.03.1892 Hedrum s ug Sadelmakerlærling Hedrum: Belmount Folketelling 1910 for 0727 Hedrum herred

Hoppbakker

Dette er en midlertidig liste over de hoppbakkene i Larvik jeg hittil har klart å oppdage med god hjelp:

Navn Beliggenhet Nedlagt/I bruk (per 2014)
Bisjordkollen1 Bisjord, tidligere Tjølling kommune Nedlagt
Brathagenbakken1 Kvelde, tidligere Hedrum kommune Nedlagt
Brattlibakken2 Nær Nanset, tidligere Hedrum kommune I bruk
Brunlabakken3 Nordvest for gården Brunla Nedlagt
Brønnkollen Bøkeskogen Nedlagt (rundt 1950)
Dammenbakken4 Nær gården Dammen, tidligere Hedrum kommune Nedlagt (1962)
Hagabakken Hagalia, tidligere Hedrumkommune5 Nedlagt
Jonsmyrbakken6 Nær gården Jonsmyr ved Lysebo i Farrisbygda, tidligere Hedrum kommune Nedlagt
Jordstøypbakken1 Kvelde, tidligere Hedrum kommune Nedlagt
Kilebakken7 Rett ovenfor Eika i Kilen Nedlagt
Kleppanebakken1 Nær gården Kleppane, tidligere Brunlanes kommune Nedlagt
Kopranbakken8 Bak det gamle Samvirkelaget i Ulåsveien, Byskogen, Larvik Nedlagt
Laurakollen Øybyfjellet, Torstrand Nedlagt
Lille Frambakken Sør for Tagtvedt Nedlagt
Lille Myrabakken Bøkeskogen Nedlagt (rundt 1950)
Oli-Eika9 Nedenfor der Håkons gate nå krysser Frostvedtveien, Byskogen, Larvik Nedlagt
Speiderbakken3 Stavern Nedlagt
Store Frambakken Sør for Tagtvedt Nedlagt
Store Myrabakken Bøkeskogen Nedlagt (rundt 1950)
Utklevbakken1 Nær gården Utklev, tidligere Hedrum kommune Nedlagt
Vellerødbakken10 Nær Ra skole, tidligere Brunlanes kommune Nedlagt
Verningen Mellom blokkene på Skreppestad og Gloppeåsen Øst, tidligere Tjølling kommune Nedlagt

Det var en bakke ved Jordet skole

Vet dere om andre hoppbakker, bare skriv i vei

Fjell

Jeg har lenge lett etter navnet på et stort fjell på Nanset. Wenche Bøe bor/bodde i et hus på det. Fjellet ligger øst for Heibergs vei/Horg, nord for Åsveien og vest for Jerpeveien/Frankendalsveien. Hva heter det og er det noe som dere kan beskrive det med?

HEIDARHEIM ÅRSSKRIFT 2012-2013

Så er Hedrum Historielag ute med årets fullstappede Heidarheim.

Dette året er hovedtemaet forretninger i gamle Hedrum kommune. Og du verden hvor mange det var av dem! Noen var store og lå sentralt plassert, mens andre var små og befant seg for de fleste av oss, svært så bortgjemt. Årsskriftet denne gang gir et verdifullt og dyptgripende innblikk i svært mange av disse.

Innenfor de ca. 160 sidene som årets utgave kan tilby, finner vi også andre små fortellinger. Vi blir tatt med på alt fra krigsminner, via tryllekunst og magi i verdensformat og sjokolade i Norgesformat, til tragiske minner fra flyulykken i Drangedal i 1952, hvor en av de lokale Hedrumforfatterne var så heldig å overleve. Dette for å nevne noe.

Hedrum Historielag har nok en gang maktet å tilby oss lesere et meget godt historisk tidsskrift fra Hedrum kommune, som selvfølgelig også innbefatter Nanset.
Det vil være flott om dere “løper og kjøper” tidsskriftet, da inntektene fra salget av dette er med på “å få hjulene til å gå rundt” oppe på bygdetunet i Kvelde.
(Nevner i all beskjedenhet, at flere at LINFs medlemmer er blant bidragsyterne denne gangen, både på tekstfronter og via fotografiapparatet!)

Historier og bilder fra steinindustrien i kommunen.

Jeg innrømmer det gjerne, dette er noe jeg ikke kan noe særlig om. Jeg satser derfor på at noen av de som følger med på Linf kanskje har gamle bilder liggende, eventuelt historier som de vil dele med oss. Det har jobba folk i brudda rundt oss i årevis, en viktig næringsvei i kommunen(e) i hvertfall i hele min oppvekst. Det startet muligens med en arbeidsinnvandring fra Sverige – Bohuslän var kanskje et område hvor fagfolka kom i fra.
I dag er det større aktivitet i steinbrudda enn noensinne og slik kan det se ut feks ved et brudd i Tjølling – her fra Stålaker!

Foto:astridw

Kvelde

For om mulig å bringe “utkant-Larvik” inn i LINF, forsøker jeg med dette å bringe fram bilder og historie fra Kvelde og områder rundt.

Her ser vi den gamle Lågendalsveien forbi Kvelde Kirke, slik den fortonet seg de første årene på 1900-tallet. Som vi ser var ikke veien preget av trafikk-kaos og høye hastigheter, slik vi kjenner trafikkbildet i dag. Vi kan vel nesten si at det lyser fred og ro rundt kirkeområdet, som det seg hør og bør.
Den vakre kirken sto ferdig høsten 1871 og ble innviet den 11. oktober samme år. Den skal romme 210 sitteplasser nede og 56 oppe på galleriet. Dermed skulle den dekke kravene i loven av 1851, som bl.a. sier at en kirke skal gi plass til 3/10 av sognets befolkning.

En artig hendelse etter valget av tomt hadde blitt gjort, var at det her i landet nærmest var “en hevd” på at kirker skulle ha inngangen mot vest. Men da den utvalgte tomten lå på vestsiden av veien, måtte det “søkes om tillatelse” for å bygge den med åpning mot øst ! – Tillatelsen kom og som vi ser på fotografiet, var det akkurat slik kirken ble oppført.

Selv om bilnummeret på den enslige bilen er noe utydelig, er det med stor “sikkerhet” at dette er G-68. Eier av denne Fiaten var Lauritz Larsen i Schultzegate i Larvik.

Den siste bjørnejakta i Farristraktene.

For noen dager siden kom jeg over et gammelt manus, skrevet for nærmere 50 år siden av en gammel Hedrummann som het Kristian Roppestad, født i Hedrum i 1899. Selv om han i store deler av sitt liv bodde på Nanset, var hans ”opphav”, som navnet forteller fra Roppestad i Hedrum. Etter en del undersøkelser, viste det seg at denne fortellingen hans hadde blitt publisert i Hedrum Historielags Årsskrift fra 1980-81. Med aldri så lite bearbeidelse og noen få tilleggsopplysninger legger jeg den også nå ut i ”Larvik i nær fortid”; …
Kristian Roppestad beretter; … I tillegg til de mange spøkelseshistoriene enkelte eldre hadde å fortelle om i våre ”spede barnedager”, for vell over 70 år tilbake i tiden (i 2011 bør vi nok ha skrevet 110 år eller så…), var også i våre ører de skremmende historier om rovdyrs herjinger i skog og mark. Minner om ulven som en kald vinternatt eller dag forfulgte hest og mann med slede, eller at de hørte ulvers hyl på jakt etter sitt bytte, eller ”Bamsen”, som nok i våre distrikter var i flertall. Den kunne slå ned buskap der den kunne komme til, eller skremme budeiene når buskapen stormet hjem til setrene. Da som nå (det er jo en liten stamme som er igjen) holdt vel til i de store skoger, men avla nok besøk i nærmere bebodde strøk. Slik som da, så sent som i 1880-årene, ei binne med 3 unger besøkte Farristraktene, og der fikk sin ”reises slutt”. Det siste bjørnefall i vårt distrikt.
Vår far Olaf (Oluf) Nilsen Roppestad (født i Hedrum i 1866), fortalte Kristian Roppestad, var den gang bare 21 år gammel. Han oppdaget bjørnespor og minnet senere historien om den spennende jakten som fulgte. Kristian berettet videre denne spesielle hendelsen så langt hans hukommelse og notater strakk til.

Det trakk mot kveld den 13. november 1887. Olaf Roppestad gikk en tur i skogen og som vanlig hang haglegeværet, en munnlader, over skuldra. I tillegg til haggel, hadde han også med seg hjemmestøpte rundkuler i lomma. Det var helt vanlig å støpe sine egne kuler blant jegerne den gang. Støpeformen hadde lenge vært bevart hjemme på gården, men da Kristian fortalte sin historie, var den for lengst ”vekke”. På turen merket han snart bjørnespor. Det var formodentlig kommet nysnø og han fulgte sporene til Sagbakken. Da det begynte å mørkne, fant han på å gå ned til Martin Sagbakken. Her fortalte han om at det var bjørn i nærheten. De ble så enige om å kontakte Nils Siljan i Bjørkedalen for også å få ham med. Nils hadde elghund og en Kragh-Jørgensen rifle. Med seg fikk de også bror til Martin, Johan Sagbakken. Tross lang avstand til Bjørkedalen, først med robåt (dette var jo lenge før utenbordsmotorenes tid) til Bakkepollen, siden flere kilometers gange, tyder alt på at de tok turen samme kveld. Nils Siljan hadde også blitt med, og det skal ha blitt langt over midnatt før karene kom tilbake til Sagbakken.

(Dette er gården Roppestad i Hedrum fotografert i 1911.
I andre rekke bak fra venstre ser vi bjørnejeger Olaf Nilsen Roppestad med bart og helt til høyre bak med hvitt skjegg, Nils Sørensen Roppestad. Det var han som flådde bjørnene i 1887. Trolig er det “fortelleren” Kristian Roppestad som står helt til venstre.)

Tidlig neste morgen bar det så på skauen med alle fire pluss elghunden. De fikk snart føling med bjørnespor. De hadde da gått i sørlig retning ut mot Sagbakktjønna, hvor de hadde gått opp en liten furubevokst ås. Tre av jaktlaget satte seg til å vente, mens Nils Siljan gikk helt opp på åsen. I det samme han kommer på toppen, kommer bjørnene mot ham fra den andre siden. Til jegernes store overraskelse, var det 4 stykker, ei binne med to ettåringer og en toåring. Siljan var heldig, han fyrte av og traff binna. De 2 åringene kommer ned lia til sletta, hvor de snart ble skutt. Toåringen, som var den fjerde, rauset også ned lia mot vannet, og la så på svøm. Siljan skjøt etter den og traff den i beinet. Skadeskutt som bjørnen var, var det bare å følge blodsporene da den kom opp på den andre siden. Bjørnen hadde da kommet seg i land i nærheten av husene på Sagbakken. Det virket som om den følte seg overmannet, da den gikk rundt et tre og satte seg ned så majestetisk stille og rolig. ”Den bare glante på oss”, hadde Olaf Roppestad fortalt, ”vi kunne faktisk se tårene rant av den. Det innbilte vi oss i hvertfall!” – Der og da endte den sine dage på sin siste skogstur sammen med muligens mor og søsken.
Formodentlig allerede dagen derpå, bar det til byen med skrotter og skinn. Turen gikk med Dampskipet Farris. Skrottene ble solgt til en slakter Sundby på Langestrand. Skinnene ble også solgt, dertil ble det innhentet skuddpremie. Jegerne kunne derfor se tilbake på en heldig, men strevsom jakt.
Olaf Roppestads munnladningsgevær skal tilfølge historien, vissnok ha den ene bjørnungens liv på samvittigheten. Roppestad likte ikke å prate akkurat om denne siden av historien, men har fortalt om skuddet til sin familie i ettertid.

(Dette er munnladningsrifla som det er skrevet om i stykket her.)

I følge Kristian Roppestads senere søk etter informasjon i andre kilder om denne jakten, ble det antatt at bjørnene hadde vandret fra Lardalstraktene, hvor det på den tiden var mye bjørn og gaupe. Videre har det også kommet fram at bjørnene ble fraktet fram til husene på Sagbakken. Her skal de ha blitt flødd av Nils Sørensen Roppestad (født i Brunlanes i 1830). Nils var Olafs far. Det er slett ikke urimelig og tenke seg at han også kan ha vært med på den omtalte jakten. Men han kan også ha kommet etter for å bistå i selve slakterjobben.
Den nevnte skuddpremien var på den tids hele kr. 40,- pr. bjørn. Skinnet fra binna innbrakt kr. 40,-. Også kjøttet innbrakte jaktlaget en del etterlengtede kroner.
Dette skal ha vært den siste bjørnejakten i Farristraktene. Det skal heller ikke senere ha blitt observert bjørn i dette området.

For oss som ikke helt er lokalkjente i denne delen av Farris, kommer følgende forklaring. Sagbakktjønna er en del av Farris, men skjermet fra fjorden av Løvøya, eller Løvåsøyen, som den het i gamle dager. Den tilhørte nemlig Løvåsgården. I sydenden av øya er det et smalt sund og i nord et noe større inn mot ”Tjønna”. Det nordre ”innløpet” var ”leden” inn til Sagbakken, hvor ”Farrisbåten” i mange år gikk inn til brygga for å hente, eventuelt sette av reisende og gods for de som bodde på Løvås og i Sagbakken.

(I mangel av et bedre gammelt bilde fra Sagbakken, legger jeg ved et illustrerende sommerbilde fra 1947. Dette er faktisk fotografert av vår “forteller” Kristian Roppestad.)

Kilder; Olaf Nilsen Roppestad, Kristian Roppestad, Hedrum Historielags Årsskrift ”Heidarheim”, Østlands-Posten, boken om ”Dampskibet Farris”.