I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord fjeldheim

Fjellheim steinbrudd på Nanset.

Louis Narvesen åpnet bruddvirksomhet i fjellformasjonen på gården Fjeldheim på siste halvdel av 1890-tallet. Her hadde han funnet den lyseblå varianten av ”Larviks”-labradoren. Men etter kort tids drift solgte han i 1897 bruddet og vi ser at ”Fuglevik Labrador- Syenit- Granit Co”, hvor Johs. Grønseth & Co hadde meget store eierandeler, fortsatte virksomheten. I 1940-41 står Norsk Labrador- og Granitindustri A/S som eier.

Det hadde blitt satt opp store ”trestokk-kraner” og det var anlagt skinneganger for bortfrakting av utbrutt stein. Smie og boder var bygget opp, og driften var ment som en helårs affære.
Blant mange av de større prosjektene hvor stein fra dette bruddet ble benyttet, var på fasaden av det den gang nye posthuset på Storgaten i Larvik. – Det fortelles at det var bygget skinnegang fra bruddet bortover dagens Oberst Peters vei, nesten til Nansetveien. I enden her ble store steinblokker lastet opp på solide vogner, som ble trukket av hester nedover til havnen.

Det har vært litt vrient å framskaffe informasjon om den eldre driften i Fjellheimbruddet. Men jeg har fått Kåre A. Lie til å fortelle litt om steinbruddet fra sine barndoms erindringer på slutten av 1940 årene og de første årene av 1950-tallet:
”Jeg husker navnet på en av dem som jobbet der: Nykvist (eller Nyquist?). Han var snill mot oss unger som løp rundt og lekte i steinbruddet. Det var også spennende å komme inn i smia, der smeden sto ved glødende esse og hamret og kvesset borene. Borene ble drevet med komprimert luft som ble ført rundt i steinbruddet i lange rør. Kompressoren var et stort beist i en egen bygning. En elektromotor drev en stor luftpumpe som komprimerte lufta inn i en trykktank, og stempelet dunket og gikk med en særegen rytme. Da jeg fikk høre Khatsjaturians “Sverddans” på radioen, syntes jeg det var akkurat som å høre kompressoren oppe i steinbruddet, så der får jeg fortsatt assosiasjoner når jeg hører den låten. De store steinblokkene ble lastet på lastebiler og kjørt bort, og veien var veldig smal der den gikk mellom en fjellknaus og uthuset vårt. Det hendte bilene skrapet innom, til stor irritasjon for bestefar som måtte sette på nye bord i veggen noen ganger. Det var to heisekraner i steinbruddet. Den eldste var av tømmer, og var begynt å bli noe morken. Den sto mot syd, på fjellskrenten vest for ”Storedammen”. Jeg tror ikke den var i bruk da jeg bodde der. Den andre var i metall og sto rett ovenfor huset vårt mot sydøst. Den var i bruk da jeg var liten. Store lastebiler rygget den smale veien bak uthuset vårt og parkerte under heisekrana, der det ble lesset steinblokker på dem.
Vi hadde utedo i uthuset i hjørnet som vendte opp mot der bilene ble lastet. En gang glapp bremsene på en stor lastebil som sto der under metalheisekrana, og bilen braste ned og knuste utedoen vår til pinneved. Mormor hadde vært der like i forveien, så hun priste seg lykkelig over at hun ikke satt der da smellet kom! En annen gang ble plutselig min bror og jeg sendt opp i annen etasje, mens det foregikk mye nede i første etasje. Jeg hørte etterpå at en av arbeiderne i steinbruddet hadde vært ute for en ulykke. Han hadde stått under krana og fått skallen nesten knust av ei stor steinblokk, så han ble båret inn på kjøkkenet vårt mens de ventet på ambulansen. Og de voksne ville vel ikke at vi barna skulle se alt blodet. Men utrolig nok gikk det bra med oss barna der i steinbruddet, enda vi løp og klatret langs bratte skrenter og i vaklevorne stiger. Det var en fantastisk lekeplass!

Selv kan jeg ikke huske noen skinner fra steinbruddet i retning Nansetgata, og hørte heller aldri noe om noe slikt. Derimot lå det råtnende rester av meget solide vogner av tre, med jernbeslag og jernbeslåtte hjul, oppe ved spisebrakka i steinbruddet, og jeg mener å ha hørt at disse ble trukket av hester og ble brukt til transport av steinblokker. Min bror Bjørn og jeg “høstet” inn mye jernskrap der og solgte det til skraphandleren. Derimot synes jeg å huske noen skinner på toppen av den ura som lå rett øst for storedammen. Der hadde det antagelig gått noen traller som tippet stein ned ura, i retning av gangveien.

Så minnes jeg at det var to nokså permanente dammer, store og lille fjelldammen. I lille fjelldammen fanget vi “firrer” (firfisler, egentlig var det salamandre), hadde dem i en blikkboks med vann og slapp dem ut etterpå. Det hendte vi helte vann på en slak fjellskråning ned mot dammen, slapp firrene løs på toppen og hadde firrekappløp ned til vannet. En gang vi kom til dammen, fant vi mange oppskjærte firrelik der. Vi ble sjokkert og fortørnet, men vi fant aldri ut hvem som hadde gjort det. Vi ble til slutt enige om at det måtte være noen slemme gutter nede fra byen. I den store fjelldammen var det av og til nok vann til at vi kunne bade. Ingen brukte badetøy. Det gikk en gangvei forbi dammen, og noen ganger gikk varselropet: “Det kommer ei dame på veien!” De fleste guttane gjemte seg bak en stein eller busk til faren var over, men de tøffeste ga blaffen med følgende replikk: “Hu kan’ke se noe annet enn det Gud har skapt!” Nå er det bare bebyggelse der steinbruddet og dammene lå.
Ulykken med arbeideren skjedde nok på 40-tallet, for jeg var ikke store pjokken da (født 42). Utedoen som ble knust, kanskje tidlig 50-tall. Resten udefinert 40-50-tall.”

(Noe av det Kåre har fortalt meg, har jeg forsøkt å legge inn som opplysende tekst til bildene han har lånt ut. Her finnes bl.a. flere lokale navn, som jeg aldri har hørt tidligere.)