I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord 1954

Da vi fikk fjernsyn/TV i Larvik

Første gangen jeg så fjernsyn var i utstillingsvinduet til Rusle-Radio, som da holdt til i Thirudgården på torget. Jeg gjetter på at det var alt i 1954 da de første prøvesendingene starta. Det kom etter hvert til flere butikkvinduer med fjernsyn, i svart-hvitt sjølsagt.

Familien min fikk givendes et svart-hvitt fjernsynsapparat like før jul i 1960, et Tandbergapparat i brunt tre og med svarte bein. Fjernsynsapparatene var møbler. Det var ei slags innsatspremie som faren min fikk gjennom Storebrand. 1960 minnes jeg ellers av helt andre årsaker. Den første fjernsynsantenna hadde vi midlertidig skrudd opp på verandaen mot Grand og havna. Ønska vi å skifte kanal, så var det ut og flytte på antenna. Etter kort tid så kom det fellesantenne i Prinsegata 12 med Sverige 1 og Sverige 2 pluss NRK. Det hendte at vi fikk inn Danmark ved spesielle meterologiske forhold, men vi lå for lavt i byen. I Byskogen var det bedre; der fikk alle brukbart inn Danmark.

Programma husker jeg lite av. Var det noe som het Hylands hörna på en svenskekanal? Så var det en professor i litteraturhistorie som satt stille i en høyrygga stol og prata en time i slengen.Det var vel en dagsrevy med været den gangen også.

Det står litt om fjernsyns-historia i denne tråden om fjernsyn Prøvesendingene starta i 1954 og de ordinære sendingene i 1960, så det forklarer hvorfor så mange fikk fjernsyn i Larvik omtrent samtidig med oss. Det svart-hvite fjernsynsapparatet hadde jeg til jeg kasta det i 1983, men det var fortsatt fullt brukbart. Seinere i 1983 fikk vi det første fargefjernsynet, og fjor kom flatskjermapparatet. Parabol har vi hatt i mange år. Nå får jeg også fjernsyn inn på dataskjermen via internett.

Reklame på Munken i 1954!

Det slo meg da jeg skrev noen ord om reklame ifm idrettsanlegg at før filmen startet på Munken satt vi og så på reklamen. Jeg sier vi for jeg husker ikke at jeg gikk på kino alene. Tror kanskje at reklamen ble presentert via farvedias ihvertfall den fra butikkene i Larvik. Mens satt der i spenning og ventet på filmen fordelte vi reklamebildene mellom oss Da gjaldt å få et bilde fra en tøff forretning feks Centralgaragen. Det var tilløp til krise blant gutta hvis reklamen fra EKKO havnet hos deg. Frk Børresen som solgte billetter og billettkontrollør Pedersen passet på at ingen sneik og at det var ro i salen. På rad nr 13 på venstre side satt vi fra Nanset. Ingen hadde penger til snop – eller husker jeg feil?

MIN FORTID SOM UNGDOMSKRIMINELL

Jeg tror jeg begikk relativt få brudd på norsk lov i min spede ungdom, men ett eksempel på kriminell atferd tar jeg nå sjansen på å dele med andre. Mulige frister for straffeforfølgelse skulle da også for lengst være utgått.
Fotballsøndagene på Lovisenlund var i 50-åra ikke sjelden minneverdige opplevelser, og som ivrig Turn-gutt og nær nabo til stadion, var jeg til stede på de fleste. Og naturligvis oftest på billig ståplass – gjerne i nordre sving, klokkesvingen, der jeg en høstdag i 54 hadde en glimrende, men smertelig siktlinje til Hans Nordahls utrolige frispark fra ca. 20 meter, fem fattige minutter før slutt. Jeg så antakelig bedre enn Olaf Førli i mål – som kanskje var noe dekket av forsvarsmuren – at ballen skrudde så finurlig at den temmelig sikkert ville være umulig å nå selv med Førlis lange armer. Dette målet betydde utligning til 2-2 for Skeid, og semifinaleomkamp i Oslo, en omkamp Turn til tross for storspill tapte.
Men det hendte også at pekuniære behov lokka meg og andre inn på tretribuneområdet, det vil si under tribunen mot Bøkeskogen. Hvordan vi kom dit? Det var noen nedganger øverst mot ståplassområdet i nordre sving. Det var lurere å gå inn der enn fra sørsida, nær der hvor seinere klubbhus og kiosk kom til å ligge. På sørsida var det gjerne mye folk som sikkert ville lure på hvorfor en gjeng guttunger absolutt skulle under tribunen.
Pengene satt ikke så løst den gangen som nå, men antakelig løsere hos dem som hadde råd til sitteplass enn hos dem som sto. I hvert fall var det en del som både hadde behov for og penger til brus. Når spillet på grassmatta hardnet til, glemte man gjerne tørsten og plasserte flaskene på fotplankene. Enkle bytter for snikende flaskesøkere unnenfra. Jeg husker at noen av oss var tilbakeholdne overfor velfylte flasker. Vi snappet helst de tomme. Da var de liksom panteklare uansett og “flasketilegnelsen” mindre samvittighetsmartrende. Andre hadde mer utvikla næringsvett og plukka flaska med, uansett fyllingsgrad, men det betydde naturligvis litt større risiko. Da kunne noen savne brusen og begynne å kikke under seg etter mulige forklaringer. Likevel, faren for å bli tatt var ikke akkurat overhengende. Hvilke sjanser hadde egentlig en brusflaskebestjålet publikumer til å få gjort noe på en fullpakka tribune? Folk omkring ville ikke tillate at noen begynte å reise seg opp og stenge for utsyn eller til og med forlange å få bøye seg ned blant fremmedfolk og kikke mellom beina på dem! Dessuten passa vi altså på å snappe det vi var ute etter, i mer spennende øyeblikk i spillet da folks oppmerksomhet var andre steder. Og slike var det mange av i de dager. Mål også. (Mot Langesund i 2. runde i cupen: 19-0!) Under scoringer var publikum selvfølgelig enda mindre til stede blant brusflaskene sine!
Ble vi aldri oppdaga? Kan ikke huske det. Men jeg holdt ikke på så veldig lenge.