I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

BONNEGOLT SKOLE OG DET GAMLE ORGELET

På gården Bonnegolt, som ligger på østsiden av Farrisvannet, ble det i 1855 satt opp et nytt skolebygg, etter at skolen inntil da hadde hatt tilhold i leide lokaler.
Skolen var naturlig nok bygget i tre og materialene hadde blitt gitt i gave av gamle kammerherre Treschow. Skolen skal ha vært i bruk til 1959.
(Nevner i parentes at uttalelsen på navnet “Bonnegolt”, var BØ`NNAGØLT.)

Slik så Bonnegolt skole ut i 1916 da Kristian Roppestad fotograferte den. Bilde er hentet fra Jan Einar Bredal fotosamling.

Litt om orgelet:
Sang var et meget viktig fag på skolen, og trolig har det blitt samlet inn penger til et orgel som både store og små skulle komme til å få glede av. Dessverre har jeg ikke fått bekreftet nå orgelet kom til skolen, men det kan ha vært før 1900 (??)
Da skolen ble nedlagt, synes det som om orgelet ble auksjonert bort, og kom privat eie. Trolig ble det ikke mye brukt, og omkring 2010, fant ny eier ut at han ville kvitte seg med orgelet. Etter mange forsøk gjennom flere kanaler, uten respons, endte orgelet sine dager på søpla!

Foto Jan Einar Bredal.

Orgelet var produsert av Cappelens Orgelfabrikk, og her er litt jeg har funnet på mettet om denne Cappelsen:
Jørgen Cappelen, Christiania
Jørgen Wright Cappelen (1805-78) startet som bokforlegger i 1829, opprinnelig lokalisert i Kirkegaten i Christiania (Oslo). Cappelen forlag eksisterer fortsatt. En stund etter etableringen begynte man salg av pianoer, og omkring 1840 åpnet man en separat pianoavdeling. Her ble det også formidlet salg av instrumenter fra verdenskjente instrumentfirmaer som Chicago Cottage, Mason & Hamlin, Carpenter, Gregorian, Putnam, Mannborg, og andre orgler. Cappelen produserte selv omlag 500 mindre pianoer i perioden 1953-59, og har etter alt å dømme også laget harmonier.
Terje Krognes på Jessheim har meldt at han har fått i besittelse et harmonium produsert av “Cappelens Orgelfabrik” i Kristiania (meldt i oktober 2007). Dermed skulle denne produksjonen være dokumentert, og den smule usikkerhet man kan lese i Robert Gellermans bok være ryddet av veien. Serienummeret på det aktuelle orgelet er (med et lite forbehold grunnet utydelig markering): 1258, og instrumentet er notert stemt i 1924. Det skulle gi noen signaler om alder. Takk til Terje Krognes

Hentet fra nettstedet

Her er et nærbilde av produsentmerket på orgelet. Foto Jan Einar Bredal.
Dessverre var orgelet borte før jeg rekk å ta det nærmere i øyesyn, på jakt etter bl.a. serienummer og kanskje produksjonsår.

SUNDET I HEDRUM, et ferjested

Kanskje er det noen som husker det gamle ferjestedet SUNDET i Hedrum. Her følger et bilde, dessverre ikke av beste kvalitet!

… og her følger et lite avisklipp fra ØP med relasjoner til stedet:

Området med den gode lakseelva LÅGEN, gå gode fiskemuligheter for de som hadde fiskerett!

Smia i lågen( før den ble brent) Historiske bilder!

Jeg roter det vel til her nå! Her er bilder av Fløtningens smie i Lågen, like før den ble brent ned. Teddy.

Smia i lågen( før den ble brent) Historiske bilder!

Jeg roter det vel til her nå! Her er bilder av Fløtningens smie i Lågen, like før den ble brent ned. Teddy.

Jorden skjelver! Minner fra Jordskjelvet i Larvik i 1904 og 1851.

Bare lyden av ordene får det til å gå kaldt nedover ryggen vår. Minner fra barneskolen forteller om at vi fikk vite at en gang for lenge, lenge siden, hadde vårt nærområde blitt utsatt for naturenes voldsomme krefter. Men jeg kan ikke huske at vi ble fortalt at vi ikke bør lenger tilbake enn til 1904, da også vi fikk føle Moder Jord riste på skuldrene.
Det finnes ikke veldig mye nedskrevet om dette, men la oss titte litt på hva bl.a. lokalavisene rapporterte dagen etter. Det var søndag. Kalenderen viste at høsten var i full gang, den var blitt 23. oktober 1904. Mange av landets kirker hadde ringt til gudstjeneste og prestene var i full gang med seremoniene. Folk ante naturlig nok fred og ingen fare. Et sted mellom kl 11.25 og 11.28 (avisene rapporterer litt forskjellig) ”hørtes til en Begynnelse en svag Dur, der ble sterkere og sterkere, inntil Jordene begynte at bæve og skjælve, og Husene at ryste. Det hele sto på i 10 Sekunder. Rystelsen var voldsom, gikk ligesom i tre paa hinanden følgende Bølger og syntes at gaa fra N.N.O. til S.S.V.” (fra nordnordøst til sydsydvest). Dette kunne Jarlsberg og Larviks Amtstidende fortelle den påfølgende mandagen.
Det avisen her beskriver, er hva man i ettertid har kalt for Oslo-skjelvet. Rystelsene fra jordskjelvet var sterkest innenfor trekanten Moss, Fredrikstad, Tønsberg, men med kraftige rystelser også i Oslo som på den tiden var det tettest befolkede område. Jordskjelvet ble følt over et område på ca 800,000 km2 fra Namsos i nord til Polen (tidl. Pommern) i syd og over hele syd Norge til Helsingfors i øst. Hovedskjelvet ble innledet med minst 11 forskjelv, og minst 18 etterskjelv skal ha blitt rapportert. Man tror nå tror at episentret lå i Kattegat ca. 25 km syd for Hvaler og like langt vest for Strømstad. Det antas at jordskjelvet har hatt et dyp på omkring 28 km, altså i den nedre del av skorpen, og forklarer hvorfor det ble følt over et uvanlig stort område.
Men tilbake til avisen. ”At et Jordskjælv af en Styrke som det igaar vakte almindelig Forfærdelse siger seg selv. Folk styrtede du paa gaden, i Begynnelsen uvisse over hvad det var, thi Jordskjælv hører jo heldigvis til Sjeldenhederne her i Norge. Nogle troede det var en større Explosion, andre at Elektricitetsværket (i Larvik) var sprunget i Luften, men den vedholdende og stærke Skjelven af Jorden bragte dog hurtig alle paa det Rene med, hva det var.
En Fodgjænger, der igaar Formiddag gikk fra Larvik til Fredriksværn, fortæller os, at da han var kommet omtrent ved Chr. Nielsens Hus saa svære Dønninger paa Fjorden. Der var ligesaa voldsom Søgang. Da han var kommet til Jorde, kom Jordskjælvet sterkt og Voldsomt.”

I Hedrum, på Nanset og oppover Lågendalen fikk man også merke rystelsene. Flere steder falt hele eller deler av skorsteinspipene ned og det oppsto sprekker i murer. Folk sprang ut av husene sine, mens kopper og kar skalv og ristet. Noen steder skled ting ut av skapene og ned på gulvet. Det fortelles også om episoder der folk hadde kjeler med vann til oppvarming på komfyren, hvor vannet skvalpet utover. Enkelte steder ble også dyra oppskremt, men andre igjen kunne rapporterte at de ingenting merket på husdyrene.

De store steinene ved foten av Jordstøyp, akkurat vest for hovedinnkjørselen til Kvelde sentrum, er visstnok også et minne om jordskjelvet i 1904.

Akkurat denne søndagen var det ikke gudstjenester i Hedrums kirker. Hedrums gamle kirke skulle vise seg å ha fått meget hard medfart under rystelsene. Det rapporteres at hvelvet over alteret hatt sprukket på kryss og tvers. Småstein og sand hadde drysset ned overalt. De metertykke murene i koret hadde fått flere revner fra øverst til nederst. Steiner hadde løsnet og sto i fare for å falle ut. Det ble sagt at man kunne se ut gjennom sprekkene. Odd Bjerke fortalte meg, at han hadde lest at muren mellom kor og apsis i Hedrum kirke sprakk, så man kunne se ut. – Trolig, forteller avisene, turde man ikke å ta kirken i bruk før reparasjoner var utført.
Dessuten fortalte Odds far en gang, at det ene hjørnet i grunnmuren på huset deres sakk under jordskjelvet. Da Odd selv var med og reparerte rommet innenfor, omkring 1980, viste det seg at diagonalen i taket hadde en høydeforskjell på ca 40 cm fra hjørne til hjørne.
Jordskjelvet er i ettertid blitt beregnet til en styrke på 5.4 på Richters skala og er det største kjente jordskjelv i denne delen av Norge i historisk tid.

Også i 1851 hadde distriktet vårt blitt rammet av jordskjelv, i følge gamle aviser. Også den gang merket man rystelsene meget godt, men skadene må ha vært relativt ubetydelige, siden hele hendelsen ganske raskt forsvant over i glemmeboka. Det var jo ingen murbygninger og svære fabrikker i Larvik på den tiden, så kanskje det var grunnen til det lave skadeomfanget? Likevel er det en hendelse fra den gang, som ble videreført i minnene til noen eldre mennesker. I området mellom Øvre Bøkeligate og Gårdsbakken, skal jorden ha åpnet seg og etterlatt seg et stort hull i bakken. Dette blir minnet til å ha hatt en diameter på omkring 7,5 fot og var hele 19 fot dypt.

O. Borgen Møbelforretning, Larvik. Samlet av Jan Einar Bredal

Ettersom vi i disse dager har fått melding om at Origo, og dermed LINF, vil bli pensjonert, velger jeg å poste dette innlegget full av god, gammel Larvikshistrorie, selvom det kanskje burde vært “redigert” noe mer.

O. Borgen Møbelforretning.

Det var med stor spenning jeg begynte å grave i historien om møbelfirmaet O. Borgen A/S i Larvik og etter kort tid tok kontakt med en av dagens eiere, Ole Bjørn Borgen. Med sedvanlig velvillighet tok han meg med inn i firmaets nå vel 110 årige historie.
Det hele hadde startet med Ole Peter (Martinsen) Borgen, en nevenyttig og kreativ ung mann som ble født på gården Borgen i (Skibthveit) Skiptvedt i Smålenene i Østfold den 1. oktober 1858. Faren, Marthin Andersen, som var født i 1810, var selveiende gårdbruker og snekker. Moren het Sidsel Maria Larsdatter var født i 1817. Ole Peter hadde 5 søsken, hvorav den eldste broren også var ”snedker”. Derfor er det ikke underlig at han måtte dra ut fra gården for å finne arbeid.
Som ganske ung kom Ole Peter i møbelsnekkerlære i Fredrikstad og det gikk ikke lenge før han hadde kommet i gang med sitt eget verksted, som han drev ett par år.
Av en eller annen grunn søkte han i 1879 lykken i Larvik og ble tatt inn hos byens meget velrenommerte snekkermester Martin Arvesen Engelstad. Denne herren hadde i slutten av mars 1873 kjøpt Schultzesgade 1 av ”Enkemadame Marie Falch” og drev her utelukkende med møbelsnekkeri. Med seg hadde Engelstad i mange år 3 svenner, en sadelmaker og 2 lærergutter. Det var her, blant disse, Ole Peter Borgen virkelig fikk utviklet sine ferdigheter i faget.
Møbler var på den tiden ikke noe man vanligvis gikk i en forretning for å kjøpe og ta med seg hjem samme dagen. Varene ble levert på bestilling etter kundens nøyaktige ønsker og dermed ble både dyktig håndverk og kreativitet satt på daglige prøver i snekkerverkstedet. Borgen ble hos Engelstad i 20 år, og det var under de siste årene han sakte men sikkert skulle vise sine helt spesielle ferdigheter. Hvem som satte ham på tanken er usikkert, men en dag hadde han tegningene ferdige til Norges første ”ekte” sovesofa. Denne oppfinnelsen var så god og så praktisk, at ”Snedker O. Borgen af Larvik” i 1899 fikk tatt ut patent på den. Patentnummeret på denne ”Kombineret Salon- og Sovesofa” ble nummer 10091 og utskrevet den 10. april 1899 av Patentkommissionen i Christiania. Tidligere hadde vissnok bare Amerika og Tyrkia kunnet tilby noe lignende.

Patentbrevet fra 10. april 1899 for Kombinert salon- og sovesofa.

Tegningen fra det gamle patentbrevet

Selv i dag er denne sovestolen bevart!

Trolig forsto Borgen at om denne skulle kunne komme i produksjon, var småbyen Larvik for liten, med sitt begrensede marked. Derfor dro han til ”metropolen” Christiania, hvor han i 1899 grunnla eget firma, nemlig møbelsnekkerverkstedet O. Borgen Møbler. Først med lokaler i Teatergaten, deretter i Universitetsgaten. Starten var beskjeden, men snart hadde han 5 – 6 mann i arbeid og salget av sovesofaene ga god forretning tross dårlige tider og varene fant veien landet rundt. Men dette var ikke møbler for den vanlige borger, nei. Med en pris på rundt 500 kroner i ekte hud og mellom 2 og 300 i plysjutførelse, ble nok disse forbeholdt de fornemme.
Etter den store bybrannen 1902 og mens gjenoppbyggingen var i full gang, valgt han å komme til tilbake til Larvik og ville fortsette forretningsdriften her i byen. Riktignok forteller folketellingen av 1900, at han med sin familie bodde i første etasje i våningshuset i Øvre Stenstræde 3 på Jegersborg og at hans yrke var Snedkersvend. Derfor er det litt usikkert om han da allerede hadde flyttet tilbake med hele familien eller om han drev sin virksomhet i Oslo ”på pendlerplan”. I 1910 var han bosatt i Sverresgate 18 og sønnen Trygve, som da var 18 år, var allerede Snedkerlærling.
Ole Peter var gift med Anna Otilde, som var født den 19. november i 1865. i 1910 var de oppført med hele 9 barn.

I Larvik fikk han, trolig allerede ved tilbakekomsten, ett lite foretningslokale i Nansetgaten 14, med muligheter for et møbelsnekkerverksted i bakgården mot Haraldsgate 5. Fortsatt var det slik at møbler stort sett ble levert på bestilling og lite var ferdig for salg når kunder kom innom. Alle medarbeiderne, 5-6 stykker i tallet, arbeidet på verkstedet, og fra den lille ”ubetjente” forretningen mot gaten, var det tillaget en sindig alarmordning, slik at man kunne høre om en kunde kom på besøk.
Ole-Bjørn Borgen forteller at Petter Borgen, en fetter av hans far, Bjørn Borgen var blant de som hadde hatt arbeid på møbelverkstedet. Han var utdannet møbelsnekker, og hadde hatt sitt virke på verkstedet allerede mens oldefaren, Ole Peter Borgen drev firmaet. Så fortsatte han for hans farfar Trygve Borgen og de siste årene Petter levde, jobbet han for faren, Bjørn Borgen.

Møbleverkstedet til O. Borgen ser vi innenfor ringen. Haralds gate ser vi i forkant mens Nansetgaten stort sett er skjult bak husene bakenfor. Bilder er fra ca 1954.

En annen av arbeiderne her husket Ole-Bjørn også godt. Det var Fritjof Nilsen, en meget dyktig salmaker og håndverker. På den tiden var det helt vanlig at møbelfirmaene fikk inn brukte divaner til omstopping, ikke som i dag hvor ting kastes og nytt blir innkjøpt. Så sent som langt utpå 1950-tallet, var det ofte slik at enkelt kunder ba om at den gamle rammemadrassen eller divanen bare ble stoppet om på de stedene den var nedligget. Økonomien var nok ikke helt på plass på den tiden.

Et av verkstedets viktige verktøy var en stor limovn. I spisepausene ble gjerne arbeidsstokken samlet rundt denne vedfyrte ovnen. Der var det sikkert meget godt og varmt. Til venstre for limovnen sto et annet viktig verktøy, nemlig symaskinen. Den ble stort sett betjent av Fritjof Nilsen. På endeveggen var det hyller til politurflasker og div. andre remedier som kunne trenges til produksjonen. Til høyre for limovnen sto den kraftige høvelbenken.

Borgen Møbelverksted ca 1950-55. Samlet rundt limovnen sitter Fritjof Nilsen til venstre – Petter Borgen til høyre, mens kaffekjelen får seg en god oppvarming. Utlån Roy Sjølyst.

Borgen Møbelverksted ca 1950-55. Her ser vi Rolf Nilsen til venstre, mens Fritjof Nilsen er til høyre. Utlån Roy Sjølyst

Med årene minket egenproduksjonen og flere og flere møbler ble innkjøpt ferdig fra større produsenter. Foretningslokalet ble dermed utvidet og det nå velrenommerte firmaet kunne tilby sine kunder ett godt utvalg av tidsriktige møbler fra flere leverandører. Lokalitetene var det nok ikke så mye å skryte av, sett med dagens øyne. Her var det mange for så vidt små og intime ”stuerom” hvor møblene var blitt utstilt og det kunne bli ganske trangt om plassen. Med sine 2 etasjer, kunne det bli mange strevsomme og tunge løft, når for eksempel store stuestoler skulle bæres opp husets steile trapp.

I 1948 døde Ole Peter Borgen og driften fortsatte under sønnen Trygve Anker Borgens ledelse. Han igjen overlot roret til Bjørn Borgen i 1968. Selvproduksjonen var for lengst borte, men under deres tid økte omsetningen betydelig, det ferdige modellutvalget var i stadig ekspansjon, det samme måtte skje med lokalitetene.

Interiørbilde fra det som en gang het O. Borgen Eftf. A/S i Nansetgaten 14.

Nok et interiørbilde fra det som en gang het O. Borgen Eftf. A/S i Nansetgaten 14.

Da man innså at egenproduksjonen og det meste av reparasjonsarbeidet hadde forsvunnet, valgte Trygve Borgen å gi bort brorparten av det firmaet hadde av verktøy. Gjennom rektor Roald Nilstun, ble dette verktøyet formidlet til fengslet i Larvik. Der hadde de en snekkeravdeling for innsatte som dermed kunne benytte det avlagte verktøyet.

Opel Blitz fra 1948 utenfor O. Borgens Møbelforretning i Nansetgaten 14

Rundt denne tiden ble den første lastebilen innkjøpt, en Opel Blitz, trolig en 1948 modell. Utpå 50-tallet ble Blitzen byttet inn i en amerikansk Diamond og en stund senere en engelsk Commer. Utfrakting av møbler hadde inntil da stort sett skjedd med innleid vognmenn der hvor det var mulig. Men også jernbanen med alle sine små stoppesteder og melkeramper ble flittig benyttet. Noen møbelforsendelser hadde nærmest selvfølgelig, også fraktet i nærmiljøet med egen håndtralle.
Innkjøringen til snekker verkstedet fra Haralds gate hadde lenge foregått på hver side av huset hvor Josef Gulliksen, salmakerverkested, og Ida Lohne Reiersen hadde lokale. Men en gang på 60 tallet ble innkjøringen på høyre side stengt med gjerde. Det gjorde det straks vanskeligere for Borgens lastebiler. På grunn av den smale og svingete veien inn til bakgården på venstre side, så måtte møbelhandleren alltid kjøpe lastebiler som ikke hadde for lang snute.
I mangel av tilstrekkelig lagerplass, ble det i flere år leiet rom i det store ”Kjærmannhuset” i Olavs gate 7, ved krysset til Haralds gate. Her var ikke lokalet oppvarmet og i vintermånedene kunne det være bitende kaldt å dra hit med kunder. I flere år hadde Borgen også lager plass i gården til Karl Mørjerød, Olavs gate 6.

Med nytt firmanavn flyttet O. Borgen Møbler A/S inn i Nansetgaten 21 i 1976.

I 1976, etter 74 år som ”møbelhus” under ganske kronglete forhold i Nansetgaten 14, vis a vis den gamle Rutebilstasjonen, flyttet de litt lengre nord, nå på andre siden gaten, til nr 21. Firmaet hadde grodd ut av sine gamle lokaliteter. Det ble tilrettelagt slik at familier som bodde i dette ”nye” huset, fikk tilbud om nye bosteder i nærheten. Dermed ble nye store utstillingslokaler klare for kjøpevillige kunder.
I disse lokalene ble det Ole-Bjørn Borgen som overtok ”rattet” i 1984, etter hvert sammen med søsteren Kjersti. Nå kom så smått utstillingsarealene til å øke til 2300 kvm. I 2008 kom enda en betydelig utvidelse, da hadde naboeiendommen mot Bøkeskogen ble innkjøpt og nye lyse og kundevennlige 600 kvm ble tillagt den allerede blomstrende virksomheten.
I 2009, feiret altså O. Borgen A/S sine 110 år under dyktig ledelse av 4. generasjon Borgen. Generasjon 5 er allerede på god vei inn i virksomheten, for ”å ta vare på de neste tiårene”.

Kilder:
Ole Bjørn Borgen
Digitalarkivet
Gunn Huglen
Roy Sjølyst

ÅH, jeg kommer til å savne Denne sonen!

Hva gjør vi NÅ! Klarer dere å opprette sonen et annet sted? En blogg eller noe sånt? Når jeg tenker på alt det fantastisk spennende stoffet dere har jobbet for og tatt vare på til stor glede for oss….! Det regner til-og-med. Jeg er rett og slett deprimert jeg nå :-(

Carl Oscar Hallberg

Carl Oscar Hallberg (Halberg) (se bildet under) var født i Gøteborg, trolig i 1862. Han kom til Larvik i 1884, hvor han fikk ansettelse som mestersvenn hos Johan Ødegård. Ved dennes død kjøpte han forretningen av enken. Det fortelles i 1908 at C. O. Halberg har ”fornemmelig bestilling på Dekorations- og Skiltmaling”.

På den store handelsutstillingen som ble avholdt i Larvik i 1900, ble han tildelt ”Det Kgl. Selskabs for Norges Vel`s” bronsemedalje for sine skilt. Dette var ofte meget dekorative reklameskilt, malt på glass.
Tilgangen på arbeid var rundt 1905-08 stor, og på sommertid hadde han opptil 16 mann i arbeid.

Det fortelles at han før bybrannen i 1902, bodde i dette huset i Nedre Bøgeli Gade. Bildet er utlånt av Egil Hallberg.

Ser vi nøye etter på husveggen, reklamerer han virkelig godt for sin virke:

Etter bybrannen skal han ha hatt sitt verksted her i Brannvakts gate 24, hvor det nå (2016) foregår bilvask etc.

Hallberg åpnet også en Farvehandel på Torvet i Larvik (adressen var Torvet 3) Navnet var C. O. Hallbergs Farvehandel. Vi ser forretningen til høyre på fotografiet. (Laurvigs Farvehandel overtok senere disse lokalene, etter at eieren Arthur H. Andresen kjøpte bygget i 1917.)

Her er en annonse fra ca 1912-13.

Men det nok trolig de imponerende glassmalte reklameskiltene som Hallberg er mest kjent for. Her følger noen eksempler:
Først et glasskilt malt av C. O. Hallberg på veggen hos Laurvigs Farvehandel på Torvet fra tiden omkring 1928-29. Jan Einar Bredal fotosamling.

Så følger et skilt fra Erling Hangry som dekorerte hans urmakerforretning i Torvet 2, Glasskilt malt og signert av C. O. Hallberg Foto Jan Einar Bredal.

Etterhvert kom også sønnen Johan Alfred Hallberg, født den 18.10-1891 i Larvik, også med i firmaet. Først finner vi ham som malersvend i 1910. Senere han han fått skikkelig opplæring og erfaring, med en slik tyngde at han selv kunne levere og signere sine verker. Som et eksempel viser jeg dette glassskiltet også fra Hangry på Torvet.:

Denne type “glassmalerier”, benyttet som reklameskilt, prydet svært mange forretninger i og utenfor Larvik sentrum, helt opp til lenge etter andre verdenskrig. Trolig var en meget store prosent av disse malt av/hos Hallbergs.

Thomas Nielsen Bugge Byfoged i Larvik

Thomas Bugge, Byfoged i Larvik, efter al Sandsynlighed Søn af Præsten i Etne, Hr Niels Hansen Bugge. Han maa da have været ganske lille da Faderen døde. Han nævnes i 1668 som Byfogd i Larvik, og af den ældste i det norske Rigsarkiv opbevarede Skrifteprotokol for Larvik (1673-90) ses at “Erlig, vellagt og vellfornemme Mand Mons. Thomas Nielsøn Bugge” indtil 1683 var “Hansz Høye Exellts Høybaarne Herre, Herr Stadtsholder Güldenlevs forordnede Byefogd udj Laurvigen”. Af Skrifteprotokollen for 1692 og af tvende ligeledes i Norske Rigsarkiv opbevarede Breve til Søkommissariatet, det ene dateret 29. Juni 1691 og den andet, fra Byfogdens Enke, dateret 13. Januar 1682, ses Thomas Nielsen Bugge at have indkøbt hos Bønderne Trælast til “Leveranz till Kongl. Mays Flaade”.

Magnus Bugge, Købmand i Larvik. Han nævnes ifte i Skifteprotokollerne fra 1683-1718 som “Borger udj Laurvig”. Den 10. november 1712 optændes en forfærdelig Ildebrand i Sr. Magnus Bugges Hus. Den tilskreves Uforsigtighed af en Pige, der var i Huset.

Niels Magnussen Bugge, Negotiant i Laurvigen født 5. august 1685 død 20. oktober 1738. Førte i august 1707 Skibet “Jonas” (192 1/2 Læster). Hans ældste Søn satte ham følgende Minde paa Larvik kirkegaard: Herunder hviler nu salig i Herren Niels Magnus Bugge, fordum velfornemme Negotiant i Laurvigen, hvor han A MDCLXXXV den V August blev født og A MDCCXXXVIII den XX Oktober ved døden afgik.

Saa er du samlet der hos Gud hos … mage,
Sex Børn der og er og endu ni tilbage,
Gud … samle os med dem …
Hvor Gud er Skjold og … i Himlens søde Hjem.
Saa skrev din ældste Søn

C. N. S. Bugge

Så endelig fant jeg dem, tre av mine forfedre for veeeldig lenge siden. thomas Bugge er sønn av presten i Etne.

Norske styrker, med Larviks innslag, i Scotland og England under andre verdenskrig

Gjennom de 5 krigsårene 1940-45 skulle utrolig mange nordmenn få kortere eller lengre opphold i Scotland og England. Ikke få av disse var fra Larvik og distriktet omkring. Kanskje finnes det fortsatt upubliserte bilder og masse informasjon om deres krigsinnsats og kanskje også deres dagligliv.
For å rulle i gang denne ballen, starter jeg med ett par bilder fra
Millburn Tower i Corstorphine nær Edinburgh.
Under andre verdenskrig ble huset brukt av det norske konsulatet.

Disse bildene stammer fra min far, Thoralf Bredal Karlsens album og er bilder fra 1944.

Det fortelles også at blant sine “registrerte besøkende” på Millburn Tower var Rudolf Hess, en gang Hitler høyre hånd.

For å knytte Larvik opp til akkurat Millburn Tower, legger jeg ved ett par ekstra bilder med noen av distriktets menn.

Aller først tar jeg med min far, Thoralf Bredal Karlsen

Så følger et bilde med (Thomas?) Olsen (Kan dette være han som bodde på Karistranda og var sjef på Norhval?) og Skogmo (et navn jeg hørte mye om som liten, men som jeg senere ikke klarer å opplyse mer om, dessverre)

Hvem som er med på dette bildet fra 1945, vet jeg sannelig ikke, men norske er de!