I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Finn S Benterud

Er det noe om Alfr.Andersen Mek .Verksted & Støberi AS her.
Jobbet der i montasjeavdelingen fra 74-82

Førjulshilsen fra sentrale Linf-ere

Galvaniseringa på Alfred Andersen Mek. v. i dag.

For noen dager siden tok jeg en “mimretur” på Torstrand,turen gikk bort Lekelundveien, og bakporten til Alfr.Andersen var åpen, jeg hadde kamera med så jeg gikk inn! Her er noen bilder fra det som var Galvaniseringa. Hele området var potetjorde den gang jeg bodde her. Ted…..

Lågasaga,eller Lågen Dampsag.

Her om dagen tok jeg en tur på Elvestien nedover Lågen. Fra Hovlandfisket,forbi Yttersø gård,langs det som en gang var “Larvik airport” (Fritzøe flyplass),forbi det som var Fløtningssmia (nedbrent i dag)(men som jeg har mange bilder av)under jernbanebrua og vidre langs det området hvor LÅGASAGA lå. Jeg bodde i mine aller yngste år i Norge i Lerkelundveien,så Lågasaga var en populær lekeplass.Det var til å med en vise om den. Men på turen så jeg noen rester av Lågasaga,og legger inn noen bilder. Te…….

Johan Peter Bruun, Larviks ukjente krigshelt

Æres den som æres bør.

Visste du at nestkommanderende i Osvald-gruppen kom fra Larvik?

Neppe, for han har ikke fått den heder og ære som han utvilsomt fortjener!

Johan Peter Bruun, født i Larvik 6. august 1913, henrettet i Trandumskogen 2. mars 1944

Under andre verdenskrig var det utlovet en dusør på 75 000 kroner for Bruun. I dagens kroneverdi tilsvarer det ca 750 000 kroner. Beløpet forteller hvilken betydning Bruun hadde for motstandskampen i Norge.

Bruun er nok ”glemt” fordi han tilhørte kommunistenes motstandsgruppe under krigen, Osvald-gruppen. Denne motstandsgruppen hadde sin første aksjon mot tyskerne allerede 20. juli 1941, lenge før Milorg utførte noe tilsvarende. Osvald-gruppen gjennomførte senere 70 væpnede aksjoner mot tyskerne og nazistene. I løpet av krigen ble 35 medlemmer av gruppen drept i kamp eller henrettet, de fleste henrettet i Trandumskogen.

“Larvik i nær fortid” er ikke rette plassen for å diskutere behandlingen av Osvald-gruppen i og etter krigen, men vi bør finne ut mer lokalt stoff om vår egen krigshelt, Johan Peter Bruun!

Fra Wikipedia har jeg sakset det etterfølgende.

Johan Peter Bruun, sjømann og ledende sabotør og motstandsmann under 2. verdenskrig, født 6. august 1913 i Larvik, og henrettet av tyskerne i Trandumskogen 2. mars 1944.

Bruun var medlem av Osvald-gruppen, som fra 1941 ble ledet av sjømannen og kommunisten Asbjørn Sunde. Selv om denne gruppen var den desidert mest aktive motstandsgruppen under krigen, har dens innsats stort sett blitt fortiet fram til i dag.

I det illegale arbeidet gikk Bruun under dekknavnene «Edgar» og «Trond». Bruun var Asbjørn Sundes nestkommanderende.

Bruun deltok i den strabasiøse forflytningen av Osvaldgruppens hovedkvarter til Buglebjørk på Hardangervidda i oktober 1942, og i likvidasjonen av to tyskvennlige angivere i Oslo 31. mars 1943, gjennomført på oppdrag fra Milorg.
Videre tok han del i sprengningen av Arbeidskontoret i Pilestredet på Hitlers fødselsdag 20. april 1943, som var koordinert med Milorg.

Eilev Rye Pisani (1923-1947), infiltrasjonsagent for Gestapo i Oslo og Bergen, lyktes våren 1943 å infiltrere miljøet rundt familien til Johan Peter Bruun i Oslo, og forårsaket arrestasjon av Bruun, Reidar Holtmoen og Håkon Sunde, Asbjørn Sundes bror. Bruun og Håkon Sunde ble dømt til døden. Pisani ble dømt til døden etter krigen, og henrettet i 1947.

Danseskoler i Larvik

På 60-tallet var det ganske populært med danseskoler i Larvik, og vi bør få lagt ut opplysninger om dem og våre opplevelser på danseskolene.

Mitt første ball på danseskolen var i 1960 eller 1961, og det eneste ballet jeg har bilder fra.

Her er jeg fremst, sammen med Eva Halvorsen, nå Svendsen. Bak danser Ebbe Krohn Holm og Kari Steen Olsen, nå Andhøy.

Foreldrene var også med på ballet, som du ser her. Fra høyre Leif Hennig Halvorsen og hans mor, Anne Gro Leinæs (Markegård) og Gunnar Angell Leinæs, Anne Bohlin (Andersen) og Anders Bohlin, Kari Steen Olsen (Andhøy) og sannsynligvis hennes mor, Herman Sachnowitz og hans datter. Herren bakerst på bildet er ukjent.

Selv gikk jeg på diverse danseskoler på hele 60-tallet, og hadde stor glede av det. Dessverre husker ikke hvem som hadde disse danseskolene, da det vel ikke var så viktig?! Jeg husker jeg gikk på Svaes danseskole, men ellers er jeg usikker. Svanberg/Svanvik var vel også et navn jeg forbinder med dans, og så mener jeg at et par fra Sandefjord også hadde danseskole i Larvik. Bodil Lea datt plutselig ned i panna, så kanskje kan det være henne? Kanskje Noen kan hjelpe meg med flere danseskolenavn?
Stedene jeg gikk på danseskole var først i festsalen på Grand, før Bowlinga overtok lokalet, på restaurant Greven på Torvet og sist på restaurant Villa Farris.

"Det blei folk av vårs åsså" (- merkelig nok!)

”Det blei folk av vårs åsså”, er tittelen på bind 9 i den svært så populære serien ”Mitt kjære Larvik”, men åssen det kan ha blitt folk av alle disse lokalskribentene kan man jamen lure litt på! Det skinner liksom igjennom i flere av de i alt 13 separate historiene av tolv forfattere, at englebarn har nok ikke alle vært i sin barndom…

Etter å ha lest ”Det blei folk av vårs åsså” sitter jeg med en følelse av at denne, og de foregående bøkene, en gang i framtida kommer til å være historiske fortellinger som generasjonene etter oss vil finne svært interessante. Sjøl kom jeg rekende fra Oslo til Larvik i 1946, og har således vært vitne til – og vært med på – både lek og rampestreker. Men mitt revir var verken Halsen, Torstrand, Kvelde eller for den saks skyld Verningen eller andre litt sånn ”utenomsentrumsteder”. Derfor har jeg også vært ukjent med mye av det som foregikk på andre steder enn i Byskauen, Bøkeskauen, Lia, Farris og til dels Langestrand. Og akkurat derfor er det spesielt moro med disse seriefortellingene i ”Mitt kjære Larvik” – de favner så mye av lokalhistorien, fortalt av dem som selv har vært med og har opplevd det meste av lek, moro og fantestreker.
Bokas redaktør er som vanlig Dagfinn W. Ellefsen, og han har gjort en glimrende jobb – først gjennom utvelgelse av skribenter og dernest gjennom manusgjennomgang og innsamling av stoff og bilder. I alt er det blitt 207 svært så interessante sider. I årets bok framstår tolv lokale skribenter med hver sine artige glimt fra 40-, 50- og 60-åra. Disse er: Terje Svendsen, Tom Sletsjøe, Jan Egil Borvik Larsen, Josef Magnus (Josse) Hersløv, Else Lisbeth Gjertsen, Ole E. Leinæs, Gunnar Falck Engelstad, Mette Stensholt Schau, Steinar Nyland, Unni Gro Meyer Andresen, Hans Trygve Kristiansen og Torkel Kaupang.
Som nevnt, det er mye man ikke vet… Eksempelvis visste jeg jo at min tidligere kollega, ØP-redaktør Terje Svendsen, var over middels fotballinteressert. Men jeg ante ikke at han var s å fotballgærn som det framgår i boka!
Jeg tror at årets bok spenner over det meste av det et barn kan oppleve i oppveksten, og her vandrer vi fra lek i Vestmarka (Mette Stensholt Schau), Kilen og Farris til revestreker og rottefangst på Halsen (Josse Hersløv). Vi får bli med på sirkus på Nanset (Ole E. Leinæs), og vi får lese om guttungen som ble fastbundet under en cowboy-indianerlek – og glemt. Dette medførte husarrest for alle ungene i LABO-blokka i Strandgata. Det er Else Lisbeth Gjertsen som forteller om denne episoden, og som en ekstra bonus har hun fått fyrvokterdatteren Sonja Selvig til å skrive litt om fyrlivet på Svenner.
Tenvik har vi hørt lite om tidligere, men i år forteller Gunnar Falck Engelstad om tettstedet der alle holdt sammen og alle dører sto åpne – antakelig var det så nær paradis som man kunne komme.
Én ting jeg ikke visste, var at ”Heimen” var først ute med tofarga saftis (Tom Sletsjøe). I Moa kan Steinar Nyland fortelle at de lærte folkeskikk – når det kom en likbil kjørende blåste dommeren i fløyta og fotballaget sto stille til bilen hadde passert. Nyland bemerker også at før var somrene alltid tørre – noen han sjølsagt har helt rett i. Alltid var mye bedre før.
Gode og trygge oppvekstkår forteller Unni Gro Meyer Andresen om fra Byskogen og Frankendalsveien, og Hans Trygve Kristiansen beretter om sine ungdoms raid på Revet-fyllinga på jakt etter kobberledninger.
Torkel Kaupang fra Kvelde er vel nærmest oppvekst med gris, og han serverer leserne en ”bloddryppende” slaktehistorie og forteller om førerkortet som han fikk ordna på kveldstid!
Noe av det jeg som leser setter kanskje mest pris på, er at mange av forfatterne trekker fram, nærmest fra glemselen, mange av byoriginalene fra den gang da, og ikke minst får vi lesere høre om ”kleggenavn” og deres opprinnelse.

Alt i alt er ”Det blei folk av vårs åsså” et meget leseverdig produkt, en bok man har vanskelig for å legge fra seg før den er ferdiglest, og en bok man kan plukke fram til stadighet for å lese den om igjen. I boka finner man også en rekke bilder som vil vekke både minner og aha-opplevelser. ”Det blei folk av vårs åsså” er en helt klar julegavebok som kan anbefales. Og jeg gleder meg allerede til bok nr. 10 i serien!
Som vanlig er det Norgesforlaget som utgir bokserien ”Mitt kjære Larvik”, og som vanlig går hele redaktørhonoraret til en forening i storkommunen vår. Denne gang er det Hedrum Historielag som er utpekt som mottaker.
Janke Mürer

AT- leirer.

Godeste orakler av LINF og omegn.

Jeg har under en fotorydding i gamle esker funnet noen bilder som jeg lurer litt på. Dette er bilder fra krigens dager – tydelig fra Sandefjord og hører nok av den grunn ikke inn under denne sonen.
Men…..jeg har ikke funnet noen liknende nettsted for Sandefjord, så da henvender jeg meg hit.

Jeg er selv født etter krigen og har aldri spurt noen om disse bildene.
(De har lissom bare alltid vært der)
Er det noen av dere som kan fortelle meg hva en AT-leir var??
Jeg har googlet litt og funnet noe, bla at det fantes slike flere steder, men “intensjonen” med disse leirene vet jeg ingenting om. Hvem drev dem, hvem kom dit og hvorfor var de der??

Veldig takknemlig for alle ledetråder i mitt lille mysterium.

Bautaen på Sørmyr

Et møte.
Denne lille historien er kanskje litt på siden av sonens formål, men jeg våger likevel å tro den kan ha interesse for noen. Den handler om gleden ved å lete i fortiden.

Midt i august oppsøkte jeg minnesteinen over Torolv Bjørnsgaard som jeg visste skulle stå på Sørmyr nord for Mykle og Siljan. Det var ikke turens mål, men etter fiske i traktene kom jeg på at det kunne være artig å se om bautaen jeg hadde lest om i en annen sammenheng fremdeles stod og var tilgjengelig.
Gjennom historien om de fire kameratene Knut Lier, Boye Istre, Kåre Fjørtoft og Jan Friis fra Larvik, som brukte disse traktene til friluftsliv og senere fikk leie Skrimsbu, visste jeg at Fritz Michael Treschow i “fremmedboka” på Skrimsbu foreslo å reise en bauta over Bjørnsgaard:

Torolv Bjørnsgaard. Din ånd sevever over vannene – over skogen her. En mann, en norsk mann, en av de beste, som falt i kampen for Fedrelandet. Han var med og hjalp til da Dere skapte idyllen heroppe, og han ga Dere som den gang var unge gutter gode, sunde impulser. Hans ånd lever også i stua: Humor – kameratskap – sportsånd – poesi. Dere holder hans minne høyt, – det gjør også jeg. La oss sammen virkeliggjøre tanken om å reise en bauta på Sørmyr.

25. august 1946.
150 mennesker var tilstede, og godseieren lovte at så lenge han og hans familie besitter godset skal minnestenen værnes. Mannen som gjorde så stort inntrykk på både godseier F.M.Treschow og byfolkene på Skrimsbu at de sammen reiste en bauta, må ha vært noe for seg selv. Han var ikke ansatt i mange år før han falt ved Kvam i 1940, men det ble ikke reist minnesmerker over alle som kunne fortjent det etter krigen, og ingen reiser en stein på eget initativ for en som ikke har satt gode spor etter seg på et menneskelig plan.

Slike tanker gjorde jeg meg da jeg fikk se stedet. Ikke nok med at steinen står rank og flott plassert ute på en naturlig tange i kulturlandskapet, men gresset er klippet rundt, og det står en informasjonstavle der. Mens jeg gikk rundt og tok noen bilder fikk jeg se en kar komme gående opp grusveien fra plassen nedenfor.

Han presenterte seg som Tore Bjørnsgaard, sønn av Torolv, og var nysgjerrig på hvorfor jeg viste slik interesse for stedet? Vi fant raskt tonen og selv om mye av det han fortalte var kjent for meg som fakta, gjorde det inntrykk å møte sønnen der og da. Han bor på andre kanter, så det var ingen selvfølge at han var på “hytta” og fikk se meg ta bilder. Jeg fikk inntrykk av at han satt pris på interessen for historien fra en “ungdom” som meg, uten familietilknytning.
Finn Kamfjord kom også til etterhvert. Det er han som står for slåtten rundt minnesmerket og har ansvaret for vedlikehold på Treschows vegne, om jeg forstod det rett.

Det ble et møte jeg vil huske, der to i utgangspunktet helt fremmede mennesker umiddelbart hadde noe felles likevel – gleden over at historiske spor og kunnskap ikke går tapt.

Tore Bjørnsgaard – sønn av Torolv:

Rosholt i South Dakota er 100 år !

Det er ikke hver dag at distriktet vårt kan føle en viss tilhørlighet til en liten by på andre siden av jordkloden. Men den 11. august, og i den påfølgende uken, feires utrolig nok ett 100 års jubileum som vi bør være oppmerksom på, ja, faktisk også være svært så stolte av.
I en tidligere tråd, se en lenke til denne siden har vi snakket om familien Røsholt og utvandringen til Amerika.
Her er litt av forhistorien for jubileet som blir feiret i South Dakota i disse dager;

JULIUS ROSHOLT
ble født som femte barnet til Johanne Christine Jacobsdatter Wright og Jacob Tollefsen Røsholt, begge fra Lardal. Det unge paret hadde giftet seg i Styrvoll kirke i januar 1845 og allerede i april samme året hadde de pakket sine få eiendeler og gitt seg i kast med den lange emigrantferden over til Amerika. Julius kom til verden på farsgården nær Scandinavia i Wisconsin den 27. august 1854. Akkurat som familiens andre barn, måtte han tidlig være med å hjelpe sine foreldre med gårdsarbeidet. Likevel likte han bedre å gå på skolen, og gikk på distriktets skole fram til han var 16 år. Da fikk han låne $30 av en fetter, fordi han ville fortsette utdannelsen i Waupaca, ikke langt unna. Etter 3 måneder var disse pengene oppbrukt. Derfor søkte han om og fikk faktisk tildelt et lærervikariat nord i fylket, noe som ga han den svimlende månedslønnen på $28. Da dette vikariatet var over, fikk han et nytt engasjement et annet sted. Disse engasjementene hadde etter endt innsats gitt ham til sammen $225 i oppsparte midler!

UNDERVISNINGSTIDEN
Pengene var riktignok brukt opp etter første året på ny skole, men ved hjelp av litt hjelpende undervisning av andre elever, salg av bøker og kart, samt lån fra venner, fikk han sitt diploma med ”bare” $700 i gjeld.
Etter dette ser ut til at han fikk en slags rektor stilling ved “the high school” i Grand Rapids, Wisconsin, og Julius Rosholt ble der i 3 år. Under denne tiden innså han at undervisning egentlig ikke akkurat var hans gate. Det lå så mange andre muligheter der ute! Men etter disse 3 årene var gjelden betalt, og tiden var inne til nye eventyr.

EN BANK, TO BANKER, TRE…
Det var oppe i nordvest mulighetene lå, mente Rosholt, derfor dro han med sin kone til Mayville i Nord Dakota, hvor han kjøpte seg landområde i 1881. Etter noen få år som hardt arbeidende bonde, kom sjansen i 1885 til å bli medeier i ”the Bank of Mayville”. Umiddelbart solgt han gården og satte pengene inn i eierinteresser i banken. Ikke lenge etter hadde han kjøpt ut de andre to medeierne, og isteden knyttet til seg sin gode venn fra skolen, George B. Albee.
I 1887 organiserte han en nasjonal bank med G. B. Albee som president og seg selv som kasserer. Men dette var bare den spede begynnelsen. Bare i Nord Dakota fikk de opprettet 15 banker i forskjellige byer, etter hvert også 5-6 stykker i andre stater.

DET FØRSTE TOG
Men Julius Rosholt stoppet ikke der. Hans optimisme, enorme pågangsmot og kløkt brakte ham inn på jernbanebygging! I 1906 satte han optimistisk i gang med byggingen av en jernbanelinje som knyttet Swan River i Minnesota til den kjente Great Western Railroad. Da den var ferdig bygget, solgte han den med god fortjeneste til et annet jernbaneselskap.

Postkort sendt fra ROSHOLT Syd Dakota den 7. februar 1916. Jan Einar Bredal samling

EN NY JERNBANEBANESTREKNING
Ryktene om hans dyktighet også når det gjaldt jernbanebygging, spredde seg og i 1912 fikk han forespørsel fra en gruppe gårdbrukere nær Veblen i Syd Dakota, om hjelp til bygging av en ny linje for dem. Han tok utfordringen på strak arm, og dro ned for å se på området. Han ble overrasket over hvilke fantastiske muligheter det lå her i dette fruktbare området og han forsto hvilken besparelse en jernbaneforbindelse ville kunne gi de tilstøtende bøndene. Flere av bøndene hadde over 40 kilometer til nærmeste markedsplass, og det tok dem nesten hele vinteren å få fraktet høstens avlinger fram dit!

Besøkende klar for auksjon den 11. August 1913. Utlån the town of Rosholt, S.D. ved Mimi Larsen.
Julius Rosholt inngikk en avtale med jordeierne langs linjen om en investering, mot et gjeldsbrev i selskapet. Dermed startet byggingen av jernbanesrekningen mellom Fairmount i Nord Dakota og Grenville i Syd Dakota, en strekning på rundt 150 kilometer. Den gikk under navnet Fairmount and Veblen Railway (F&V). En av ettervirkningene av denne utbyggingen, var grunnleggelsen og oppblomstringen av 9 nye byer langs linjen. Senere ble anlegget solgt til Soo Railway Co.

ROSHOLT auksjonsdagen den 11. August 1913. Et negerorkester spiller opp. Utlån the town of Rosholt, S.D. ved Mimi Larsen.

ÆRES DEN SOM ÆRES BØR
Ved salget fikk jordeierne igjen halvparten av det de hadde investert, samtidig som verdien på deres eiendommer hadde øket fra ca $2,50 pr mål til $6,25. Overalt rådet det stor takknemmelighet for hans arbeid. Da en av de nye byene som ble etablert langs jernbanelinjen gjennom Roberts County etter hvert skulle gis et navn, virket det nesten naturlig at den ble døpt ROSHOLT, den også. Det fortelles at de første tomtene her ble lagt ut for salg under en stor auksjon 11. august 1913. Både den lille byen og postkontoret som bærer Rosholts navn, lever videre i beste velgående den dag i dag.

Julius Rosholt i lys dress, banket på Hokanson “farmhouse”. 10. juni 1915. Utlån the town of Rosholt, S.D. ved Mimi Larsen
Den 10. juni 1915 hadde Julius Rosholt blitt invitert av farmerne i området til en bankett på gården til Albin Hokanson. Her ble Rosholt overrakt en flott, stor pokal, som takk for innsatsen han hadde gjort for områdets befolkning gjennom jernbaneutviklingen.

I det første nummeret av byens første avis; Rosholt Review, den 4/12-1913, kommer det tydelig fram mellom linjene at denne framgangsrike mannen også må ha hatt en lun form for humor. En av hans favoritt setninger på denne tiden var;
”Min jernbane er kanskje ikke så lang som mange andres, men den er like bred !!”

1913 Main Street i Rosholt mot øst. Utlån the town of Rosholt, S.D. ved Mimi Larsen

ROSHOLT I DAG
Julius Rosholt, som døde i Hennepin i Minnesota den 29. mars 1928, bodde ikke selv i ROSHOLT i Syd Dakota, han hadde slått seg ned i Minneapolis. Men den lille byen, som bærer hans navn, bebos i dag av 425 personer (2011), også noen av norsk herkomst.

Slik så ROSHOLT i Syd Dakota ut i 1914. Utlån Mimi Larsen, the town of Rosholt SD.
Hadde det ikke vært for den første verdenskrigen, ville nok Rosholt fortsatt med jernbanebygging, isteden drev han med investeringer i flere typer geskjefter helt fra Canada i nord til Mexico i syd.

PS;
Julius Rosholt hadde også en eldre bror, John Gilbert, som hadde markert seg i sitt nærområde. Han har vært omtalt i ØP tidligere da hans by, ”ROSHOLT” i staten Wisconsin, feiret 100 år i 2008!

KILDER;
Bygdeboka for Lardal.
Our County, Our Story; Malcolm Rosholt
Mimi Larsen, Rosholt, South Dakota. Bilder og minner
Theresa Hartvig, Rosholt, Wisconsin. Bilder og minner.
Div info fra; Rosholt org.
The Norwegian-American Historical Association.
Audun Norin; Takk for god hjelp.