I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Halle Brevhus i Brunlanes

SAMLET AV JAN EINAR BREDAL

Den lille bygda Halle ligger i sørenden av Hallevannet i gamle Brunlanes kommune, langs den ”gamle konge veien” mellom Kristiania og Helgeroa. Som på svært mange andre mindre ”knutepunkter” rundt om i Norge på slutten av 1800-tallet og framover, ble det her opprettet et brevhus for å ta seg av behandlingen av den enkleste og mest brukte delen av postens tjenester. Opprettelsen skjedde den 1. juli 1897. Dette brevhuset lå i mange år under administrasjon av Frederiksværn postkontor og var en del av postruten ”Frederiksværn – Nevlunghavn”.

Slik så bygden Halle ut ”i farger” rundt 1905. Landhandleriet sees i bakgrunnen, som det hvite huset litt til høyre for midten av bildet, mens brevhuset ennå lå i ”gamle skolen” til venstre for midten, med rødt tak. (Jan Einar Bredal samling)

Det var lærer
LAURITS LARSEN SÆVES
ved Halle skole som ble antatt som den første brevhusbestyrer ved det nyopprettede brevhuset ”Halle”. Han var født i Østfold i 1851 og kom fra Hellegård. I 1884 kjøpte han Eikelund (br. nr. 4) for 800 kroner. Etter hvert flyttet han til Halle skole, men beholdt eiendommen på Eikelund.
På slutten av 1890-tallet ble posten kjørt med hest og vogn 3 ganger i uken, tirsdag, torsdag og lørdag formiddag, fra Fredriksværn ut til ”endestasjonen” Nevlunghavn. Returen foregikk samme ettermiddag, da blant annet via Halle.
Fredriksværn hadde i mange år vært et meget viktig knutepunkt i landets skipstrafikk, og hadde fortsatt på slutten av 1890 anløp av flere rutebåter, selv om flere og flere skip med årene kun brukte Larvik havn. Dermed ville det seg slik at Fredriksværn mottok post både fra postførende skip og landeveis fra Larvik (Nevner også at post fra og til Larvik i flere år ble fraktet med de små lokalbåtene D/S Kvik og D/S Viken, så lenge fjorden var isfri.). Posten ble etter hvert sortert, fordelt og videresendt ut til rette mottagere i hele kommunen.
Adressen hit til Halle var lenge; … Halle pr Fredriksværn.

En artig julehilsen sendt fra Halle 30. eller 31. desember 1907, mens lærer Sæves fortsatt var brevhusbestyrer. Det morsomme er at avsenderen er Johan Pettersen, som hadde overtatt landhandleriet i 1906, men først ca. 6 år senere selv ble bygdas populære brevhusbestyrer!
Kortet er tidsriktig sidestemplet Frederiksværn 31/12-1907. Utlånt av Audun Norin.

SPARTANSKE HJELPEMIDLER OG INGEN LØNN.
Sammenlignet med dagens postanstalter, var det ikke stort som trengtes for å være en del av et effektivt postvesen på 1890-tallet. Fra den tids ”Intrux for Brevhusbestyrere” kan vi blant annet lese i §12;…
Paa Brevhuse skal der findes følgende Inventarsager:
Kassationsstempel,
Stempelpude,
Postbrevkasse,
Samt endvidere indenrigsk Portotaxt.
Og videre fra ”Instruxen”, den meget strenge ordren om at;…
Inventarsagerne skulle behandles med Omhyggelighed.!
Ikke stort å slå om seg med dette. Likevel viser historien at det å være brevhusbestyrer ga litt ekstra verdighet og respekt i bygda. De aller fleste brevhusbestyrerne i Norge fikk ingen lønn, og for noen ble belastningen så stor at de etter en tid, valgte å slutte. Kun en rabatt på 4 % av innkjøpte frimerker og kort, ga et lite bidrag til driften. Generelt ble svært mange brevhus lagt til landhandlerier eller hoteller. For disse ga postdriften et verdifullt tilskudd ved ekstra publikums besøk.
Utenfor skolebygningen, eller kanskje som enkelte få andre steder, rett inne i gangen, skal postkassen ha blitt hengt opp. Også her forteller instruksen tydelig om postens rutiner;…
Brevhuses Postkasser maa tømmes mindst 1 Gang daglig samt derhos ½ Time før vedkommende Posters Afgang.
Her skal det også i følge instruksen; …
være opslaaet Bekjendtgjørelse om Posternes Afgangs- og Ankomsttider til og fra Stedet, med Angivelse af Indleveringstidens Slutning for de forskjellige afgaaende Poster og den Omtrentlige Udleveringstid for ankommende Poster.
Et så avansert hjelpemiddel som en brevvekt, ser vi ikke på brevhusenes inventarliste, ei heller noen form for pengekasse. Men behovet for å kunne veie utgående post, for deretter å kunne belaste rett porto, synes å ha blitt aktualisert ganske snart, for allerede fra høsten 1898 informerer Poststyrelsen at brevhusene vil bli utstyrt med ”vegtredskaber”. Derfor kan det tyde på at også Halle brevhus har fått ettersendt et slikt redskap.

Et tilsvarende skrin med postvekter kan med årene ha blitt benyttet på Halle, Dette originalt treskrinet har 9 messinglodd for postens skålvekter. (500 g, 250 g, 125 g, 100 g, 40 g. 20 g x 2 og 10 g x 2). Alle med postens emblem og kontrollstempler. Fra Jan Einar Bredal samling.

”FLEKSIBEL ARBEIDSTID”
De aller fleste brevhusene i Norge hadde, da Halle ble opprettet, liten og ikke svært brevskrivende kundekrets. Gjennomsnittlig ble det i landet daglig totalt behandlet kun 5 forsendelser pr brevhus. Selv en postmengde på under 1 brev pr dag, var slett ikke uvanlig ved et lite brevhus rundt århundreskiftet. Hvis vi skulle bedømme Halle brevhus ut fra bevarte brev, har nok stedet vært ”et godt besøkt” brevhus med en rimelig stor kundemasse.
Det påhvilte vanligvis ikke brevhusbestyrerne noen bestemt åpningstid, men likevel skulle brevhusene … være tilgjængelige for Publikum saa længe som mulig i Tiden mellom Kl. 8 Morgen og Kl. 7 Aften (Søn- og Helligdage dog kun et par timer enten før eller strax efter Gudstjenesten) !!! – Og selvfølgelig måtte de være åpne noen tid før og etter posters ankomst, om dette skulle skje uten de overfor nevnte tidsrom!

”LOKALITETER” og VAREUTVALG

Hvor i skolebygningen lærer Sæves skjøtte sine postale plikter er jeg ikke sikker på, men det er vel ikke svært utenkelig at det skjedde inne på ”privaten”. Men dersom noen skulle banke på skoledøren i postalt ærend, ville han antagelig bare ha avbrutt undervisningen en liten stund, for å ta seg av den besøkende.
Det var heller ikke store krav til vareutvalget den gang. Man måtte selvfølgelig kunne dekke publikums ønsker om de mest alminnelige frimerker. De fleste brevhusene førte derfor frimerker med valørene 2, 3, 5 og 10 øre, noe som kunne dekke portoen for de fleste brev. Som en ”ekstra service” hadde man også ofte til salgs brevkort á 5 øre. Det var en selvfølge ”at Publikum kan erholde disse kjøbt i Smaat”!

Dette bildet er med stor sannsynlighet fotografert mellom 1917 og 1920. Brevhuset og forretningen på Halle er det lave hvite huset til venstre for bilen. Jan Einar Bredal samling.

NY BREVHUSBESTYRER
Johan Henrik Pettersen var født i 1886. Allerede 20 år gammel, i 1906, fikk han leie den lille butikken på Halle, etter at han en tid hadde vært i handelslære i Helgeroa. I huset hvor butikken lå, var det også en bolig, men Pettersen disponerte den første tiden kun butikken og et lite kontor. Og det var her inne i butikken, at det lille brevhuset etter hvert ble en aldri så liten del av forretningsdriften.
Nøyaktig hvilken dato Johan H. Pettersen overtok ansvaret for brevhuset etter lærer Sæves, er noe usikkert. Postmuseet oppgir bare at dette skjedde ca 1914, noe som kan tyde på at posten gikk til skolen fram til dette.

Man var flinke til å hilse venner, bekjente og kunder med dekorative julekort også tidlig på 1900-tallet. Landhandler, senere også brevhusbestyrer Joh. Pettersen på Halle, hadde også forstått reklameverdien i et slikt kort. Dermed sørget han for å få noen kort ferdig trykket med årets velmenende jule- og nyttårshilsen. Kortet utlånt av Audun Norin.

POSTEN MED BUSS
Fra 1. april 1927 skjedde det store forandringer, når det gjaldt postombringelsen i Brunlanes. Bl.a. ble Halle underlagt Larvik postkontors administrasjon. Fra samme tid ble all post kjørt ut fra Larvik, mot tidligere Fredriksværn. Etter at middagstoget hadde ankommet Larvik stasjon og dagens post var blitt sortert på postkontoret, ankom bussjåførene fra hele distriktet for å hente det de skulle ta med på sine respektive ruter. Posten som nå var grovsortert, måtte de før avreise sortere nøyere, slik at alt ble lagt i rett rekkefølge til utkjøringen. Bussene forlot gjerne Larvik ca kl 1400.
I mange år var det billettør med på de fleste av bussene. Og det fortelles at når bussen ankom, for eksempel Halle, var det han som sprang inn på brevhuset med postsekken. Det var slett ikke mye post som ankom dit hver dag, det fortelles at den grå sekken med de røde stripene sjelden var så mye som en snau fot høy. Det var skikkelig god plass til å knyte løkke på sekken! Når avisene kom på toppen, økte riktignok volumet betraktelig.
Ivar Sølyst fortalte at han i en årrekke, periodevis var billettør på bussen mellom Larvik og Nevlunghavn i årene 1947 til 1957. Når bussen stoppet nede ved veien, ikke mange meterne fra Pettersens landhandleri, var det bare å gripe tak i den rette sekken med dagens post, som lå på et av de ledige setene i bussen, og løpe opp i butikken til Pettersen. Her ventet man vanligvis med en viss utålmodighet. Sekken minnes han på den tiden som ganske tung og måtte ofte bæres på ryggen. For i tillegg til brev og kort, var det som nevnt mye aviser. Det kunne også ligge en og annen pakke vel forvart her. Men når de på turen tilbake skulle hente returposten, var det ikke mer enn at han fint bar sekken i neven.
Her sto betjeningen klar til nok en sortering, og dette måtte gjøres i en fei, for snart sto unge, ivrige ”hentere” og trippet for å komme hjem fra skolen med dagens nyheter.
En liten sak som kanskje kan forundre, når man ser på postverkets ellers strenge rutiner for de aller fleste gjøremål, er dette; … Når postsekkene ble hentet på postkontoret i Larvik, ble de bare plassert enten på et ledig sete eller på gulvet i bussen. Da var det ikke snakk om innelukkede, låste skap. Foruten brev, kort og aviser, var all verdipost lagt i egen sekk inne i de enkelte postsekkene. Heldigvis hører vi aldri at uvedkommende gjorde forsøk på å få tilegnet seg noe av dette, på uærlig vis, i vårt distrikt!

POSTKASSEN
Inngangen til forretningen til Pettersen, hadde et fint dekorert lite overbygg. På venstre side av dette overbygget hang det ”alltid” ned fra taket en god del redskap til utstilling. De skal visstnok aldri ha blitt tatt inn om kvelden eller i helgene. Så vidt vites ble det heller aldri stjålet noe fra denne litt dristige, utvendige utstillingen i alle de årene landhandleriet var åpent for kunder.
På den ”andre” siden hang den røde postkassen, minnes flere. Den måtte tømmes hver formiddag, i god tid før bussen stoppet utenfor på veien og posten skulle sendes til Larvik. Antagelig var det svært lite som lå i den pålagte postkassen, for alle skulle jo inn i landhandleriet for å slå av en prat og kanskje handle litt nødvendigheter. Dermed ble posten levert inne på disken. I tillegg fortelles det at enten Hedvig eller Johan alltid var hjemme, slik at noen virkelig fast åpningstid fantes antagelig ikke!
Nei, egentlig kunne det nok være verre enn som så! For arbeidsfolk flest, startet arbeidsdagen ”når solen sto opp”. Tanker for innkjøp og henting av post var sjelden noe som kom dem i hug før kvelden nærmet seg. Da var det ikke sjelden at de stakk innom hos Pettersen for å hente posten og benyttet selvfølgelig ”fritiden” til å slå av en lengre prat. Siden det ikke var høflig å kaste kundene på dør, erindrer fortsatt barna i huset at klokken noen ganger kunne nærme seg midnatt, før siste kunder trasket hjemover!
I mange år var det mer vanlig å tygge tobakk, enn å røyke den. På gulvet inne i forretningen var det derfor plassert en spyttebakk, som ”blink”. Dessverre var det ikke alle som var skarpskyttere når spyttet skulle ut av munnviken etter noen tids tygging. Gulvet rundt spyttebakken var vesentlig lettere å treffe med den brune, ikke spesielt tiltrekkende ”massen”. Kampen mot tuberkulose og andre stygge smittsomme sykdommer, hadde ført til at Norske Kvinners Sanitetsforening hadde fått laget og sendt ut et opplysningsskilt som kunne henges opp på egnet sted, også her hos Pettersen på Halle fantes et slikt skilt. Oppfordringen på skiltet lød; ”Spyt ikke på gulvet. – Host ikke mot nogen”!!
Allerede i 1889 kom det forordninger til behandling av den skumle tuberkulose sykdommen og her følger et utsnitt om råd ved spytting og spyttebakker;…

2: Den syge maa aldrig spytte paa Gulvet eller i Lommetørklæde, men enten i Krus, hvori tidt Vand (tilsat Karbolsyre), eller i Spyttebakke af Metal eller Stentøi, fyldt med Ener eller Sagmug. Spyttebakken eller Kruset tømmes og vaskes mindst to Gange daglig. Indholdet bør helst brændes, det kan også kastes paa Bingen eller i Søen eller nedgraves.

FULLT AV TRIPPENDE SKOLEBARN
Halle skole var nærmeste nabo til landhandleriet med sitt lille brevhus. Skoletiden hadde man fornuftig nok, lagt opp slik at dagens økt sluttet omtrent da bussen med posten ankom Halle, rett før halv tre. Skoleungene som etter avslutningssalmen pent og pyntelig hadde stilt opp utenfor skolebygningene, la nå på sprang mot butikken så fort de hadde kommet utenfor skoleporten.
Det skal ha vært om å gjøre og komme først inn til disken i forretningen. Der sto vanligvis brevhusbestyrer Johan Pettersen og hans kone Hedvig klar med sortert post. Navnene ropte han høyt opp og ivrige og spente grep ungene det som tilhørte dem. Dagens aviser hadde også kommet med bussen, og etter utdelingen forsvant barna hjem til ventende lekser og andre av dagens gjøremål.

Her står den stolte eier av landhandleriet, Johan Pettersen, foran inngangen til forretningen sin på Halle. Utenfor er står et utvalg raker og river utstilt mot husveggen, ved inngangen fantes baljer og bøtter. I vinduene til venstre anes noe av et ellers rikholdig vareutvalg. På veggen henger reklameskiltet for ”Mustads Margarin”. (J. E. Bredals fotosamling)

TEATER OG UFRAMKOMMELIGE VEIER
Vanligvis var bussen i rute, men forsinkelser skjedde av og til. Når vinteren kom med store snømengder og gjenføykede veier, kunne nok ventetiden inne i den lille butikken ble vel kjedelig for de unge skolebarna. Selvfølgelig førte vårløsningen også med seg hindringer som telehiv og til tider nesten uframkommelige veier, med dertil hørende forsinkelser i rutetrafikken. Noen ganger var det i kortere perioder verken framkommelig for hest eller rutebilens motoriserte ferdsel.
Pettersen, som selv var en stolt bileier, fikk nok selv merke vintertidens store kjørebegrensninger med sin Chevrolet 1930 modell. Selv med bilens 6 sylindre og 50 hk, unngikk han sikkert de værste dagene. Bilens registreringsnummer var for øvrig Z-104.

Noe klabb og babb ble godtatt i trengselen, men Pettersen roet det hele raskt ned. Hans lune og inkluderende humor, hadde barna stor sans for. Når han ropte opp mottagernavnene på dagens nye postforsendelser, kom han ofte med små nye ”klengenavn” eller andre velvalgte bemerkninger, som fikk barna til å juble. Det fortelles at Pettersen med sine ”teateriske” evner, virkelig kunne styre sitt unge ”publikum”.

Enkelte vintre var mer voldsomme enn andre. Slik så det ut på Halle en periode snøvinteren 1937. Her er alle mann i arbeid for å få ryddet hovedveien til byen. (J. E. Bredals fotosamling)

STAKITTEN
Det var slik her på Halle, som vi hører om fra så utrolig mange andre mindre steder;… i ”godt naboskap” lå blant annet den gesten å ta med seg posten til nærmeste naboer på veien hjem.
En av de unge pikene i området kom fra skolen her ute på Halle en dag. Hun gjorde som hun alltid hadde gjort, denne meget regnfulle ettermiddag en gang på slutten av trettitallet. Til en eldre nabo bar hun alltid avisen og det lille som kom av post hjem til ham. Det vil si; ved hans hus var det ingen postkasse på utsiden, derfor hadde hun fått ordre om å sette leveransen fast i stakittgjerdet, som gikk foran huset.
Akkurat denne dagen, da regnet flommet ned fra åpen himmel, tenkte den snille og vennlige lille frøkenen, at hun skulle levere posten til abonnenten personlig, slik at den ikke skulle bli så våt. Hun hørte at han holdt på å hogge ved, da hun ganske regnvåt kom for å overrekke dagens post.
”Vær så go`!”, forsøkte den unge piken seg. Nærmest uten å titte opp, kom det brummende, bestemte svaret fra den iherdige vedhoggær`n;
”I stakitten, har jeg sagt!!”
… og ”i stakitten” ble det nok deretter!
Likevel, når jula endelig sto for døren, var han en av naboene som alltid ga den vesle jenta noen velfortjente kroner i julegratiale!

FORTSATTE DRIFTEN
Johan Pettersen døde dessverre allerede våren 1951. Med tillatelse fra postmester Karl Kjelsgård Askim i Larvik, fikk fru Hedvig, etter å ha sendt inn en søknad, lov til å fortsette postdriften i mannens
navn. Slike ”postale” ordninger var ikke uvanlig når det gjaldt små veldrevne mann / kone foretak rundt i distriktene. Og det fortsatte slik, uten forandringer, helt til nedleggelsen en dag måtte komme. I Postmuseets notater framkommer det heller ingen endring.

Ikke all post fant sin rette mottager ved første forsøk. Her et kort sendt fra Drammen 21.12-1959, omadressert på Halle, returnert til Larvik og deretter formidlet videre til Kjose! Forhåpentlig rakk også dette fram til jul. Utlån Audun Norin.

BEGRENSET TILBUD
Som brevhus var det et svært enkelt tilbud betjeningen hadde til sine kunder de første årene. Man kunne levere kort, brever og korsbåndforsendelser, mens pakker måtte kundene dra til Stavern eller senere Larvik, for å få sendt. De samme begrensningene gjaldt pengeforsendelser, bankobrev eller postanvisninger. Men den slags var det ikke mye av, og det var kort og brever, foruten aviser, som til daglig utgjorde det aller meste av postmengden. Likevel ser det ut til at man gjennom årene fant mer hensiktsmessige tilpassninger av systemene. Vi hører at publikum, etter at deres følgebrev var ankommet og blitt signert, leverte dette tilbake til brevhuset. Bestyreren sendte dette med neste postgang til postkontoret, som ved påfølgende postutkjøring, la ved den ønskede pakken i postsekken. En tilsvarende ordning for verdipost ser også ut til å ha eksistert, også for Halle brevhus. Her var det snakk om tillit, og tillit hadde man på Halle.

PENGESKUFFEN

Som nevnt krevdes det ikke mye utstyr til drift av posten. Men man var nøye med å skille mellom de pengene som tilhørte forretningen og de som kom inn på grunn av postens beskjedne aktiviteter. Pettersen hadde investert i en avansert pengeskuff, med ”kodetaster” man måtte benytte for å få åpnet. Oppi denne skuffen lå skrinet med, frimerker og det viktige annulleringsstempelet. Stempelputa, derimot, sto konstant på disken. Skulle en eller annen forsendelse forsegles, brukte Pettersen sitt eget segl og delikate røde lakk.

Fra tid til annen dukker det opp ”artige” postale forsendelser. Her er et julekort, som ikke er frankert med postens lovbestemte frimerke, men Norges Sanitetsforenings julemerke for 1945. Uviss av hvilken grunn, er kortet stemplet med ”Kronet Posthorn” stempelet på Halle. Adressaten på Dolven hentet nok sitt kort selv, på brevhuset litt lenger borte i veien, slik det sikkert ble gjort flere ganger i uken. Kanskje har man bak landhandlerskranken sett ”litt mellom” fingrene på postens strenge reglement akkurat denne dagen ? Utlånt av Audun Norin.

STEMPLER
Det første stempelet var noe annerledes enn de stemplene vi kjenner fra posten i dag. Dette var et 4-rings nummerstempel med inngravert nummer ”274”. Disse 4-rings nummerstemplene ble
vanligvis utsendt til brevhusene, hvor avtrykk av stempelet skulle påføres forsendelsen, som deretter skulle videresendes til overordnet postkontor for videre behandling. Der skulle også nytt stempelavtrykk med dato påføres.

Dette stempelet, vet vi, ble innsendt til reparasjon i Kristiania via postkontoret i Fredriksværn den 26/10-1914. Først den 30/11 ble det returnert fra hovedstaden og ankom sikkert Halle ett par dager senere. Kanskje har denne reparasjonen forekommet nær tidspunktet for flyttingen av brevhuset til landhandleriet, men dette har jeg ikke funnet beviser for. Likevel kan vi anta at Pettersen ikke ville fortsette og brukte et skadd eller defekt stempel, om det var slik ved overtagelsen…
Dette første stempelet ble brukt fram til brevhuset ble tildelt det som populært kalles et ”Kronet Posthorn”- stempel i februar 1935. Også dette var et stempel uten dato, men nå var brevhusets navn blitt gravert inn mellom de to omsluttende ringene, mens det i senter var gravert inn et posthorn med en krone plassert oppe på posthornbøylen. Også heretter skulle overordnet postkontor bekrefte videreforsendelsen ved å påstemple ett av sine datostempler.

Så i 1951 ble brevhuset satt opp med sitt tredje og siste stempel. Fra 1. april 1951 var Halle blitt oppgradert til den nyere betegnelsen ”brevhus 1” og nå var det fra sentralt hold, bestemt at stort sett alle brevhus skulle ha stempel som viste både stedsnavn og dato.
Et 2-rings stempel var blitt bestilt hos stempelleverandør ”Krags Maskinfabrikk” i Oslo, og et bevart kontrollavtrykk hos dem, viser at stempelet var ferdig 7. mars 1951. Få dager senere, ble dette sendt fra postintendanten i Oslo til Larvik Postkontor og videre derfra til Halle, ett par dager senere.

NEDLEGGELSE
Butikklokalene hadde i årenes løp blitt svært nedslitte og driften ga lite penger til modernisering. Rundt om i kommunen hadde det dukket opp nye og større forretninger, som hadde kapret mye av landhandleriet på Halles kundemasse. Trafikken hadde de senere årene minket betydelig.
Og så skjedde det ufravikelige;… I følge Postverkets sirkulære nr 25 fra 19/8-1961 ville brevhuset bli lagt ned fra 1. september samme år. Brevhuset hadde da vært i drift i hele 64 år.
Landhandlerdriften fortsatte ennå noen få år etter at posten forsvant fra butikken. De ”nye” tider hadde kommet, og en effektiv og utvidet landpostbudordning kom til å ta over brevhusets begrensede tilbud. Nok en lokal postepoke var over.

Kilder;
Postmuseet,
Norske Kvinners Sanitetsforening,
Østlands-Posten,
Johan Pettersens døtre: Inga Østgård og Annie Riiser,
Audun Norin,
Ivar Sølyst.

Lys blå labrador fra Tvedalen til Ford Auditorium i Detroit.

I årene 1954-55 ble planen om å bygge et stort auditorium i bilbyen Detroit satt ut i livet. Med stor finansiell bistand fra Ford fabrikken, fikk den store bygningen navnet ”Henry & Edsel Ford Memorial Auditorium”. Auditoriet ble satt opp fra 1954-1956 til en pris på 5,7 millioner dollar (eller 48 millioner dollar i dagens penger, justert for inflasjon). Av dette ble 1 millioner dollar (over 8 millioner dollar i dag) donert av Ford familien, og 1,5 millioner dollar (nesten 13 millioner dollar i dag) kom fra Ford, Lincoln og Mercury forhandlere i Nord-Amerika.
Arbeidet skal ha kommet i gang i mai 1954, men mye var nok planlagt lang tid i forveien. Grunnsteinsnedleggelsen, som fant sted den 24. mai 1955, ble foretatt av Henry Ford II. Men allerede før dette i april 54 kunne vi lese i Østlands-Posten at …
”nok et stort parti ”Lys blå labrador” fra Tvedalen er nærmest klar for utskiping til dette prosjektet i Detroit”! Avisen forteller den 1. april at ett parti på rundt 600 tonn stein ville bli lastet opp på Den Norske Amerikalinjens skip ”Idefjord” i dagene 10. til 12. april."
Vinterens store snømengder hadde skapt voldsomme problemer, både for steinindustrien og på veiforbindelsen mellom Tvedalen og Larvik. Men, ble det sagt, veivesenets folk var oppmerksom på trafikken, og ville gjøre sitt beste for å holde veien åpen.

Ford Auditorium utvendig i 1956

Den storslåtte bygningen ble offisielt åpnet i 1956 og da var det plass til 2920 seter i salen (1850 i hovedetasjen, 1070 på balkongen). En stor flott scene var bygget, så her kunne det bli satt opp alle typer forstillinger, som f.eks. opera, teater, symfoniorkestre og det ble i 1957 installert et pipeorgel med hele 4156 piper. Prislappen på dette ville nok i dag ha passert langt over 700.000 dollar. I lokalene ble det holdt kongresser og det ble bygget inn moderne monitorutstyr for bilde/film framvisning. Lokalitetene rommet også fjernsynsrom og “greenroom”. Ford Memorial Auditorium skulle også komme til å fungere som et hjem for Detroit Symphony Orchestra (DSO) i mer enn 33 år. Selv om det fra flere hold ble sagt at akustikken her var “død”, ble det holdt et utall av konserter her gjennom årene. – Av mange større begivenheter i dette auditoriet, kan nevnes at den 14. februar 1965 tjente auditoriet som en historisk scene for Malcolm X, (en amerikansk borgerrettsforkjemper) hvor han kom til levere sin siste tale utenfor New York før han ble skutt og drept i Harlem den 21. Februar samme år.

Granittfasaden med det kurvvevde mønsteret.

Fasaden sett fra den andre siden.

Utvendig ble øst og vest fasadene satt opp med store, ”vanlige”, hvite Vermont marmorplater. Nord og sør fasadene ble kantet med samme hvite marmor, hvelvingen av disse fasadene ble møtt med blå-svart glimmerflekkede Labrador granittplater i en ”kurvvevde design”. Det var denne steinen som kom fra Tvedalen i Brunlanes. Det ble sagt at steinen fungerte som en folie for den tilstøtende flate, hvite marmoren. Glimmerflekkene i labradoren hadde effekt som glitter når lyset traff dem. Dette ga de kurvvevde delene av bygningen en ”sprakene” effekt, enten det var sterkt sollys eller mørke natten, når de gjenspeilet byens lys. Denne effekten ble beskrevet i en reportasje fra 1956 som å være “som om det var et svart basseng med vann eller en midnattshimmel full av stjerner.”
Med godkjenning fra Ford og byens administrasjon, ble bygningen revet i juli 2011. Dette som en del av byens redesignede planer for havneområde. Det store orgelet ble reddet i siste liten, da demonteringen av dette ble ferdig dagen før den planlagte rivingen skulle starte. Orgelet skal etter sigende ha blitt donert bort og gjenoppstått i to “nye” orgler, ett på ca 2800 piper og ett på 1200, begge i Detroit-området.

(Under rivningen falt uventet deler av taket ned, og veltet bl.a. en av gravemaskinene som holdt på med rivningsarbeidet!)

Hva som skjedde med Larvikitten vites ikke, men trolig endte den opp som stabil fyllmasse ett eller annet sted i Detroit.

Kilder:
Østlands-Posten
Detroiturbex.com
HistoricDetroit.com
Wikipedia

Kong Haakon VII og gutten som ikke ville hilse.

Fjordområdene rett utenfor den lille byen Largs i North Ayrshire, nordvest for Glasgow i Skottland, hadde allerede i 1263 hatt besøk av vikinger fra den norske kong Håkon IVs styrker under et sjøslag her mot skottene. Historiebøkene tviler riktignok på hvor viktig dette slaget var, for begge sider utroper seg selv som vinnere!

Kart over Largs sområdet
Vikingenes “eierskap” og norske tradisjoner har likevel befestet seg og blir fortsatt tatt vare på gjennom byens årlige festival. Under den andre verdenskrigen ble Kong Haakon VII, under et offisielt besøk den 9. oktober 1944, den første æresborger av byen (the Burgh of) Largs.

Velkomstkomiteen med ordfører i spissen, venter på Kong Haakon VII.

Kong Haakon blir ønsket velkommen av byens ordfører.

Kongen ankom, kjørende i en svart engelsk Daimler, som trolig synes å være en 8 sylindret 1935 modell Limousine, (Daimler var forresten det engelske kongehusets favoritt bilmerke i mange, mange år. Man kan jo undre seg på om bilen faktisk kan ha tilhørt det kongehuset!).

Her inspiserer kongen en tropp oppstilte soldater.

Dagen for kongen var bl.a. tiltenkt å få hilse på og sikkert oppmuntre soldater fra de norske styrkene, hvor flere skal ha vært på treningsleir i dette området. Han ville selvfølgelig også gjøre det samme for noen de mange norske sjømenn som var i området med ”sine” skip som lå rundt havnebyen eller ved nærliggende verft.

Edsavleggelsen, hvor Kong Haakon VII blir æresborger av Largs.

Hedersbevisningsgaven som kongen mottok i Largs.

Et rungende trefoldig hurra ble ropt ut for kongen.

Naturlig nok hadde noen nordmenn giftet seg i Skottland under krigsårene og noen ”tilkomne” barn hadde blitt med foreldrene sine for å bivåne den store royale begivenheten. En liten pike og en liten gutt hadde blitt ”hentet” fram for å hilse på Kong Haakon.

Her kommer kongen ut på trappen for å hilse.

Rett før avreise bøyde Kongen seg ned mot dem for aldri så lite vennlig ”norsk smalltalk”.

nok er nok …

Men, mens den noe eldre norske piken, som for anledningen var utstyrt med et engelsk flagg, mottok sin velmenende kongelige prat, var nok nok for den nydelig, stivpyntede poden Theodor i nylig innkjøpt frakk og kortbukser. Han syntes ikke å ta slike begivenheter som noen form for påkrevet nødvendighet. Unge Theodor nektet å hilse både på den royale tilstedeværelse og andre mer lokale selebriteter. Krabaten snudde ryggen til vår kjære Kong Haakon og ruslet demonstrativt vekk!

Kongebilen, BXA 202, en engelsk Daimler, ankommer for å hente kongen.

Kong Haakon stiger inn og forlater Largs, mens folkemengden roper og vinker med flagg, mens soldater i grønne uniformer står i giv akt utover i herskapshusets utkjøring..

Nå ville historien det slik for lille Theodor, at også han til slutt kom til å følge i kongens fotspor og ende opp i Norge etter at den brutale krigens endelig var over, og bosette seg, naturlig nok, sammen med familien i hjembyen Larvik.

(Samlet av Jan Einar Bredal, mens bildene er hentet fra filmen ”The Freedom of Largs Ceremony 9.10-1944” og lånt ut av Teddy Larsen.)

Bjørnejegeren på Bredal. Samlet av Jan Einar Bredal

For lenge siden fortalte gårdbruker Martin Breidal litt om sine oppvekstdager, ”sett fra” Øvre Breidal i Lysebotraktene. Nåvel, jeg skrev ”det danske” Bredal i overskriften, og refererer til en uttalelse høyesterettsadvokat Johan Olaf Bredal, skrev for en 60-70 år siden. Fram til slutten av 1880-tallet skal de offentlige protokoller, ifølge ham, ha benevnt gårdene her som øvre og nedre Bredal. På denne tiden ble det innført en navnerevisjon og gårdsnavnene ble ”modernisert”. Johan skal for øvrig ha vært Martins tremenning på morssiden. (Da forstår jeg også mer hvorfor mitt navn har blitt Bredal og ikke Breidal. Min oldemor, Cecilie Pedersdatter, bodde nemlig på en av disse gårdene i en periode rundt 1870-75.)

”Fortelleren” Martin Breidal var født 24. januar 1855. Foto; Privat.

Martin Breidals oldefar het Helge Larsen. Han kom opprinnelig fra Telemark, hvor han skal ha blitt født i 1749. Breidal forteller fra sine familieminner at Larsen skal ha flyttet til Øvre Breidal på begynnelsen av 1800-tallet. Her kan han ha vært husmann og kanskje blitt ”hentet inn” for sine meritter som jeger. I følge Martin Breidal satte han her opp ei stue og ei smie. Han var nemlig en dyktig og kjent ljå- og øksesmed, denne Telemarkskaren. Ja, en dugelig våpensmed var han også. Men det var som bjørnejeger han var videst kjent.
Allerede som 14 åring skal han ha felt sin første bjørn i hjemtraktene. Skal vi tro fortelleren, så veide alene kjøttet av denne bjørnen hele 30 bismerpund. Noe som på vår regnemåte skulle tilsvare rundt 180 kilo. Dette var en såkalt bubjørn, som lenge hadde holdt til i en avsondret fjellstrekning (trolig i Telemark), hvor den levde av bær og villrein.
Alt Helge Larsen skjøt, skjøt han med en flintelåsrifle. Dette var det vanlige våpenet på den tiden. Med en slik skal han ha tatt livet av 136 bjørn. Minst like mange skal ha fått sitt endelikt ved selvskudd og fallgroper. Det er noe usikkert hvor mange bjørn han la ned etter flyttingen til Hedrum, trolig tok han nok de fleste i Telemark.
Før han skulle gå etter bjørn, prøvde han alltid rifla si. Det gjorde han på følgende måte. Han hogg slirekniven sin med odden inn i smieveggen. Så gikk han hundre skritt fra veggen. I ”rett” avstand siktet han på enden av knivskaftet, med det som blink, og trakk av. Dersom ikke kniven sto skafteløs i veggen, var han ikke tilfreds med rifla!
At Helge var en meget sterk mann, gikk det gjetord om. Men likeså sterk, var han modig. Breidal fortalte følgende faktiske historie om ham;
En dag skal han ha oppdaget at en bjørn hadde gått i hi om høsten. Helge fikk med seg en mann ut i skogen, for at denne karen skulle skremme bjørnen ut av hiet, mens han selv sto klar til å skyte. Men bamsen ville ikke ut. Den bare lå inne i hiet og brummet.

Bjørnejeger Helge Larsen på vei inn i hiet. Jan Einar Bredal samling

Da fortelles det, … ble Helge harm! Han la seg på magen og dro seg inn i hiet, inn mot bjørnen. Da jegeren var kommet så langt som han selv var lang til, møtte bamsen ham. Helge rettet munningen av geværet like mot to brennende øyne, som lyste mot ham i belgmørket. Han trykket av, skuddet gikk og bamsen lå stein død. Helge tok tak i framlabbene på bjørnen og ropte på mannen utenfor hulen at han skulle ta tak i føttene hans og så trekke både ham og bamsen ut. Det gikk smått og han klarte det så vidt.
Det var nok ikke mange som ville gjort dette selv i dag, med magasinrifle. Helge Larsens gevær hadde bare enkelt løp og som nevnt av flintelås typen.
Nå er det ofte slik at gode fortellinger om svunden tid, ofte blir farget av tiden de senere blir fortalte eller skrevet i. Kanskje er det også slik denne gangen. Hedrum Bygdebok bind 2 side 820, nevner at Helge Larsen fikk festebrev på gården Lysaker i Farrisbygda i 1802. Han var da 53 år gammel og skal ha bodd her like til sin død i 1826. Like fullt skrev Martin Breidal at han selv, mange år senere, etter at han selv i 1884 hadde overtatt farsgården, hadde omlagt stua og smia som Larsen i sin tid hadde bygget. Tvilen som råder her, er om Larsen en kort tid før overtagelsen av Lysaker, kan ha bodd på Breidal. Kanskje kom han til Breidal før 1802? For å ”uroe” det hele enda litt, så kom barnebarnet til Helge, Ole Jensen, far til overnevnte Martin, fra Lysaker til Breidal, som leilending i 1850. Kanskje kom han ”hjem” igjen?

Lysaker i Hedrum slik det så ut her rundt 1950. Hovedhuset t.h. Bryggerhus og vedskjul var tilgjengelig innenfra hovedhuset. Utlån Tor Kristiansen. Jan Einar Bredal fotosamling.

Dette lille stykket har tidligere vært publisert i Hedrum Historielags årsskrift Heidarheim 2010-2011.

Gamle kart fra Larviksområdet

Årstall: 1812
Målestokk: 1:4000
Teknikk: Håndtegnet
Kilde: kartverket.no

Kartverket har nå lagt ut en mengde gamle kart. Veldig interessant! Her er et kart fra 1812 over et kjent friluftsområde i vår umiddelbare nærhet. Som gammel orienteringsløper/ turgåer må jeg si at kartet stemmer overraskende bra med terrenget. HER KAN DU SE MANGE KART

Dette er en bitteliten fortelling om den gang mann var mann, mel var så ymse og veien ble som den ble utover dagen!

En dag rett før påsken i 1958 hadde det blant annet ankommet en godsvogn fullastet med mel til Geilo stasjon. Melforsendelsen var adressert til flere landhandlere i Skurdalen i Hol kommune i Buskerud. Den besto dels av hvetemel i 25 og 50 kilos sekker og dels av fòrmel, som ”kufòr A”, og ”svinefòr” i 50 kilos sekker. Til sammen var det rundt 5 tonn sekker stablet inne i den brune jernbanevogna.

Stasjonsområdet på Geilo omtrent slik det så ut der, da denne lille fortellingen hadde sin opprinnelse. Bilde etter gammelt postkort.
NSB hadde jernbanestasjon på Geilo allerede fra 1907. Flere år senere hadde Lågendalsruta bygget sitt eget garasjeanlegg for busser og annet mobilt kjøretøy her oppe. Der var det også bygget komfortabelt hvilerom for NSBs sjåfører. Det var her to karer fra Svarstad i Lågendalen, Gunnar Smukkestad og Trygve Lie, fikk seg noen timers søvn for natten, disse tidlige vårdagene i 1958. Guttene var avløsere for de lokale bussjåførene, som ville ha seg litt velfortjent påskeferie. Jeg mener å ha hørt at det var rutene Geilo – Ål (morgenrute langs rv. 7) og Geilo – Dagali (flere ganger daglig langs rv. 40) som skulle trafikkeres av lardølingene.
På ”fyrabenn” (fürabend) hadde guttene også påtatt seg utkjøringen av den nevnte melforsendelsen. Det er ikke umulig at turen foregikk akkurat ”påskeonsdagen”, den 2. april 1958. Selv om våren var i anmarsj, var Kong Vinter fortsatt på plass med sin sedvanlige nattefrost. Utstyrt med en av NSBs egne lastebiler i blå og grå fargeprakt, en Austin Loadstar K2 5-tonns planbil, en sekketralle, ”muskler av stål”, og god etterkrigs arbeidsmoral, rygget sjåfør Trygve Lie med kollega Gunnar Smukkestad denne morgenen lastebilen så nære skyvedørene på godsvogna som mulig. En medbrakt lem ble anlagt mellom lasteplanet og godsvognas gulv. Med den ble det lettere å skyve en fullastet sekketralle over til lasteplanet. Hvor lang tid lossingen tok, har for lengst gått i glemmeboka, men selv med minusgrader i luften, ble det tørket mangfoldige svettedråper fra lardølingenes pannebrasker denne morgenen.

Kartet er hentet fra NAFs Veibok i 1955 og viser avstanden og ”terreng” mellom Geilo og Dagali. Dette er kjøreruten de to Svarstadguttene kjørte denne onsdagen i 1958.

Med alt melet vel plassert på lasteplanet, lå det så rundt 27 kilometers kjøring foran dem på det som den gang var riksvei 40 mot Dagali. Morgentimene hadde flydd raskt og Kong Vinters nattegrep om kuldegradene hadde mange steder måttet vike for en pågående vårsol. Varmegradene, som allerede noen dager hadde hatt makten over det meste av dagtimene, skulle også denne dagen føre til snø- og issmelting, telehiv og gjennomslag på den allerede slitte og smale gruslagte riksveien. Guttene fikk kanskje ikke fullt ut smaken av elendigheten som ventet dem, før de kom over åsen mellom Ustedalen og Skurdalen. Trolig ble det heller ikke nevneverdig tid til å nyte den storslåtte utsikten mot Hallingskarvet, da de passerte Svartssteinstjern og området der omkring, som lå på ca. 1007 meters høyde over havet. Men, kanskje de fikk litt tid til å kommentere noen av de mange private hyttene som lå langs veien?

F-30540, Austin Loadstar K2. Biltypen ble bygget i årene 1949-56. Bildet er tatt i Skurdalen på riksvei 40 (mellom Geilo og Dagali) i vårløysinga den 2. april 1958. Det var dette fotografiet som skulle trigge fram denne lille fortellingen om en ”aldri så liten” melforsendelse. Sjåføren og fotomodellen er Trygve Lie fra Svarstad. Fotograf og utlåner av bildet er Gunnar Smukkestad, Svarstad.
Etter rundt 8 – 9 kilometer, kom de til veidelet ved Hovde øverst i Skurdalsvatnet, før de ikke lenge etterpå passerte det gamle skysstedet Flatåker (842 m. o. h.). Her gikk veien oppe i skogskråningen nord for vannet. Bruvoll var neste veidele, etter nok en 6 kilometers ”veiarbeid” inne i Austinen. Her gikk Li bru over Skurdalsvassdraget (782 m. o. h.). Derfra steg veien opp til sitt høyeste punkt, Fetjanseter, hele 1063 m. o. h.. Deretter bar det nedover bakkene mot Dagali, som lå 230 meter lavere. (842 m. o. h.).
Som nevnt var det 3 lossesteder på turen. Til disse lossestedene var lasteplanet ofte nærmest fylt av varer som hadde ankommet Geilo Stasjon med toget. Første leveranse var hos landhandler Hellik Herleiksplass på Fagerli, deretter til kolonialforretningen til Johs. Sæthe på Bruvold. Til slutt ble det losset hos H. Aasberg landhandel i Dagali, som både hadde bensinstasjon og revefarm, og hvor eieren dertil drev Dalheim Pensjonat. Disse firmaene var forøvrig godsekspedisjoner / ekspeditører for Lågendalsruta. Gods og pakker ble kjørt til og fra disse ekspeditørene. Lågendalsrutas engelske Austin fra tidlig 50-tallet, ”F-30540”, fikk etter hvert som vårsola fikk overtaket på de sydvendte stedene, sitt svare strev med å komme seg fram på den våte, sølete og betydelig teleskadde veistrekningen. Noen ganger sto bilen mer på tvers enn på langs og søla stod noen ganger nesten til hjulnavet. Likevel, den erfarne sjåføren fra Svarstad, maktet å få både, kjøretøy, mel og hjelpemann Gunnar trygt fram til bestemmelsesstedene. På landhandleriene ble lasten nøye fordelt ”med lange armer”, alt etter innholdet på følgebrevene. Og før dagen ennå var omme, hadde 5 tonn ”dødvekt”, blitt til godt over 20 tonn ”flyttevekt”!
Etter fullendt levering på Dagali, bar det den samme grisete veien hjemover til Geilo. Veien var ganske sikkert ikke blitt bedre utover dagen og nå var i tillegg lasten levert og bilen lettere. Men sølen alene hadde kanskje ikke vært det aller verste, fortalte Smukkestad. Mange steder lå fortsatt gårsdagens hjulspor som frosne ”alpelandskap” bortover veibanen i alle formasjoner og disse burde man helst holde seg vekk fra. Uten servostyring må det ha blitt utrolig mye hard ratting for å holde lastebilen på veien og så langt mulig utenom de dypeste ”kratrene”. Men tilbake kom herrene og bilen var fortsatt i god stand.
Neste dag ventet det rutekjøring, med bl.a. spente skiferieturister, hvorav de fleste kom med toget fra Bergensområdet.

Skrevet av Jan Einar Bredal, fritt basert på minner fra Gunnar Smukkestad, mangeårig ansatt ved Lågendalsruta i Svarstad.

Jakt og fiske

Jakt og fiske var bare for få år siden en betydelig større del av det nødvendige dagliglivet til mange familier enn det er i dag. Noen familier overlevde sågar av dette, mens andre var fikk et godt økonomisk tilskudd til familiebudsjettet av det naturen ga. Andre hadde dette som en viktig fritidssyssel, til stor glede og avkobling og kanskje et bidrag til et godt måltid.

Farris var en naturlig plass for noen, når de ville søke lykken som storfiskere. Her følger et bilde fra 1928 av to forventningsfulle unge damer, som synes å kunne traktere både årer og fiskestang.

Bildetittel: Farris, napp og fisk, 1928.
Foto; Kristian Roppestad. Jan Einar Bredal fotosamling

Å traktere skytevåpen var nok mer en “mannesport”. Kuler og krutt var ikke til å spøke med og dyktig måtte man være både med “innsyn og kløkt” i naturens mysterier. Å være godt forbrett før man dro hjemmefra, var viktig. Gode, veltrente jakthunder betydde mye og lykkeønskninger fra små beundrere hjalp trolig også på selvtilliten: …

Bildetekst: Jegeren og hundene klar til innsats.
Jan Einar Bredal fotosamling

Det lå nok en del ære i å komme hjem etter god fangst og det medførte ofte et mer rikholdig matbord etter en vellykket jakt.

Billedtekst: Tiur fangst 1931.
Foto; Kristian Roppestad. Jan Einar Bredal fotosamling

Typiske Larviksord og -uttrykk 4

Av praktiske årsaker avslutter vi tråden Typiske Larviksord og -uttrykk 3 siden den er blitt uhorvelig lang og fortsetter med ny tråd som da blir hetende ”Typiske Larviksord og –uttrykk 4”.
De siste kommentaren på nr. 3 var som følger:

Ulf
mandag 4. august kl 18 Bra! fra roy nilsen, Elisabeth Dahl og Bjørn Høvik Bra?

Det er masse gjensidig påvirkning langs grensa. Offisielt svensk har jo bare to kjønn: intetkjønn og felleskjønn (som dekker hankjønn og hunkjønn – en mann och en kvinna – det er ikke noe ei i offisielt svensk). Men i områdene inn for midtre Østlandet har de hunkjønn (kanskje flere steder også for alt jeg vet). Noen husker kanskje den snodige svenske poplåten fra en del år tilbake: “Får’nte jag en kørv, så hupper jag i elva!” Elva er hunkjønn som norsk, ellers heter det elven på svensk. Lurer på om poplåta var fra Dalarna.

Bjørn Høvik
mandag 4. august kl 18 Bra! fra roy nilsen og Elisabeth Dahl Bra?

Jeg bor jo i Drammen og kan bekrefte at det i nedre uskerud er veldig vanlig å bruke mellom der det strengt tatt burde hete gjennom. Jeg jobbet i et transportfirma hjemmehørende i Mjøndalen ( Nedre Eiker ) og der hadde vi fordelen av å kunne årne billie vinterdekker mellom firma.

Per Narve Jenssen
mandag 4. august kl 18 Bra! fra roy nilsen, Bjørn Høvik, Elisabeth Dahl og en annen Bra?

“Møe” blei nevnt som et ord Larvik kanskje var aleine om, men det vi nok ikke. Om en googler “møe”, kommer det opp ganske mange treff, selv om de fleste ikke er så langt fra Larvik. Det dreier gjerne en Grenland, men også så langt sør som Kragerø.

Bjørn Høvik
tirsdag 5. august kl 18 Bra! fra roy nilsen, Elisabeth Dahl og Dagfinn W. Ellefsen Bra?

Er det noen andre steder enn i Larvik de sier: “Jeg skal gjøre det i sta” :-)
Jeg er medlem i en slik dialektgruppe på Facebook, den heter “Namdalsdialekt” og der legger vi ut det ene ordet rarere enn det andre som vi husker fra barndommen og aldri har hørt siden, og tror at det kun er i Namdalsbygdene de sa dette. Så viser det seg gang etter gang at de har/hadde de samme uttrykkene andre steder også, særlig i Nord-Norge i vårt tilfelle.

Ranveig Frøvik
tirsdag 5. august kl 23 Bra! fra Elisabeth Dahl Bra?

Vi hadde “i sta” om framtid oppe i tråden like ovenfor. Det brukes også i Øvre Eiker, altså i søndre Buskerud og dermed temmelig sikkert også andre steder utafor Larvik.

Bjørn Høvik
onsdag 6. august kl 09 Bra! fra roy nilsen og 3 andre Bra?
08.08.2014 00:37:30

Og da regner vi med at dere fortsetter kommentarene her:

Interiør fotografier fra gamle dager.

Av og til har det kommet til syne interiør fotografier fra “våre kjære hjem” i samtalene våre her i Larvik i nær fortid. Det er nok mest “stue-bilder” som har dukket opp. Bilder fra andre rom i huset er mer uvanlige, men det ligger trolig noen av de også begravet i et album eller to.
Selv om ikke kvaliteten på bildet er all verden, så skulle vel dette bildet passe godt å starte en ny samtale med dette bildet.
Vi ser et gammelt Larviks kjøkken fra ca. 1950. Trolig har familien gått til innkjøp av en ny og utrolig kjærkommen komfyr fra AS PYROX. Denne fabrikken skal ha ligget i Bergen og hadde forhandlere over hele landet.
Komfyren er luksuriøst utstyrt med magasinlokk, kanskje var det kleberstein innvendig i det forniklede lokket, for å holde ekstra lenge på “spillvarmen”. Når et slikt steinlokk ble lagt over en varm kokeplate, kunne den “holde på” varmen i mange timer. Dermed virket den faktisk som en ekstra varmeovn på kjøkkenet. Vår familie hadde en tilsvarende komfyr da jeg vokste opp. Erindrer at mor lot platen “stå på 1” om natten i vintermånedene, noe som medførte at kjøkkenet hadde en god lunk når vi sto opp om morgen.

Ved siden av nyinvesteringen står ennå den gamle vedfyrte ovnen med kokeplate på toppen. Kanskje ville den fortsatt være tjenlig til både oppvarming og trolig avlastning for den nye.
Slik det var på de fleste kjøkken på denne tiden, hadde også dette Larviks kjøkkenet en utslagsvask og kaldt springvann. Hvite, lettstelte fliser ser vi det er på veggen og kjelene er så blankpussede at de nesten ser helt ubrukte ut.

Kanskje passer det seg ikke helt å fortelle dette i denne sammenheng, men UTEDO var en realitet for de aller fleste, selv etter andre verdens krig. Derfor kunne utslagsvasken bli benyttet om “man bare skulle late vannet”. For familiens minste, var en stol eller krakk lett tilgjengelig, så var det bare å klatre opp, enten det nå var en “herre eller en fru”. Totalt uhygienisk, vil vi nok si i dag, men ute kunne det være både mørkt og kaldt, … så når nøden var størst …

Utlån: Jan Einar Bredal fotosamling

Siden jeg nå brakte dette hellige avtrede inn i våre samtaler, må jeg vel også invitere dere på et riktig “do besøk”. Bildet viser en utedass fra Eikholt ved Kjose på slutten av 20-tallet. Hva som blir sagt her, får leserens fantasi løpe løpsk med. En ting er i all fall sant, det ble sagt mye rart i og omkring slike steder og lesestoff i monn, synes å være tilgjengelig for en hver. Jeg hørte en gang en fortelle at han, etter så smått å ha lært bokstavene på skolen, fikk sine leseferdigheter betydelig forøket der inne på utedassen med dens allsidige og stadig varierende “lektyre”.

Foto Kristian Roppestad. Jan Einar Bredal fotosamling

Som nevnt innledningsvis, “Stue-bilder” forekommer langt hyppigere enn bilder fra andre rom. Et eksempel på dette er dette bildet fra Strandgata 13, hvor mine besteforeldre på morssiden holdt hus. Dette var boligen til Skreddermester Hans Nilsen Øksenholt. Her ser vi fra venstre min mor Ruth, født i 1914. Ved siden av henne, broren Alf (f.1912) og mor Asta (f. 1887). Einar, eldste sønnen født i 1909, støtter seg til mors skulder og helt til høyre skreddermesteren selv (f. 1883) med krompipa (som i min barndom hang på veggen i spisestua!). Kanskje er bildet fotografert da min mormor var 30 år den 1. mai 1917 (?).
- Nevner for artighets skyld at pianoet i bakgrunn var “i live” helt til rett før jul i 2013, da hadde harpa sprukket pga. av gjentatte flyttinger, og tonene fra det ikke lenger var særlig godstemte. Armlenestolene og kaffebordet, hadde jeg selv helt til mai i år.

Jan Einar Bredal fotosamling

Campingplasser i Larviks området

I disse dager nærmer vi oss med raske skritt det vi i “gamle dager” kalte FELLESFERIEN. I flere menneskealdre var det teltet som ble boligen i de 3 sommerukene de fleste hadde til rådighet. Nærområdets mange teltplasser sto klare til å ta imot oss med åpne armer.
Ja, det er nesten ingen som har full oversikt over hvor mange Larviks området hadde og hvor de lå.
Kanskje vil en tråd om akkurat dette temaet, bringe fram gamle sommerminner, både gode og trolig noen ikke fullt så gode, men fortsatt fulle av minner.
Jeg satser på en sped begynnelse og legger ved noen enkelte fotominner fra Brunlanes.

Over ser vi Solplassen Camping på et postkort utgitt av Normann. Utlåner A. Norin. Fra Jan Einar Bredal fotosamling

Blokkebukta Camping er en veldrevet familiecamping som har røtter tilbake til 1920 årene da Mathilde Lunde drev plassen. Hun er farmoren til dagens eier Roar Lunde. Fra Jan Einar Bredal fotosamling

Jeg tar også med et bilde til fra Blokkebukta, men nå fra en annen vinkel. Noen som kjenner seg igjen her?

De mer private bildene fortelle sikkert mer om gleden ved de intime teltturene, med utetilberedning av mat, trange hvite spisstelt, badeturer og kanskje en medbrakt grammofon.

Bildene over er fra Kjærstranda i 1934 og 1935. Fra Jan Einar Bredal fotosamling.