I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

FLYPOST til LARVIK. - ”Da Larvik fik post pr. aeroplan”.

FLYPOST til LARVIK.
”Da Larvik fik post pr. aeroplan”.
Samlet av Jan Einar Bredal.

Ifølge ”Håndbok over Norske Filatelistika” (1969) hadde Kristiania-avisen ”Nationen” rettet en henvendelse til Marinens Flyvevesen i 1920 med spørsmål om at samme flyvevesen kanskje kunne formidle flyvingen mellom Kristiania og Kristiansand i dagene 19. til 21. juni 1920. Dette prosjektet skulle foregå under Landmandsforbundets årsmøte i Kristiansand. Men Marinens flyvevesen hadde på dette tidspunktet ennå ikke mottatt sine bestilte sjøfly fra England og henvendelsen ble derfor ”oversendt” til Tancred Ibsen som hadde slike egnet fly. En prøvetur skal ha blitt foretatt den 4. juni, en dag med en forrykende storm. Ibsen var selv fører av flyet på denne turen. Flytiden ble på 1 time og 35 minutter, så den foreslåtte planen viste seg således å være mulig.
Samme dag meddelte avisen sine lesere at under ” Landmandsforbundets årsmøte i Kristiansand vil ”Nationen” arrangere post- og passasjerforbindelse pr. aeroplan mellom Kristiania og Kristiansand.”
I 1920 hadde Tancred Ibsen (f. 1893 – d. 1978) startet flyselskapet ”A/S Aero” for å drive med sightseeingflyging over Kristiania. Pilot i tillegg til Ibsen selv, var Oskar Omdal. De benyttede flyene, var tyske sjøfly og virksomheten ble drevet fra Bestumkilen. I dagene 19. til 21. juni 1920 ble selskapet det første som drev med charterflyging over lengre strekninger i Norge, da de fraktet passasjerer og avisen Nationen fra Kristiania til Norsk Landmandsforbunds årsmøte i Kristiansand.

Friedrichshafen FF 49C

Larviks avisen Østlands-Posten melder den 19. juni 1920;
”Som bekjent har ”Nationen” under landsmandsforbundets store landsmøte som i disse dage avholdes i Kristiansand igangsat en flyverute for passasjerer mellom Kristiania og denne by. Ved postmesteren i Kristiania, hr. Schønnings tillatelse har man ogsaa faat anledning til aa medbringe post.
Inat ved 3-tiden drog en del av badets gjester og noen andre interesserte og en av vort blads medarbeidere med ut paa fjorden i Larvik Bads store motorskøite for aa ta imot den første post som er bragt til Larvik pr. aeroplan.
Det var et staalende veir. Netop som solen steg over Tjølling-landet saa man langt borte aeroplanet komme seilende henimot Larviksfjorden som en stor, pragtfuld kolibri. Solen forgyldte de skinnende blanke vinger. Maskinen, som var et hydroplan, kredset over fjorden og ”tok vandet” ute ved Staværnsgapet”.

Østlands-Posten 19.6-1920.

I et par prammer rodde man bort til hydroplanet som blev ført av flyverløitenant Omdahl. Foruten føreren var der to passasjerer med, disponenten for ”Nationen” og gaardbruker Gisleberg fra Hadeland. Aeroplanet som dessuten var temmelig tungt lastet med post hadde brukt omtrent en time paa turen fra Kristiania. Etter at de tre aviatikere var blitt traktert med en rask frokost, blev de store postpakker lempet over i de to smaabaater.

Snart efter duret atter aeroplanets motor. Vandet fosset om flottørene. Og nogen hundrede meter længer inde i fjorden ”glap det vandet”, steg i en stor sving ind mot byen, satte saa kursen atter vestover direkte for Kristiansand, hvor man haapet aa kunne ankomme i løpet av en times tid.
Da Larvik er den eneste mellomstation mellom de to byer som er utgangspunktene for den midlertidige flyverute, bragte aeroplanet ogsaa aviser, væsentlig ”Nationens” lørdagsnummer til Tønsberg, Sandefjord, Porsgrunn, Skien og Arendal. Denne vil bli videresendt herfra med togene idagmorges.
Aeroplanet, nr. 6, tilhører Tancred Ibsens flyveselskap.
Mandag vil aeroplanet atter bringe posten hit til samme tid. Det blir vel siste gang – foreløpig. Men forsøket var enestaaende vellykket. Og lange tider gaar det vel ikke før vi daglig faar ”flyvende post”.”
Videre forteller avisen onsdag 23. juni samme år;
”Lørdag og mandag fik Larvik som før nævnt i vort blad, for første gang post tilbrakt pr. aeroplan. Tegneren Erling Nielsen, som var med ute og tok imot flyveren, har laget denne udmerkede tegning, hvor man ser postpakkene blir lempet ned fra gondolen i prammen.

Tegnet av Erling Nielsen for ØP 23.6-1920.

Igaar aftes var samme aeroplan, Nr. 6, tilhørende Ibsens flyveselskap, her med tre passasjerer hit til byen. En mængde mennesker var ute paa fjorden for at se landingen, likesom begge brygger og alle knauser og koller var fuldt besat av et i høi grad interesert publikum.
Det var den unge dyktige flyver hr. Omdal som førte aeroplanet og man brukte 56 minutter fra Kristiania og hertil.”

Post som ble ført med dette flyet ble påført et spesielt stempel for å markere begivenheten.

Nationens Flyvepost Kr-sand – Kr-a, 19-21 juni 1920. Jan Einar Bredal samling.

Skulle man være heldig, finnes det jo slike vakre eksemplarer å finne der ute på markedet:

KILEN, et åpent eldorado av Farrisvannet

KILEN, vårt barndoms territorium. Her fikk vi boltre oss i fri utfoldelse, nærmest det samme hvilken alder vi innehadde. Selvfølgelig var det sommerukene og tidlig høst, som trakk oss ned hit, og det var “nesten” det samme hvor i byen du kom fra, Kilen hadde plass til alle og alle hadde sin plass.
Naturlig nok tenker de fleste på alle bademulighetene området har å tilby. For oss med dette som vår forlengede gårdsplass, var det hele en enorm lekeplass. Oppfinnsomheten var store, vennene mange. Cowboy og indianere, kriger, brutale sådanne, teltplass med totempåle, fanger, alt var inkludert, men de mange tilgrensende fjellpartier, ga også nysgjerrighet og klatreutfordringer, satt på prøver. Uslettelige minner om mer “seriøs innsats” finnes også i minneboken fra denne tiden og dette området. Vårt rikholdige herbarium skulle fortsatt fylles med nye kjente og ukjente planter. Selv sauene fra Bergeløkka var spennende å jage på flukt.
For meg og mine venner var det de første årene vi slapp fri fra mors “varetekt” at Dalheimsia var vårt domene. På Eika med sin romslige gressmatte, “stupetårn” med flere plan og tissebusker overalt, samlet vi oss i store mengder. Ja, selv familier med besteforeldre og småbarn, var blant stedets gjester. Og så menn. en av byens noe løsere fugler, fant veien hit ned for å ta en fullstendig kroppsvask midt i blant oss.
Senere ble det vår tur til å erobre gromplassen HYLLA.
Selv om bildet under her hadde eksistert i rundt 50 år, er motivet akkurat slik jeg ser det for meg i mitt indre. Dalheimveien, helt uforandret da vi tråkket denne veien både ned og opp på slutten av 50-tallet. Et herlig gjensyn, som bringer fram masse minner.

Kilen med Dalheimveien rundt 1910 (postkortutgiver B.H.). Fra Jan Einar Bredal fotosamling.

På bildet under her har fotografen stått ved det gamle steingjerdet, som skilte Skoven fra beiteområdene ned mot vannet. Steingjerdet var også et lekeområdet til langt opp på 60-tallet. Men dette minnesmerke måtte vike plass for nye E-18. I skogkanten her minnes jeg også det lå en skytestilling / bunkers fra krigens dager.
Fotografiet viser Eika omtrent midt på bildet, så kommer “båthavna”, som tidevis hadde mange småbåter og prammer liggende både i og oppe fra vannet. Straks etter dette kommer det vi kalte for Hylla som egentlig besto ab 2 “platåer”. Andre vil kjenne Hylla under navnet ANNIES ODDE. (Kanskje hadde den fått navnet sitt etter Annie, moren til Kåre Annie! Det sies at hun fisket herfra.)
Midt på bildet ser vi også den “morsomme” torvmyra, som har levd sitt eget liv inne i Kilen. Senere bilder vil sikkert vise noe av dens vandring.

Kilen, ca. 1934. Postkort utgitt av OPPI. Utlån A. Norin. Jan Einar Bredal fotosamling.

Selv om det finnes gode minner fra den gang da, så er ikke Islek på Kilen noe som det bør oppfordres for mye til. Kulda var stort sett hardere før og nedenfor stående bilde har sitt opphav på 40-tallet. Men også vi spilte våre bandykamper her nede, både med og uten skøyter. Bandy? Eller var det ishockey med lengdeløpsskøyter? Vel, vi hadde puck=;)) og leken var til de grader fullendt.
Se på alle menneskene som koser seg ute på glattisen.

Velfortjent hvil på isen etter flott skøytedag på Kilen på 1940-tallet, Fra Jan Einar Bredal Fotosamling.

MANVIK POSTÅPNERI, Samlet av Jan Einar Bredal.

Dette er del 2 i fortellingene om postanstaltene på Manvik/Berg i Brunlanes. Del 1 finnes her

I NESJAR, Brunlanes Historielags årsskriftet for 2007-2008, fortalte jeg litt om Mandvig Brevhus. Det var lærer og kirkesanger Mons Solheim som hadde påtatt seg den ubetalte oppgaven å ta imot og fordele den på den tiden svært begrensede postmengden, som var ”tiltenkt” oppsitterne i den lille bygda. Siden han hadde bosted på skolen, var det naturlig å legge brevhuset dit, da dette ble opprettet den 20. Januar 1887. Solheim ble avløst som lærer i 1913, da Leiv Lyngstad overtok den ansvarsfulle jobben ved kateteret. Som en slags ”portefølje”, ble brevhusbestyrerposten overført til den nye læreren.

Dette bildet ble fotografert i 1896 på Manvik Skole. Læreren, til høyre, er Mons Solheim. Han var også stedets første brevhusbestyrer. Legg merke til tømmerveggene på skolen. Disse ble senere bekledd og skolen fikk sitt meget mer tiltalende utseende. Bilde er utlånt av Ragnar Tanggaard.

Med årene økte mengden av forskjellige post til beboerne rundt Manvik og på slutten av 1930-årene kom det fram ønsker om å få oppgradert brevhuset til poståpneri. Dermed ville man kunne bruke en større del av Postverkets mange tilbud. Noe virkelig fart i dette arbeidet kom det først i 1942. Da var blant annet behovet for å være godt oppgradert på krigsmaktens mange restriksjoner og pålegg, blitt svært presserende. Etter den forventede ”vandringen” i de mange byråkratier, ble det våren 1943 bestemt at man ville opprette et poståpneri på Manvik. Dette innebar også at en flytting måtte til.
I dette heftet kommer oppfølgeren og tiden etter at posttjenestene flyttet fra Mandvig skole til Berg landhandel noen hundre meter lenger vest.

Utklipp fra Østlandsposten høsten 1942.

I september 1934 hadde Peder Amundrød (f. 1913) gått til innkjøp av bygningene etter et gammelt landhandleri, Berg Landhandel. Dette landhandleriet hadde frk Nicoline Olsen startet opp i 1924. Nå ville den unge, energiske Amundrød starte ny, mer moderne og samtidig utvidet forretningsvirksomhet her. Men han hadde ennå ikke ervervet seg handelsbrev på den tiden, ei heller var han ikke gammel nok til å få det, derfor måtte en svoger borge for ham den første tiden. Forretningen lå sentralt til i bygda, rett over veien for nye Berg kirke i Brunlanes kommune. Vareutvalget var som i landhandlerier flest, rikt og variert. Selvfølgelig hadde man kolonialvarer her, noe manufaktur og skotøy fantes også, fortelles det, samt at det snart kom jern- og malervarer og ett godt utvalg i bygningsartikler. Kraftfôr var det også god etterspørsel etter. I hyllene sto glass- og stentøy og den interesserte kunne finne et assortert utvalg av kristelig litteratur hos Amundrød. Dessuten kunne man her få rammet inn bilder, i virksomhetens eget rammeverksted.

Slik så landhandleriet ut den gang Peder Amundrød overtok det i 1934. Bildet er tatt mot baksiden av det gamle huset. Veien og kirken ligger til høyre foran huset. Akkurat denne dagen sitter de voksne med sin kaffe, mens barna koser seg med ”SOLO”. Bildet utlånt av Per Kristian Amundrød.

En dag Peder Amundrød åpnet avisen, oppdaget han et avertissement om at poståpner- og landpostbudstillingene på Manvik var ledig. Han nølte ikke lenge, det kunne være kjekt med en ekstra inntekt ved siden av landhandlerdriften, tenkte han fornuftig nok. Dermed sendte han likegodt inn en søknad på begge. Siden det ikke var andre søknader enn mine, så fikk jeg tilbud om begge, fortalte Peder Amundrød meg lett smigret. Ikke var han nå bare landhandler, plutselig hadde han blitt både poståpner og landpostbud i tillegg. Det vil si, det gamle brevhuset ble flyttet fra skolen til Berg den 12. mars 1943 og ble midlertidig drevet der til alt det ”byråkratiske” vedr. oppgraderingen til poståpneri var i orden den 1. juli samme år.

Melding fra Peder Amundrød til postmesteren i Larvik vedr. synspunkter når det gjaldt åpningstiden for det nye poståpneriet på Manvik. Datert 27/7-1943

Men å kombinere alle disse arbeidsoppgavene for ett menneske, skulle snart vise seg å være nærmest umulig. Derfor måtte Amundrød få litt hjelp av og til.

LANDPOSTBUD
Det var Anders Andersen Waale som på forespørsel ville tre støttende til. Etter kort tid skulle det vise seg at Waale fant seg så godt til rette med dette ”vikariatet”, at han tilbød seg å overta som ”helt” landpostbud. Dette passet landhandleren utmerket. Dermed ble det slik. Lønnen var ikke stor, erindret Amundrød videre, men Waale likte seg fortreffelig og ble værende landpostbud i mange år framover.
Det naturlige framkomstmiddelet for Waale, var sykkel, til og med tre gir hadde han, og på den tråkket han runden nærmest i all slags vær. Helt unntaksvis måtte han la den stå, for å ta bena fatt. Om vinteren, når snøen lå dyp i Brunlanes, kom skiene fram, og av og til sparkstøttingen om det var tilstrekkelig isete. Sandstrødde veier, var en sjeldenhet, den gang. Riktignok skal Peder Amundrød, ha kjørt ham rundt ett par ganger, etter at han fikk bil på slutten av 1940 årene, men da skal visstnok Waale ha følt seg svært så klein! Men selv sykling kunne være en risikabel affære. En dag kolliderte han med en annen syklist i ”Ønvikbakken”, slik at begge røk i bakken. Til alt hell gikk dette også uten de helt store skadene og begge fortsatte trolig i et noe roligere tempo til sine dagsviktige gjøremål.

Landpostbud Anders Andersen Waale med skinnvesken full av post, klar for dagens postrunde på sykkel. Her er han fotografert i sitt gjenkjennelige mundur av nevøen Thorleif Gusland, utenfor poståpneriet på Manvik en dag i 1952. Bildet utlånt av fotografen Thorleif Gusland via Ragnar Tanggaard.

ROTTENIKKEN
Under krigen, men kanskje aller mest i noen år rett etter, var det ett navn som ga frysninger på ryggen til selv de tøffeste karene i Larviksdistriktet. Det var den skumle mannen som gikk under navnet Rottenikken. Egentlig het han Rolf Erling Knutsen. Han skal visstnok ha blitt dømt for et mord under krigen og levde hele sitt voksne liv som uteligger og rotløs veifarende.
Mytene og overdrivelsene rundt denne mannens ”grusomheter”, hadde tatt helt overhånd. Bare det at noen slo frampå at de trodde at noen andre hadde sett ham i nærheten, fikk folk til å låse dørene og holde seg inne! Er du ikke snill, så skal jeg be Rottenikken komme og hente deg!, lød ofte omkvedet fra bekymrede, men akk så velmenende mødre i oppdragende positur rundt om i våre distrikter.

Her ser vi Rottenikken til høyre i et av sine hyppige besøk hos Thomas Annisrød bare noen kilometer vekk fra poståpneriet.. Thomas Annisrød står til venstre. Bildet har jeg fått låne av Gunn Huglen.

Landpostbudet Anders Waales angst, var ikke noe unntak. En dag kom han meget opprørt tilbake til poståpneriet på Manvik. Han var helt sikker på at Rottenikken hadde fulgt etter ham rundt på postruten, nærmest som et angstspredende spøkelse. Det skal i følge minner, ha gått flere dager før han riktig ville gi slipp på fantasien og den opparbeidede, knugende redselen! Men også denne gangen kom Peder Amundrød til unnsetning og i ettertid kunne de smile og le av hendelsen.

EGEN LUKE
Da poståpneriet skulle bli opprettet i butikken, ble det påkrevet med noen bygningsmessige tilpasninger. Amundrød så seg nødt til å få bygd et eget, avlukket ”postkontor” i lokalet. Selvfølgelig med egen gitterluke, til behandling av de viktige postale tjenestene. Her inne ble posten omsorgsfullt sortert og behandlet. Personalet måtte skille mellom det som skulle sendes videre fra poståpneriet til Larvik Postkontor, det som skulle fraktes ut med landpostbud Waale og det som kundene ville hente selv i butikken. Det varierte litt hvor mange som valgte å hente selv, men Amundrød mintes at det kunne være mellom 10 og 20 husstander. Postkontoret ble bare betjent av forretningens personale. Der var det bare de som hadde adgang. Kundene måtte pent stille seg på utsiden ved postluken, for å få utført postrelaterte saker. Det var ikke uvanlig å høre de handlende plutselig si;
Og så skulle jeg ha vært på posten!
Da gjorde betjeningen seg først ferdig med kundens andre gjøremål, for deretter å gå inn i postavlukket for å betjene kunden postale ønsker derfra.

Bildet over viser postskiltene på husveggen hos Berg Landhandel og motivet ble fotografert av sønnen i huset, Per Kristian Amundrød.

Poståpnersønnen Per Kristian, fortalte riktignok at han allerede som 9 – 10 åring måtte hjelpe til med postekspedering etter skoletid. Han husket det var veldig stas når han fikk lov å stemple brevene som Waale hadde fått med seg tilbake til poståpneriet etter endt postrunde. Men her var far meget bestemt;
Husk at Manvik og datoen alltid skal være leselig, når du har stemplet!
Kanskje var jeg Norges yngste poståpnerassistent?, undret Per Kristian muntert, en gang han tok meg med på en vandring i barndommens nesten glemte minner.

Frimerket Kirkejubileum, pent stemplet Manvik på utgivelsesdagen 15.7-1953.

I 1955 feiret Telegrafverket sitt 100 års jubileum. Her er en 4-blokk av et av merkene som post gav ut i denne forbindelse, vakkert stemplet på Manvik poståpneri 4, januar 1955.

STORT DISTRIKT
Det var et geografisk stort område som skulle dekkes fra poståpneriet. Fra Hvatum i nord til Nalum i øst via Nordmandbo mot syd og i vest omtrent ved Frikirken, ”på grensen” mellom Holhjem og Helgeroa postterritorier. Hver dag kom posten fra Larvik Postkontor med bussen ved halv tre, tretiden. Dette var det Postverket kalte bipostrute nr. 2464, Larvik – Manvik – Holgjum (ref. Postens sirkulære nr. 16, 22/6-1943) Da hadde bussjåføren stoppet på Storgata i Larvik, vært inne på postkontoret og kvitert for mottagelsen av det som skulle bringes med av post utover til dette området av Brunlanes, blant annet hit til Manvik. Vanligvis var det en ikke alltid fylt postsekk som ble lagt av her på poståpneriet, men ikke helt sjelden kom det både 2 og 3 sekker. Spesielt mye var det ved juletider, når det ankom store mengder pakker til abonnentene. Disse var selvfølgelig også pakket i de forseglede strisekkene, som også var merket med poståpneriets navn. Den rekommanderte posten og verdipostforsendelsene lå i egen forseglet sekk, oppe i en av de andre sekkene.

Straks etter krigen kom behovet for å utvide forretningen på Berg, og i 1947 ble tilbygget til venstre oppført. Mursteinene bygget var satt opp av, fortalte Peder Amundrød meg, kom fra et grunnstøtt frakteskip i Hummerbakkfjorden. Amundrød hadde kjøpt lasten som hadde blitt reddet, og den ble fraktet på lastebil opp til Berg. En 2-3 år senere fikk fasaden en ”face-lift” med bl.a. et lite overbygg over inngangen. Den viktige rødmalte postkassen kan sees til høyre for treet, og det var innenfor her ”postkontoret” på Manvik lå. Bildet ble utlånt av Per Kristian Amundrød.

Ved titiden på formiddagen hadde bussjåføren vært innom poståpneriet og hentet det som skulle sendes videre til fordeling via Larvik postkontor. Amundrød så det også som en meget viktig arbeidsoppgave å få mest mulig av den kommunale posten i Brunlanes behandlet hos seg, da dette utgjorde en vesentlig del av postgjennomgangen på poståpneriet. Dermed ble behovet for et poståpneri akkurat hos ham styrket.
Etter at posten var sortert inne på poståpneriet, var Waale klar til utkjøring. Normalt kom han avgårde rundt halv fire på ettermiddagen. Returen var naturlig nok svært avhengig av føret, derfor kunne rundturen vare til mellom klokken 18 og 22. Ofte hadde fru Amundrød stengt butikken for kvelden, da han var tilbake. Dermed skjedde det at han kom han brasende inn bakveien lenge etter at mørket hadde falt på. Men…
Du må banke på før du kommer inn!, skal poståpnerinnen ha forlangt en gang før hun fortsatte; ”
Jeg kan jo gå naken!
Raskt kom svaret fra Waale;
Pleier du det, da!!??

OVERORDNET KONTROLL
Siden Manvik poståpneri var underlagt Larvik postkontor, var det postmesteren der som hadde ansvaret for kontroll av bl.a. regnskapene hos Peder Amundrød med jevne mellomrom. Den første tiden var det postinspektør Peter Nebbe som ble utsendt. Han ringte alltid i forkant, og spurte om det passet at han kom utover og tok en titt på regnskapet.
Etter ham var det postmester Ambjørn Ambjørnsen, samt Lars Gunnar Røed som visiterte. De forhåndsanmeldte visittene ble senere også supplert med uanmeldte kontroller, da var det gjerne 2 funksjonærer som ankom i følge. Alltid var det hele i skjønneste orden på Manvik Poståpneri.

ANNULERINGSSTEMPLENE
Etter at Manvik hadde fått oppgradert sine rettigheter fra å være brevhus til å ha blitt et poståpneri, var det ikke lenger tilstrekkelig å ha et stempel som bare viste stedets navn. (Slike stempler ble gjerne kalt ”Kronet Posthorn”.)

Dermed måtte det bestilles et stempel med justerbar dato og årstall. Dette ble ferdig hos gravør H. Rui A/S i Oslo allerede den 15. februar 1943, men ble liggende ”på vent” hos postintendanten i hovedstaden til den endelige oppgraderingen nærmet seg. Endelig den 16. juni ble stempelet sendt derfra via Stavern Postkontor og var helt sikkert poståpneriet i hende til ”åpningen” den 1. juli 1943. Dermed ser det ut til at det gamle ”kronet-posthorn-stempelet” bare var i bruk ute på Berg i ca. 3 1/2 måned.

Det nye stempelet ser vi ofte brukt. Spesielt ”sommer-hilsen-kortene” dukker opp over hele landet. Brunlanes er jo kjent som et attraktivt feriested, og mange av sommerturistene benyttet anledningen til å avlegge Berg landhandel et besøk, for å få sendt sine sommerhilsener til familie og kjente. Det var i det hele tatt ekstra mye trafikk i sommermånedene, mintes den aktive landhandleren.

ÅRLIG LØNN
I 1944 var poståpnerstillingen på Manvik Poståpneri betalt med kr 1350,- pr år. To år senere, i 1946, hadde årslønnen steget til kr 1500,-. Sammenlignet med brevhusbestyrerlønnen som i 1943 bare hadde vært på kr 100,-, var denne oppgraderingen rene gullgruven for Peder Amundrød.
I noen år før den endelige nedleggelsen skulle komme til å finne sted, hadde det vært sterke krefter i sving for å få nedlagt poståpneriet på Manvik. Spesielt hadde postmesteren i Stavern kommet med sterke argumenter for en overføring av stedets drift til Stavern Postkontor. Blant annet hevdet han at sommerturistene hadde vanskeligheter med å finne veien til Berg, og at de fleste reiste inn til Stavern når de likevel skulle ut å handle. Dermed ville de få dekket sine postale behov der. Landpostruten kunne også godt gå ut fra Stavern, noe som kunden slett ikke ville merke noe negativt ved, mente han.
Nedleggelsen fikk likevel Amundrød utsatt i noen tid, slik at han til slutt kunne gå av med full pensjon etter vel 25 år i postens tjeneste.
Etter at nedleggelsen fant sted den 1.10.1969, (se Postens sirkulære nr. 26 fra den 26/8-1969), ble den nye adressen til dette området; Manvik, 3250 Larvik. Dette førte til opprettelsen av en ny og bilkjørende landpostrute, den som ble kjent som Nalumruta.

Manvik hadde fått tildelt postnummer 3267 på slutten av 60-tallet, men det ble naturlig nok aldri produsert nytt stempel med dette nummeret.

Kilder;
Peder Amundrød
Per Kristian Amundrød
Thorleif Gusland
Bernt Kjær
Audun Norin
Postmuseet
Familiene Tanggaard.
Anna Islann
Lars Gunnar Røed

MANDVIG BREVHUS, Samlet av Jan Einar Bredal

Jeg gjør oppmerksom på at dette er del 1 i en serie på 2 om posten på Manvik/Berg i Brunlanes. Del 2 kan dere lese her

VED KONGELIG RESOLUTION
Af 20de Januar d. Aar (1887) er det bestemt, at der fra 1 ste Juli førstkommende vil blive underholdt et Postaabneri i Strandstedet Nevlunghavn i Brunlanæs Herred, med 3 Gange ugentlig kjørende Bipost fra og til Frederiksværn om Helgeraaens Postaabneri.
Skipper Chr. Nielsen er antaget til Postaabner ved Postaabneriet, som vil blive benævnt ”Nevlunghavn”.
I fornævnte Postrute vil derhos fra samme Tid blive anbragt Postkasser paa gaardene Mandvig og Foldvig, paa hvilke Gaarde henholdvis Kirkesanger M. Solheim og Gaardbruger Hans Fredriksen ville modtage og udlevere de Omkringboendes almindlige Postsager.

Slik lyder den første omtalen av Mandvig brevhus.

DEN SPEDE START
At Manvik skulle komme til å få sitt faste postbehandlingssted, burde vel være historisk ”korrekt”. Stedet har vært bebodd, kanskje helt fra den gang isen trakk seg tilbake og landet hevet seg og blottgjorde det som kom til å bli god mark.
Det skrevne ord om Manvik starter i kong Sverres saga, hvor det fortelles om Lodinn af Manvikum som falt i slaget ved Fimreite i 1184. Han var kongens lendmann i det vi i dag kjenner som Brunlanesområdet, bosatt på Manvik og antagelig allerede den gang av gammel, velstående ætt. Det å være lendmann vil si at han fikk inntekter av kongens landområder, mot at han stilte til rådighet ”fredsbevarende” styrker til kongens disposisjon. Nest etter jarlene, skal lendmennene ha vært høyest på rangstigen hos kongene den gang.
Skal vi anta at det allerede på 11-1200-tallet ble behandlet noen form for ”post” ved dette eldgamle herresete?

Bortsett fra en vakker kledning utenpå de gamle tømmerveggene, skal det ikke være mye som skiller Manvik skole fra hvorledes den så ut på slutten av 1800-tallet. Her ser vi foreldre som kommer til skolen for å hente sine barn en snørik vinterdag rundt 1935.

LÆRERE OG BREVHUSBESTYRERE
Den første brevhusbestyrer var lærer og kirkesanger Mons Solheim fra 1887. Han var lærer på Mandvig skole og bodde også i en del av skolebygningen. Denne oppgaven påtok han seg, antagelig de første årene, uten noen form for økonomisk vederlag. Men brevhusbestyrerne oppnådde nok en viss aktelse rundt i bygda, og han fikk gjennom embetet en viss førstehånds kjennskap til ny informasjon.

Bildet viser lærer og brevhusbestyrer Mons Solheim ved Mandvig skole. Utdrag fra gammelt skolebilde.

INVENTAR
Utstyret som skulle til for å behandle den lille posten som ble betjent ved disse små brevhusene, var ganske sparsommelig. Det trengtes et kassasjonsstempel til makulering av frimerkene som var påsatt forsendelsene, videre en stempelpute med stempelsværte, for at avtrykket skulle bli synlig. Ved Postens Expedition skulle de paa Postsagerne klæbede Frimærker kasseres paa tydelig Maade med Brevhusets Kassationsstempel.
Utenfor huset hvor posten ble behandlet skulle det godt synlig, henges opp en postkasse, som også var blitt besørget av Poststyrelsen. Brevhusets Postkasse maa tømmes mindst 1 gang daglig samt derhos ½ time før vedkommende Posters Afgang. (Astrid Djuve erindret godt den røde postkassen som hang mellom inngangsdøren til Lyngstads private leilighet og døren til skolestua. Men på de mange skolebildene som finnes fra Mandvig skole, kommer ikke postkassen til syne, da barna står godt plassert foran den.)
Som om dette ikke var nok, en innenriksportotakst, slik at det kunne oppkreves rett porto!
Slik luksus som en brevvekt hadde man nok ikke på Mandvig de første årene. Dette var et hjelpemiddel som først ble tildelt brevhusene fra 1898 og utover!

BEGRENSNINGER
Det var heller ikke all post som kunne behandles på denne typen postanstalt. I instruksen for brevhusene fra 1890 fortelles nemlig;…
Brevhuse ere faste Postanstalter, bestemte for:
1. Indlevering af almindelige Breve, Brevkort og Korsbaandsforsendelser (Korsbaandforsendelser er Trygsager, Vareprøver, Mønstre og Foretningspapirer) ; derimod kan Værdi- og ekommanderede Forsendelser ikke indleveres ved Brevhuse.

2. Udlevering af helt forudbetalte almindelige Brevpostsager Tidender og Tidskrifter samt Meldesedler om andre til nærmeste postanstalt ankomne Postsager.

Kort sendt fra Mandvig mens lærer Solheim ennå var brevhusbestyrer. Kortet har tidsriktig blitt sidestemplet med 4-rings nummerstempel 29 (Mandvig) og frimerket ble etter ankomsten til Frederiksværn annullert; Frederiksværn 23/10-1906.

KONTORTID
Solheim var av Poststyrelsen ikke pålagt noen spesiell åpningstid. Likevel sier instruksen at brevhuset skal være tilgjængelig for Publikum saa længe som mulig i Tiden mellom Kl. 8 Morgen og Kl. 7 Aften. Om han ekspederte post i skoletiden er usikkert, eller om han kanskje hadde han hjelp av familie i huset på den tiden av døgnet. Det var helt vanlig at familien tro støttende til om brevhusbestyreren hadde andre gjøremål.
Søn- og Helligdage pålegges det videre; dog kun et Par Timer enten før eller strax efter Gudstjenesten. Lokale hensyn, som for eksempel tiden for postens ankomst og avreise, påvirket sikkert også kontortiden. Ellers vet vi fra andre beretninger, at man var flink til å tilpasse seg kundene, den gang. Var man opptatt med andre sysler, avbrøt man disse for å utføre postekspedisjonen.
Ellers skulle det følge instruksen ved inngangen være oppslått en bekjentgjørelse om postens ankomst- og avgangstid.

POSTRØVERI PÅ ASKESKAUEN
Hjalmar Jensen, het en av gamle postkjørerne på ruten mellom Fredriksværn og Nevlunghavn. Etter alderen å dømme, må han ha kjørt postruten på slutten av 1890-tallet og framover inn i det nye hundreåret. Med seg hadde han posthornet som det ble blåst i, når han nærmet seg et utleveringssted.
Emma Næss (f. 27/4-1881) fra Nevlunghavn, fortalte en gang i et intervju i Larvik Morgenavis at hun mintes et forsøk på postran i den skumle Askeskauen. Hjalmar Jensen ble stoppet av noen menn, som gjorde forsøk på å få fatt i postsekken. Den inneholdt som vanlig, sikkert også den dagen, verdipost, og ranerne så nok for seg mulighetene for enkelt å tilegne seg et større pengebeløp. Jensen skal visstnok ha hatt en svært sint hest, som gjorde faretruende anstøt mot ransmennene. I tillegg var postkjørere på den tiden utstyr med pistol. Et avfyrt varselskudd, som Jensen håpet ville tilkalle oppmerksomhet, var i tillegg til en ”mannevond” hest, nok til å skremme fantepakket. Dermed kom både postkjøreren og posten vel fram til ventende kunder, også den dagen.

Et postkort kan ofte gjenspeile gamle verdier, slik som dette kortet fra 1907. At hilsenene fra venner og familie skulle være postgått, ga en ekstra status. Her er et kort sendt fra Manvik poståpneri til annen mottager ved den samme postanstalten.

UTVIDET POSTGANG
Utviklingen var ikke særlig annerledes her i Brunlanes enn den var ellers i Norge. Skoleloven av 1876 hadde som forventet, ført til økte lese- og skriveferdigheter hos den vanlige norske kvinne og mann. Med dette kom også behovet for å kommunisere skriftlig, sette sine tanker ned på papiret. Brevmengden økte voldsomt utover mot århundreskiftet. Innføringen av brevkortene (postkortene) hadde ført til en eksplosjon av hilsener mellom nære og fjerne bekjentskaper. (For å illustrere noe av denne voldsomme trafikkøkningen, fortelles det at ved Christiania postkontor ble det i 1886 hyrte inn mellom 21 og 28 ekstra postbud for å besørge utbringelsen av juleposten på julaften, 1. juledag, nyttårsaften og 1. nyttårsdag!)
Det forundres derfor ikke at postmesteren i Larvik ba om en uttalelse fra Brunlanes herredsstyre om postgangen i kommunen. (Trolig var dette en av de tidlige, store arbeidsoppgavene postmester William Collett fikk som utfordring. Han hadde blitt utnevnt som postmester i Larvik fra 6. februar 1899.) Saken ble behandlet på møte den 23. august 1899. Herredsstyret besluttet da en uttalelse om at det var ytterst påkrevende med en utvidet postgang, og man foreslo mandag, onsdag, torsdag og lørdag som postkjørerens avreise dager fra Fredriksværn.

LÆRER LYNGSTAD
Etter Mons Solheim var det Lærer Leiv Lyngstad som ved siden av undervisningen, drev brevhuset, antagelig var dette fra 1913. Også han bodde i en del av skolebygningen.

Lærer Leiv Lyngstad fotografert utenfor Manvik skole. Utklipp fra skolebilde fotografert på slutten av 1920-tallet.

MED HEST TIL MANVIK
Bernt Kjær som gikk på Manvik skole i årene 1932 til 1940, fortalte at brødrene Olav og Peder Christensen fra Stavern hadde kjøringen av posten mellom Stavern og Manvik på den tiden. Han husket godt at de byttet på å kjøre utover og at de brukte hest og vogn. Men det fortelles også at de kom kjørende i personbil. Den vakte stor beundring og sammen med postkjøreren, som kom med posten rundt tiden til siste time, var dette avbrekk i den strenge skolehverdagen, som ble husket i ettertid. Bussen gikk nemlig ikke om Manvik på den tiden.
Når snøen hadde lagt seg og veiene bød til sledeføre, gjorde spissleden et flott inntrykk på ungene, idet den svingte inn foran skolen i skoletiden.

Postkjører med slede etter tegning av A. Bloch

POSTFORDELING
Astrid Djuve, hun gikk på Manvik skole fra 1922, fortalte meg at lærer Leiv Lyngstad tok imot dagens postsekk. Fra den tømte han posten ut i sin store ”lærerstol” og innen elevene skulle hjem var det lille innholdet sortert. Helt på slutten av dagens skoletid, ble navnene på brever, aviser og blader ropt opp, og elevene måtte svare på om de kunne ta med seg disse på hjemveien. Bernt Kjær erindret at han ofte, som også de andre elevene, hadde med seg post til 2 og 3 andre familier når han startet sin hjemtur over jordene mot Kjær. Men det huskes også at en elev svarte da vedkommende ble overrakt et brev fra banken; Jeg vil ikke ta med sånne krevebrev!

FRA APPELSINKASSER TIL POSTBOKSER
Astrid Djuve fortalte videre at hun husket fra de første årene på skolen, at i svalen ved inngangen til skolestua var det hengt opp 3 ”appelsinkasser”. Den posten som ikke elevene tok med seg hjemover, ble lagt der. Abonnentene kunne derfor til alle døgnets tider lete etter sin post, når de kom forbi brevhuset.
Men en eller annen gang under skoletiden hennes på 1930-tallet, minnes fru Djuve og flere andre at Adolf Eikenes tillagde et virkelig flott skap ute på den ene veggen i svalen. Skapet var som en reol av mindre postkasser, alle med egen låsbar dør og alle med brevsprekk! Kundene fikk utdelt nøkkel til sitt eget skap. Forandringen ga som resultat at postgangen ble mer lukket og ”privat”, og heretter visste ikke ”alle” hvem som til en hver tid fikk post eller hva slags post den enkelte fikk.
Men det virker som om ingen kan huske hvem som benyttet disse lukkede postkassene, ei heller så noen at brevhusbestyreren la noe i dem! Likevel følte mange elever en enorm stolthet over å ha et slikt imponerende ”byggverk” av et postkassestativ på sin skole. Den var liksom litt ”deres” eiendom også, denne oppfinnelsen!

SMUGTITTING OG UNGDOMMELIG OPPDATERING
Selvfølgelig var elevene opplært til å behandle posten med stor respekt på veien hjem fra skolen. Når ungene kom fram til mottagerne, ble den personlig overlevert. Man åpnet ikke andres post, det var strengt forbudt. Likevel fortelles det at noen elever skal ha falt for fristelsen til å smugtitte på innholdet i ett og annet kjærlighetsbrev!
Nei, da var det for mange viktigere å følge med i bladet ”Samvirke”. Dette ble utsendt av Felleskjøpet og kom så vidt det erindres ut omtrent månedlig. Det fortelles at selv jentene leste dette på vei hjem fra skolen. Her ble det fulgt nøye med på prisutviklingen på … kalk, salpeter og fullgjødsel !! Og ikke å forglemme kornprisene. Sjokkert leste de unge også om tidlig frost i Trøndelag! …”Ville vinteren komme tidlig hit til Brunlanes også?” – ”Hva ville skje med avlingene her omkring?”

LANG VEI MOT BERG
Det skal ha sognet mer enn 50 gårder og over 250 oppsittere over 15 år, til bygdas brevhus på siste halvdel av 1930-tallet. Ettersom årene gikk, grodde det fram en større og større misnøye med det lokale posttilbudet. Mange måtte gå flere kilometer for å hente sin post. Man mente det måtte være mye mer samfunnsøkonomisk fornuftig å la en enkelt mann bære posten rundt, slik at bøndene kunne bruke tiden sin på nyttigere gjøremål.
Men forandringene lot vente på seg. Først i 1938 begynte ting å skje. Postmester Schirmer i Larvik la da fram, etter sterkt press fra flere i bygda, et forslag om opprettelse av et poståpneri på Hummerbakken. Fra dette skulle det også opprettes en landpostrute. Herredstyret anbefalte dette forslaget, men som det heter, på grunn av forholdene, kunne ikke poststyret innvilge søknaden. Den ble derfor avslått i 1939.
Krigen og tyskernes okkupasjon førte til en ny oppheting av debatten. Nye direksjoner fra okkupasjonsmakten, påla folk stadig nye restriksjoner og pålegg. Det ble dermed svært viktig for alle å følge med i avisene hver dag. Dermed krevde man på nytt daglig postombringelse her ute. Østlands-Postens Oslokontor var senhøstes 1942 i kontakt med postdirektør Svensen i Oslo, og han opplyste at det hadde blitt opprettet flere nye postruter i Norge siden krigen startet. Det var viktig at folk flest fikk sin daglige avis, men det måtte i tillegg også være en utstrakt postkorrespondanse fra stedet. Derfor anbefalte han, at de krefter som i 1938-39 hadde arbeidet med det gamle forslaget, på nytt tok kontakt med postmester Schirmer, slik at saken igjen ble satt på dagsorden.

Slik var en av overskriftene i Østlands-Posten den 21. november 1942.

I høsten 1942 tok postmester Schirmer opp saken igjen. Nå var den blitt modernisert noe og det nye forslaget innebar blant annet at poståpneriet skulle ligge på Berg. Man forsto snart at man ikke kunne bruke navnet BERG på poståpneriet, da dette var et ”velbrukt” navn allerede. ( Poståpnerier som BERG i Troms, BERG I HELGELAND i Nordland og BERG JERNBANESTASJON i Østfold, kunne lett bli til forveksling. ) Siden poståpneriet skulle ligge i Manvik skolekrets, lød det framlagte navneforslaget på MANVIK. Herfra skulle det utgå en landpostrute som skulle gå forbi Hummerbakken til Brunvald, derfra nordover til Manvik skole, videre til Hvatum og så inn mot veien fra Larvik. I forslaget lå det også at denne ruten skulle gå daglig.
I Brunlanes herredstingsmøte torsdag den 15. oktober 1942 var det nye forslaget blant de framlagte sakene. Nok en gang ble det bifalt og kunne derfor senere oversendes fylkesstyret. Som historien viser, ble det denne gangen også godtatt av alle instanser, helt opp til poststyret, til stor glede for bygdas oppsittere. Dette betyr også at den behandlede postmengden i området, har vært tilfredsstillende for det styrende organet i Oslo.
Lyngstad skal ha fortsatt som brevhusbestyrer fram til brevhuset ble flyttet til Berg Landhandel, hvor Peder Amundrød drev sin handelsvirksomhet. Flyttingen skal ha vært virksom fra 12. mars 1943.
Brevhuset Manvik ble nedlagt den 1. juli 1943, for så å ha blitt gjenopprettet som poståpneri fra samme tid og på samme sted, og fortsatt med Peder Amundrød som leder, men nå med den litt mer omfattende tittelen; … poståpner.

STEMPLER
Så godt som alle brevhusene som ble opprettet på 1880-tallet fikk sitt eget stempel til å annullere frimerker og til å bli brukt som kvitteringsstempel. Mandvig var ikke noe unntak. Man hadde i poststyrelsen funnet ut at den mest fornuftige stempeltypen å bruke på slike småsteder, var det vi dag kaller et 4-rings nummerstempel. Som navnet sier var det gravert inn 4 ringer utenpå hverandre, og i midten var det gravert et nummer. Mandvig brevhus hadde nummeret 29, og dette ble levert ett par tre år etter oppstarten.

Stempelet ble nemlig først avsendt fra Kristiania den 15. desember 1890. Det var ikke uvanlig at man av økonomiske årsaker, sonderte behovet for produksjon av stempel, basert på ekspederte sendinger, før de nye brevhusene fikk sitt.
Fordelen med bruk av nummerstempler ser vi raskt. Brevhus ble ofte lagt til det stedet i kommunen hvor det var en person som var villig til å påta seg dette ekstra arbeidet. Derfor kunne brevhuset ”vandre” omkring i en kommune, men vi ser også at plutselig kunne behovet for et brevhus forsvinne helt og det ble nedlagt. Det ”frigitte” stempelet kunne da brukes hvor som helst ellers i landet, uten ekstra kostnad for fellessamfunnet. En annen grunn hvor fordelen kom klart fram, merket man her på Mandvig. Antagelig på grunn av den nye rettskrivingsnormen av 1917, ble Mandvig modernisert til Manvik . Bruken av det gode gamle ”nummer 29” kunne derfor fortsette.
Stempelet sees forholdsvis ofte brukt på bevart post, noe som blant annet skyldes den lange brukstiden og en forholdsmessig stor postmengde.
På begynnelsen av 1930-tallet var ønsket om å få stempler med poststedets navn også til brevhusene, blitt meget sterkt. Poststyret fikk derfor så raskt som mulig, etter hvert som bevilgningene tillot det fra 1934, innført de nye ”*Kronet posthorn stemplene*”.
Her graverte man inn ett posthorn med en krone på toppen av bøylen, på stempelet. Rundt satte man inn 2 ringer og øverst mellom disse ble brevhusnavnet satt inn.

I september 1935 fikk Manvik brevhus sitt stempel. Dette var i bruk fram til 1. juli 1943, men da hadde postanstalten flyttet til Berg og byttet status til… Poståpneri og enda et nytt stempel ble gravert. Den korte brukstiden på ”KP-stempelet ” gjør at dette stempelet er langt mer uvanlig å se brukt i dag, enn det gamle nummer 29.

Kilder;
Postmuseet, ”Instrux for Brevhusbestyrere fra 1890”.
Anna og Peder Amundrød,
Hans Kristian Amundrød,
Astrid Djuve,
Bernt Kjær,
Audun Norin,
Ivar Sølyst,
familiene Tanggaard .
Brunlanes Historielags årsskriftt ”Nesjar”.
Klassebilder fra Manvik Skole.
Østlands-Posten.
Bygdebøker for Brunlanes kommune.

Dagens hovedmåltid - middagen, hva var det egentlig vi spiste?

Vi begynte å diskutere dette ved middagen i kveld. Hva var det vi fikk servert hjemme når vi var i slyngelalderen? Jeg må innrømme at jeg var nesten helt blank, mens Astrid husket flere av sine favorittretter. Det var lite ferdigmat å få kjøpt, pizza var helt ukjent og det var vel hamburgeren også. Så hva var det egentlig våre (stort sett) hjemmeværende mødre disket opp med, når far og de sultne ungene kom hjem?
En ting vi var enige om var at det stor forskjell på hverdag og ihvertfall søndag. Det var vel seks dagers arbeidsuke så jeg mener å huske at på lørdagene var det noe lettvint på ettermiddagen og så kanskje noe godt til kvelds. Jeg håper at flere vil delta her slik at vi kan få et representativt utvalg av middagsretter.

Fra Vestfoldmuseene foreligger det mange luftfotografier

En lenke til luftfoto fra 1960, Torstrand

Her er mange fotografier fra Larvik

Schultzes gate

Noen av Larviks mange gater dukker opp på gamle fotografier både titt og ofte, mens andre sjeldent hadde besøk av en fotograf. Bildet er tatt ett godt stykke oppe i Schultzes gate på Carlsroerødningen (eller Rønningen som området mest ble kalt rundt 1925-30, da dette i sin tid ble knipset.) Antagelig er det 3 ”Rønningkattær” vi ser, tidsriktig pyntet og stolt poserende for fotografen på dette fotografiet. Blant de unge som poserer på bildet, skal han i midten være gjenkjent som Hans ”Kåmmadal`n” Hansen. Piken er antydet å være hans datter, tror hun heter Torunn/Thorunn, mens den unge herren til høyre (som etter en fotoskade er ut til å nyte en sigarett), er navnsatt Thor og da er Hans sin sønn.

Bildet tilhører Jan Einar Bredal fotosamling.

Bebyggelsen i området rundt den svært bratte Schultzes gates nedre del mot Prinsens gate, har allerede startet så tidlig som på slutten av 1600-tallet. Utover på 1800-tallet, da den tette skogen rundt storgården Jegersborg så smått hadde blitt hugget og ”nytt land” ble ryddet, ble også denne delen inntatt av nybygde hus.
Husene her tilhørte mest arbeidere og var vanligvis små. På bildet, øverst til venstre med valmet tak, ser vi Jegersborggate 20 (nå Schultzes gate 13), mens huset øverst til høyre er Jegersborggate 22.
For de fleste av oss som lever i dag, er det sikkert ukjent at det nederst i Schultzegata, i krysset mot Prinsensgate, lå en liten privat skole fra ca. 1850 og ett par 10 år framover. Her ble det undervist for både gutter og jenter i blandede klasser. Lærerinnen het Anna Schultze. Per Nyhus forteller i boken ”Den gang det het Laurvig” at opphavet til gatenavnet skal ha vært Johan Christopher Schultze, som bodde her tidlig på 1800-tallet. Etternavnet, imidlertid, var et kjent lærer navn i Larvik fra 1810, hvor Hans Jørgen Birch Schultze (også bokbinder) og senere, den yngre broren Carl Fredrik Schultze, begge var lærere ved Langestrand Skole. Men vi hadde også den gamle kompanikirurgen Søren Engelhardt Schultze praktiserende i byen i mange år rundt 1850.

Ifølge ”Fortegnelse over Gader i Laurvig med de af Repræsentantskabet vedtagne Navne” av 1887, het denne veistumper tidligere Schulze-Gangen og gikk fra Storgaden til Øvre Jegersborg-Gade.

Utrolig nok var det i mellomkrigstiden også en liten gotteributikk her i bakken. Den skal ha ligget til høyre for der fotografen sto, da dette bildet ble tatt. Damen som ”bestyrte” bakkens herligheter het visstnok Arnolda Andersen, fortelles det.
I området her forgikk det en del ”gauking” i forbudstiden mellom de store verdenskrigene. Blant andre i denne bratte bakken, fantes en enke som syntes å kunne bidra til livets vanskelige opphold, ved å hjelpe ”trengende” med fremskaffelse av smuglersprit. Det var ikke småtterier som ble omsatt og spriten ble omsatt i solide 15 liters metallkanner. Slik virksomhet var i høyeste grad en lyssky affære, som det ikke ble sett på med blide øyner av lovens lange arm. Hun kunne derfor ikke oppbevare kannene inne i sitt hjem. Derfor ble de gjemt i en slags naturlig renne ved grisehuset som lå rett ved, godt tildekket med kvist og løv. Til nabobarnas skrekkblandet fryd, dukket det av og til opp sivilkledde, svært myndige og alvorlige menn, som ville forsøke å avdekke hennes fy-fy-affærer. Men så vidt huskes, ble intet funnet, selv om både hus, gård og grisehus ble grundig undersøkt. Blant kundene hennes, fortelles det fra ”observatørene”, var flere av distriktets prominente herrer og de skal stadig ha kommet innom ” for å hjelpe henne med inntekter til livets opphold”.
På folkemunne fikk bakken så smått kjelenavnet Magna Luerbakken!
Nå skulle det vise seg at virksomheten også hadde en god side; … for de unge i området. Tomme spritkanner var ikke vanskelig å finne, siden de bare ble etterlatt nærmest overalt i byen. Det tok ikke lange tiden før barna oppdaget at de var kjempeflotte å ake på i den bratte bakken på vinterstid! Det var bare å ta et godt tak i det ene håndtaket som var på kannen, og så sette utfor….

Selv om bildet under her ikke har adressen Schultzes gate, så tar jeg det med siden tomten grenser til denne gaten og i tillegg viser gjerdet hvor bratt bakken er her. Huset er også det samme som vi ser på toppen av bakken til høyre på det øverste bildet.

Øvre Stenstrædet 2. Mathilde Marcussens husholdshandel rundt 1910. Utlån J. T. Moholt. Jan Einar Bredal fotosamling.

En etterlysning...

Jeg er ikke sikker på om dette er rette forum for dette, men jeg kom tilfeldigvis inn på denne siden og tenkte å prøve. Dere får heller slette innlegget om ikke det passer. Men altså :

Min oldefar, Anker Henry Halvorsen ble født i Larvik den 28. juli 1903, sønn av glassblåser Adolf Halvorsen og hans hustru Norma Olava f. Kristiansen. Anker giftet seg og fikk min mormor, før han ble syk og døde av tuberkulose, bare 26 år gammel. Min mormor var da fem år gammel, og vokste mer eller mindre opp hos sin mors søstre i Porsgrunn, fordi hennes mor Paula (Pauline) måtte arbeide.
Dessverre døde min mormor før jeg fikk øynene opp for slektsforskningen, og jeg rakk aldri å spørre henne om hennes familie i Larvik. Nå som jeg har bladd litt i kirkebøkene, så viser det seg at min oldefar var en av hele 11 søsken, så det kan være at det finnes slektninger av meg som kan fortelle meg mer om denne delen av familien. Jeg tenkte derfor å sjekke her, i tilfelle det finnes noen som kan hjelpe meg. Jeg vet ikke om noen av min oldefars søsken fikk barn, og såvidt meg bekjent, så er det dessverre ingen av søsknene hans som lever lenger.

Da min oldefar ble født (1903), så bodde foreldrene hans i Griffenfeldsgate 19, og hans far abeidet som glassblåser (glaspuster) på Larvik glassverk. Han var deres andre barn, Mary Adolfa (1902), var født et år tidligere. Han fikk tre brødre til ; Walter (1906), Fritz (1908) og Johan Eilif (1911), før de flyttet til Frankendalsgata 11. Her bodde de, mens resten av søsknene til Anker ble født ; Hartvig (1913), Rønnaug Marie (1916), tvillingene Adolf & Norma (1917), Oddvar Simon (1918) og Lilly Borgny (1920).

Om noen kan hjelpe meg med informasjon om dem, så vil jeg være veldig takknemlig. Alt er av interesse. Skulle det være et annet sted jeg heller bør henvende meg, så gi meg gjerne en pekepinn.

Under er et bilde av en gruppe arbeidere ved glassverket, jeg antar det er stor sannsynlighet for at min tippoldefar Adolf finnes på bildet, siden han har glassblåser som yrke iallfall fra ca 1900 til ca 1920.

Fægte- og Dansemester Hansen fra Fredriksværn

Fægte- og Dansemester Hansen fra Fredriksværn.
Samlet av Jan Einar Bredal
Tidligere publisert i Nesjar, Årsskrift for Brunlanes Historielag 2005 – 2006.

I et avisutklipp, dessverre uten forfatter, som skal stamme fra en av New Yorks aviser straks etter 1900, finner vi en historie som viser seg ved nærmere undersøkelser, å gi innblikk i flere sider av norsk utvandring til Amerika midt på 1800-tallet. Historien starter omtrent slik; .…

“I 1840 kom en slup etter 16 ukers seilas inn på New Yorks havn. Ombord på denne sluppen var Fægte- og Dansemester Hansen fra Fredriksværn, hans hustru, fem døtre og 3 sønner. I 1840-årene var Wisconsin fortsatt emigrantenes Mekka. Området var ennå Territorium, urskogens døtre og sønner gled fortsatt omkring på bløte mokasiner, men landet ble nå gitt fritt til dem som ville ha det. Og Fægte- og Dansemester Hansen leide en elvebåt og dro opp Hudsonelven til Albony med sin hustru, sine fem struttende døtre og tre sterke sønner. Fra Albony dro de i karavane vestover og fant ut det beste stykke land og bygde seg blokkhus.
En dag var Fægte- og Dansemæster Hansen og hans tre sønner ivrig opptatt med å temme ett par nylig innfangede hester, da de langt borte ser fem ryttere komme galopperende mot dem. Hansen og sønnene går inn i blokkhuset og lader for alle tilfellers skyld sine geværer med dobbel ladning. Men de fem rytterne hever sine geværer, skyter i luften langt unna og stopper hestene sine foran blokkhuset. Inne sloss de fem døtrene om å få titte gjennom skyteskårene, for de fem rytterne utenfor var unge, vakre, solbrente menn og den vakreste av dem svinger sin solhatt og roper på godt norsk… om ikke dette var Waukeshon og om ikke dette blokkhuset tilhørte Fægte- og Dansemester Hansen fra Fredriksværn? – «Jo», kom svaret fra innsiden og dørene ble åpnet på vidt gap. De unge mennene sprang fra hestene sine og spurte å få se på de fem døtrene. Mennene hadde kommet fra den andre siden av skogen, hvor ryktene hadde gått om disse fem svært vakre unge norske pikene som bodde her.
Hansen inviterte de fem guttene inn, alle i en alder av 20 til 25 år og tydeligvis svært gifteferdige…. Og pikene var unge og livlige! Den eldste var 21 år, Caspara het hun, og ble enig med den eldste av de unge mennene, nordmannen James D(enoon) Reymert. Han var bror av avdøde Brigadelege Reymert fra Kristiania. De andre beilerne ble i full fart enige om de andre fire vakre unge pikene. Det var fire amerikanere som het John M. Watson, Charles E. Jenkins, William Hills og Johnes. Dermed fikk Fægte- og Dansemester Hansen 5 svigersønner på en dag!
De unge mennene skal ha tatt opp land i en ring rundt sin svigerfar og de hjalp hverandre med å bygge blokkhus og å rydde land. Da regjeringen skulle ha bygget en vei gjennom skogen, påtok Reymert seg dette arbeidet, og kalte inn alle de norske emigrantene i området til innsats. Sammen med sine svogere bygde de et sagbruk, fikk ryddet vei gjennom skogen og over myrene ble det lagt plankevei ….”
…. Er det så noe hold i denne fantastiske kjærlighetsberetningen eller hører vi her bare et eventyr? Fantes det virkelig en Fægte- og Dansemester Hansen fra Fredriksværn, frodige døtre og solbrente, unge beilere og kanskje et lite virkelig eventyr i tillegg?

La oss først se på
«Fægte- og Dansemesteren», Brunlanes og Fredriksværn.
Hans egentlige navn viser seg å være Anund Hansen og det ser ut til at han ble født i 1793 eller 94 av foreldrene Hans Gundvaldsen og Maren Nielsdatter. Den 22. november 1817 giftet han seg med Marie Caspersen (Caspersdatter ) Rogstad ( f. 9. september 1792 ) i Vestby kirke i Akershus. Hun var datter av Casper Olsen Rogstad og Anne Marie Levorsdatter Bjørnstad. Anund selv er nedtegnet med yrket «gymnastikklærer og dansemester ».
Hvor Anund Hansen ble født er usikkert, men ved folketellingen i 1801 ser det ut til at han hadde oppholdssted i Fredrikstad. Her var hans far, Hans Gundvaldsen, den gang 46 år, musketer. Det vil si en bevæpnet infanterist i forsvaret. Som våpen bar disse musketere vanligvis et munnladet, glattløpet gevær, kalt muskett. Det er ikke urimelig å tro at faren tjente ved Fredrik-stad Festning og at sønnen her fikk grobunn for sin militære karriere.
Hva så med Fredriksværn, hvor marinebasen allerede i mange, mange år hadde vært av stor betydning? Kunne Hansen også ha tilknytning til dette området. Også her har historien et godt sannhetsgehalt. Ved studier av Brunlanes bygdebøker finner jeg at på gården Østre Halle, bruk nr. 3, var det i årene 1822 og 1823, bosatt en Amund Hansen. (Det skyldes å gjøre oppmerksom på at gamle nedtegninger her, som så ofte ellers, inneholder skrivevarianter. Navnene Anund og Anundsdatter, blir derfor ofte til Amund og Amundsdatter!) Der sto det også nedtegnet at han var lærer ved sjøkadettskolen (i Fredriksværn !).

Kan dette ha vært et naturlig område for Hansen å ha oppholdt seg i? Fredriksværn Værft med kanalen (Foto: J. B. Carlsen 50).

Med sitt velutstyrte verft og sin gunstig plasserte festning, ble ikke unaturlig, Fredriksværn, hovedstasjon for den norske marineflåten fra 1814. Det Kongelige Norske Søcadetkorps (Sjøkrigsskolen) hadde blitt opprettet her ved kongelig resolusjon av 23. desember 1816. Ett snaut år senere, den 27. november, ble den høytidelig åpnet av admiral Fabricius.
Ut fra hva vi vet om den tids kampformer og våpenbruk, synes det umiddelbart svært naturlig at sjøkrigsskolen knyttet til seg fagfolk som denne «Fægtemester« Hansen. Kadettene her i Fredriksværn hadde etter reglementet fra 1816 hele 46 timer med undervisning per uke. Av dette skulle 4 timer inneholde opplæring i følgende «fag»; … gymnastikk, DANS, svømming, FEKTING, kanon- og geværeksersis. Det ble opprinnelig ansatt en lærer til undervisning i gymnastikk og fekting og en til danseundervisning. (Det fortelles også at da skolen ble opprettet lå handelsstanden i Fredriksværn fullstendig nede. Særlig bedre var ikke i Laurvig. Derfor måtte uniformsklær, sabler og geværer bestilles fra Kongsberg, mens gymnastikkapparater kom fra Kragerø.) Marinemuseet i Horten forteller at det var mulig at man under Dansketiden og i Danmark hadde «fægte- og dansemestere«, men de finner ikke grunnlag for den tittelen i Fredriksværn og Norge. (Vi vet fra Danmark at fekting var en slags «rikmannssport», og på 1700-tallet hadde man der ansatt en «stats-fægtemester» og det var fekteskoler. Kjøpstadfolk bar korder, og det fortelles at på Jylland så man også bønder med korder ved sin side, til og med i kirken til alters! )

Dessverre finnes det så vidt vites ingen bilder av vår Herr Fægte- og Dansemester Korporal Hansen. Når det i tillegg fortelles at Stortinget nektet å bevilge midler til nye uniformer, endte det med at ble soldatene utstyrt med et bråkete mylder av uniformsvarianter, også gamle danske etterlatenskaper. Derfor får leserne ta til takke med denne tegningen fra Fritz von Dardel`s hånd, utført rundt 1855 – 60. Han var den gang kronprins Karl`s adjutant og var med kronprinsen på Norgestur i 1856.

Det er ikke helt uproblematisk å knytte Anund Hansen nærmere til
Sjøkrigsskolen i Fredriksværn.
Men blant lærerstaben ved Sjøkrigsskolen var det ansatt en herre med navnet Anders H. Hansen. Når jeg velger å tro at dette er Herr Fægte- og Dansemester Hansen, er det blant annet fordi ansettelsesperiodene er så riktige. Denne Anders Hansen (hvis navn av en eller annen grunn kan ha blitt tilpasset «forholdene») hadde engasjement ved skolen i 2 omganger. Først fra 16. september 1819 til 31. mars 1823, hvilket passer svært godt inn i tiden da to av hans døtre ble født og døpt i området.—Neste ansettelsesperiode var fra 1. september 1831 og varte fram til 17. august 1843. (Hvorvidt dette kanskje ikke skulle vært 17/8, men heller er feilskrevet/feiltydet for 17/3 (17. mars ), ville det passet noe bedre inn i det korrekte tidsbilde. Hvem vet?)
Nå viser det seg at Hansen ikke var ansatt som «FÆGTE- og DANSEMESTER«, men bare som KORPORAL! Med denne militære rangen virket han som voltigeurmester (gymnastikklærer) i fagene; GYMNASTIKK, FEKTING og DANS!! Hvilke fag, akkurat vår mann, bar spesielle kunnskaper i. Uten om dette, skal han også i perioder ha fungert som regnskapsfører ved forsvarsforlegningen.
Om Anund Hansen fortelles det at hans kunnskaper innenfor fektefaget var viden kjent. Mange søkte spesielt om å la seg undervise av ham. Til og med fra utlandet skal det ha kommet offiserer for å nyte godt av hans fagkunnskaper på området.
Historiene forteller også hvilken fremragende idrettsmann han skal ha vært. Spesielt dyktig må han ha vært på skøyter. Om vintrene, når isen hadde lagt seg, ble det lagt til rette for en ”traverbane” mellom Risøya og Langøya i Fredriksværn. Her hadde offiserene små travkonkurranser. Da fortelles det at Hansen moret seg med å hoppe over hesteryggene, mens han gikk på skøyter. Dette samtidig med at hestene var i fullt trav!

De mange barna.
Familiens eldste datter var Hanna Martine Anundsdatter, Hun hadde kommet til verden på gården Rogsti i Vestby i Akershus den 21. juli 1818.
Folketellingene for USA i 1850 viser at hun bodde i Manitowoc i Wisconsin, sammen med sine to barn; Harold og John E. Watson (2 og 3 år gamle). Far var den gangen ikke til stede, men skal vi gå ut fra barnet John E. Watson`s navn, ble hun som historien forteller, gift med John M. Watson!

Deretter så Anne Caspara Anundsdatter dagens lys den 29. desember 1819. Hun ble født i Fredriksværn (Stavern) i Vestfold på den tiden faren var ansatt ved Sjøkrigsskolen … Og det var som nevnt henne, (selv om hun altså ikke var den eldste datteren!) som ble gift med den 21 årige solbrente nordmannen James Denoon Reymert (se egen omtale lenger nede). Det skjedde i 1844.
Om James alltid var like tilfreds med sin Caspara, synes noe usikkert, om vi skal stole på et brev han en gang sendte til en slektning i New York. Der skal han ha skrevet følgende; «Caspara er all right, August, hvis hun nå og da bare kunne ha vært litt mer uenig med meg. Hun sitter i stolen sin og strikker og strikker, og til alt jeg sier svarer hun; «Yes, James, You are right, James» - jeg bare sier deg dette, jeg nærmest tåler det ikke!«
Eldste sønn til Hansen var Hans Martin Hansen som ble døpt den 3. august 1821 i Skien i Telemark.
Tredje datter ble Olava Marie Hansen, litt usikkert når og hvor hun ble født, men hun ble døpt (ifølge kirkebøkene) i Tanum kirke (utenfor Stavern) i Brunlanes kommune i Vestfold. Datoen var 31. august 1823. Også dette passer svært godt med fars bosted på gården Østre Halle i årene 1822 og 1823.
Olava Marie står også oppført i folketellingene for USA i 1850. Hun skal da vært bosatt i Peoria i Illinois og vært gift med John A. Hillis, en den gang 32 år gammel advokat.
Så ble Salie (Sally) Anundsdatter født 4. desember 1824 i Vestby i Akershus. Salie giftet seg den 12. desember 1846 med Charles Edward Jenkins.
Sønnen Magnus kom til verden i 1825 (muligens i 26 ?).
Siste pike Amboline Hansen, født 24. august 1826 i Vestby i Akershus.
Historien viser at hun ble gift med Kiler (Kyler) Kent Jones, som hadde blitt født 13. april 1825 i Forestville i Chautauqua i New York. Det tyder på at de giftet seg i 1851. Som fortellingen sier, var han aktiv med på utviklingen av settlementet, og da borgerkrigen startet ble han også med der, …en tid var han faktisk med i den norske oberst Heg`s skandinaviske regiment, som «second-in-command» under oberst Heg, med tittelen «Lieutenant Colonel». (Jones og Heg var nok gamle kjente fra tiden i det norske nybyggersamfunnet i Muskego.)
Siste barnet var Harald Anundsen. Også han kom til verden i Vestby, han den 15. august 1828.

Utvandret så denne store familien til Amerika?
I 1842 skjer det en forandring i det militære skolesystemet i Fredriksværn. ”Den militære Drengeskole”, som hadde blitt opprettet i 1817 og som skulle være en slags forskole for det sjømilitære korpsets skole, ble vedtatt lagt ned med siste kull i 1845. Om Hansen hadde undervisning ved drengeskolen er uvisst, men forandringer ved lærerstaben i det sjømilitære korpsets skole etter dette, kan ha ført til at han har vurdert sin stilling. Usikkerheten rundt nedbyggingen av de militære aktivitetene i Fredriksværn til fordel for oppbyggingen i Horten, har han sikkert følt på kroppen.
(Under 1840-årene ble Fredriksværns militære verdi redusert. Materiell og deler av skolesystemet ble flyttet til Horten. Byens ”liv og farge” ble sakte forandret på en slik negativ måte at byen på folkemunne ble omtalt som et ”fillehull” og ”som man kom i trist humør ved, straks man satte foten i land”.)
Etter å ha heist anker fra Langestrandsreden ved Laurvig (Larvik) havn, vært inntil kai i Frederiksværn (Stavern) for også å ta opp passasjerer, forlot Briggen «Washington» Langesund den 2. mai 1843. Kapteinen var marineløytnant Herman Rosen Smith og skipet, som hadde blitt bygget i 1841/42 ved Osebakken i Porsgrunn, var registrert med Porsgrunnshandelsmannen H. E. Møller som eier. ( I Joh. N. Tønnessens bøker; ”Porsgrunns historie”, forteller han at Porsgrunn var en av de 5 store emigrantbyene i Norge. Det første skipet som seilte ut Langesundsfjorden med emigranter på vei til Amerika, var akkurat briggen ”Washington”, året var 1842 og reisen hadde begynt i Laurvig den 3. juni det året. Han forteller videre at skipet med stor sannsynlighet allerede ved byggingen var innredet for emigrant fart. Den ble utklarert fra Laurvig, fordi eieren hadde inngått avtale med Fritzøe om frakt av jern fra Fritzøe Jernverk i Larvik til Amerika! Jern og emigranter var en vanlig kombinasjon på den tiden. Det fortelles også at kaptein Smith var en mann med et stort hjerte for sine passasjerer.
(Og … fra en samtidsartikkel i Morgenbladet; … ”om ikke skilsmissen fra fedrelandet hadde gjort noe tilsynelatende stort inntrykk på vårt utvandrede fjellfolk, så var skilsmissen fra briggskipet ”Washington” en desto mer rystende scene; de gråt som barn og velsignet kapteinen for hver dag de hadde vært sammen og takket ham for hans omhyggelighet mot dem.”)

For å forstå hvilke påkjenninger emigrantene satte seg ut for om bord på de gamle emigrantskipene, trengs ikke mer enn en titt på denne tegningen fra ca. 1866 og seilskipet
”Ægir”.

Far Hansen står oppført i den 85 personer lange passasjerlisten som; .…
A. Hansen, … artist! Navnene på kona og alle barna følger deretter på løpende bånd, hver og en nedtegnet med Hansen som etternavn. Kanskje er det her, i denne tidsperioden, ved emigrasjonen til Amerika, at Hansens flotte tittel begynner ”å våkne til liv”? Antagelig ville hans status i «de store mulighetene land« bli vesentlig hevet om han presenterte seg som «Fægte- og Dansemester«, mot å oppgi den gamle korporaltittelen!! Det er altså ingenting som tyder på at han i Norge var annet enn korporal.
Som om ikke dette var nok finner vi i Jarlsberg og Laurvigs Amts Tidende følgende lille oppslag den 20. mai 1843; … For et Par Dage siden afreiste Briggen ”Washington” herfra til Amerika medhavende omtr. 16 Emigranter her af Byen. Herfra gikk Briggen til Frederiksværn for at indtage en aktet Mand dersteds, Gymnastik- og Dandselærer Hansen, der med Kone, en gammel Moder og 8 Børn har begivet sig til Amerika. I Langesund skulde Briggen indtage de øvrige Passagerer, Meest bestaaende af Haandværkere og Tellebønder.
Held følge dem Alle paa Reisen, og gid deres Forhaapninger om den nye Verden ikke maatte blive skuffede!

Det er ikke mye vi vet fra turen over Atlanterhavet, men den 15. juni opplyses at skipet var omringet av isfjell. Det høyeste skal ha vært 150 fot, altså rundt 50 meter høyt.
Den 4. juli stevnet briggen inn i New York havn, men altså etter «kun» 9 uker på det åpne, farefulle og ville Atlanterhavet! I New York var det store feiringer av dagen og emigrantene skal ha kunnet skue et flott fyrverkeri over byen og havnen! Tenk hvilken opplevelse og hvilken oppmuntring dette må ha vært for de slitne atlanterhavsfarerne, etter 9 uker ganske innestengt tilværelse om bord på et lite illeluktende seilskip!

Det er ikke helt utenkelig at dette var en del av den reiseruten familien brukte. Mye tid og krefter ble spart på leie transport over de store innsjøene på vei mot Wisconsin og de nye store mulighetene.

Mange av passasjerene hadde Wisconsin som mål og den lange og strabasiøse turen dit, via Oswego i staten New York og den store Ontario innsjøen, kostet $7,50 for voksne, mens barn reiste for halv pris.

Hvem var denne James Denoon Reymert?
Navnet tyder på et oppkomme langt borte fra Norge ! Likevel, han var født i Farsund i Vest Agder i 1821. Farsnavnet «Reymert«, daterer seg visstnok flere hundre år tilbake til den gotiske invasjonen av Spania, via Holstein og til Norge allerede på 1600-tallet. Mens navnet «Denoon« stammer fra morens side. Hun skal ha vært «lady» av den skotske Campbell-klanen, og restene av «the Castle of DeNoon» skal fortsatt finnes på landsbyen Dunoons høyeste punkt med god utsikt over ”the Firth of Clyde”, i et område ca. 50-60 kilometer vest av Glasgow i Scotland.
I tiden mellom 1836 og 1838 tok den unge mannen handelsutdannelse i Oslo. Dro deretter til Leith utenfor Edinburgh, hvor han var hadde arbeid på kontor fram til 1840. Så ble han ansatt på et advokatkontor i Edinburgh mellom 1840 og 1842, da han valgte å emigrere «to the Promised Land«. I 1844 kom han til Wisconsin og slo seg ned i det norske nybyggersettlementet i Muskego. Som allerede nevnt, tok han umiddelbart sterkt del i oppbyggingen av det nye landet.

Nordlyset, obersten og Ola-guttene.
Snart skulle han utgi den første norskspråklige avisen i Amerika, «NORDLYSET«. Førsteutgaven kom 29. juli 1847. Denne firesiders, 3-spaltede avisen ble utgitt først i et opplag på 200 fra Reymerts farm. (Dog fortelles det at den visstnok ble trykket i Even Heg`s tømmerhytte. Han var en meget aktiv mann i oppbyggingen av det nye norske settlementet. Heg-familien kom opprinnelig fra Lier utenfor Drammen. Med seg selv som redaktør, hadde Reymert likevel et svært nært samarbeid med Even`s sønn, sin gode venn, Hans Christian (Evenson) Heg. Mannen som senere skulle bli den berømte Oberst Heg, lederen av det 15. Wisconsin regimentet under den amerikanske borgerkrigen, 1861-65. Han døde selv den 20. september 1863, av skuddskader han hadde pådratt seg ved slaget Chickamauga, som blir husket som det nest mest blodige slaget under denne grusomme krigen. Sammen med ham falt over hundre av de 176 offiserene og soldatene i dette norske regimentet. De var blant de over 28000 stridende som enten døde eller ble lemlestet i dette slaget. (3000 nordmenn skal undertiden ha meldt seg til tjeneste på unionistens side under denne krigen, mens det totale antall norske soldater i krigens tjeneste var rundt 6500! Hvilket betyr at omtrent hver femte norske mannlige emigrant var direkte innblandet i krigshandlingene. Det 15. regimentet, som egentlig gikk under navnet «det skandinaviske» kaltes gjerne for «det norske regimentet», siden over 90% av soldatene var norske emigranter. Spøkefullt på folkemunne, bare benevnt som «OLA-regimentet», da det på det meste hadde 128 Ola`er i tjeneste av de totalt 906 soldatene!!) Reymert utga avisen fram til mai 1850, da han solgte den til nok en kjent norsk emigrant, Knud Langeland, som forandret navnet til «Democraten».

James Denoon Reymert. Tegningen skal ha vært trykket i Phrenological Journal and Life Illustrated
i februar 1872.

(I området nær Muskego ligger i dag Lake Denoon, tidligere kalt Silver Lake, navnet gitt av Reymert til ære for sin skotske mor… og den vakre nyere Denoon Park! Og ikke å forglemme «Denoon Saloon», hvor man kan nyte kjøkkenets anbefalinger av American, Fish Fry, Italian, Pizza …fra kun $5 og oppover. Navner som tydelig tilkjennegir den betydning Reymert i sin tid hadde for området.)

Fødselen, døden og fiolinisten.
James Denoon Reymert så stadig nye muligheter, og under 1850 årene gjorde han investeringer (sammen med den kjente emigranten Søren Bache og hans kapital.) i oppbyggingen av et nytt settlement; … «DENOON« ved Silver Lake i Waukesha fylke i Wisconsin. Byen fikk en «flying start» med sagbruk, 2-etasjes hotell, brusfabrikk, trykkeri, garveri og smed. Hans egen farm skal i 1852 ha vært på ikke mindre enn rundt 3500 acres og ha huset 2000 sauer, 20 hester og rundt 100 kveg. Ikke mindre enn 100 arbeidere skal han ha hatt på sine lønningslister, den gang byen virkelig sto i full blomst.

Denoon Street i Pictou, Nova Scotia, fra 1916.

Her fikk han opprettet et postkontor som også bar hans navn; «DENOON POST OFFICE » i 1851. Men drømmen om en ny blomstrende bosetningen ble dessverre ødelagt av en koleraepidemi som noen av de nye emigrantene brakte med seg. Døden tok nye liv hver time og bosetningen ble nærmest utradert. Bare på en uke skal de ha gravlagt 110 personer, i kister laget ved sagbruket til Reymert. Selv klarte han å beholde roen i all panikken som rådet, og han organiserte hjelpearbeidet, framskaffet lege og medisiner, opprettet et provisorisk sykehus, produserte kister og fikk ordnet begravelser.
Postkontoret ble flyttet til Racine fylke i 1853. Riktignok skal det ha blitt reorganisert i Waukesha fylke så sent som i 1892, men så igjen nedlagt i 1903, antagelig på grunn av innføringen av de nye landpostbudtjenestene. Dessverre har jeg ikke funnet andre kilder som bekrefter dette. Dog fortelles det at landsbyen Denoon i Waukesha fylke i 1908 hadde 28 innbyggere og fikk sin post med landpostbud fra Muskego.
Reymert var en svært pådrivende person når Wisconsin skulle oppbygges som stat. Demokrat, som han var, ble han valgt som delegat til Wisconsin`s andre konstitusjonelle forsamling i 1847 – 48. Han ble senere, 1854-55, valgt til senator fra Waukesha fylke. Pluss at han gjennom årene hadde mange andre offentlige verv.
- Som et apropos bør det også nevnes at han var en meget god venn av fiolinisten Ole Bull! Han besøkte også Reymert på gården hans i 1851, riktignok kom han straks etter at den store flotte residensen til Reymert hadde brent ned til grunnen. Det lille man hadde maktet å redde ut fra det brennende vakre huset, sto mer eller mindre midt på gulvet i en liten hytte nær ved. Men, fortelles det, med venner samlet i hus, spilte Ole Bull «Karneval i Venedig«, mens man ropte hurra for «the Stars and Stripes« og ”gamle Norge”!!
Men den indre «uroen» og ønsket om stadig å skape nye ting, ser ikke ut til å minske med årene. Lysten til å investere i nye prosjekter tar ikke slutt og han foretar flere spekulative «krumspring«. I 1873 forlot han Amerika for en tid, for å opprette forretninger i Peru og Chile i Syd Amerika, riktignok forklart med noe sviktende helse og at han trengte et tørrere klima!

Nye samfunn, mye sølv og flere postkontorer.
Så på slutten av 1870-tallet var han tilbake i USA uten de helt store gevinstene og øynene faller på sølvgruvevirksomhet i Arizona. Her åpnet han gruver og dannet dermed mindre samfunn, som nok en gang skulle komme til å bære hans navn.
I Pinal fylke vokste selskapet «REYMERT SILVER MINE«, gruvesamfunnet og landsbyen; REYMERT, opp. Foruten gruvedriften, så han også sitt snitt til å utgi avisen «Pinal Drill Newspaper«. Det skal ha arbeidet rundt 75 mann i gruvene og her holdt faktisk arbeidet på til rundt 1950. Protokoller viser at det skal ha blitt utvunnet sølv fra gruvene for $700 000.
Den 6. juni 1890 ble postkontoret åpnet her, under navnet «REYMERT POST OFFICE« og det ble holdt liv i postanstalten fram til 27. mai 1898. I ”1895 U.S. Atlas” fortelles det at det sorterte 254 innbyggere under postkontoret og det skal visstnok ha vært bosatt folk i området til rundt 1964.
I dag et det aller meste «visket vekk« av bulldosere.
Bare drøye 3 kilometer unna «REYMERT« anla han omtrent samtidig, ennå en by. Den kalte han likegodt for «DENOON« og den skulle være en såkalt «mølle-by» for REYMERT. Men mangel på malm gjorde at stedet fikk kort levetid, selv om det på det meste bodde 150 personer her.
En meget kort tid hadde, nesten selvfølgelig, også denne landsbyen et postkontor. Det ble åpnet under navnet «DENOON POST OFFICE» den 19.mars 1890, men nedleggelsen kom allerede 1. april året etter.
I dag er det heller ikke her, særlige rester etter det «norske» industriforetaket.
Dommer, som James Denoon Reymert også ble, i sin tid utnevnt av den amerikanske President Cleveland, døde som pensjonist i Alhambra i Los Angeles i California den 25. mars 1896, han var da 75 år gammel.

Konklusjonen på det gamle avisutklippet må vel ut fra dette, sies å ha inneholdt svært mye riktig informasjon, foruten å tilby oss et godt norsk emigrasjonseventyr med svært så lokale tilhørigheter, samt mye dramatikk og heldigvis mye kjærlighet!!

KILDER;
Nordmændene i Amerika, av Martin Ulvestad, 1907.
Bygdebøker fra gamle Brunlanes kommune (nå Larvik kommune).
div. kirkebøker.
FREDRIKSVERN OG STAVERN, utgitt i Fredriksvern i 1926.
Jarlsberg og Laurvigs Amts Tidende
Beretning om den norske sjøkrigsskoles virksomhet 1817–1967, av K. Kvam.
Nasjonalbibliotekets fortelling om Fritz von Dardel og kronprins Karl;
”En reise i Norge sommeren 1856”.
Marinemuseet i Horten.
”Porsgrunns historie”, av Joh. N. Tønnessen
Utdrag fra passasjerlisten til «Washington» i 1843, fra Norway-Heritage lister.
“the Denoon Settlement”, av Agnes Posbrig.
James Denoon Reymert and the Norwegian Press, av Martin L. Reymert.
Phrenological Journal and Life Illustrated, februar 1872.
Arizona Ghost Towns.
1895 U. S. Atlas.
DIS Norge, takk for god hjelp med slektsforskingen!
Gunn Huglen, takk for mange nyttig innspill.

Helgeroa, ikke bare et sommerparadis

Det er så lett å forbinde det herlige tettstedet Helgeroa bare som et yrende sommerparadis for målbevisste turister. Men i denne lille “landsbyen” var det fullt liv hele året. Nåvel, ikke noe sommerrush kanskje, men her var omtrent alt hva et slikt lite sted skal ha.
Kanskje skal vi også kunne samle bilder og tekst også fra en utenom sommerstid. Vi har jo allerede en tråd som forteller om ferjelivet på havna i Helgeroa, så la oss holde det mest mulig utenfor hva annet vi kan finne her.
Jeg starter forsiktig med et bildet som stammer fra et postkort, jeg fikk låne av Tor Bjørvik. Her må vi tilbake til rundt 1905 og alt var ikke bare svart/hvitt den gang heller…
Men hva ser vi innenfor “billedrammen” her?