I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord larvik, turn

Når blei gatene og veiene i Larvik brulagte eller asfalterte?

Thor E E skriver i tråden om Steinane og Rønningen:

Da jeg vokste opp i Steingata 14 var det ikke asfalt eller fast dekke i noen av gatene på Rønningen.

Skal vi prøve å finne ut når noen gater i Larvik blei brulagte eller asfalterte? Brulegginga i hovedgatene som Storgata, Prinsegata og Nansetgata er sikkert gammal. Fra mi tid som brevbud på Torstrand på 50-tallet minnes jeg at gatene hadde fast dekke, antakelig asfalt, men fortauene hadde det ikke. Jeg sykla delvis på fortaua, og det var veldig tungt på sand. Bygdeveiene på Brunlanes og i Tjølling var grusveier til i alle fall langt ut på 50-tallet. Lågendalsveien var et gjørmehol og ofte uframkommelig i teleløsinga. Altså, når kom de faste veidekkene?

Larviksrussen 1964

I romjula kom jeg over noen gamle negativer i svart-hvitt fra et russetog som etter plakatene å dømme er fra 1964. Som vi ser er noen av bildene fra Prinsegata,Torget og på vei mot Bøkeskogen, mens musikantene på siste bildet er kanskje fotografert på Nanset? Av en eller annen grunn var folk fra Kjose ofte skyteskiver for “humoren” i russetoga.

Jeg håper at det går å kjenne igjen noen av medlemmene 1964-årgangen av Larviksrussen. Fotoapparatet som jeg brukte viste seg å ha tydelige linsefeil, og på den tida kjøpte jeg svart-hvit film som jeg spola opp sjøl og framkalte i tank på badet. Det førte til endel feil på negativene, men det får bare være slik det er.

Helgevolds cadillac 1952

Harry Helgevold (driver av gamle farris bad) møtte Kong Olav på VIP parkeringen på Ullevoll under en fotballfinale (var visst i 1956 eller 1957). Kongen kjørte sin cadillac 1951. Kong Olav gikk rundt bilen til Helgevold og sa til sin privatsjåfør at han ikke kunne forstå at noen kunne ha finere bil en kongen. En journalist snappet opp dette og lagde den gang en story på det. Noen som har noe andre historier rundt bilen til Helgevold. Cadillac Z-230 (serie 62). Terje

Fotballklubben "Idun".

Øystein Nilsen: Fotballklubben Idun.
En gang i 2009 var det en som etterlyste en fotballklubb på Langestrand som het ”Idun”. Jo da, den har eksistert, og her kommer det jeg husker om denne klubben, som hadde et kortvarig liv tidlig i 1950-årene. Det jeg skriver, er nesten utelukkende etter hukommelsen, så jeg håper at noen kan supplere og kommentere.
Helt til etter krigen var den østlige delen av Høysteinane kommunal søppelplass. Vi kalte den bare ”Dynga”. Gamle Karl Hansen i Brunlanesgata 5a, rundt 80 år og for lengst pensjonert, var en slags oppsynsmann der. Dynga var ikke særlig populær hos folk som bodde i nærheten – søpla førte med seg vond lukt og rotteplage. Da kommunen besluttet å legge ned søppelplassen, tok ”Langestrands nyttige selskap” initiativet til å få planert ut ”Dynga” og lage fotball-løkke der. Etter intenst dugnadsarbeid kunne vi guttunger ta banen i bruk. Jeg tror det må ha vært rundt 1950. Banen hadde ikke akkurat internasjonale mål, men var passe stor for 10-12-åringer.
Nå var jo fotballinteressen enorm i Larvik på den tida, Fram ble seriemestre i 1950, og Turn holdt på å bygge opp 1950-årenes storlag. Noen fikk den ideen at Langestrand burde ha sitt eget fortball-lag. Jeg tror Dolmar Kristiansen, som bodde øverst i Øvre Fritzøe-gate, var en av de fremste initiativtagerne. Det mente i hvert fall faren min, Anker Nilsen (heretter kalt Anker).
Anker hadde bak seg en fotballkarriere som back på Turns lag fra 1917 til 1927. Som de fleste andre i nabolaget likte han Dolmar, som hadde mange jern i ilden, blant annet var han en habil amatørmaler. Men det med eget fotball-lag likte ikke Anker! Han hevdet at Dolmar hadde en baktanke når han ivret så sterkt for fotballklubb på Langestrand. Som nevnt var Dolmar en godt likt kar, men han hadde én feil: han var Framtilhenger i en bydel der alle fotballinteresserte var Turn-patrioter! Og Anker hadde mistanke om at en av hensiktene med å få i stand en egen fotballklubb for sotingær, var å svekke rekrutteringa til Turn!
Men Idun ble stiftet, og nå ville de ha en bane med internasjonale mål. Jeg vet ikke hvem som finansierte arbeidet, men det meste ble vel gjort på dugnad. Jeg husker det ble brukt bulldozer til grovplaneringen. Fra åpningskampen ser jeg for meg laget komme løpende opp på banen. De hadde skiftet inne hos Nilsen, som drev kiosken som Åsta og Leif Hågan overtok seinere. Sønnene i huset, Birger og Sigmund, var på laget, trur jeg. Husker jeg ikke feil, var draktene svarte og hvite. Et annet bilde, fra kamp eller trening: Det var ikke noe gjerde ned mot skråningen mot Helgeroaveien, og jeg ser for meg Jan Ramm som raser ned skråningen for å hente ballen.
Idun kan ikke ha hatt noe langt liv, for da ville jeg husket kampene og treningen. Men banen var der, og ble mye brukt til løkkefotball, selv om vi stort sett var for få der oppe til å få til to skikkelige lag. Så det ble stort sett å spille mot ett mål og ”tre corner er straffe”.
St. Hans var det et digert bål på banen, og vårt bål var helt sikkert større enn det på Mesterfjellet! Folk satt på pledd i Høysteinane med medbrakt mat og kaffe. Frelsesarmeen spilte, og noen blei fulle. Når varmen var gått ut noen dager seinere, var det fram med rivene og fjerne glass, madrassfjærer og annet metallskrot fra bålplassen.
Tilbake til ”Idun”. Navnet var ikke noe tilfeldig påfunn. Noen av de som sto bak, har visst at Idun var en av de tre viktige fotballklubbene i Larvik i årene etter 1900. De to andre var Turn og Fram. I 1904 ble Idun slått sammen med Turn. Eller kanskje vi kan si at det var omvendt? Idun hadde ”flere flinke og ivrige fotballspillere”, skriver Hein Meidel Hansen i Turns 50-års-jubileumsbok fra 1956, og ”Idun-navnet var så godt innarbeidet i byen at spillerne på Turns lag i mange år senere ble kalt Idun-guttene”.

Larvik gymnas 1978-1981

Dette er tredje del av trilogien om skolegangen min på Torstrand 1969-1981. Fersk rektor på Larvik gymnas var den sympatiske og milde Kolbjørn Riiser, sønn av sognepresten i Tanum kirke i Brunlanes. Broren var herredsagronom. Dessverre fikk han Parkinson og døde for en del år siden. Klasseforstander var nordlendingen Hallvard Larsen. Fersk fra studiene og kun 28 år. Vi hadde ham i norsk. Han hadde krusete hår og utstående øyne akkurat som komikeren Marty Feldman, så vi kalte ham “Marty”. Larsen var gift med ei jente fra Larvik og bodde i Strandgata 6. Det hadde seg slik at jeg fant noen bilder av Feldman i et ukeblad sammen med Julie Ege. I vår fantasi ble det til Hallvard Larsen med dama Julie Ege. Allerede på Mester’n begynte jeg å lage ei crazyhumoristisk “avis” i kladdebøkene med tittelen “Nesevisa”. På gymnaset skrev jeg den på maskin, ledaget av utklipte bilder fra ukeblader. Den inneholdt humoristiske ytringer om lærerne. Det var der bildene av Feldman og Julie Ege ble “publisert”.

Etter Larsen overtok vestlendingen, den aldrende Trygve Stokke, som norsklærer. Han var glad i spaserturer. Trygve Stokke var broren til Ivar Stokke, som drev Frenvik gård i Tjølling. Han kjente ikke igjen ansiktene på elevene. Noen ganger satt elever fra andre klasser på pultene. Han merket ikke forskjell. Han hadde en meget karakteristisk dialekt. Jeg hadde en klassekamerat som het Erik Ove Svendsen. I Stokkes munn ble det til “Eirik Åwwweeeee!”. Vi kunne velge mellom gammelnorsk og dialekter, men Stokke gav oss intet valg: Vi måtte ta gammelnorsk.

Stokke overtok også som klasseforestander etter nok en vestlending, Kjell Indrehus, som vi hadde i 2. gym. Han underviste i historie og var mannen til håndarbeidslærerinnen på Mester’n. Indrehus hadde vel hatt poliomyelitt, så han gikk med stokk.

Bakersønnen fra Oslo, Jon Strøm, hadde vi i fransk og tysk. Da det var sommer og relativt varmt i været, trakk vi unna gardinene og satte alle ovnene på fullt. Strøm likte nemlig ikke varme. Han kikket rundt seg og sa: “Så vamt det er her. Vi får ta undervisningen ute”. Det hadde selvsagt ikke vi noe imot.

I tegning hadde vi konditor Harald Ruud. En hyggelig eldre kar. Han tok oss med til Larvik Kunstforenings lokaler i Larvik Sjøfartsmuseum og på Tollerodden. Han sa at en kunne finne noe figurativt også i ikke-figurativ kunst. Elevene hans deltok også som scenearbeidere i gymnasets oppsetning av “Peer Gynt”. Jeg hadde én replikk, bak teppet. I scenen hvor Per talte ved mor Aases grav manglet vi et kistelokk. Jeg kom til å tenke på Knut Sletsjøe og spurte om han hadde ett vi kunne låne. Det hadde han. En medelev og jeg kjørte til Sletsjøe om kvelden. Folk kikka da de så to unge menn med et kistelokk bak i bilen. Etterfølgeren til Ruud var Kjell Ronald Hansen.

I geografi hadde vi Helge Fevang. Da han ble sint sa han: “Klapp igjen, nebbet” eller “Det er tungt her”. Han tok oss med på tur til Arøya, en virkelig perle. I naturfag hadde vi Karl Hellner. Han ble aldri sint, bare trist.

I tysk hadde vi foruten Strøm også Ausland og Lien. I engelsk hadde vi Thor Bigseth og Per Labori.

De ivrigste leserne av “Nesevisa” , Arne Edvardsen (sønn av en offiser i Stavern. Arne ble selv militær) og Petter Kalmo Hansen ble mine viktigste støttespillere når det gjaldt å oppføre en russerevy. Etter den andre verdenskrig hadde det bare blitt arrangert en revy én gang tidligere, i 1976, og vi hadde ingenting å gå ut i fra. Jeg skrev en rekke sangtekster, hadde idé til opplegget (første del med musikalske minner, andre del med aktuelle ting) og skrev sketsjen “To løse fugler”. Jeg hadde Muppet Show i tankene, så tittelen ble “The Russet Show” med Kermit og Miss Piggy i sentrale roller. Selv var jeg “Dean Martin” med parykk. “The Golddiggers” (Elin Killi, May-Britt Rognlien, Elin Ulriksen, Inger Schiøler og Henny-Mari Trøen) var mine kordamer. Jeg var også Benny Andersson i ABBA og spilte på et lite lekepiano….

Premieren nærmet seg og vi hadde verken regissør, medmanusforfatter eller arrangør/orkesterleder. Noen tipset meg om læreren Sven Børge Haugberg fra Sandefjord, men han var opptatt. Han anbefalte meg å kontakte en annen sandefjording, daværende kontorsjef i Larvik kommune, Torkel Hasle. Han sa ja.

Ole Morten Rønning var elev på Larvik gymnas. Faren hans, Ole Hans, hadde skrevet tekstene til og regissert Husmorrevyene i Stavern. Han hadde også hatt ansvaret for russerevyen i 1976. Rønning sa ja. Det var viktig for ham at skuespillerne ikke snakket “Chat Noir-dialekt”. Hans humor og min humor passet utmerket godt sammen. Han skrev de fleste sketsjene og noen ekstra sangtekster. Problemet var at ingen hadde sunget offentlig før. Torkel Hasle og revyorkesteret hadde spilt inn “playback” på kassetter som ble delt ut til aktørene. De fikk liksom ikke melodiene til å stemme. De trodde melodilinjene var slik man hørte dem med sang, men slik var det ikke. Jeg husker Torkel Hasle var der med sin lille sønn, da vi skulle framføre sangene. “Det tar ikke lang tid”, sa han til veslekaren. Det var det det gjorde, men sønnen var tålmodig og snill. Vi kunne ikke en eneste sang. Hasle ble ikke blid. “Dere får én sjanse”, sa han, “hvis ikke dere lærer sangene i løpet av kvelden, er det slutt fra min side”. Det gikk bra. “Suksess”, sto det i Nybrott.

Russetoget på sin side er vel ett av de svakeste.

På Larvik gymnas var jeg også redaksjonssekretær i avisa “Helgenen”, hvor Geir Askløw var redaktør, Terje Klevstuhl Nilsen var vitsemaker m.m. og trønderen Ole Inge Lundereng var fotograf. Senere kom det ei jente med, men jeg husker dessverre ikke hva hun het.

De tre årene på Mesterfjellet skole var en herlig tid, men de var ikke så dårlige de tre årene på Larvik gymnas heller.

"Gjenkjennelig lokalhistorie" (anmeldelse av Svend E. Hansen)

Når «vanlige folk» skriver erindringer, blir det gjenkjennelig for de fleste, skriver ØPs Svend Einar Hansen i sin anmeldelse av boken “Munter oppvekst med freske fraspark”.

Kanskje er det hemmeligheten bak suksessen for bokserien «Mitt kjære Larvik». Nå kan vi glede oss over nok et bind.

«Munter oppvekst med freske fraspark» er tittelen på det sjette bindet i den lokalhistoriske serien. Den rommer barndoms- og oppveksthistorier fra redaktøren Dagfinn W. Ellefsen selv og 11 medforfattere. De forteller livlig om oppvekst både midt i byen, Nanset, Kvelde, Østre Halsen, Løve og Tjøllingvollen.

De 12 forfatterne har forskjellig bakgrunn og forskjellige erfaringer, men etterlater et klart felles inntrykk av en oppvekst preget av trygghet og vennskap, med vilkår og utfordringer helt forskjellig fra det som møter dagens barn og unge. Mimring, ja vel, men samtidig gir de verdifull lokalhistorisk informasjon både om skoleforhold, tidens leker og fritidssysler, «kriger» grendelag imellom, løkkefotball, ski og skøyter, om spennende hendelser i krig og fred som har etset seg inn i barnesinnene, og ikke minst om datidens sosiale kår. Det kunne være trangt og økonomisk vanskelig for mange – noen hadde knapt til «smør på brødet» – men felles skjebne ga også solidaritet og varme som sveiset små lokalsamfunn, bydeler og grendelag sammen på en måte som i noen grad er et savn i våre dager.

Bokredaktør Dagfinn W. Ellefsen har lyktes med å samle bidragsytere med tilstrekkelig spredning både i alder og bakgrunn. Vi får høre om skolehverdag med jenter og gutter atskilt, om entusiastisk «koksplukking» på Torstrand, om overveldende bilinteresse, om villagriser og høner, vi nikker gjenkjennende til folkekjære representanter for den stedlige politimakten, og får lese om den viltre jentungen Anette Bøes minner om blant annet sine første fraspark i barndommens skiløyper, for å nevne et lite knippe temaer fra boken.

Forfatterne som har gitt sine bidrag er, foruten Dagfinn W. Ellefsen, Aage Sletsjøe, Jan Einar Bredal, Bjørn-Tore Sandbrekkene, Anette Bøe, Jan Eilert Gabrielsen, Torstein Skaara, Idar Ekenes Gjertsen, Åsta Herland, Inger-Helene Hansen, Arild Lund og Steffen Johanssen. Sammen har de gitt et varmt minnesbilde som blir stående som viktig lokal hverdagshistorie. Og med den stadig økende interessen for lokalhistorie som man har kunnet registrere de senere årene, burde boken i denne julegavetid ha potensial til å nå ut til riktig mange lesere.

Svend E. Hansen

Stilebog tilhørende Sigvard Sohlberg!

Kunne ha skrevet litt om dette i, Hva har du i skuffen?, for det var slik den dukket fram – Stileboka til Sigvard Sohlberg. Boka kom i vårt hus sammen med mange andre gamle greier ifm en auksjon i et hus på Lilletorvet. Slik jeg husker det var dette en dødsboauksjon som gikk over to dager. Auksjonen fant sted for noe mindre enn 35 år sida (1975?). Når jeg åpner denne boka er den ikke full av norskstiler, men tegninger. Det kan vel være en 8 – 10 stykker og alle har motiver fra sydligere egne. De er nesten alle datert og signert S Sohlberg. Tegningene er gjort mellom 1871 og 1873 og er tegnet med blyant. De har imidlertid holdt seg godt. De har vel vært beskyttet av omslaget til den gamle stilebogen i nesten 140 år – ikke dårlig!
Det hadde vært morsomt om noen kjente til hva Sigvard Sohlberg gjorde med livet sitt – kanskje ble han kunstner? Han hadde ihvertfall gode tegneferdigheter. Hos oss ligger boka blant bruksanvisninger for klokker som skal stilles enten fram eller tilbake. Jeg tenkte at hvis det er noen fjerne slektninger som har glede av tegningen kan de hentes i Steinane – i bytte mot et bilde av Sigvard Sohlberg i LINF – da selvfølgelig!

Klikk på bildene for stor størrelse!

skatter og avgifter....

Dette er nok for gammelt i tid, men jeg måtte dra på smilebåndet. I dag som det klages over skatter og avgifter,leser jeg i Larviks Historie bind I, frem til 1814…..I 1711 kom luksusskatten paa parykker,karjoler,lystbaater o.s.v.
De var flinke disse Oberinspektörene…….helt apropo bare…

Gamle småbåthavner i Larviksdistriktet

Jeg skreiv dette i ei sone som det nå er liten aktivitet i. Derfor kopierte jeg innlegget og bruker det som utgangspunkt for en tråd om småbåthavner i gamle Larvik og det som den gang da var omegnskommunene.

I 1973 kjøpte jeg meg ei KB-snekke med 10 Hk Sabb motor. Jeg hadde ikke båtplass, men brukte prinsippet at den som har klave, får også ku. Etter å ha kjørt båten fra Kristiansand til Larvik, så la jeg båten på Skottebrygga, uten lov sjølsagt. Det var ingen blivende plass, så neste stopp var ytterst ved steinmoloen på Risøya i Stavern, igjen uten lov. Det var mye pass og mange som var lite fornøyd med å ha snekka mi der. Så fikk jeg hjelp av en kamerat som hadde jobb med å undersøke styrken på betongblokker. Vi samla sammen betongblokker, kjetting, tau og blåse og dro til Seilerhytta i Viksfjord med kano på slep. På øyemål fant vi en plass i passe avstand fra andre bøyer, og dumpa betong og kjetting. Der lå båten greitt med betongen djupt i mudderet, men snekka var ikke sjøllensende og jeg måtte bruke kano ut for å pumpe hver gang det kom en skvett regn. Jeg hadde ikke opplagsplass på land, så om høsten kjørte jeg snekka til Brevikstrømmen og la den i Øyakanalen om vinteren. Det var kraftig isgang der, men plasten tåler det utrulige. Et år var det problem med å komme rundt Rakke i et par måneder, og så la jeg snekka på en gjesteplass i Helgeroa. Etter ei tid fikk jeg fast plass ytterst på flytebrygga midt i havna. Havnesjefen var en av yrkesfiskerne i Helgeroa, en kraftig kar. Han fiska etter makrell med garn tidlig i sesongen. Jeg brukte å kjøre snekka til Brevik før vinteren kom, men ett år rakk jeg det ikke. Båten blei liggende og frøys inne i båthavna. Jeg målte opp til 90 cm is rundt båten, men noen skade blei det ikke. Turen til Brevik var gjerne etter at isen hadde lagt seg delvis, med siksakkjøring mellom isflaka. Det var før det kom skipslei utafor Helgeroa mot Porsgrunn slik at fjorden frøys helt igjen, uten råk i perioder. Da måtte også skoleungane fra øyene bo i Helgeroa når skoleskyssen var innstilt.

Litt om snekka, som jeg fortsatt har og som er like god som tidligere.
bq. KB-snekka var bygd i Kristiansand ved Kristiansand båtindustri av båtbygger Roland som holdt til litt oppover Otra mellom Kvadraturen og Lundsida. Andre sommeren jeg hadde snekka kjørte jeg til Kristiansand for å få satt hytte på båten. Roland var trebåtbygger og snudde siste tresnekka si for å lage form til plaststøping. Den forma blei selt og ga opphav til en båt som blei kalt Fiskeren eller noe liknende i alle fall i Grenland. Den var “klinkbygd” under vannlinja og måtte ha mye ballast. Roland endra si egen form til å bli glatt og flatere akter. Båten blei bygd i turutgaven med stor hytte og var 22 fot lang. Fiskebåtutgaven hadde lita fiskehytte og fiskekum tvers over båten, slik som den jeg fortsatt har. Fabrikkmerket er blått med K og B og en propell mellom. Det ville være rart om det ikke fortsatt finnes noen i Larviksområdet. Roland har lagt ned båtbygginga for flere år sida, men han hadde også en 18-19 fot utgave av KB-snekka med sterkere motor.
-
Jeg kjøpte altså snekka brukt. Båten min gikk som fiskebåt i Lillesand kommune og var eid av en fisker Gåvardsen i Brekkestø. Han fiska hummer og satte på to digre eikelister for å slippe fendere. Gummilista har djupe søkk etter tauverket til teinene.

Hvor hadde/har du båten din i Larviksdistriktet?

Larviks 275 års jubileum i 1946

Vet ikke om det er skrevet noe om dette i forumet, men har i alle fall lyst til å ta med et bilde fra jubileumsfeiringen på Torget. Se hvor flott Thirudgården er pyntet!

Foto: Ludwigsen