I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord larvik, turn

Radiominner

Den 2. september 1985 hadde Radio Larvik sin første sending fra Radio ØPs lokaler i Brannvaktsgata. Radio ØP hadde debutert dagen før med en sportssending med bl.a. læreren Ivar Hovland bak mikrofonen. Det var styreleder Olav Bruun-Trulsen og ansvarlig redaktør Per Michaelsen som ønsket lytterne velkommen klokken 17.00. Neste program var “Barnetimen med Tante Gudrun fra Metodistkirken” (Gudrun Korstvedt-Olsen). Daværende ordfører i Larvik, Gunnar Jensen, presenterte sine yndlingssanger i et halvtime langt program. Jeg tok opp en del av åpningssendingen på kassett.

Noen av medlemmene i bandet “Drama” laget hørespillet “Huset på Malmøya”.

Jeg deltok etterhvert som innringer i spørreprogrammene til Per Michaelsen og Kari Melø/Mette Steinsholt Schau samt på programmedarbeiderkurs i KUF-huset i Dr. Holms vei 4.-6. oktober 1985. 5. oktober gjorde jeg sammen med Kjell Borgen en rundspørring på Torget om folks syn på at bilene skulle ha lysene tent om dagen. 6. oktober, med Bjørn Aage Bredal og Morten Berthelsen som teknikere, tapet man mitt første egne program, “Nostalgoteket”, med “rykende uaktuelle låter” fra 50- og 60-tallet. Det ble sendt 16. oktober 1985.

Det var på denne tiden at A-ha toppet de amerikanske singlelistene med “Take on Me”. Jeg tenkte hvorfor ikke ta et intervju med et medlem av den norske gruppen som hadde gjort det best på de britiske singlelistene? Det var Titanic med instrumentalen “Sultana”. Den lå som best på en 5. plass i Storbrittania. Forgrunnsfiguren i det bandet var Kjell Asperud (“Kjaperud”). Gjennom litt “detektivarbeid” klarte jeg å spore ham opp. Intervjuet ble litt forsinket og ble gjort via telefon. Kjaperud skulle på jobb som disc jockey. I intervjuet avslørte han at han hadde vært i studio med to talentfulle søstre fra Stavern: søstrene Elstad Olsen. Det trigget min nysgjerrighet. Radio Rabalder hadde annonsert i avisen at de skulle ha sending fredager klokka 22.00, men de hadde skiftet sendedag til søndag kl. 20.00. Bjørn Aage Bredal og jeg hadde tidligere laget et mer eller mindre improvisert program én fredag. Jeg foreslo at vi skulle lage et program med de to søstrene fredagen etter, tror jeg det var. Jeg klarte å spore dem opp og ringte dem på telefon. De ville stille opp på intervju og fant fram noen demokassetter. Morten Berthelsen, Bjørn Aage Bredal og jeg hentet dem i bil. Intervjuet ble skrevet av meg i løpet av bilturen fra Stavern til Larvik.

Neste intervju ble med Nora Brockstedt. Hun skulle opptre i Larvik og hadde tatt inn på Hotell Wassilioff. Jeg ringte henne og spurte om hun var interessert. Det var hun. Intervjuet ble skrevet av meg i kantina på Larvik Gymnas, hvor jeg leste til Forberedende. Bjørn Aage Bredal, Carl Petter Thomsen og eg hentet henne i bil. Programmet ble tapet. Planen var å sende det i Thomsens nattprogram, “Radio Night Club”, noen dager senere. Problemet var at jeg ikke hadde noen sanger med Nora. Jeg tok kontakt med en diskograf jeg kjente i Oslo, Vidar Vanberg. Han sendte meg en kassett med flere sanger, hovedsakelig jazz, da det var Nora som jazzsangerinne jeg ville fokusere på. Jeg etterlyste også plater med Nora via Byrunden. Og på døra til studio dagen etter hadde Janke Mürer klistret opp “Er du glad i meg enda, Karl-Johan”/“Søndag”. Ei Brunlanes-dame bidro også med en single. Opptaket med Nora Brockstedt ble avspilt i “Radio Night Club”, men vi lot som om det var direktesending". Lytteren Roar Olsen ringte inn og ville snakke med Nora, men da sa vi som sant var at hun hadde reist tilbake til Oslo. Da intervjuet var ferdig ble Nora overrakt en blomsterbukett, innkjøpt av min mor. Hun sa: “Hvordan kunne dere vite at dette var mine yndlingsblomster?”. Jeg svarte: “Vi har våre metoder”. Per Michaelsen var meget fornøyd med intervjuet. Han syntes det hadde en spesiell stemning og det ble sendt i reprise.

Jens Book-Jenssen skulle opptre på Halsen IFs klubbhytte. Vidar Vanberg ba meg om å kontakte Tor Sannerud, ansatt i NRK, for å få overspilt sanger på kassett. Hvilke sanger skulle jeg spille? Jeg ble ambefalt å ringe Book’n selv. Han hadde hemmelig nummer, men arrangørene ga meg det. Book’n ramset opp en lang liste. Sannerud spilte dem over på kassett. Med bærbar kassettopptaker bega jeg meg til Halsen IFs klubbhytte og intervjuet Jens Book-Jenssen. Men jeg ble nok litt for ivrig. Bookæn skulle nemlig spise ertesuppe og et par ganger under intervjuet nevnte han det, men jeg hørte ikke…. bare spurte videre…. Så beklager: Book’n fikk nok kald ertesuppe. Og hva verre er: Da jeg skulle overrekke ham blomsteroppsatsen falt den på gulvet og gikk i knas. Men det ordnet seg: Da Book’n hadde fødselsdag noen år senere sendte jeg ham en ny blomsteroppsats sammen med opptaket av intervjuet. Han ringte meg på morgenen samme dag som han hadde fødselsdag og takket for blomsteroppsatsen. Da ble jeg lykkelig.

“Nostalgoteket” fikk fast sendetid annenhver fredag. Jeg ble forespurt om å ha et program den andre fredagen. Det ble “Fredagskveld med Radio Larvik”. De to første programmene var jeg programleder med Tore Bergsagel, i det tredje var Kari Melø bisitter og resten – fram til 1987 – var jeg programleder og produsent alene. I de første programmene hadde jeg et fast tema: For 20 år siden. Jeg kikket i akutelle nyhetssaker fra 1965 og stilte spørsåmlet: Hva hendte senere? Blant de som ble intervjuet var en bussjåfør som sammen med familien sin hadde deltatt i spørreprogrammet “Treklang”, en yrkesskolelærer som hadde vunnet Helgenen-bilen på Vestfoldutstillingen, et eldre ektepar som feiret 20 års bryllupsdag i 1965 og Knut Haavik, utnevnt til leder for Larvik Unge Høyre i 1965. Jeg hadde også et intervju med en nybakt brud. Et annet innslag var Båndverkstedet, hvor amatører fra distriktet kunne sende inn musikalske opptak med seg selv. Hustruen til “den syngende politimann” Ove Jørgen Moen ringte inn. Det var bare det at han ikke hadde opptak… Jeg spurte musikkhandler og radiokollega Rolf Aarøe-Arnesen om jeg kunne låne et bærbart opptaksutstyr og gjøre opptak hjemme hos Moen. Men Rolf sa: “Det kan du gjøre i mitt lokale i Nansetgata”. Så en tidlig morgen befant Ove, hans kvinnelige akkompagnatør fra Sandefjord, Rolf og underetegnede seg i Rolfs musikkhandel i Nansetgata og spilte inn flere sanger samt noen melodier hvor Ove Jørgen spilte trekkspill. Jeg intervjuet ham i “Fredagskveld med Radio Larvik”.

Neste gjest i “Båndverkstedet” var Nina Halvorsen, datteren til Dagfinn Halvorsen. Hun HADDE opptak, men de var av dårlig kvalitet. Men hun hadde noen kassetter uten sang som var av god kvalitet. Jeg bestemte at Nina skulle spille inn sanger til disse kassettene med bakgrunnsmusikk i Radio ØPs studio. Vi hadde bare en halvtime til rådighet og rakk to sanger. Per Rønningen var tekniker. Det tredje var ett av Ninas egne opptak, men var ikke av så dårlig kvalitet allikevel. Nina vant sommeren 1986 en talentkonkurranse på Vestfoldutstillingen med Fredrik Friis som ansvarlig. Da hadde jeg et nesten timelangt intervju med Friis på forhånd og ett med Nina etter seieren. Det gjaldt å være så aktuell som mulig….

Sønnen til Rolf Aarøe Arnesen var også gjest i “Båndverkstedet”. Han spilte orgel….

Bandet “Lekestue” med nåværende håndballdommer Jan Thore Lauritzen som vokalist var også gjest i “Båndverkstedet”. De hadde gjort et opptak av “Møt meg i Stockholm”.

Telefonvakter for “Fredagskveld med Radio Larvik” var Rolf Islann, som etterhvert fikk avløsning av Trine Fjeldbo…

Ved nyttårstider 1985/1986 ble jeg dagansvarlig (kanalvert). Dagansvarlige det første året var bl.a. Olav Bruun Trulsen, Per Michaelsen, Einar Berntsen, Kjell Borgen, Maria Oddane, Rolf Aarøe Arnesen, Kari Melø, Mette Steinsholt Schau, Berit Pedersen, Anders Bruusgaard.

En kveld gikk et program ut. Per Michaelsen, som var dagansvarlig, tok med seg noen country-LP’er under armen. Han spurte om jeg ville bli med ham inn i studio og jeg takket ja. Dette countryprogrammet var visstnok populært blant guttane på brannstasjonen. Per ville gjerne gjenta dette. Neste countryprogram med Per og jeg ble annonsert på forhånd. Sangene var hentet fra min platesamling. Per fikk se at “Ramblin’ Rose” med Hank Snow sto på spillelisten, men den sto et stykke ned. Per ville så gjerne høre den, men det var ikke alle sangene vi ville rekke å få spilt innenfor den tilmålte spilletiden. Noe måtte gjøres. En kan merke at programmet gikk i et mye kjappere tempo etter Pers oppdagelse og han fikk høre “Ramblin’ Rose”. Dessverre ble det ikke flere countryprogrammer med Per og meg. Etter at han ble ordfører i Hedrum kommune 1. januar 1986 hadde han ikke tid til å lage programmer i Radio Larvik.

I 1986 var jeg produsent for programserien “Gjestekåsøren”, hvor jeg inviterte ulike personer fra distriktet til å komme med sine meninger. Disse var blant annet Karl Hellner, Hanna Marie Foldvik, Arne Jenssen, biskop Dagfinn Hauge, Odd Normann Hansen, Kåre Fresjarå, Henrik Knudsen, Anne Sofie Ørbæk, Ingeborg Wittersø Schanche, Gerd Granum, John Hansen, blårussformann Jarle Eskedal samt rødrussformann Anne Gjertsen, nå Anne Rygh Pedersen, forhenværende statssekretær og AP-politiker. Henrik Knudsen hadde jeg hadde et lengre intervju med om dyrs rettigheter og kåseriet hans inngikk opprinnelig som en del av dette innslaget.

Jeg gjorde også et intervju på dagtid med Ole Johnny Nymoen fra “Great Garlic Girls”. Det ble sendt i “Fredagskveld med Radio Larvik” kvelden før han skulle opptre i Melodi Grand Prix i Ketil Stokkans “Romeo”.

Sommeren 1986 lærte jeg meg mer eller mindre på egenhånd å bli tekniker, det gjorde programmet “Sommerradioen” mulig. Det var et program hvor jeg leste fra “Norge Rundt”-spaltene i diverse norske ukeblader og om merkverdigheter fra hele verden med passende musikk til. “Sommerradioen” ble en stor suksess. Folk satt som klistret foran radioapparatene. Noen ganger hadde jeg innslag med sanger på Larvikslista fra en bestemt dato på 1960-tallet og telefonintervjuer, bl.a. med Rolf Grongstad fra bandet “Maxi”, som da var ute med en ny kassett. Jeg intervjuet også en mengde personer i Larvik Nattby. Flere lørdager og søndager var Vegard Fredin medprogramleder for “Sommerradioen”. Da sommeren gikk over til høst endret progrmmet navn til “Middagsradioen”, men innholdet var det samme.

Sommeren 1986 arrangerte Larvik også Cutty Sark Tall Ships Race. Den britiske TV-stjernen Peter Gilmore, kjent fra rollen som kaptein James Onedin i serien “Onedin-linjen”, var også i Larvik. Jeg ringte resepsjonen på Grand Hotel og sa at jeg ville snakke med Peter Gilmore. Det fikk jeg og jeg spurte ham om han skulle ha noe for intervjuet. “50 kroner til et veldedig formål”, var svaret. Radiokollega Eva Djuve (nå eier av Nanset Fotklinikk) og jeg gikk fra studio i Munken til Grand Hotell for å møte stjernen. Hun tok bilder av Gilmore og meg. Jeg tok ett bilde av Gilmore og Eva. Jeg hadde fått tak i kjenningsmelodien fra TV-serien, “Spartacus”, og hadde et intervju med Gilmore på direkten.

1986 var jeg medlem av nyhetsredaksjonen i Radio Larvik og var bl.a. ankermann i “Lørdagsmagasinet”, hvor jeg blant annet hadde et kåseri om våre da tre okkuperte naboland Estland, Latvia og Litauen samt et intervju med den ungarske flyktningen Sandor Jakucs.

Jeg laget også et program fra én av øvelsene til Larvik Teaterforenings revy “Som pælær på ei snor” og intervjuet bl.a. Knut Sletsjøe og Carl Robert Henie. Intervjuene ble ledsaget av innslag fra numrene.

1987 var min første “radiokarriere” over. Jeg bestemte meg for å skrive diskografien “Fra Carl Hagman til Pico Pico”….

Hovedbyen

Roy Olsen har oppretta denne tråden om det som vi i “mi tid” alltid kalte Hovedbyen, ikke Larvik sentrum. De flotte bildene til Roy av folk og bygninger bringer fram minner og mange kommentarer. Det er litt tvil om avgrensinga av Hovedbyen. Jeg oppfatta Hovedbyen som en bydel på lik linje med Torstrand, Langestrand, Byskogen og Nanset, som riktignok lå i Hedrum. Da blir det ulike strøk i hovedbyen som Bøkelia, Jegersborg og Steinane, Karlsrorønningen og kanskje Feyerrønningen, Bryggene og Storgata og Prinsegata. At Torvet og Lilletorvet lå i Hovedbyen var ingen i tvil om. Centrumgården ligger midt i Prinsegata. Kanske går det å si at de som gikk på Romberggata skole bodde i Hovedbyen.

Ulf

Hus i Sigurds gate ved rutebilstasjonen. Våren 1976.

Bilnummer

En populær hobby som guttunge var å skrive ned bilnumre og bilmerker. Satt på trappa til Rakel Hetty Hansen og skreiv. Jeg vet ikke om noen fremdeles gjør det.

En noe spesiell hobby jeg hadde var å “registrere” avskilta biler. Det vil si å legge merke til hvor de sto. Besøkte ofte bilkirkegårder, blant annet på Hovland.

Typiske Larviksord og -uttrykk! Del nr. 3

Det er gledelig stor deltaking i diskusjonene om ord og uttrykk, og det har ført til at vår sikkerhetskopierer Janke vil ha en ny del med samme emnet. Det gjelder å ta vare på vårt verdifulle innsamla materiale for ettertida. Også om hundre, to hundre eller tre hundre år skal det være mulig å finne ut hvordan Larviksmålet var hos oss amatører. Arne Kjell Foldvik har skrivi ei bok om emnet, og der får vi ekspertisen sitt syn på saka. Tråden som Otto starta er en av de mest suksessrike i Linf sin korte historie.

Du finner lenke til Typiske Larviksord og -uttrykk! Del 2 på det utheva området i denne teksten.

Larvik havn

Jeg kom over dette bildet fra 1952-54 av Larvik havn, eller det vi gutta fra innlandet (Nanset) bare kalte “Brygga”.
Har du stoff om havner “for store båtær” i Stavern, Tjølling eller Brunlanes, opprett en ny tråd for hver havn. Trenger du hjelp, spør en av vertene.

Vi bør i alle fall ha en tråd for Kanalkaia og en for Stavern Havn.

Jeg er ikke sikker på om jeg kan huske den krana som står på Østre Brygge. Jeg kjenner igjen den første Petter’n, men kjenner noen de andre båtane eller andre detaljer på bildet?

Gamle tobakksfabrikken i Håkonsgate - T. M. Nielsens tobakksfabrikk

Hei alle sammen!! Håper noen kan hjelpe meg med litt informasjon. Jeg leiter etter noe historie om den gamle tobakksfabrikken i Håkonsgate, og det eneste jeg finner er at Nielsen eide den ifra 1930 tallet, og at Tiedemann overtok i 1960 åra..
Jeg skal legge ut en geocache der tenkte jeg, og det hadde vært fint med litt info om stedet.

Romberggata Skole, Larviks kommunale Skole

Det har egentlig ikke vært skrevet mye om Romberggata Skole i Larvik i nær fortid. Mange er det av byens barn som har tilbrakt sine første skoleår på denne skolen.
Historien bak denne, kan vel i korte trekk fortelles slik;
Larviks første skoleinspektør, Nils Peter Severin Farstad hadde blitt ansatt i 1877. Blant hans første stor oppgaver var å få bygget en ny og tidsmessig god skole. Hard arbeid fra hans side lå sikkert bak, da bystyret den 22. juni 1883 blesluttet å gå til innkjøp av skipper Rombergs eiendom og “et lite stykke” av fru Arentz tomt. Samtidig ble det bestemt å legge til et lite stykke av hagen som tilhørte Festiviteten.
Etter at man hadde bevilget de nødvendige pengene, kom byggingen i gang i 1884. Da byggearbeidene var sluttført i 1886, ble skolen tatt i bruk. Den offisielle åpningen var den 27. april 1886.
I følge Larviks Historie hadde skolen 18 klasserom, gymnastikksal, lærerværelser og til og med pedellbolig. Meningen var at den skulle gi plass til barn i byens vestre bydel, samt Langestrand. Byggekostnadene skal ha beløpet seg til rundt 103.000 kroner.
(På bildet fra postkortet fra før 1910, som er vedlagt under her, ser vi at skolen er benevnt som
Larviks komunale Skole,
skrevet med “en M” !)

Posten i Larvik, likt og ulikt rundt posten i Larvik og litt om menneskene i virksomheten. Samlet av Jan Einar Bredal

Det norske postverket ble opprettet 1. mai 1647. Hvor mange postkontorer som ble med fra starten av er noe uklart, men i 1660 var det 13 byer som er benevnt med kontor, deriblant LARVIK. Man antar likevel at Larvik var med fra begynnelsen. LAURVIG som byen het den gangen, ble kjøpstad i 1671. Også i ”Forklaringen til Pontoppidans kart 1785” er stedet benevnt postkontor.
Den første postmesteren i byen vet vi ikke navnet på, ei heller hvor han holdt til. I en kongelig resolusjon av 9. august 1650 er Larvik tatt med ved kunngjøringen av portotakster til byer og tettsteder i Norge. I folketellingen i 1665 kommer det frem at Larvik hadde postmester ansatt i kongelig tjeneste. Noe senere, i 1683, het han GREGER MADSEN. Theodorius Andersen er nevnt som postmester fra 16?? Til 1717.
I oversikten over portotakster fra 1743 er både Laurvig, Tønsberg og Kongsberg oppført.

KARTERING
Postkontorene var på den tiden plassert i ett eller to rom i huset hvor derværende postmester til en hver tid bodde. Når posten ankom, ble den låste postsekken, som var laget av lær, åpnet. Posten til stedet ble sortert ut og kvittert for på det medfølgende fraktdokumentet. Dette ble benevnt som ”kart” Nye brev som skulle sendes videre, ble påført ”kartet” og låst ned i postsekken.

Brev datert LAURVIG 24.4.1808. SENSURERT med sort lakksegl “Laurvig Notaria Seic” som foreskrevet for utenlandsbrev under Napoleonskrigene og påskrevet sensur “Laurvig 16,-” på forsiden. Brevet er sendt til Bordeaux med linjestepl. “DAN.p.HAMOURG 17.MAI 1808”. (Bilde utlånt fra Skanfil, auksjon 150, 2006)

Postmesteren laget et eget kart over mottatt post, som ble slått opp på postkontoret, det kunne være i gangen eller rett ved utgangsdøren. På den måten kunne borgerne selv komme å se om det var kommet post til dem. Dette medførte selvfølgelig at alle kunne se hvem som hadde fått post, og ryktene om det spredde seg naturlig nok raskt. Linjene på kartet ble nummerert og brevet som var ført opp på kartet som nummer 1, fikk derfor på ført ”karteringsnummer” 1, linje 2 fikk nummer 2 osv.

POSTRYTTERNE
hadde en fast rute som de skulle følge. Framdriften mellom Christiania og Laurvig var beregnet til ca 1 mil i timen. Det var kun de store byene som til å begynne med hadde postkontor. Men underveis var det noen få mindre steder hvor det var behov for å få levert eller sendt brev. Postsekken ble derfor utstyrt med en utvendig ulåst lomme med klapp, slik at denne posten kunne behandles underveis. På passende steder på hovedruten ble det derfor valgt ut en person som hadde myndighet til å legge i og ta ut post. Denne personen ble kalt for POSTÅPNER. Posten som ble behandlet på denne måten ble ikke kartert før postrytteren ankom nærmeste postanstalt.
Postruten fra Christiania til Laurvig fulgte hovedsakelig ”Ra-ryggen” gjennom Vestfold. Fra Bragenes (Drammen) gikk ruten via Holmestrand til Tønsberg, Sandefjord derimot ble ikke besøkt på 1850-tallet og tidligere. I 1837 ble det foreslått av Sandefjords borgerrepresentanter at postruten, Vestlandsruten; som den ble kalt på den tiden, skulle bli lagt innom Sandefjord og at det ble opprettet et postkontor der. Dette ble avslått av departementet da man mente postgangen videre ville bli betydelig forsinket ! Som erstatning mente departementet at ladestedet som hadde ca 700 innbyggere burde ha et poståpneri og man var også villige til å opprette en bi-postrute til Hundstock (som ligger litt nord for Haukerød) for statens regning. På Haukerød var det en viktig og godt besøkt skysstasjon. Posten der ble tatt hånd om av en ”poståpner”, før rytteren igjen satte fart mot Laurvig.
Etter hvert som postmengden økte ble det tatt i bruk vogn i tillegg til hesten. Neste stopp etter Haukerød var Ammundrød, her var det igjen tid for å bytte til uthvilte hester. Det fortelles at spesielt barn kunne finne postkjørerne svært skremmende og fryktinngytende. Ikke bare bar de en revolver ved sin side, men om vinteren så de enorme ut, når de kom farende iført sine skrubbeskinnspelser. Det fortelles også at de vørte ingenting på sin ferd med posten, og ved ankomst til skyss-stasjonen skulle det, svært velfortjent ifølge mange, stå en dram ferdig til dem, når de var inne å noterte klokkeslettet de hadde passert på.
Med seg hadde postkjørerne, som ofte var gamle militære, en unggutt fra siste skyss-stasjon. Disse unge brakte løshestene tilbake til utlånsstedet. Lånet av hestene ble rundt 1880 betalt med 2 mark for mila (for dette kunne man kjøpe en 5 – 6 brød !).

KJØRETID
Postkjørerne brakte med seg en bok, som ble kalt postmemorialen. I denne skrev postmesterne og poståpnerne ned postens ankomst og avgangstider. En gjennomgang av disse memorialene så tidlig som høsten 1738 viste at framdriften lå langt tilbake i forhold til det Generalpostamtet hadde forlangt. Postbøndene hadde fått beregnet en reisetid pr mil på halvannen time eller mindre om veiene var gode. Den nevnte memorialen viser at på de 9 1/2 milene fra Bragenes (Drammen) til Laurvig brukte postkjørerne omtrent 30 timer.
Disse forsinkelsene som førte til den lange reisetiden gjorde at det ble utarbeidet nye retningslinjer for postbøndene. Forbedringene gjorde seg etter hvert gjeldende og det fortelles at i 1815 tok det omtrent 6 1/2 time å kjøre ”et lass” postsekker fra Tønsberg til Laurvig.
Skiftet av postkjørere foregikk først på Oserød i Skjee etter omtrent en mil, deretter på Haukerød ( og fra tid til annen på Bjørnum og Hundstokk ) før skiftene kom på Ammundrød og til sist Faret. Av disse var det egentlig bare Faret som lå i Hedrum kommune. Ammundrød hørte til Tjølling, selv om det lå helt opp mot Hedrumgrensen oppe på toppen av raryggen.

POSTMENGDE
I 1806 ble det fra Laurvig sendt 12009 brev (fra Tønsberg; 13026). Fordeles dette pr. innbygger, blir det ca. 5 avsendte brev pr år i Laurvig, mens i Tønsberg med sitt på den tiden lavere folketall, hadde hele 8,4 brev! 42 år senere, i 1848, hadde postmengden øket til 29115 brev. Men folketallet hadde også øket, så pr innbygger var det ca. 5,9 brev pr. år. Laurvig var i 1848 den sjette største byen i Norge, når det gjelder antall postforsendelser!
Postverkets statistikker fra 18- og 1900-tallet viser klart at det ble skrevet flere brev i tettstedene enn i de sprettbygde strøk. Dette var sikkert tilfelle i forholdet mellom Larvik og kommunene Hedrum, Tjølling og Brunlanes også på den tiden. Dette utjevnet seg betydelig ut over på 1900- tallet.
I 1880 kom det etter påtrykk fra Finansdepartementet forslag om å øke brevportoen, da postverkets resultater viste underskudd. I diskusjonen som fulgte skal statsråd Jacob Sverdrup ha uttalt at det…” var uheldig med forhøyelse i dette øyeblikk da det norske folk så å si lærer å skrive (med referanse til skoleloven som ble innført i 1876). Før har det mest – når man skal si sannheten – kun skrevet bokstaver; nå lærer det å skrive sammenhengende, det vil si: å kunne uttrykke sine tanker skriftlig. ”Forslaget om portoøkning falt”, og Sverdrups tanker viste seg ganske snart å stemme. Den sendte brevmengden økte nærmest hvert eneste år etter dette.

ÅPNINGSTIDER
I en Bekiendtgiørelse af 1823 står det å lese at ;…….som Følge heraf skulde Brever indleveres paa Post-Contorerne saaledes:……..
I LAURVIG :
til Østlandet, Søndag og Onsdag Kl 5-7 Eftermiddag
til Vestlandet, samt til Udlandet over Frederiksværn
Tirsdag og Fredag Kl 5-7 Eftermiddag.

*VIKTIGE ”BEGIVENHETER”. *
Vanligvis ankom postrytterne til byen på en fast dag, senere faste dager, og folk strømmet til postanstalten for å bivåne ”skuespillet”. Det er ikke vanskelig å forstå at postrytterne også ble en særdeles viktig informasjonskanal med nyheter fra verden utenfor. Siste nytt ble snappet opp hos ivrige tilskuere og deretter spredd videre til andre ”uvitende”! Byens beste borgere sendte nok oftest en betrodd tjener ut på dette viktige oppdraget, velstående foretningsmenn en av sine kontorfunksjonærer, mens atter andre synes det var viktig å hente posten selv.

”SELVFINANSIERT”
Postkontorene ble til å begynne med drevet som selvstendige, selvfinansierte enheter. Dette betydde at postmesteren, som kun fikk en relativt liten gasje av kongen, selv måtte finansiere driften av kontoret. Han måtte selv holde kontor lokaler og om han hadde ansatte, så ble disse betalt fra postmesterens egen lomme. Portotakstene var i mange år lagt opp til at avsender betalte for forsendelsen den første halve veien, mens mottager måtte stå for den siste halve fraktveien. Siste portodel ble altså et ”oppkrav”. Som kompensasjon for arbeidet med å kreve inn denne siste portoandelen og føre brevet opp på kartet, beregnet postmesteren seg et
”karteringsgebyr”. Avsenderen måtte også betale et innleverings- og utleveringsgebyr. Om brevet ble brakt ut til kunden, noe som etter hvert ble vanlig pga plassmangel på postkontorene, kom bærepenger i tillegg. En grov omregning til nåtiden, viser at portoen på begynnelsen av 1800-tallet, var 12-14 ganger høyere enn i dag.
Den til en hver tid gjeldende Postlov, ble stadig revidert. Kravet fra samfunnet om reduserte portoutgifter, gjenspeiler seg derfor i forandringene i lovene. Innleverings- og utleveringsgebyrene, skrive og veiepenger ble fjernet i 1848. I 1871 forsvant bærepengene, som ble sett på som svært urimelige. Mange nektet å ta imot ”uønsket” post, som for eksempel reklame, prislister, korsbånd etc. Andre gebyrer sto også for fall, og etter hvert kom utviklingen dit vi er i dag.

POSTMESTER MED GJELD
Etter hvert, når avisene kom og disse kunne settes i abonnement, var det postmesterne selv som sto ansvarlige overfor utgiver at abonnementet ble betalt. Dette beløpet måtte han så igjen kreve inn fra abonnenten, i tillegg til porto og fordelingsavgiften. Det var ikke annerledes den gang enn det er nå, noen var ikke flinke til å betale, enten grunnen nå var gjerrighet eller vanskelig økonomi, derfor hendte det ikke sjelden at postmesterne kom i stor gjeld til avisutgiverne. I 1822, da Christian Ludvig Pind var postmester i Laurvig, ble Laurvig Postcontoir pålagt av departementet å betale utgiveren av ”Rigstidende” sin gjeld på 102 spd. 80 sk. – Det aner meg at Pind etter dette pålegget, gikk mye hardere ut med sine fordringer mot enkelte borgere av Laurvig-by !

VINTERPOSTEN
”En stor begivenhet i byen var det, naar vinterposten kom kjørende overland fra Øvre Nanset. Den varslet sin ankomst med lange hornsignaler, som blev gjentat fra gate til gate, saa man kunde høre den lang tid før den passerte og lang tid efter.
Postføreren saa helt martialsk (krigersk) ut, klædt i svær pels og med pistolbelte om livet, bandolær til sabel over brystet og signalhorn ved siden.
Posten var gjerne fordelt paa to sterke langslæder og blev opbevart i store lærsækker, forsynt med jernstængsler og svære laaser. Det var nok nødvendig paa den tid at sette seg i respekt, for det var ikke altid saa sikkert paa landeveien.”
Slik beskrev Michael Leegaard vinterpostens ankomst til Larvik mellom 1865 og 75, altså lenge før jernbanens tid, i ”Vestfoldminne” i 1927.

JERNBANEN
Selv om jernbanen, som brakte med seg sine postekspeditører allerede fra starten i 1881 og hadde blitt tildelt det fine navnet Vestbanernes Postexpedition, kom posten til Larvik fra Kristiania fortsatt med dampskip i noen år til. Men den 25. september 1884 leser jeg i Amtstidende ; ….” De hyppige Forsinkelser, især foranledigede ved Taage i Kristianiafjorden, vil derved undgaaes, og den indtraadte Forandring maa derfor ansees som en Forbedring i Postforsendelsen. ”
I tillegg fikk man nå flere ankomster om dagen. Jernbanen var heller ikke så lett påvirkelig av uvær, tåke og tilfrossede fjorder. Turene fra hovedstaden til Larvik med tog, tok også mye kortere tid enn man hittil var vant med fra dampbåtene. Gjennomsnittsfarten på toget var ca 40 km/t mellom Drammen og Skien.
Likevel viser det seg at så sent som i 1896 ble sommerposten sendt fra Kristiania med dampskip i ruten Kristiania – Bergen (fra 1. mars). Vanligvis, med unntak av enkelte dager med mye tåke, ankom dampskipsruten 4 timer tidligere (ca kl 0500) til Larvik enn det toget gjorde på den tiden. Enkelte abonnenter finner likevel denne ordningen helt uakseptabel og klager i et leserbrev i Amtstidende.
Vinterposten ble sendt til Moss, derfra med båt til Horten og videre til Larvik med jernbanen. Denne forsendelsesmåten, ble det i klagen påstått, førte til at posten ankom Larvik tidligere enn når den ble sendt med båt, noe postkontorets ledelse avviser dagen etter.

Det var stadig småkrangel i avisene om postgangen i distriktet. Her er et eksempel fra Amtstidende i 1886 og vissnok en “mangel” på kundeinformasjon.

POSTKASSER
De første postkassene i Norge ble introdusert omtrent samtidig som enhetsportoen og frimerkene ble innført i 1855. Folk hadde plutselig ikke det samme behovet for å gå inn på postkontoret som før. Frimerkene kunne kjøpes på forhånd og kunne dermed påsettes brevet som på en enkel måte kunne legges i en postkasse. Disse svarte postkassene var vanligvis hengt opp på veggen på postanstalten. Derfor måtte folk dit i alle fall.
Behovet for en større tilgengelighet økte i takt med økningen av postmengden I Larvik var det i postmester Johan Henrik Paaske`s virketid, de første innsamlingsbrevkassene ble plassert og tatt i bruk rundt i Larvik by. Dette skjedde i første halvdel av 1880-årene. Først ble det satt opp 3 postkasser; en hos Lodes på Langestrand, en hos L. Augestad på Torstrand, og den siste ble satt opp hos N. C. Nielsen i Kongegaten. Etter hvert som bruken av disse økte ble det satt opp flere. Men dette tilbudet førte jo med seg at man måtte ta ut folk eller ansette nye for å dra rundt å tømme kassene, ”kassetømmere”.
Dessverre har Larvik opplevd flere bybranner. En av disse startet søndag den 27. januar 1884. Den forferdelige brannen tok med seg hele 67 / 68 gårder i området mellom Torget og Kongensgate. Gårdenes assuranseverdie var på over en million kroner etter den tids penger.
Også Posten ble en smule berørt av den katastrofale ”Ildebranden” . I Amtstidene i slutten av januar 1884, har postmester Johan Henrik Paaske rykket inn en annonse; …Til Underretning for dem, der maate have lagt Breve i Postkassen ved Blikkenslager Christensen i Tidsrummet fra Søndag Form Kl. 11 til Mandag Morgen meddeles, at Kassen med dens Indhold er ødelagt ved den Stedet overgaaende Ildebrann. – Laurvig, 28de Januar 1884.
Etter den mer enn 7 timer lange intense brannen, som enten hadde blitt forårsaket av uforsiktig omgang med parafin eller gnister fra en pipe, ble opprydningen umiddelbart satt i gang. Livet begynte så smått å komme tilbake til det normale for mange. Allerede den 11. mars setter postmester Paaske inn en ny annonse;…….Fra 12te ds er der uthængt Post-Brevkasse paa Hjørnet af Kjøbmand Todsens Hus i Kongensgade. Tømming af denne Kasse som for de øvrige i Byen Kl 11, 3 og 6 ½. Søn- og Helligdage 8 ½ Morgen. Laurvig 11. mars 1884
Artig å merke seg at postkassene i byen ble tømt hele 3 ganger daglig på den tiden!
Etter bybrannen var ikke byens befolkning helt fornøyd med plasseringen av den erstattede brevkassen i ”Nybyen”. Man ville ha en postkasse plassert på et mer sentralt sted. Etter en meningsutveksling i avisen, ser vi i Amtstidende at postmesteren informerer (18/12-1885) at nå er det satt opp en brevkasse på hjørnet av Torget og Prinsensgate.

NYE LOKALER
Larvik Postkontor flyttet den 4. oktober 1885 inn i nye lokaler på Storgaten. Gården ble eid av J. W. Falch. Om dette kan vi lese i avertissement i Amtstidende dagen før.
LOKALBREVE, EN BESPARELSE
Selv om portoen hadde blitt redusert kraftig utover på 1800-tallet, mente man at befordring av brever innenfor ” byområde ” måtte reduseres ennå mer. Et tungtveiende argument var at kort og brever kun ble sortert en gang, mens det ellers ofte måtte igjennom flere sorteringer, ja, kanskje også fraktes både med tog og båt for å komme rette mottager i hende. I flere byer var det blitt innført privat by-post, i konkurranse med posten.
I Larvik ble det fra 1. mars 1886 innført en begrenset befordring av lokalbrev i byen. Om dette står det å lese i ”Cirkulære fra Poststyrelsen” nr 4 den 2. mars 1886; ….” Fra 1 d. M. Befordres der indtil Videre ved Postvæsenets Foranstaltning Lokalbreve inden Laurvigs Postkontors Brevombæringsdistrikt. ”
Portoutgiftene for dette tilbudet var noe redusert i forhold til ”riksportoen”. Allerede den 19. februar hadde postmester Johan Henrik Paaske rykket inn en informasjonsannonse i Amtstidende med følgende innhold;….Efter Poststyrelsens Bestemmelse kunne fra 1ste Marts førstk. Lokalbreve besørges ombragte inden Laurvigs Postkontors Ombæringsdistrikt samtidig med Ombæring af Breve fra andre Stede.
Portoen for Lokalbreve er efter Lov af 18de Mai 1876:
…………………………………… forudbetalt ubetalt
For Breve af Vægt indtil 100 Gram…. 5 øre 10 øre
” ” ” ” over 100 Gram indtil 500 Gram….10 øre 20øre
For Lokalbreve gjælder ingen Portofrihed.
Lokalbreve kunne enten indbringes paa Postkontoret eller nedlægges i Postkasserne, der tømmes Kl. 11 Form. og Kl. 3 samt 61/2 Eftm.
De om aftenen i Postkasserne forefundne Lokalbreve blive dog først ombragte med den, den følgende Morgen udbragte Post.

Et enkeltvektig brev (15 gram, og fra 1906 20 gram) kostet 10 øre sendt som riksporto, men innenfor byen ble den redusert til 5 øre. Forsendelsen av et kort ble nå 3 øre, mot 5 øre til resten av landet.

(Pga flere portoforandringer opp gjennom årene, finnes det avvik fra denne ”Sammenligningen”.) Lokalportoordningen ble endelig opphevet fra 1. oktober 1946, etter å ha vært opphevet og så gjeninnført flere ganger mellom 1917 og 1946.

SIGNETSTEMPLER
Etter Gyldenløves storhetstid, ble det norske postvesen forsømt under fellesskapet med Danmark. Dette til tross for driften av det ” Norske Postcontoir ” i København, som skulle foreta post til Norge. Krigen mot Sverige og tapet av de ”svenske” landområdene mot Skagerak førte til at posten ikke lenger kunne fraktes landeveien gjennom Sverige, men måtte gå sjøveien. Som nødhjelp ble det i 1808/09 opprettet ” Norske Post Expeditions Contoir ” i Laurvig og Frederiksværn. Disse ble i den anledning utstyrt med postsignet.

Et unikt brev avsendt fra Laurvig frankert med hele Kong Oscar serien av frimerker. Brevet er både stemplet med 4-rings nummerstempel 172 og stedsstempelet som blir benevnt son 48A, ettersom det ble tatt i bruk i 1848 og det er gravert med en ANTIKVA skrifttype.

POSTSTEDSTEMPLER,
svært lik de vi kjenner i dag, ble først tatt i bruk i Christiania i 1845. I 1848 fikk Laurvig sitt første stempel. Dette var et stort; ca 23,5 m/m i diameter, 1-rings stempel med store antikva bokstaver og tall. Avtrykk av dette er kjent i sort, blå og grønnlig blå farger. Norge hadde fått sine første frimerker, som skulle taes i bruk fra 1. januar 1855.
Av en eller annen grunn ble ikke disse poststedstemplene funnet brukbare til å annullere frimerker med. Derfor ble det sendt ut til de ca. 60 postkontorene som hadde fått tildelt stempel, et nytt såkalt rist-stempel til å bruke på frimerkene. Det stempelet som Laurvig ble tildelt, hadde 12 streker. Bruken ble for de fleste postkontorene ganske kortvarig, for allerede 26. januar 1856 ble de offisielt inndratt.
Som erstatning ble det produsert og utsendt 3-rings nummerstempler fra slutten av juli 1856. Nummerstempelet skulle i følge sirkulære avstemples på frimerket, men det skulle også avslåes et avtrykk av stedsstempelet på konvolutten. Laurvig hadde blitt tildelt nummer 172. Om dette stempelet har gått i stykker på noe vis eller blitt borte vites ikke, men det finnes levert 2 stk 3-rings nummerstempler i Laurvig. Det første med litt større tall enn det nye.
Poststyrelsen har antagelig funnet ut ganske snart, at denne bruksmåten ikke har fungert slik som forventet, for allerede den 29. september 1856 forlangte poststyrelsen at stemplene skulle returneres. Likevel virker det som om bruken av nummerstempelet ikke opphørte umiddelbart fra Laurvig Postkontor, men stempelet kan ha blitt oppbevart ”i en skuff” som ett reservestempel. Det finnes nemlig kjente avtrykk av nummerstempel 172 også på 1860-tallet. I Postverkets arkiver finnes det så vidt vites, ingen informasjon om at det er sendt ut til bruk på annen postanstalt.
Også andre postkontorer unnlot å etterkomme returanmodningen, sikkert av forskjellige grunner, og om vi tar det lille postkontoret ”Laurdal i Jarlsberg Amt” (nåværende Svarstad), benyttet de sitt nummerstempel 170 helt fram til navneforandringen til Svarstad i 1874.
Et nytt og litt mindre 1-ringsstempel ble tildelt Laurvig i 1858 (benevnt som 58a).

Totalt er det brukt 6 forskjellige poststedstempler med teksten LAURVIG, i tillegg til ett 12 streks riststempel og 2 forskjellige nummerstempler 172. Bilder og bruken av disse er nøye omtalt i Larvik Frimerkeklubbs jubileumstidskrift i 1978.

Bildet viser en meget sjeldent utagget 4 skill Oscar frimerke brukt i Laurvig i 1862

Noen som husker denne bilen? Z-279

Hei alle sammen! Jeg setter nå i stand en bil med lang historie i min familie (og Larvik). Bilen det er snakk om er en 1938 Pontiac med nr. Z-279, kjøpt ny på A.N. Funnemark av Ole Ingvald Pedersen (Larvik symaskin i Kongegata 22). Ole var min farfars onkel, og min farfar brukte denne bilen mye, faren min (f.1948) vokste opp i bilen og hadde den siden som ungdomsbil. Hadde vært artig å høre om noen husker bilen og kanskje har et bilde av bilen?

Larvik kommunale sykehus 100 år i 2011.

Det vi kjenner som Larvik Sykehus kan i år (2011) se tilbake på 100 års virksomhet. I denne tråden har jeg et ønske om å få i stand et historisk tilbakeblikk på denne, byens så viktige helseinstitusjon. Men først litt …
Forhistorie
Byen vår kan egentlig se tilbake på en lang historisk “tur” sett i helseøyemed. Vissnok skal vi helt tilbake fra 1795 ha hatt en kombinert sykehus og arresthus vest på Storgata, i dagens nummer 52. “Sutteriet” ble dette kalt i sin tid. Noen særs god medikamentell behandling, sett med våre øyne, ble det nok ikke tilbudt byens borgere der. Men på den andre siden, lite hadde man å sammenligne med og mindre hadde man hatt tidligere.
“Sutteriet” skal ha fungert fram til 1839 eller der omkring. Da skal det ha blitt bygget et kombinert aldershjem (les gamlehjem/fattighus) og sykestue i Dronningensgate. Dette lå mellom det noen fortsatt i dag husker som Framhaldsskolen og fengselet.
Gamlehjemmet og Epidemilasarettet
Men årene skulle komme til å vise et større behov for et skikkelig sykehus og planer ble allerede diskutert utover i 1870-årene. Man innså at forholdene i sykestua i Dronningensgate var mildt sagt meget elendige, og en dårlig kombinasjon med “syke gamle”.
Tiden ville det imidlertid slik at det ble bestemt å bygge et epidemilasarett i 1884-85. Dette kom til å få sin plass utenfor den tids bykjerne, nemlig på “Løkka” eller “Mindeløkka”, som området også ble kalt. Dette er i praksis den samme tomten som sykehuset i dag besitter. Her skal det ha vært plass til 20 senger og fullt utbygget beløp seg til rundt 21 000 av datidens kroner.
Riktignok hadde man i 1895 bevilget penger til “operasjonstue” på Gamlehjemmet. Her var det i tillegg 3 rom for de syke. Men forholdene var altså så dårlige at folk nektet å la seg legge inn og mange lå heller hjemme. Noen forlangte å bli sendt til andre byer og svært ofte til Rikshospitalet, som naturlig nok hadde et godt rykte. Antagelig var det kun de bedrestilte i byen som kunne komme med slike “krav”!
For å vise hvor dårlig stilt man var nede på “Gamlehjemmet”, viser jeg til følgende beskrivelse;—"Høsten 1905 måtte sinnsyke og “høist frugtsommelige kvinder, der bragtes ind fra gaden”, plasseres ved siden av nylig opererte pasienter; og på mannstuen måtte man ta inn pasienter med koldbrann og stivkrampe ved siden av en nettopp operert øyenpasient, som da i huj og hast måtte fjernes. Det hendte også at husville omstreifere måtte anbriges for natten på fellessal i sykeavdelingen"!
Mot et moderne sykehus
De uholdbare forholdene fortsatte ennå noen år. Det hadde gjennom mange år vært avsatt en del kroner til et nytt sykehus, men det var først utover rundt 1907-08 at det ble mer fart i planene. Bylæge Kristoffer Lundevall ble bedt av formannen i Larvik Lægeforening, Christian F. Bonnevie, om å legge fram et nytt forslag for kommunestyret. Så smått vedtok kommunestyret å beregne et sykehus for 20 pasienter. To rom skulle ha 5 senger, 2 andre ville få 3 senger, ett rom 2 og man avsatte 2 enerom. Selvfølgelig skulle det bli bygget opersjonstue og det ble avsatt rom for røntgenutstyr, kontorer etc etc.
Under en anbudsrunde kom det inn flere anbud (vissnok 6 stk) og etter noen vurderinger kom kommunestyret fram til at Oscar Sletholds anbud på grunnarbeider ble antatt, mens Arnesen & Ebelin skulle sette opp selve bygget.
Byggearbeidene ble startet februar 1910 og sykehuset sto ferdig i august 1911. Den offisielle åpningen var søndag den 20.august 1911 klokka 1200. Larvik hadde med dette fått sitt eget moderne sykehus. Envidere fortelles det at bygningen lå i stor hage på rundt 3 mål. Denne “haven” ble inngjerdet mot gaten “ved Jernstakit”, en gave fra en anonym privatperson og med plankegjerde mot lasarettet nordenfor og det ubebygde området på baksiden.

Det var “stor ståhei” under åpningen som ble foretatt av administrerende direktør for sykehuset Dr. Christian F. Bonnevie, med ett par hundre spente tilskuere og inviterte “nøkkelpersoner”. Taler ble holdt og mange lovord ble gitt. “Gid det nye smukke Sykehuset må bli et av Byens Kjælebarn”, var en av hilsenene. En annen kom fra Sogneprest Mossin på slutten av hans tale; “at Bygningen måtte fyldes med den rette Aand, slik at Huset blir et Guds Hus og Himmelens Port” !!