I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Skillingsvise fra Larvik av Olai Mathiessen

Melodi: Nu er det længe siden
Jeg gjætte mors ku.
(samme melodi som for En Vise Om Sandefjords Brand)

Hvem kan vel forud vide,
hvad der saa snart kan ske?
Jo, det kan Gud i himlen
og intet menneske. –
Den ene dagen glæde,
den næste dagen sorg,
saa er jo skjæbnens veie
i hytte som borg.

Den ene time er du
fornøiet i dit hus
den næste kan det hænde
det ligger alt i grus.
Og efter alt det kjære,
som du i hjemmet har
der er ei mer tilbage,
og du staar næsten bar.

Et mægtigt rædsels budskap
den 1ste juli lød
for Larviksfolkets øren
som et elektrisk stød:
At ilden gjæsted byen
og det med største magt;
thi stormen havde gaaet
med flammerne i pagt.

Da ilden blev bemerket,
var klokken over tre,
og signal blev da givet
til brandmandskaberne,
der strax til stedet ankom
med slanger og med seil.
Men ilden var saa voldsom,
at vandet rent slog feil.

Snart lød der over byen
tre dumpe kanonskud,
og alle brandmandskaper
da maate rykke ud.
Som mod en mægtig fjende
de rusted sig til kamp,
og uforfærdet stod de
i hede, røg og damp.

Men ild og storm er magter,
som ei saa let gir tabt;
og det saa længe ud til,
at byen var fortabt;
thi ilden hurtig bredta
sig baade øst og vest;
man havde rigtig faaet
en farlig sommergjæst!

Selv milevis fra byen
man kunde se den røg,
som hæved sig i luften
og henad jorden strøg.
Man skjønte, før det spurgtes,
at byen var i brand,
og budet snarlig bragtes
ud over by og land.

Da ilden havde herjet
i flere timer haardt,
og byens tapre mandskap
arbeidede saa saart,
da kom fra Fredriksværn
de tyve raske mænd.
Dampsprøiten med de førte
ad landeveien hen.

Det var en flok kadetter,
som udførte denne daad,
for den I har stor ære,
skjønt dragten den blev vaad.
I viste, at I kunde
mod ilden staa i kamp,
og at I ikke frygted
for varme, røg og damp.

Det øvrig’ kadetkorpset
med baaden “Kvik” kom til.
Hr. Seip dem kommanderte
til slukning af den ild,
som stedse mer grep om sig
og trued byen sterkt –
og visselig de gjorde
et rigtig mesterværk.

Hurra for de kadetter!
og for den raske daad,
som de saa vel udførte
paa komandanters raad!
Det skal ei hurtig glemmes,
men staa i mindet fast,
at de, som kun var fremmed,
de kom dog til i hast.

Saa henved klokken fire
den næste formiddag
man havde vundet seir
i det store, hede “slag”.
Man havde da arbeidet
saa haardt den hele nat;
nu fik man gaa til hvile,
mens vagter ud blev sat.

De brændte huses antal
blev hundre og halvfjerds
det maa jeg ogsaa sige
i disse mine vers.
Og tvende tusen mennesker
blev husvild paa en nat,
og de, som vare fattig,
i største nød kom brat.

Soldathjemmet i Stavern!

Nyvalgt formann i Fredriksvern Verfts Venner (Fvv), Kjell Bugge inviterte til medlemsmøte på Soldathjemmet i Stavern. I tillegg til en informasjon om foreningen var det lagt opp til en orientering
av de nye eierne av bygget. Det var kanskje det siste som trakk folk, uten forkleinelse for Fvv og det gode arbeidet som de utfører i Leiren.

Var ikke dette en del av kantina?

For oss som frekventerte Soldathjemmets kantine og etterpå gikk på kino var det spennende å bli
orientert om oppussing og vedlikeholdsarbeidet som nå pågår i Skråvika. Taket er lagt om og tettet, store deler av bygget er tilbakeført i den farve det originalt hadde. Råteskader blir utbedret og en har funnet fram de gamle vindusskoddene som blir pusset opp, utbedret eller en må lage noen ny. Helt utrolig hva en har fått til og alt med kommunal og/eller fylkeskommunal godkjennelse!

Den gamle kinosalen kan fort bli Staverns storstue!

For de av oss som valgte å bruke 25 % av daglønna for å se film var det naturlig nok kinosalen som vakte størst oppmerksomhet – tenk å bli tatt med tilbake 55 år i tid.

Stor takk til Fvv som inviterte og til eierne representert ved søstrene Kjersti Haugland og Christine Haugland Rahn som orienterte.

En knapp forteller... om bybrann, konfeksjon, hvalfangst og tobakk. Samlet av Jan Einar Bredal

En knapp forteller
Av Jan Einar Bredal

Rundt omkring i hus og hytter henger det minner fra gamle Larvik, på kommoder og bord står gjenstander som bringer fram historier om svunden tid. Selv husker jeg min mors store noe ustødige ”sikksakk” syskrin med ett eldorado av små gjenstander, oppsamlet gjennom flere tiår. Hva hundrevis av knapper i alle størrelser og former hadde vært brukt til eller skulle brukes til, fikk meg stadig til å undre, mens jeg som guttunge titt og ofte satt på gulvet for å sortere etter farge, størrelse eller glans.
Da jeg for noen uker siden, fikk ett brev fra min gode venn Arne From, inneholdende en messingknapp med beskjed å finne historien, trodde jeg knapt at han mente alvor. Tenk at jeg kunne ta så feil!

”Inngangsbilletten”, det var pregingen på knappen. ”P. F. BØRRESEN LAURVIG” skulle jeg snart få fram under lupen. Hvem var nå dette? Kunne jeg finne ut mer om ham? – Det var bare å sette i gang og historien skulle bli både spennende og svært dramatisk.
La meg skru klokken tilbake til Østre Halsen den 3. november i 1802. Denne dagen ble en liten gutt født og han fikk navnet Paul Fredrik Børresen. Nær knyttet til vann og hav, var det ikke unaturlig at han kom til å bli sjømann. Årene gikk og han ble vell gift med Maren Margrethe Rasmusdatter. Han er registrert som eier av huset ”Samhold” i Storgata 26 på Østre Halsen, innkjøpt for den nette sum av 280 spesidaler. Paul Fredrik Børresen ble med tiden også eier av skuta ”Hans Thorvald”, på hvilken han dessverre døde om bord i 1856.
Mellom årene 1831 og 1847 fikk ekteparet 8 barn, blant annet de 2 siste guttene Paul Fredrik og Carl Robert, som begge i ung alder flyttet inn til Larvik. Paul Fredrik begynte en manufaktur- og skredderforretning i Laurvig i 1868. Dette utviklet seg til å bli en veldrevet og et økonomisk vellykket foretagende. Foruten å levere varer fra egen produksjon, synes det som om det ble importert motevarer i stort omfang.

Paul Fredrik Børresen, som var født i født i Tjølling den 22. august 1843, giftet seg den 22. august 1878 med Eremine Jensine Sahlgaard (f 4.4. 1857). Hun var datter av byggmester ved Kongsberg Sølvværk, Andreas Sahlgaard.
En tid hadde han med seg sin bror Carl Robert Børresen som medarbeider. Broren ser ut til å ha trukket seg ut av firmaet, da han i desember 1876 åpnet sitt eget skredderverksted og manufakturhandel og senere i 1880, en kåpefabrikk. Også han drev med import av manufakturvarer. C. R. drev også sammen med P. F. et lite rederi og de hadde knyttet til seg noen agenturer. C. R. hadde rundt 1880 bygget opp en stor, flott 3-etasjes murgård i Kongegaden omtrent der hvor ”Creditbank/Ø.P.-bygget” lå i nyere tid (nr 18).
Begge brødrene var aktive da ”Laurvigs Interessentskab for Hvalfangst” ble dannet i 1881/82 og hvalbåten ”D/S Fiskeren” ble bestilt og satt i fangst fra basen på Svartnes ved Vardø på Finnmarkskysten året etter.

Dessverre skulle Paul Fredrik Børresens gård komme til å få bære med seg ett sørgelig minne. Den nå utslettede gården lå omtrent der hvor Kongegata 18 ligger i dag, ovenfor krysset til Brannvaktsgate. Det var nemlig i en bod/uthus i bakgården her, den tragisk og voldsomme bybrannen den 20. januar 1884 kom til å starte. C. R.`s ganske nye bygg, på hjørnet av Torggaden og Kongegaden, strøk også med under brannkatastrofen denne dagen. Brannen utviklet seg i voldsom fart og vinden, som det fortelles hadde storm i kastene, gjorde slukningsarbeidet meget vanskelig. Flammene spredde seg raskt fra hus til hus og snart lå 66 gårder og hus mer eller mindre i aske. Mye av bebyggelsen her var av byens mest verdifulle, slik som gårdene til P. F. og C. R. Børresen. Skadene beløp seg til formidable nesten en million kroner, etter datidens branntakst.
Etter den utslettende brannen, startet ganske umiddelbart ryddingen og gjenreisning i byen. P. F. Børresen kom raskt i gang og satt opp en anselig og tidsmessig murgård, det som nå er Kongensgate 14. Historien forteller dessverre videre at begge brødrenes kledeforetagende ble knekket av den økonomiske krisen som oppsto i 1886.
Historiebøkene skriver at Laurviks Tobaksfabrik flyttet i mars 1900 inn i gården. Her fikk fabrikken romslige lokaler til sin produksjon av skråtobakk, sigarer og røketobakk. Fabrikken hadde tidligere ligget i Jegersborggate 3. Jeg antar at P. F. Børresen også på ett eller annet sett har hatt tilhold i samme huset, siden hans ”reklamelogo” finnes på Kongensgate 14`s nordvestre side, så sent som i 1900.

C. R. Børresen gjenkjennes etter århundreskiftet som agent for ”Det Forendes Dampskibselskabs Skandinavien-Amerika Linje” og dens passasjeravdeling. Firmaet var også agent for den kjente ”Thingvallalinjen” fra 1889, inntil denne gikk inn i den foran nevnte. Dette er rederier som stadig dukker opp når utvandringen til Amerika skal leses.
Etter alt dette sitter jeg tilbake med om mulig enda flere spørsmål. Kanskje var det før bybrannen knapper av denne typen ble benyttet, … eller kanskje etter? Kanskje ble de eksklusivt importert fra England eller Tyskland til egen produksjon, for knappefabrikk som dette finner jeg ikke spor av i vår by,… eller kan knappen ha sittet på et importert plagg? Den fulle sannhet om knappen får vi vel dessverre aldri helt vite. Men messingknappen fikk så visst ”ett liv etter døden” og jammen kom det ikke litt Larvikshistorie kom fram med den, også.

Kilder;
Arne From
Gunn Huglen
Jarlsberg og Larviks Amts Tidende
Larvik og Omegns Industri og Næringsliv
Larviks Historie

Denne lille historien har tidligere vært trykket i boken “Mange Minner, Mye Moro”, bok nr 7 i serien “Mitt Kjære Larvik”.

roppestad gård

Min oldefar var Nils Sørensen Roppestad. Jeg vet litt om roppestad , men skulle gjerne visst mer. Er det noen som har noen bilder fra Roppestad 1800 – 1920?

Smia skal rives!

Nå er det vel like før den gamle smia ved jernbanen blir revet. Her på LINF har vi jo tradisjon for å dokumentere eldre bygninger som er rivningstrua. Det er vel derfor på sin plass at også denne smia blir gitt vår oppmerksomhet.

Jeg kjenner ikke til denne bedriftens historie, men at det ble spilt mye piano her, er vel heller tvilsomt!

Det sitter en imidlertid en kar oppe på Nanset som muligens kan hjelpe oss – eller hva sier du Jan Einar? Eller kanskje er det også andre som kjenner til dette gamle gule bygget og dets historie?

Foto:astridw

”Champagnedåpen” av Munken den 20. september 1921

Livet på Torstrand hadde gått sin gang denne sommeren i 1921. Rundt omkring i de fleste familier var det riktignok trangt økonomisk og arbeidsløsheten preget nok også denne bydelen. Men den gang hjalp man hverandre som best man kunne og samholdet var stort. Barna i Strandgata hadde lekt og badet, som seg hør og bør for årstiden. Lille Ruth, som hadde opplevd sin syvende sommer, hadde akkurat begynt i første klasse på Torstrand Skole.

Lille Ruth. Fra Jan Einar Bredal fotosamling.

Ryktene som Munkens ferdigstillelse og en storslagen innvielse, hadde selvfølgelig spredd seg til det lille huset i nummer 13. Storebror Einar, en lang, skoleflink gutt, hadde blitt lovet at han skulle få kjøpe seg billett til forestillingen. Yr av spenning over den store begivenheten borte i Storgata, ville lillesøsteren også være med. Men høylydte protester bølget fra storebror under det lave taket i stua i deres trygge hjem; - Du er altfor for liten til å bli med!

Storebror Einar. Fra Jan Einar Bredal fotosamling.

Ruth, som alltid var flink til å hjelpe mamma med husarbeidet, så sitt umiddelbare snitt til å legge inn en tungtveiende søknad. Poteter ble de neste dagene skrellet i rikelige mengder til familiens middager. Oppvasken deltok hun aller villigst med. Messinghåndtakene på dørene, messingnavnskiltet ved utgangsdøra og kobberkjeler og den slags, hadde vel ikke skint så flott siden siste jul. Ett par dager senere igjen la fram spørsmålet om å bli med til Munken. Mamma, Asta, ga snart etter for datterens planlagte press. Men selv under nye protester fra Einar, ble han kommandert til å gå til innkjøp av to billetter, da han endelig ruslet bortover for å fullføre handelen.

Munken, slik den så vakkert var pyntet på åpningsdagen den 20. September 1921. Bildet utlånt av Peter St. Lindholm.

Etter skoletid denne tirsdagen, ble lekser gjort unna i en fei. Mamma hadde funnet fram finstasen Ruth skulle ha på seg. Det var ikke uten stolthet at hun tok på seg den dyp vinrøde kjolen med det vaffelrutede bryststykket og knyttet den store sløyfen bak på ryggen. Men kanskje var hun aller, aller stoltest over å få lov til å ha på seg den ganske nye dobbelspente grønne velurkåpen sin. Akkurat da, gikk det opp for henne hvor meget takknemlig hun var for at faren drev et velrenommert skredderfirma. Begge barna var som man kan forstå, ferdig pyntet i god tid. Fortsatt synlig irritert over å måtte ha med seg sin lillesøster, langet Einar ut av gården og bortover Lille Strandgate mot Munken, med Ruth småspringende noen meter bak. Allerede i Dronningens gate så de folk ute i samme ærende. Utenfor kinematografen, som for dagen var dekorert med store prydblomster, bølgende gelandere og norske flagg, hadde folk begynt å stimle sammen, da barna ankom. Men med sine to billetter i hånden, var de heldigvis sikret plass. Spent fant de seg tilrette på hver sin klappstol, mens de granskende så seg omkring. Aldri hadde de skuet noe lignende. De så vakkert kunstmalte eventyrveggene, den enorme hvelvingen som formet taket høyt der oppe, det skrånende gulvet, klappstolene og scenen foran dem, alle inntrykkene tok nærmest pusten fra dem. Det var nesten slik at filmen som skulle komme, ikke lenger var høydepunket for deres besøk. Her var det bare å lene seg tilbake og drømme, drømme seg langt vekk i en fantastisk, endeløs eventyrverden.

Munken, åpningsannonse fra 15.9-1921.

Men snart spilte musikken opp en feiende flott ouverture og den høylytte praten fra publikum stilnet brått. Deretter ble det ble taler, mange og lange taler. Til å begynne med var det nok morsomt, men det dro ut, og drømmene hos den lille førsteklasse piken fra Torstrand, kunne ennå en stund fly fritt tilbake i fantasiens verden. Endelig var det offisielle programmet over og ble lyset slukket i den store salen. Portierene foran lerretet ble langsomt trukket tilside, som om det ble åpnet en enorm julegave. Spenningen i salen var til å ta og føle på. En film om hjembyen Larvik, var første framsyningen. Levende bilder flerret over lerretet på scenen og som i ett evigvarende, blinkende blitzregn, lyste salen opp. Publikum satt betatt med øynene som limt fast mot bildestrømmen foran dem. Men det hadde ikke gått svært mange minuttene før Ruth forsiktig nappet i erme til storebroren i klappsetet ved siden, og nesten lydløst fikk hun visket fram; - Einar, … jeg må på do! - Tyst med deg!, kom svaret, nesten like lydløst, men svært så bestemt.

Den syv somrer gamle piken forsøkte ennå en stund å konsentrere seg om filmen, før hun atter en gang så seg nødt til å pirke sidemannen i ermet.
– Jeg må så veldig tisse, Einar!.
Han ventet litt med å svare, Einar, før han lite medfølende og totalt uinteressert i hennes trengende, bemerket;
– Du får vente til du kommer hjem!
Den fullsatte salen virket plutselig uhyggelig skremmende på den lille piken. Begivenheten innenfor murbygningen maktet ikke lenger å holde grepet på Ruth. Trangen ble for stor og naturens gang var ikke til å unngå. I forlegenhet bare måtte hun gi etter. Trolig var det ingen som hørte den svake rislingen av hennes ”gylne væske” fra salens hittil uinnviede klappsete og ned på det nye gulvet, da hun underkastet seg det uunngåelige. Heldigvis var gulvet skrånende, så det dannet seg nok ikke noen dam ved hennes plass. Endelig, sekunder senere, kunne hun atter, betydelig lettet, virkelig nyte de siste aktene med de blafrende svart/hvite bildene om ”Jomfru Trofast”, på det hvite lerretet langt der framme i salen.

Jomfru Trofast. Kinoplakat. Utlån Janke Mürer.

Også hjemveien ble foretatt småspringende etter storebror. Han ville slett ikke spasere sammen med piken som fortsatt bar tydelig preg av å være gjennomvåt der bak. I ettertid kunne hun ikke annet enn å smile av, at det var hun som faktisk hadde gitt Munken dens første ”Champagnedåp”. Og det på selveste åpningsforestillingen

OSCARS GATE

Oscars gate, selv med en beliggenhet midt i byen, er nok dette en av sentrumsgatene som folk ikke kjenner navnet på. Gata er jo ikke så veldig lang, der den går i god stigning fra Torget og opp til Bøkeskogen.
Gjennom årene har det vært en god del handelsvirksomhet i gata, men det er ikke så ofte vi ser fotografier derfra.,
På dette kartutklippet fra omkring 1927, er det lett å få øye på gata.

og slik så den ut omkring 1905, sett fra Torvet og oppover mot Bøkeskogen.

Helt øverst i bakken på høyre side, lå Oscars gate 4. Huset er forlengst borte. Men heldigvis har vi fått låne et bilde av Jan Tore Moholt.

Z-2267, en amerikansk ”Diamond T” 1936 modell i Hvarnes dype skoger.

Z-2267,
en amerikansk ”Diamond T” 1936 modell i Hvarnes dype skoger.

Samlet av Jan Einar Bredal

Noen ganger forteller et bilde mer enn 1000 ord, sies det. Andre ganger trengs det 1000 ord for å beskrive et bilde.
Bilen på dette gamle fotografiet hadde blitt registrert i Larvik den 28. august 1936 og det er med en viss usikkerhet at jeg påstår den ble levert av bilforretningen B. Bjørgulfson Automobilforretning i Nansetveien 102. Bjørgulfson var ”Diamond T” forhandler før krigen og leverte flere av disse ”lastebilenes Cadillac”, som de ofte ble kalt, men vi kjenner også flere kjøretøyer levert som busser.
Jeg finner vognmann Øivind Wendel i Nedre Tverrgate 4 i Larvik som bilens første eier. Dette var en lastebil som var 6,90 meter lang og 1,99 meter bred. Chassisnummeret var ”207341”. Akselavstanden var på den tids formidable 4,17 meter og nyttelasten var satt til 2550 kg.. Motoren, med nummeret ”S.S.563023”, var en 6 sylindret bensinmotor som yddet mellom ”68 og 80 hk”. Motoren hadde stempler med en diameter på 3 3/8” og slaglengden var 4 ¼”. Bensintanken rommet 125 liter. Kjøpesummen var notert til 7000 kroner. Den 27. desember ble den videresolgt og kjøpt av Hølens Sag & Høvleri i ”gamle” Tjølling kommune. Det var sikkert her rutebileier Andreas Skaatan i Hvarnes i ”gamle” Hedrum kommune, noen kilometer nord for Larvik, ”kom i kontakt” med bilen. Transportbehov medførte at han overtok som eier den 31. august 1942.
Trolig har Skaatan allerede på dette tidspunktet sett for seg bruk av bilen til transport av tømmer. Med de store restriksjonene det hadde blitt på kjøp av drivstoff etter utbruddet av andre verdenskrig, søkte Skaatan umiddelbart før overtagelsen av kjøretøyet, om å få gå til innkjøp av vedfyrt generator. Tillatelsen ble gitt den 20. august 1942 og generatoren ble montert bare dager senere, den 3. september. – Vedknottgeneratorer var da allerede et vanlig syn på veiene våre. Det hadde gått over 2 år siden Larvik Automobilforretning A/S, som den gang holdt til i Haraldsgate 6, hadde montert byens første generator på en av lastebilene til gigantfirmaet Treschow Fritzøe A/S. Senere, i august 1944 var det registrert så mange som 260 av de ”vedfyrte” kjøretøyene i Larvik, derav var 170 lastebiler og 23 busser. Men, mange av disse var ute av drift og kunne ikke repareres, meddelte Larvik Dagblad den gang.

Generatorannonse fra Larvik Automobilforretning A/S i ØP 11.oktober 1941.

Behovet for å frakte tømmer i større lengder ut fra skogene, førte til at Skaatan ble innvilget bruk av tilhenger til lastebilen. Han gikk til anskaffelse av en selvstyrende henger, levert fra Brødr. Isachsen i Larvik. Så vidt jeg kan forstå av gamle papirer, fikk denne hengeren registreringsnummeret Z-1933. Samtidig, den 27. april 1943, ble det gitt dispensasjon fra gjeldene regler om akseltrykk på de heller dårlige veiene i distriktet.
På det litt ”rustne” fotografiet ser vi så vidt toppen av den store generatorkjelen, som var montert bak førerhusets høyre side, og tilleggsradiatoren for kjølingen er plassert foran grillen på bilen, mellom de store lyktene. Det kan se ut som om generatoren med sitt utstyr og rammeanordninger for å holde tømmeret, har øket bilens driftsvekt uten last fra ca 2270 kilo til godt og vel 2900 kilo. Skaatan hadde også montert bredere dekk foran, enn det bilen originalt hadde blitt levert med. Den var registret med enkle hjul bak, men på fotografiet ser det faktisk ut til at Skaatan har montert tvillinghjul for å redusere trykket mot det svært varierende veiunderlaget. De opprinnelige dimensjonene var 7,00×20 foran og 9,00×20 bak.

DETTE ER TØMMERBILEN TIL ANDREAS SKAATAN, Z-2267.

Egentlig hadde bilen en 6-sylindret sideventilert bensinmotor på ”68 – 80 hk”, men med generatordrift ga den kun rundt fattige 30 hestekrefters effekt. Dette var altfor lite til å frakte et stort lass tømmer på bakkete og smale skogsveier. Derfor var det blitt montert en ekstra girkasse fra en Buick personbil, … etter bilens originale kasse. Den ekstra girspaken som da fulgte fra denne, fikk sin kronglete plass nesten under førersetet. Ved bruk av begge girkassene fikk man ut noe ekstra effekt. (Ved f. eks. å sette begge girkassene i revers, fikk man en del ekstra kraft til å dra de tunge tømmerlassene opp de bratteste bakkene!) Svært spesielt var denne girkassekombinasjonen å kjøre, for den bakre kassen måtte settes i ønsket gir før kjøringen startet, for til denne var det ingen clutch! Jeg undrer meg på om dette ”byggverket” også kunne være en av Brødr. Isachsens mange genistreker??
Dersom sjåføren skulle ønske å bytte gir, måtte han stoppe på nytt, og så velge nytt gir, før han kjørte videre! Systemet var så sinnrikt laget, men samtidig i følge Andreas Skaatans sønn, Rolf, ”helt umulig å forklare for oss moderne mennesker”. Dette måtte bare prøves, har jeg fått høre! Turene ned til Larvik gikk nesten ikke raskere enn ”med hest”.
Generatoren gikk best på ”oreknott”, fortalte en annen sønn, Arvid Skaatan. Oretrærne var kuttet i Hvarnes skoger og ble tørket svært godt, før de ble kappet i rette lengder, ca. 60 mm lange og 50-60 mm i tverrsnitt var best. Knotten ble oftest pakket i 50 kilos papirsekker. Skaatan minnes at denne prosessen ble fortatt på ”Enge-saga” i Hvarnes. De måtte ha med seg minst 3 sekker på en tur fra Hvarnes til Larvik og opp igjen! All tørr ved kunne i prinsippet benyttes, men f. eks. furu ble frarådet da den innholdt mye tjære, og tetnet motor og anlegg.
Som vi ser av bildet har bilen ennå ikke fått påmontert lesseapparat. Brødr. Isachsen skal vissnok ikke ha fått et slikt produkt ferdig før på slutten av 1942 eller 43. Men så snart firmaet kunne levere nyvinningen, ble dette montert på Skaatans bil. Prototypen på dette lesseapparatet hadde en trommel og to wirere, kunne Rolf Skaatan fortelle for lenge siden. Men med et slikt system hadde tømmeret lett for å komme skjevt opp på bilen, roten først og deretter toppen. Brødr. Isachsens kreativitet stoppet ikke produktutviklingen med dette forsøket. Snart hadde de utviklet en ny type, med 2 tromler og uavhengig styring av disse! Dette nye systemet skulle Skaatan og mange andre tømmerkjørere få stor glede av i årene som kom. Tømmerbehandlingen på bil, ble heretter mye lettere.
Sjåføren i denne ”skogens Diamond T” på ”vårt” fotografi, var Johan Skaatan, mens oppe på tømmerlasset sitter Arvid Skaatan og kammeraten Magne Askelia. Fotografen som trolig i 1942 foreviget familiens ”Diamond T” og tømmerlasset, var Rolf Skaatan. Dessverre hadde original bildet blitt liggende i ei lomme eller ei lommebok over lang tid. Her hadde det fått betydelige sprekkskader. Noen av disse skadene er forsøkt rettet på det viste bildet.
Lastebilen ble ikke i Andreas Skaatans eie lenger enn til 11. desember 1944. Da ble den kjøpt av en annen Hvarnes mann, nemlig Hans Hvaara. Krigen skulle heldigvis til slutt ende, drivstoff restriksjonene ble så smått opphevet og jeg finner at bilen den 25. oktober 1945 igjen ble registrert for bensindrift. Generatoren og dens utstyr ble nok avmontert etter dette, blant annet for å spare vekt og vedlikehold. Dessverre vet jeg ikke hva som videre skjedde med den gamle tømmerbilen. Men jeg husker fortsatt slike ”Diamond T” var å se på sine turer forbi ”mitt” mer urbane Nanset på 50-tallet.

Kilder;
Arvid Skaatan
Rolf Skaatan
Larvik Trafikkstasjon
Larvik Dagblad
Jan Einar Bredal; ”Næringslivet på Nanset”.

VETERANVOGN-RALLY OSLOFJORD 15. til 16. mai 1957, biler med blått blod på gjestevisitt i LARVIK. Samlet av Jan Einar Bredal.

Et samarbeid mellom den allerede ærverdige KNA (Kongelig Norsk Automobilklub), som hadde blitt opprettet så tidlig som i 1907 og dette året kunne feire sitt 50 års jubileum, og den ganske nystartede Norsk Veteranvogn Klubb fra 1952, førte til ideen om et veteranvognløp i Norge. Tanken var at dette skulle starte fra Festningsplassen i Oslo den 15. mai 1957, nøyaktig på 5 årsdagen for Norsk Veteranvognklubbs ”fødsel”. Men det var ikke kun Oslos befolkning som ville kunne få glede av å møte på de gamle traverne, også folk i Buskerud, Vestfold og Østfold hadde noe stort å glede seg til. Bilene som kom til å bli påmeldt, ville bli utstilt på Festningsplassen før løpet, både den 13. og 14. mai.

Programforside. Utlån Halfdan Prøsch.
Interessen vokste seg stor blant veteranvognseiere ganske snart, og tidlig i mai kunne arrangørene melde om at nær 50 biler var påmeldte. Ja, Aftenpostens ”Rie på by`n” kommenterte det så beskrivende noen dager før løpet: ”Veteranbileierne er bare nervebunter om dagen. De løper rundt fra lakkerverksted til sadelmakeren, derfra til et annet verksted og herjer og maser for at bilen skal bli perfekt. De puser, steller, gnikker og gnir sine kjæledegger, og har verken tanke for arbeide eller familie.”
Eldste deltagende kjøretøy, en Benz, hadde ”kommet til verden” så tidlig som i 1902, tett fulgt av en Wolseley produsert samme år, mens den yngste som ble godkjent til dette løpet, hadde blitt skrudd sammen og forlatt samlebåndet i 1925.
Klokka 12 mandag formiddag den 13. mai 1957 åpnet så en imponerende utstilling med blankpussede og glinsende veteranvogner på Festningsplassen på Akershus. Det hadde utvilsomt gått med noen liter ”Blue Star” under myke twistdotter og fillekluter. Det var formannen i Norsk Veteranvognklubb, Halvor Haneborg, som hadde fått æren av å åpne utstillingen. Rundt halvparten av den velpreparerte utstilte bilparken kom naturlig nok fra Norge, men flere hadde allerede gjennomført lange kjøreturer fra Sverige, Danmark, Tyskland, Belgia, England og et kjøretøy hadde utrolig nok tatt turen med båt helt fra Massachusetts i USA. Ekteparet Arthur J. Anderson og frue Caroline hadde unnagjort overfarten med Amerikabåten over Atlanteren til Göteborg, men valgte å kjøre landeveien derfra til Oslo i sin gamle Cadillac fra 1909. Turen tok 2 dager. Folk hadde vinket og jublet til dem underveis, kunne de fortelle til Aftenposten. Blant sjeldenhetene vakte kanskje bilen med klengenavnet ”Genevieve” flest beundrende blikk, da hun kom i land på bryggen i Oslo rett etter klokka 0700 den 13. mai sammen med 12 andre av de engelske deltagerne, etter å ha blitt fraktet hit med Fred. Olsens ”M/S Braemar” fra England. ”Genevieve” var egentlig en fransk automobil av fabrikatet Darracq. ”Frøkenen” hadde blitt produsert i 1904, og ble en virkelig kjendis da hun hadde en ”hovedrolle” i den engelske komediefilmen ”På vift med Genevieve” fra 1953.
KNA hotellet ble det om kvelden arrangert et minneverdig cocktailparty for deltagerne. Så om aftenen den 14. mai ble vognene kjørt i kortesje til Scania Vabis sitt anlegg på Skøyen, hvor de skulle ”hvile” over natten. Da de til slutt 46 startende veteranbilene var klare til avreise klokka 0900 fra Skøyen i Oslo med 30 sekunders mellomrom, fordelte de seg i følge programbladet som arrangørene hadde fått trykket, slik når det gjaldt årsmodeller og fabrikat (kun 44 stk er så langt funnet navngitt i Aftenposten den 10 mai 1957):

Klasse I, Vogner fra før 31/12-1904.
1902 Renault. (Denne bilen er i programbladet oppført som startnummer 1, kjørt og eid av Mr. Schimp fra Belgia. Men det synes noe usikkert om dette kjøretøyet virkelig kom til start, da det ikke finnes ytterligere opplysninger om gamlingen.)
1902 Benz.

Benz 1902. Bilde fra programbladet. Utlån Halfdan Prøsch.
(Startnummer 2 blir i pressen senere omtalt som rallyets eldste. Den kom fra England og ble kjørt av R. G. Sloan, som hadde med seg sin kone. Det tyske firmaet Rheinische Gasmotorenfabrik Benz & Cie hadde allerede i 1885 begynt produksjon av 3-hjulede motorkjøretøyer. Men gikk snart over til å produsere biler. Rallyets deltager skal ha hatt 2 sylindre og 16 ”veltrente” hester.)

1902 Wolseley. (Også på startnummer 3 kom en engelsk deltager. Klenodiet var eid av J. W. Hower. Wolseley Sheep-Shearing Machine Company i Birmingham tok til med fabrikasjon av biler allerede i 1895. Selv under nye eiere, Nuffield konsernet, beholdt kjøretøyene sine typiske engelske særpreg.)

1903 Panhard & Levassor.

Panhard-Levassor 1903. Bilde fra programbladet. Utlån Halfdan Prøsch.
(Engelske veteranbileiere var meget godt representert i den eldste klassen, her med nummer 4. Denne var eid av Mr. A. Tyler. Det fjerde startende klenodiet hadde en 2 sylindret motor på 7 hestekrefter. Panhard et Levassor var et fransk bilmerke, som for mange regnes som verdens første bilprodusent. Deres første bil skal ha kommet på markedet i 1890.)
1904 De Dion Bouton. (Det var 2 slike kjøretøyer med i Rally Oslofjord. Den ene var Norges eldste deltagende bil, eid av Reidar Frønsdal fra Fana. Han hadde kjøpt bilen i England året før dette rallyet og fikk som eneste norske deltager, starte i ”eldste klasse” som nummer 9. Det andre kjøretøyet, nummer 5, var eid av engelskmannen McGregor Craig. De Dion-Bouton var et fransk bilmerke, som hadde startet med å produsere dampdrevne kjøretøy allerede i 1882.)

1904 Darracq.

Darracq (Genevieve) 1904. Bilde fra programbladet. Utlån Halfdan Prøsch.
(Automobiles Darracq S.A. var en fransk motorkjøretøys fabrikk grunnlagt i 1896. I 1900 leverte de sin første bil med forbrenningsmotor. Akkurat dette startnummeret hadde så absolutt sett sine beste dager, da namsmannen og samleren Bailey en dag sent i 1945 oppdaget restene av bilen stikkende ut av en hekk. Gjennom venner ble bilen reddet og en lang restaurering begynte. Men som så ofte er, penger blir mankovare, og den lille Pariserinnen fikk nye eiere. En Ford-forhandler i Uxbridge, Norman Reeves, fortsatte restaureringen. Endelig i 1949 var den gamle damen klar for sitt første rally. Hun hadde da fått navnet ”Annie”. Under året 1952 fikk ”Annie” tilbud om hovedrollen i en påtenkt film. Her ville hennes nye navn bli ”Genevieve”. Og suksessen ble formidabel. Hun ble veteranvognentusiastenes filmstjerne nummer 1. I Rally Oslofjord var hun eid og ble kjørt av N. V. Reeves fra England og prydet med startnummer 6.)

1904 Oldsmobile.

Oldsmobile 1904. Bilde fra programbladet. Utlån Halfdan Prøsch.
(Dette amerikanske bilmerket må sies å ha vært en av veteranene i amerikansk bilproduksjon. Firmaet ble grunnlagt av Ransom E. Olds i 1897. Dette rallyets Oldsmobile var den yngste engelske deltager i klasse I. Modellen var en ”Curved Dash Runabout” (se den buede frontplaten) med en ensylindret motor på 5 hestekrefter (noen kilder sier riktignok at motoren i 1904 modellene hadde blitt boret opp og dermed økte ytelsen til 7 hk.) Den hadde ikke ratt, men manøvreringen ble foretatt via en buet stang (”Tiller steering”). Denne modelltypen blir faktisk regnet for å være den første ”masseproduserte” bensinmotorbilen i verden. Startnummer 7 fikk den og ble kjørt av eieren G. E. Mawer.)

1904 Piccolo.

Piccolo 1904 (tysk Eier) + litt av bakenden på Darracq t.v. Her på Hovlandbamen i Larvik. Jan Einar Bredal fotosamling.
(På startnummer 8 ankom herr og fru F. Dohmeyer fra Tyskland. Den tyske produsenten, A. Ruppe & Sohn Automobilwerke, hadde blitt kjent for sine små kjøretøy. Den lille ”Piccolo” ble introdusert i 1904.)

Klasse II, Vogner fra 1/1-1905 til 31/12-1909.
1905 Renault. (Renault skal visstnok ha solgt sin første bil den 24. desember 1898. I 1899 grunnla brødrene Louis, Marcel og Ferdinand ” Société Renault Frères”. Helt opp til omkring 1930 hadde Renault-modellene en meget karakteristisk frontutforming med radiatoren plassert bak motoren. Denne bilen, startnummer 12, kom fra Belgia og ble eid av M. Legon.)
1906 Renault.

Hovlandbanen med veteranbiler. T.v. Renault 1906 + (mulig Rover 1906) + T.h. Riley 1907. Jan Einar Bredal fotosamling.
(Denne 1906 modellen kom hit fra Tyskland, kjørt av herr og fru G. H. Schoof. Startnummer 13.)

1906 Rover.

Rover 1908. eier Håkon Kristensen 1956-57. Bil delvis restaurert ombord i PW. Foto utlånt av Halfdan Prøsch.
(Med nummer 14 kom norske Håkon Kristensen putrende i sin nyrenoverte Rover. Fabrikken i England hadde bare eksistert i omkring 2 år, da man i 1957 trodde Kristensens bil hadde kommet til verden. – Men så skjer det som har skjedd mange ganger tidligere! ”En dame lyver om sin alder!” Verden har siden da blitt ”mindre” og riktige opplysninger har blitt mere tilgjengelig. Det viser seg nemlig at Roveren hadde blitt levert på Hen stasjon (ovenfor Hønefoss) en sommerdag i 1908. Pedor Piltingsrud fra Begnadalen kjøpte bilen ny, etter først å ha eid en motorsykkel allerede fra 1902. Familien Piltingsrud trodde senere at bilen var fra 1906, men husket altså feil. Håkon Kristensen var på 50-tallet verkstedmester hos M.O. Schøyens Bilcentraler, som var en av de store aksjonærene i Peter Wessels eierselskap ”A/S Larvik – Fredrikshavnferjen” på den tiden. Mens skipet lå i vinteropplag ved Hjortneskaia i Oslo, ble bilen restaurert på ferjas bildekk. Bildet viser en helt nyrestaurert Rover som kjører i land, trolig på vårparten 1957. Bilen eies i dag av Bue David-Andersen i Oslo.)

1907 Riley

Riley 1907. Bilde fra programbladet. Utlån Halfdan Prøsch.

Dette fotografiet må jo tas med siden det viser flere biler. Ved siden av Larviksmannen Arne Hauge, står t.v. Riley 1907 + Rolls Royce 1907 + Napier 1909 + til høyre Cadillac 1909. Jan Einar Bredal fotosamling.
(I Coventry i England lå den lille fabrikken ”the Riley Cycle Company Limited”. Firma hadde bl.a. produsert sykler. Den spede begynnelsen for bilproduksjon startet i 1898, da sønnen Percy i all hemmelighet lagde sin første bil, siden faren ikke ville godkjenne planene hans. Med sine 2 sylindere og 9 hestekrefter startet Major H. Fairhurst`s toseter med nummer 15.)

1907 Rolls Royce.

Rolls Royce 1907. Bilde fra programbladet. Utlån Halfdan Prøsch.
(Nr. 16, dette var kvalitetsvognen som i følge Larvik Morgenavis ble kalt ”the White Ghost” og som gikk så stilt at man knapt hørte den 6 sylindrede motoren på 40/50 hk. Stolt eier var A. Garret fra England. Bilen var et utmerket eksempel på at ”de gamle” bilbyggerne kunne sitt fag.)
1909 Napier.

Napier 1909. Bilde fra programbladet. Utlån Halfdan Prøsch.
(Denne engelske fabrikken skal ha produsert biler mellom 1900 og 1927, og var vel særlig kjent for sine luksuriøse representasjonsbiler. Det ble også bygd Napier på lisens i Massachusetts i USA en tid. ”Vår vogn” med sine 6 sylindre og 30 hk kom med nummer 17 og var nok en ekte engelsk produksjon, eid og kjørt av D. R. Grossmark og frue.)

1909 Cadillac. (Den amerikanske ”utvandreren” som valgte å ta turen helt fra Massachusetts, USA til Norge, hadde startnummer 18)

Cadillac 1909. Eier Arthur Anderson USA. Bilde fra programbladet. Utlån Halfdan Prøsch.

Klasse III, Vogner fra 1/1-1910 til 31/12-1914.
1910 Wanderer Wagon. (Opprinnelig en allsidig tysk fabrikk, som hadde produsert bl.a. sykler og skrivemaskiner. I 1905 skal de ha laget en prototyp på en bil, men det ble først fart i sakene da ”Puppchen” ble introdusert i 1911. I 1932 inngikk fabrikken et samarbeid med Audi, DKW og Horch og dannet Auto Union. Startnummer 23 i Rally Oslofjord kom da også fra Tyskland og ble kjørt av Georg Suing.)
1910 Ford modell T.

Ford T 1911 (Reidar Fossheim). Bilde fra programbladet. Utlån Halfdan Prøsch.
(I løpet av de 19 årene T-Fordene ble bygget, utgjorde den omlag halvparten av verdens bilproduksjon. Da produksjonen opphørte i 1927 var det blitt bygget hele 15 millioner T-Forder, et produksjonstall som først ble slått av tyske Volkswagen ”Boble” tretti år senere. Denne ”norske” T-Forden ble kjørt av eieren Reidar Fossheim, som nr. 22.)

1911 Rover.

Rover 1911 på Hovlandbanen. Jan Einar Bredal fotosamling.
(Deltager nummer 23 var Mrs. C. A. Oakden og kom fra England.)

1911 Renault.

Hovlandbanen veteranbiler Renault 1911. Jan Einar Bredal fotosamling.
(Nummer 24 var H. G. Schoof fra Tyskland.)

(1912 Horch.) (Fr. Larsson fra Sverige var oppført med denne Horchen som nr. 25. Produsenten til denne het i 1912 Audi Automobilwerke etter tidligere å ha hatt navnet Horch & Cie. Motorwagenwerke AG. Merke ble som nevnt over, en del av Auto Union den 29. juni 1932.

Men ett eller annet må ha skjedd, for Larsson gjennomfører løpet i en Austro-Daimler, trolig en bil av noe nyere årgang enn den påmeldte Horchen. Denne var produsert i Østerrike.)
Fotoet over her viser t.v. Austro-Daimler + bil nr 2 er en Wanderer Wagon 1910 + nr3 + nr4 Adler + (Usynlig) Minerva 1912 + RR 1913. Jan Einar Bredal fotosamling.

1912 Wanderer. (Nr. 26 var J. Fredriksen fra Danmark. Se bildet over.)

1912 Minerva.

Minerva 1912. Eier G. C. Prøsch ved rattet + mekaniker Dahl hos Majorstuens Autoverksted ca 51-52. (Foto Dagbladet)
(”Minnie”, som Minervaen gjerne ble kalt, var eid av Gerhard Carl Prøsch (1911-1981). Fargen var burgunder/maroon, den var utstyrt med røde skinnseter, hadde ballhorn og stigbrett i mahogni. ”Minnie” hadde utrolig nok også vært med i Norges første billøp, som ble arrangert i forbindelse med Jubileumsutstillingen i Kristiania den 21. juni i 1914. Den ble drevet av en sleidemotor (ventilløs) med 4 sylindre som ytet 18 hk. Minerva var en Belgisk produsert bil og kom fra fabrikken ”Société Anonyme Minerva Motors”. Etter å ha produsert sykler, lette motorsykler, kom den første bilen i 1902.)

1913 Adler. (Den gamle tyske sykkelfabrikken lagde biler fra 1899 til omkring 2. verdenskrig. Denne bilen fikk startnummer 28 og ble kjørt av G. H. Taylor fra England. Bilen kan skimtes på bildet over som viser startnummer 25, Austro-Daimler.)
1913 Calcott. (Dette må ha vært en meget tidlig leveranse fra den engelske bilfabrikken Calcott Brothers Ltd. Totalt skal man herfra kun ha levert rundt 2500 biler mellom 1913 og 1926. Med startnummer 29 kjørte G. F. Hodgkinson fra England.)

1913 Rolls Royce.

Rolls Royce 1913. Bilde fra programbladet. Utlån Halfdan Prøsch.
(Nummer 30, KNA`s egen stolthet, bilen som bl.a. fikk litt ekstra oppmerksomhet pga sine innebygde blomstervaser, var eid av Frithjof Lind.)

1913 Hupmobile. (I den amerikanske bilbyen Detroit, dukket det i 1909 opp et firma ved navn Hupp Motor Company. De ble særlig kjent for sine små, meget driftsikre kjøretøyer. Merket ble bortye før 2. verdenskrig. Startnummer 31 ble kjørt av norske G. Bastiansen.)
1913 Le Zèbre. (Med nr. 32 som deltagernummer kom denne lille franske damen. Hun ble i programmet oppgitt å ha KNA som eier, kjørt av Jens Lien og Jacob Aall Dahl.)
1914 Renault. (Engelske Sir Thomas Salt startet med nummer 33.)

1914 Scania Vabis.
(S. Nyblin kom fra Sverige i sin Scania Vabis, nr. 34.)

1914 Fiat.

Z-68 var en Fiat 1914. Her med eieren Finn Røed (t.h) + Knut Rimstad (t.v.), fra Rally Oslofjord 1957 på Hovlandbanen. Fra A. Hauges album. Jan Einar Bredal fotosamling.
(Italieneren fra Larvik var eid og kjørt av Finn Røed, Nanset kom med nummer 35 på venstre side av frontruten.)

Klasse IV, Vogner fra 1/1-1915 til 31/12-1919.
1915 Trumbull. (I løpet av sine vel 2 års virksomhet mellom 1913 og 1915 produserte The Trumbull Cyclecar & The Trumbull Motor Car Co. kun omkring 2500 biler. Det ble levert 2 varianter, en toseters roadster og en toseters lukket sedan. Det fortelles at ca 1500 av disse ble eksportert til Europa og Australia. Dette norske eksemplaret (nr. 36) ble eid av Arthur Moe.)

1918 Franklin.

Franklin 1919. denne var med i 1957 (Foto fra Moss Avis 2007)
(På startnummer 37 kom Ørnulf Johansen med sin 1918 modell. Historier fortalte at det tok 2 måneder å lage den første Franklin våren 1902 og at dette var den første firesylindrede bilen som ble laget i USA. The Franklin Automobile Company produserte totalt ca 70.000 biler fram til 1933.)
1919 Dodge. (The Dodge Brothers Company ble grunnlagt i 1900 i Detroit. Fra å være en solid deleleverandør til flere store bilfabrikker, presenterte firmaet i 1914 en konkurrent til Fords modell T. Dodge ble i 1928 solgt til en annen betydelig aktør, nemlig Chrysler. Dette rallyets norske representant, nr 38, var eid av Kåre Græsdahl.)

1919 Scania Vabis.

Fotoet over viser Scania Vabis ambulanse 1919. Her er et fotografi av bilen FØR restaurering.
(En ambulanse som hadde tilhørt Fredrikstads Kommunale Sykehus fram til 1946 hadde nummer 39, kjørt av Knut Griff-Müller.)

1919 Reo. (Startnummer 40 var eid av Sofus Mathiesen.)

Klasse V, Vogner fra 1/1-1920 til 31/12-1925.
1920 Franklin. (Et norsk kjøretøy, nr. 44, med Birger Åstrøm som eier.)
(1922 Bentley. Eier Halvor Haneborg, formann i Norsk Veteranvogn Klubb i 1957. Han skulle i følge Rie i Aftenposten starte i rallyet, men er ikke nevnt i avisens senere omtalte startliste.)
1922 Peugeot. (Nr. 45, Jørgen Clausen kom fra Danmark.)
1922 Citroën. (Nr. 46 var Halvor Glenne fra Norge.)
1922 Bugatti. (Norske Øistein Berteau kom som nummer 47.)
1923 Lancia Lambda. (Åke Jern, nr. 48, hadde tatt turen fra Sverige.)
1924 Ford. (Johan og Marie Sandvold kom i sin Ford som nr. 49.)
1925 Bentley 31. (Dette engelske bilmerket ble produsert av Capt. W. O Bentley fra 1920. Hans biler var kjent som fremragende sportsvogner. Fabrikken ble overtatt av Rolls Royce i 1931. Denne norske tungvekteren med startnummer 50, var eid av P. Thorvaldsen.)
Renault Lendaulette (usikker årsmodell)
1925 Ford. (Som siste startende er H. Chr. Sommerschild fra Norge oppført i programmet som nummer 51.)

Hele kjøreturen var forhåndsregnet til 230 kilometer. For å gi rallyet et konkurransemessig tilsnitt, var det lagt inn små utfordringer for deltagerne underveis. Blant annet ville de få oppgitt en forhåndsbestemt kjøreavstand og en gjennomsnittshastighet, dermed fikk man se hvem som kom til mål med minste mulige tidsdifferanse til idealtiden. Mellom Oslo og Drammen var denne satt til 20 km/t. Dette skal ha gitt de fleste deltagerne god tid til å stoppe opp i Lierbakkene for å ta en god titt på utsikten og sikkert slå an en prat med sine deltagervenner. ”Parken” var kontrollsted i Drammen, hvor firmaet ”Nor & Vacuum A/S” bød på velsmakende frokost. (Det var vel i året 1957 at Nor & Vacuum A/S endret navn til Mobil Oil NOR, som 3 år senere ble til Mobil Oil A/S Norge.)
Under de resterende kilometerne av det 230 kilometer lange veteranvogn løpet hadde arrangørene øket gjennomsnittshastigheten til 25 km/t. Pålitelighetskjøring med selvvalgt hastighet, var en annen utfordring. Det var heller ikke lov til å ha med ledsagerbiler. I stedet fulgte Viking Redningstjeneste løpet med 2 servicebiler.

Dessverre vet jeg ikke om det var akkurat en slik servicebil som fulgte med løpet. Med bildet er hentet fra løpets programblad.
Rallyets reglement tilsa at det var lov til å bli tauet til nærmeste verksted og det var tillatt å få tilfeldig hjelp med olje og bensin underveis. De to ledsagende bilene hadde fått streng beskjed om å ha med nok vann til å kjøle ned motorene!
Etter morgenmaten i Drammen putret klenodiene i ikke altfor stor fart videre på vei til Tønsberg. Kjøringen gjennom Vestfold hadde ikke gitt nevneverdige problemer for deltagerne, ble det senere meldt. Mens førere og eventuelle passasjerer inntok lunch på Hotell Klubben, kunne publikum ta de oppstilte bilen i øyesyn.
Turen gikk snart videre gjennom Vestfold til Larvik, hvor det var planlagt nok en samling, på Østre Brygge. Det var ingen ringere enn Preutz Bokhandels egen Ole Jørgen Dyring som var arrangementsansvarlig i Larvik. Men for å få arrangert en samlet paradekjøring gjennom byen, ble bilene først samlet opp på Hovland Traverbane, hvor de kjørte inn til målgang på løpende bånd ved 18-tiden. At Hovland Traverbane hadde blitt valgt var en historisk fin kombinasjon, da den jo hadde bitt åpnet for travløp allerede den 24. august 1918, og i så måte var jevngammel med flere av deltagerne! Larvik Morgenavis skrev at den første bilen som trillet over målstreken, var løpets eldste deltager, en Benz fra 1902, kjørt av herr og fru R. G. Sloan. Bortsett fra en bil, som ankom med hjelp fra en servicebil, putret alle inn på den gamle traverbanen for egen maskin. Det var på etappen til Larvik at turens alvorligste uhell skjedde. Startnummer 7, en Oldsmobile 1904, var så uheldig at den fikk brukket veivakselen. Men som et eksempel på ekte sportsmanship, bør det nevnes at dette ikke stoppet eieren, Mr. Mawer, fra å delta i neste dags trillekonkurranse! En mengde skuelystne benyttet anledningen til å få en ”langt og litt misunnelig” glimt av de blankpolerte og skinnende veteranene, mens de sto på vent på banens nordre langside. Dette var den reneste øyenlyst! ”Mannfolk blir nå aldri annet enn guttunger heller, men dette var noe til leksak!”, utbrøt en dame blant tilskuerne idet hun beundret et av de messingskinnende vidundrene! Mens en herre i nærheten kunne komme med følgende meningsfylte ytring … ”Det heter ikke leketøy når det er voksne som leker med det. Da heter det ”hobby”!”

Her en en billedkollasj fra Østlands-Postene den 16. mai 1957.

At Larvik ikke bare skulle bli ”utskipningshavn” for over 45 klenodier fra inn- og utland, men også ha med en egen deltager i rallyet, satte mange byborgere ekstra stor pris på. Finn Røed fra Nanset stilte nemlig opp med sin dypblå Fiat 1914 modell. Den eneste av sitt slag i Norge og dertil hadde den ”full Larvikshistorie” fra 1916. Med seg som andrefører var Knut Rimstad, som virkelig var på hjemmebane, da bilene ankom familiens egen traverbane på Hovland. Under det skinnende blanke og nypolerte panseret hadde Fiaten en velsmurt motor på 12 hk.

Fiat 1914, Finn Røed Larvik. Bilde fra programbladet. Utlån Halfdan Prøsch.
Røed kunne fortelle at italieneren verken hadde selvstarter, trykknappgear eller radio, men startet velvillig om man godsnakket litt med den! ”Dertil har den gear i massevis”, mimret Røed, ”fire stykker framover og gearstang på utsiden av vogna med blankpusset messingknott på!” Under dette løpet var bilen registrert med kjennemerket Z-68, men så vidt historien kan fortelle, var den å se i Larviks gater med nummeret G-64 rundt 1916, pluss G-68 mellom 10. juni 1920 og 15. mai 1931. Den gang var det Bademester/Brukseier Laurits Larsen ved Larvik Bad som var den stolte eieren av italieneren.

Bildet over her er et utklipp fra Østlands-Posten onsdag den 15.5-1957.

Etter en meget populær kortesjetur gjennom Larviks gater og et par timers utstilling på Østre Brygge, hvor inngangsbilletten kostet kr 1,00 for voksne og kr 0,50 for barn, ble bilene kjørt ombord på ”M/F Peter Wessel” rundt klokka 21, klar for overfart til Fredrikstad. Ferjen, som bare få dager tidligere var returnert til Larvik – Fredrikshavnferjen A/S etter å ha blitt forlenget og modernisert, skal ha blitt leiet inn spesielt for dette arrangementet, og var for anledningen ikke åpen for ordinær fart. Torsdager, samt mandager, var på den tiden ukedager Peter Wessel hadde landligge utenom sommersesongen. Turene til Fredrikstad var i tillegg turer som kun ble foretatt under sommermånedene.
Deltagere og gjester ble traktert med en utmerket middag om bord, spandert av A/S Norske Esso. Kanskje var det noen som også fikk seg en velfortjent natt i noe mer behagelige omgivelser enn de hittil støvete landeveiene fra Hovedstaden, før løpet igjen startet om morgenen den 16. mai etter en oppkvikkende frokost på ferjen. Men det fortelles at bilpraten hadde gått livlig for seg til langt ut i de små timer, der ”Peter Wessel” lå ankret opp ute i fjorden. Det ble også holdt flere uformelle taler utover nattetimene, blant annet i anledning Norsk Veteranvogn Klubbs 5 års jubileum.
Fra Fredrikstad bar det videre til Moss. Men før deltagerne ankom Moss, var det innlagt en pålitelighetsprøve. Her gjaldt det så nøyaktig som mulig å holde en valgt hastighet. Denne satte sikkert flere av deltagerne på en utfordrende prøve.
På løpende bånd ankom kjøretøyene Moss, hvor en ny lunch ventet. Til dette måltidet sto Norsk Brændselolje A/S som vertskap. Også her kunne kjøretøyene beskues av byens store og små bilinteresserte på Torvet. En innlagt trilleprøve i en større utforbakke, hvor sjåføren skulle få bilen til å trille lengst mulig, bød sikkert også på ekstra spenning for deltagerne. Den utfordringen skjedde på veien fra Moss til hovedstaden.

Over her er et foto av “deltagerbeviset” fra Veteranvogn-Rally Oslofjord 1957. Utlån Finn Røed. Jan Einar Bredal fotosamling.

Innkomsten hadde man lagt til Mosseveien utenfor Oslo utpå ettermiddagen samme dag. Herfra ble de gamle skattene sendt inn til Festningsplassen i mindre puljer. Bilene ble igjen parkert på plassen. Følgende dag, på selveste nasjonaldagen, ble det nok en publikumsvennlig veteranbilutstilling på Akershus, mens rallydeltagerne var gjester og kunne beskue barnetoget fra reservert plass på Slottsplassen. Det hele ble avsluttet med middag og premieutdeling på KNA Hotellet.
Programbladet for Rally Oslofjord hadde på side 47 en ”arbeidsoppgave” til sine lesere. Beundrerne av løpets fantastiske klenodier, ble oppfordret til å stemme på ”HVILKEN BIL LIKER DE BEST?”
De fem (egentlig seks) kjøretøyene som fikk flest stemmer under ”Publikums dom”, ble tilslutt seende slik ut:
Nr. 1 Rover eier H. Kristensen, Norge 116 stemmer
Nr. 2 Rolls Royce eier Frithjof Lind, Norge 95 stemmer
Nr. 3 Rolls Royce eier A. Garret, England 86 stemmer
Nr. 4 Darracq eier N. V. Reeves, England 53 stemmer
Nr. 5 Benz eier R. G. Sloan England 22 stemmer
Nr. 5 Piccolo eier D. Dohmeyer, Tyskland 22 stemmer
(Larviks egen deltager, Finn Røed og hans Fiat 1914, maktet dessverre ikke å krype inn på listen ”Publikums dom” ved denne anledningen.)

Bilde over: C-513 var en Minerva 1912 med eieren G. C. Prøsch ved rattet under rallyet. Bildet er hentet fra løpet programblad som er utlånt av Halfdan Prøsch.

Kilder:
Egne samlinger og bilder
Arne Hauges fotoalbum
Finn Røed
Halfdan Prøsch
Jan Erik Waale
Aftenposten
Østlands-Posten
Larvik Morgenavis
Program for Veteranvogn-Rally Oslofjord 13. – 18. mai 1957
Veteranvogn Posten 1957
En del info er også hentet via Google.

roppestad gård

Er det noen som har noen opplysninger om Maren Elise Nilsen Roppestad ? Født på Roppestad i 1872. Tror Nils Sørensen Roppestad var hennes far.