I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord nanset

"Villa Solhaug" skal rives - stopp vandalene!

Kommunens planutvalg har gitt tillatelse til riving av Villa Solhaug på Nanset. Medlemmene fra FRP, Høyre og KRF stemte for å gi tillatelse, mens de to representantene fra AP og LL stemte mot.

Fortidsminneforeningen, Vestfold avdeling sier følgende:

Saken har et langt forløp da nåværende eier for flere år siden kjøpte eiendommen for å rive og bygge blokker. Nylig avslo byggesaksavdelingen i Larvik kommune en rivesøknad med henvisning til kommuneplanens bestemmelser. Eier klaget vedtaket da kommuneplanen ikke hjemler rivenekt. Rådmannen innstilte overfor politikerne i planutvalget på å imøtekomme klager, men konkluderte at planutvalget burde vedta midlertidig bygge og riveforbud inntil det lages en bevaringsplan for eiendommen. Det politiske flertallet gikk istedet inn for å gi rivetillatelse.

Vestfold fylkeskommune har betegnet eiendommen som en høy lokal og regional verneverdi og påpekt at eiendommen ennå ikke er vurdert etter nasjonale vernekriterier. Likevel valgte flertallet i Planutvalget i Larvik kommune sist tirsdag å tillate riving av den svært verdifulle historiske eiendommen.

Solhaug er et unikt sveitseranlegg organisert som et lukket firkanttun med port fra gaten og til hagen. Hovedbygningen har usedvanlig fine detaljer og bygningen er meget elegant komponert. Både interiør og eksteriør er usedvanlig helhetlig bevart og er av høy klasse. Anlegget kan fremvise mange dagligdagse detaljer og funksjoner som vitner om landlivet før 1900. Anlegget oppleves som en tidsreise til en svunnen epoke og er kanskje et av de mest interessante historiske anlegg i Larvik.

Det er uvisst når en riving vil iverksettes. For Larvik er vedtaket en kulturhistorisk katastrofe.

Når skal Larvik lære? Er det bare glass og betong som godt nok for “pengegutta” i Larvik? Nå er det på tide å stoppe vandalismen til denne gjengen!

Historien om Hedrum Poståpneri og 77 år i Postens tjeneste for far, mor og datter på Lunde, Reinemo og Bommestad og til slutt på Nanset.

Dette er tilpasset utdrag fra en historisk oversikt over kommunens postanstalter og litt om menneskene i nærheten av posten i perioden fra ca. 1850 til 2000.
Samlet av Jan Einar Bredal

Det var ikke, som man kanskje ville tro, at det var søndre Hedrum som fikk kommunens første postanstalt. Folk her hørte postalt sett til Larvik, selv om enkelte nok bodde nærmere Kvelde enn byens postkontor. Grunnen til at jeg likevel tar for meg dette området denne gangen, er det spesielle at far, mor og datter sto i Postens tjeneste uavbrutt i 77 år !
I tillegg til faktiske posthistoriske hendelser, har jeg forsøkt å samle litt historie om menneskene som drev det postale arbeidet i kommunen. Mange lesere vil sikkert erindre andre historier både om dette området og ellers hele Hedrum, når de leser dette, og da vil jeg sette stor pris på å bli kontaktet, for å prøve å danne meg ett bedre bilde av livet den gang. Særdeles interessant vil være opplysninger om navnene på og hendelser fra de mange landpostbudene vi har hatt. Her skulle det være mye som vil fortelle om livet til innbyggerne i Hedrum kommune.

Bilde over er fra Lunde, … Hedrum Poståpneri på Lunde i 1896. Her sitter den stolte poståpneren Edvard Andreassen Lunde med sin fru Theoline, som dessverre døde i 1911. Datteren til venstre er Elise og til høyre; Josefine. Bak ”paraderer” sønnen Johan Paulus med hesten. På fanget til mor sitter fosterdatteren Petrine Marie Paulsen. Over inngangen aner vi posthornskiltet og til venstre på bygningen er postkassen nylig hengt opp. Bilde er utlånt av Johan Paulus datter; Theoline Verrum

NEDRE HEDRUM
Men hva så med den nedre delen av Hedrum kommune på slutten av 1800-tallet ?… Folket her tilhørte Larvik Postkontor, og veien var for de fleste lang. Det var derfor ikke overraskende at det ble lagt fram en søknad i februar 1895 til herredstyret fra 137 innvånere i Hedrum, om opprettelse av 2 poståpnerier i Hedrum; … ett på Lunde og ett på Brathagen, med bipostforbindelse til og fra Larvik alle hverdager. Vanlige folks skrive- og leseferdigheter hadde med utvidet skolegang, bedret seg svært mye fra 1860 og fram til 1895. Det var blitt mer vanlig å skrive brev og kort til hverandre, og dermed økte postmengden betydelig fra år til år.
Den nevnte søknaden ble likevel sendt tilbake og det ble henstilt om at den ble forandret til å søke om poståpnerier i likhet med de allerede opprettede poståpneriene Kvelde og Hvarnæs poståpnerier, og med 3 ganger ukentlig post. Videre … ”henstilles det å forandre søknaden for så vidt angår omtalen av de 2 andre poståpneriene”, da disse var omtalt som om de er overflødige.
Allerede i april samme år kom det en søknad fra Hedrum Landboforening om å få opprette 2 poståpnerier, på Lunde og Brathagen med 3 ganger ukentlig bipost til og fra Larvik. Denne søknad som fikk herredsstyrets anbefaling.

HEDRUM POSTÅPNERI
ble så opprettet på gården Lunde Nordre fra 1. juli 1896. (Noe poståpneri på Brathagen hører vi ikke noe mer om, derfor kan det være at dette forslaget har blitt ”lagt på is”, kanskje for så å ha ”gjenoppstått” i opprettelsen av Rimstad brevhus i 1906. )

Allerede den 23. juni 1896 hadde gravør Ivar Throndsen i Kristiania laget ferdig et 2-rings håndstempel med teksten HEDRUM. Gamle dokumenter forteller ar dette var omgravert på et gammelt stempelemne, som var sendt i retur til gravøren fra et annet av landets poststeder. Poststyret sendte dette videre til Larvik Postkontor den 25. juni. Så vi kan anta at stempelet
var poståpneren på Lunde i hende til åpningen den 1. juli.

Postkassen på Lunde i 1896

Posthornskiltet på Lunde i 1896

Brevkort sendt fra Sem den 4. mars til Hedrum Fattigkommisjon, mottagerstemplet Hedrum 5. mars 1897

Det var
EDVARD ANDREASSEN LUNDE
(født 2. mars 1851 – død 28. des. 1943) som ble beskikket til poståpner. Han ble født i Nevlunghavn, men flyttet som ung til Melø i Hedrum. Tre ganger i uken gikk han på omgangsskole. Denne holdt til på Bjerke. Etter hvert ble han konfirmert av sogneprest Floor i Hedrum kirke.
Allerede som 17 åring dro han til sjøs med Larviks barken ”Gode Moder”, som var eid av de ”mektige” brødrene Berg og gikk i det som ble kalt ”isfri sommerfart” på Østersjøen. Hyren var på omtrent 16 kroner i måneden. Etter å ha tatt styrmannseksamen ved ”Navigasjonsskolen” i Larvik i februar 1874, var han klar for et videre sjømannsliv som styrmann og det fortelles at han seilte på alle verdens hav.
Etter å ha seilt som kvartermester og tjente gode penger på en av den engelske ”Hvite Stjerne Linjens” store og gilde 15000 tonnere, kom han hjem i 1885 og kjøpte gården Lunde. Men etter kun 2 måneder som ”landkrabbe” reiste han ut igjen med samme rederi, for en periode på 4 ½ år. før han endelig kom hjem og slo seg ned som gårdbruker på Lunde.

Interiørtegning av Poståpneriet på Lunde
slik det var ved oppstarten i 1896. Denne tegningen var lagt inn og gjemt inne på baksiden av fotografiet fra 1896, og ble gjennfunnet da jeg skulle få kopi av dette unike bildet !
Legg merke til at det var dagligstuen som ble benyttet som poståpneri !

Som en kuriositet kan også nevnes at han den 14. januar 1889 fikk godkjent sitt amerikanske statsborgerskap av ”United States District Court for the District of Massachusetts” i Boston. Antagelig fikk han godkjent dette etter mange års fart til amerikanske havner.

EN UNG SEILENDE DAME OG HENNES REDNINGSMANN
Selv om Andreassen Lunde aldri forliste som sjømann, har han fortalt at det var nære på mange ganger. Men en gang gikk ting galt. Den engelske rederen av ”White Star Line” hadde vært med på en tur over til New Orleans sammen med sin kone og deres 20-årige vakre datter. I New Orleans hadde noen av mannskapet tatt med den unge damen på en rask seiltur.
Etter at de var kommet vel tilbake til skuta, ville mannskapet ta seg ”en lur”. Datteren derimot, som mente seg erfaren nok til å seile alene, dro ut på egen hånd. Men allerede etter en kortere seiltur, kom en kraftig kastevind og kantret båten, heldigvis bare omtrent 70 meter fra skuta.

Dette er den unge engelske kvinnen som ble reddet av Edvardsen.

Da det så ble gjort anskrik, kom mannskapet seg på dekk. Andreassen var av de første og han kastet seg resolutt ut i vannet. Piken som hang i båtripen kunne ikke svømme, og greide knapt å holde seg fast lenger, da redningsmannen fikk fatt i henne. Snart hadde han brakt henne trygt bort til leideren som hang ned ved skutesiden. – Og det var nok på hengende håret, for bare 5 minutter senere var haien kommet til ulykkesstedet!! Andreassen ble hedret med en vakker gullring med små diamanter for sin besluttsomme opptreden, og piken var ham evig takknemmelig.

KRAFTIG UTVIKLING
I et intervju Ø.P. gjorde med ham i forbindelse med hans 25 års jubileum som poståpner den 25. juni 1921, forteller han at han fikk god hjelp av sin kone på poståpneriet. Ved siden av å være poståpner og gårdbruker, hadde Andreassen mange verv innen kommunen; bl.a. 8 år i herredstyre. Han hadde også vært formann i Assuranceforeningen i 15 år, vært medlem i skolestyret etc. etc.
Andreassen forteller videre at en av de største forandringene i hans tid som poståpner, var økningen i bancoforsendelser. De første årene, fortetter han, ble det sendt pengeforsendelser for ca. 35000 kroner gjennom Hedrum poståpneri. I løpet av de neste 20–25 årene var dette beløpet øket til mellom 5 og 600000 kroner pr. år !

Utklipp fra Jarlsberg og Larviks Amtstidende den 27.mars og 29.juni 1899

De første årene på Lunde ble posten dit, sendt med toget fra Larvik til Holmestrand. Derfra med hestetransport over Hvittingfoss, og så ned hele Lågendalen! Posten kunne på denne måten bli svært gammel før den kom mottagerne i hende, minnes Andreassen. Også Østlands-posten gikk samme vei, men folk fant seg merkelig nok i det på den tiden. (Dette skjedde bare i de 3–4 første årene, for allerede før århundreskiftet, nemlig fra 1. juli 1899, ble posten kjørt opp dalen fra Larvik. Da med hest og vogn.
… og senere i Poststyrelsens ”Oppgave over postgangen i Norges postruter, 1916” fortelles det om rute 2465;… Larvik – Svarstad om Hedrum, Kvelde, Hvarnes og Steinsholt søgnedaglig med automobil efter middagsposttogets ankomst fra Kristiania; tilbake til forbindelse med eftermiddagsposttoget til Kristiania. Utenfor automobiltiden kjørende fra Larvik om mrg. Med tilbakekomst om em.)

Bilde fra rundt 1900 – 10 er utlånt av Odd Bjerke. Poståpneriet er det hvite huset til venstre for flaggstangen. Damen på bilde er dessverre ukjent.

LANDPOSTBUD
Bare 2 år etter opprettelsen av Hedrum poståpneri på Lunde, ble det i 1898 startet opp landpostruter fra de 3 poståpneriene som da var i Hedrum kommune;… Hedrum, Kvelde og Hvarnes. I intervjuet i 1921 forteller Andreassen videre at han hadde 2 landpostbud, som gikk ut fra Lunde. Straks postkjøreren hadde ankommet med posten og den var blitt sortert, gikk budene ut på sine ofte krevende runder, … ”Og nå kan bøndene lese avisen samme dag som den blir sendt ut !” I 1921, fortalte han, ble det ekspedert ca 300 aviser daglig ved poståpneriet, hvorav 105 var Østlands-posten. ”Landpostbudene er paalidelige og samvittighetsfulde, saa alt er rigtig kjækt”, avsluttet jubilanten.

Bilde viser fra venstre; Marit (Edvards andre kone, senere poståpner på Reinemo), Edvard Andreassen Lunde
og en ukjent nabokone på utsiden av Poståpneriet på Lunde fra 1920-årene.

KVINNELIG POSTÅPNER
Etter 26 år som poståpner, gikk Edvard Andreassen av med pensjon i 1922. I ”Cirkulære fra Departementet for Handel, Sjøfart, Industri og Fiskeri; Poststyrelsen”, informeres det om at fra 15. april 1922, er hans kone Marit (f. 1889) beskikket som poståpner. Det var nok hun som i praksis mang en dag hadde fungert som poståpner for sin mann. Og da de i 1933 skulle flytte fra Lunde til Reinemo, ville de gjerne at poståpneriet skulle følge med på lasset.
(Når flyttingen virkelig skjedde, der tar jeg avisinnlegg og Therese Eriksens ord for ”sannhet”. Hun forteller i intervjuer både med ØP og Nybrott at det skjedde i 1933. Lokalhistoriebøkene derimot sier ofte det mer ”tvilende” året 1935.)

FLYTTING TIL IRRITASJON
Men å flytte en statsbedrift er ikke alltid en enkel sak. Dette måtte fru Andreassen søke om, og søknad til poststyret ble selvfølgelig sendt. Men for å få godkjent flyttingen, forlangte poststyret at det måtte fremskaffes uttalelser fra myndigheter og en del andre berørte parter i Hedrum. Man ville ha til uttrykk fordeler og ulemper ved nyordningen. Poståpneren anmodet bl.a. et par kjente menn på Ringdal-ruten, som lå på østsiden av Lågen, om uttalelse.
Da flyttingsplanene og forespørselen ble kjent, vekket den opp, spesielt i Rødbøl krets, gammel irritasjon over utilfredsstillende postombæring. Der hadde mange slett ikke vært fornøyd med at posten først ble mottatt og sortert i Larvik, så sendt opp til Lunde på vestsiden av Lågen, for der å bli sortert på nytt, før den endelig ble brakt til østsiden med landpostbudet på Ringdal-ruten. Enkelte mente av posten med dette ble forsinket med 2–3 dager, ja noen ganger helt opp til 8 dager i forhold til post behandlet på Sandefjord postkontor og derfra for eksempel sendt med deres Gogsjø-rute.
I et leserbrev i Ø.P. i januar 1933 kom det fram stor irritasjon og frustrasjon over postombæringen i Ringdal krets. Man så ingen fordeler for området at poståpneriet ble flyttet en eller to kilometer sydover mot Larvik. Nå, mente innsenderen, når tiden endelig var inne for en nyordning, så måtte det gjøres forandringer til fordel for nevnte krets. ”Tror noe tenkende menneske at åpneriet i menneskealdre fremover blir flyttet eller omordnet hvis det nå flyttes til Reinemo? – Å nei! Da vil man i Larvik gni sine bløte hender og si ”man har arbeidet intenst”, man har ”gjort hva man kunde” og ”nu h a r dere fått det efter eget ønske”.
En lenge påtenkt postanstalt ved Sundet, ville heller ikke medføre fordeler for beboerne langs den ”gamle” postveien. Derfor la han fram flere forslag til forbedring. Et gikk ut på at budet hadde oppstart fra Larvik og ikke Lunde. Et annet at postombæringen ble lagt under Sandefjord, og at det ble opprettet en privatfinansiert gangpost fra Jåberg, brakt ut av unge menn med ”initiativ, energi og fysiske krefter”. Denne, mente innsenderen, ville bli så vellykket at den med en viss sannsynlighet ville gå over i statsbedriften etter en tid. I dette forslaget lå det kanskje en viss forståelse for ikke å øke utgiftene til statskassen, så vanskelige som tidene var på 1930-tallet.
Protestene tiltross, det ser ikke ut til at det ble innført store forandringer og poståpneriet ble flyttet til Søndre Reinemo med Marit Andreassen Lunde som poståpner.

Bilde viser Reinemo året etter at poståpneriet var blitt flyttet hit fra Lunde. Postkassen og postskiltet kan så vidt sees bak bjørka midt på bildet. Fra 1934.

BI-STILLING
Vanligvis var det å være poståpner en dårlig betalt bistilling. Man måtte ha annet arbeid ved siden av, for å overleve. Derfor ser vi ofte at stillingen ble lagt til folk som for eksempel drev butikk, ysteri, jernbanestasjoner, dampskipsekspedisjoner, skolelærere, eller rett og slett som på Lunde; hos en gårdbruker. Det var derfor slett ikke noe uvanlig at den beskikkede poståpner fikk god hjelp av sin kone/mann og barn eller andre knyttet til stedet.
Til hold av kontor, ble det ytet en kontorholdsgodtgjørelse fra Poststyrelsen. En
”poståpnerprotokoll” i Postmuseet viser at Hedrum poståpneri ved Marit Andreassen Lunde fikk årlig kr. 100,- for ”leien” av lokalitetene både i 1922 og 1939. Som vi ser, ble den altså ikke justert noen gang på alle disse 17 årene!

MODENT FOR UTSKIFTNING
Det gamle stempelet som ble tatt i bruk i 1896, var modent for utskiftning i 1940. Det hadde vært inne til reparasjon hos gravør i Oslo i slutten av mai 1939. Grunnen var helt sikkert, som for svært mange av de gamle norske stemplene, at det ikke var bygget med tall som kunne angi årstallet 1940. Som også for Kvelde poståpneri, var det i de få dagene denne reparasjonen forgikk, i bruk et reservedatostempel. Slitasjen på det gamle stempelet har nok vært stor, for gravør H. Rui i Oslo fikk i oppdrag å lage et nytt stempel. Det ble ferdig 1.mai 1940 og sendt fra hovedstaden den 7. Allerede den 9. mai ble det over 40 år gamle stempelet returnert fra Larvik Postkontor. Et avtrykk som er slått inn i Gravør H. Rui`s avtrykksbok viser siste ”offisielle” bruksdato den 8. mai 1940.

Også i 1947 hadde Hedrum Poståpneri behov for et reservedatostempel. Nøyaktig hvorfor vites ikke. Men den 21. januar ble det meddelt postintendanten fra Larvik Postkontor, at det var behov for reparasjon av Hedrums stempel. Vi kan anta at det hadde blitt problemer med innstillingen av datotallene. To dager senere ble så stempelet sendt inn for utbedring og returnert Larvik den 28. januar. Reservedatostempelet ble returnert postintendanten den 30. januar.

LITT OM REINEMO
Poståpneriet lå i den nordøstre delen av det store huset. Noe ordentlig kontor i dagens forstand, var det ikke, rommet var nok opprinnelig bygd som en liten stue eller et kammers. Derfor hadde det ingen egen inngang fra gården. Besøkende måtte gå inn hovedinngangen, passere forbi kjøkkenet og spiskammerset, og tråkke over kjellerlemmen. Døren inn var i hjørne av rommet og midt imot, på husets østside var det et vindu.

I rommet var det et stort rundt bord, hvor de to landpostbudene tømte postsekkene når posten skulle sorteres. På nordveggen var det satt opp en reol med hyller i to etasjer og posten ble omstendelig lagt i rett hylle under sorteringen.
På gulvet stod det et spinkelt jernskap. Det var her penger og frimerker, og sikkert også verdipost, ble oppbevart. Men hvor sikkert det egentlig var, kan nok diskuteres, fordi låsen var svært dårlig! Det trengtes nok ikke noen Gjest Baardsen for å ta seg inn der!

Mot veien, på husets vestvegg, var det satt på en rødmalt postkasse, og emaljeskiltet med posthornmotivet på prydet også veggen. Dette hadde blitt demontert og tatt med fra Lunde. Rett før krigen ble de gamle erstattet med nye tidsriktige ”effekter”. Disse ble senere flyttet med poståpneriet til Bommestad.

Husets eneste telefon var plassert rett innenfor døren til ekspedisjonslokalet og den var knyttet opp mot Lauvemoa sentral. Det var ikke mange abonnenter som var knyttet opp mot sentralen, bare 11/2 side i telefonkatalogen fra 1943. Da hadde man ikke engang telefonnummer, det ble bare spurt etter navn. I 1955/56-katalogen har telefonnummer kommet inn, og kanskje er det fortsatt noen som husker nummer 4544. Det var nemlig nummeret til Hedrum Poståpneri ved Arne Eriksen! Sentralen ble for øvrig automatisert fra 1972.

Bildet til venstre viser den gamle postkassen og postskiltet som prydet både Lunde og Reinemo.

ÅPENT ETTER BEHOV
Mens poståpneriet lå på Reinemo var det meningen at det skulle være faste åpningstider, slik at ”betjeningen” bedre kunne fordele annet arbeid utover resten av dagen. Denne åpningstiden var knyttet opp mot postens ankomst til poståpneriet. Men som på så mange andre poståpnerier og forretninger på den tiden, hadde ikke alle (ingen) tid til å komme i åpningstiden. Ja, da var det ikke annet å gjøre enn å praktisere ” åpent etter behov ”- prinsippet. Det fortelles at selv ikke hjemmeværende koner kunne komme til rett tid. Det spilte ikke noen rolle om poståpnerfamilien var opptatt på jordet, i fjøset, i hønsehuset eller holdt på med andre viktige sysler. De ”trengende” kundene oppsporet gjerne betjeningen og da ble arbeidet lagt til side, og folket fikk ekspedert sine postale behov. Vel, det hendte nok ikke sjelden at åpneriet også her ble tatt i bruk som ”sladrebu”, ”sosialkontor” og nyhetsformidler.

Kopi av 2-rings stempelet med tverrbjelker, slik det ofte fremkommer, etter at skaden kom i undre bjelke.

RADIOEN OG HESTEN SOTEN
Under den annen verdenskrig, (i august 1941) ble alle nordmenn pålagt å levere inn sine radioapparater. Folk flest torde ikke gjøre annet og fulgte opp tyskernes ordre om innlevering. Noen hadde heldigvis flere, og tok sjansen på å beholde en, godt gjemt, slik at de kunne lytte på London-nytt og formidle siste nytt til andre. Av de få som tok sjansen på dette var poståpner Marit Andreassen Lunde og datteren Elise Therese. Som postfolk visste de nok hvem de kunne stole på, når nyheter fra London senere skulle bringes videre til nyhetshungrige Hedrum folk.
Oppe på loftet sto radioen og selv når tyskerne hadde rekvirert stua under, som varmestue, under et søk etter flyktninger (Steinsholt-brødrene) i skauen i nærheten, kunne Therese ikke dy seg, hun måtte opp på loftet å lytte til London.
Men så en vinterdag ville det seg slik at radioen gikk i stykker og i all hemmelighet måtte den sendes med hest og slede til byen for reparasjon. Etter en stund fant reparatøren ut av feilen, deler ble fremskaffet, og endelig var den klar til levering.
Når fru poståpner Marit skulle returnere hjem, fløy villstyringen av en hest, med det fine navnet, Soten, ut. Resultatet ble at breisleden veltet og alt om bord endte ute i gata, også radioen. Til alt hell strømmet det til med ” gode nordmenn ”. De stilte seg i en beskyttende ring rundt, slik at ingen fikk innsyn, fikk sleden på rett kjøl, radioen og alt annet oppi sleden og så ble Marit sendt videre hjem mot Reinemo. Alt skjedde så raskt at ingen uvedkommende oppdaget uhellet og den forbudte radioen.
Heldigvis endte episoden godt. Radioen kom godt skjult på plass på loftet og dermed kunne lyttingen og informasjonsflyten fortsette, … på godt ”postmannsvis”.

THERESE VED BRUA
I ”arv” etter moren, ble Elise Therese (gift med Arne Eriksen) midlertidig ansatt som poståpner fra 1. august 1948, en stilling hun ble fast ansatt i, fra 1. oktober samme år. Poståpneriet flyttet med henne litt lenger syd, nemlig til det lille nybygde huset på Bjørnstad u/ Nordby (eller som mange kjenner det; det lille røde huset ved minnesmerket ved brua.)
Etter flyttingen til Bjørnstad skjedde det en liten forandring i utleveringstjenesten. Det ble en god del flere kunder som fant det hensiktsmessig å hente posten sin selv, og ikke lenger vente til budene kom ut med posten ”over middag”. Derfor ble det slik at en del folk ankom poståpneriet straks etter postens ankomst.
Therese huskes som en rettferdig og svært snill dame. Lars Thore Kjær, bodde som gutt rett over veien for poståpneriet, og det hendte han var så tidlig ute for å hente posten, at døren ikke var åpnet og Therese fortsatt holdt på å sortere på innsiden. En annen som hentet posten selv og også pleide å være tidlig ute, var sogneprest Rolf Selvig. Han hadde alltid hastverk, og likte svært dårlig at han kom som nummer to i køen. Derfor hendte det at han nappet unggutten hardt i øret, for å gi et hint om at soknepresten måtte komme foran den unge poden. Men innefra hadde fru Therese sett det hele, og til sogneprestens lett irriterte brumming, forsvant Lars Thore ut av poståpneriet, noe sår og rød i øret, men som første mann med dagens post!!!

Her sitter tidligere poståpner Marit Andreassen Lunde på trappen til Bjørnstad på Bommestad, sammen med sin datter daværende poståpner Elise Therese Eriksen. Bildet er fra 1952 og på veggen sees postkassen, posthornskiltet og emaljeskiltet som forteller at her er HEDRUM POSTÅPNERI. I dette huset ved Bommestad var det poståpneri fra 1948 til 1968. Inngangspartiet ble forandret noe etter at posten ble flyttet opp til Nanset.
Opprinnelig hadde posten og ”privaten” hver sin inngang.

22 M/M

Kopi av Krags Maskinfabrikk`s avtrykk, før levering av 22m/m-stempelet
Nye mindre stempler hadde blitt mer og mer vanlige i Norge fra midten av 1950 og utover. Hedrum fikk sitt lille 22 m/m stempel i 1959. Det gamle stempelet, som forresten hadde fått en skade i ” undre tverrbjelke ” rundt 1949, ble da byttet ut. Leverandøren var Krags Maskinfabrikk, som nå hadde overtatt en del av stempelproduksjonen for Postverket, og et
”ferdig-for-leveringsavtrykk” i deres stempelbok, er 12. februar 1959.

PENGESKAP OG OPPGJØRETS TIMER
Før man kom fram til 1950-årene hadde det holdt å oppbevare postanstaltens penger i små skrin, kasser eller svært usikre jernskap. Nå hadde Hedrum Poståpneri flyttet inn i nytt hus, hvor det var skikkelig ekspedisjonslokale og etter hvert som pengestrømmen økte, kom behovet for sikrere oppbevaring av verdiene. Men det var ikke bare bare å få inn et stort og tungt pengeskap. På Bjørnstad måtte gulvet forsterkes på grunn av skapets vekt!
Hver halve og hele måned var det regnskapstid for postanstaltene, så også på Hedrum poståpneri. Her deltok hele familien, og hver og en hadde sin spesielle oppgave. Sønnen, Bjørn, husker at han hadde ansvaret for å telle frimerker, de ferdig frankerte postkortene og etter hvert som Postsparebanken kom i virksomhet, fra 1950, også innskuddsmerkene til dette formålet. Det hendte at regnskapet ikke stemte, og da var det bare å starte på nytt, til feilen ble funnet!

Interiørtegning fra poståpneriet på Bommestad.

MED LÅGENDALSRUTA
Hedrum Poståpneri hadde Larvik Postkontor som overordnet postkontor. Herfra ble dagens post sendt oppover Lågendalen ca kl 1200 og avlevert til poståpneriene. Godsruta, som vanlig tok med seg posten, ankom Hedrum Poståpneri mellom kl 1300 og 1330. Tidligere på dagen, mellom kl 9 og 10, hadde den vært innom på nedtur, for å ta med seg alt det som skulle sendes. Dette skjedde 5 dager i uken.
Postutleveringen opp til Bjerkegårdene lå også under Hedrum Poståpneri. Dit ble det for langt for landpostbudene å dra, så posten ble sendt med bussen oppover ved 14-tiden.

FLYTTEFOT NOK EN GANG
I 1950- og 60 årene ble Nanset området mer og mer utbygd, og ønsket om å få et postkontor her øket voldsomt mot slutten av 1960-tallet. Ideen hadde vært framsatt flere ganger helt tilbake fra tidlig på 20-tallet. Ofte var det valget av lokaliteter som stoppet avgjørelsen. Men
da Larviks Auto-Central a/s kjøpte Nansetveien 102, ble det fart i sakene. Selv om det framkom mange protester, ble det bestemt å ”legge ned” Hedrum poståpneri på Bommestad fra 1. mars 1968, for så å flytte det til Nanset med nytt navn;…*NANSET POSTÅPNERI* !!
Som nevnt framkom det flere protester, og i avisene kunne vi lese innlegg både om navnebytte og flytting. – Hvorfor skulle ikke kommunen ha et postkontor med kommunens eget navn? – Hva med avstanden mellom Nanset og Kvelde? – Hvem kommer til å huske å skrive Nanset poståpneri, når de skriver sin adresse? – Ja, det var en del som følte seg tilsidesatt av Postverkets avgjørelse.

Men Nanset ble det, og avgjørelsen var nok tatt i Postverket lenge før den lokale diskusjonen kom i pressen. Vi ser bl.a. at ni måneder før åpningen (den 16/6-1967), lå de to første håndstemplene med teksten ”Nanset” ferdig til utsendelse, gravert hos H.Rui a/s i Oslo, så snart kontoret var ferdig til bruk og flytting kunne gjennomføres. Disse stemplene ble tatt i bruk første dagen på Nanset, samtidig som alt med ”Hedrum-navnet” på ble tatt ut av bruk, og postalt sett eksisterer ikke Hedrum etter 1. mars 1968.

Kopi av det første Nanset stempelet.

THERESENANSET
Selv om postanstalten ble flyttet, ble fortsatt Therese værende som poståpner. Arbeidsdagen
oppe på Nanset, ble nok en helt annen virkelighet enn de gode gamle dagene på Bommestad. Aktiviteten og tilstrømningen av kunder til det drøyt 65 kvm ”lille” lokalet var stort. Mange kunder som før hadde brukt postkontoret i byen, valgte nå av bekvemlighets hensyn å benytte det langt mer hensiktsmessige Nanset. Men verken Postverket eller fru Eriksen var nok forbredt på denne store tilstrømningen av kunder. Det tok tid før nok hjelp ble satt inn og det lille kontoret ble oppgradert til å betjene kundene på en dertil tilfredstillende god måte. Derfor har det nok vært mange, lange og svært harde arbeidsdager for den nesten 60 år gamle fru Eriksen. Hennes mann Arne, som ofte hjalp støttende til på Bommestad, når han ikke var på arbeidet hos Trygve Thorsen a/s, synes å ha fått et vikariat på Nanset, etter at han sluttet hos Thorsen..

FRA ÅPNERI TIL KONTOR
I 1973 trakk Elise Therese Eriksen seg tilbake etter nesten 25 års innsats for lokalsamfunnet i Postens tjeneste. Arnulf Wallan tok over embetet fra 1. juli. Postverket valgte fra 1. november samme året å oppgradere Nanset poståpneri til ”postkontor B”, med en postmester som daglig leder. Det nye navnet ble Nanset postkontor. Wallan ble dermed den første POSTMESTEREN på Nanset (fra 1/11-1973)
… Men dette blir en annen historie!

KILDER;
A. Allum ; Hedrum – A. Kihle; Lardal – (Jarlsberg og Larviks) Amtstidende
A. Ambjørnsen; Larvik Postkontor – Frimerke-Kontakt, V/ Arne Bye – Odd Bjerke
Hedrum Bygdebok I, II, III – Heidarheim – Astrid Landsverk
Larviks Historie – Bjørn ( Eriksen ) Lunde – Randi H. Nielsen
Ellef Odberg – Postmuseet
August Schou; Postens historie i Norge
Sverre Steen, Kristiania Postvesen 1647 – 1921 – Theoline Verrum
( Ø.P. ) Østlands Posten

O. E. Leinæs Bageri

I 2009 skrev Jan Einar Bredal en artikkel i Heidarheim med denne tittelen, og med tillatelse fra Jan Einar legger jeg ut artikkelen her på Linf slik at den blir tilgjengelig for flere.
Artikkelen omtaler min farmor og farfar og deres bakeri på Torstrand og Nanset fra 1901 til 1978.

Det er artig å få samlet så mye av denne historien på 12 A5-sider, ikke minst fordi mye av historien er ny for oss etterkommere. Det er utrolig hva som finnes av gammel historie i en familie, bare du får tak i gamle brev , gamle bilder og gjenfortalte historier.

Ikke alle er så heldig å få Jan Einar som inspirator, “arbeidsleder” og skribent, men jeg anbefaler alle å grave litt mer i den nære familiehistorien sammen med slekt og venner av familien. Dere finner garantert noe nytt og spennende.

”Munter oppvekst med freske fraspark”

183 sider ”rykende fersk” og glitrende lokalhistorie i serien ”Mitt kjære Larvik”

Endelig er den her igjen – pakken man trygt kan legge under juletreet! En ny bok – den sjette – i serien om lokalhistorie i Larvik og distriktet. Denne gang er det tolv forfattere som presenterer sine gode minner fra sin barne- og ungdomstid.
Nye historier og nye bilder rulles opp i raskt tempo, men ikke raskere enn at leseren får god tid til å hygge seg, og ikke minst til å fordype seg i disse historiske tilbakeblikk. Denne gang er historiene hentet fra Torstrand, Tollerodden, Østre Halsen, Jegersborg, Nanset, Tjølling, Kvelde, Hagalia og Larvik sentrum.
Som en av forfatterne hevder, så skinte sola alltid hele sommeren, og snøen om vinteren var en ren velsignelse. Dog sikkert ikke alltid, for de fleste av forfatterne er gamle nok til å ha opplevd i det minste noe av den siste krigen.
Aage Sletsjøe er første forfatter ut denne gangen og han fikk meg virkelig til å tenke litt over hva han avslutter sin historie med… ”For å gi Bøkkerfjellet en viss autoritet er det en spennende tanke å Bøkkerfjellet og Mesterfjellet som det som sørget for at raet stoppet i Larvik. Uten dem ville vi ikke hatt raet slik som det fremstår i dag. Ikke ville vi hatt Bøkeskogen og ikke ville vi hatt Farrisvannet. Kanskje hadde isbreene pløyd hele bakkebyen Larvik videre ut i fjorden, og byen, hvis det ble noe by, vært bebyggelse på begge sider av en fjord.” Tankevekkende? Ja, for bare tenk om…?
Jan Einar Bredal har i bind seks skrevet to artikler – den ene om barndommens Nanset og den andre en historie om biler og musikk der han virkelig får mimre. Som alltid morsomt skrevet.

Brøytingen til Jan Einar Bredal og en fetter ble raskt avsluttet da 11-åringene hadde havarert brøytebilen “Mathilde”. (Tegnet av Vigdis Bredal Pedersen. Illustrasjon i boka “Munter oppvekst med freske fraspark”)

Bjørn-Tore Sandbrekkene bidrar med bl.a. sine musikalske ”utskeielser” i Nanset Ungdoms Musikk Korps og om mange skogsturer i Vestmarka til steder mange av oss knapt har hørt om. Før nå.
Anette Bøe hadde en streng oppvekst, og måtte bl.a. lære seg å ”spise pent”. Det foregikk ved at hun ved spisebordet måtte sitte med en skje i hver armhule mens hun trakterte kniv og gaffel! Seilerliv i Viksfjord får vi også noen gode glimt av.
Jan Eilert Gabrielsen, som døde 8. mai i år, rakk å bidra med minner omkring speiderbevegelsen, om ”kleggenavn” på Torstrand og ikke minst om sine barndomsår i Archerhuset på Tollerodden.
Så hopper vi over til Torstein Skaara som har satt i pennen historier fra bl.a. Viksfjord og Bjønnes, og som avslører at han var stolt over å være fra Tjøllingvollen.
Idar Ekenes Gjertsen hadde i sin ungdom sommerjobb på ”Kammeret” – Larvik politikammer – og gir leserne glimt av en del av personlighetene som jobbet der. Og personlighetene var både mange og fargerike!
Åsta Herland tar oss med til sin barndoms Kvelde, til familiens butikk, og fører oss forsiktig inn til ukjente stier i vakker natur – stier og steder som kanskje er ukjent for de fleste av oss. Artig er det også å lese om Vestby skole og lærerne der.
Med Dagfinn W. Ellefsen hopper vi elegant ned fra Kvelde til Torstrand, og får blant annet høre om Torstrands største juletre – hos familien Ellefsen, naturligvis! Dessuten avslører han elegant at han var blant dem som sikra seg gratis koks fra tomta LABO skulle bygge på i Strandgata, og likeledes forteller han om hvordan han elegant unngikk røykepress.
Inger-Helene Hansen ble unnfanget på Torstrand og født i Tønsberg, men var ikke lenge i Tønsberg før hun kom hjem igjen. I hennes historie er vi med på flytting til Østre Halsen og Rekkevik, og ikke minst er det interessant å lese hennes beskrivelser fra de mange gamle, rare butikkene.
Arild Lund var heldig med oppveksten kan han fortelle, for under store deler av krigen var han så heldig å få være på bestemorsgården i Tjølling. Der var det ikke mye matmangel. Bjønnesbrygga og de ferierende unge damene er også bidrag som han deler med leserne.
Bokas siste forfatter er Steffen Johanssen – oppvokst midt i byen og med skolegangen på ”Rombær’n”. For en som sjøl har gått på denne skolen er det ikke vanskelig å henge med… Hans karriere som fotballkeeper er det også morsomt å lese om – selv om man neppe kan snakke om noen kometkarriere!
Redaktør for bind 6 har vært Dagfinn W. Ellefsen, som også tidligere har begått bøker i serien. ”Munter oppvekst med freske fraspark” er blitt et solid håndverk fra de tolv forfatternes hender.
De tidligere bøkene i serien ”Mitt kjære Larvik” er ”Muntre sprell og viltre kast”, ”Ingen ting er som det var”, ”Mot i brøste’, tett i panna”, ”De siste dagers heldige” og ”Sånn var’e bare”. Honoraret for den forrige boka gikk til hovedforeningen i IF FRAM, og honoraret fra årets bok har man bestemt at skal gå til Larvik Turn & IF.
”Munter oppvekst med freske fraspark” er utgitt på Norgesforlaget AS.
Janke Mürer

Nanset Skole

[Bilde 780932 finnes ikke eller har blitt slettet]

Det er på tide å få lagt ut bilder og historier fra Nanset skole!

Jeg starter opp, så “finner” vi veien etter hvert.

Tror ikke vi skal bli for personlige når det gjelder våre lærerne, i alle fall ikke når det gjelder det negative.

Trekk gjerne fram positive minner om lærere og medelever, men forsøk å la de dårlige minnene ligge denne gangen.

Nanset-samletråd

“Larvik i nær fortid” har mange medlemmer som er født og oppvokst på Nanset. Denne tråden skal bare inneholde lenker til det som allerede ligger spredt utover i sona. Det tar litt tid før lenkesamlinga er nogenlunde fullstendig.

Veiet og funnet i orden !

Hedrum Historielag hadde rett før påske i 2007 en svært vellykket mimrekveld. Kvelden hadde gamle Nanset som tema. Blant de mange lokalenavnene som i kveldens løp ble nevnt var Borgejordet. Dessverre finnes det ikke mange publiserte bilder av denne bondegården, som for den oppvokne slekt er totalt ukjent. En skikkelig ”by-bondegård” minnes vi som vokste opp i området. Hest, kuer innenfor elektriske gjerder (som selvfølgelig måtte utforskes, med dertil følende ubehag), griser og høns, henting av skyller med hest og vogn på Nanset, potetopptaking osv., det ble vår første kjennskap til en basisnæring “midt” i byen.
På låvens nordside minnes fortsatt den åpne “møkkakjelleren”. Fin å skli på når den var frosset. En klassekammerat har nok ett annet minne da “islaget” ikke lenger holdt vekten hans. Slett ingen vakker gutt som ruslet hjem til mor etter en nøye intern studie av møkkahaugen den dagen. (PS Vi sluttet med skliingen der etter dette ! )
Inne på på det store kjøkkenet sto ett stort kjøkkenbord, her husker jeg den røde hjemmelagede saften smakte spesielt godt tidlig på 50-tallet. Ned fra taket, eller var det kanskje ned fra lampen over, hang den seige fluefangeren med en rikholdig samling av små landede, noen fortsatt flagrende, kryp. Men som ikke det var nok, nærmest ned fra samme tråden hang en stor “krystallklump” med det velsmakende kandsissukkeret. Gamle Borge var inne på en kaffetår som snarest, og rett som det var fanget han opp sukkeret, sudde noen sekunder, smattet litt fornøyd, for deretter å spørre om ikke jeg også ville ha en smak! Jaja, det var andre tider den gang.

Utrolig er det derfor at det fra soveværelsesvinduet i Sophus Buggesvei 10 en gang midt på 1930-tallet ble tatt 2 fotografier, som her har blitt satt sammen og utgjør et panoramabilde av Borgejordet mellom husrekkene i Sophus Buggesvei og Skogveien mot øst.

Borgejordet var i sin tid, før 1900, en del av de i dag ukjente og glemte Bulleløkkene, som lå på hver side av Greveveien. Navnet hadde de fra overinspektør Henrik Bull, som brukte området på 1800-tallets begynnelse. I 1894 kom jorden her og en del jord på Hovland i Jens Larsen Borges eie. Peder Ludvig Borge overtok dette i 1913 etter sine foreldre, og la tidlig ut en del av jorden til ettertraktede tomter, som det var blitt ett stort behov for nære bygrensen.

Paul J. Borge forsatte driften av farsgården mellom 1952 og 1966, og hans kone Bodil forsatte etter hans død.

Men på 1980-tallet var det slutt på Borgejordet i gammel forstand. Mange nye tomter ble lagt ut og for den oppvoksende generasjon vil selv vår nære historie, ”være urgammel” !

Selvom Sophus Bugges vei tidlig ble bebygd i sin nedre del, var det ikke rare gaten så sent som i 1940. Her spaserer søskenparet Svein-Erik og Ann-Mari Knudsen ned mot sitt hjem i Sophus Buggesvei 10.

  • Sophus Buggesvei nr 5. — Sophus Buggesvei anno 1919. Denne gangen vises to bilder fra Sophus Buggesvei på Nanset. Fotografiet fra gaten viser gatens nr 5, slik det fortonet seg i 1919. Huset kan være bygget før 1910. Eieren i 1919 het Thomas Liebe. Men det var skipsreder Lunde ( se forøvrig bildet …
  • Hr. Liebes bakgård i 1919. Sophus Buggesvei nr5. — Her tar herr Thomas Liebe imot sine gjester. Les også teksten til det andre fotografiet fra hus, knipset på samme dag. Fotograf Samuel Øksenholt