I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for stikkord larvik, turn

Lokalhistorie fra Larvik på Nasjonalbiblioteket

Her er en gullgruve: På Nasjonalbibliotekets nettsted er det utrolig mye lesbart. Dette er gratis, men må leses på skjermen. Jeg skrev inn “Larvik” i søkefeltet, og dette er en del av det jeg fant:

Larvik og omegns industri og næringsliv i tekst og bilder
Forfatter: Aagaard, Aage
Publisert: Christiania : A. M. Hanches forl., 1900

Larvik og omegns industri og næringsliv i tekst og bilder : tilligemed almindelig beskrivelse, institutioner og historiske meddelselser i tekst og billeder
Forfatter: Aagaard, Aage
Publisert: Kristiania : A.M. Hanches forlag, 1906

Af Larviks Historie : Uddrag af Larviks gamle Skifteprotokoller
Forfatter: Sørensen, S.A.
Publisert: Larvik, 1901

Norges land og folk : topografisk-statistisk beskrevet : topografisk-statistisk beskrivelse over. 7 3 : Jarlsberg og Larvik amt Byerne og herrederne
Publisert: Kristiania : Aschehoug, 1915

Fra smie til Norges-utbygger : Alfr. Andersen mek. verksted & støberi 1893-1993
Forfatter: Alfr. Andersen mek. verksted & støberi
Publisert: [Larvik] : Verkstedet, 1993

Larvik handelsstands forening 100 år
Forfatter: Næss, Øyvind
Publisert: Larvik, 1950

FRAM og tilbake på Torstrand
Forfatter: Nyhus, Per
Publisert: Larvik : IF Fram, 1993

Norsk industri- og næringshaandbok : skibsbyggerier, maskinfabrikker, smier etc. Pengeskap, stanse- og verktøi, jern-, metalvare- og blikvarefabrikker. Traad-, spiker-, automobil-, vogn- og cyklefabrikker. Fabrikker for elektrisk materiel m.m.m. 1 : 1200 norske mekaniske verksteder skibsbyggerier, maskinfabrikker, smier etc. Pengeskap, stanse- og verktøi, jern-, metalvare- og blikvarefabrikker. Traad-, spiker-, automobil-, vogn- og cyklefabrikker. Fabrikker for elektrisk materiel m.m.m
Forfatter: Diesen, Emil
Publisert: Kristiania : A/S Økonomisk literatur, 1918

Et kystvern : gammelt fra Stavern og Fredriksvern
Forfatter: Hals, N.
Publisert: Oslo : Norli, 1926

60 år med Esab i Norge : Esabs 60 årige historie i Norge og en presentasjon av noen av personene bak suksessen
Forfatter: Nord, Einar
Publisert: Larvik : Esab, 1998

Fortegnelse over A/S Larvik-Fredrikshavn-ferjen’s (Larvik Lines) histor iske arkiv
Publisert: [Oslo : Larvik Line, 1990

Byen vår : minner fra Larviks 275 års jubileum
Publisert: Larvik, 1946

I storm og stille : Larviks sjømannsforening gjennom 150 år
Forfatter: Marthinsen, Thor-Olaf
Publisert: Larvik : Foreningen, 1999

Et kystvern : gammelt fra Stavern og Fredriksvern
Forfatter: Hals, N.
Publisert: Oslo : Norli, 1926

Gamle norske kart : samkatalog over utrykte kart fra de siste 300 år. 6 : Vestfold fylke
Publisert: Oslo : Universitetsforlaget, 1980

Colin Archer skøytene og lystbåtene
Forfatter: Sannes, Tor Borch
Publisert: Oslo : Norsk maritimt forlag, 1979

Brunlanes : en bygdebok.
Forfatter: Jahnsen, Astri
Publisert: Larvik : Brunlanes kommune, Brunlanes sparebank

Tjølling : en bygdebok : historisk skildring av bygdens utvikling fra gammel tid ned til kjendte nutidsforhold
Forfatter: Berg, Lorens
Publisert: Kristiania : Cappelen, 1915

Stavern-slekter fra 1700 til 1900
Forfatter: Dahl, Helene
Publisert: Stavern : Helene Dahl, 1990

Larvik i Emmons County i North Dakota i årene 1908-1911. Samlet og skrevet av Jan Einar Bredal

Noen ganger er det slik at vi ønsker mer enn vi får. Mye vil ha mer, sies det ofte og slik kan det vel også sies om mine ønsker under arbeidet med denne lille fortellingen fra Nord Dakotas forblåste nybyggertid rundt 1900.

Historien lar jeg begynne omtrent slik jeg har lest den; … I løpet av oktober måned høsten 1901 gikk tre brødre ved navn Larvick av toget i Steele i Kidder County i North Dakota. De tilbrakte natten i Braddock (som skal være den eldste byen i Emmons County), etter å ha overtalt en mann til å ta dem dit i en ”buggy”, trolig en fire hjulet trille, trukket av to hester. Tidlig neste morgen forlot de Braddock for å fortsette reisen til Linton, der de la inn søknad på et landområde og registrerte det i revisors bøker, deretter returnerte til Braddock. Den tredje dagen tok de seg så tilbake til Steele og tok toget hjem til Mankato i Minnesota.
Våren 1902 gjorde de tre unge nordboerne seg igjen klare til å ta veien tilbake til ”det lovede landet”.
De kom til Eureka i Sør-Dakota med tog, hvor de kjøpte forskjellige forråd, maskiner og varer til transport til bestemmelsesstedet nær det som i dag heter Temvik i McCully Township. Reisen tok tre dager (en reise som i luftlinje nok var rundt 80 kilometer). De ankom den 22. april og de slo opp sine medbrakte telt på stedet som senere ble gården til en Peter Nelson. Men, til deres skrekk og gru, gjorde en av de uønskede og voldsomme North Dakota snøstormene sin sene ”visitt”, uten den minste unnskyldning for sitt skremmende besøk. Det føltes som den bitende vinteren var der for fullt, selv så sent i april.
Larvick guttene så seg nødt til å forlate leirstedet for å søke tilflukt, og fortsatte på vei til de kom til det som nå er Temvik. Deres nærmeste nabo var Ed Haws. Her fant de spor etter trær langs bekken og stubber og flisbiter i engen og bergsprekkene. To av Larvick brødre kom seg etter hvert til Braddock og fikk kjøpt trelast nok til ei lita koie. Den ble bygget på Ed Larvick tomt. Det fortelles at det tok et par dagers tid å bygge koia, så den kan ikke ha vært særlig stor.
Utover denne våren brøt de tretti hektar med land med en primitiv bryteplog, for så å plante lin. Høsten 1902 kuttet guttene linavlingen med et gammelt redskap som etterlot bunter over jordet. En søndag blåste vinden så hardt at linet blåste hele veien over til Frank Foells gård, mange miles unna. Med mye slit og møye fikk de raket sammen hva de kunne finne, og fikk tilslutt solgt avlingen for $164. Den eldste broren lagret det i koia si den første vinteren, mens han tok vare på hestene i en torvlåve de hadde fått laget. En av hans måter å tilbringe ”fritiden” sin på, var å dra (varpe) tømmer ned fra elven Missouri, en gang eller to ganger i uken hele vinteren.
Noen dager var Dakotavinden så bitende kald at det føltes som om de var på Nordpolen. Minst to uker i løpet av vinteren var det umulig for dem å komme seg til Braddock for å kjøpe det de trengte av dagligvarer. Dermed måtte guttene være fornøyd sine små rasjoner av poteter påført litt salt. Først mange måneder senere ble dagligvarer levert fra Braddock til Linton. Det gjorde det litt enklere for pionerene innen dette området.
Om jeg har forstått det rett, så hadde Northern Pacific Railroad bygget en jernbanelinje over brødrenes landområder. Denne førte til at flere folk begynte å strømme til området, som ofte kalt ”the land of milk and honey”. En liten landsby begynte så smått å vokse opp omkring der. Navnet skulle bli det underfundige ”Godkin”. Hvordan kom man så opp med dette navnet, kan undres, og svaret er like underfullt. Da jernbanelinjen ble bygget forbi her, skal en av arbeiderne ha sagt; ”Hvem i all verden kan bygge en by her??” . En annen ansatt like ved, kikket på ham og svarte på sitt kanskje ikke helt perfekte engelsk; ”God can! – Gud kan!” Dermed ble altså navnet GODKIN. Slik ble byen hetende, også med sitt lille postkontor fra rundt 1904. Men da en herre med navnet Brophy åpnet en ”General Store” i byen og dermed overtok som postmester, endret han likegodt fra 3. januar 1906, vissnok på eget initiativ, navnet til BROPHY (også sett skrevet Brofy).

Kart som viser den lille “byen” BROFY på kartet.

Nå ble han ikke så lenge i byen, denne herr Brophy. Allerede noe senere i 1906, skal han likegodt ha solgt forretningen til Ed Larvick og hans kompanjong, en herr Louis Foell. Dette førte så smått til nok en navneforandring. En forandring som skulle trigge min nysgjerrighet. Fra 28. januar 1908 ble nemlig byen hetende LARVIK og faktisk lå både postkontoret, telefonsentralen og meieriet under samme tak. Kilder forteller at William A. Foell ble postmester, men jeg har også sett nevnt at Ed Larvik fungerte med denne tittelen.
Kunne dette virkelig ha noen relasjoner til min kjære hjemby?

Larvik PO på kart fra 1911

Postkort stemplet i Larvik North Dakota den 23.nov 1910. Jan Einar Bredal fotosamling.

Men først, … en familie med navnet Tempel ankom området og kjøpte de landområdene som lå øst av jernbanesporet fra Larvik-guttene. Dette var brødrene Frantz og Balthazar Tempel, svært driftige folk og snart hadde de bygget hus, startet bank, bygget og fått i gang sagbruk og i 1908-09 sto et hotell ferdig. Aktiviteten her førte selvfølgelig til en viss rivalisering mellom bebyggelsene på hver side av jernbanelinjen. I Tempelfamilien var det dyktige forretningsfolk og de fikk stor makt i det lille samfunnet. Dermed ville de også forandre navnet på stedet, nærmest slå de to ”bydelene” sammen og kalle stedet for Tempel eller Tempelton. Dette var et navn myndighetene ikke kunne akseptere, på grunn av forvekslingsfare med andre postkontor i Nord Dakota. Så ble det foreslått fra ”Secretery of Interior” at man laget en kombinasjon av det gamle navnet og de foreslåtte nye, og de bestemte dermed navnet at navnet skulle være ”TEMVIK”. Postalt sett, skjedde forandringen fra 9. mai 1911. (Nevner i parentes at den 11. august 1910 skal ”the Emmons County Record” ha skrevet at stasjonsbyen Brofy hadde byttet navn til Tempeltonville. Dette har nok ikke medført riktighet! Likevel finner vi et kart fra 1911 hvor Templetonville er ført inn.)

Her kan vi faktisk se både Larvik PO (Post Office) og det foreslåtte navnet Tempeltonville på kart fra 1911.

Postkort stemplet Temvik den 23.des 1911. Jan Einar Bredal samling

Hvor kom så ”våre” Larviks-gutter fra, undret jeg naturlig nok lenge. Å finne ut av det skulle bli et puslespill og her måtte det mange hjelpende hender til før brikkene falt på plass. Utvandringen fra Norge var stor, registreringer av reiser var ikke alltid like godt tegnet ned, samt svært mange utvandrere følte behov for å endre navn når de hadde vært bosatt i Amerika en periode. Norske navn kunne være vanskelige å uttale eller skrive. Dermed måtte diverse kilder og en god porsjon med norsk kløkt bli benyttet i søket på guttenes opphav.
Jeg tror jeg like godt begynner å forklare det hele ganske ”bakfra”. Ifølge emigrantlister i Digitalarkivet, forlot skipstømmermann Niels Martinussen Morken (f.1851) Norge den 5. mai 1881. Avreisestedet ser ut til å ha vært Bergen. Dessverre vet jeg ikke hvilken båt de forlot landet med, men de skal ha reist med ”National Line”. Med seg hadde han sin kone (de hadde giftet seg den 27. juni 1875 i Bergen), Berthe Larsdatter Stavem/Staveim (f.1848 i Grytten Prestegjeld) og barna Ingvald (f.1877), Laurits Bernhard (f.1878) og Oluf (f.1880). Flere av Nils brødre skal ha fulgt etter til Amerika de neste årene (jeg nevner; Carl B.; 1. mai 1882, Hans; 23. august 1883 og Ingebrikt; 9. juni 1884).

Om vi titter litt mer på de omtalte ”Larviksbarna” til Niels Martinussen Morken, synes det som om det med en ”viss romslighet” for mulige gamle nedtegningsfeil av årstall etc., at dette omhandler;

Edward M. Larvik (F. 13. juni 1875 – d. 12. januar 1942). Han ble døpt i Bergen 4. juli 1875 og var sikkert født der. Navnet han fikk denne dåpsdagen var det norske Ingvald Martin. Han ble gift med Clara A. Holm i 1909.
Olaf M. Larvick (F. 15. februar 1880 – d. 31. desember 1942). Han var født og senere døpt i Bergen den 14. mars 1880 og fikk det ”romslige” navnet Oluf Malvin Aleksander. Olaf ble gift med Martha Illchen. Hun døde fra ham og han giftet seg igjen med Laura Buck.
Til slutt har vi med yngste mann av de tre brødrene, jeg har snakket om her. Oscar Alfred Larvick (f. 19. juli 1885 – d. 14. februar 1970), som ble gift med Mary Carrier i 1908. Han var faktisk født i Minnesota, trolig i byen Rapidan i Blue Earth County, hvor foreldrene bodde i 1885 og trolig var bosatt til de døde. Han skal senere ha flyttet til Valley City. North Dakota.
Vissnok skal det ha vært enda 2 sønner i familien. Louis Larvick; han var også født i Norge og døpt i Bergen 11. mars 1877. I sin korte tid i Norge levde han under navnet Laurits Bernard, (f. 11. februar 1877 – d. 2. mars 1955) Trolig bodde han hele sin tid i Blue Earth County. Til sist har jeg funnet ut at det var enda en gutt, med navnet Carl. Han ser ut til å være født i 1882 og fikk på 1920-tallet en sterk statspolitisk karriere.
Ser vi litt mer på skipstømmermann Niels Martinussen Morken sitt navn, vet vi at han under folketellingen i 1865 bodde sammen med foreldrene sine, bonde Marthinus og Magdele, på gården Lervik i Manger prestegjeld. Navnet hans er også sett som Nils Lervik/Lærvik .
Når familien så skulle tilpasse seg i ”the Promised Land”, ble nok Martinussen et svært vanskelig navn å bruke. Om det nå skal ha falt et valg på ”Lærvik”, fantes jo ikke bokstaven ”æ” der borte og ”a” var nok mer brukervennlig. ”A`en” lød nok også bedre i navnet enn ”e”. Trolig er dette grunnen til opphavet til familienavnet ”Larvik” og etter hvert navnet på det lille tettstedet/byen ”Larvik” i Emmons County, North Dakota, i de få årene mellom 1908 og 1911. At skrivemåten har blitt nedtegnet i USA på minst disse 3 måtene; Larvik, Larvick og Larwick, er ikke spesielt underlig.

Og… konklusjonen slik jeg ser den, etter 8 – 10 års bråkede tanker og innsamlingsarbeid, må bare bli; …
Vi kan dessverre IKKE knytte dette North Dakota bynavnet opp mot vår kjære bakkeby her hjemme i Larvik i Vestfold!

Sannsynligvis bodde det aldri mer enn rundt 200 mennesker i Temvik på det meste. Kilder forteller at i 1960 var det kun 45 personer tilbake. Byen regnes i dag som en av USAs mange ”Ghost towns” – ”spøkelsesbyer”, og det bor ikke lenger folk i selve byen. – Det ser også ut til at Edward og Olaf levde lenge i Temvik, og sammen med flere ”Larvickinger”, ligger de begravd på Temvik gravlund.

OBS Jeg bør vel gjøre oppmerksom på at dette IKKE er det samme settlementet eller det samme postkontoret LARVIK i samme Emmons County, som jeg har omtalt her; en lenke til denne siden

En spesiell takk må jeg gi til Gunn Huglen for et utrettelig arbeid, slektsforumet DIS-Norge og alle deres bidragsytere, samt Ole Leinæs for ”dytt i ryggen” og hjelp under forberedelsene til dette innlegget.

Kilder ellers er:
Cynthia Maier, North Dakota,
”the History of Temvik, Emmons County”, skrevet av Bertha Larvick 1. oktober 1930;
Digitalarkivet
og Universitetets kilder i Tromsø.

LARVIK, Emmons fylke, North Dakota 1899-1902. Samlet og redigert av Jan Einar Bredal

Egentlig skulle de vært returnert for lenge siden, de stappfulle bæreposene og den tunge og slitte brune kofferten opprinnelig fra mellomkrigstiden. Men det var noe spesielt med disse memoarene og nedtegningene som Larvik bonden i så mange år, daglig hadde lagt sin sjel i. Stadig hadde jeg tatt frem en mindre bunke A-4 ark, noen håndskrevet, andre igjen skrevet på en gammel skrivemaskin, etter hvert som årene gjorde håndskriften skjelven.
Så kom det en fin og varm sensommer søndag, hvor godstolen på verandaen var et godt sted å stresse ned sammen med noen sider fra arkivet. En av bæreposene sto lagom til og i denne nærmest ”fotkomprimerte” posen stakk det opp et tjuetalls ark, som jeg for letthets skyld grep tak i. Deretter satte jeg meg godt til rette, med kaffekoppen ikke langt unna.
Det første arket viste seg å være en del av oppsettet til familiens slektshistorie, alt maskinskrevet…. Nei, ikke alt, på ett sted var det gjort en håndskrevet korrigering; ”Canada” var overstrøket og erstattet med ”USA” !! Det var denne korrigeringen som tiltrakk seg oppmerksomheten. …
Kunne dette virkelig være sant ?…
Var dette nøkkelen til forklaringen på ett lite stykke norsk historie i USA?

Anna Karoline het hun, den unge piken historien begynner med. Hun var datter av Anne Kristine og Peder Madsen, bondeekteparet som bodde på gården Anisrød ( Annisrød ) i Brunlanes utenfor Larvik.

Gården Anisrød Brunlanes i Brunlanes utenfor Larvik, var Anna Pedersens hjemsted
. Jan Einar Bredal fotosamling

Jenta ble født som det femte barnet i rekken på 10, i 1870. Hun utviklet seg
til å bli en klok, populær ung dame, nevenyttig og rask til bens. Som 20-åring hadde hun post hos en av Larviks mer velstående forretningsmenn. Men omtrent 3 år senere ville hun dra til Amerika. Det fortelles at der ventet en ung mann og de skal vissnok ha vært ”engaged to be married”.
Turen over ble en hard påkjenning for den unge damen, og selv med en velmenende reisekiste full av fersk mat, var det bare så vidt hun kom velberget over. Turen skulle vise seg var betydelig lenger enn holdbarheten på den omtenksomt nedpakkede ferskmaten !…

Anna Pedersdatter som ung. Jan Einar Bredal fotosamling

Målet var LaGrace i South Dakota.
Da hun gikk av toget 5 dager etter avreisen fra Chicago, så hoven i føttene at hun ikke torde ta skoene av, i redsel for ikke å kunne få dem på igjen, fortelles det at hun ble møtt av sin forlovede. Ryktene forteller også at herren vissnok ikke var fornøyd med hva han så, den nyankomne forloveden var slett ikke slik han husket henne fra før han dro til Amerika ! Dermed brøt han forlovelsen. Alene, sikkert også fortsatt syk etter reisen, forkastet av kjæresten, hadde hun likevel styrke til å kontakte andre norske i LaGrace, hvor hun snart var i arbeid i en av stedets handelsbedrifter.
Det var gjennom norske her, at hun ble tilbudt undervisningsarbeid på ”Vacation Bible School”. På et religiøst møte, hvor hun blant annet så vakkert sang ”I den himmelske Stad, Der hver Tunge er glad”, kom hun etter hvert i kontakt med den 53 årige Knudiana ( også sett skrevet Knudianna ) Støle, eller Stolee som navnet hadde blitt i Amerika. Knudiana ble raskt glad i denne vakre unge norske kvinnen, og tenkte straks at dette burde bli en god kone for sin så hard arbeidende sønn, Brynhjolf Jakobsen Støle. Ikke lenge etterpå var Anna invitert på middag og hun ble introdusert for Brynhjolf og resten av familien.
Hvem var så denne gjestfrie Støle familien ?… Noen kilometer nordøst av Haugesund i tidligere Skåre kommune, i 1911 slått sammen med Haugesund, ligger gården Støle. Så vidt jeg vet, kan slekten føres så langt tilbake som til rundt 1260. Og det var her Brynhjolf ( senere bare kalt ”BJ” ) ble født i 1866. Moren var Knudiana Brynjulvsdatter Røvær ( Røver/senere; Rover ) og faren Jacob Johannes Mikkelsen Støle. Familien hadde drevet med noe jordbruk på den lille gården, en del fiske og litt skomaker virksomhet.
Allerede før 1869 hadde medlemmer av familien søkt lykken i ”the Promised Land” på andre siden av Atlanteren. Det var under et besøk tilbake i Norge i 1882, at en utvandret onkel, Halvar, overtalte BJ til å bli med, når han igjen skulle over til Amerika i 1883. De to kom seg over til Glasgow, hvor de fikk plass på dampskipet ”State of Nebraska”. Målet var Kelso i Dakota Territory, hvor de ankom den 24. april 1883. BJ`s far og mor med flere av barna emigrerte tre år senere.
Den norske kontingenten økte kraftig i denne perioden, og nykommerne ble godt hjulpet av de som allerede hadde kommet godt i gang, både av de norske og andre som allerede hadde vært gjennom den harde etableringstiden. BJ arbeidet delvis hos sine onkler B. B. og H. B. Røver for å
betale gjeld. De hadde hjulpet ham å finansiere turen. Skolegangen hadde det vært så som så med for BJ, men for blant annet å lære seg mer engelsk ble vintrene 1885 – 87 delvis brukt til skolegang inne mellom annet arbeid. Det var på den tiden familienavnet ble forandret fra STØLE til det
mer amerikanske …STOLEE. ( Dette skal vissnok ha hørt litt ”finere” ut enn man bare omgjorde Ø`en til O og lot det være med en E !! )

Brynhjolf Stolee som ung. Jan Einar Bredal fotosamling

Ønsket om å kunne skaffe seg ”free homestead land” og kunne drive sitt
eget kom etter hvert sterkere fram hos BJ. Våren 1887 var beslutning tatt.
Ryktene om store gresshoppersvermer som spiste avlingene i større deler av
søndre Dakota i 1886, gjorde at valget falt på ett område i Emmons County i nordre del av det som den gangen het Dakota Territory.
Ukjente som de var med det nye landet, burde de kanskje ha fulgt gresshoppenes instinkter, de visste hvor lite denne delen av Missouri dalen hadde å tilby !
BJ og Brynhjolf Østrem, to fettere, hadde kjøpt seg hvert sitt oksespann med prærievogner. Dermed var de klare til å ta fatt på den omtrent 400 kilometer lange og utrolig slitsomme turen mot sine forhåpentligvis framtidige hjem, en reise full av utfordringer. Det hadde nærmet seg slutten av mai måned i 1889, når de endelig, etter tre strabasiøse uker, var fremme i den sydvestre delene av Emmons County. Gjennomsnittelig framdrift hadde vært på 20 kilometer i døgnet.
Dette ble starten på den etter hvert store kolonien av norske utvandrere i det nye området. Året etter var flere av BJ`s familie også ankommet til denne delen av Missouri dalen.
I årene som fulgte foregikk det et stort arbeid i å bygge opp et velfungerende samfunn blant nybyggerne. En liten kirke var blitt bygget av den tykke gresstorven, og snart var man i ferd med å få til en skikkelig skoleordning for barna. Da en del av mennene i distriktet kom sammen for å organisere skolen, var det BJ som ble valgt som distriktets første leder. Og torvhytta som BJ hadde bygget for sine foreldre, før de kom fram, ble nå tatt i bruk som skolestue. Den var ikke stor, bare ca 3 × 4 meter, med ett vindu i hver ende og en inngangsdør. Jordgulvet ble erstattet med tømmergulv og noen enkle bord og stoler ble tillaget, nok til å dekke behovet for de første 12 elevene.
Noen av nykommerne hadde ”høyere” utdanning med seg fra Norge, og snart var det også dannet en ”biblioteks forening” i det nye samfunnet. BJ var også her leder i flere år. Det ser ut til at han har vært en av drivkreftene i oppbyggingene av bygda, men han var fortsatt ungkar.
Moren, Knudiana, hadde stadig gått og drømt om at han skulle finne seg en søt og god, drivende kone. Når hun nå hadde blitt så begeistret for denne nyankomne Larvikspiken, måtte bare hun introdusere henne for BJ ! De må fort ha fått gode følelser for hverandre, for allerede 25. mars 1894 forlovet de seg. Giftemålet skjedde 19. mai samme vår, slik at de var ferdige til våronna!
Årene 1893 til 97 hadde vært usle for bøndene i Dakota. Store deler av avlingene hadde tørket inn og innkomme var lite. Man så snart behovet for å ha flere ”ben å stå på”. Skulle de handle nødvendige varer måtte de dra flere kilometer til nærmeste landhandel. De hadde 4 valg i dette området, alle ganske langt unna og alle eid av Hollendere ! Dette har nok falt nordmannen BJ og andre av hans familiemedlemmer tungt for hjertet, og gjennom irritasjonen vokste sakte ideen om ”Larvik prosjektet” fram, med blant annet egen landhandel. Ja, tanken om et eget posthus var heller ikke fjern.
BJ, foreldrene og ett par andre bestemte derfor at broren Haakon, som var liten av vekst og egentlig ikke var en farmer type, skulle drive landhandleriet.
Det ble inngått en avtale med en kjøpmann i Thule om levering av varer for salg på prosentbasis og det var BJ som signerte avtalen, siden Haakon
bare var 16 år !

Kart som viser bosetterne i en del av grenseområdet mellom Nord og Syd Dakota på slutten av
1890-tallet.Utrolig nok er ”LARVIK PO” avmerket på kartet rett ved B. J. Stolee`s gård !!
Jan Einar Bredal samling.

Vinteren 1898–99 ble det slept tømmer fra Eureka, drøyt 60 kilometer unna, for å bygge ”a general country store” ikke langt fra BJ hus. Driften var i sving alt fra våren 1899, og gledelig nok hadde de også fått lov til å drive et postkontor.
Nok en gang var det BJ som måtte skrive under, derfor var det han som ble
”utpekt” som POSTMESTER ! Men det var den 16 år gamle Haakon som sto for driften og han likte å kalle seg ”assistent” !

HAAKON Stolee, Postassistenten. Jan Einar Bredal fotosamling
Navnet på postkontoret har jeg en sterk følelse av at enten er gitt til ære for fru Anna ( Pedersen ) Stolee og henne drømmer om byen hun utvandret fra hjemme i Norge, eller kanskje navnet helt og holdent var bestemt av henne. Utrolig nok fikk det nemlig navnet ”LARVIK, North Dakota”, og var i drift fra 27. mai 1899, antagelig med eget stempel, med samme tekst !
Men det som så svært lovende ut, skulle snart vise seg langt tyngre. Ryktet om en ny jernbanestrekning ikke langt fra landhandleriet, gjorde framtidsutsiktene usikre. Bankkontoen ”nektet” i tillegg å øke like mye som regningene ! Men da Haakon allerede sent på høsten 1900 valgte å selge driften, var dette likevel mest på grunn av at hans hjelp trengtes hjemme på foreldrenes gård.
BJ og Haakon hadde også en søster som het Amalia. Hun var født i februar 1878 i Norge, som familiens åttende barn. En dag da hun var rundt en 6 – 7 år gammel, skulle hun ut å levere formiddagsmat til sin far og noen andre som arbeidet på gården. Samtidig lot de et søppelbål brenne i nærheten. Da Amalia gikk tilbake til huset, hadde en glo hengt seg fast i kjolen hennes. Snart var den i full fyr, og før den lille piken hadde funnet en vannpytt å kaste seg i, var store deler av den spede pikekroppen kraftig forbrent. Smertene var uutholdelig, og selv de beste legene i Bergen hadde lite å stille opp med for å hjelpe henne. Etter å ha vært på sykehuset i rundt to år, ble
hun likevel med foreldrene og en bror da de dro den lange turen til Amerika.

AMALIA STOLEE som ung. Jan Einar Bredal fotosamling.
Også i Dakota prøvde leger å hjelpe, men den hardt skadede piken forble invalid hele resten av sitt liv. Likevel, man hørte aldri at hun klaget og da landhandleriet ble solgt flyttet BJ postkontoret til foreldrenes hus. Nå var det Amalia som ble utpekt som ”Postmesterinne”. Denne jobben beholdt hun helt til hun nok en gang, den 13. november 1902, ble innlagt på sykehus, denne gangen på Deaconess Hospital i Chicago. Det vil si, antagelig ble postkontoret lagt ned noen dager tidligere; nemlig den 31. oktober i 1902.
Kun avbrutt av et kort besøk hos sin bror, ”assistent postmester” Haakon, som nå var blitt pastor i Dodgeville, Wisconsin, ble hun i Chicago til hun døde i påsken 1916, bare 36 år gammel.
BJ`s kone, Larvikspiken Anna, hadde i mange år vært sykelig, legene mente hun ikke tålte klimaet i Dakota ved siden av det harde arbeidet på prærien.
Hun som var et naturelskende menneske, savnet mer og mer fjellene, vann, trær og synet og lukten av blomster. Da sykdommen ved påsketider 1902 hadde blitt så ille at det sto om livet hennes, fikk BJ beskjeden om at de burde flytte lenger nord eller hjem til Norge, hvor luften og klimaet var bedre. Valget falt på til slutt på Alberta området i Canada. Den canadiske staten trengte flere settlere og tilbød nykommere fritt land og fri reise. I midten av juni 1902 var igjen de fleste av BJ og Annas familie samlet. Denne gangen i Wetaskiwin omtrent 60 kilometer utenfor Alberta, Canada.

Med dette slutter også historien om ”LARVIK postkontor” i North Dakota for denne gangen. Historien har nok ligget der hele tiden, men det var denne håndskrevne rettelsen, som er opphavet til dette lille innlegget om ”LARVIK” i Nord Dakota……….

Originalen fra den nevnte bæreposen. Den som ble opphavet til denne lille fortellingen. Jan Einar Bredal fotosamling

Kilder;
Thomas Anisrød, … Bonden fra Brunlanes, som skrev sine ”memoarer”.
Constance Stolee; … “The Groth of My Twig“, en autobiografi fra 1923.
Hun var Anna og BJ tredje barn.
Haakon J. Stolee ; …”Postassistentens” minner fram til 1905.
Samlet og utgitt av Charlotte Larson, Helen Solberg og Ruth Johnson i juli 1963.
Gunn Huglen; … Med mange takk for utlån av materiell, bilder, kart og familie memoarer.
Audun Norin ; … Takk for utlån av materiell, som ga opptakten til historien.

Trenger Tips Om Gamle Samlings Og Markeds Plasser I Distriktet

Hei driver med metallsøking på hobbybasis og jeg kunne trengt litt hjelp fra noen kyndige personer
som kansje har noen tips om "Gode"plasser det går ann og søke på.

Bingominner

Jeg tror det var sommeren eller høsten 1969 at min familie og jeg var på bingo for første gang. Vi satt i vår sorte Ford 12 m på Frams skøytebane. Det var Kjell Bisjord som lærte oss det nye spillet.
I begynnelsen var det kun en bong vi spilte på, så ble det to og senere tre. Til slutt ble det et helt ark.

Da vi eide bil var det drive in-bingoene vi var på. Da vi solgte bilen i begynnelsen av 1970-årene valgte vi idrettsforeningenes klubbhus. Ja, for det var idrettsforeningene som arrangerte bingo på den tiden.

Det var bingobussene som fraktet oss til bingoene. Blant sjåførene var Herlaug Milvartsen, Åge Otnæs og Morten Aksnes.

De mest drevne bingospillerne hadde egne “lykkebord” og valgte å bli fraktet i taxi minst en time før spillet startet. Om de hadde vunnet så mye ved disse bordene skal jeg ikke utdype nærmere.

I starten var det dyre premier: Sykler, TV-apparater. Senere var det kun pengepremier som var lovlig.

En bingokveld på Larvik Turn hadde treraderen gått lenge. Tall etter tall hadde blitt ropt opp, men ingen hadde trerader. Det var slik at hvis en hadde fylt ut fem tall, fikk man “femmer’n”. Det inntraff alltid i begynnelsen av spillet. En mann fra Torstrand hadde glemt at det var trerader som ble spilt og trodde at det var et nytt spill. Så langt ute i treraderen ropte han: “Femmer’n”. Oppleseren sa: “Denne var morsom. Den skal du jammen meg få en pose kaffe for”.

Lastebileieren som vi kalte “Lille-Jacob” sa aldri femmer’n eller hjørne. Han ropte alltid “kaffe”.

Nå må det vel innrømmes at det mest var for vaflene og kaffen jeg gikk på bingo. Røyken lå som et tykt lag i rommene. Og det var mest eldre folk. På Fram var det et eldre ektepar fra Skien eller Porsgrunn. De hadde en sønn på min alder, og vi lekte litt sammen.

Bingooppropperne var kjente folk fra idrettsforeningene. Her er det en ufullstendig liste:

== Bergeskogen ==
*Sverre Høiberg

== Fram ==
*Nils Gundersen
*Nils Sandmo
*Finn Halvorsen
*Ragnar Alviniussen
*Kontrollører: Gunnar Olavesen og Gunnar Bratthagen

== Nanset ==
*Edgar Andresen
*Tor Nilsen
*Kåre Eriksen

== Larvik Turn ==
*Bjørn Auby

== Sporty ==
*Mann med nakkestøtte. Husker ikke navnet

== Tjølling ==
*Bekken
*Hans Vidar Hansen
*Kjell Skallist

Nettsted for hvalfangstfotografier

Jeg driver et nettsted som skal fortelle hvalfangsthistorien gjennom fotografier. Hvalfangsten var i stor grad en norsk industri, og jo mer man samler inn fra rundt omkring i verden jo mer ser man til sporene som leder tilbake til Norge. Vestfold var ledende i verden og de fleste ekspedisjoner hadde skip i opplag her. Er det noen som har bilder fra hvalfangsten som kunne tenke seg å bli bidragsyter så ville det være veldig morro om du/dere tok kontakt. Nettstedet ligger her: http://www.paafeltet.org og jeg kan nåes enten på pm her på origo eller på webmaster@paafeltet.org Mvh Geir Røsset

Historier og bilder fra steinindustrien i kommunen.

Jeg innrømmer det gjerne, dette er noe jeg ikke kan noe særlig om. Jeg satser derfor på at noen av de som følger med på Linf kanskje har gamle bilder liggende, eventuelt historier som de vil dele med oss. Det har jobba folk i brudda rundt oss i årevis, en viktig næringsvei i kommunen(e) i hvertfall i hele min oppvekst. Det startet muligens med en arbeidsinnvandring fra Sverige – Bohuslän var kanskje et område hvor fagfolka kom i fra.
I dag er det større aktivitet i steinbrudda enn noensinne og slik kan det se ut feks ved et brudd i Tjølling – her fra Stålaker!

Foto:astridw

Larvik Gymnas - Larvik Høyere Skole

For ikke å ha alt for mange tråder med bilder fra Larvik Gymnas eller
Gymnaset som vi til daglig kalte det, setter jeg opp denne tråden for at vi
her kan legge inn bilder og historier både fra eldre og nyere tid.
En del av dette vil naturligvis også kunne finnes under tråden om
Realskolen, dette er en lenke til denne siden, siden gymnaset var en etterfølgende skolegang.
Om bygningen kan det i enkelthet sies stammer fra rundt 1902, da byggingen
av dette murhuset øst for Herregården kom i gang straks etter at planene var
godkjent i februar 1902.

Unike bilder fra Larvik på Digitalt Museum

Lenke til Digitalt Museum

Ved en tilfeldighet har jeg oppdaget at på Digitalt Museum kan man se massevis fotografier fra Larviksområdet.

Her kan man finne opplysninger om hendelser som er ukjente for vår generasjon. Disse bildene ligger altså og støver ned, men burde gjøres tilgjengelige for Larviks befolkning på en helt annen og lett måte enn i et museums arkiver. Her er det muligens en oppgave for oss i “Larvik i nær fortid”

Jeg vil trekke fram togavsporingen i Andviktunnelen den 21.09.1920 som et eksempel. Det er lagt ut flere bilder fra denne ulykken her:

Lenke Andvikulykken

Lenke 2 Andvikavsporing 1920

Nasjonalbiblioteket har også i sitt arkiv mange Larviksbilder. Dette har vært nevnt før i en annen tråd for noen år siden, men det kan være greit å ta lenken med her også:

Lenke til Nasjonalbibliotekets bilder fra Larvik

Søk deretter i arkivet ved å skrive Larvik i søkefeltet.

Radiominner 2

Jeg laget mitt siste program i Radio Larvik i 1987. Neste gang jeg satte foten i et radiostudio var da jeg ble intervjuet av Lars Harald Alstadsæther i NRK Vestfold i anledning utgivelsen av min bok, “Fra Carl Hagman til Pico Pico”, i 1992.

Min andre radiokarriere begynte i 2000. Thor Meier Ellefsen og jeg ble innbudt til et debattmøte i Nye Radio Larvik i anledning “Sylvette”-saken. Motdebattant var SV-politiker og medlem av Vestfold fylkesting, Ivar Ramberg. Debattleder Anders Bua inviterte meg som gjest i sitt program “Vestkysten”, hvor jeg blant annet fortalte om mine forslag til framtidig bruk av Munken. Jeg ble deretter fast makker for Anders i denne programposten. I de første programmene vi hadde sammen var temaet bl.a. Farrisområdet. Blant gjestene var Tor Bjørvik, Knut Rimstad, Olav Årneshaugen og kordirigent Kjell Håkestad (som hadde gjort et interessant funn vedrørende Istre kirke). Tor Eriksen og Tor Klevstuhl mimret om gamle dager på Nanset, mens Thor Meier Ellefsen og Dolmar Christiansen tok for seg Torstrand. Dagfinn Werner Ellefsen medvirket sammen med sin bror, Thor, i ett program. Inger Thomassen var tekniker. Vi fikk mange positive innspill fra lyttere, som foreslo ting vi kunne ta opp.

Jeg laget også et program med sanger fra kjente filmer. En kollega i radioen, Inger Thomassen, lånte meg noen CD-plater med sanger fra filmens verden. Jan Einar Jonsmyr var tekniker. Jeg brukte ikke manuskript og fikk jernteppe da jeg skulle beskrive det spesielle med filmmusikalen “Cabaret”. Første og hittil eneste gang det har hendt meg i radiosammenheng.

Høsten 2000 ga jeg meg.

Min tredje radiokarriere kom enten i 2006 eller 2007, da Bjørn Kalvik (som hadde begynt i Radio Larvik i 1986) spurte om jeg ville lede innringningsprogrammer sammen med ham. Det var greit for min del. Jeg laget også ett program med Ann-Kristin Hansen som medprogramleder, ett med Kristian Klipper som tekniker og ett med Daniel Høglund (i dag P4) som gjeste-medprogramleder.

Jeg gjorde mitt siste program i Nye Radio Larvik i 2009 og året etter ble den lagt ned.

Blant medarbeiderne 2000-2009 var Inger Thomassen, Liv Berit Klock, Anders Bua, Bjørn Nilsson, Ann Helen Klipper, Daniel Høglund, Tony André Korstvedt Olsen, Ragnar Holm, Terje Høymyr, Marita Jacobsen, Lise Eek, Jan Einar Jonsmyr, Karin Wiik, Ann Kristin Hansen, Unni Gro Meyer Andresen, Morten Aksnes, Andrew Gramstad, Stig Hatlo, Leiv Harald Bakke og Erik Lundh. I tillegg kom telefonvaktene og kaffekoker Betty Erichsen.