I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Z-82, sannheten om et spøkelse fra fortiden

Z-82, sannheten om et spøkelse fra fortiden
Barndomsminner fra Nanset, Larvik
Av Jan Einar Bredal

Noen minner fra barndommen merker en liksom for livet.
Ikke det at det nødvendigvis skjedde noe tragisk eller vondt. Nei, bare det at ett eller annet der ute, etterlot så mange ubesvarte spørsmål inne i den voksende, informasjonssøkende kroppen, sånn som min, mener jeg. Utallige, undrende spørsmål ble under tiden stilt, uten at svarene fullt og helt ut, tilfredsstilte den hungrige, søkende poden.
Som for de fleste som vokste opp på Nanset rett utenfor Larvik, var ikke veien til skolen lang og kjedelig for meg heller. Men en høstmorgen i 1954 kom til ”å forandre” livet mitt. Skoleveien opp Gamle Kongevei skilte seg ikke nevneverdig fra tidligere turer. Det var først da jeg kom et lite stykke inn i den korte veistumpen mot skolen, den som kalles Garborgsvei, at jeg fikk se den, … den som kom til å merke meg for alltid. Bil, jo det hadde jeg fått inn med skje fra fødselen, … antagelig før det også. Bil, hørte jeg om daglig. Bil, lekte jeg med så fort en sjanse bød seg. Bil, visste jeg jo ”alt” om, det var jeg sikker på. Bil, lå mitt hjerte nær. Men der inne i gården, i nr 2, sto det noe ukjent noe, noe spektakulært, noe uvirkelig, noe som trigget de tusen, unge sansene mine utenom det vanlige. Men jeg fattet ikke hva det var. Hver dag jeg så den, stoppet jeg så lenge jeg kunne for å studere, uten helt å tørre å gå inn på den lille gårdsplassen. Men da skoleklokka ringte drøyt 100 meter lenger nede i gaten og det var igjen tid for å komme tilbake til virkeligheten og legge på sprang til ny, sikkert viktigere undervisning. – Månedene og året gikk, plutselig var gårdsplassen i nr 2 fylt av noe annet, noe for meg mindre attraktivt, men ”spøkelse” dukket ufortrødent opp, som forunderlige bilder i hodet mitt.

Z-82! Ja, Z-82 var det.
Så en dag for ikke mange måneder siden, klarte jeg ikke lenger. Jeg bare måtte legge arbeid i å finne sannheten om min ”heftelse”. Heldigvis skulle ikke hjelpen være mange kilometerne unna og ”spøkelse” mitt kunne ende opp i noe mer håndfast og begripelig;
Dagfinn Rastad, eieren av den nevnte Garborgsvei 2, var en tid kompanjong med Bjørgulf Bjørgulfson i automobilforretningen Bjørgulf Bjørgulfson & Co i Nansetveien 102 på Nanset utenfor Larvik. Egentlig var Rastad bilselger der, men hadde også stor interesse for biler som tema ellers og bilbygging i seg selv, utenom selve salgsarbeidet. Da den siste verdenskrigen var over, var det ikke mye tilbake av den norske bilparken. Store deler av den tilårskomne beholdningen som var etterlatt, var i særdeles dårlig beskaffenhet. Nye biler var i flere år på det nærmeste umulig å framskaffe for ”menigmann”. Etter å ha vært eier en eldre Buick og en opprinnelig staslig 2-seters Nash etter krigen, begge med det lett gjenkjennelige registreringsnummeret Z-82, kom Rastad over en 1934 modell BMW 309 Coupè 2-seter. Denne BMW modellen ble kun produsert mellom 1934 og 36 og skal ha vært en meget, meget sjelden bil i Norge. Kanskje hadde kun 3 eller 4 biler av denne typen blitt importerte til landet. Coupèen hadde chassisnummeret 63665 av en begrenset produksjon som begynte på nr 63001.
Da Rastad overtok eierskapet av det bayerske klenodiet, var den fortsatt utstyrt med sin originale 4-sylindrede 22HK toppventilede motor på 845 ccm, som etter litt finpuss gikk som ei klokke. Karosseriet var derimot i meget dårlig forfatning og etter en del vurderinger fram og tilbake kom plutselig ideen om å lage et helt nytt karosseri til bilen. Med god hjelp av karosserimakerne Ludvig Staer og Gunnar Haugen hos Bjørgulfson, satte den fingernemme Rastad i gang med prosjektet. Etter først å ha laget noen skisser, tegnet Ludvig Staer, han var for øvrig en meget dyktig tegner, utrolig nok bilen i 1:1 skala på velegnede finerplater. Resultatet skulle komme til å minne mye om en amerikansk ”Studebaker”.

Kanskje var det en slik Studebaker Ludvig Staer så for seg, da han så smått begynte å få på papiret de første skissene til Rastads nye bil. (Privat)

De to buede…
Siden guttene hadde god erfaring med å bygge busser og dermed bruk av aluminiumsplater, var det naturlig at dette materialet også kom til anvendelse på denne nyskapningen. De store aluminiumsplatene ble kjørt gjennom en justerbar valsemaskin til de hadde en omtrentlig riktig fasong. Så var det bare å finne fram hammer og det ble det hamret og slått aluminiumsplater i alle tenkelige vinkler og former på kveldstid i uker og måneder, før delene tilslutt ble sveiset sammen i Nansetveien 102. Selv om det i dag høres ”noget” utenkelig ut, så ble flere av platene formet med kulehammer mot en hoggestabbe. For virkelig å ”imponere”, i alle fall meg, var bakruten delt. Dvs. det var to store bakruter. Ikke flate, slik vi var vant med å se. Nei, de var buede og svingte rundt til siden av bilen. Nok en gang kom erfaringene fra bussproduksjonen til nytte. Materialet som ble benyttet het perspex, en slags forløper til plexiglass. Det var ikke lett å få bøyet dette glasset, så Rastad måtte som så mange ganger før, søke lykken litt lenger nede i veien, i bakerovnene til baker Hjalmar Borge i Nansetveien 67. Hos Borge fantes stor nok ovn og riktig, jevn temperatur for behandling av ”glasset”.

Godt inspirert av sin amerikanske ”storbror”, ble bakrutene formet med flotteste sving, og skiltlyslampen fra en Studebaker passet utmerket til bakstussen. Selv om bilen var laget med hekk, hadde den ikke koffertlokk til å åpne. (Bilde utlånt av Ulf Rastad)

Fra BMW til ”Bullit-nose”
Den lille BMWen med en lengde på ca 3,75 meter, som originalt hadde en rørramme, ble smått om senn påsatt det nye karosseriet og omformet til en fantastisk, men vesentlig krympet ”1950-modell Studebaker”, som igjen i sin originalform var over 5 meter lang. Studebaker var et bilmerke entusiastene kjente godt fra sitt daglige virke hos Bjørgulfson, som var importørens lokale forhandler i Larvik.
Studebakers 1950 modeller hadde ett helt spesielt aerodynamisk formet ”pilformet” panser med et forniklet ”kulespisslignende” ornament i senter. Den som amerikanerne så beskrivende kalte ”bullit-nose”.

Front partiet, med sitt pilformede panser og ”bullit-nose”, kunne like gjerne vært tegnet av Studebaker fabrikkens egne konstruktører. Rastad hadde selvfølgelig utrustet bilen med radio og ”midtmontert” antenne. (Bilde utlånt av Ulf Rastad)

Hvordan få til noe som lignet på dette? Å kjøpe inn originalt fra USA, var økonomisk helt utenkelig. Rastads kreative hender visste råd. En forniklet hjulkapsel i rett størrelse ble banket innover i senter for å danne ringen som skulle omslutte spissen i senter. Navet med de utstikkende eikene fra ett gammel bilratt, ble tilpasset for å passe inn bak åpningen i kapselen. Til den forniklete ”kulespissen” fant han fram ett egnet sykkellykthus og festet det med huset utovervendt til rattnavets senter, og vips… så hadde han en ”Studbaker-front-look” på bilen sin. For virkelig å forvirre den intetanende, ble det montert på et velegnet og dekorativt forniklet skiltlyshåndtak midt på koffertlokket bak. På dette sto den amerikanske bilprodusenten ”Studebaker`s” bokstaver preget og dermed var ”støntet” fullkomment. Nansets unike ”Mini-Studebaker” var født med plass til 4, eller som det er sagt ”2 foran og liten plass til tre barn bak!”

Fotografiet viser ikke noe motorhavari, nei! Men ”mitt aerodynamiske spøkelse” måtte stundom innta ”ett lite måltid” for å komme videre på sin lange ferd gjennom Europa. Dersom det var det langt til nærmeste bensinstasjon, var det kjekt å ha en jerrykanne full av bensin på lur. Her er det Ulf og mor Agnes Rastad som tålmodig venter, mens far gjør jobben både som fotograf og bensinvakt. (Bilde utlånt av Ulf Rastad)

Bobilen og et undrende, krigsherjet Europa.
Da bilen etter nærmere ett års arbeidsinnsats, ble vist for Statens Bilsakkyndige, som etaten het på den tiden, og godkjent uten altfor mye dikkedarer, ble den ble registrert den 26. april 1951 og tildelt Rastads ”eget hjertenummer”, Z-82. Men, på grunn av sin fortid, ble den fortsatt registrert som en BMW! Etter å ha kjørt litt rundt med bilen i ”aluminiumfarge”, valgte Rastad å lakkere den i en brunbeige farge.
Utstyrt med forseterygger til å legge helt ned mot baksete (tvilsomt egnet som en god seng), bar det sommeren 1951 ut på stor Europatur i ”bobilen” for familien Rastad. Frankrike og Italia var feriemålet. Det eksepsjonelt aerodynamisk konstruerte kjøretøyet, fanget blikket fra utallige skuelystne på sin vidløftige ferietur gjennom det fortsatt krigsherjede Europa og utallige var de nysgjerrige som ble lurt av bilens frontparti og dens skiltlyslampe med den amerikanske ”inskripsjonen”! Undringen var stor; ”Var dette en testbil for det Europeiske markedet fra den store produsenten på andre siden av Atlanterhavet?”

Rastads ”bobil” var sikkert ikke av de mest komfortable, men turister stilt ikke de samme krav til standarden rett etter krigen, slik vi gjør i dag. Dette bildet er fra den fransk-italienske grensen sommeren 1951. Legg merke til de innfelte vippeblinklysene nede bak forskjermen. (Bilde utlånt av Ulf Rastad)

Langturen denne sommeren gikk relativt smertefritt for seg. Men snart skulle motorproblemer melde seg. Etter gjentatte motorhavarier, ble den gamle originale, byttet ut med en brukt motor fra en Opel Olympia og problemene forsvant. Dagfinns kone, fru Agnes Rastad, som i flere år ledet ”Hedrums Kommunale Klippestue” i Amtmann Micheletsvei 16, var nærmest ukentlig oppover i Lågendalen i Kvelde og Hvarnes på oppdrag. Kjøretøyet hun i noen tid benyttet, var akkurat denne omtalte, hjemmelagede bilen. Den holdt godt og bilen ble delvis værende i drift til ca. 1965. Men tiden innhentet vidunderet og som alle gode historier har også denne en ende. Klenodiet endte, dessverre for meg og mine drømmer, sine dager i småbiter på søplefyllingen ved asfaltverket til Gaarder, ikke langt fra Bommestad Bru i gamle Hedrum kommune.

Z-82 bakparten 1951. Utlån Ulf Rastad. Jan Einar Bredal fotosamling
Jeg skylder Dagfinn Rastads sønn, Ulf, en kjempestor stor takk for at han ville dele familiens minner om mitt ”aerodynamiske spøkelse” med meg, nå etter alle disse årene. Ulf var selv med på byggingen av bilen og bidro med utallig timers aluminiumsbanking med kulehammer i sin barndoms læretid.

Z-82 frontparti 1951.Veistandarden var slett ikke like god i Europa etter en lang krig. Bilde utlånt av Ulf Rastad. Jan Einar Bredal fotosamling.

Denne artikkelen har tidligere helt eller delvis vært fortalt i LINF under tråden “gamle biler med G og Z nummer”, Hedrum Historielags årsskrift HEIDARHEIM 2008-2009 og Norsk Motor Veteran nr. 9 i 2012

Hvem? Hva? Hvor?

Jeg drev og ryddet i gamle bilder, da jeg fant dette bildet av mine to “byvenninner”, Sonja og Kari. Bildet må være tatt midt i 50 årene. Hvordan det har gått med dem – hva de heter i dag , vet jeg ikke. Jeg hadde fått nytt fotoapprat som jeg brukte flittig. Jeg tipper vi er på vei til Munken. Jeg la bildet ut på FB, og noen ba meg legge ut bildet her. Dette fordi bildet

er tatt utenfor “Lillefrukten”. Der kom det også inn forslag på at det mørke huset tilhørte dr. Willoch, og at neste hus var forløperen til Denja. Dette vet jeg ikke noe særlig om, men jeg regner med at andre vet dette bedre enn meg.

LARVIKSDAMER MOT UNIONEN MED SVERIGE

Det er 100 år siden kvinner fikk stemmerett her i landet. Det betydde at de ikke fikk være med i folkeavstemningen i 1905 om oppløsning av unionen. Dette syntes naturligvis mange kvinner var feil, så det ble satt i gang en underskriftskampanje av kvinner mot unionen. Denne samlet 244 765 underskrifter. Underskriftene er lagt ut på Stortingets nettside. Er du interessert i å finne ut om formødre eller andre kvinnelige slektninger står på lista, kan du klikke deg inn på Stortinget.no. Klikk så på Stemmerett for kvinner 1913-2013. I grågrønn spalte til høyre klikker du på Underskriftsaksjonen i 1905. Du får opp en ny side med ny grågrønn spalte til høyre. Klikk her på Underskriftslister fra aksjonen i 1905. Da er det bare å leite seg fram til Jarlsberg og Larviks amt (Vestfold) og finne Larvik.

I selve folkeavstemningen deltok 85,4% av stemmeberettigede menn. 368 208 stemte ja, bare
184 nei! Jeg har sett et bilde av et stemmelokale som var pynta med norske flagg alle vegne, så det var knapt den helt nøytrale avstemninga. Så vidt jeg vet, er det også de som lurer på om opptellingen skjedde i samsvar med dagens krav. 184 nei dekker knapt nok antallet senile og andre som normalt stemmer i vilska.

MINNEHALLEN Stavern

Første verdenskrig skulle komme til å gå svært så hardt utover norske sjømenn. Minst 1892 stykker mistet livet på grunn av krigshandlinger. Etter den grufulle krigen kom det snart opp et ønske i Norge om å reise et nasjonalt minnesmerke for å hedre disse tapre sjømennene. Med sin flere hundreårige maritime tilknytning, ble Stavern valgt som ”vertskap” for minnesmerket.
Etter en større arkitektskonkurranse, ble forslaget til arkitektene Andr. H. Bjercke og Georg Eliassen valgt ut. Med tydelige tanker tilbake til Egypts mange pyramidemausoleer, skulle vår pyramide reises på et fjell med utsyn ”mot alle de syv hav”. Det var Larviksentreprenørfirmaet V. Thorenfeldt som påtok seg det krevende arbeidet. De store steinblokkene, Larvikitt, som krevdes til det spektakulære bygget ble boret og hugget ut for hånd fra et brudd ikke langt unna. Med hest og vogn ble de store blokkene fraktet til byggeplassen. Her ble de møysommelig heist på plass bl.a. med hjelp av vinsjer, det hele midlertidig støttet opp innvendig av et reisverk i tre. Hele den store jobben måtte gjøres unna på to år og den store åpningen ble satt til søndag 1. august 1926.

Sjømennenes Mindehal, Indvielsesdagen 1.8-1926, Foto N.Skarpmoen, Utlån A.Norin. Jan Einar Bredal fotosamling.
På denne dagen ankom kongeskipet med Kong Haakon 7. og hans følge dampskipsbryggen i Stavern. Avisen skrev; ”Kongeskipet runder neset, glir sakte inn det søndre løp og legger til bryggen. Kvikt stiger kongen i land, iført admiraluniform med hvit lue og sabel langs siden. Divisjonsmusikken spiller opp og kongesangen runger fra tusener av struper, mens kongen og hans adjutanter tar plass i den åpne bilen for å kjøre via Fredriksværn Verft og bort til Mindehallen”. Her hadde hundrevis av skuelystne møtt opp for å bivåne åpningssermonien.

Sjømændenes Mindehal, Indvielsen 1.8-1926, Utlån A.Norin. Jan Einar Bredal fotosamling

Fra Indvielsen av Sjømennenes Mindehal, Kong Haakon taler den 1.8-1926. Foto N.Skarpmoen 1174, Utlån A.Norin. Jan Einar Bredal fotosamling.

Flaggraven. Sjømennenes Mindehal, Interiør 1.8-1926, Foto N.Skarpmoen, Utlån A.Norin. Jan Einar Bredal fotosamling

Andre verdens krig skulle fare enda hardere med norske sjømenn. Også disse er minnet her inne. Totalt skal det nå være 7562 navn risset inn i kobberplatene inne i Minnehallen.

Stavern

Vi har vel ikke vært spesielt flinke til å vise bilder og fortelle spennende historier om STAVERN her i LINF.
Med dette innlegg vil jeg slå et slag for denne perlen av en by. Med sin nærhet og store tilknytning til Larvik, bør stedet ikke være fremmed for oss.
I håp om at andre fyller ut med historiske fakta, bilder og gode fortellinger, kommer jeg her kun med noen innspill fra årene rundt 1910.
Jeg begynner med den utrolig vakre kirken;

“Kirken Fredriksværn”. Fra postkort brukt i 1912. Utlån J. P. Bramley. Jan Einar Bredal fotosamling

Mange som kommer kjørende inn til Stavern, har ikke unngått å se den svært så uvanlige vannposten. Her presentert med et sjeldent fargebilde;

“Frediksværn Parken” med vannposten. Fra postkort brukt i 1912. Utlån J. P. Bramley. Jan Einar Bredal fotosamling

Tilslutt i dette innlegget må jeg bare ta med “rekken av hoteller” som lå nede mot bryggen i “gamle Fredriksværn”. I dag er det kun det nærmeste som er tilbake, nemlig Wassilioff Hotell.

“Hotellerne Fredriksværn” fra postkort brukt 1912. Utlån J. P. Bramley. Jan Einar Bredal fotosamling

Til minne om våre falne sjømenn under første og andre verdenskrig, har jeg tillaget en egen tråd om Minnehallen. Dette er en lenke til den tråden*

Lokalhistorie fra Larvik på Nasjonalbiblioteket

Her er en gullgruve: På Nasjonalbibliotekets nettsted er det utrolig mye lesbart. Dette er gratis, men må leses på skjermen. Jeg skrev inn “Larvik” i søkefeltet, og dette er en del av det jeg fant:

Larvik og omegns industri og næringsliv i tekst og bilder
Forfatter: Aagaard, Aage
Publisert: Christiania : A. M. Hanches forl., 1900

Larvik og omegns industri og næringsliv i tekst og bilder : tilligemed almindelig beskrivelse, institutioner og historiske meddelselser i tekst og billeder
Forfatter: Aagaard, Aage
Publisert: Kristiania : A.M. Hanches forlag, 1906

Af Larviks Historie : Uddrag af Larviks gamle Skifteprotokoller
Forfatter: Sørensen, S.A.
Publisert: Larvik, 1901

Norges land og folk : topografisk-statistisk beskrevet : topografisk-statistisk beskrivelse over. 7 3 : Jarlsberg og Larvik amt Byerne og herrederne
Publisert: Kristiania : Aschehoug, 1915

Fra smie til Norges-utbygger : Alfr. Andersen mek. verksted & støberi 1893-1993
Forfatter: Alfr. Andersen mek. verksted & støberi
Publisert: [Larvik] : Verkstedet, 1993

Larvik handelsstands forening 100 år
Forfatter: Næss, Øyvind
Publisert: Larvik, 1950

FRAM og tilbake på Torstrand
Forfatter: Nyhus, Per
Publisert: Larvik : IF Fram, 1993

Norsk industri- og næringshaandbok : skibsbyggerier, maskinfabrikker, smier etc. Pengeskap, stanse- og verktøi, jern-, metalvare- og blikvarefabrikker. Traad-, spiker-, automobil-, vogn- og cyklefabrikker. Fabrikker for elektrisk materiel m.m.m. 1 : 1200 norske mekaniske verksteder skibsbyggerier, maskinfabrikker, smier etc. Pengeskap, stanse- og verktøi, jern-, metalvare- og blikvarefabrikker. Traad-, spiker-, automobil-, vogn- og cyklefabrikker. Fabrikker for elektrisk materiel m.m.m
Forfatter: Diesen, Emil
Publisert: Kristiania : A/S Økonomisk literatur, 1918

Et kystvern : gammelt fra Stavern og Fredriksvern
Forfatter: Hals, N.
Publisert: Oslo : Norli, 1926

60 år med Esab i Norge : Esabs 60 årige historie i Norge og en presentasjon av noen av personene bak suksessen
Forfatter: Nord, Einar
Publisert: Larvik : Esab, 1998

Fortegnelse over A/S Larvik-Fredrikshavn-ferjen’s (Larvik Lines) histor iske arkiv
Publisert: [Oslo : Larvik Line, 1990

Byen vår : minner fra Larviks 275 års jubileum
Publisert: Larvik, 1946

I storm og stille : Larviks sjømannsforening gjennom 150 år
Forfatter: Marthinsen, Thor-Olaf
Publisert: Larvik : Foreningen, 1999

Et kystvern : gammelt fra Stavern og Fredriksvern
Forfatter: Hals, N.
Publisert: Oslo : Norli, 1926

Gamle norske kart : samkatalog over utrykte kart fra de siste 300 år. 6 : Vestfold fylke
Publisert: Oslo : Universitetsforlaget, 1980

Colin Archer skøytene og lystbåtene
Forfatter: Sannes, Tor Borch
Publisert: Oslo : Norsk maritimt forlag, 1979

Brunlanes : en bygdebok.
Forfatter: Jahnsen, Astri
Publisert: Larvik : Brunlanes kommune, Brunlanes sparebank

Tjølling : en bygdebok : historisk skildring av bygdens utvikling fra gammel tid ned til kjendte nutidsforhold
Forfatter: Berg, Lorens
Publisert: Kristiania : Cappelen, 1915

Stavern-slekter fra 1700 til 1900
Forfatter: Dahl, Helene
Publisert: Stavern : Helene Dahl, 1990

Lundes vognfabrikk Fredriksværnsgate 8

Lundes vognfabrikk
Fredriksværnsgate 8
Min meget gode arbeidskollega, min hyggelige nabo og bekjent gjennom et langt liv, Eivinn Hansen, fattet interesse for en historisk side av konas familie. Hennes bestefar var Even Johannensen Lunde som startet opp Lundes Vognfabrikk på Langestrand. Hans nedtegninger har gått i arv til sønnen Arild Russeltvedt, som igjen har lånt materialet ut til meg. Sammen med annen oppsamlet informasjon, har dette blitt til følgende lille historie fra vår by; …
Even Johannessen Lunde kom fra Lunde i Telemark, hvor han var født 8. november 1856. Med verdifull utdannelse kom han til Larvik rett før 1900, trolig i 1899. Han skal vissnok ha overtatt ei smie i Brunlanes (?? – Kan det ha ligget ei smie på denne adressen han kom til å være bosatt, tidligere? Ei smie som han kan ha overtatt ?), men i folketellingen for 1900, finner vi ham bosatt i Fredriksværnsgate 8. Han var da ”tittelert” som smed og hjulmaker. Her på Langestrand kom han snart i gang med en vognfabrikk. Han ble snart kjent for ikke bare å bygge vakre triller, gigger, karjoler og annet kjøretøy, men kvaliteten på produktene hans var meget god. Etterspørselen etter det han hadde å tilby var stor.

Over ser vi Gigger fra Lundes Vognfabrik
og under her er en Trille også fra Lundes Vognfabrik.

I 1909 var Østølandsposten på et lite besøk hos Lunde og i avisen den 17. juli kan vi lese; … ”E. Lunde er en af de virkelige Arbeidets Mænd, der hænger i sent og tidlig, som selv leder sin Bedrift og som deltar aktivt i Arbeidet med sine Hænder. – Det er 9 Aar siden han startet sin Vognfabrik , og da var han alene – bare med en Gut tilhjælp. Nu har han drevet sin fabrikk slik frem, at han ikke kan klare at utføre alle indløpne Bestillinger…
”Hvor mange Folk har De?”
”4 i Smedjen og 2 paa Værkstedet – med mig selv.”
”Her er jo flere Maskiner”.
”Her er tre paa Værkstedet… To Maskiner er bare almindelige Sage, der skjærer til materialerne, og som De ser drives de med elektrisk Kraft. Men denne her er interessant og ikke meget almindelig… Den brukes til at lave Hjuleker med. Den kan for øvrig ogsaa arbeides andet paa, som Skolæster og lignende, naar bare Model haves. Her ligger nettopp Pointet. Maskinen kaldes og er egentlig en Kopimaskine. Her inderst sitter en færdig Eke. Det er modellen. Naar det raa Emne sættes paa her oppe og Maskinen gaar, laver den nøiaktig av dette træ en Eke som Modellen der underst. … Vi laver 250Eker paa en den pr. Dag. Men med fuld Kraft paa kan den klare nøiaktig det dobbelte…”
”Hvordan er Markedet for deres Arbider for Tiden?”
”Aldeles utmerket. Hvis Avsætningen for Kjøretøier kan være et Barometer for Tiderne … saa er Tiderne opadgaaende. Det har nemlig Vaar og Sommer Været usædvanlig sterk Efterspørsel efter Kjøretøier. Og gode og fine Saker vil man ha. Ikke som før, Da man helst søkte efter det rimeligste. Det meste av min Fabrikat gaar til Gaardbrukerne i Distriktet her samt til Byen.”

Over ser vi litt av bygningsmassen til Lundes Vognfabrik i 1920 – Fredriksværnsveien 8:

Så stor skulle produksjonen bli, at Lunde i 1917 fant det formålstjenelig å etablere et aksjeselskap av firmaet. Den 20. november dette året konstitueres A/S Lundes Vognfabrik. Aksjekapitalen var på 150 000 kroner. Lundes gamle eiendom med fabrikk, vare- og materialbeholdning ble overført det nye selskapet fra denne datoen. Dermed fikk han kapital til å utvide til større og mer tidsmessige lokaler, samt gjøre innkjøp av nye og moderne maskiner.
Det nye selskapets styre besto av godsforvalter L. J. Rømming, Bentsrød, som formann og byggmester Valdemar Thorenfeldt, Larvik som viseformann. De to andre i styret var forpakter N. Vogt på Yttersøe og smeden selv, vognfabrikant Even Lunde. Lunde ble naturlig nok ansatt som disponent. (Jeg tar med at herr Vogt noe senere trådde ut av styret og ble erstattet av grosserer Joh. Rimstad, som drev jernvarehandel i Nansetgaten og senere kjent som eier av Hovland gård og Travebane.)
Med denne kapitalinnsprøytningen gikk man straks i gang med å sette ut i livet nye ideer. Det ble innkjøpt omliggende tomtearealer til Frediksværnveien 8 hvor det ble oppført en 2 etasjes bygning. Her tillaget man malerverksted og lagerrom i loftsetasjen. Naturlig nok ble også et salmakerverksted tillagt fabrikken. Selve vognproduksjonen lå i første etasje.
Det fortelles i 1921 i byens næringslivsleksikon at ”Fabrikken er saaledes nu i stand til at yde en ganske betydelig produksjon. Fabrikatet utføres nøie efter de av herr E. Lunde indarbeide typer og med samme omhyggelighet og soliditet. Reparasjonsarbeider mottas fremdeles og man har indredet garage i den gamle fabrikk, hvor biler mottages til oppudsing og lakering”.
Utvidelsene gjorde at firmaet som dere ser, var godt forbredt, da den motoriserte ferdselen inntok byen. Lunde og hans menn var snart i gang med å bygge lasteplaner og påbygg og ”alt annet” som tilhørte biltransport. Blant klenodiene som fortsatt er bevart, finnes det en ”sykevogn” fra Sandefjord Sykehus, som ble bygget her på Langestrand. Denne, som ble dratt av hest, så nok dagens lys før den motoriserte ferdselen tok helt over.

Ambulansevogn fra Sandefjord Sykehus, Lundes Vognfabrikk. Foto Vidar Askeland, utlån Larvik Museum
Også bygging av busskarosserier tok han fatt på. Blant disse var en rutevogn som skulle trafikkere mellom Stavern og Larvik … for A/S Rutebilselskapet. Dette selskapet fikk innvilget sin søknad om rutebiltrafikk i 1925. Det ble innkjøpt en 1925 modell Chevrolet med 4-sylindret motor for dette formålet. Denne bussen skal ha hatt seteplass for 21. Rutevognen hadde kjennemerket G-1724 … til 7.12-1927, deretter G-9044 til 26.8-1929, så endelig Z-1715. Det ble også produsert en 20 seters buss til Kristian Stensrud, som trafikkerte ruten mellom Larvik og Sandefjord. Denne bussen ble satt i produksjon våren 1925, slik at den var klar til kjøring på forsommeren samme året. Stensruds buss var også bygget på et Chevroletchassis og var en såkalt ”langseter”. De to seteradene sto altså langs sideveggene. Bussen kom til å få kjennemerket G-1695. I hvilken rekkefølge disse påbyggene ble produsert, må jeg komme tilbake til.

G-1685 og Johan Fredrik Stensrud, – Chevrolet f.v. en langseterbuss m. 20 sitteplasser , Utlån Arild Stensrud. Jan Einar Bredal fotosamling:
Produkter som nevnt over her, var vel hva jeg sikkert hadde forventet av en vognfabrikk. Et langt med spennende og særdeles overraskende produkt ble jeg plutselig oppmerksom på, mens jeg jobbet med denne lille Langestrandhistorien. Byens velkjente og allsidige handelsfirma, Albert Bøe, hadde i 1917 importert sparkstøttinger fra Arvika i Sverige. En dag ble Lunde kontaktet av Bøe eller en av Bøes menn. Kunne han ”kopiere” denne sparkstøttingen? Lunde har nok funnet dette mulig og produserte det første året 200 spaker. Det var spesielt ”Kopimaskinen” som Lunde hadde gått til innkjøp av som gjorde dette mulig. Den var egentlig tiltenkt produksjon av hjuleiker til hestekjøretøyer, men passet bekvemt til det nye produktet, som snart skulle få navnet ”LARVIK”. Navnet ble brent inn i sete på alle sparkene. Produksjonsmetoden her på Langestrand viste seg å være svært så effektiv og prisene var mer enn konkurransedyktige med de svenske. ”Larvikssparken” ble snart norgeskjent og et firma i Oslo skal i 1920 ha lagt inn en bestilling på hele 4000 sparker. Med en slik høy produksjon, var det behov for flere medarbeidere. I 1926 var faktisk så mange som 16 mann ansatt hos Lunde.

Sparkstøttingen “LARVIK” fra Lundes Vognfabrikk. Utklipp av Vidar Askelands foto, utlån Larvik Museum.

– Det blir faktisk antatt at ”Larvikssparken” var Norges første serieproduserte sparkstøtting! Den ble også modifisert under produksjonstiden og de senere modellene var sammenslåbare. Dessverre skulle Lunde bli syk og den 23. desember 1926 døde han etter å ha blitt operert for et mageonde. Da boet etter ham skulle gjøres opp, hadde firmaet hele 6000 sparkstøttinger leveringsklare på lageret. Hva som var grunnen til at firmaet ikke ble videreført etter Lundes bortgang, vites ikke sikkert, men driften ble snart nedlagt og hus og produksjonsmidler ble solgt. En viss produksjon av sparker skal vissnok ha blitt overtatt av andre fabrikanter i Larviksområdet etter Lundes bortgang.
Ellers bør det nevnes at Lunde var en politisk interessert mann og møtte i bystyret ved ett par perioder, da som suppleant for ”Høire”. Han var også medlem av fattigstyret, fabrikktilsynet, flere institusjoner, utvalg og komiteer. Han var naturlig nok medlem av Larvik Håndverkerforening og var kasserer der i flere år. På den mer ”sosiale” siden var han et aktivt medlem av ”Laurvigs Sangforening”, hvor han som takk for stor innsats, ble slått til ridder av foreningens orden høsten 1926.
(Jeg gjør oppmerksom på at Vidar Askeland har godkjent bruk av disse 2 bildene hans her i LINF. og at fotografiene velvilligst er utlånt via Larvik Museum. Takk også til Ole E. Leinæs som har hjulpet til med andre bilder og mer informasjon.)

SMELLESTIKKER.

Er det noen som husker" smellestikkene"de var et rytmeinstrument som alle kunne skaffe seg.Her i Larvik kom de beste smellestikkemnene fra en fabrikk på revet (gulvflisfabrikken)(dørfabrikken) Det er sikkert noen som vet .Smellestikkene bestod av 2 korte listebiter av hardved, som ble holdt mellom tommelfinger , pekefinger og langemann, og ved å riste på hånden kunne man frembringe mange rytmer,omtrent som “kartanjetter” Det ble tilogmed stiftet SMELLESTIKKORKESTERE. Jeg mener å huske at Rolf Kirkevåg hadde det oppe i et program i NRK på 50 tallet. Teddy.

Nordbytjern rundt 1950

Jeg kom over dette spørsmålet her om dagen, men kan ikke hjelpe selv. Kanskje vet andre noe, så arkeologen får tilfredsstilt sin nysgjerrighet rundt nær fortid?

Hei! Jeg har de siste 2 somrene gravd ut flere steinalderlokaliteter i Vestmarka, sikkert ingen nyhet for dere som bor der nede at E-18 skal utvides mellom bommestad og sky.
Uansett, i løpet av de to åra har jeg fått gleden av besøk fra en god del folk fra nabolaget i Hagalia og omegn. Mange fine historier om oppvekst og bruk av marka, men en historie jeg er spesielt fascinert av er historien om at det bodde en tater/omreisende i en heller/hule like ved Nordbytjern. Trolig var dette rundt 1950. Han solgte visst skrapmetall og lagde ulike kjøkkengjenstander. noen som har hørt om denne karen?

Kongensgate Kongens Gade Kongegaten

For en god tid siden fikk jeg låne et bilde av Jan Tore Moholt, som jeg siden har forsøkt å samle litt historie rundt. Kongens Gade var lenge hovedgaten inn til Larvik fra nord og den ble en viktig del av byens handelsvirksomhet. Hvor mange bedrifter som gjennom årene har hatt tilhold her, får vi vel aldri vite, men noe kan vi sikkert dokumentere, bl.a. via gamle bilder.
Her følger en oppstart og inngangsbillett til samtaler om selve KONGEGATEN;

Kongens Gade øvre del rundt 1905-10.

N(iels) F(redrik) Jørgensen var av dansk opphav , men kom til Larvik fra Kristiania i 1880. Han drev en kortevareforretning og rammefabrikk. Hans spesialitet var likevel tapetforretningen. Men hans forretning i Kongens Gade 29 inneholdt også galanterivarer (pynt og smågaver) og leketøy. For byens postkortsamlere er N. F. Jørgensen en ”kjent” mann. Han utga i flere år mange bymotiver etc. med meget interessante motiver. Så også vedlagte postkortbilde. Akkurat dette fotografiet forteller også hvor i byen han hadde drev sin handelsvirksomhet.

Karl B. Løwes Meieri og Colonialforretning ble etablert i 1897/98 i samme hus. Hans bror Anton Chr. Løwe hadde fra 1883 til sin død i 1897 drevet en tilsvarende forretning med stort sett samme vareutvalg i de samme lokaler. Dermed tyder det på at Karl forsatte i brorens fotspor. I tillegg til de nevnte varer besto vareutvalget av mel og fedevarer. Det hele startet ganske beskjedent, men ved iherdig innsats utviklet firmaet seg til å bli en av byens største og mest ansette innenfor sin bransje. Løwe ble senere borgermester i byen.

Fra 1910 drev Hans Christian Jahnsen, som da hadde kjøpt gården Kongens Gade 31 (øverst på venstre side), kolonial og kjøtt forretning her, fra separate avdelinger. Solgte eiendommen i 1916. Drev senere ”finere kolonial” i Kongensgate 18. – Eiendommen ble da kjøpt av Sverre Gaarder, hvis far drev forretning på Langestrand. Her hadde han ”gått sine barnesko”, men handelsutdannelse fikk han på Treiders Handelskole i Kristiania. Før han kom til Larvik drev han kolonialforretning på Rjukan. Under hans tid ble gården vesentlig forandret og oppgradert. Her skal det ha vært 10 leiligheter, forretningslokaler, samt privatleilighet. Bl.a. var det i tillegg i 1921 fjøs for 5 dyr og stall med spiltau for 8 dyr. Gaarder drev nemlig omfattende handel med bønder, som leverte han slakteferdige kveg. Han hadde også fått bygget et slakterhus i mur inntil den gamle bygningen. Her var også byens eneste fryserom, hvor det var plass for rundt 2400 kilo kjøtt. Temperaturen her ble holdt på ca. 3 grader. Det var også et romslig kjølelager. Hele 11 personer hadde Gaarder i arbeid.

På høyre side av gaten, trolig det som i dag er nr 22, lå huset som på den tiden ble kalt for ”Rogstad-gården”. Olaves Rogstad var en betydelig herre i byen, med mange jern i ilden. Han blir ofte betegnet som Kjøbmand, og det er ikke så underlig. Olaves Rogstad drev nemlig assortert Handelsforretning Manufaktur Kolonial og Kortevareforretning.Nå vises ikke hans virksomhet på vedlagte bilde, men det antas at han holdt til på hjørnet mot Oscarsgate.

På samme huset kan vi se et reklameskilt. Dette har jeg lenge slitt med å finne ”lesbart” helt til i natt da jeg fikk en opplysende mail fra Inger-Helene Hansen. Dermed kan jeg gjøre et velvillig forslag til ordlyden på skiltet.

Her står det;
”Marie Wierød BOG MUSIK Leiebibliothek”.
Foruten dette hadde hun også kransebinderi.

I neste eiendom, nr 24 holdt Blikkenslager og ”Haandværksmester” Thore Marenius Larsen til. Han hadde butikk og verksted. Han utførte alle slags arbeider med kobber, blikk og sink og hadde etablert seg i 1896. I 1912 hadde han innlagt telefon og nummeret var 335.

I huset nordenfor, etablerte snekkermester Hans Sigvart Hansen seg, sammen med garver og skotøyforhandler Carl Ferdinand Johansen, etter at de hadde kjøpt eiendommen nummer 26 i 1897. Johansens skoforretning het Lilletorvets Skotøiforretning, mens Hansen ga sin virksomhet navnet Lilletorvets Snedker og Møbelforretning. Denne møbelforretningen er det laget en egen samtale om og dette er en lenke til denne siden

Midt på bildet, der gaten synes å ende i et stort gjerde, lå bakgården til Rich. Thjømøes gård, Lilletorvet 1. Selve den store murbygning synes ikke, men stallene som han fikk bygget aner vi bak gjerde. Her kunne distriktets bønder få leid stallplass når de for eksempel var i byen for å selge sine varer på Torvet.