I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for mars, 2016

”Champagnedåpen” av Munken den 20. september 1921

Livet på Torstrand hadde gått sin gang denne sommeren i 1921. Rundt omkring i de fleste familier var det riktignok trangt økonomisk og arbeidsløsheten preget nok også denne bydelen. Men den gang hjalp man hverandre som best man kunne og samholdet var stort. Barna i Strandgata hadde lekt og badet, som seg hør og bør for årstiden. Lille Ruth, som hadde opplevd sin syvende sommer, hadde akkurat begynt i første klasse på Torstrand Skole.

Lille Ruth. Fra Jan Einar Bredal fotosamling.

Ryktene som Munkens ferdigstillelse og en storslagen innvielse, hadde selvfølgelig spredd seg til det lille huset i nummer 13. Storebror Einar, en lang, skoleflink gutt, hadde blitt lovet at han skulle få kjøpe seg billett til forestillingen. Yr av spenning over den store begivenheten borte i Storgata, ville lillesøsteren også være med. Men høylydte protester bølget fra storebror under det lave taket i stua i deres trygge hjem; - Du er altfor for liten til å bli med!

Storebror Einar. Fra Jan Einar Bredal fotosamling.

Ruth, som alltid var flink til å hjelpe mamma med husarbeidet, så sitt umiddelbare snitt til å legge inn en tungtveiende søknad. Poteter ble de neste dagene skrellet i rikelige mengder til familiens middager. Oppvasken deltok hun aller villigst med. Messinghåndtakene på dørene, messingnavnskiltet ved utgangsdøra og kobberkjeler og den slags, hadde vel ikke skint så flott siden siste jul. Ett par dager senere igjen la fram spørsmålet om å bli med til Munken. Mamma, Asta, ga snart etter for datterens planlagte press. Men selv under nye protester fra Einar, ble han kommandert til å gå til innkjøp av to billetter, da han endelig ruslet bortover for å fullføre handelen.

Munken, slik den så vakkert var pyntet på åpningsdagen den 20. September 1921. Bildet utlånt av Peter St. Lindholm.

Etter skoletid denne tirsdagen, ble lekser gjort unna i en fei. Mamma hadde funnet fram finstasen Ruth skulle ha på seg. Det var ikke uten stolthet at hun tok på seg den dyp vinrøde kjolen med det vaffelrutede bryststykket og knyttet den store sløyfen bak på ryggen. Men kanskje var hun aller, aller stoltest over å få lov til å ha på seg den ganske nye dobbelspente grønne velurkåpen sin. Akkurat da, gikk det opp for henne hvor meget takknemlig hun var for at faren drev et velrenommert skredderfirma. Begge barna var som man kan forstå, ferdig pyntet i god tid. Fortsatt synlig irritert over å måtte ha med seg sin lillesøster, langet Einar ut av gården og bortover Lille Strandgate mot Munken, med Ruth småspringende noen meter bak. Allerede i Dronningens gate så de folk ute i samme ærende. Utenfor kinematografen, som for dagen var dekorert med store prydblomster, bølgende gelandere og norske flagg, hadde folk begynt å stimle sammen, da barna ankom. Men med sine to billetter i hånden, var de heldigvis sikret plass. Spent fant de seg tilrette på hver sin klappstol, mens de granskende så seg omkring. Aldri hadde de skuet noe lignende. De så vakkert kunstmalte eventyrveggene, den enorme hvelvingen som formet taket høyt der oppe, det skrånende gulvet, klappstolene og scenen foran dem, alle inntrykkene tok nærmest pusten fra dem. Det var nesten slik at filmen som skulle komme, ikke lenger var høydepunket for deres besøk. Her var det bare å lene seg tilbake og drømme, drømme seg langt vekk i en fantastisk, endeløs eventyrverden.

Munken, åpningsannonse fra 15.9-1921.

Men snart spilte musikken opp en feiende flott ouverture og den høylytte praten fra publikum stilnet brått. Deretter ble det ble taler, mange og lange taler. Til å begynne med var det nok morsomt, men det dro ut, og drømmene hos den lille førsteklasse piken fra Torstrand, kunne ennå en stund fly fritt tilbake i fantasiens verden. Endelig var det offisielle programmet over og ble lyset slukket i den store salen. Portierene foran lerretet ble langsomt trukket tilside, som om det ble åpnet en enorm julegave. Spenningen i salen var til å ta og føle på. En film om hjembyen Larvik, var første framsyningen. Levende bilder flerret over lerretet på scenen og som i ett evigvarende, blinkende blitzregn, lyste salen opp. Publikum satt betatt med øynene som limt fast mot bildestrømmen foran dem. Men det hadde ikke gått svært mange minuttene før Ruth forsiktig nappet i erme til storebroren i klappsetet ved siden, og nesten lydløst fikk hun visket fram; - Einar, … jeg må på do! - Tyst med deg!, kom svaret, nesten like lydløst, men svært så bestemt.

Den syv somrer gamle piken forsøkte ennå en stund å konsentrere seg om filmen, før hun atter en gang så seg nødt til å pirke sidemannen i ermet.
– Jeg må så veldig tisse, Einar!.
Han ventet litt med å svare, Einar, før han lite medfølende og totalt uinteressert i hennes trengende, bemerket;
– Du får vente til du kommer hjem!
Den fullsatte salen virket plutselig uhyggelig skremmende på den lille piken. Begivenheten innenfor murbygningen maktet ikke lenger å holde grepet på Ruth. Trangen ble for stor og naturens gang var ikke til å unngå. I forlegenhet bare måtte hun gi etter. Trolig var det ingen som hørte den svake rislingen av hennes ”gylne væske” fra salens hittil uinnviede klappsete og ned på det nye gulvet, da hun underkastet seg det uunngåelige. Heldigvis var gulvet skrånende, så det dannet seg nok ikke noen dam ved hennes plass. Endelig, sekunder senere, kunne hun atter, betydelig lettet, virkelig nyte de siste aktene med de blafrende svart/hvite bildene om ”Jomfru Trofast”, på det hvite lerretet langt der framme i salen.

Jomfru Trofast. Kinoplakat. Utlån Janke Mürer.

Også hjemveien ble foretatt småspringende etter storebror. Han ville slett ikke spasere sammen med piken som fortsatt bar tydelig preg av å være gjennomvåt der bak. I ettertid kunne hun ikke annet enn å smile av, at det var hun som faktisk hadde gitt Munken dens første ”Champagnedåp”. Og det på selveste åpningsforestillingen