I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Viser arkivet for september, 2015

Utstillingen i Larvik 9. til 25. september i 1932

Utstillingen i Larvik 9. til 25. september i 1932 .
Samlet av Jan Einar Bredal
Bildene hentet fra Jan Einar Bredal fotosamling

Dette er et foto av reklamepoststempelet som ble benyttet ved Larvik Postkontor mellom ca 26.8 og 31.9-1932.

Etter lange forberedelser kunne man i Larvik åpne enda en stor handelsutstilling den 9. september 1932. Dette var slett ikke den første i byen, men etter lange nedgangstider håpet man at en utstilling av slike dimensjoner, ville skape en sunn optimisme og øket velstand i ”alle ledd”.
Mottoet for utstillingen var hele tiden ”Norske varer”! Dette skal utstillingsstyret med S. Arbo Høeg og overrettsakfører M. Johannessen i spissen, ha maktet. Flere utstillere hadde derfor måttet bli avvist. Om vi leser fra ”Nybrott” store reportasje (som er gjengitt i avisens skriveform den gang) før åpningen kl. 5,30 den 9. september 1932, kan vi se at utstillingsstyret også hadde fått med seg sterke lokale krefter. Reportasjen viser også hva som ble ansett som viktig og av særdeles betydning innen tidens handel og ”fritidssysler”.
En tur gjennem utstillingens avdelinger.
Når man ved åpningen i dag ser hvor smakfullt alt er innrettet og arrangert på utstillingen og i utstillingslokalene og vet hvorledes det så ut bare for et døgn siden, – så må man rose de mange som har hatt hendene fulle med arrangementet. Vi hadde før åpningen anledning til å gjennemstreife lokalene sammen med fru (Alison) Heyerdahl for å se hvor husflid, hjemmeindustri og håndverk skulde ha sin plass, nemlig i Villa Roa, Bjørnsonstuen og Svalestuen.

I Villa Roa
stiller møbelsnekkerne ut med både gamle og nye ting. Møbelsnekker Borgen har således et funkis soveværelsesmøblement som er meget pent, synes enkelte. Andre som også på møbelområdet er konservative synes kanskje noget annet. Brødrene Hansen på Lilletorvet utstiller et enkelt, men meget pent og praktisk spisestuemøblement. Lærer Nyhus ved Nanset skole har et interessant rum med arbeider han sammen med 2 sløidelever har forferdiget. Et rum har fra Heyerdahl montert med antikke ting fra Herregården og private. Det gir et ganske godt billede av våre forfedres brukskunst. Det står således der en himmelseng fra 1814. Møbelsnekker Ohrem-Bakke har jo en spesialitet i å lage antikke ting og fikse op gamle møbler. Han har således i et rum et møblement laget efter Gyldenløwværelsets stilart fra Herregården, en spisestue med sofa og bord og andre greier som hører til. For at det hele skal virke bedre har han trukket veggene med strie. Samfundets ulykkelige ute hos Hultman har også fått sine utstillingsrum. Og det er samtidig som det er triste tanker i samme forbindelse, så morsomt å se hvor dyktige ikke fagfolk kan bli i fengselet under kyndig veiledning med godt verktøi. Det er dukkemøblementer fangene har forarbeidet. Et lite skatol er rent n y d e l i g, for å si det med vår cicerones ord. Og en utskåret-hest, som en fange her fra staden har skåret er ikke ueffen, rent dekorativt sett. Fengselet har også en del ting i Svalestuen like ved inngangen til utstillingen.

I Bjørnsonstuen
traff vi frk. Maria Knudzon Ulleberg som var iferd med å utstille et rum med sin mor fru kammerherreinne Ullebergs og egne arbeider i lær, tre, porselen og silke. Kammerherreinnen hadde forferdiget en kunstferdig sofa, trukket med ophøiet, utskåret lærhud. Det var et kunstverk og et stort tålmodighetsarbeide. Selv hadde frk. Knudzon etpar statuer fra Barokktiden som hun var kommet over i kjellerantikkvitetsforretninger i Oslo i en elendig forfatning. Hun hadde så restaurert dem med et stykke tremassestoff, den herlige, gamle struktur igjen kom til sin rett. Hun hadde også flere andre utskårne arbeider som nok vil vekke beundring som alterkranker, kordorbuer. Hun utstillet likeledes 2 messehagel brodert og en del messingarbeider.
Lærer Henden har en avdeling sløidmodeller som sikkert vil bli studert med stor interesse av dem som har barn i sløiden i folkeskolen og også andre.
Møbelsnekker Grimstad utstiller spisestuemøblement.
I Bjørnsonstuens peiskrok har Ferd. Nordahl utstillet et hytte- og jakthjørne.
Og i den motsatte krok har fru Heyerdahl sine mange vakre vevde saker med Salometepper først og fremst og ellers bordteppe, løpere, matter og annet.
Fru dr. Hansteen utstiller sin kopi av Tordenskjoldsmaleriet på Akershus. Hun har også malt endel vakre lampeskjermer efter gamle mønstre.

I Svalestuen
holder så den egentlige husflid til. Gullsmed Kristiansen utstiller en modell av en hytte han har bygget helt alene i Kjose. Gartner Fodstad og frue utstiller et arrangement av kunstige blomster og ellers er det her så mange at vi ser os nødsaget til å måtte komme tilbake til denne utstillingsavdeling senere når alt har kommet mer i orden enn da vi beså forberedelsene. Vi vil dog nevne at 100-åringen, Eriksen, på Alders Hvile, utstiller en prektig gammel seilskutemodell. (Larvik hadde dette året en 100-åring som het Erich Erichsen, med ”ch”! Hans prektige 3-mastede skute, var bygget av ham selv, men i 1932 eid av stadsingeniør Liaaen og velvilligst utlånt av denne herren.)
Alt i alt tegner håndverks- og husflidsutstillingsavdelingen til å bli så vellykket som mulig.
Som et ledd i håndverkernes utstilling må man også se den fellesutstilling som de elektriske installatører har arrangert i …

Dr. Holms villa.
(Villa Rubra; Dette utstillingsbygget kan ikke ha vært svært vanskelig å oppdage, for utenfor, over inngangen, kunne man lese i lysbokstaver; … ”Alt Elektrisk”!) Det er en utstilling som er overmåtelig rikholdig og avvekslende, og som har krevet en masse arbeid. Foran villaen er laget et meget flott lysarrangement, som vil komme til å vekke opsikt. På utstillingen vil man få se alt nytt i elektrisk materiell (allsidig utvalg av elektriske komfyrer og for eksempel varmekolber.), og spesielt en hel del lamper som hittil har vært mindre kjent. Mandag førstkommende skal diplomingeniør Lars B e r g holde fordrag om hvordan belysning i hjemmene skal være, og herunder vil man få mange nyttige veiledninger. Det er slemt nok å ha for lite lys, men enda verre er det å anvende feilaktig det lys man har. Og ing. Berg vil kunne fortelle at det er mange som forsynder sig n e t t o p på dette område.

I Sosietetsbygningen
har handel og industri fått sin plass, og her var man ennu i formiddag ikke ferdig. Men innen åpningen i kveld vil formodentlig alt være på plass.
Mandals Spiker og ståltaugfabrikk utstiller ståltaug, bardunvirer og forkobret jerntråd. Et stykke lenger borte på verandaen utstiller Eidsfoss jernverk ovner av alle slags.
I Peisestuen straks ved inngangsdøren har Larvik Såpefabrikk sin utstilling, og ”Ergo” og ”Ren å fin” lyser fra eskene. I samme rum har tobakksfabrikkene sin fellesutstilling, med særskilte avdelinger for Augestads. Falcks og T. M. Nielsens fabrikker. Denne utstilling bærer motto; ”Bruk bare byens tobakk”, er arrangert av Alf Schau.
Rett overfor denne finner man i samme rum Felumbs glasspaviljong med utstilling av gull- og sølvtøivarer. Jacobsens trikotasjefabrikk har en meget pen utstilling av trikotasjevarer, og ved siden herav utstiller Normanbo på vegne av Norske Konfeksjonsfabrikker. Arna fabrikker utstiller flatbrød og Vestfold Margarinfabrikk utstiller margarin.
I næste rum har Mowinkels Smørfabrikk en stor paviljong med disk. ”Progress” utstiller skotøi, og Drammen jernstøperi utstiller ovner og kaminer.

I den store spisesal skal restaurangen og dansen være, men spisesalens nordre ende har man måtte ta i bruk til utstillere. – Alb. Bøe har her en stor og vakker utstilling fra Høiang Aluminium. Jøtul støperi utstiller ovner, Skofabrikken Ørnen utstiller sko (de viste hva man kan få til av delikate sko og ”det var sannelig ikke småtteri”), Aktiemeieriet utstiller ost og smør (og fikk folks tenner ”til å løpe i vann, – - eller melk kanskje”.), Mens Si-Ko har beslaglagt gulvets midtpunkt til utstilling av sine produkter. I spisesalen ved siden av skal borddekningskonkuransen holdes (det var dekket 12 – 15 bord så vakkert at det nærmest var umulig å plukke ut en vinner!), og i solsalen har speiderne sin avdeling. (Her var det frk. Anne Kathrine Bredvei og frk. Barmann som var i ful gang med å montere en pikespeiderleir. – I den andre enden av lokalet var det klokker Ingjerd som var sjefen og her var utstilt bl.a. et 2-manns posetelt, laget av en av byens troppsførere.)

På den lille veranda utstiller O. C. Næss, Nanset (bl.a. papirstativer, som vakte interesse fordi de var forarbeidet av utstilleren selv, hyssingskjære apparater som kunne plasseres ”hvorsomhelst” og som benyttet brukte barberblader.), Bærums verk, Larvik symaskin- og sykleforretning (med det siste i sykler, ski og rypesekker etc.) og Ant. Andersens trykkeri.
Og så har vi da utstillingene i parken. Her merker man sig først og fremst de pene paviljongene til Mustad, Freia, Van den Bergh. Men dessuten utstiller Varilds båtbyggeri (med en nydelig motorsnekke og en delikat kano), Larsens cementstøperi (div. produkter i sement, takstein, rør og lignende) og flere.
Handel og industri har altså en alsidig avdeling, som sikkert vil bli studert med opmerksomhet.
I parken
Er det nedlagt et usedvanlig stort arbeide så også de ytre omgivelser kan få sitt utstillingspreg. Bøkeskogen i høstskrud og Farris Bads i sig selv så vakre anlegg er ramme god nok for hva som helst, men i den mørke høstkveld kreves det lys, mange lys. Og elektrikerne sparer i sannhet verken på materiell eller strøm. Det vil simpelthen flomme utover parken fra Sosietetsbygningen først og fremst, med store arrangement over verandaen, og så soilelampene og alle de kulørte lamper overalt (Lys, lys – lys overalt). Ved inngangen er trærne hengt fulle av lys, tett som fabelfrukter i en eventyrhave). Ser man op mot stjernene vil de bli borte i et i et ullent tussmørke. Det hektisk-elektriske slør, stirrende lyst og varmt er typisk utstillingsfenomen i vår tid.

Og Kurhotellet (Dens vakre hvite fasade, ble opplyst av 2 sterke lyskastere.) vil ligge som et fè-slott i bakgrunnen, så ingen skal tro at Hamsun i sin tid blev inspirert til ”Markens Grøde” der i huset. – (Maken til ødslende lyseffekt hadde aldri byen vår sett. – Brønnpaviljongen hadde også fått rikelig lysutstyr.)

Bak Kurhotellet ligger alle den yngre generasjons store forventninger ”Coney Island”. I flere dager har speidende gutteøine stirret gjennom flettverksnettingen mot Gamleveien. Hammerslag og annen håndverkstøi har lokket dem til. Her er radiobiler, ballkasting, ringkasting og karuselle nede ved tennisplassen. Og en avdeling anatomimuseum som nedskriveren minnes med gru fra Trondheimsutstillingen. Men den er verdt å se. (Der var også et zoologisk telt.)
Dans.
Selvsagt blir det dans hver kveld på utstillingen ved restaurangen som herr Paul Paulsen er sjef for. Vi som kjenner hans virke i ”Gamle Heidelberg” i Oslo, vet at den i hans hender er vel ivaretatt. Det blir altså dansemusikk fra 8,30 til bortimot 12 med musikk av et jazzband under Ole Bugges ledelse, 7 mann.
Alt i alt er det som hender under adspredelser like godt arrangert som selve utstillingen.

Siste dag fortalte Høeg at det hadde vært rundt 4000 mennesker innom utstillingen og totalt regnet han med at mellom 25 og 30.000 hadde fått den med seg innenfor gjerdene.

Nanset Ungdomskorps Kvinneforening. Samlet av Jan Einar Bredal

Til stor glede for de aller fleste, hadde Nanset Guttemusikkorps kommet i gang i 1937. De stolte musikkglade barna (les guttene) var i ”alle” aldere, derfor varte det var ikke lenge før noen av dem var kommet et godt stykke inn i ungdommen.
Hva skulle man gjøre når podene ble for gamle til guttekorpset?
Spørsmålet var betimelig relevant. Likevel var det tydeligvis en del uenighet blant de eldre involverte på Nanset om dette. En del damer som hadde vært medlemmer av guttekorpsets kvinneforening, valgte, grunnet motsetningene som oppsto under diskusjonene, å trekke seg ut. De var engstelig for at guttene enten ville slutte å spille eller finne interesse for korps utenfor Nanset. Dermed var det duket for det litt underlige at det ble dannet en kvinneforening for et ungdomskorps, som ennå ikke var etablert!
Det var på den første dagen i februar i 1943, ennå mens den andre verdenskrigen raste og det meste av foreningsliv i Norge enten var forbudt eller strandet, at en del damer (nok av det ”sjeldne” slaget) møttes på Nanset Skole. Denne kvelden dannet pådriverne, utrolig nok, Nanset Ungdomskorps Kvinneforening. Som seg hør og bør, ble det valgt et lite styre med fru Anna Torp som første formann og fru Alvilde Langvik som viseformann. Om det fortsatt uvisse skulle skje at det ville innkomme noen penger, trengtes en kasserer. Her valgte de fru Nini Edvardsen og som pennefør sekretær ble Margit Karlsen valgt. Ett sted finner jeg at fru Helene Løvås og fru Gudrun Roppestad var styremedlemmer (I ei annen ”referatbok” blir fru Roppestad oppført som sekretær, og det henledes nok til Maggie Roppestad, som ble den neste sekretæren, etter valgte på årsmøtet i 1944!). De øvrige medlemmene denne kvelden var, vertinnen Asta Renholt, Alvilde Langvik, Inger Evensen, Henriette Eriksen, Borghild Ingebretsen, og Maggi Eriksen. (Ellers blir det nevnt at foreningen allerede oppstartsdagen hadde 19 damer på sin ”medlemsliste”.)

Det var tiltenkt at damene skulle ha sine møter på Nanset Skole, men dette skulle snart vise seg å komme til å bli noe problematisk. Plutselig var skolen okkupert av tyskerne og rommene fulle av fremmede soldater. Dermed åpnet fru Asta Renholt sitt hjem hjemme i Gamle Kongevei 35, gang etter gang fra høsten 1943.
Små utlodninger gjennom året 1943, hadde allerede ved nyttår gitt litt penger i den ”nyåpnede” lille kassa. Gevinstene var av det sparsomme og nøkterne slaget. Man tok det som kunne framskaffes; slik som en liten brikke, velvilligst heklet av fru Julie Larsen. Så fortelles det, hadde det blitt innkjøpt et halvlodd til kr.5, en annen gang en kokebok (innkjøpt hos Th. Fjellanger for kr. 8.96.) og f.eks. dameundertøy til juleutlodningen. Denne gevinsten var det fru Alvilde Langvik som gikk gledestrålende av gårde med, til en viss misunnelse fra de andre fruene. Til sammen kunne kassereren begeistre medlemmene med at kassadagboken viste inntekter på kr.487.45, mens utgiftene kun var på kr. 83,08. Dermed kunne et overskudd på hele 404 kroner og 37 øre overføres til neste år!
Krigen skulle fortsatt prege den lille initiativrike forsamlingen. Da høsten og mørket atter kom, måtte møter avsluttes tidlig på grunn av blendingsvedtektene og redselen for flyalarmer, som stadig hang over dem. – Korps ble det ikke i 1944 heller, men møtene fortsatte ufortrødent og de stadig utførte utlodningene påførte nok mangt et Nansethjem betydelige innhugg i de allerede stramme husholdningsbudsjettene. Gevinsttilbudet kunne variere mye, men det synes som den beste var den dagen da hovedgevinsten var en pakke med noe så sjeldent som fersk fisk. Den heldige som stakk av med denne, fru Inga Foss, slapp i henhold til referatboken, å stå i fiskekø neste dag! Men møter ble det og det aller første årsmøtet ble avholdt den 7. februar 1944. Også dette synes å ha funnet sted hos fru Renholt. Rasjoneringer var det på meste. Men slikt satte ingen stopper for den planlagte festen. Alle hadde med seg litt hjemmefra og til sammen ble det servert deilig mat, litt drikke, sang og mye moro.
Her er første vers fra Kristian Løvås sangbidrag til dette årsmøtet (han var Helene Løvås mann);
Vær velkommen alle sammen her i kveld,
Vi bør kanskje regne det for grisehell,
At vi nu kan sitte her
Og kose oss med deilig mat
Og det beste er det er-te surrogat …

Ja, slik lød første vers i ”velkomstsangen” denne spesielle dagen.

Om det var krigen som fikk damene sveiset slik sammen, vites ikke. Drømmen om en snarlig fred, hadde de alle som en. Siden myndighetene la demper på nærmest all større møtevirksomhet og reiser, valgte damene utflukter i nærområdet som et samlende bidrag. Badeturer til Farris i sommermånedene holdt motet oppe, så også hytteturer, bl.a. til fru Torps hytte på Breidal.
Foreningens andre årsmøte ble avholdt hos fru Astrid Larsen. Det inderlige ønsket om fred hadde dessverre ikke gått i oppfyllelse. Lite mat fantes hos mange, men siden alle, som vanlig, brakte med seg litt, ble også denne samlingen preget av hygge og moro. Faktisk fikk de samlet råvarer nok til lapskaus denne gangen.
Og oppmuntrende sanger fikk de lagt på bordet. Her et vers fra Maggie Eriksens bidrag, sunget til melodien fra ”Tordenskjolds vise”;
Ja, nå samles vi igjen
til den andre årsfesten
for ungdomskorps vi arber jo
ja, det er vårt mo-o-tto!

Også dette året, med alle sine vanskeligheter, hadde bidratt til et etterlengtet bidrag i kassererens lille, unnselige kasse. Totalt hadde damene et overskudd på over 900 kroner bare etter disse to første årene. Og fortsatt var det damene selv som ved utlodninger på sine månedlige møter, bidro mest til dette overskuddet.

Fredsåret 1945.
Året 1945 startet ikke ulikt årene før. Men det var akkurat som det lå noe spesielt og oppmuntrende i vårluften dette året. Damenes tanker og innsats for et ungdomskorps kom til å skyte ekstra fart da freden endelig ble en realitet ute i maidagene;
Endelig har vi freden fått
Og vi føler det er så godt,
Vi frie menn og kvinner er,
Som kan rope hurra her…

Skrev Maggie Eriksen i møteprotokollen denne høsten.

Møtene som fulgte etter 8. mai, var preget av frihet og utferdstrang. Nå var det blant annet tid for mer avslappende, lengre turer. Blant ”eksekusjonene” tar jeg fram turen til Rømminga den 21. juli 1945. For de som ikke kunne ta seg fram til Vestmarka selv, hadde Olaf Roppestad stilt både lastebil og sjåfør til disposisjon. På Rømminga var det invitert til skikkelig låvefest, en fest hvor også lokalfolket frivilligst stilte opp. Med bilen fullastet med lystige menn og kvinner, mat og instrumenter dro de av gårde, klare til en hyggelig jubalong. Utover kvelden ”spilte musikken opp til dans, så da var det anledning til å få svinga seg for alle dem som hadde lyst. Men stemningen kom først da de hadde fått seg noen knerter innenfor!” … og det hele varte til langt ut i de små timer.

Og det var i dette ”jubelbruset” damene i kvinneforeningen snart kunne se fullbyrdelsen av sitt iherdige arbeid. Den 18. september 1945 ble endelig Nanset Ungdomskorps stiftet. Det var slett ikke bare ”jentene” som gledet seg. Likevel fikk korpset en trang fødsel. Instrumenter var det overhodet ingen overflod av og særlig med penger til å kjøpe nytt var heller ikke til stede. Gleden var derfor stor da det ble ”gjenfunnet” noen instrumenter på et loft på Langestrand. Disse skal vissnok ha tilhørt ”Misjonsmusikken”.
På møte fredsårets 1. oktober, kunne formannen, fru Alvilde Langvik, lese opp et meget hyggelig brev for de spente frammøtte fruer;
Nanset den 19. sep. 1945.
Til Nanset Ungdomsmusikks Kvinneforening.
Undertegnede vil herigjennom på vegne av det nystartede ungdomsmusikkorps på Nanset, få rekke overnevnte kvinneforening en hjertelig takk for det arbeid den hittil har utført for stiftelsen av ungdomskorps. En håper derfor at korpset når det for alvor kommer i sving, vil både glede og gagne unge og gamle musikkinteresserte. For at et nystartet korps skal kunne bli levedyktig, må det ha en institusjon bak sig, som kan tre støttende til i eventuelle knipetak som måtte kunne komme til å melde sig. Det er derfor å håpe at den kvinneforening som hittil har arbeidet for å få startet korpset ikke vil gi opp, men fortsette på det gode arbeide som er påbegynt. Korpset på sin siden, vil gjøre alt for at et godt samarbeide med kvinneforeningen kan komme i gang. Idet en håper på gjensidig oppofrende arbeide fra begge kanter tegner en for.
Nanset Ungdomsmusikkorps.
For tiden formann
Rolf Heide.

Nanset Ungdomsmusikkorps ca 1948. Foto Ludwigsen

Etter et par mindre gaver på 100 og 200 kroner ved oppstarten, overleverte så kvinneforeningen sitt første virkelig store bidrag til korpset. Den 4. februar 1946 ser vi den største utgiftsposten i foreningen hittil. Hele 1300 kroner skulle gå til betalingen av de ”gjenfunnene” instrumentene. Instrumentene ble oppusset og skinte snart som nye. Dirigent hadde man også klart å få med seg til korpset. Korpset første taktstokkfører, het Walter Eriksen.

Kristian Løvås var stadig framme med støttende og oppmuntrende sanger, så også på kvinneforeningens romjulsfest 1945. Fjerde verset hans forteller mye, der de sang det til melodien fra ”Vi vandrer med freidig mot…”;
Men fakta må vi innrømme,
at det er kvinner bakom alt.
Det var dem som først begynte
og som mannfolka påskyndte.
./. Så de for det vår ros skal ha,
i fellesskap det går nok bra./.

Møtene og utlodningene fortsatt ufortrødent videre, måned etter måned. Det store målet nå, ble uniformer til guttene. Men slikt kostet ”store” penger og de grodde fortsatt ikke på trær. Noen penger var det i kassererens kasse og med velvillig hjelp fra Hedrum Sparebank, ble et lån på kr. 1700 tatt opp i banken. Dermed ble innkjøpet av musikkjakker for formidable kr. 3172,- finansiert.
Den 15. april 1948 ble så den store dagen. Da hadde damene innkalt til et ekstraordinært møte på Nanset Skole. Dette var en dag de hadde sett fram til svært lenge. Ungdommene, vel 20 stykker, hadde møtt fulltallig opp, og sammen med mange andre, ventet de spente på hva som ville skje. Det ble en minneverdig høytidsstund, hvor en etter en av guttene ble ropt opp for å motta sin burgunderrøde uniformsjakke, overlevert i god tid før 17. mai. Denne dagen var det flere taler og det ble ropt et trefoldig hurra for Kvinneforeningen og deres kjempeinnsats … og som vanlig når der er kvinner innblandet, ble det bevertning med smørbrød og kaffe.
Jeg bør vel nevne at damene ikke hvilte på sine laurbær. De hadde pådratt seg sin gjeld for korpset og avdrag og renter ble betalt tilbake til banken til avtalt tid. Ja, så standhaftige og flinke var medlemmene, at den 11. april 1951, var lånet allerede betalt ut!

Om jeg tolker de sparsomme opplysningene rett, var det en fane som snart sto for tur for de pådriverne damene allerede rundt 1950. Utover vinteren og våren 1952-53 var det livlige diskusjoner i Kvinneforeningen om hvordan banneret skulle se ut, og en rekke prøver og ”utkast” ble lagt fram. I regnskapet for 1953, finner jeg en post på utgiftsiden som forteller at det var utbetalt kr 150 for maling av fane den 12. mai. Dagen etter ble fakturaen på dusker og frynser til ”banner” betalt. Og ganske riktig, før barnetoget startet fra Nanset Skole dette årets nasjonaldag, ble banneret avduket i skolegården til stor applaus. Den stolte formannen, fru Asta Renholt, holdt en god tale til de frammøtte. Også korpsets formann, Arnulf Gregersen, var framme og takket for den flotte gaven som skulle ”introdusere” korpset på dets vandring rundt i by og land. For damene spesielt, var dette et stort øyeblikk. Nå fikk de nok en gang se frukter av all sin nitidige innsats.
Og i 1955 ble enda 5 uniformsjakker innkjøp, til en stykkpris på kr 195. Det ser ut til at det var herreekviperingen Støtvik i Larvik, som var leverandøren i de årene. Årlige gaver tilstrømmet korpset fra de ivrige husmødrene, ja, en dag var de med å finansiere nye horn.

BILDE; Nanset ungdomskorps 1955 på vei opp i Bøkeskogen. Foto Kristian Roppestad. Jan Einar Bredal fotosamling.

Etterbestillinger på jakker kunne også være en utfordring for damene. I 1958, da de hadde bestilt 10 nye jakker til 17. mai, var skuffelsen enorm, da de ved utpakkingen oppdaget at jakkene var ulike forrige levering. Dette tiltross for at de hadde sendt inn en gammel som prøve. Støtvik ble oppringt umiddelbart, men kunne på grunn av tiden, ikke tilby dem annet enn at musikantene kunne benytte jakkene til 17. mai og eventuelt til pinse. – Ettertiden skulle vise at selv en retur til fabrikken, ga intet annet resultat enn noe ny søm. Det gamle stoffet var utgått og etter noe fram og tilbake kom man til en slags enighet. Om det ble bestilt 20 jakker, skulle det betales for 15 og det skulle også avlegges stoff nok til 5 nye jakker. Siden de allerede hadde kjøpt 10, virket dette som en grei avtale. Referat fra mars 1959 forteller at behovet i korpset var 22 jakker og med overnevnte avtale hadde alle i NUMK deretter like jakker.
Julemøtet 1961 ble arrangert på Nansethytta med 40-50 gjester tilstede. Stemningen var i taket fra første stund, forteller beretningen fra denne kvelden. Damene, som fortsatt hadde sine ideer og arbeidsoppgaver, var nok en gang frampå med en stor overraskelse. Denne dagen kunne de overrekke en tamburin stav til korpset. Jubelen ble ikke mindre da det på staven hang en gave på 300 kr. og formannen på denne tiden, Reidun Skuggedal, kunne også fortelle at korpsets formann bare kunne dra med til Holst Musikkforretning, for der lå det klart et nytt althorn, ferdig betalt! Kirkekonsertene ville lyde mye flottere med et slikt horn.

PAPIRINNSAMLINGA I 1948.
La meg hoppe litt tilbake i tid, nemlig til …
”En minneverdig mandag i august 1948. Da hadde damene i kvinneforeningen blitt enige om å samle inn papir. …
– Kvinnene snakket om papir og drømte om papir. Det gikk kanskje vel langt når fru Torp i full fart ville slenge Jørgen ut av senga, for her skal det lagres papir. Heldigvis at det ikke var mer papir hos Sorenskriveren, så de kunne få skrevet ut skilsmissepapirene. Men nu er papiret hos Union og freden gjenopprettet både hos Torps og andre.
En gang så jeg fru Løvås stå utenfor kiosken til Guren i Nansetveien og passe på når ungene kjøpte karameller. Her ropte hun til hver enkelt, … ”Kom med papiret unger! Vi samler i sekker og alle monner drar!” Forresten har a lova å samle karamellpapir te våren au, … hurra for Helene! Har dere sett åssen Asta flaksa rundt på gata som ei huegæren høne og ropte tell alle som hørte henne, ”Huss på papiret da dere!”. Ja, det er noen papiret går til hue på au. …
Klokka nærmer seg seks og de fleste sekker er vel på plass og kvinnene ser på med seiersstolte øyekast alt. Hva gjør det vel at mann og unger ikke har fått mat siste veka, når bare vi har fått tak i papir? Fru Torstein hun sprang om kapp med bilen nesten. ”Her er det papir, Arne!”, hørte vi det ropte, hu løfta og masa. Men ved alle gode ting, ble visst resultatet for henne et brokk. ”Det er ikke noe å tenke på”, sa hu, bare vi får tak i papiret, ”Det blir nok bra til neste papirinnsamling igjen!”. Nei, kom ikke her og snakk om det svake kjønn! Fru Heide og fru Gregersen, ja har dere sett dem i aksjon? De lemper papirsekker så en fullgod bryggesjauer ville missunne dem teknikken. …
Gudrun Roppestad har jo legeerklæring, for at hun ikke må bøyes i noen stillinger! Men tror dere at hun husa på det? Ryggen sto bøyd i en fin bue i hele tre timer. Overlegen på Tønsbergs Fylkessykehus skriver nå bare ut følgende resept til alle som har vondt i ryggen; … ”Bli med på papirinnsamlinga, det er helse i hvert karamellpapir!”
Ja, Selma og Maren deltok også. Wildenvey har jo dikta om Selma, men den vi har, er en sprell levende Selma. Hu har jo trena mye og her gikk ”..armer utad strekk, ned i sekken legg!” Når sekken skulle stappes helt, Selma opp i sekken spratt og tro vannet, … nei papiret. Maren stapp og leita … etter glansbilder. Dere kan tro hun fant noen fine. ”Fus for det!”, sang Maren, men Alvilde ville også ha noen, og så bytta de glansbilder på dotrappa og mintes barndommens dager.
Tilslutt var papiret pakket, konene støvete og slitne. Papireventyret var over for denne gang. Hella, Arne og Kristian kjørte papiret til den store gullmedaljen om kvelden. …

Ja, dette var litt av referatet Asta Sofie Renholt skrev i møteboken i 1948.
… og all denne jobben med papiret skulle komme til å tilføre foreningen godt over 400 kroner til den slunkne og ”sultne” pengekassen.

Som antydet over, var Nanset Ungdomskorps Kvinneforening tydeligvis ikke bare en ”pengemaskin”. Nei, det sosiale betød utrolig mye for husmødrenes samhold, trivsel og for ikke å snakke om ”selve saken”. Gjennom årene hadde det som nevnt, vært arrangert utallige turer både til nær og fjern. Ofte gikk det bra, men av og til lå der skjær i sjøen. Reidun Skuggedal skrev dette, ”i fortvilelsens ånd”, en gang i 1959 (og jeg tar med noen utdrag av prologen); …

Ja, nå skal dere høre hvordan det er her.
En tur de masa på noen og hver.
Når dagen kom, da jeg virkelig spør
om en tur til Oslo, ja bare hør;
Ella sa;
”Det bli`kke no` a
For jeg har prøvd før.
Men prøv om du kan,
Så tar jeg gjerne en tur til stan.” …
Om Elsa blei ferdig med poteta og kønna,
og Ester fikk solgt både steika og hønna,
så skulle de gjerne ble med på sønna.
Elna og Olga de ville også bli med,
så de sa ja på en – to og tre.
Alfa hun har jo så mange små,
men kanskje det selv for henne skulle gå. …
Også var det Randi, hu sa heldigvis ”ja”.
Nå var det bare to til vi måtte ha,
og det er selvfølgelig fru Høvik med kiosken.
Kiosken må stå der, fru Høvik med den.
Om Maren hos Georg så trofast er,
så regne med henne, det fikk vi la vær.
I grunnen så det trøstesløst ut for det hele.
Jeg vrei meg i vånde og svetta og preika.
Så gikk det et lys opp; ”Jeg ringer til Freia!”.
Men svaret var ”nei”,
som jeg tenkte det blei.
”Tap ikke motet”, var motto for meg da,
jeg ringer til ”Sætre” i samme fei.
Mens svaret jeg ventet,
jeg sto så jeg svettet,
da mannen sa; ”ja”,
Herre Gud, jeg ble glad.
Nå var det å ringe en omgang igjen,
i håp om interessen ble større av den.
Men akk og ve, det hjalp ikke stort.
Det ble kun en dråpe igjen av mitt mot.
Jeg håpet på fredag, bestemmelsesdagen
og våkna om morran med kiling i magen.
Men hvor ble de av,
det ringte kun fem,
… så turen ble avlyst og ferdig med den.

Men slik var det ikke med Kvinneforeningen, den forsatte ufortrødent ”inn i evigheten”, for og tre støttende til i eventuelle knipetak, slik korpsformann Rolf Heide hadde ønsket det i september 1945.

Dette bildet har jeg fått låne av Roar Lindgren, som skriver følgende: Fra venstre: Ukjent for meg, Gudrun Roppestad, Helene Løvås, Asta Renholt, Randi Lindgren ( min mor ), Maggie Eriksen,. Bak står Kari Roppestad (kone til Arne).

Avslutningsvis tar jeg med navnene på noen av de tidlige medlemmene;
Anna Torp, Alvilde Langvik, Gudrun Roppestad, Asta Renholt, Maggie Eriksen, Henriette Eriksen, Nini Edvardsen, Maren Andersen, Elise Lorentzen (Bjørnstrøm), Inga Foss, Randi Lindgren, Martha Heide, Inger Evensen, Margit Karlsen, Haldis Guldbrandsen, Borghild Ingebretsen, Ingjerd Høivik, Selma Hansen, Alfa Gregersen, Amalie Tudtvedt, Gjertrud Eriksen, Ella Karlsen, Kari Roppestad, Elsa Johansen, Elna Mathisen, Ester Håkestad, Gerd Roppestad, Reidun Skuggedal, Olga Nilsen, Bibbi Gamo, Helene Løvås, Gerd Brasten, Sigrid Hatvik, Olivia Borøy

Niels Ivar Nielsens Skomakerverksted

Den 26.juni 1955 kunne Niels Ivar Nielsens Skomakerverksted feire sitt 40 års jubileum. Nielsen hadde åpnet sitt eget lille skomakerverksted i Olavsgate allerede i 1915, men han skal etter kun ett års tid her, ha flyttet ned i Romberggata, hvor adressen egentlig var Prinsens gate 8.

Skomaker Nielsen hadde 2 ansatte på verkstedet. Lengst erfaring av disse var Ole Lysnes som hadde begynt hos ham i 1920, han hadde begynt som “skomakerlærling”. Ole kom fra gården “Lysnes” i Farrisbygda.
Så var det Bjarne Andersen som startet rundt 4 år senere. Han var bosatt på Farriseidet.
Nielsen fortalte til Larvik Morgenavis i juni 1955 at i mange år hadde alt arbeidet foregått for hånd. “Vi måtte skrape og raspe med glass!” Men etterhvert kom maskinene inn og gjorde jobben lettere. Lokalt bar i 1955 tydelig preg av flere tiår med skomakervirksomhet. Og de tre fagfolkene hadde svært mye å gjøre, fortalte avisen.

Da gamle skomaker Nielsen døde en gang utpå 1960-tallet, overtok de to ”lærerguttene” virksomheten. Ett par, tre år senere skal også Andersen ha gått bort, og Lysnes ble tilbake alene som eier.

Skomaker Ole Lysnes på plass i Prinsensgate 8. Bilde utlånt av Bjørn Lysnes.

En del år senere solgte han sin veletablerte skomakerdrift til firmaet Skoservice A/S i Holmestrand (et firma som hadde avdelinger flere steder i Vestfold), mot at han fikk fortsette sitt virke hos dem. Men allerede etter enda ett par, tre års drift, kom nok en ny eier. Mannen til Agnes Møller (fornavn ukjent), hadde kommet hjem etter ett langt liv på sjøen, og ville gjerne bli ”landkrabbe” og skomaker. Under kyndig veiledning av den aldrende fagmannen Lysnes, ble han satt inn i yrket. I flere år fortsatte samarbeidet dem i mellom, inntil verkstedet i Prinsengate 8 ble nedlagt. Trolig har vi nå kommet fram til ca 1982 (?).
(Bemerk; Selv om skomakerverkstedet lå i Romberggate, var bygningen en del av bygningsmassen til fotograf Ludwigsen`s eiendom, ”Prinsensgate 8”!)
Møller skal visstnok ha fortsatt noen år i nyåpnet forretning ”i nærheten” av Bøkestredet . Her var det blant annet installert en gammel symaskin (trolig flyttet fra Prinsensgate), beregnet for randsying av lærsåler. Siden ingen andre i byen lenger kunne betjene denne, ei heller var i faglig stand til å randsy sko, ble Lysnes ”hentet” ett par tre timer i uken, for å foreta dette, for ham, velkjente arbeidet. Han var da flere og åtti år. Lysnes døde vel 88 år gammel.
Det er også helt rett at Ole Lysnes var døv. Hans ”språkmessige lydbilde” var også noe annerledes enn for de fleste av oss, men han gjorde seg godt forståelig, fortelles det.

Fjellheim steinbrudd på Nanset.

Louis Narvesen åpnet bruddvirksomhet i fjellformasjonen på gården Fjeldheim på siste halvdel av 1890-tallet. Her hadde han funnet den lyseblå varianten av ”Larviks”-labradoren. Men etter kort tids drift solgte han i 1897 bruddet og vi ser at ”Fuglevik Labrador- Syenit- Granit Co”, hvor Johs. Grønseth & Co hadde meget store eierandeler, fortsatte virksomheten. I 1940-41 står Norsk Labrador- og Granitindustri A/S som eier.

Det hadde blitt satt opp store ”trestokk-kraner” og det var anlagt skinneganger for bortfrakting av utbrutt stein. Smie og boder var bygget opp, og driften var ment som en helårs affære.
Blant mange av de større prosjektene hvor stein fra dette bruddet ble benyttet, var på fasaden av det den gang nye posthuset på Storgaten i Larvik. – Det fortelles at det var bygget skinnegang fra bruddet bortover dagens Oberst Peters vei, nesten til Nansetveien. I enden her ble store steinblokker lastet opp på solide vogner, som ble trukket av hester nedover til havnen.

Det har vært litt vrient å framskaffe informasjon om den eldre driften i Fjellheimbruddet. Men jeg har fått Kåre A. Lie til å fortelle litt om steinbruddet fra sine barndoms erindringer på slutten av 1940 årene og de første årene av 1950-tallet:
”Jeg husker navnet på en av dem som jobbet der: Nykvist (eller Nyquist?). Han var snill mot oss unger som løp rundt og lekte i steinbruddet. Det var også spennende å komme inn i smia, der smeden sto ved glødende esse og hamret og kvesset borene. Borene ble drevet med komprimert luft som ble ført rundt i steinbruddet i lange rør. Kompressoren var et stort beist i en egen bygning. En elektromotor drev en stor luftpumpe som komprimerte lufta inn i en trykktank, og stempelet dunket og gikk med en særegen rytme. Da jeg fikk høre Khatsjaturians “Sverddans” på radioen, syntes jeg det var akkurat som å høre kompressoren oppe i steinbruddet, så der får jeg fortsatt assosiasjoner når jeg hører den låten. De store steinblokkene ble lastet på lastebiler og kjørt bort, og veien var veldig smal der den gikk mellom en fjellknaus og uthuset vårt. Det hendte bilene skrapet innom, til stor irritasjon for bestefar som måtte sette på nye bord i veggen noen ganger. Det var to heisekraner i steinbruddet. Den eldste var av tømmer, og var begynt å bli noe morken. Den sto mot syd, på fjellskrenten vest for ”Storedammen”. Jeg tror ikke den var i bruk da jeg bodde der. Den andre var i metall og sto rett ovenfor huset vårt mot sydøst. Den var i bruk da jeg var liten. Store lastebiler rygget den smale veien bak uthuset vårt og parkerte under heisekrana, der det ble lesset steinblokker på dem.
Vi hadde utedo i uthuset i hjørnet som vendte opp mot der bilene ble lastet. En gang glapp bremsene på en stor lastebil som sto der under metalheisekrana, og bilen braste ned og knuste utedoen vår til pinneved. Mormor hadde vært der like i forveien, så hun priste seg lykkelig over at hun ikke satt der da smellet kom! En annen gang ble plutselig min bror og jeg sendt opp i annen etasje, mens det foregikk mye nede i første etasje. Jeg hørte etterpå at en av arbeiderne i steinbruddet hadde vært ute for en ulykke. Han hadde stått under krana og fått skallen nesten knust av ei stor steinblokk, så han ble båret inn på kjøkkenet vårt mens de ventet på ambulansen. Og de voksne ville vel ikke at vi barna skulle se alt blodet. Men utrolig nok gikk det bra med oss barna der i steinbruddet, enda vi løp og klatret langs bratte skrenter og i vaklevorne stiger. Det var en fantastisk lekeplass!

Selv kan jeg ikke huske noen skinner fra steinbruddet i retning Nansetgata, og hørte heller aldri noe om noe slikt. Derimot lå det råtnende rester av meget solide vogner av tre, med jernbeslag og jernbeslåtte hjul, oppe ved spisebrakka i steinbruddet, og jeg mener å ha hørt at disse ble trukket av hester og ble brukt til transport av steinblokker. Min bror Bjørn og jeg “høstet” inn mye jernskrap der og solgte det til skraphandleren. Derimot synes jeg å huske noen skinner på toppen av den ura som lå rett øst for storedammen. Der hadde det antagelig gått noen traller som tippet stein ned ura, i retning av gangveien.

Så minnes jeg at det var to nokså permanente dammer, store og lille fjelldammen. I lille fjelldammen fanget vi “firrer” (firfisler, egentlig var det salamandre), hadde dem i en blikkboks med vann og slapp dem ut etterpå. Det hendte vi helte vann på en slak fjellskråning ned mot dammen, slapp firrene løs på toppen og hadde firrekappløp ned til vannet. En gang vi kom til dammen, fant vi mange oppskjærte firrelik der. Vi ble sjokkert og fortørnet, men vi fant aldri ut hvem som hadde gjort det. Vi ble til slutt enige om at det måtte være noen slemme gutter nede fra byen. I den store fjelldammen var det av og til nok vann til at vi kunne bade. Ingen brukte badetøy. Det gikk en gangvei forbi dammen, og noen ganger gikk varselropet: “Det kommer ei dame på veien!” De fleste guttane gjemte seg bak en stein eller busk til faren var over, men de tøffeste ga blaffen med følgende replikk: “Hu kan’ke se noe annet enn det Gud har skapt!” Nå er det bare bebyggelse der steinbruddet og dammene lå.
Ulykken med arbeideren skjedde nok på 40-tallet, for jeg var ikke store pjokken da (født 42). Utedoen som ble knust, kanskje tidlig 50-tall. Resten udefinert 40-50-tall.”

(Noe av det Kåre har fortalt meg, har jeg forsøkt å legge inn som opplysende tekst til bildene han har lånt ut. Her finnes bl.a. flere lokale navn, som jeg aldri har hørt tidligere.)