I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

MANDVIG BREVHUS, Samlet av Jan Einar Bredal

Jeg gjør oppmerksom på at dette er del 1 i en serie på 2 om posten på Manvik/Berg i Brunlanes. Del 2 kan dere lese her

VED KONGELIG RESOLUTION
Af 20de Januar d. Aar (1887) er det bestemt, at der fra 1 ste Juli førstkommende vil blive underholdt et Postaabneri i Strandstedet Nevlunghavn i Brunlanæs Herred, med 3 Gange ugentlig kjørende Bipost fra og til Frederiksværn om Helgeraaens Postaabneri.
Skipper Chr. Nielsen er antaget til Postaabner ved Postaabneriet, som vil blive benævnt ”Nevlunghavn”.
I fornævnte Postrute vil derhos fra samme Tid blive anbragt Postkasser paa gaardene Mandvig og Foldvig, paa hvilke Gaarde henholdvis Kirkesanger M. Solheim og Gaardbruger Hans Fredriksen ville modtage og udlevere de Omkringboendes almindlige Postsager.

Slik lyder den første omtalen av Mandvig brevhus.

DEN SPEDE START
At Manvik skulle komme til å få sitt faste postbehandlingssted, burde vel være historisk ”korrekt”. Stedet har vært bebodd, kanskje helt fra den gang isen trakk seg tilbake og landet hevet seg og blottgjorde det som kom til å bli god mark.
Det skrevne ord om Manvik starter i kong Sverres saga, hvor det fortelles om Lodinn af Manvikum som falt i slaget ved Fimreite i 1184. Han var kongens lendmann i det vi i dag kjenner som Brunlanesområdet, bosatt på Manvik og antagelig allerede den gang av gammel, velstående ætt. Det å være lendmann vil si at han fikk inntekter av kongens landområder, mot at han stilte til rådighet ”fredsbevarende” styrker til kongens disposisjon. Nest etter jarlene, skal lendmennene ha vært høyest på rangstigen hos kongene den gang.
Skal vi anta at det allerede på 11-1200-tallet ble behandlet noen form for ”post” ved dette eldgamle herresete?

Bortsett fra en vakker kledning utenpå de gamle tømmerveggene, skal det ikke være mye som skiller Manvik skole fra hvorledes den så ut på slutten av 1800-tallet. Her ser vi foreldre som kommer til skolen for å hente sine barn en snørik vinterdag rundt 1935.

LÆRERE OG BREVHUSBESTYRERE
Den første brevhusbestyrer var lærer og kirkesanger Mons Solheim fra 1887. Han var lærer på Mandvig skole og bodde også i en del av skolebygningen. Denne oppgaven påtok han seg, antagelig de første årene, uten noen form for økonomisk vederlag. Men brevhusbestyrerne oppnådde nok en viss aktelse rundt i bygda, og han fikk gjennom embetet en viss førstehånds kjennskap til ny informasjon.

Bildet viser lærer og brevhusbestyrer Mons Solheim ved Mandvig skole. Utdrag fra gammelt skolebilde.

INVENTAR
Utstyret som skulle til for å behandle den lille posten som ble betjent ved disse små brevhusene, var ganske sparsommelig. Det trengtes et kassasjonsstempel til makulering av frimerkene som var påsatt forsendelsene, videre en stempelpute med stempelsværte, for at avtrykket skulle bli synlig. Ved Postens Expedition skulle de paa Postsagerne klæbede Frimærker kasseres paa tydelig Maade med Brevhusets Kassationsstempel.
Utenfor huset hvor posten ble behandlet skulle det godt synlig, henges opp en postkasse, som også var blitt besørget av Poststyrelsen. Brevhusets Postkasse maa tømmes mindst 1 gang daglig samt derhos ½ time før vedkommende Posters Afgang. (Astrid Djuve erindret godt den røde postkassen som hang mellom inngangsdøren til Lyngstads private leilighet og døren til skolestua. Men på de mange skolebildene som finnes fra Mandvig skole, kommer ikke postkassen til syne, da barna står godt plassert foran den.)
Som om dette ikke var nok, en innenriksportotakst, slik at det kunne oppkreves rett porto!
Slik luksus som en brevvekt hadde man nok ikke på Mandvig de første årene. Dette var et hjelpemiddel som først ble tildelt brevhusene fra 1898 og utover!

BEGRENSNINGER
Det var heller ikke all post som kunne behandles på denne typen postanstalt. I instruksen for brevhusene fra 1890 fortelles nemlig;…
Brevhuse ere faste Postanstalter, bestemte for:
1. Indlevering af almindelige Breve, Brevkort og Korsbaandsforsendelser (Korsbaandforsendelser er Trygsager, Vareprøver, Mønstre og Foretningspapirer) ; derimod kan Værdi- og ekommanderede Forsendelser ikke indleveres ved Brevhuse.

2. Udlevering af helt forudbetalte almindelige Brevpostsager Tidender og Tidskrifter samt Meldesedler om andre til nærmeste postanstalt ankomne Postsager.

Kort sendt fra Mandvig mens lærer Solheim ennå var brevhusbestyrer. Kortet har tidsriktig blitt sidestemplet med 4-rings nummerstempel 29 (Mandvig) og frimerket ble etter ankomsten til Frederiksværn annullert; Frederiksværn 23/10-1906.

KONTORTID
Solheim var av Poststyrelsen ikke pålagt noen spesiell åpningstid. Likevel sier instruksen at brevhuset skal være tilgjængelig for Publikum saa længe som mulig i Tiden mellom Kl. 8 Morgen og Kl. 7 Aften. Om han ekspederte post i skoletiden er usikkert, eller om han kanskje hadde han hjelp av familie i huset på den tiden av døgnet. Det var helt vanlig at familien tro støttende til om brevhusbestyreren hadde andre gjøremål.
Søn- og Helligdage pålegges det videre; dog kun et Par Timer enten før eller strax efter Gudstjenesten. Lokale hensyn, som for eksempel tiden for postens ankomst og avreise, påvirket sikkert også kontortiden. Ellers vet vi fra andre beretninger, at man var flink til å tilpasse seg kundene, den gang. Var man opptatt med andre sysler, avbrøt man disse for å utføre postekspedisjonen.
Ellers skulle det følge instruksen ved inngangen være oppslått en bekjentgjørelse om postens ankomst- og avgangstid.

POSTRØVERI PÅ ASKESKAUEN
Hjalmar Jensen, het en av gamle postkjørerne på ruten mellom Fredriksværn og Nevlunghavn. Etter alderen å dømme, må han ha kjørt postruten på slutten av 1890-tallet og framover inn i det nye hundreåret. Med seg hadde han posthornet som det ble blåst i, når han nærmet seg et utleveringssted.
Emma Næss (f. 27/4-1881) fra Nevlunghavn, fortalte en gang i et intervju i Larvik Morgenavis at hun mintes et forsøk på postran i den skumle Askeskauen. Hjalmar Jensen ble stoppet av noen menn, som gjorde forsøk på å få fatt i postsekken. Den inneholdt som vanlig, sikkert også den dagen, verdipost, og ranerne så nok for seg mulighetene for enkelt å tilegne seg et større pengebeløp. Jensen skal visstnok ha hatt en svært sint hest, som gjorde faretruende anstøt mot ransmennene. I tillegg var postkjørere på den tiden utstyr med pistol. Et avfyrt varselskudd, som Jensen håpet ville tilkalle oppmerksomhet, var i tillegg til en ”mannevond” hest, nok til å skremme fantepakket. Dermed kom både postkjøreren og posten vel fram til ventende kunder, også den dagen.

Et postkort kan ofte gjenspeile gamle verdier, slik som dette kortet fra 1907. At hilsenene fra venner og familie skulle være postgått, ga en ekstra status. Her er et kort sendt fra Manvik poståpneri til annen mottager ved den samme postanstalten.

UTVIDET POSTGANG
Utviklingen var ikke særlig annerledes her i Brunlanes enn den var ellers i Norge. Skoleloven av 1876 hadde som forventet, ført til økte lese- og skriveferdigheter hos den vanlige norske kvinne og mann. Med dette kom også behovet for å kommunisere skriftlig, sette sine tanker ned på papiret. Brevmengden økte voldsomt utover mot århundreskiftet. Innføringen av brevkortene (postkortene) hadde ført til en eksplosjon av hilsener mellom nære og fjerne bekjentskaper. (For å illustrere noe av denne voldsomme trafikkøkningen, fortelles det at ved Christiania postkontor ble det i 1886 hyrte inn mellom 21 og 28 ekstra postbud for å besørge utbringelsen av juleposten på julaften, 1. juledag, nyttårsaften og 1. nyttårsdag!)
Det forundres derfor ikke at postmesteren i Larvik ba om en uttalelse fra Brunlanes herredsstyre om postgangen i kommunen. (Trolig var dette en av de tidlige, store arbeidsoppgavene postmester William Collett fikk som utfordring. Han hadde blitt utnevnt som postmester i Larvik fra 6. februar 1899.) Saken ble behandlet på møte den 23. august 1899. Herredsstyret besluttet da en uttalelse om at det var ytterst påkrevende med en utvidet postgang, og man foreslo mandag, onsdag, torsdag og lørdag som postkjørerens avreise dager fra Fredriksværn.

LÆRER LYNGSTAD
Etter Mons Solheim var det Lærer Leiv Lyngstad som ved siden av undervisningen, drev brevhuset, antagelig var dette fra 1913. Også han bodde i en del av skolebygningen.

Lærer Leiv Lyngstad fotografert utenfor Manvik skole. Utklipp fra skolebilde fotografert på slutten av 1920-tallet.

MED HEST TIL MANVIK
Bernt Kjær som gikk på Manvik skole i årene 1932 til 1940, fortalte at brødrene Olav og Peder Christensen fra Stavern hadde kjøringen av posten mellom Stavern og Manvik på den tiden. Han husket godt at de byttet på å kjøre utover og at de brukte hest og vogn. Men det fortelles også at de kom kjørende i personbil. Den vakte stor beundring og sammen med postkjøreren, som kom med posten rundt tiden til siste time, var dette avbrekk i den strenge skolehverdagen, som ble husket i ettertid. Bussen gikk nemlig ikke om Manvik på den tiden.
Når snøen hadde lagt seg og veiene bød til sledeføre, gjorde spissleden et flott inntrykk på ungene, idet den svingte inn foran skolen i skoletiden.

Postkjører med slede etter tegning av A. Bloch

POSTFORDELING
Astrid Djuve, hun gikk på Manvik skole fra 1922, fortalte meg at lærer Leiv Lyngstad tok imot dagens postsekk. Fra den tømte han posten ut i sin store ”lærerstol” og innen elevene skulle hjem var det lille innholdet sortert. Helt på slutten av dagens skoletid, ble navnene på brever, aviser og blader ropt opp, og elevene måtte svare på om de kunne ta med seg disse på hjemveien. Bernt Kjær erindret at han ofte, som også de andre elevene, hadde med seg post til 2 og 3 andre familier når han startet sin hjemtur over jordene mot Kjær. Men det huskes også at en elev svarte da vedkommende ble overrakt et brev fra banken; Jeg vil ikke ta med sånne krevebrev!

FRA APPELSINKASSER TIL POSTBOKSER
Astrid Djuve fortalte videre at hun husket fra de første årene på skolen, at i svalen ved inngangen til skolestua var det hengt opp 3 ”appelsinkasser”. Den posten som ikke elevene tok med seg hjemover, ble lagt der. Abonnentene kunne derfor til alle døgnets tider lete etter sin post, når de kom forbi brevhuset.
Men en eller annen gang under skoletiden hennes på 1930-tallet, minnes fru Djuve og flere andre at Adolf Eikenes tillagde et virkelig flott skap ute på den ene veggen i svalen. Skapet var som en reol av mindre postkasser, alle med egen låsbar dør og alle med brevsprekk! Kundene fikk utdelt nøkkel til sitt eget skap. Forandringen ga som resultat at postgangen ble mer lukket og ”privat”, og heretter visste ikke ”alle” hvem som til en hver tid fikk post eller hva slags post den enkelte fikk.
Men det virker som om ingen kan huske hvem som benyttet disse lukkede postkassene, ei heller så noen at brevhusbestyreren la noe i dem! Likevel følte mange elever en enorm stolthet over å ha et slikt imponerende ”byggverk” av et postkassestativ på sin skole. Den var liksom litt ”deres” eiendom også, denne oppfinnelsen!

SMUGTITTING OG UNGDOMMELIG OPPDATERING
Selvfølgelig var elevene opplært til å behandle posten med stor respekt på veien hjem fra skolen. Når ungene kom fram til mottagerne, ble den personlig overlevert. Man åpnet ikke andres post, det var strengt forbudt. Likevel fortelles det at noen elever skal ha falt for fristelsen til å smugtitte på innholdet i ett og annet kjærlighetsbrev!
Nei, da var det for mange viktigere å følge med i bladet ”Samvirke”. Dette ble utsendt av Felleskjøpet og kom så vidt det erindres ut omtrent månedlig. Det fortelles at selv jentene leste dette på vei hjem fra skolen. Her ble det fulgt nøye med på prisutviklingen på … kalk, salpeter og fullgjødsel !! Og ikke å forglemme kornprisene. Sjokkert leste de unge også om tidlig frost i Trøndelag! …”Ville vinteren komme tidlig hit til Brunlanes også?” – ”Hva ville skje med avlingene her omkring?”

LANG VEI MOT BERG
Det skal ha sognet mer enn 50 gårder og over 250 oppsittere over 15 år, til bygdas brevhus på siste halvdel av 1930-tallet. Ettersom årene gikk, grodde det fram en større og større misnøye med det lokale posttilbudet. Mange måtte gå flere kilometer for å hente sin post. Man mente det måtte være mye mer samfunnsøkonomisk fornuftig å la en enkelt mann bære posten rundt, slik at bøndene kunne bruke tiden sin på nyttigere gjøremål.
Men forandringene lot vente på seg. Først i 1938 begynte ting å skje. Postmester Schirmer i Larvik la da fram, etter sterkt press fra flere i bygda, et forslag om opprettelse av et poståpneri på Hummerbakken. Fra dette skulle det også opprettes en landpostrute. Herredstyret anbefalte dette forslaget, men som det heter, på grunn av forholdene, kunne ikke poststyret innvilge søknaden. Den ble derfor avslått i 1939.
Krigen og tyskernes okkupasjon førte til en ny oppheting av debatten. Nye direksjoner fra okkupasjonsmakten, påla folk stadig nye restriksjoner og pålegg. Det ble dermed svært viktig for alle å følge med i avisene hver dag. Dermed krevde man på nytt daglig postombringelse her ute. Østlands-Postens Oslokontor var senhøstes 1942 i kontakt med postdirektør Svensen i Oslo, og han opplyste at det hadde blitt opprettet flere nye postruter i Norge siden krigen startet. Det var viktig at folk flest fikk sin daglige avis, men det måtte i tillegg også være en utstrakt postkorrespondanse fra stedet. Derfor anbefalte han, at de krefter som i 1938-39 hadde arbeidet med det gamle forslaget, på nytt tok kontakt med postmester Schirmer, slik at saken igjen ble satt på dagsorden.

Slik var en av overskriftene i Østlands-Posten den 21. november 1942.

I høsten 1942 tok postmester Schirmer opp saken igjen. Nå var den blitt modernisert noe og det nye forslaget innebar blant annet at poståpneriet skulle ligge på Berg. Man forsto snart at man ikke kunne bruke navnet BERG på poståpneriet, da dette var et ”velbrukt” navn allerede. ( Poståpnerier som BERG i Troms, BERG I HELGELAND i Nordland og BERG JERNBANESTASJON i Østfold, kunne lett bli til forveksling. ) Siden poståpneriet skulle ligge i Manvik skolekrets, lød det framlagte navneforslaget på MANVIK. Herfra skulle det utgå en landpostrute som skulle gå forbi Hummerbakken til Brunvald, derfra nordover til Manvik skole, videre til Hvatum og så inn mot veien fra Larvik. I forslaget lå det også at denne ruten skulle gå daglig.
I Brunlanes herredstingsmøte torsdag den 15. oktober 1942 var det nye forslaget blant de framlagte sakene. Nok en gang ble det bifalt og kunne derfor senere oversendes fylkesstyret. Som historien viser, ble det denne gangen også godtatt av alle instanser, helt opp til poststyret, til stor glede for bygdas oppsittere. Dette betyr også at den behandlede postmengden i området, har vært tilfredsstillende for det styrende organet i Oslo.
Lyngstad skal ha fortsatt som brevhusbestyrer fram til brevhuset ble flyttet til Berg Landhandel, hvor Peder Amundrød drev sin handelsvirksomhet. Flyttingen skal ha vært virksom fra 12. mars 1943.
Brevhuset Manvik ble nedlagt den 1. juli 1943, for så å ha blitt gjenopprettet som poståpneri fra samme tid og på samme sted, og fortsatt med Peder Amundrød som leder, men nå med den litt mer omfattende tittelen; … poståpner.

STEMPLER
Så godt som alle brevhusene som ble opprettet på 1880-tallet fikk sitt eget stempel til å annullere frimerker og til å bli brukt som kvitteringsstempel. Mandvig var ikke noe unntak. Man hadde i poststyrelsen funnet ut at den mest fornuftige stempeltypen å bruke på slike småsteder, var det vi dag kaller et 4-rings nummerstempel. Som navnet sier var det gravert inn 4 ringer utenpå hverandre, og i midten var det gravert et nummer. Mandvig brevhus hadde nummeret 29, og dette ble levert ett par tre år etter oppstarten.

Stempelet ble nemlig først avsendt fra Kristiania den 15. desember 1890. Det var ikke uvanlig at man av økonomiske årsaker, sonderte behovet for produksjon av stempel, basert på ekspederte sendinger, før de nye brevhusene fikk sitt.
Fordelen med bruk av nummerstempler ser vi raskt. Brevhus ble ofte lagt til det stedet i kommunen hvor det var en person som var villig til å påta seg dette ekstra arbeidet. Derfor kunne brevhuset ”vandre” omkring i en kommune, men vi ser også at plutselig kunne behovet for et brevhus forsvinne helt og det ble nedlagt. Det ”frigitte” stempelet kunne da brukes hvor som helst ellers i landet, uten ekstra kostnad for fellessamfunnet. En annen grunn hvor fordelen kom klart fram, merket man her på Mandvig. Antagelig på grunn av den nye rettskrivingsnormen av 1917, ble Mandvig modernisert til Manvik . Bruken av det gode gamle ”nummer 29” kunne derfor fortsette.
Stempelet sees forholdsvis ofte brukt på bevart post, noe som blant annet skyldes den lange brukstiden og en forholdsmessig stor postmengde.
På begynnelsen av 1930-tallet var ønsket om å få stempler med poststedets navn også til brevhusene, blitt meget sterkt. Poststyret fikk derfor så raskt som mulig, etter hvert som bevilgningene tillot det fra 1934, innført de nye ”*Kronet posthorn stemplene*”.
Her graverte man inn ett posthorn med en krone på toppen av bøylen, på stempelet. Rundt satte man inn 2 ringer og øverst mellom disse ble brevhusnavnet satt inn.

I september 1935 fikk Manvik brevhus sitt stempel. Dette var i bruk fram til 1. juli 1943, men da hadde postanstalten flyttet til Berg og byttet status til… Poståpneri og enda et nytt stempel ble gravert. Den korte brukstiden på ”KP-stempelet ” gjør at dette stempelet er langt mer uvanlig å se brukt i dag, enn det gamle nummer 29.

Kilder;
Postmuseet, ”Instrux for Brevhusbestyrere fra 1890”.
Anna og Peder Amundrød,
Hans Kristian Amundrød,
Astrid Djuve,
Bernt Kjær,
Audun Norin,
Ivar Sølyst,
familiene Tanggaard .
Brunlanes Historielags årsskriftt ”Nesjar”.
Klassebilder fra Manvik Skole.
Østlands-Posten.
Bygdebøker for Brunlanes kommune.

Vist 290 ganger. Følges av 5 personer.

Kommentarer

Husker ikke akkurat når Manvik poståpneri ble nedlagt. Men jeg husker godt da jeg en gang – etterat jeg ble fast ansatt ved Larvik postkontor i 1955 – ble sendt til Manvik på kasseettersyn. Det var ikke stort med utstyr Peder hadde å rutte med, og trangt var det også i den avdelingen hvor han hadde posten, men alt var i skjønneste orden. Og jeg fikk ikke lov til å reise tilbake igjen uten en god bevertning med kaffe og smørbrød!

Lars Gunnar, … egentlig burde det vært skrevet at dette var del 1 i en “duett” om posten på Manvik.
Del 2 ligger nærmest klar for publisering i disse dager. Da hadde det vært hyggelig om du frisker opp dine gamle minner også i de tråden!

Annen post i Brunlanes?
Hva med Brekke Landhandel. Mener å huske at det var posthyller der på tidlig 50-tall.

Brekke Landhandel var ikke noe offisielt postanstalt. Men det er nok ganske sikkert at landpostbudet la fra seg posten til oppsitterne i området rundt forretningen, hvor den igjen ble sortert og lagt inn i en hylleanordning for hver enkelt abonnent. Slike ordninger var helt dagligdags og foregikk over hele landet.
I farten fant jeg dette eksempelet på hvor nærmeste landhandleri hadde blitt benyttet som “hjemmeadresse”.
Postadressen her er RINGDAL LANDHANDEL.

Så mye interessant å lese her i denne “skattkista” deres på Origo ….Nydelige bilder også.

Annonse