I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Dagens hovedmåltid - middagen, hva var det egentlig vi spiste?

Vi begynte å diskutere dette ved middagen i kveld. Hva var det vi fikk servert hjemme når vi var i slyngelalderen? Jeg må innrømme at jeg var nesten helt blank, mens Astrid husket flere av sine favorittretter. Det var lite ferdigmat å få kjøpt, pizza var helt ukjent og det var vel hamburgeren også. Så hva var det egentlig våre (stort sett) hjemmeværende mødre disket opp med, når far og de sultne ungene kom hjem?
En ting vi var enige om var at det stor forskjell på hverdag og ihvertfall søndag. Det var vel seks dagers arbeidsuke så jeg mener å huske at på lørdagene var det noe lettvint på ettermiddagen og så kanskje noe godt til kvelds. Jeg håper at flere vil delta her slik at vi kan få et representativt utvalg av middagsretter.

Vist 584 ganger. Følges av 9 personer.

Kommentarer

Jeg kan vel begynne med grøten og da skriver jeg ikke om risengrynsgrøt. Nei, dette var vel egentlig tykk hvit saus med smørøye (margarin). Meierismør (godt smør) hadde vi ikke i huset hjemme hos oss!
Det ble drukket hjemmelaget rød saft, godt utblandet. Kanel og sukker stod på bordet, men jeg husker at sukkeret var rasjonert. Det var ofte enkle desserter, men grøtdagen hjemme var gjerne midt på dagen på lørdagen og da var det ikke noe etterrett!

Det var da merkelig at vi ikke har tatt opp dette emnet før. Det var midt i blinken, Otto!!

I juletidene så var det sjølsagt svineribbe. Mor hadde arbeida i en slakterbutikk på Elverum og kunne kunsten å partere slakt. Far hadde oppveksten i Eggedal, med langt på vei naturalhusholdning. Slaktinga var naturlig del av tilværelsen på bygda. Hver høst når det lakka mot jul kjøpte foreldra mine en halv gris som far bar på skuldra opp i kjøkkenet i Prinsegata 12. Jeg husker ikke navnet på alle delene på grisen, men det gikk i ribbe og sylte i tillegg til andre stykker. Delene gikk vi opp på Larvik bryggeri med. Der var det bortimot 30 kuldegrader, så maten holdt seg godt. Grisehodet tok mor seg av. Det blei lagt i lake på soverommet, og det hendte at jeg av vanvare kikka på det halve grisetrynet med hjernen som lå der. Det var ingenting for sarte sjeler som meg. Kjøttet blei tatt ut og sylta lagt i press i kjele med stein som press. Etter det har jeg aldri smakt verken sylte, blodpølse eller lungemos.

Hvis vi nå får litt om julematen fra flere deltakere, så skal jeg prøve å komme på hverdagsmaten vi brukte ellers. Lungemos er allerede nevnt. Smaken var ikke så verst, men tyggemostanden av bruskringene i luftrøret og bronkiene til kua var mer enn jeg tålte når jeg etter hvert skjønte hva vi spiste. Fysja meg!

Før vi går løs på alle godsakene kan vi kanskje ta med litt om hva vi kunne finne på spisebordet til daglig. Siden mine foreldre begge vokste opp ved Mjøsas bredd, skulle de alltid ha flatbrød på bordet. Det kunne enten være Korni som var fabrikklaget eller hjemmebakt fra bestemor på Hamar.

Tyttebærsyltetøy kan en spise til allslags middagsmat. Tyttebær ble plukket av alle med næringsvett i min oppvekst. Det ble organisert turer med lastebil hvor barn og voksne kunne få sitte på planet for en billig penge.
Hvem husker ikke eksosen som dreiv over lasteplanet og som en som barn ble så bilsyk av…..

Store mengder bær ble sanket inn med bærpellær eller bærsnik som noen også kalte redskapet. Hjemme igjen skulle bæra renses og enten kokes opp eller røres med sukker. Nesten hele produksjonen endte opp som kokt, da syltetøyet gjerne begynte å gjære utover våren.

Tyttebærsyltetøyet hos oss ble oppbevart i store brune leirkukker hvor åpningen var trukket med rispapir. Når syltetøyet skulle hentes opp hakket man bare et hull i rispapiret. Den hendte at en mus forvillet seg utover papiret og falt ned i krukka. Jeg kan aldri huske at det syltetøyet ble kasta pga av en druknet mus, men det kan hende at man ga produktet et lett oppkok!.

Alle som hadde tilgang til en jordlapp hadde kjøkkenhage. Her kunne en feks dyrke rødbeter og agurker. Dette var arter med god holdbarhet og som var populære på middagsbordet – billig ble det jo også.

Min svigermor brukte i alle år Portulakk i matlagningen – det jeg husker var vel at hennes fiskesuppe ble enda bedre med portulakk. Jeg kan imidlertid ikke huske at min mor brukte det i sin matlagning, men torsken kom vel heller sjelden opp til hennes hjemtrakter.

Liv Horn skrev i 2010 litt om Portulakk her.

Vi spiste alltid på kjøkkenet, bordet var dekket med en solid voksduk. Den ble ofte skiftet ut rundt juletider, hvis
da ingen hadde satt en varm kjele på bordet eller hadde skjært hull i duken før en kom så langt.

Når vi hadde besøk fra slekta som kom langveisfra med tog, spiste vi i stua. Da ble det også bedt bordbønn eller sunget for maten, det var uvant – slik jeg husker det!

Havresuppe var vanlig til frokost før en gikk på skolen. Noen av hverdagsrettene jeg husker: hvalkjøtt, blodpudding, stekt makrell og fiskepudding, Men det vanka jo også kjøttkaker og pølser, ikke så mye wiener tror jeg.

Vestfoldpølse, tror jeg det var noe som het. Mener å huske at dette var en “lang falukorv-lingende” sak, som jeg fikk som stekt vare med poteter og gulrøtter. (Het det forresten ikke GULLERØTTER den gang?)

… og potetene kom med “tonnevis” av jord på, slik at vi visste at de kom fra et jordet “nær deg” =;)) – Ikke fra Kypros eller der omkring.

Hvorfor, må jeg spørre, smakte knakkpølser bedre enn dette/disse “erstatnings”-produktene vi får kjøpt i dag?

Noen ord i all hast om voksduken. Kjøkkenbordet var som Otto skriver dekket med voksduk og til jul fikk vi alltid ny voksduk. Det var en del av rutinen med å vaske tak, vegger og kjøkkenskap til jul. Voksduken var ofte slitt, men den var langt fra helt utslitt. De partiene av duken som var så godt som nye ble lagt i bunnen av kjøkkenskap og skuffer i stedet for kjøkkenpapir. Voksduken var mer slitesterk og var lett å holde rein om en skulle være uheldig å søle i skuff eller skap. Kjøkkenpapir var vokset og var på rull.
Beklager dette ble langt utenfor temaet om hva vi spiste, men det kan jeg komme tilbake til.

Litt mere rundt våre middagsmåltider som barn – Slik jeg husker det var det nesten alltid dessert. Det var kanskje for å kompensere for at hovedretten ikke alltid var allverden.

Jeg husker vi fikk japansk ris (puffet ris) og/eller sukkerkavring – da fikk en også syltetøy og melk til. Semulegrøt med rød saus, div fruktgrøter og supper samt russedessert kom ofte på bordet. Enkelte søndager fikk vi gele med vaniljesaus. Det var alltid en skuffelse, gelen så god ut, men smakte nesten ikke noen ting.

Glanegrynsuppe ble det kalt, tror kanskje det var sagogryn i den?

Is som dessert hadde vi ikke hjemme før vi fikk det første kjøleskapet. I de var det et lite fryserom hvor det var
plass til noe is. Den var hjemmelaget, jeg kan ikke huske vi kjøpte is i butikken som vi fikk servet hjemme.

Kan heller ikkei huske at noen middager bestod av mere enn to retter – ikke engang i familieselskap. En klassiker var jo fersk suppe med boller her i Vestfold. Tror ikke vi fikk noen form for dessert ifm dette festmåltidet?

All melk vi fikk var vel (minst) helmelk, kjøpt i spann på meieriet. Fikk den stå kaldt, hendte det at en kunne skumme av fløtelaget på toppen av spannet. Da hadde en også fløte til kaffen!

Etter å ha lest innlegget til Inger-Helene over ble jeg minnet om restene av den gamle voksduken som lå i skuffer og skap. De var gjerne festet med tegnestifter – lit rustne etter noen års bruk – slik var det hjemme hos oss ihvertfall!

Det var ofte fisk på menyen hjemme. Ole Fredriksen fisket og gikk rundt i nabolaget vårt med trillebår og solgte fisk. Det var “sprell levende” fisk av mange slag. Dersom vi hadde kokt torsk en dag, ble det enten plukkfisk eller fiskegrateng dagen etter. Det var poteter og gulerøtter og persillesmør som hørte til torskemiddagen. Jeg likte best makrell og da spesielt spikermakrell fylt med persille. Makrell er sesongvare så det var helst om våren. Rabarbrasuppe var desserten som hørte sammen med makrellmiddagen. Rabarbra hentet vi i hagen. Far mente at han måtte ha skjemat etter hovedretten. Om høsten var det som regel eple- eller plommekompott med melk. Epler og plommer hadde vi i hagen. Det hendte en sjelden gang at vi hadde rips med vaniljesaus, men rips og solbær skulle bli saft eller syltetøy. Søndagsdessert var ofte sviskekompott eller aprikoskompott med fløtemelk. Melk kjøpte vi i mange år på Gloppe og den kunne vi skumme fløten av.
Salt sild og poteter sto også på menyen, men det var ikke min favoritt mat så jeg husker ikke tilbehøret, men kan det ha vært stuede gulerøtter og syltede rødbeter?

Jeg har gode minner om middag, mandag fisk, tirsdag fisk, onsdag en kjøttrett, torsdag fisk, fredag fisk, lørdag grøt, søndag lapskaus/stek/koteletter/fårikål. Pappa var fisker og mamma jobba med fisk, så det ble mye fisk, hvalkjøtt fikk vi for øvrig på “fiskedagene” i uka. Mine foreldre hadde tilnærmet naturalhusholdning helt til rund år 2000, de plukka bær, fiska etc.
Husker at laks var noe dritt, ble alt for mye av det, orker enda ikke smaken av laks, tror jeg har spist livskvota. Siden jeg er fra Lofoten spiste vi aldri makrell, det ble regna som agn.

Takk for flere innlegg, jeg tror dette kan bli en fin tråd som kanskje munner ut i en slags hyllest til dem som fikk alle godsakene på bordet – altså mødrene våre. I dag har jeg nemlig spist julelunch med gamle fru Westvang. Da var det sild, reker, kalkun, kald ribbe og pølse samt diverse andre småretter. Øl og dram ble servert til, men for den gamle diskedamen på Calle, som i årevis sjenket ut fat etter fat med øl så er det nå bare alkoholfritt som gjelder. Det er vel kanskje best slik når en snart fyller 100 år.

Fint at du følger med oss Bengt!

Det er ikke så mange dagene siden astrid og jeg spiste sild – det er kanskje en litt annen variant enn den Inger-Helene nevner over, men siden det kanskje ikke blir så mange bilder i denne tråden så kommer bildet her også!

Otto! Du må hilse “gamle fru Westvang” og ønske fortsatt god jul og et godt nytt år! Det er en stor rikdom å ha foreldre i live og oppegående i så høy alder.

Jovisst var det mye fisk til middag hjemme, men det hendte det var kjøttkaker eller knakkpølser til hverdags. Fastfølge til kjøttkakene eller de stekte knakkpølsene var poteter og stuakål eller grønn ertestuing. Ble det noen pølsesnabber igjen så ble det pølsegrateng dagen etter. Rester kunne også oppstå som pytt i panne.
Så må vi ikke glemme lutefisken. I vår tid er vel denne retten kanskje mer som festmat å regne? I min barndom sto ofte lutefisk på menyen til hverdags. I fiskebutikken kjøpte vi lettsalta torsk eller røkt kolje. Ferske/rå grønnsaker var det lite av i vinterhalvåret. Hodekål, gulrøtter og kålrabi var vel å få kjøpt hele året?
Revne gulrøtter var ofte tilbehør til fiskeboller i hvitsaus. Ellers hørte kålrabistappe til retten “erter kjøtt og salt flesk”. Denne retten startet gjerne som søndagsmiddag og fortsatte utover i uka. Slutten på den retten var ofte ertesuppe først og fortsatte med pannekaker med blåbærsyltetøy/sukker.
Det var ikke mye mat som gikk til spille den gangen. Husmødrene var flinke til å benytte restene etter middagsmåltidet.

Mat kan være morsomt å lese om slik som i ditt innlegg Inger-Helene. En spiste opp det en hadde forsynt seg med og ingen ting ble kastet – potet igjen etter middag dukket gjerne opp igjen som en liten varmrett til kvelds.

Barna hjalp til på kjøkkenet med noe av matlagningen, jeg tror min søster var flinkere enn min bror og meg. Jeg ser flesk er nevnt og en variant var fleskepannekaker – altså først stekt flesk og så slo en pannekakerøre over – mulig at det det ble servert poteter til. Husker det var en middagsrett som vi ungane kunne få til på egen hånd, hvis mor var på jobb da vi kom hjem fra skolen.

Siden mor tjente sine egne penger (Farris Bad & Grand Hotell) var deler av husarbeidet, deriblant middagsoppvasken satt bort til ungane. Etter at jeg var konfirmert, nektet jeg å vaske opp og mine ukepenger forsvant som dugg for sola!

jeg tror min søster var flinkere enn min bror og meg.

Så sier Otto. I alle fall på Rombærn hadde guttane sløyd og jentene handarbeid med skolekjøkken, så det er nok del av forklaringa. Også på realskolen hadde vi sløyd, uansett hvor treneva vi var.

Stekt flesk var veldig godt, men vel egentlig stasmat og mer sjeldent! Ei veikro vi passerer på veien til hytta, erverer stekt flesk om sommeren. Da hender det ikke så sjelden at jeg faller for fristelsen (for veldig sunt er det vel ikke?) og sitter og minnes matlykkestunder fra barndommen.

Forstår vi vokste opp i samme “gatekvadrat”, Bjørn, for stekt flesk og duppe er uten tvil langt, langt oppe på topp 10 lista over favoritt menyene mine også. Mor laget dette på en utmerket måte, så også min egen Lady of the House.
En slik meny burde vært påbudt med høy frekvens i et hvert hjem=;))

Hva er flesk og duppe, husker det fra “Elling-filmene”, men har aldri sett retten…?

Av fisk var det makrell kokt eller stekt med dill i buken, gjerne pir. En eller to ganger i året kjøpte vi tjuvfiska Lågalaks. Ellers så var det endel røykt kolje med gulrot. Torsk var fiskeslaget vi brukte oftest, og alltid på 1. juledag. Det hendte at det var makrellstørje å få. Den var dyr og hadde “kjøttfarge”. En delikatesse var hellefisken, som også var dyr. Vi handla stort sett i fiskehandelen i Nansetgata, som jeg i farten ikke huske navnet på, sjelden ved brygga hos Pihl. Vi brukte vel nokså mye fisk. Det hang nok igjen fordi mor og mormor, som begge var fra Hønefoss, begge hadde struma. I innlandet var det ofte vanskelig å få saltvannsfisk før krigen. Den store delikatessen for mormor var torskehodet. Det fikk hun alltid helt for seg sjøl. Vi brukte nokså ofte fiskeboller og fiskepudding. Av fiskerestene etter et måltid blei det plukkfisk lagd som en slags grateng. Lutefisk hadde vi bare i jula. Sprøstekt sild vanka det iblant.

Jeg kjenner lite til retten*flesk og duppe*. Vi brukte ikke duppe hos oss. Vi hadde stekt flesk og da hadde vi fleskefett over fleskeskivene og potetene. Fleskefett var fett (godt krydret) fra stekinga av sideflesket. Flesket kunne være ferskt (usaltet) eller saltet. Jeg tror det ofte var stuakål ved siden av. Da ble det jo litt sånn smør på flesk siden stuakål er kål i hvitsaus.
Til Bengt: duppe er rett og slett hvitsaus laget av smør (margarin), hvetemel og melk. Jeg vet mange bruker å smaksette den hvitesausen med fleskefett fra stekepanna.
Min morfar brukte fleskefettet som pålegg på brødskiva. Der var forresten godt, men mine foreldre syntes ikke om å spise dette fettet annet enn til middagsretten

Å ja, det spiste vi også, er nok navnet som er glemt :)

Her kommer veien til DEN BREDALSKE vidunderlige STEKT FLESK OG DUPPE:

Sett over poteter til koking, for det tar lengst tid.

Brun smør i panna, legg flesket som du har skåret i ikke altfor tynne skiver i og la det frese seg brunt. Pass på at du ikke steker det tørt, men la flesket være “litt seigt”.
Når flesket er ferdig, tar du det ut av pannen, men lar stekefettet bli tilbake. Ha i ett par spiseskjeer hvetemel i pannen og bland godt på mellomsterk varme. Spe ut med melk til du får en tykk god lysebrun saus. La melet “koke inn” i væsken ett par minutter. Smak til med salt og pepper, gjerne litt “godt” med pepper.

Dryss persille over potetene og servér alt rykende varmt.

Smaker fortreffelig med friske lettkokte grønnsaker, som kan varieres etter smak og behag, eller om du liker f.eks. kålrabistappe, ertestuing e. lign. Kålstuing er forresten et godt alternativ for den som liker det. Men husk å krydre stuingen med litt godt med Muskatnøtt i tillegg til salt og pepper

(Noen velger å skjære av svoren på flesket før steking, mens jeg liker flesket stekt med svor. Da kan jeg “su” av duppen og “bløtflesket” under måltidet =;) – Kanskje noe barndomsminne greier? Men utrolig deilig.)

Lykke til og si fra om du tør smake denne varianten!

Jeg har større problem med å huske kjøttrettene til den daglige middagen enn fiskerettene. Vi hadde kjøttkaker med kålstuing, ferskt kokt kjøtt, fersk suppe med bolle og diverse retter av den halve grisen jeg nevnte før. Det var jo pølser av ulikt slag, som de bleike medisterpølsene, som også hørte med til ribba i jula, knakkpølse og wienerpølser. Også vi hadde vel graut med kanel og sukker en gang eller så i uka. Det er verken kjøtt eller fisk.

Jeg er enig Ulf. Kjøttmiddagsretter husker ikke jeg mye av heller, men jeg mener vi hadde lapskaus til hverdags. Lapskaus ble servert i to varianter, suppelapskaus og tjukk eller brunlapskaus.

Blodpuddingen ble godt stekt slik at det ble en tynn skorpe som en drysset et lett lag med sukker på. Tilbehør var kokte poteter.

Det var det også til lungemosen, den smakte vel egentlig ikke så ille, men så var det dette forferdelige navnet da. Tror vi kunne få tyttebærsyltetøy til og siden jeg tilhørte en lefsespisende familie kunne lungemosen rulles inn i rull (lefse-buss kalte vi det). Da så en ikke lungmosen og lefse var jo alltid en favoritt.

Innmatsprodukter var lite kjent i vår familie, tunge husker jeg, men den ble vel helst servert kald som pålegg.
Ellers var jo lever i brun saus, igjen med tyttebærsyltetøy poteter og kanskje noen av de grønnsakene Inger-Helene nevnte i et innlegg over.

Mor jobbet på Calle alle ukas dager unntatt mandager. Tror hun begynte kl 1800 om kvelden, men på lørdag og søndag jobbet hun fra 1200. Middag i helgen ble da løst ved at vi ungene fikk komme ned på Calle å spise middag. Favoritten var kjøkkensjef Otto Ramsbachers sprøstekte flyndrefileter med remuladesaus og kokte poteter. Det smakte himmelsk og dessuten slapp en jo å vaske opp.

Mors og fars 20 års bryllupsdag i 1961 ble feiret på Greven. Vi var da kommet over i kyllingtidsalderen i Norge – dog var vel dette helt i begynnelsen og den lille tørre fuglen var eksklusive spise. For tørr var den, men sausen på Greven var jo god, husker jeg far sa, etter det noe skuffende måltidet.

Var det ingen av dere som ble servert høne – kanskje langkokt og da som frikasse?

Bestefar i Stavern hadde høner så vi fikk nok hønene derfra når de ble for gamle for eggproduksjon, De endte de vel da som hønsefrikasse eller helstekt/kokt høne. Jeg kan ikke huske at hønene ble slaktet hos bestefar, men vi hadde også slekt på Østby i Tjølling og de hønene hadde jeg et nært forhold til for jeg var ofte innom hønsegården med “hønsegras” (tror det egentlig heter vassarve) som de spiste. En gang vi var på besøk der skulle vi få med ei høne hjem for å lage middag av. Hodet ble kappet av, men høna løp hodeløs rundt på tunet. Jeg hylte og skreik over det forferdelige “drapet.” Høna ble med hjem, men til det måltidet sto min stol tom.

Foreldra mine hadde noen gode venner på en gård i Trøgstad. I tillegg til kyr og korn så var det en god del høner som leverte egg. Hver gang når vi skulle reise etter endt besøk, så fikk vi med noen høner. Hodet blei hogd av hønene på en hoggestabbe på tunet, og det hendte at de hodeløse hønene flaksa omkring ei stund. Hønene gikk til mat. Det var utgåtte som eggleggere og noe seige, så kjøttet dugde også som åte til krepsing. Det var kreps i alle småbekker i indre Østfold. Hvordan mor tilberedte hønene husker jeg ikke.

De grå fiskebollene i hvit saus er nevnt, en følgesvenn var jo tomatsuppa. Det var ingen favoritt, den kom i blokker og ble spedd ut med vann og tilsatt makaroni. Jo flere vi var jo tynnere ble den – suppa kunne en sjelden gang bli servert med et halvt kokt egg, uten at det imponerte oss barn!

Vi brukte stekt torskerogn. Vi kjøpte hermetisert torskerogn fra Vesterålen. Det var hel rogn som lå i lake. Den smakte godt syntes jeg. Jeg har lett etter denne rogna i butikkene, men jeg finner bare rogn som er pressa sammen til ei “pølse”. Den er blandet med mel tror jeg og det produktet synes jeg ikke noe om, men torskerogn serverer jeg gjerne til middag når jeg kan få kjøpt den enten kokt eller rå i fiskebutikken.

Enig,tror ikke den torskerogn-pølsa var helt god etter at den var varmet opp eller stekt. Den kunne gå an kald på brødskiva med litt majones på – men ellers IKKE!

Det ble litt bråstopp i denne tråden. Jeg lurer på hvor mange det er som har juleansjos på bordet? Det hører ikke til dagens hovedmåltid, middagen, men var alltid på plass i jula hjemme. Det fantes også en boks med påskeansjos.

Herlig lesestoff! Må bare legge inn en liten kommentar om duppe. Det er flere varianter av den. Østlandsduppen er kanskje for det meste “hvit saus”, men hvorfor i all verden kaller de den da duppe. I stedet for hvit saus? Nei, duppe er noe annet – i hvertfall på trøndersk. Vi hadde ofte duppe til klubb (raspeball) med flesk. Eller bare til stekt flesk. Vi lagde duppen ved å tilsette melk/fløte i det varme fleskefettet, og deretter en god del brunost (gjerne tørre osterester). Duppen skulle ha smak og konsistens som en litt tykk søtlig saus. Osten gjorde at sausen tyknet. Noen tok også litt sirup oppi for å få duppen så søt som de ville ha den. Hjemme hos oss holdt det med brunost.

Slik duppe er nydelig til stekt flesk. Og til klubb. Prøv!

-

Leste etterpå den Bredalske oppskriften, og den ser nydelig ut den også (men jeg ville ha savnet en liten søt-dåm) :-)

Ikke dårlig Inger-Helene, jeg merket meg at en eller annen designspesialist hadde forandret boksene til juleansjosen. Boksene var blitt runde og kom nå også i mindre bokser med bare ansjosfileter.

Mener å huske at en av de store avisene hadde hatt en test av årets juleansjos. Der kom det fram at det ikke var ansjos i boksene i det hele tatt! Produktet var nemlig brisling, ble det hevdet. Jeg er ikke helt sikker på forskjellen.

Nå har jeg kikket litt nærmere på IngerHelenes bilde av Påske-ansjosen. På boksen står det da vitterlig Norsk ansjos brisling – vi har kanskje blitt ført bak lyset i årevis?

Julebrisling har muligens ikke samme appell som juleansjos – her er altså produktet som havnet hos oss!

Mor lagde pannekakerøre før hun gikk på jobb og overlot stekingen til oss ungene. Det ble ikke brukt smør i panna, men vi hadde en fleskesvor som ble dratt rundt i den varme panna så fettet spruta – det gjorde altså nytta

Far spiste det kalde størkna fleskefettet på brødskiva med litt salt og pepper. – ingen ting ble kasta. I år gikk nesten 1 kg svineribbe rett i matsøppelet her hos oss – bare fett sa astrid!!

Spekeskinka kom fra familien på morsiden som bodde i Gausdal. De hadde gård og drev stort med gris. Når skinka var kommet i hus ble den hengt på loftet i et dobbelt putevar.

Spekeskinke ble brukt til middag sammen med poteter og flatbrød. Jeg kan ikke ikke huske at det ble servert grønnsaker til, men margarin på potetene fikk vi.

Når alt kjøttet var spist, ble beinet delt i to, kokt opp og brukt som ingrediens i ertersuppe.
Fenalår var ukjent hos oss, vi kjente ingen som drev med sau!

Du kan få kjøpt både renset og urenset ansjos Otto. Boksen har endret utseende, ja! Ove må ha ansjos til jul og den skal renses av ham! Jeg har nettopp vært ute på kjøkkenet og lest på ansjosboksen. Iflg. varedeklarasjonen er det hel ansjos lagt i lake. Legger ved bilde av den “moderne” boksen.

GODT NYTTÅR

Er det noen som husker brødpudding til dessert?

Brødpudding var astrids favorittdessert som barn – Svigermor var spesialist på også denne desserten. Fritt etter hukommelsen:

Skiver med loff i form, rosiner mellom lagene med loff, melk/fløte og egg pisket sammen og slått over. Det ble stekt i ovn og servert med rød bringebær/rips saus. Loffen som ble brukt var aldri fersk……..

Brødpudding ble servert samme dag som en hadde fiskegrateng for da var jo ovnen allerede varm – 200 grader i en halv time skulle gjøre susen.

Brukte dere Russedessert hjemme hos dere Inger-Helene?

En av mine absolutte favoritter var til de mer sjeldne anledninger: Tilslørte bondepiker! Ellers snodig med utenlandske retter og hvor raskt de etter hvert har blitt helt vanlige i det hjemlige. Kona og jeg følte oss enormt dristige og utforskende på en studentrestaurant i Paris på slutten av 60-tallet der vi tok sjansen på noe som het Lasagne!
På en italiensk restaurant i Wien på slutten av 80-tallet våga vi oss på desserten Tiramisu, som vi aldri hadde hørt om og knapt visste hva inneholdt, men det var godt allerede da. Mine italienskkunnskaper er ikke overvettes, men jeg tror Tiramisu egentlig betyr dra/trekk meg opp! Og sånn følte vi oss vel kanskje etterpå.
Italienerne har i det hele tatt gøyale navn på enkelte matretter. En veldig populær rett i Roma er Saltimbocca alla romana – kalvekjøtt med salvieblader rundt. Navnet betyr at den er så god at den spretter rundt i munnen!
Men det var langt fra 50-tallets middagsretter i Larvik. Beklager.

Nei, Otto Russedessert kan jeg ikke huske, men det hendte vi hadde trollkrem.

Ingen grunn til å beklage Bjørn, Saltimboccaen er godt kjent i Kudrittgata 14. Vi er så heldige at med de milde vintrene vi har hatt så har Salvien blitt flerårig og sist sommer blomstret den også. Astrid mente den burde ha vært klippet tilbake, men jeg ba pent for den fordi blomstene var så vakre.

For å gjøre avsporingen fullstendig bør jeg vel også nevne Vitello tonnato som også serveres her i heimen!

Dette er imidlertidig milevis fra det vi ble servert i oppveksten og det har vel heller ikke vært bare vellykket når vi har forsøkt å servere dette til venner og kjente………….

Jeg får komme tibake til russedesserten Inger-Helene!

Russedesssert var slik jeg husker det en luftig sak laget med saft og semulegryn – tilsatt noe sukker. Vi fikk melk og drikke til. Lurer litt på om dette var en dessert som var mere kjent på kysten – vi fikk det nemlig aldri hjemme eller når vi var på besøk hos slekta på Hedemarken.

Har googlet oppskriften til Tine og slik gjør de det:

Trollkrem fikk vi hjemme, der er vel en av ingrediensene tyttebær? De var det jo rikelig av i vårt nærområde og vi barna likte det ikke. Husker vi syntes det smakte surt!

Fin plass den Kudrittgata, Otto. Var der i dag morges. Men jeg var i nr. 10. For der bor min mor.
Også bor svigerfaren til min lille søster i andre enden av gata. Bjørn Heyn vet du hvem er.

Slo et slag for gata vår her om dagen da ordføreren var innom hos oss – modern fylte jo 100 år. I nr 13 bodde Arne Nordheim noen år og det er godt miljø rundt oss. Skulle gjerne ha sett flere barnefamilie i Kudrittgata, men da måtte vi vel hatt fortau også……….

Mye mere om Jægersborg og Steinane her

Gratulerer med 100 årsdagen til din mor, Otto.

Sted: Nanset:
Tidsepoke 50-tall:
Begivenhet: sommer barnebursta:

Mor kommer inn med et stort fat, fylt til randen med halve loffskiver. På hver skive lå en epleskive hvor kjernehuset var skåret ut med en slik “rund” kjernehuskniv. I hullet etter kjernehuset hadde hun plassert en “klatt” med rød hjemmelaget gelé. – På null komma null, var fatet tømt av glupske barn med lange fingre.

Med tomt fat visste vi det var tid for utelek. (ute ja, Det var jo alltid fint vær om somrene den gang!)

Etter noen skrubbsår fra vilter lek og litt smågråt, bar det atter inn til bordet, som nå igjen sto nyoppdekket.

Det var tid for BLØTEKAKE. Hjemmebakt sukkerbrød selvfølgelig, delt til 3 lag, med syltetøyfyll/friske jordbær og ekte hjemmepisket krem, pisket med hjulvisp på gamlemåten! – Åhh hvor det ble langet innpå av de stivpyntede podene og podinnene!
Som om ikke dette var mer enn nok traktering, på bordet hadde hver og en fått tildelt sin 0,25 liter “blodrød” Eventyrbrus og sugerør av den stive typen. Vi visste at brusen skulle holde til begge bevertningene og det gjorde den for det meste. Husker endog at noen takket for seg ved festens avslutning, uten å ha slurpet i seg siste rest det sukkersøte “sprudlevannet”.

Ja, det var den gang da … “det skulle så lite til”

Ja, akkurat slik var det Jan Einar – med en utearbeidene mor som var borte alle ukens kvelder unntatt mandagene, så var det på disse kveldene ekstra kos i vår familie. Hos Jensen bakte de den gang et lite rundt sukkerbrød. Det var delt i to og inni var det et lag med en gul velsmakende krem. Hele kaka var dekket med
melisglassur – tror vi drakk kald melk til. Denne kaka ble altså kjøpt inn hver mandag og ble derfor i vår familie bare omtalt som mandags-kake.
Da vi ble tenåringer serverte den gamle diskedama rødvinstoddy på mandagskveldene. Da var etter at vi hadde vært på Munken på cowboyfilm!

Litt på etterskudd så gratulerer også jeg med hundreårsdagen til din mor, Otto!

Thora får heller representere mødrene til alle deltagerne i LINF – vi som har hatt anledning til det, har jo spurt og gravd om detaljer vedrørende vår oppvekst i flere år. Her har dere henne i møte med ordføreren på dagen, som var den 7 jan.

Gratulerer! Det ser ut som en veldig sprek 100-åring!

Annonse