I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Bjørnejegeren på Bredal. Samlet av Jan Einar Bredal

For lenge siden fortalte gårdbruker Martin Breidal litt om sine oppvekstdager, ”sett fra” Øvre Breidal i Lysebotraktene. Nåvel, jeg skrev ”det danske” Bredal i overskriften, og refererer til en uttalelse høyesterettsadvokat Johan Olaf Bredal, skrev for en 60-70 år siden. Fram til slutten av 1880-tallet skal de offentlige protokoller, ifølge ham, ha benevnt gårdene her som øvre og nedre Bredal. På denne tiden ble det innført en navnerevisjon og gårdsnavnene ble ”modernisert”. Johan skal for øvrig ha vært Martins tremenning på morssiden. (Da forstår jeg også mer hvorfor mitt navn har blitt Bredal og ikke Breidal. Min oldemor, Cecilie Pedersdatter, bodde nemlig på en av disse gårdene i en periode rundt 1870-75.)

”Fortelleren” Martin Breidal var født 24. januar 1855. Foto; Privat.

Martin Breidals oldefar het Helge Larsen. Han kom opprinnelig fra Telemark, hvor han skal ha blitt født i 1749. Breidal forteller fra sine familieminner at Larsen skal ha flyttet til Øvre Breidal på begynnelsen av 1800-tallet. Her kan han ha vært husmann og kanskje blitt ”hentet inn” for sine meritter som jeger. I følge Martin Breidal satte han her opp ei stue og ei smie. Han var nemlig en dyktig og kjent ljå- og øksesmed, denne Telemarkskaren. Ja, en dugelig våpensmed var han også. Men det var som bjørnejeger han var videst kjent.
Allerede som 14 åring skal han ha felt sin første bjørn i hjemtraktene. Skal vi tro fortelleren, så veide alene kjøttet av denne bjørnen hele 30 bismerpund. Noe som på vår regnemåte skulle tilsvare rundt 180 kilo. Dette var en såkalt bubjørn, som lenge hadde holdt til i en avsondret fjellstrekning (trolig i Telemark), hvor den levde av bær og villrein.
Alt Helge Larsen skjøt, skjøt han med en flintelåsrifle. Dette var det vanlige våpenet på den tiden. Med en slik skal han ha tatt livet av 136 bjørn. Minst like mange skal ha fått sitt endelikt ved selvskudd og fallgroper. Det er noe usikkert hvor mange bjørn han la ned etter flyttingen til Hedrum, trolig tok han nok de fleste i Telemark.
Før han skulle gå etter bjørn, prøvde han alltid rifla si. Det gjorde han på følgende måte. Han hogg slirekniven sin med odden inn i smieveggen. Så gikk han hundre skritt fra veggen. I ”rett” avstand siktet han på enden av knivskaftet, med det som blink, og trakk av. Dersom ikke kniven sto skafteløs i veggen, var han ikke tilfreds med rifla!
At Helge var en meget sterk mann, gikk det gjetord om. Men likeså sterk, var han modig. Breidal fortalte følgende faktiske historie om ham;
En dag skal han ha oppdaget at en bjørn hadde gått i hi om høsten. Helge fikk med seg en mann ut i skogen, for at denne karen skulle skremme bjørnen ut av hiet, mens han selv sto klar til å skyte. Men bamsen ville ikke ut. Den bare lå inne i hiet og brummet.

Bjørnejeger Helge Larsen på vei inn i hiet. Jan Einar Bredal samling

Da fortelles det, … ble Helge harm! Han la seg på magen og dro seg inn i hiet, inn mot bjørnen. Da jegeren var kommet så langt som han selv var lang til, møtte bamsen ham. Helge rettet munningen av geværet like mot to brennende øyne, som lyste mot ham i belgmørket. Han trykket av, skuddet gikk og bamsen lå stein død. Helge tok tak i framlabbene på bjørnen og ropte på mannen utenfor hulen at han skulle ta tak i føttene hans og så trekke både ham og bamsen ut. Det gikk smått og han klarte det så vidt.
Det var nok ikke mange som ville gjort dette selv i dag, med magasinrifle. Helge Larsens gevær hadde bare enkelt løp og som nevnt av flintelås typen.
Nå er det ofte slik at gode fortellinger om svunden tid, ofte blir farget av tiden de senere blir fortalte eller skrevet i. Kanskje er det også slik denne gangen. Hedrum Bygdebok bind 2 side 820, nevner at Helge Larsen fikk festebrev på gården Lysaker i Farrisbygda i 1802. Han var da 53 år gammel og skal ha bodd her like til sin død i 1826. Like fullt skrev Martin Breidal at han selv, mange år senere, etter at han selv i 1884 hadde overtatt farsgården, hadde omlagt stua og smia som Larsen i sin tid hadde bygget. Tvilen som råder her, er om Larsen en kort tid før overtagelsen av Lysaker, kan ha bodd på Breidal. Kanskje kom han til Breidal før 1802? For å ”uroe” det hele enda litt, så kom barnebarnet til Helge, Ole Jensen, far til overnevnte Martin, fra Lysaker til Breidal, som leilending i 1850. Kanskje kom han ”hjem” igjen?

Lysaker i Hedrum slik det så ut her rundt 1950. Hovedhuset t.h. Bryggerhus og vedskjul var tilgjengelig innenfra hovedhuset. Utlån Tor Kristiansen. Jan Einar Bredal fotosamling.

Dette lille stykket har tidligere vært publisert i Hedrum Historielags årsskrift Heidarheim 2010-2011.

Vist 194 ganger. Følges av 4 personer.
Annonse