I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Gamle landbruksmaskiner

Tid om annen dukker det opp fotografier av kjente og ukjente “maskiner” og hjelpeverktøy som bondemannen benyttet i en for mange glemt tid. I dag vet vi knapt hva de skulle brukes til, men kanskje ved å hjelpe hverandre gjennom uføret, kan vi fortelle litt om det som måtte til for at avlinger skulle komme til. “Selvberging” var ikke nok, bondemannen skulle også fø alle oss andre.
Naturlig nok, I denne spalten som heter Larvik i nær fortid, bør vi dra fram bilder herfra. Men la oss ikke være altfor smålige, jeg våger å dele et bilde her til å begynne med, som nok ikke stammer fra vårt distrikt, men som likevel var å finne på hver en gård…
Jeg kopierer hva Tor Bjørvik fortalte da han så fotografiet: “Maskinen er en enhesters slåmaskin, tung å dra som bare det, fordi den har veldig stor utveksling for å få kniven til å gå fort nok. Ofte var det to hester foran en slik slåmaskin.”

(Gården er ukjent og ikke fra Larvik. “EN – TO hesters” slåmaskin. På bildet ser vi Karl Johansen t.v. + Georg Flattum t.h.. Bilde utlånt av Eva Larsen. Jan Einar Bredal fotosamling)

Hvorfor ikke i samme slengen krydre oppstarten her med denne lille annonsen om et tilsvarende produkt fra K. Pedersen i Nedre Bøgeligt 8, så blir det hele liksom knyttet opp mot byen vår likevel! Annonsen var å finne i ØP den 18.6-1920.

Etter at denne headingen var ferdig innsatt, ble jeg i går tildelt et bilde som passer utmerket inn i overstående sammenheng.
Bildet viser Margit Ekval som styrer slåmaskinen, mens hennes far Martin observerer det hele i bakgrunn. Bildet er fra Ekval gård som ligger “opp fra Guslandsvingen i retning Helgeroaveien”.
Legg også merke til at hestene her får seg en velfortjent matbit, mens fotografen pusser og stiller inn sin linse!
Den vennlige utlåner er Sverre Djuve

Vist 833 ganger. Følges av 6 personer.

Kommentarer

For en 8 – 10 år siden ruslet astrid og jeg rundt på tur i skogen rundt om i Hedrum og Tjølling. Rett som det var kom vi over gamle landbruksmaskiner som var overlatt til seg sjøl og en stille død.

Det er kanskje et par bilder av dem som kvalifiserer for denne tråden og da kanskje først denne møkkasprederen som var bygget for hestedrift, men som senere ble tilpasset for traktor. Bonden i familen fotalte oss dengang at du kunne stille tannhjulene slik at mengden med møkk som ble spredt kunne justeres – fasinerende maskin dette!

Foto:astridw

Møkk er no` dritt, var det en gang en som uttalte. Ottos maskinelle fyrverkeri av en spreder forteller om framgang innenfor landbruket. Heldigvis er mye blitt betydelig lettere md årene. I lørdagens VG frykter man et økologisk kollaps, da jorden reserver av *fosfor’ er i ferd med å gå tomme. Ikke aner vi hva det vil bety.
Om det vil hjelpe noe om vi igjen tar i bruk de gamle tradisjonsrike framgangsmåtene, vet jeg ingenting om.
Det jeg kan gjøre i dag er å dele med dere “forløperen” til det tekniske vidunderet vi så Otto fotografere.

Denne gangen er vi virkelig lokale. Gjødselspredning på Lovisenlund. Møkka fra gårdens kyr, griser og hester, kanskje spedd på med litt tilskudd fra de mange hønene, kom godt til nytte. Jobben med dette var nok ikke noen ønske jobb for dagens ungdom, men .. hva om vi en dag må!
Gjødselspredning foregikk denne dagen på jordene ved Utsikten. Det er Albert Jørgensen som går ufortrødent bak vogna. “Blakken” ser ikke ut til å bekymre seg mye den heller.
Utlåner av bildet er Ella Kristiansen

Foto:astridw

En kan vel trygt si at de fleste gårdene i Hedrum og Tjølling ikke akkurat lå i nærheten av en brannstasjon. Det var derfor en nødvendighet at hver gård hadde sin egen beredskap til de eventuelt kunne få hjelp utenfra.
Jeg vil anta at det var en begivenhet den dagen denne gården anskaffet seg en tysk Schnell-Trocken-Feuerlöscher-geräte. Jeg kunne lese meg til at denne krabaten var produsert i 1956 og har nok nå blitt pensjonert.

I det samme området som de to andre landbruksmaskinene jeg har lagt ut bilder av i denne tråden, fant vi denne siloen – for det er vel en silo? Eller kanskje det er noe til å ha oppe på en lasteplan eller henger?

Jeg må innrømme at jeg ikke er særlig landbrukskyndig utover det å slå egen plen. Kanskje Jan Einar kjenner noen som kan fortelle oss hva bøndene brukte en slik innretning til!

Foto: astridw

At O2 utfordrer er morsomt. Enda mer moro er det når det finnes folk der ute som kan hjelpe md de rette svarene. Ikke uventet var det Tor Bjørvik som ganske “lettbent” kommer med fasitsvaret også denne gang. Han svarer i en mail:
Denne kjenner jeg igjen som grussiloen i grustaket på Storås sør for Verningen.

BRA til Tor, da vet jeg jo hvor vi har vært også – jeg hadde en følelse at det var et steinbrudd som holdt på ete seg inn i området.

Nå var vel ikke denne tråden ment som noen gjettekonkuranse, men det er jo artig når noen kjenner igjen objektet og kanskje kan fortelle oss andre litt om hva redskapet ble brukt til. I Brunlanes stod for inntil et par år siden to maskiner som jeg kalte for BRØYT-X. Her er bilde av den første – den andre kommer etterhvert. De er i dag begge fjernet………

Foto: Astridw

I lang tid var Brøyt helt dominerende i norsk landbruk.

Morsom lenke Ulf, nå har jeg lest meg til at bildet over er av en Brøyt X 2B – altså en tidlig modell med flatt tak.
Det var kanskje ikke så rart at det var mange slike maskiner i vårt område for Kaldnes mekaniske verksted fikk produksjonslisens på å bygge disse landbruksmaskinene i 1963. De bygget totalt 640 stykker!

Dette visste jeg ikke, Otto! I lang tid var “Brøyt” og “gravemaskin” synonyme begreper for meg. Nå venter jeg på bilde av en “bulldoser”. Dere husker sikkert de store planeringsarbeidene i Vestfold. Matjorda blei skyvi av, leira planert etter beste evne, og så kom matjorda på plass igjen. hele landskap endra seg i løpet av noen år.

Jeg kjørte faktisk forbi en slik bulldoser her om dagen, men den står egentlig i Jan Einars teig. Jeg var nemlig invitert i et fødselsdagsselskap på Trettnes (speiderhytta), men bommet på avkjøringen ved Damgården og fortsatte oppover Vestmarkaveien (?). Mulig jeg var så langt som til Øvre Ono – et sted jeg bare har hørt om.
Et stykke oppover forbi Damgården på høyre side av veien står det en slik bulldoser som den Ulf nevner over her.
Den har nok stått der et antall år – Det virker ofte litt frekt å stille seg opp på veien for å fotografere inn på privat eiendom. Jeg er ikke sikker på om jeg snakker den riktige dialekten hvis jeg blir tilsnakket av de lokale der heller!

Nedenfor stående bilde rettferdiggjør ikke teksten i trådens overskrift, men som de fleste vet, … bulldosere vokser ikke på trær. Dog synes det som om bildet kan gi oss et innblikk i hva Ulf har i tankene, nemlig “lettvinte” forandringene som kan gjøres ved å benytte riktig verktøy på rett sted.
Vi er i “bondeland” på dette bildet, så en viss jordbrukstilknytning har det jo. Her gjøres velfortjent veiarbeid ved Holm sag i 1953-54. Vi er altså på østsiden av Lågen.

Om vi skal bevege oss tilbake til gårdsdrift en liten tur, kunne det være artig om dere har noen kommentarer til dagens vedlagte bilde.
Problemer med for mye vann på uønskede steder var en kjent sak. Mang en dreneringsgrøft ble gravd. Dette skjedde sikkert på hver eneste gård, både nær hus og gårdsplass, men også på jorder og langs veier. I grøftene ble det i mange år lagt ned Teglsteinsrør. Noen husker kanskje ennå de “laksrøde” rørene. Skal jeg tippe var dette (ca.) 2 tommers rør.
På fotografiet, som dessverre ikke er fra vårt distrikt, men trolig fra Vikersund, ser vi en god stabel med slike rør, liggende ved uthusveggen. Selv jeg som “tettstedsgutt” husker slike rør svakt fra guttedagene.
Den gode gamle treriva står bruksklar oppetter veggen. Hvorfor den lystige herren til venstre har funnet fram sveiegramofonen, vites naturlig nok ikke. Kan det være han ville spille noen oppmuntrende toner før dagens meget slitsomme dreneringsarbeid skulle sette i gang?

Bildet har jeg fått låne av Eva Larsen. Jan Einar Bredal fotosamling

Dette tror jeg må være en søndag ettermiddag Jan Einar – eller kanskje heller en lørdags kveld. Det er underholdning og noen forteller en artig historie. Bak låvebrua står det jo en kar i kvitskjorta også – lurer på hva han driver og ordner med?

OBS… Se nytt flott slåmaskinbilde nederst i innledningen av denne tråden =;))

Kanskje var det noe tidlig å legge ut bilder av buldozere over her. Ikke desto mindre trekker det tråder tilbake til en betydelig tøffere tid. Underlig nok er det slett ikke så lenge siden nybrottsarbeid var noe helt annet enn traktor og bulldozerhjelp.
Det fikk meg til å tenke på et kjært maleri vi kjøpte for mange, mange år siden. Kunstneren Boris Ninemae (1925-1991) har på vedlagte bilde dratt fram minner fra sin barndomstid, den gang rå muskelkraft var det som måtte til for å bryte ny mark.

Jan Einar Bredal samling

Slik arbeid forekom over alt, også her i vårt distrikt. Sverre Djuve lot meg få låne ett par bilder fra en tid hvor noe arbeidsbesparende hjelpemidler hadde blitt tilgjengelig. Men steinbryting var fortsatt slitsom flermannsjobb. Her kommer et par bilder fra Brunlanes.
Var det rambukk denne heisen kaltes?

Utlån Sverre Djuve

Etter at steinen var frigjort fra grunnen ble den kjørt bort til et mer egnet “lagringssted” med hest og slede/vogn.

Utlån Sverre Djuve

Nei ikke rambukk Jan Einar, det du har lagt ut bilde av er nok en klassisk trebeinsbryter!

Foto:astridw

Jeg er ikke sikker på om de visste at de kvittet seg med et klenodium, de som likviderte denne Brøyt X’en. Vel, vel gamle landbruksmaskiner som hadde avtjent verneplikten, ble vel som regel avskrevet som skrot, etter noen år ute i et eller annet skogsholt.
Ikke desto mindre er denne BRØYT X’en, den første modellen på fire hjul som ikke ble slept av traktor. Den hadde nemlig ikke framdrift, men kunne bare dra seg fram med skuffa.
Dette er altså en BRØYT X2 rundtsvingende maskin på hjul, men uten framdrift (buet tak) Teksten er hentet fra Wikipedia…..

Fant dette innlegget på Wikipedia og tar det med her, siden vi faktisk bare snakker om en 100 år gammel innretning.
Stubbebryteren kom i bruk i Norge rundt 1910, og ble stående som et symbolredskap for bureising i tida etterpå. Den var en stor teknisk nyvinning for dem som skulle dyrke opp ny jord. Den var effektiv, enkel, rimelig, nesten vedlikeholdsfri og nesten uslitelig.

Dagens lille informative billedbidrag er bare 54 år gammelt og stammer fra det herrens år 1950.
Gården er lokal og ikke så langt unna. Vi befinner oss på Yttersø gård.

Man kan jo si hva man vil om barnearbeid, men inntil for få år siden måtte slikt til for at gårdsarbeidet skulle bli ferdig i de korte sommermånedene. Pjokken som makter å traktere både hest og “instrument” heter Realf Rognlien og var bosatt på Tagtvedt. Her er han i full jobb på “nabogården”.

“Instrumentet” han trakterer er en “HØYVENDER”. Denne roterer opp grasset etter slått, slik at det blir mer luftig, til tørk på bakken. Senere ble høyriva tatt i bruk for å rake høyet sammen, før hesjing.
(Det fins sikkert en mengde slike stående rundt, forlatt, rustene i et skogkratt litt unna eiergårdene.)

Bildet er velvilligst utlånt av Karin Rognlien.

Før man kunne så, måtte bonden pløye åkerlappene sine. Det var ikke bare å sprette inn i en traktor med all nymotens utstyr. Var bonden heldig hadde han en hest eller to, kanskje bare en småsint okse.
Dagens bilde stammer fra gården Roppestad i Hedrum, ved Farrisvannets østkyst. Her på gården var det tydeligvis 2 menn som kunne gjøre akkurat denne tunge jobben. Andre steder var det kona i huset som førte hesten, mens husbonden trakterte plogen. Var det barn på gården ble de fort “utdannet” til å ta del i gårdsarbeidet.
Trolig er vi tilbake til rundt 1925, men bildet er ikke tidsangitt av fotograf Kristian Roppestad.

Roppestad, 2 hester og 2 menn. Foto Kristian Roppestad. Jan Einar Bredal fotosamling

Vi er på den lille gården Roppestad i gamle Hedrum kommune utenfor Larvik på dette bildet dere ser under her. Fotografen Kristian Roppestad forteller i et av sine mange album at nå er “Våronnen i fuld gang”. Året er 1919.
Gården Roppestad ligger helt nede ved Farrisvannet, som dere også ser i bakgrunnen.
Det ei
piggharv
vi ser. Den har stive tinder som ikke går så dypt ned i jorda. Piggharv, ble brukt til å harve ned såfrøet etter såing og før tromling og jeg trur den blei brukt mest til å harve ned møkk. Ja, for tør jeg tolke dette fotografiet aldri så lite og kombinere dette med andres uttalelser, våger jeg (som bygutt) si at her harver bonden på Roppestad ned møkk i jorda. Vi ser haugen med møkk i bakgrunnen og der står også spaden.
Hva tror dere?

Jeg burde vel også fortelle at dette er en En hesters rund piggharv =;)

Jan Einar Bredal fotosamling.

Vi kommer vel ikke utenom å kalle en “Gråtass” for en landbruksmaskin, slik den erobret landbruket mellom 1946 og 56. Selv i dag har den tatt vare på sitt rennommé og blitt “en kultfigur”.

Her ser vi Gråtass eller Ferguson TE20, som den vel het, i full vinterskur et sted i Brunlanes. Bildet er utlånt av Sverre Djuve.

Jeg kom over dette bildet i dag. Trolig stammer det fra en “Landbruksutstilling” under Akershus festning en hang på 50-tallet. Av maskinvidunderets påmalte bokstaver, kan vi lese at dette er en Massey-Harris og at det var Felleskjøpet som importerte “det sårt tiltrengte” hjelpemiddelet, som enhver bondemann med respekt for seg selv burde gå til innkjøp av.
Hva navnet på dette maskineriet var, vet jeg ikke, men kan det på “ytenlandsk” ha blitt benevnt som en baler?
Vi ser av bildet at denne måtte trekkes av en traktor, men at den hadde egen motor for å drive det “treskeverket” som var påmontert hengeren.
Kan dette ha vært så enkelt som en høyballepakker?
Jeg har ingen aning om slikt kan ha vært tilgjengelig i vårt distrikt.

Ad bildet over her, så fikk jeg akkurat et mail fra Tor Bjørvik, som videreformidler ytterligere informasjon; …
Leif Løwe ringte meg nettopp. Maskinen er en skurtresker fra aller først på 1950-tallet, for sleping etter traktor. Motoren er bare for å drive treskeverket.
Ganske snart etterpå kom det slepetreskere uten egen motor. Drifta skjedde da ved overføring fra traktorens kraftuttak. Skurtreskeren blei da vesentlig lettere.

Gråtassen er snart 70 år, og mange ruller fortsatt!

Norsk og mange andre lands landbruk kan deles i to epoker, før og etter Gråtassen, som kom i 1946.
I Norge anslår man at det ble solgt over 10.000 Gråtasser.

Aftenpostens magasin “Historie” hadde en 3 siders artikkel om Gråtassen i nr 5/2015. Jeg tillater meg å presentere disse sidene her på LINF, og anbefaler samtidig det flotte og interessante magasinet.

Klikk på sidene nedenfor for å få dem godt leselige.

Flott bidrag, Ole. Artig lesning.

At “Gråtassen” var ei nyvinning for norske jordbrukere, er sikkert. Jeg minnes traktoren fra tidlig 50-tall på en gård i Østfold. Den erstatta 3 dølahester, som bonden fortsatt hadde i mange år etter at de blei pensjonerte. Traktoren gikk på traktorbensin, og eksosrøret pekte bakover slik som på biler. Jeg var med og skrudde på ei eksospotte som pekte opp, sik som det er vanlig i dag. Først med den nye potta torde bonden kjøre høy inn på låven. På den tida var det kyr og gras som var vanlig i Trøgstad. Ei stygg ulempe med Gråtassen var at den kunne oppføre seg ustabilt og steile ved feilbelastning. Jeg har ingen statistikk, men det er et faktum at mange bønder mista livet under en Gråtass.

Dette skal ifølge fagfolk være en Selvbinder.
Dvs. en maskin som både slår kornet og binder ferdige kornband.
Dessverre er den ikke fra vårt distrikt, ei heller vites akkurat når bilde er fotografert, men jeg ville utfra originalen tro mellom 1925 og 1930.

Utlån Audun Norin. Jan Einar Bredal fotosamling.

Annonse