I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Lundes vognfabrikk Fredriksværnsgate 8

Lundes vognfabrikk
Fredriksværnsgate 8
Min meget gode arbeidskollega, min hyggelige nabo og bekjent gjennom et langt liv, Eivinn Hansen, fattet interesse for en historisk side av konas familie. Hennes bestefar var Even Johannensen Lunde som startet opp Lundes Vognfabrikk på Langestrand. Hans nedtegninger har gått i arv til sønnen Arild Russeltvedt, som igjen har lånt materialet ut til meg. Sammen med annen oppsamlet informasjon, har dette blitt til følgende lille historie fra vår by; …
Even Johannessen Lunde kom fra Lunde i Telemark, hvor han var født 8. november 1856. Med verdifull utdannelse kom han til Larvik rett før 1900, trolig i 1899. Han skal vissnok ha overtatt ei smie i Brunlanes (?? – Kan det ha ligget ei smie på denne adressen han kom til å være bosatt, tidligere? Ei smie som han kan ha overtatt ?), men i folketellingen for 1900, finner vi ham bosatt i Fredriksværnsgate 8. Han var da ”tittelert” som smed og hjulmaker. Her på Langestrand kom han snart i gang med en vognfabrikk. Han ble snart kjent for ikke bare å bygge vakre triller, gigger, karjoler og annet kjøretøy, men kvaliteten på produktene hans var meget god. Etterspørselen etter det han hadde å tilby var stor.

Over ser vi Gigger fra Lundes Vognfabrik
og under her er en Trille også fra Lundes Vognfabrik.

I 1909 var Østølandsposten på et lite besøk hos Lunde og i avisen den 17. juli kan vi lese; … ”E. Lunde er en af de virkelige Arbeidets Mænd, der hænger i sent og tidlig, som selv leder sin Bedrift og som deltar aktivt i Arbeidet med sine Hænder. – Det er 9 Aar siden han startet sin Vognfabrik , og da var han alene – bare med en Gut tilhjælp. Nu har han drevet sin fabrikk slik frem, at han ikke kan klare at utføre alle indløpne Bestillinger…
”Hvor mange Folk har De?”
”4 i Smedjen og 2 paa Værkstedet – med mig selv.”
”Her er jo flere Maskiner”.
”Her er tre paa Værkstedet… To Maskiner er bare almindelige Sage, der skjærer til materialerne, og som De ser drives de med elektrisk Kraft. Men denne her er interessant og ikke meget almindelig… Den brukes til at lave Hjuleker med. Den kan for øvrig ogsaa arbeides andet paa, som Skolæster og lignende, naar bare Model haves. Her ligger nettopp Pointet. Maskinen kaldes og er egentlig en Kopimaskine. Her inderst sitter en færdig Eke. Det er modellen. Naar det raa Emne sættes paa her oppe og Maskinen gaar, laver den nøiaktig av dette træ en Eke som Modellen der underst. … Vi laver 250Eker paa en den pr. Dag. Men med fuld Kraft paa kan den klare nøiaktig det dobbelte…”
”Hvordan er Markedet for deres Arbider for Tiden?”
”Aldeles utmerket. Hvis Avsætningen for Kjøretøier kan være et Barometer for Tiderne … saa er Tiderne opadgaaende. Det har nemlig Vaar og Sommer Været usædvanlig sterk Efterspørsel efter Kjøretøier. Og gode og fine Saker vil man ha. Ikke som før, Da man helst søkte efter det rimeligste. Det meste av min Fabrikat gaar til Gaardbrukerne i Distriktet her samt til Byen.”

Over ser vi litt av bygningsmassen til Lundes Vognfabrik i 1920 – Fredriksværnsveien 8:

Så stor skulle produksjonen bli, at Lunde i 1917 fant det formålstjenelig å etablere et aksjeselskap av firmaet. Den 20. november dette året konstitueres A/S Lundes Vognfabrik. Aksjekapitalen var på 150 000 kroner. Lundes gamle eiendom med fabrikk, vare- og materialbeholdning ble overført det nye selskapet fra denne datoen. Dermed fikk han kapital til å utvide til større og mer tidsmessige lokaler, samt gjøre innkjøp av nye og moderne maskiner.
Det nye selskapets styre besto av godsforvalter L. J. Rømming, Bentsrød, som formann og byggmester Valdemar Thorenfeldt, Larvik som viseformann. De to andre i styret var forpakter N. Vogt på Yttersøe og smeden selv, vognfabrikant Even Lunde. Lunde ble naturlig nok ansatt som disponent. (Jeg tar med at herr Vogt noe senere trådde ut av styret og ble erstattet av grosserer Joh. Rimstad, som drev jernvarehandel i Nansetgaten og senere kjent som eier av Hovland gård og Travebane.)
Med denne kapitalinnsprøytningen gikk man straks i gang med å sette ut i livet nye ideer. Det ble innkjøpt omliggende tomtearealer til Frediksværnveien 8 hvor det ble oppført en 2 etasjes bygning. Her tillaget man malerverksted og lagerrom i loftsetasjen. Naturlig nok ble også et salmakerverksted tillagt fabrikken. Selve vognproduksjonen lå i første etasje.
Det fortelles i 1921 i byens næringslivsleksikon at ”Fabrikken er saaledes nu i stand til at yde en ganske betydelig produksjon. Fabrikatet utføres nøie efter de av herr E. Lunde indarbeide typer og med samme omhyggelighet og soliditet. Reparasjonsarbeider mottas fremdeles og man har indredet garage i den gamle fabrikk, hvor biler mottages til oppudsing og lakering”.
Utvidelsene gjorde at firmaet som dere ser, var godt forbredt, da den motoriserte ferdselen inntok byen. Lunde og hans menn var snart i gang med å bygge lasteplaner og påbygg og ”alt annet” som tilhørte biltransport. Blant klenodiene som fortsatt er bevart, finnes det en ”sykevogn” fra Sandefjord Sykehus, som ble bygget her på Langestrand. Denne, som ble dratt av hest, så nok dagens lys før den motoriserte ferdselen tok helt over.

Ambulansevogn fra Sandefjord Sykehus, Lundes Vognfabrikk. Foto Vidar Askeland, utlån Larvik Museum
Også bygging av busskarosserier tok han fatt på. Blant disse var en rutevogn som skulle trafikkere mellom Stavern og Larvik … for A/S Rutebilselskapet. Dette selskapet fikk innvilget sin søknad om rutebiltrafikk i 1925. Det ble innkjøpt en 1925 modell Chevrolet med 4-sylindret motor for dette formålet. Denne bussen skal ha hatt seteplass for 21. Rutevognen hadde kjennemerket G-1724 … til 7.12-1927, deretter G-9044 til 26.8-1929, så endelig Z-1715. Det ble også produsert en 20 seters buss til Kristian Stensrud, som trafikkerte ruten mellom Larvik og Sandefjord. Denne bussen ble satt i produksjon våren 1925, slik at den var klar til kjøring på forsommeren samme året. Stensruds buss var også bygget på et Chevroletchassis og var en såkalt ”langseter”. De to seteradene sto altså langs sideveggene. Bussen kom til å få kjennemerket G-1695. I hvilken rekkefølge disse påbyggene ble produsert, må jeg komme tilbake til.

G-1685 og Johan Fredrik Stensrud, – Chevrolet f.v. en langseterbuss m. 20 sitteplasser , Utlån Arild Stensrud. Jan Einar Bredal fotosamling:
Produkter som nevnt over her, var vel hva jeg sikkert hadde forventet av en vognfabrikk. Et langt med spennende og særdeles overraskende produkt ble jeg plutselig oppmerksom på, mens jeg jobbet med denne lille Langestrandhistorien. Byens velkjente og allsidige handelsfirma, Albert Bøe, hadde i 1917 importert sparkstøttinger fra Arvika i Sverige. En dag ble Lunde kontaktet av Bøe eller en av Bøes menn. Kunne han ”kopiere” denne sparkstøttingen? Lunde har nok funnet dette mulig og produserte det første året 200 spaker. Det var spesielt ”Kopimaskinen” som Lunde hadde gått til innkjøp av som gjorde dette mulig. Den var egentlig tiltenkt produksjon av hjuleiker til hestekjøretøyer, men passet bekvemt til det nye produktet, som snart skulle få navnet ”LARVIK”. Navnet ble brent inn i sete på alle sparkene. Produksjonsmetoden her på Langestrand viste seg å være svært så effektiv og prisene var mer enn konkurransedyktige med de svenske. ”Larvikssparken” ble snart norgeskjent og et firma i Oslo skal i 1920 ha lagt inn en bestilling på hele 4000 sparker. Med en slik høy produksjon, var det behov for flere medarbeidere. I 1926 var faktisk så mange som 16 mann ansatt hos Lunde.

Sparkstøttingen “LARVIK” fra Lundes Vognfabrikk. Utklipp av Vidar Askelands foto, utlån Larvik Museum.

– Det blir faktisk antatt at ”Larvikssparken” var Norges første serieproduserte sparkstøtting! Den ble også modifisert under produksjonstiden og de senere modellene var sammenslåbare. Dessverre skulle Lunde bli syk og den 23. desember 1926 døde han etter å ha blitt operert for et mageonde. Da boet etter ham skulle gjøres opp, hadde firmaet hele 6000 sparkstøttinger leveringsklare på lageret. Hva som var grunnen til at firmaet ikke ble videreført etter Lundes bortgang, vites ikke sikkert, men driften ble snart nedlagt og hus og produksjonsmidler ble solgt. En viss produksjon av sparker skal vissnok ha blitt overtatt av andre fabrikanter i Larviksområdet etter Lundes bortgang.
Ellers bør det nevnes at Lunde var en politisk interessert mann og møtte i bystyret ved ett par perioder, da som suppleant for ”Høire”. Han var også medlem av fattigstyret, fabrikktilsynet, flere institusjoner, utvalg og komiteer. Han var naturlig nok medlem av Larvik Håndverkerforening og var kasserer der i flere år. På den mer ”sosiale” siden var han et aktivt medlem av ”Laurvigs Sangforening”, hvor han som takk for stor innsats, ble slått til ridder av foreningens orden høsten 1926.
(Jeg gjør oppmerksom på at Vidar Askeland har godkjent bruk av disse 2 bildene hans her i LINF. og at fotografiene velvilligst er utlånt via Larvik Museum. Takk også til Ole E. Leinæs som har hjulpet til med andre bilder og mer informasjon.)

Vist 325 ganger. Følges av 5 personer.

Kommentarer

Her går det vel kanskje rundt og rundt i sonen. Er det ikke lokalene til Kepro vi ser her. Altså at Kepro på et tidspunkt flyttet inn i disse lokalene. Hva som har vært der i mellomtiden aner jeg ikke.

I går fikk jeg et lite utklipp fra Aftenposten fra Ole E. Leinæs. Nå har jo ikke dette direkte noe med Lundes Vognfabrik å gjøre, men dette firmaets produksjon av sparkstøttinger, kan jo ha påvirket dikteren i hans verselinjer Bare les her; ….

Sparkevise fra Larvik

Av Lågendalens store ordrytter Olai Moen-Mathisen fra Nordkvelde
(Publisert i Aftenposten den 29. desember 1926.)

Her summer det av spark og skraal
Paa gater vei og sti. –
De brukes jo til overmaal
For kjelker, skøiter, ski.

En far som eier otte smaa,
maa otte sparker ha. –
Hvis ei enhver sin spark kan faa,
da er det ikke bra .

Saa render de mot stok og sten
og stuper her og der, -
ja, brækker maaske arm og ben
og ”stuver” sine tær.

Og møter de en gammel mand,
de render mot hans læg. –
En kjærring med et melkespand
de sparker mot en væg. –

Og hundene av smerte gjør,
naar de faar ”spark i hæl”;
men nu en stopper sættes bør
for sparken som er fæl! –

Enhver som bruke skal en spark,
naar det er haardt og glat
paa gater, veier, sti og park
maa ha sit – c e r t i f i k a t ! -

Igjen har Jan Einar levert et imponerende arbeid. Takk for historien om Lundes Vognfabrik!
Jeg har bladd litt i et hefte jeg har (Fått av Berit datter av Karl Hellner) hvor Hellner forteller om sine barneåra til sitt barnebarn. Han har et stykke som heter Sparkstøttinger “Sparkene var fra først av mange ulike fabrikat med meget varierende stivhet i meiene og ulike utforminger av setet. Men det stabiliserte seg snart og den svenske arvikasparken ble nesten enerådende. Denne typen ble tatt i fabrikasjon av Ole Andersen. Han var egentlig rørlegger (Nå Larvik Rørhandels eiendom), men Andersen fant på å lage sykler av rørene, Jarlsberg. Og denne hans sykkelfabrikk resulterte i Sportsforretningen som hans svigersønn, Ludvik Næss, startet.
Ole Andersen laget selv apparatur til framstilling av sparkens bestandeler, og han klarte å få prisen ned ganske kraftig. Men han forsto ikke å beregne seg skikkelig avanse. Så sparkeventyret varte ikke så lenge. Men i de åra fabrikken gikk for fullt var bunter av sparkstøttinger en av de viktigste eksportartikler med kystskipene fra Vestre brygge. Sparker og fyrstikker til hele Norges Land.”

Jeg har måttet korrigere litt på det innledende oppsettet, da jeg har kommet over noe ny informasjon om Lundes Bussproduksjon.
Trolig ble det den 10. september 1925 (eller dagen før) overlevert en rutevogn fra Lunde til Fredriksværn og Larvik Dampskibsselskap A/S i Larvik. Dette var selskapet som eide dampbåten VIKEN som trafikkerte mellom Larvik og Fredriksvern. Chassiset hadde dampskipsselskapet kjøpt av bilforhandler A. W. Hagvedt i Larvik. Han hadde også stått for tegningen til rutebilen som da Lunde skulle produsere. Vognen var en GMC med chassisnummer K32221 og den var utstyrt med en 4 sylindret bensinmotor. Med den kunne rutevognen klare en stigning på 1:6 over tid med full last. Litt usikkert men prisen skal ha vært kr 23.000 og jeg antar at det er “komplett” buss.
Pga kjennemerkeombyggingen i Vestfold rundt 1927, fikk denne bussen et nytt nummer G-9044. Overgangen til Z-nummer, førte til at den fra 26. august 1929 var å se på veien som Z-1715.

Uten at dette har noen som helst betydning for fortellingen om Lundes Vognfabrik, kom jeg over en informasjon vedr selve chassiset til den over nevnte bussen til Fredriksværn og Larvik Dampskibselskap A/S. Bokstaven “K” i det nevnte chassisnummeret skal bety at bilen var produsert i 1926. – Ting tok noe lengre tid den gang, kan vi anta, så frakten hit til Norge og omstendigheter rundt dette, f.eks. vinterlige påvirkninger, gjorde nok at kjøretøyet sikkert ikke ankom Norge før 1927. Likevel er det å anta at dette var “en nybillevering” fra Hagtvedt.
Ubetydelig bemerkning, men slik var det sikkert, og nå er det sagt =;)

Ut fra hva som har blitt samlet av stoff om Lundes Vognfabrikk, kan det synes som om det hele endte rått og brutalt, da Even Johannessen Lunde gikk bort i desember 1926.
Men hva skjedde etterpå ?
Det hele virker svært så uklart. Likevel, så underlig det enn kan høres, kom jeg forleden over et dokument, som forteller at Lundes Vognfabrikk på Fredriksvernveien i Larvik, innehadde et PRØVESKILT, som sikkert ble benyttet til midlertidig frakt av kjøretøyer og tilhengere.
kjennemerket var G-9282.
Og dette var utstedd den 19. mars 1929. Det var innkrevd en VEIAVGIFT på kr 150,- og en KONTROLLAVGIFT på kr. 10,- for bruken av dette prøveskiltet.
Eventuell skadegaranti var stillet av forsikringsselskapet NORDEN.

Konklusjon; Det må altså også etter 1926 ha foregodt produksjonsvirksomhet i større format her ute i Fredriksvernsveien 8.

Dette avertissementet fant jeg i ØP fra 11. juli 1936.
Firmaet Meyer & Søn flytter inn i Lundes lokaler og dette medfører at de har visse overskuddssaker til salgs.
Noen som vet noe om dette nye firmaet, bortsett fra at dette var en Kull- og Koksforretning, som hadde holdt til i Storgaten 9

Husker dere at Inger-Helene den 29. januar 2013 fortalte om sykkelproduksjon?
Her kommer et avertissement for akkurat denne sykkelen. Det var Ole Andersen som lagde den og navnet var som nevnt JARLSBERG.

Annonse