I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Ragnhild Hansens (gift Nielsen) damehattefabrikk, moteforretning. Samlet av Jan Einar Bredal

Som 21-åring startet hun opp i 1941, etter å ha overtatt forretningen etter Solveig (f. Nilsen) Hvatum, som hadde drevet noen år. Ragnhild Hansen var født i 1920 og da hun var rundt 18 år, forsøkte hun å få seg jobb i den lille forretningen hos fru Hvatum. Men det var ikke ”rom” for en ny medarbeider, synes innehaveren. Men som ”plaster på såret” skulle hun få lov til å være syklende ”innkassoerske”. Fru Hvatum solgte nemlig hatter etc. på krita bl.a. til de hun kalte ”fabrikkjentene” utover på Torstrand. De hadde lovet å betale 1 krone hver mandag, men ”glemte” det av og til. Men da frøken Hansen med bestemte skritt ”kom på døren”, ble beløpet innbetalt uten knussel hver gang. Dermed kunne fru Hvatum trygt la pikene ”børje” enda flere hatter.

Romberggata slik den så ut på 1920 tallet. – Denne fortellingen handler om “livet” i det lave huset til høyre på fotografiet. Bildet er utlånt av Svend Einar Hansen.

Vel inne i forretningen etter endt innkrevningsrunde, tok Ragnhild seg ”til rette”, og begynte å pynte hatter med bånd, fjær og annen pynt på egen hånd. Fru Hvatum så snart at den unge piken hadde anlegg for slikt arbeid og dertil stor kreativitet og arbeidsvilje. Sakte men sikkert ble ungjenta mer og mer involvert i hatteproduksjonen og lærte noe nytt hver dag. En av de reisende leverandørene, Carl Johan Christensen fra Oslo, som ofte var inne i forretningen hos fru Hvatum, så også skaperviljen hos Ragnhild. Han sørget for at hun kom til Oslo som lærling i hans bedrifts hattefabrikk. Våren var tiden for hatteproduksjon i stor stil og gjennom 3 vårperioder var Ragnhild i den yrende hovedstaden som lærling. Her fikk hun høykvalifisert utdannelse, praksis og for ikke å snakke om, god innsikt i den tids siste moter.

Ragnhild Nilsen, hatteforretning. Prinsensgt 10. Her står Ragnhild stolt på trappa til forretningen den 13.3-1941. Legg merke til reklameskiltet ! – Jan Einar Bredal fotosamling

I 1941 fikk så Ragnhild tilbud om å overta butikken etter fru Hvatum og med god hjelp fra sin far, faktor Arne Hansen, kom hun i gang med det som skulle bli hennes livsverk. Foretningslokalet leide hun av manufakturhandler Alvinius Jacobsen, som drev manufakturforretningen M. O. Jacobsen A/S på hjørnet i samme huset. Adressen var Prinsegata 10, men Ragnhild hadde inngang fra Romberggaten. Lokalet besto stort sett av et forretningslokale i den ”øverste” delen og ”produksjonsfabrikken” nedenfor. Mot gaten var det 2 ganske store utstillingsvinduer, ett for hvert rom. Over inngangsdøren hang et stort ”plogformet” hvitt skilt med sort tekst; Moteforretning.

Ragnhild Nilsen, hatteforretning. Her er utstillingsvinduet den 13.3-1941 – Jan Einar Bredal fotosamling

Hatter ble produsert ”i stor stil”, og gjennom årene ble tusenvis av moteriktige hatter og luer forsiktig båret ut av forretningen av stolte damer i alle aldre. Modistfremstilte produkter skilte seg blant annet fra fabrikkfremstilte gjennom at de blir individuelt tilpasset hver enkelt kunde. Ragnhild hadde øye for slikt. Men også ombygging og oppgradering av gamle hatter ble utført. Av og til kom det fruer med en gammel hatt etter mannen, som de kanskje hadde farget om selv. Inne på ”fabrikken” eller som Ragnhild selv kalte det lille rommet; ”systua”, ble hattene omdannet og pyntet til siste mote til kundene store glede.

Ragnhild Nilsen, hatteforretning. Prinsensgt 10. Bak står innehaver Ragnhild, foran til høyre Marits søster, så en dansk modist som var på besøk og til venstre en ekspeditrise i forretningen. Året er 1953. – Jan Einar Bredal fotosamling

Forretningen nærmest blomstret fra første dag. Snart knyttet hun til seg søsteren, Marit, en dansk modist hadde hun glede av i flere år og en ekspeditrise med litt erfaring fra tidligere ansettelse hos fru Hvatum. For å supplere fruer og frøkners hodepryd, kunne hun tilby både matchende hansker og vanter, skjerf og sjal og selvfølgelig brudeslør, når en vordende frue skulle tre inn i ektestanden.
Men damenes motebilde ville det slik ut på 60-tallet, at hatter ikke lenger skulle pryde byens fruer, i samme grad som tidligere. Flere og flere gikk barhodet mesteparten av året. Dermed måtte Ragnhild finne på noe nytt for å dekke lønninger og de løpende utgiftene, om hun skulle holde det gående. Hennes kreative skaperevne førte til at hun startet opp med salg av broderiutstyr i stedet. Også her knyttet hun til seg mange kunder og forretningen inneholdt et bredt utvalg av alt som trengtes for den fingerferdige, til å skape timer med hjemmehygge.

Hattepresse, elektrisk (prod. Franz Spieler) benyttet hos Ragnhild Hansens moteforretning i Prinsegt 10. På denne ble hattefilten tredd over og oppvarmet. Deretter kunne den formes lett til rette modell og/eller forandre/tilpasse størrelse. Ved å vri/sveive på den utstikkende “gjengestangen”, åpnet pressen seg. Foto; Jan Einar Bredal

Slik holdt hun, den i mange år, ene av byens to modister, bedriften gående helt til 1968, da fant hun ut at det var på tide å avslutte lidenskapen med å pynte opp byens damehoder.
Nå skal det dog sies at hun ikke helt ga opp sin trang til ”fingerferdigheter”. Da forretningen ble nedlagt, inviterte hun i flere år unge som gamle til å delta på porselensmalingskurs. Dette var noe nytt for mange og tilstrømningen var stor i flere år.
Nevner i en bisetning, at urmaker og optiker Steinar Ljosland åpnet sin forretning i samme huset som Ragnhild Hansen, men i den delen som lå/ligger litt lenger nede i gaten. Også han hadde egentlig adressen Prinsegt 10.

Kilde og bilder;
Ragnhild Nilsen,
Svend Einar Hansen.

Vist 560 ganger. Følges av 8 personer.

Kommentarer

Dersom noen skulle ha interesse av det, legger jeg også ut et bilde av fabrikkmerket som var på hattepressen. Den elekrtiske hattepressen var altså produsert av Franz Spieler i Frankfurt og ble benyttet hos Ragnhild Hansens moteforretning i Prinsegt 10.
Foto Jan Einar Bredal.

Jan Einar fortjener ros for sin utrøttelige innsamling av gamle bilder fra Larvik og historier fra næringslivet i byen. Det blir etter hvert ei historiefortelling som for meg personlig gir sammenhengen mellom tida før 1950 og tida etter 1883. Bildene er fra det som var mitt nærområde i flere tiår, så jeg finner det naturlig å kommentere litt.

Bildet av øvre del av Romberggata og litt av Prinsegata er slik jeg husker det. I bakgrunnen ligger Svaneapoteket i sin Jugendstil. Det er bare å beklage at huset er vekk. Kjelleren der fam. Sachnowitz hadde sitt “Ekko”, har ennå ikke fått sine store utstillingsvinduer. Det er første bildet vi har fra denne vinkelen. Om skomakerbua hadde sin skomaker, ser vi ikke, men det er sannsynlig. Huset står i alle fall der. Familien Jacobsen hadde sin trikotasjebutikk, med Alvinius og Fritz, på hjørnet. Det huset vi ser nederst til høyre er det som så beleilig brant for noen få år sia. Bildet fra 1953 forvirrer meg litt. Jeg kan faktisk ikke huske noen moteforretning eller hatteforretning der. Jeg gikk på Rombærn fra 1952 og måtte gått forbi butikken hver hverdag og på de faste søndagsturene ned på bryggene for å fiske. Minnet kan svikte, men jeg trudde at urmaker Steinar Ljosland allerede i 1950 var på plass i sin knøttlille butikk i samme hus som moteforretningen. Vi hadde parkeringsplass for vår gamle Wauxhall rett utfor urmakerbutikken i tre år før bilen blei bytta i den første av flere"bobler". Nå ser jeg i teksten at Ljosland holdt til litt lengre ned i samme bygg. Kanskje jeg ikke skilte mellom Jacobsenbutikken og hattebutikken? Det var i alle fall begge “damebutikker” uten særlig interesse for en guttunge.

Takk, Ulf, for hyggelig tilbakemelding og utfyllende kommentarer til historien.
Jeg trodde, slik jeg selv, at flere lesere måtte være med mor til byen for å kjøpe hatter. Selv fikk jeg min “ventetid” i utallige forretninger rundt i byen. Hos Ragnhild ble det lenge å sitte på en stol for en kropp med mye energi. Heldigvis var det faktisk litt av hvert å utforske, mens utvelgelsen og prøvingene foregikk. – Det var altså under en minnegjennomgang om byturer, at jeg kom på denne moteforretningen. Men siden fakta ofte ikke helt stemmer med gutteminnene, tok jeg mot til meg og kontaktet innehaveren, som dere forstår, fortsatt lever. I en alder av snart 93 år, er fru Ragnhild Nilsen fortsatt full av minner, … og da hun i tillegg hadde fotografier fra åpningen i 1941, da blir det lett historie ut av det.

Jeg tror jeg glemte å fortelle at på bilde nummer 4 fra toppen, der de 4 damene står på trappen, nærmest er en eksklusiv moteframvisning. Hattene damene har på, er et lite utvalg fru Ragnhilds mange moteriktige kreasjoner fra 1953. Ta en ekstra titt på bildet en gang til og se hvor flotte de er.

tok jeg mot til meg og kontaktet innehaveren, som dere forstår, fortsatt lever.

Bravo, Jan Einar! Dette må du fortsette med, og enda et besøk hos Ragnhild Nilsen vil helt sikkert gi utbytte. Et av mange spørsmål du kan få svar på er hva for butikker som lå i nærheten av hattebutikken omkring 1950 og hvem som eide og var ansatt i butikkene. Noen anekdoter om de forskjellige vil hjelpe til med å minnes folk som var en del av forretningsstanden midt forrige hundreår.

Takk, Jan Einar for en interessant beretning om Ragnhild Hansens (Gift Nielsen) moteforretning i Prinsensgate 10. Jeg husker forretningen godt og har vært der som barn og sittet tålmodig og ventet på at min mor skulle bli ferdig med prøving av hatter. Spesielt husker jeg en av hattene hennes (kjøpt rundt 1950). Den hadde slør foran. Sløret endte rett under øynene. Hatten var brun og hadde 3 lange fjær til pynt. Dessverre har jeg ikke bilde av denne flotte hatten. Jeg legger ved et bilde fra slutten av 1930-tallet som viser min mor med tre venninner. Mor og to av venninne har hatt. Hvor disse hattene er kjøpt vet jeg ikke, men de viser litt av motebildet fra den gangen.
Mor hadde alltid hatt når vi skulle til byen (Larvik) eller på besøk til venner og slektninger.

Noen ganger var damene i sånne “selskaper” så “Fæle på håret” at de satt med hatten på hodet under oppholdet.

FÆL PÅ HÅRET, ja der sa du det, I-H !!
Bare uttrykket bringer med seg historier om ikke innlagt vann, bare kaldt vann, ikke bad osv, osv. Her kunne det skrives mye om hårvask over utslagsvasken på kjøkkenet og mye annet. – Vi hadde det nok bra hos oss hjemme på Nanset, hvor huset inneholdt alle fasiliteter. Men minner om mor med opprullet hår og hårnett, dukker opp på netthinnen. Var det påkrevet med en “uttur”, denne formiddagen med nyvasket hår (… og ingen hårføner), ja da ble det påsatt en til formålet egnet hatt, før det bar avgårde. Jo, hatter var et hendig plagg den gang. – og vi husker vel alle at damer kunne sitte med hatt både i bryllup, begravelser og gudstjenster, men fysjom-fysjom om en mann skulle glemme å ta av hatten eller vi gutter ikke tok av lua !

Så; … jeg må bare si det I-H., bildet ditt passet så inderlig godt inn akkurat i denne lille tråden !! Takkskaruha =;)

En meget artig og interessant artikkel, Jan Einar!
Startet lesing mer av plikt enn av interesse, men jammen må jeg innrømme at jeg fort skiftet mening. Det er tydelig at du har tilbragt mange timer, ventende i den hattebutikken, for det skinner gjennom i din historie at du har butikken “under huden”. At du satt i ro på stolen mens du ventet, den forklaringen tror jeg ikke på.

Da jeg leste —-Solveig (Nilsen) Hvatum ble jeg interessert til videre lesing. Navnet kjente jeg igjen fra min mor.Det er veldig “göy” å lese dette Jan Einar…..ja alt det du “sitter inne” med av bilder og anekdoter fra “gamle dager”……setter “gamle dager” i gåseöyne for såååå lenge siden er vel ikke ??☺☺☺

I Ragnhild Hansens hattebutikk kjøpte kona mi brudesløret da vi skulle gifte oss i 1958!

Trolig var en gammel yrkestittel på modist det mer norske …
HATTEPYNTERSKE.

Husker dere disse lange hattenålene som våre mødre og kanskje spesielt våre bestemødre stakk inn i hatten, dels for å holde den på plass, dels for “pyntens skyld”? Ragnhild hadde sikkert også slike i sitt assortement.
Uten at nedenfor stående har noe med henne å gjøre, finner jeg det betimelig å legge følgende skremsel historie inn her. Historien er hentet fra Jarlsberg og Laurvigs Amtstidende.j
Etter en gudstjeneste tilbake i 1888, da folket var på vei ut av kirken, kom en herre til å snu seg mot de som gikk bak ham. Da skjedde det forferdelige at den lange hattenålen damen som kom bak ham hadde på sin hatt, traff ham i øyet. Den ulykkelige mistet synes på dette øye for alltid etter møte med den moteriktig kledde fruen.
Så … la os håpe at den slags moter ikke dukker opp igjen.

Denne annonsen fant jeg i et ØP fra 17. oktober 1956.
Her er det bare å legge merke til at navnet helt tidsriktig ble skrevet som …
MODEFORRETNING.

OG adressen er selvfølgelig Prinsegaten 10, så egentlig burde kanskje hele denne tråden ha ligget her

Egentlig skulle ikke dette bildet vært plassert inn her hos Ragnhild Hansen, siden det ikke er hennes “håndarbeid” som blir presantert her.
Grunnen til at jeg likevel velger å la dere få se hattemotene fra 1927 er at kanskje var det slike hatter Fru Hansen etterhvert fikk inn for modernisering og oppfrisking. Vel, ett kan i alle fall sies: Noen av damene er ganske høye i hatten!"

Bildet stammer fra en utflukt den kristne foreningen Tabita hadde i 1927.

Annonse