I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

LARVIK, Emmons fylke, North Dakota 1899-1902. Samlet og redigert av Jan Einar Bredal

Egentlig skulle de vært returnert for lenge siden, de stappfulle bæreposene og den tunge og slitte brune kofferten opprinnelig fra mellomkrigstiden. Men det var noe spesielt med disse memoarene og nedtegningene som Larvik bonden i så mange år, daglig hadde lagt sin sjel i. Stadig hadde jeg tatt frem en mindre bunke A-4 ark, noen håndskrevet, andre igjen skrevet på en gammel skrivemaskin, etter hvert som årene gjorde håndskriften skjelven.
Så kom det en fin og varm sensommer søndag, hvor godstolen på verandaen var et godt sted å stresse ned sammen med noen sider fra arkivet. En av bæreposene sto lagom til og i denne nærmest ”fotkomprimerte” posen stakk det opp et tjuetalls ark, som jeg for letthets skyld grep tak i. Deretter satte jeg meg godt til rette, med kaffekoppen ikke langt unna.
Det første arket viste seg å være en del av oppsettet til familiens slektshistorie, alt maskinskrevet…. Nei, ikke alt, på ett sted var det gjort en håndskrevet korrigering; ”Canada” var overstrøket og erstattet med ”USA” !! Det var denne korrigeringen som tiltrakk seg oppmerksomheten. …
Kunne dette virkelig være sant ?…
Var dette nøkkelen til forklaringen på ett lite stykke norsk historie i USA?

Anna Karoline het hun, den unge piken historien begynner med. Hun var datter av Anne Kristine og Peder Madsen, bondeekteparet som bodde på gården Anisrød ( Annisrød ) i Brunlanes utenfor Larvik.

Gården Anisrød Brunlanes i Brunlanes utenfor Larvik, var Anna Pedersens hjemsted
. Jan Einar Bredal fotosamling

Jenta ble født som det femte barnet i rekken på 10, i 1870. Hun utviklet seg
til å bli en klok, populær ung dame, nevenyttig og rask til bens. Som 20-åring hadde hun post hos en av Larviks mer velstående forretningsmenn. Men omtrent 3 år senere ville hun dra til Amerika. Det fortelles at der ventet en ung mann og de skal vissnok ha vært ”engaged to be married”.
Turen over ble en hard påkjenning for den unge damen, og selv med en velmenende reisekiste full av fersk mat, var det bare så vidt hun kom velberget over. Turen skulle vise seg var betydelig lenger enn holdbarheten på den omtenksomt nedpakkede ferskmaten !…

Anna Pedersdatter som ung. Jan Einar Bredal fotosamling

Målet var LaGrace i South Dakota.
Da hun gikk av toget 5 dager etter avreisen fra Chicago, så hoven i føttene at hun ikke torde ta skoene av, i redsel for ikke å kunne få dem på igjen, fortelles det at hun ble møtt av sin forlovede. Ryktene forteller også at herren vissnok ikke var fornøyd med hva han så, den nyankomne forloveden var slett ikke slik han husket henne fra før han dro til Amerika ! Dermed brøt han forlovelsen. Alene, sikkert også fortsatt syk etter reisen, forkastet av kjæresten, hadde hun likevel styrke til å kontakte andre norske i LaGrace, hvor hun snart var i arbeid i en av stedets handelsbedrifter.
Det var gjennom norske her, at hun ble tilbudt undervisningsarbeid på ”Vacation Bible School”. På et religiøst møte, hvor hun blant annet så vakkert sang ”I den himmelske Stad, Der hver Tunge er glad”, kom hun etter hvert i kontakt med den 53 årige Knudiana ( også sett skrevet Knudianna ) Støle, eller Stolee som navnet hadde blitt i Amerika. Knudiana ble raskt glad i denne vakre unge norske kvinnen, og tenkte straks at dette burde bli en god kone for sin så hard arbeidende sønn, Brynhjolf Jakobsen Støle. Ikke lenge etterpå var Anna invitert på middag og hun ble introdusert for Brynhjolf og resten av familien.
Hvem var så denne gjestfrie Støle familien ?… Noen kilometer nordøst av Haugesund i tidligere Skåre kommune, i 1911 slått sammen med Haugesund, ligger gården Støle. Så vidt jeg vet, kan slekten føres så langt tilbake som til rundt 1260. Og det var her Brynhjolf ( senere bare kalt ”BJ” ) ble født i 1866. Moren var Knudiana Brynjulvsdatter Røvær ( Røver/senere; Rover ) og faren Jacob Johannes Mikkelsen Støle. Familien hadde drevet med noe jordbruk på den lille gården, en del fiske og litt skomaker virksomhet.
Allerede før 1869 hadde medlemmer av familien søkt lykken i ”the Promised Land” på andre siden av Atlanteren. Det var under et besøk tilbake i Norge i 1882, at en utvandret onkel, Halvar, overtalte BJ til å bli med, når han igjen skulle over til Amerika i 1883. De to kom seg over til Glasgow, hvor de fikk plass på dampskipet ”State of Nebraska”. Målet var Kelso i Dakota Territory, hvor de ankom den 24. april 1883. BJ`s far og mor med flere av barna emigrerte tre år senere.
Den norske kontingenten økte kraftig i denne perioden, og nykommerne ble godt hjulpet av de som allerede hadde kommet godt i gang, både av de norske og andre som allerede hadde vært gjennom den harde etableringstiden. BJ arbeidet delvis hos sine onkler B. B. og H. B. Røver for å
betale gjeld. De hadde hjulpet ham å finansiere turen. Skolegangen hadde det vært så som så med for BJ, men for blant annet å lære seg mer engelsk ble vintrene 1885 – 87 delvis brukt til skolegang inne mellom annet arbeid. Det var på den tiden familienavnet ble forandret fra STØLE til det
mer amerikanske …STOLEE. ( Dette skal vissnok ha hørt litt ”finere” ut enn man bare omgjorde Ø`en til O og lot det være med en E !! )

Brynhjolf Stolee som ung. Jan Einar Bredal fotosamling

Ønsket om å kunne skaffe seg ”free homestead land” og kunne drive sitt
eget kom etter hvert sterkere fram hos BJ. Våren 1887 var beslutning tatt.
Ryktene om store gresshoppersvermer som spiste avlingene i større deler av
søndre Dakota i 1886, gjorde at valget falt på ett område i Emmons County i nordre del av det som den gangen het Dakota Territory.
Ukjente som de var med det nye landet, burde de kanskje ha fulgt gresshoppenes instinkter, de visste hvor lite denne delen av Missouri dalen hadde å tilby !
BJ og Brynhjolf Østrem, to fettere, hadde kjøpt seg hvert sitt oksespann med prærievogner. Dermed var de klare til å ta fatt på den omtrent 400 kilometer lange og utrolig slitsomme turen mot sine forhåpentligvis framtidige hjem, en reise full av utfordringer. Det hadde nærmet seg slutten av mai måned i 1889, når de endelig, etter tre strabasiøse uker, var fremme i den sydvestre delene av Emmons County. Gjennomsnittelig framdrift hadde vært på 20 kilometer i døgnet.
Dette ble starten på den etter hvert store kolonien av norske utvandrere i det nye området. Året etter var flere av BJ`s familie også ankommet til denne delen av Missouri dalen.
I årene som fulgte foregikk det et stort arbeid i å bygge opp et velfungerende samfunn blant nybyggerne. En liten kirke var blitt bygget av den tykke gresstorven, og snart var man i ferd med å få til en skikkelig skoleordning for barna. Da en del av mennene i distriktet kom sammen for å organisere skolen, var det BJ som ble valgt som distriktets første leder. Og torvhytta som BJ hadde bygget for sine foreldre, før de kom fram, ble nå tatt i bruk som skolestue. Den var ikke stor, bare ca 3 × 4 meter, med ett vindu i hver ende og en inngangsdør. Jordgulvet ble erstattet med tømmergulv og noen enkle bord og stoler ble tillaget, nok til å dekke behovet for de første 12 elevene.
Noen av nykommerne hadde ”høyere” utdanning med seg fra Norge, og snart var det også dannet en ”biblioteks forening” i det nye samfunnet. BJ var også her leder i flere år. Det ser ut til at han har vært en av drivkreftene i oppbyggingene av bygda, men han var fortsatt ungkar.
Moren, Knudiana, hadde stadig gått og drømt om at han skulle finne seg en søt og god, drivende kone. Når hun nå hadde blitt så begeistret for denne nyankomne Larvikspiken, måtte bare hun introdusere henne for BJ ! De må fort ha fått gode følelser for hverandre, for allerede 25. mars 1894 forlovet de seg. Giftemålet skjedde 19. mai samme vår, slik at de var ferdige til våronna!
Årene 1893 til 97 hadde vært usle for bøndene i Dakota. Store deler av avlingene hadde tørket inn og innkomme var lite. Man så snart behovet for å ha flere ”ben å stå på”. Skulle de handle nødvendige varer måtte de dra flere kilometer til nærmeste landhandel. De hadde 4 valg i dette området, alle ganske langt unna og alle eid av Hollendere ! Dette har nok falt nordmannen BJ og andre av hans familiemedlemmer tungt for hjertet, og gjennom irritasjonen vokste sakte ideen om ”Larvik prosjektet” fram, med blant annet egen landhandel. Ja, tanken om et eget posthus var heller ikke fjern.
BJ, foreldrene og ett par andre bestemte derfor at broren Haakon, som var liten av vekst og egentlig ikke var en farmer type, skulle drive landhandleriet.
Det ble inngått en avtale med en kjøpmann i Thule om levering av varer for salg på prosentbasis og det var BJ som signerte avtalen, siden Haakon
bare var 16 år !

Kart som viser bosetterne i en del av grenseområdet mellom Nord og Syd Dakota på slutten av
1890-tallet.Utrolig nok er ”LARVIK PO” avmerket på kartet rett ved B. J. Stolee`s gård !!
Jan Einar Bredal samling.

Vinteren 1898–99 ble det slept tømmer fra Eureka, drøyt 60 kilometer unna, for å bygge ”a general country store” ikke langt fra BJ hus. Driften var i sving alt fra våren 1899, og gledelig nok hadde de også fått lov til å drive et postkontor.
Nok en gang var det BJ som måtte skrive under, derfor var det han som ble
”utpekt” som POSTMESTER ! Men det var den 16 år gamle Haakon som sto for driften og han likte å kalle seg ”assistent” !

HAAKON Stolee, Postassistenten. Jan Einar Bredal fotosamling
Navnet på postkontoret har jeg en sterk følelse av at enten er gitt til ære for fru Anna ( Pedersen ) Stolee og henne drømmer om byen hun utvandret fra hjemme i Norge, eller kanskje navnet helt og holdent var bestemt av henne. Utrolig nok fikk det nemlig navnet ”LARVIK, North Dakota”, og var i drift fra 27. mai 1899, antagelig med eget stempel, med samme tekst !
Men det som så svært lovende ut, skulle snart vise seg langt tyngre. Ryktet om en ny jernbanestrekning ikke langt fra landhandleriet, gjorde framtidsutsiktene usikre. Bankkontoen ”nektet” i tillegg å øke like mye som regningene ! Men da Haakon allerede sent på høsten 1900 valgte å selge driften, var dette likevel mest på grunn av at hans hjelp trengtes hjemme på foreldrenes gård.
BJ og Haakon hadde også en søster som het Amalia. Hun var født i februar 1878 i Norge, som familiens åttende barn. En dag da hun var rundt en 6 – 7 år gammel, skulle hun ut å levere formiddagsmat til sin far og noen andre som arbeidet på gården. Samtidig lot de et søppelbål brenne i nærheten. Da Amalia gikk tilbake til huset, hadde en glo hengt seg fast i kjolen hennes. Snart var den i full fyr, og før den lille piken hadde funnet en vannpytt å kaste seg i, var store deler av den spede pikekroppen kraftig forbrent. Smertene var uutholdelig, og selv de beste legene i Bergen hadde lite å stille opp med for å hjelpe henne. Etter å ha vært på sykehuset i rundt to år, ble
hun likevel med foreldrene og en bror da de dro den lange turen til Amerika.

AMALIA STOLEE som ung. Jan Einar Bredal fotosamling.
Også i Dakota prøvde leger å hjelpe, men den hardt skadede piken forble invalid hele resten av sitt liv. Likevel, man hørte aldri at hun klaget og da landhandleriet ble solgt flyttet BJ postkontoret til foreldrenes hus. Nå var det Amalia som ble utpekt som ”Postmesterinne”. Denne jobben beholdt hun helt til hun nok en gang, den 13. november 1902, ble innlagt på sykehus, denne gangen på Deaconess Hospital i Chicago. Det vil si, antagelig ble postkontoret lagt ned noen dager tidligere; nemlig den 31. oktober i 1902.
Kun avbrutt av et kort besøk hos sin bror, ”assistent postmester” Haakon, som nå var blitt pastor i Dodgeville, Wisconsin, ble hun i Chicago til hun døde i påsken 1916, bare 36 år gammel.
BJ`s kone, Larvikspiken Anna, hadde i mange år vært sykelig, legene mente hun ikke tålte klimaet i Dakota ved siden av det harde arbeidet på prærien.
Hun som var et naturelskende menneske, savnet mer og mer fjellene, vann, trær og synet og lukten av blomster. Da sykdommen ved påsketider 1902 hadde blitt så ille at det sto om livet hennes, fikk BJ beskjeden om at de burde flytte lenger nord eller hjem til Norge, hvor luften og klimaet var bedre. Valget falt på til slutt på Alberta området i Canada. Den canadiske staten trengte flere settlere og tilbød nykommere fritt land og fri reise. I midten av juni 1902 var igjen de fleste av BJ og Annas familie samlet. Denne gangen i Wetaskiwin omtrent 60 kilometer utenfor Alberta, Canada.

Med dette slutter også historien om ”LARVIK postkontor” i North Dakota for denne gangen. Historien har nok ligget der hele tiden, men det var denne håndskrevne rettelsen, som er opphavet til dette lille innlegget om ”LARVIK” i Nord Dakota……….

Originalen fra den nevnte bæreposen. Den som ble opphavet til denne lille fortellingen. Jan Einar Bredal fotosamling

Kilder;
Thomas Anisrød, … Bonden fra Brunlanes, som skrev sine ”memoarer”.
Constance Stolee; … “The Groth of My Twig“, en autobiografi fra 1923.
Hun var Anna og BJ tredje barn.
Haakon J. Stolee ; …”Postassistentens” minner fram til 1905.
Samlet og utgitt av Charlotte Larson, Helen Solberg og Ruth Johnson i juli 1963.
Gunn Huglen; … Med mange takk for utlån av materiell, bilder, kart og familie memoarer.
Audun Norin ; … Takk for utlån av materiell, som ga opptakten til historien.

Vist 525 ganger. Følges av 1 person.

Kommentarer

Utvandringen til Amerika har en helt spesiell dragning på meg. Tenk om man kunne vært en mann fra Larvik i årene f.eks. 1874 – 1910, og emigrert til f.eks. den store prærien i Nord- eller Sør Dakota. For noen var dette det ultimate eventyret, for de fleste en flukt fra elendige levekår. Det var enkelt å starte på reisen. Emigrantskipet lå tidvis ved kai i Larvik. Destinasjonen var New York. Ved ankomst måtte alle registreres på Ellis Island der det bl.a. var en helsesjekk.

Også i min famile var det noen som reiste. Min oldefar ( og mange kjente Larviksborgeres oldefar ) var lærer på Romberggata skole i slutten av 1800-tallet. Han dro også. Han “forsvant”. For et par år siden fant vi graven hans på en kirkegård i Chicago. Det er en lang historie…

I dag er det mange kilder på internett som kan tydliggjøre de enkelte personer som dro. Noen ressurser er gratis andre må man abonnere på. Eks. Ancestry.com, Findagrave.com osv.

Ellis Island Passasjerregister

Hundrevis av Larviksfamilier dro til USA. Alle sammen lengtet nok i mer eller mindre grad tilbake. Noen returnerte til Larvik etter noen eller mange år. Jeg husker flere eldre som kom tilbake etter 30-50 år i Amerika. På Nanset var det en gammel mann som vi kalte for : amerikaneren!

Dette er også en del av Larviks relativt nære historie som vi burde skrive litt om.

Jan Einar forteller en veldig gripende historie. Jeg tror kanskje han har mer på lager. Tilfeldigvis fant jeg på en av de nevnte internettadresser følgende bilde:

Jo, de døde nok begge to i Canada og gamle ble de også, tross sykdom og nesten utenkelig hardt arbeid med få midler og lite penger.
DETTE VAR EKTE NORSKE GRÛNDERE !!
Og tenk bare det, de hadde et postkontor oppkalt etter vår lille by =;)

Siden jeg har litt erfaring i å finne opplysninger på amerikanske nettsider kan det kanskje være greit at jeg kan være til litt hjelp av og til. Jan Einar forteller om interessante utvandrerskjebner og Larvik eksisterte uten tvil på grensen mellom Sør Dakota og Nord Dakota. Jeg kom over dette kartet fra 1903. Der ser vi at Larvik er markert.

Fantastisk, Roar. Jeg har lett etter akkurat et kart som kunne bekrefte “mitt” gamle håndlagede kart, som altså dukket opp for mange år siden.
Godt at historien min trigger andre også.
TAKK !!

Annonse