I registeret finner du stikkord til alle emner i Sonen. KLIKK HER og se alle de spennende emnene vi har i denne sonen

Bingominner

Jeg tror det var sommeren eller høsten 1969 at min familie og jeg var på bingo for første gang. Vi satt i vår sorte Ford 12 m på Frams skøytebane. Det var Kjell Bisjord som lærte oss det nye spillet.
I begynnelsen var det kun en bong vi spilte på, så ble det to og senere tre. Til slutt ble det et helt ark.

Da vi eide bil var det drive in-bingoene vi var på. Da vi solgte bilen i begynnelsen av 1970-årene valgte vi idrettsforeningenes klubbhus. Ja, for det var idrettsforeningene som arrangerte bingo på den tiden.

Det var bingobussene som fraktet oss til bingoene. Blant sjåførene var Herlaug Milvartsen, Åge Otnæs og Morten Aksnes.

De mest drevne bingospillerne hadde egne “lykkebord” og valgte å bli fraktet i taxi minst en time før spillet startet. Om de hadde vunnet så mye ved disse bordene skal jeg ikke utdype nærmere.

I starten var det dyre premier: Sykler, TV-apparater. Senere var det kun pengepremier som var lovlig.

En bingokveld på Larvik Turn hadde treraderen gått lenge. Tall etter tall hadde blitt ropt opp, men ingen hadde trerader. Det var slik at hvis en hadde fylt ut fem tall, fikk man “femmer’n”. Det inntraff alltid i begynnelsen av spillet. En mann fra Torstrand hadde glemt at det var trerader som ble spilt og trodde at det var et nytt spill. Så langt ute i treraderen ropte han: “Femmer’n”. Oppleseren sa: “Denne var morsom. Den skal du jammen meg få en pose kaffe for”.

Lastebileieren som vi kalte “Lille-Jacob” sa aldri femmer’n eller hjørne. Han ropte alltid “kaffe”.

Nå må det vel innrømmes at det mest var for vaflene og kaffen jeg gikk på bingo. Røyken lå som et tykt lag i rommene. Og det var mest eldre folk. På Fram var det et eldre ektepar fra Skien eller Porsgrunn. De hadde en sønn på min alder, og vi lekte litt sammen.

Bingooppropperne var kjente folk fra idrettsforeningene. Her er det en ufullstendig liste:

== Bergeskogen ==
*Sverre Høiberg

== Fram ==
*Nils Gundersen
*Nils Sandmo
*Finn Halvorsen
*Ragnar Alviniussen
*Kontrollører: Gunnar Olavesen og Gunnar Bratthagen

== Nanset ==
*Edgar Andresen
*Tor Nilsen
*Kåre Eriksen

== Larvik Turn ==
*Bjørn Auby

== Sporty ==
*Mann med nakkestøtte. Husker ikke navnet

== Tjølling ==
*Bekken
*Hans Vidar Hansen
*Kjell Skallist

Vist 269 ganger. Følges av 2 personer.

Kommentarer

Da vi bodde i “jeryball street” (smalgata)var vi ofte på bingo på Fram hytta. Vi vant til og med en vifteovn en gang! Flott at du oppfrisker gamle minner Morten. Teddy.

Hei! Bare hyggelig.

Når du har opplevd kosen og galskapen under en bingokveld i slutten av seksti og utover syttiårene. Samtlige av Larvik distriktets idrettsforeninger valgte ut en komite. Disse fikk som hovedoppgave å samle sammen nok frivillige i sin klubb, slik at også de kunne arrangere bingokvelder. Bevislig måtte Larvik den gang ha vært overbefolket med spillegale i alle aldre. For samtlige klubbhus var fullstappet på lørdager og søndager de kommende år. Ikke bare av nytelsessyke tenåringer og middelaldrene med et gryende håp om gevinst, men også av sigarettrøyk. For åpne vinduer var bannlyst hos folk med en medfødt redsel for gjennomtrekk. Bingospillet ble tatt veldig seriøst av de aktive deltagere. Og det hadde sine klare regler. Som hjørne, en rader, to rader og fullt brett. Surret man med tallene og påropte seg en falsk seier, ble ikke dette så lett glemt. Men derimot la det et godt grunnlag for mange påminnede og hoderystende samtaler i lang tid fremover. Enkelte klubber leide inn busser som kjørte rundt i hele distriktet, til på forhånd fastsatte og annonserte oppsamlingsplasser. Fast var også enhver veteran spillers seteplass. En nybegynner fikk værsågod å finne seg i å stå frem til det ble et naturlig frafall. Og skulle en slik usikker debutant også våge seg dristende inn i tåka på klubbhuset, og i god tro sette baken ned på en tilsynelatende ledig stol. Kunne han eller hun, være nesten sikker på å bli angrepet verbalt av de allerede etablerte furiene rundt bordet. Med en klar beskjed om hvem som hadde eiendomsretten til akkurat denne plassen. At vedkommende enda ikke hadde dukket opp eller gått av bussen, spilte ingen rolle. Det var bare å komme seg vekk, plassen var reservert eieren. Og ikke sjeldent ble dette bekreftet ifra flere hold i salen. Mange pasifister unngikk med vilje slike stridigheter. De valgte heller å spille i fred og ro i sin egen parkerte bil ute på plassen. Med medbrakt termos og kjeks, og en liten finerplate som underlag for kuponger. Stillheten under oppropet av tall var trykkende. Det eneste som hørtes var skraping av hundre rød tusjer, og en forsiktig klirring av kaffekopper mot asjett. Alt yndet av fred og ro inntil lyden av et bilhorn nådde inn. Da gikk det et skuffende sukk gjennom lokalet, for dette betydde at en der ute hadde fått bingo. Lyden ga også startsignalet til de høylytte pausesamtalene rundt bordene. En samtale hvor alle i munnen på hver andre, skulle fortelle hvor nære de hadde vært på å vinne en kilo kaffe. At det hadde blitt billigere å kjøpe kaffen i butikken, snakket de ikke om. I dag kan vi smilende minnes disse kveldene med sin enkle underholdning. Men disse bingokveldene ga nok mange ensomme pensjonister et mer sosialt liv, og reddet nok også uten tvil mange fotballklubber i distriktet ifra en nedleggelse.

Annonse